Av hanne bakken Endelig står årets utflukt for tur og denne gangen går turen til Bjørnhollia. Noen forberedelser må til før en kan legge ut på tur, men det som er fallgruven i år i forhold til før er at en innbiller seg at dette tar ikke lang tid(men alt tar tid det kan jeg skrive opp). Støvler må smøres Gå igjennom utstyrsliste Her er det veldig viktig å sjekke lista flere ganger slik at en er sikker på å ikke glemme noe. Det nytter nemlig ikke å tro at en har blitt verdensmester til å pakke selv om en har godt i fjellheimen noen ganger. Proviant Vann til turen inn til der hvor vi skal bo er et must. Matpakke er også en viktig ting å ha med seg hvis en ikke skal kjøpe mat på første stopp. Her er det veldig viktig å være litt klar over at det er lurt å ta frem medbrakt av både vått og tørt før de andre kommer tilbake med sitt, hvis ikke så kommer à mor og er litt bekymret og lurer forsiktig på har du ikke kjøpt deg noe å spise? Håper du holder til middag i kveld. Men det hadde vært lurt å få i seg noe, for husk du har en lang tur foran deg. En lille en til turen i fjellheimen er også med. Litt vin til kvelden må en jo heller ikke glemme. Noe å tygge på må en også ha så sjokolade og sukkertøy ble det også plass til i år. Drikkebeltet ble ikke med i år da de som ellers pleier å passe på mitt ve og vel enten glemte meg eller så tenkte de vel at nå får a jaggu ta litt ansvar sjøl. Avreisedagen kom og på jobb før den stor utflukten måtte jeg. Og for første gang siden jeg begynte å være med på disse turene, tro det eller ei, så satt ikke gubben i bilen og flirte eller ristet på hodet av meg mens jeg tuslet ned mot bilen. Så i år har jeg vel vært flink til å pakke tenkte jeg. Bussturen opp går helt smertefritt i år som den alltid har gjort
Fjellstøvlene blir snørt på og så er en klar for avmarsj. Det er noen som er ekstra gira på å komme i gang. Og etter å ha spurt turleder om hvilken retning de skal gå så setter de av gårde. Det er alltid lurt å lytte til hva turleder sier om vei beskrivelsen, slik at en tar av der en skal og eventuelt ser etter broer en faktisk skal gå over. På den måten slipper en å bli ropt tilbake. Turen starter friskt med en oppoverbakke som jeg trodde skulle ta livskiten ut av meg, men med en herlig tanke i hode om en dusj og en kaldt pils når jeg kommer frem til Bjørnhollia så overlevde jeg denne gangen også. En liten pust i bakken er ikke å forakte selv for de sprekeste
Hadde ikke tenkt tanken om en dusj ferdig før angsten slo til for fullt. HÅNDKLE, ja det lå hjemme i Oslo (her kommer elementet inn som beskrevet tidligere gå igjennom utstyrslista flere ganger). Det første som slår meg er å sende melding hjem (akkurat som det hjelper), hvorpå svaret kommer fort skal jeg kjøre opp med et til deg eller kan du luft tørke. Men det årnæ sæ alltid for snille jenter. Etter ca. 1 ½ time kan vi se målet i det fjerne, Bjørnhollia, herlig- en kald pils nå skal smake. Snart fremme ved målet, og mens gutta venter tålmodig blir vannflaska fylt
I år igjen ble vi fordelt på gutte og jente rom, men det var noen som lå blanda og (undertegnede var en av de heldige). Noen sov i hovedhuset mens andre sov i telt eller fordelt på 2 rom i en hytte på tunet. Det ble som det alltid pleier en uforglemmelig helg. Middagen ble servert 19.30 og menyen besto av spinat suppe, kokt laks og hjemme laget karamell pudding. Og selvfølge nydelig vin i glassene. Her lærte jeg noe nytt i år når det gjelder å være sikker på å få være med på den store bord skålen. Hvis du allerede har et glass i hånden som ikke består av alkohol, ja da tar du bare rett og slett de glassene du har med begge hender så er du sikker på å få være med på skålen.
Etter middagen var vi klare for å innta peisestua og det innebærer sosialt samvær, kortspill og noen fabelakte fremførelser av diverse stev. Vi hadde ikke eget sted å sitte i år som vi har vært så heldig å ha de siste årene, men vi hadde en veldig snill vert som lot oss (som har lakenskrekk) sitte litt utover, bare vi passet på å holde døren lukket og blåse ut lysene før vi gikk til køys. Det var ikke alle som fikk plass i peisestua, men det la ingen demper på stemningen Noen kjentfolk møtte undertegnede også i år. Verden er ikke så stor som en tror eller (håper på) bestandig. Dere skjønner kanskje nå hvor gleden av å spille kort kommer fra.
Vi lar bildene tale for seg, men det er noen detaljer dere burde legge merke til. Jeg må samtidig benytte anledningen til å innrømme at reglene i MATTIS faktisk er de samme i år som i fjor. Men det er ikke bare jeg som syntes det er mye hvis om atte dersom atte.
Lørdagen startet veldig tidlig og det fordi undertegnede våknet av en hysterisk trang til å vaske hendene i otta, men hun var ikke alene om å stå opp tidlig. Jeg traff nemlig hun som alltid er tidlig på`n og som alltid tar en tur på egenhånd, og det lenge før vi andre har tenkt å våkne. Men før vi kom av gårde var det en deilig frokost kl 8 vi skulle fortære, matpakke skulle smøres (den var ikke liten) og pakking av en velutstyrt tursekk. Turlederne lot vente på seg (det nytter ikke å stå og skravle bort tida) så de måtte vi tilkalle slik at vi fikk tatt et gruppe bilde før det bar i vei med dagens utflukt. Noen valgte å gå på toppen av Høgronden og andre gikk inn mot Dørålsæter. Noen måtte ha førstehjelp før en kunne begi seg ut på dagens etappe og med en sykepleier i gjengen så kunne ikke hjelpen bli bedre For en herlig gjeng. Skal si vi hadde en helg vi vil huske lenge
En pust i bakken og en siste samling før våre veier skilles er alltid hyggelig og som dere ser av bildene, så er vi i år igjen velsignet med fint vær.
Jeg tror det var flere med meg som ble litt overasket da det viste seg at denne flotte plassen skulle være vår siste sjanse til å fylle vannflaskene, men det holdt akkurat. Som dere ser av bildene så var det ganske bratt og mange hundre høydemeter å bestige. Klokka som jeg til vanlig nesten har oppe ved albuen måtte tas av fordi den strammet selv når den var plassert ved håndleddet, og når alle fingrene kjennes ut som 10 hard pakka middagspølser. Ja da må en bare innrømme at kroppen har hovnet en smule opp. Så undertegnede må bare innrømme at årets utflukt var hard.
Når en først er blitt sliten og lei og egentlig har bestemt seg får at en ikke orker å gå til topps, ja da er det veldig greit å ha en turleder som skjønner at det er lurt å ta en lang pause med litt mat og godt drikke. bare hold ut litt lenger ca. 1 km. Så kommer vi til en steinhytte. Der har jeg tenkt å ta en litt lenger pause før vi tar fatt på siste etappe. Det er den lengste kilometeren jeg og prinsessa noen gang har kjent i beina. Det føltes ut som minst 3 og når turleder blir konfrontert med dette så smiler`n og sier at han har sett feil på kartet. Og med hans erfaring når det gjelder kartlesing så tror vi vårt om det. Gruppa som skulle opp på Høgronden hadde på dette tidspunktet delt seg i flere grupper, så da vi endelig kom frem til steinhytta traff vi de som dannet fortroppen. Mens vi satt der og pratet kom det frem at de fleste var slitne og kjente det godt i beina, men det var en som også svettet voldsomt. Men før vi rakk å spørre sa han: hvis det er noen som lurer på hvorfor jeg svetter så mye så er det ikke pga. turen, men fordi jeg blir så heit når jeg har så mange flotte damer rundt meg. Skal si vi fikk oss en god latter. Det var det vi trengte for å motivere oss til den siste etappen.
Rett før vi skulle begi oss ut på den siste etappen var det en som lurte på hvor stien opp på toppen gikk. Rett opp svarte turleder uten å blunke. Hvorpå jeg svarte litt irritert: nå må du slutte å tulle, du må jo skjønne at vi må gå på skrå opp til venstre før vi skjærer til høyre og går langs med fjellet opp til toppen. Men der tok jeg skammelig feil gitt. Hvis du ser litt godt etter så ser du en i rød jakke til høyre i bildet. Så mottoet er: stol alltid på turleder (nesten). Det blåste litt da vi kom på toppen, men stemningen var det ikke noe å si på
Turen ned fra fjellet gikk som en drøm sammenlignet med turen opp (3 ½ time ned og 5 ½ time opp). Samlingspunktet på vei ned var det samme som oppover. Nå hadde det begynt å regne litt, så vi ble fort kalde hvis vi ble stående for mye i ro. Mens turleder ventet på baktroppen, slo jeg følge med han som ble så heit av alle jentene til hytta. Og det må jeg si, det er ikke hvem som helst som passer så perfekt som han til å være den perfekte turkamerat. Her fikk vi pratet om absolutt alt fra A-Å, og ikke nok med det men alt som kommer ut av den munnen er et show i seg selv. Og når du samtidig har kroppsspråket inntakt også, ja da blir det årets høydare. Det skal sies at på dette tidspunktet var vi veldig slitne og alt ble nok veldig morsomt. Som sagt så pratet vi om alt mulig rart og på det tidspunktet temaet, om å finne veien hjem ble diskutert, ble vi tatt igjen av 2 mannfolk som vi trodde vi hadde snakket med på toppen. Nå var vi nok begge to interessert i å prøve å henge oss på disse men det måtte vi gi opp ganske fort. Vi trodde selv at vi gikk fort, men i forhold til de to andre gikk vi nok ikke fortere enn to slitne snegler. Panikken sto skrevet i panna på min turkamerat og han skrek HEI, er dere kjent her og helt sikre på veien ned JA OK, da sees vi nede ved hytta. Jeg lo så jeg skreik og jeg må nok innrømme at det kom et par skvetter i buksa. Men da ble jeg strammet opp gitt du må slutte å skrike sånn, jeg trodde det var noe galt og dessuten når du setter deg ned på den måten må jeg hjelpe deg opp, og da får jeg krampe i rompa og låra. Og det er ikke bra med den kontor rompa jeg har fått etter å ha begynt i kommunen. Vi var nok litt av et syn skal jeg fortelle dere gikk som noen snegler og så ut som vi hadde driti i buksa. Da vi endelig kom tilbake til hytta hadde jeg blitt forklart i klartekst, at hvis du hadde vært dama mi nå og du hadde bedt meg om å lage mat når vi kom tilbake hadde jeg kald kvært deg. Så nå går jeg rett inn på kjøkkenet og spør om jeg kan få maten som take away, så får du klare deg sæl. TAKK FOR EN FANTASTISK TUR NED AV FJELLET. Middagen var 19.30 og menyen i dag besto av asparges suppe, reinsdyr stek og moltekrem. Og stemningen var på topp selv etter en lang og slitsom dag i fjellet.
Når middagen var fortært bar det igjen inn i peisestua til kortspill og sosialt samvær. Vi lar nok en gang bildene tale for seg, men i kveld fikk vi ikke sitte opp så lenge vi ønsket. Stedet var nemlig overfylt og vi hadde fått klage på at vi laget for mye støy, skjønn det de som kan. Så det bar i seng litt tidligere enn fredagsnatta. Noen nye bekjente ble det i år også
Søndag lå jeg lenge ca. 7, spiste frokost, lagde matpakke og pakket sekken. Må innrømme at jeg hadde gruet meg til turen tilbake til bussen (hadde nemlig drømt at alle gikk fra meg) og med det regnværet som vi hadde på søndag er det ikke noe hyggelig å gå alene skal jeg si dere. Men med så hyggelige turvenner så gikk turen som en drøm. Det var noen hinder på veien som f. eks. når man sklir på det glatte underlaget og går på ryggen så vannet spruter, ja da er det trygt og godt å få hjelp av en med staver. Eller når en skal over en bru som er soppass høy at vi som er korte i lortfallet ikke klarer å komme opp uten hjelp, ja da er det greit med en utstrakt hånd. Selv om en holder på å gå på ryggen på nytt og det fordi en er tyngre enn det man tror. Vel tilbake i bussen smakte matpakka fortreffelig mmmm, og litt søvn var heller ikke å forakte. SÅ FOLKENS DETTE ER MIN MÅTE Å FÅ TAKKET ALLE SAMMEN FOR DET HYGGELIGE SAMVÆRET OG FOR EN FLOTT FJELLTUR. OG EN STOR TAKK TIL DAG OG TORUN, DETTE FRISTER TIL GJENTAGELSE TAKK FOR MEG HANNE