Trinn 15 Da er vi kommet til modul 15, trinn 15 og barnets alder er 13 år. Tema tospråklig, tokulturell oppvekst igjen Skolerelaterte emner er foreldremøter, skolekontakt, formelle møtepunkter mellom hjem og skole. Hovedmålet med kodadelen er tolking i familien. Hva kan du gjøre og hva vil du at andre tolker skal gjøre? Hva kan du gjøre? Altså hva foreldrene kan gjøre. Mmm Og temarelaterte diskusjonstemaer står her, hvilke krav har dere til en tolk som skal tolke hjemme hos dere. Skal det være en godt kjent tolk, eller skal det være en fremmed tolk? Og her er det også lagt opp til mye drøfting da. Eh, ja, 13 år. Da tar det løs, gjør det ikke det? Da er det liksom rett inn i verste hormonelle fasen og. Ja, vi skal passe oss for å bruke alle klisjeer, og det er klart at barn er barn og ungdom er forskjellig og det er ikke noe sånn helt enkelt svar. men vi kan jo fleipe litt med det! Ja, det kan vi gjøre. Og da når vi fleiper med det, så kan vi si «wow, nå begynner det» Ja. Lykke til! Lykke til! Eh, jeg husker enda hvordan det var å være 13 14 15 år og tenke at foreldre er det teiteste som finnes i denne verden. Og foreldrene skjønner ikke bæret. De henger på greip bak i fortiden, de følger ikke med i tiden, foreldre.de skjønner ingen ting! Ingen ting, nei.
Det er et Mark Twain sitat, det står borte her. Og han, jeg håper det er Mark Twain, hvis ikke så er det en annen, men da står det i så fall riktig der bak. Det står riktig på veggen ja. I alle fall, jeg husker et sitat hvor en, han, han uttaler at han når han var 14, så var han forskrekket over hvor lite faren visste. Han var en uvitende tulling. Og så kom faren seg så raskt, og så når gutten var blitt noen år eldre, så var faren blitt så fryktelig mye klokere. Ja, utrolig du. Ja, og det var nettopp et bilde på, på hvor turbulent det er å finne sin egen identitet som en ung jente, ung gutt, ung kvinne, ung mann. Og hvordan vi som koda da lett kan legge mors og fars «dumhet» på døvheten. De er dumme fordi de er døve, og ikke fordi de er foreldre til tenåringer. Sant! Og det tenker jeg sånn i etterpåklokskapens eh.tegn, så kan jeg nå i dag si at foreldrene mine var da ikke teite fordi de var døve. De var teit fordi jeg var 14. Ja, ja, ja. Alle, alle, ja. Så det jeg tenker da er at når barnet gir uttrykk for at mor og far er hva vi nå skal finne for et ord for det, så må mor og far ha motstand i seg til å tåle det, og til å vite at du: når du snakker slik til meg, så går det faktisk over grensene mine. Jeg aksepterer det ikke. Jeg aksepterer følelsene dine, du synes jeg er håpløs, men ikke uttrykkene dine. Og jeg vet at du synes jeg er håpløs fordi du er i den alderen du er, og ikke fordi jeg er døv. Ja, mmmm
Døvheten er faktisk nokså irrelevant i denne sammenheng, så hvis foreldrene kan diskutere litt det å være litt i forkant på, på akkurat det å møte den rasende. Vi snakket om trassalderen som er en vidunderlig tid når de er 3, men ikke fullt så vidunderlig nå. Nei!..men like nødvendig. Huff, nei. Man husker jo det, det er rart det, den følelsen av irritasjon, den, den ligger, den kjenner, og hvis man får den nå så, åh, guri malla, det er samme type irritasjon som man hadde når man var tenåring altså. Den er veldig snedig. Og jeg husker og har jo også snakket med venninner og sånn og deres foreldre var jo like teite de! Sant! Selv om de hørte Ja, og det er jo viktig for foreldrene, å huske på å si det til foreldrene at alle barn synes i perioder at foreldrene er, mine foreldre, mine foreldre de er teitere enn alle andre altså. Det er bare ikke snakk om noe annet. Sant? Ja...og det er som du sier da at hvis foreldrene er litt i forkant, så kan de møte det og si at dette går over, men jo, greit. Men også ikke akseptere. Ja, ikke akseptere frekke utslag. Nei, det handler mye om det vi har tatt opp litt tidligere i moduler eller trinn, at; hvem er det som er sjefen i familien? Det er faktisk foreldrene, og det er de fortsatt. Fortsatt
..selv når de blir tenåringer. Ja, og når vi sier «alle» så mener vi «alle» Ja, «alle» og der er også veldig hyggelige tenåringer. Det er det. Ja I hvertfall det meste av tiden. En annen ting som jeg synes hører hjemme her òg, eh som eh, som jeg tenker det er nødvendig å sette ord på, og kanskje er det nettopp vi to som skal gjøre det. Det er den opplevelsen av at når mor og far eller andre nære døve snakker negativt om hørende; du vet hørende skjønner ingen ting, du vet hørende, de huff er nå opptatt med å I det hele tatt når det sies noe om hørende som gruppe, så rammer det oss. Ja, mmm, men det er også kodaer som har fått den; ja, men du hørende du forstår ikke. Ja, hvor fælt.bare fordi vi er hørende, så skal vi ikke forstå. Eh, en ting er, ja du snakket Ja, men altså, det jo både det at man sier; åh, hørende forstår ikke. Og i noen tilfeller så kan jeg også si det. Hørende skjønner ikke! Så, så handler det ikke om meg, men om de hørende som ikke kjenner til oss eller tegnspråk og som ikke har den Eh, og så opplever jeg at jeg sier at; men jeg er hørende! Ja, men det er ikke deg, det er ikke deg vi snakker om. Sant, og da er det som du snakker om at det er en sånn veldig tillitserklæring sant. Men så opplever man også at, at nå snakker du også om meg, nå er jeg en av de hørende som ikke forstår. Og den er vond. Og det kan godt foreldrene få vite. At.når barna er i, spesielt gjerne i denne alderen her, så klarer ikke de alltid å skille, når mener du ALLE hørende, eller når mener du alle hørende bortsett fra deg.
Ja Sant? Det kan faktisk ikke barn skille ut. Så det er noe med å være bevisst på hva man kommuniserer der òg. Alle døve egentlig. Ja, faktisk Man må være litt bevisst på det altså. For vi tilhører jo både de hørende og de døve. Ja vi gjør jo det. og vi er hørende og det skal ikke være noen negativt Og døve inkluderer oss jo veldig. Åh du er coda ja, ja, men da kom igjen. Sant? Men vi er en hørende likevel sant, og det skal vi også ha respekt for sant? Jeg kan aldri vite hvordan det er å være døv, det kan jeg faktisk aldri vite. Jeg har følt en del av fordommene på kroppen, det har jeg, sant? Men jeg har aldri erfart det fysisk og konkret. Det å være døv! Å bli ekskludert sånn som man blir mange ganger, og ikke få delta i det kommunikative fellesskapet. Jeg har ikke den erfaringen. Og det skal jeg også ha respekt for. Ja det skal du...som voksen i alle fall. Ja det skal du! Alle skal, også som barn. Man skal ha respekt for det. Vi er de vi er og, vi har sagt det før, foreldrene eier ikke barna sine, de skal respekteres for det man er, og kritiserer man døvegruppen, så kritiserer man også oss. Eh.og det kan jo virke litt vondt det.
Mmm, absolutt. Det kan det nok. Du, tolk i familien. Kan vi nå forvente mer tolking av ungdommene våre, eller kan vi forvente mindre enn når barnet nå har blitt 13 år? Ja, det kan vel gå.eh, begge veier. Det kan jo være at man som tenåring tar veldig avstand fra foreldre og at det blir,..bare ikke. Gidder ikke å løfte en finger! Hører det ikke! Eller så kan det bli motsatt sant, at man synes at man kan mer og tar mer ansvar. Det er jo en vanskelig balansegang. Ja, det er det. Og det er jo foreldrene som igjen, som må ta ansvar da. Foreldre kan i samarbeid med andre voksne i øvrige familie og nettverk. Mmm. Ligge litt i forkant. Ligge litt i forkant. Tenke på hva som kan skje, bestille tolk, eh..bestille en tolk som også barna er fortrolige med og som ikke bare de voksne i familien er fortrolig med. Kanskje en fremmed tolk, kanskje barna i større grad trenger en tolk de kjenner fra før. Kanskje foreldrene helst bør beskytte seg med å ha en tolk som de ikke møter i døveforeningen neste formiddag eller ettermiddag. Eh.man må snakke sammen. Ja! Snakke om det, men alltid prøve å ligge litt i forkant for de situasjoner som kan oppstå. Jeg husker godt hvordan det var å være i familieselskap. Hvordan var nå det da? Nei.jeg husker også det Huff! og det var lite sånn direkte krav om tolking annet enn at man blir spurt når det var større sånn anledninger sant. Så fikk man gjerne noe for det sant. Og da var det litt stas. Det ble holdt tale og så skulle du tolke litt. Men den der, all den sosiale praten som foregår som er så viktig å være en del av. Når du sitter der og så ser du at foreldrene dine er utenfor, så svir det. Sant? Mmm! Og så har du den der som tenåring at du. Ja, familieselskap kan jo også være usigelig teit, som tenåring, men noen ganger så må du da være med, og hvis du da synes det er hyggelig
og du da har lyst til å delta i samtalen, så sitter du der og så;» ja, ja du skjønner, og så skal jeg på treningsleir» eller ett eller annet, og så har du noe kjempespennende å fortelle, men så ser jeg at mamma og pappa sitter der og er utenfor, og så får jeg en sånn veldig, veldig lojalitetskonflikt. Og når du i utgangspunktet er full i hormoner, og er irritert på foreldrene, så er det de det går utover, sant? Det er de du blir irritert på, og det er de du blir sånn åhh! Ja Og så handler det faktisk i bunn og grunn om en fryktelig dårlig samvittighet fordi du vet ikke helt hva du skal gjøre. Det betyr ikke, trenger ikke bety at de forventer tolking, krever en tolking eller spør om det, men du ser det fordi at du har en sånn veldig overblikk over situasjonen. Og det tenker jeg at, ja, hvem som vi sa, tar ansvar for det da? Ja. Foreldrene kan være; «slapp av, det går bra». Men likevel så ser du som barn, på øynene, at de har det ikke bra. For de kjeder seg, de føler seg utenfor. Og da er det den øvrige familien da. Skal ikke de ta ansvar? Skal ikke de få hjelp til å se dette? Og da er det også å bevisstgjøre foreldrene på disse kursene at; si det til resten av familien også. Reflekter med besteforeldre, tanter og onkler og andre på hvordan dette her påvirker dette koda barnet, så kan man se, eller koda tenåringen som de er blitt nå. Ja, nemlig. Jeg har en episode, og jeg kan godt ta den, for den er ikke så veldig privat i så måte. Faren min var skredder. Og jeg husker at han satt hjemme og sydde en kjole til min mor. Og jeg husker fremdeles hvordan den så ut. Det var en kjole med en sånn trekvart erme, det var en sånn kort jakke med store knapper, og den var så vakker. Hele kjolen var nydelig, den var turkis. Og den skulle for første gang brukes i familiebesøk inne hos bestemor og bestefar. De bodde i samme hus som oss, og jeg husker all snakkingen mellom mor og far, om hvor fin mor kom til å bli, og lurer på hva de sier når mor kommer i den fine kjolen sin og sånn. Ja Jeg husker alt det. Og så den dagen selskapet skulle være, så løp jeg inn, i forkant, inn til bestemor og bestefar, fordi de bodde i nærheten, og var der og skravlet med de, og så kommer mor Sånn som jeg husker det, skridende inn i sin nye skreddersydde drakt.. Det er fantastisk...og så blir det helt stille. Og så er det ingen som sier noe til mor, eller til far som tross alt har sydd den. Men jeg hører onkel Johannes, unnskyld onkel Johannes, si til tante Olga; nei se så fin Dagny er i dag da. Og jeg husker det som en sånn; YES! Og så løp jeg til mor, og så sa jeg høyt og tydelig, med både stemme og tegn, «de sa det. De sa du var fin»
Og mor ble flau og alle lo og jeg fikk høre historien i årevis etterpå. Men det er de der antennene som vi har ute på å være bindeleddet mellom. Det var så viktig for mor og far å få vite hva de sa om den nye drakten. Ja, mmm, klart det. Og så.der er logoen vår veldig Ja, nemlig. Vipper du, eller lander du i begge? Ja. Lander forhåpentligvis i begge. Men tar mye ansvar for noe som kanskje den hørende familien skulle vært oppdratt til å ta ansvar for selv. Absolutt! Du tar mer, du tar ansvar for den overlappingen. Ja. Nemlig. Og det er mye ansvar det, på en trettenåring. Det er det. Det er det. Og så er det det der med at når man er så ung....og så ler de av deg. Ja, men så kjenner du, kjenner du på irritasjonen, kjenner du på ubehaget, så klarer du ikke på den alderen å definere, Hva er det som gjør at jeg kjenner dette? Du forstår det når du blir 30. Ja Og da er det for sent å gjøre noe konkret med det. Og det er jo da, det er det som er så bra at de kan diskutere dette med foreldrene nå, at foreldrene kan være bevisste og ta det videre inn i familien. Vi kan lage informasjonsmateriell. Bruk det og informer om det. Det er derfor vi sitter her. Det er derfor vi er her. Det er derfor vi sitter her. Det var modul 15! Det var modul 15. Ikke verst!