M o d u l 8 B e v e g e l s e s h e m m e d e MÅL Gi deltakerne kunnskap og innsikt i: - idrettsorganisasjoner - sykdommer og diagnoser som gir seg utslag i bevegelseshemminger - hensyn å ta i forbindelse med fysisk aktivitet/idrett - håndtering av rullestol som hjelpemiddel, samt andre aktivitetshjelpemidler - praktisk tilpasning av aktivitet for mennesker med bevegelseshemning MÅLGRUPPE Alle som er involvert i tilrettelegging av idrett og fysisk aktivitet for bevegelseshemmede. INNLEDNING Å være trener for bevegelseshemmede krever at man har kunnskap om ulike bevegelseshemninger og hvordan utøvere med nedsatt bevegelighet best mulig kan drive idrett. Vi ønsker i størst mulig grad å gi alle muligheten for å delta i idrett tilpasset sitt individuelle nivå. Dette gjøres gjennom nødvendige tilpasninger, samtidig som særegenheten i hver idrett beholdes. Vi håper denne modulen vil være med på å sette deg som trener bedre i stand til å tilrettelegge idrett og fysisk aktivitet, basert på de bevegelsesmuligheter hver enkelt utøver har Dette heftet er basert på materiell laget av Norges Handikapidrettsforbund i forbindelse med B-kurs i handikapidrett, samt statens anbefalinger om fysisk aktivitet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Revidert 2005/Justert 2008 Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité INNHOLD - Idrettsorganisasjoner og konkurranser - Klassifisering - Sykdomslære med anbefaling i forhold til aktivitet Medfødte og ervervede deformiteter i muskel- og skjellett Muskelsykdommer Sykdommer og skader i perifere nerver Ryggmargsskader - Rullestol som hjelpemiddel - Aktivitetshjelpemidler - Praktisk tilpasning av aktiviteter - Litteratur
IDRETTSORGANISASJONER OG KONKURRANSER Norsk idrett har de siste 10 årene gjennomført en stor organisatorisk prosess (integreringsprosessen). Fra at idrett for funksjonshemmede i stor grad ble organisert i egne forbund, har nå alle særforbund i norsk idrett tatt ansvar for å organisere idrett for funksjonshemmede gjennom sine lag. Dette er en organisering som er nokså unik i verden. I praksis betyr dette at alle som spiller fotball gjør dette gjennom Norges Fotballforbund, at alle som spiller el-innebandy gjør dette gjennom Norges Bandyforbund osv. Konkurransemulighetene lokalt er litt ulikt fra idrett til idrett, og også avhengig av antall utøvere, men de fleste konkurranser vil være åpne også for utøvere med bevegelseshemninger. Ta kontakt med det aktuelle særforbund for å undersøke idretts- og konkurransetilbudet. Internasjonalt finnes det flere organisasjoner innen idrett for funksjonshemmede som norsk idrett er tilknyttet. Den største er International Paralympic Commitee, som også er den organisasjonen som arrangerer Paralympiske leker. I tillegg finnes CP-ISRA som arbeider med idrett for mennesker med Cerebral Parese. International Wheelchair and Amputee Sport Federation (IWAS) ivaretar konkurranser for rullestolbrukere og amputerte. Det største internasjonale konkurransearrangement for bevegelseshemmede er paralympiske leker som arrangeres hvert annet år, henholdsvis sommer- og vinterleker. CP-ISRA arrangerer konkurranser for mennesker med Cerebral Parese, og IWAS for utøvere i rullestol eller med amputasjoner. Det arrangeres i tillegg EM og VM i enkeltidretter. KLASSIFISERING Klassifisering er en måte å sette i system og å gjøre konkurranser for utøvere med funksjonshemning rettferdige på. Som i idrettene bryting, boksing og vektløfting, hvor utøvere kategoriseres basert på vekt, blir utøvere med funksjonshemning delt i klasser på bakgrunn av grad av funksjonshemning i forhold til den enkelte idrett. Å vurdere hvilken klasse den enkelte skal delta i er en prosess som er ulik fra idrett til idrett og kan inkludere fysiske og tekniske tester, samt observasjon i konkurranse og trening. Hver idrett har forskjellig klassifiseringsreglement og ulike krav til minste funksjonshemning, noe som gjør at man kan tilfredsstille krav til klasse i en idrett men ikke i en annen. En utøver kan endre klasse i løpet av idrettskarrieren, og dette kan skyldes at utøverens skade/sykdom endrer seg eller at klassifiseringsreglene endres. Klassifisering foretas av godkjente klassifisører, noe som gjelder alle idretter. SYKDOMSLÆRE OG ANBEFALINGER FOR FYSISK AKTIVITET Å være bevegelseshemmet defineres her som problemer med bevegelse og kraftutvikling. Årsakene kan være mange, og det kan være medfødte eller ervervede skade eller sykdom. Det kan også være sykdommer eller skader som er knyttet til det å bli eldre. Følgende grupper vil bli omtalt: Medfødte eller ervervede deformiteter i muskel- og skjellettsystemet Muskelsykdommer Sykdom og skade i perifere nerver Ryggmargsskader Medfødte og ervervede deformiteter i muskel- og skjelettsystemet Dysmeli
Dette er en medfødt tilstand som gir seg utslag i at armer og/eller ben er for lite utviklet. Enten er armene eller bena kortere, eller så kan man mangle deler av ekstremiteten.
Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Det er lite forskning som sier noe om viktigheten av fysisk aktivitet for mennesker med dysmeli, men man antar at det er viktig å komme tidlig i gang med vurdering av proteser og tilpasning av disse. Det er også viktig å lære barna å bruke protesene sine riktig slik at man unngår inaktivitet. Mennesker med dysmeli vil ha behov for praktisk tilrettelegging for å kunne delta i lek og idrett. Mulighetene for å være aktiv i idrett være avhengig av type dysmeli og hvor mange lemmer som er berørt. For noen vil dysmelien være så liten at det ikke gir utslag i noen bevegelseshemning, for andre vil det innebære store belastningsendringer i muskler og ledd under bevegelse. Dette vil muligens gjøre at man opplever økte energikrav ved bevegelse. Deltakelse i fysisk aktivitet og idrett er viktig for selvbilde og livskvalitet hos barn med dysmeli. Det er nødvendig med godt tilpassede proteser om man har større defekter i beina. Man mener at personer med stor grad av dysmeli vil ha større sjanse for å få belastningslidelser pga feilbelastninger. For mennesker med dysmeli er det like viktig som for befolkningen for øvrig å trene styrke og utholdenhet, og som trener bør man tilrettelegge øvelsene ut fra den aktuelle utøvers muligheter. Styrketrening er bra, men husk å variere øvelsene siden faren for overbelastninger kan være større for denne gruppen. Amputasjoner I forhold til amputasjoner er benamputasjoner mest vanlig, og de fleste har gjort det som følge av dårlig blodsirkulasjon. Armamputasjoner forekommer også, men mye sjeldnere. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Mennesker med amputasjoner kan ha tilleggslidelser (f. eks diabetes, hjerte-/ kar sykdommer) som man må ta hensyn til når man skal tilrettelegge aktivitet. Ved diabetes kan man ofte oppleve at det oppstår problemer med å få sår til å gro, og dermed vil kanskje amputasjonsstumpen være utsatt for infeksjoner og sår. Oppstår det sår i amputasjonsstumpen bør denne delen avlastes og man bør unngå aktivitet som belaster stumpen. Kanskje bør man også kontrollere protesen og dens tilpasninger på nytt for å forhindre at såret kommer tilbake. Det kan være fare for belastningslidelser/-skader hos amputerete, siden belastningen på gjenværende ledd i mange tilfeller vil endres gjennom for eksempel bruk av proteser. Benamputerte har ofte større sjanse for å utvikle artrose i det benet som ikke er amputeret. Man vet ikke om dette forverres av fysisk aktivitet, men man bør være forsiktig med støtbelastning i ben, samt supplere med styrketrening. Amputasjonsnivå, muskeldekning og sirkulasjon i stumpen vil være viktig i forhold til hvor mye trykkbelastning en tåler. Amputasjoner som går gjennom ledd gir bedre toleranse for belastning og det at musklene er godt festet til amputasjonsstumpen er viktig for god kontroll av bevegelser. For å unngå feilbelastninger og sårdannelse i amputasjonsstumpen er det viktig at man har proteser som er godt tilpasset. Når det gjelder effekt av fysisk aktivitet for mennesker med amputasjoner i bena mener man at det er viktig å være i aktivitet med proteser for å hindre eksempelvis tilstivning av ledd, samt å redusere faren for beinskjørhet. I tillegg kan aktivitet med proteser være med på å redusere fantomsmerter (smerter man kjenner i den kroppsdelen som er borte). Man må imidlertid være bevisst på at det å bevege seg med benproteser krever mer energi enn hos personer som ikke har proteser.
Det er vanskelig å gi generelle anbefalinger om fysisk aktivitet på grunn av stort aldersspenn, varierende amputasjonsomfang og andre sykdommer som kan forekomme. Man anbefaler både bevegelighets-, kondisjons- og styrketrening, men type aktivitet, varighet og omfang må tilpasses individuelt. Ved høye amputasjoner (over kneledd) hos dobbeltamputerte er det ofte vanskelig med forflytning ved gange, og man bør velge alternative aktiviteter eller hjelpemidler (rullestol) for å drive idrett. Deformiteter i ledd og deformiteter i rygg og bekken Denne gruppen er sammensatt og omfatter medfødte og pådratte skader som man enten har fått som følge av ulykke eller sykdom i rygg, bekken, armer eller ben. Leddskader og betennelsessykdommer er som regel årsaker til at man får deformiteter i leddene. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Hovedproblemet for denne gruppen som oftest de deformiteter som gir store avvik i bevegelsesutføring, samt skader/sykdom med utvikling av tilstivelse i leddet. Idrett og fysisk aktivitet vil ikke gjøre skaden verre, men man mener at ensidig aktivitet kan øke sjansen for å utvikle tilstivning i leddet. Både styrketrening og kondisjonstrening er anbefalt. Styrketrening er også med på å redusere smerter i ledd ved tilstivede ledd. Ved mindre deformiteter trenger man ikke ta noen spesielle hensyn. Ved overvekt/fedme vil man i en akutt fase belaste et ledd ytterligere som følge av vekten. Dette kan i neste omgang føre til utvikling av tilstivede ledd. Variert trening anbefalers for mennesker med deformiteter i ledd. Man bør unngå å belaste det ødelagte leddet i en akutt fase da belastning kan forverre skaden, men samtidig frarådes inaktivitet. Aktivitet som ikke er vektbærende og belastende på leddet anbefales derfor i en akutt fase for å hindre at leddet stivner til. Muskelsykdommer Muskelsvakhet og muskesvinn er en ganske like sykdommer, hvor det gradvis utvikles muskelcelleskader og muskelcelledød. Dette fører igjen til kraftsvikt i muskulaturen. Disse sykdommene rammer sjelden enkeltmuskler, men flere eller alle kroppens muskler. Muskelsvakheter kan opptre i tillegg til annen sykdom som ved diabetes og stoffskiftesykdom. Konsekvenser for aktivitetsnivå, effekt av fysisk aktivitet og anbefalinger Redusert muskelfunksjon med krafttap er hovedsymptomet, forårsaket delvis av selve sykdommen men ofte forverret av fysisk inaktivitet. Det ser ikke ut som om fysisk aktivitet gjør sykdommen verre, men man har sett noen tilfeller av økt muskelsvakhet som følge av trening. All fysisk aktivitet, både styrke og utholdenhet bør gjennomføres i nøye samarbeid med lege. Det ser ut til at trening i moderate mengder tidlig i sykdomsforløpet og hos personer med langsomt forverrende sykdom er å anbefale. Det viser seg at styrketrening bedrer muskelkraft og fysisk funksjon hos personer med langsomt progredierende muskelsvinn, blant annet Beckers sykdom. Slike sykdommer kan gå ut over muskulatur som berører pust og det bør derfor gjennomføres en vurdering av lungefunksjon før man starter med trening. Man bør starte med trening så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Ved raskt progredierende muskelsvinn, som for eksempel ved Duchennes sykdom er man derimot ikke sikker på om trening vil være positivt. Trening kan i verste fall bidra til å forverre muskelfunksjon, selv om moderat trening tidlig i sykdomsfasen ser ut til å ha en positiv effekt.
Noen av sykdommene fører med seg smerte og økt tretthet ved muskelbruk. Symptomene forverres under fysisk aktivitet og man har stort sett gitt råd om å redusere muskelbruk. Noen rapporter viser til trenbarhet ved McArdles sykdom, men utvalget er for lite til å si noe generelt om denne gruppen og trening.
Sykdom og skade i perifere nerver Nerver kan skades både ved brudd av nervene (avrivning), stumpt skade (slag) eller ved at blodsirkulasjonen er dårlig. Noen av disse skadene vil kun gi forbigående funksjonsnedsettelse, mens andre vil få permanente konsekvenser for muskelbruk. Tiden det evt. tar før en avrevet nerve er vokst sammen igjen avhenger også av avstanden mellom de to avrevne nervetrådene. En perifer nerve gror gjennomsnittlig 1mm/dag. Man kan ha skader i en nerve med den funksjonssvikt det vil medføre i forhold til nedsatt funksjon i de deler denne nerven gir signaler til, eller man kan ha skade i flere nerver samtidig som rammer større områder. En nerveskade kan ramme nerver som tar imot beskjeder (sensoriske), nerver som fører til muskelbruk (motoriske) eller en blanding av dem. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Perifer nerveskade I akutt fase er det viktig å unngå hevelse i vevet, og fysisk aktivitet i denne fasen anbefales ikke. Ved enkelte nerveskader kan det være fare for utvikling av feilstilling på grunn av lammelse i muskulatur. Man bør da benytte seg av skinner og bandasjer slik at man hindrer muskelsammentrekninger i den motsatte muskels muskulatur. Det anbefales også å tøye og passivt bevege den muskulatur som er lammet. Så fort man begynner å få kontroll på muskulatur igjen bør man også drive med aktive øvelser. Når man skal trene opp etter en nerveskade anbefales det ikke øvelser som kan forårsake at nervene kommer i klem (eks. løp, hopp, hard styrketrening). Kjenner man at det klemmer på den skadede nerven bør man avbryte aktiviteten og erstatte den med aktivitet som ikke klemmer. Hvordan drive fysisk aktivitet ved muskel- og nervesykdommer? De fleste personer med nerve og muskelsykdommer har potensial for trening så lenge man tilpasser aktiviteten. De kan delta i de fleste aktiviteter og både frisk og svekket muskulatur kan som oftest trenes. Dynamisk trening anbefales, samt at man ikke presser seg til maksimal belastning. I tillegg bør man sørge for variasjon. Intervalltrening fungerer ofte bedre enn langkjøring, og kanskje kan man også rasjonalisere kreftene ved å bruke tekniske hjelpemidler. Rullestol er et utmerket aktivitetshjelpemiddel som kan muliggjøre aktiviteter som ellers kan være vanskelig. Bruk av rullestol kan også bidra til at man kan holde ut i en aktivitet så lenge at den gir effekt som utholdenhetstrening. Vannaktiviteter anbefales også. Man mener at inaktivitet ofte er en større trussel enn for mye aktivitet, men vær likevel oppmerksom på tegn på overtrening. Multippel sklerose Dette er en progredierende sykdom i sentralnervesystemet. En betennelsesaktig reaksjon angriper nervefibrenes fettlag (myelinskjede), og i enkelte tilfeller også nervefibren. Sykdommen går i faser hvor den er mer eller mindre aktiv. I faser hvor sykdomsaktiviteten er stor, kommer det gjerne en sterk forverring av symptomene. I rolige faser vil personen gjennom fornuftig trening kunne bedre funksjonen betydelig, nesten til samme nivå som før, men ikke helt. Slik vil sykdommen stadig skride frem, men den kan også stanse på et hvilket som helst stadium. Bena blir ofte angrepet før armene, og når sykdomsforløpet har vart en stund blir mange avhengige av rullestol. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Fysisk aktivitet er viktig, men en må være klar over at disse utøverne kan bli fort trette og de kan svært fort bli overbelastet. Treningen må tilpasses individuelt, og lege eller fysioterapeut bør vurdere
utøveren og treningen. Mange tåler ikke varme og bør derfor ikke i basseng hvor temperaturen er høyere enn det som er vanlig i offentlige bad. Cerebral Parese Cerebral Parese (CP) er en fellesbetegnelse for en rekke tilstander i sentralnervesystemet og dekker over en rekke fysiske og motoriske forstyrrelser. De fleste CP skadene er medfødt, mens noen oppstår (ca 20 %) først hos barnet etter fødsel. Selv om det ikke er noen kjent årsak til CP har forskning vist at hodetraumer og hjernesykdommer, samt at for tidlig fødsel, gulsott, hjerneblødning og oksygenmangel umiddelbart før, under eller etter fødselen kan ha betydning for utvikling av medfødt CP. Det finnes forskjellige former for CP og de kan påvirke ett, to eller alle lemmene. Tilstanden er ikke progredierende (fremskridende). Potensielle problemer forbundet med CP: Muskelkontrakturer svake muskler som skaper stor motstand mot utstrekking. Den svake muskulatur gir ikke knokler og ledd nok støtte og kan derfor medføre skoliose. Vedvarende, primitive reflekser vanlige hos barn med store funksjonshemninger. Gastroøsofageal refleks syre fra magen trenger opp i spiserøret. Tarm- og blæreproblemer. Adferds- og følelsesmessige problemer. Synsproblemer - omtrent halvparten barn med CP får også problemer med øynene. Intellektuell funksjonshemning. Epilepsi forekommer hos ca 1/3 av mennesker med CP. Døvhet forekommer hos ca 7 % av mennesker med CP. Persepsjonsforstyrrelser som kan medføre læringsvansker. Det kan være problemer med å tale, spise og med synkebevægelserne. Hydrocefalus (vannhode) forårsaket av høyt trykk i kraniet på grunn av økt cerebrospinalvæske. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger Personer med CP blir fortere trøtte under aktiviteter som krever hurtighet og systematikk. Dette kan igjen påvirke finmotorikken og oppfattelsesevnen. Mennesker med CP må derfor ikke presses ut over sine egne fysiske grenser, og de skal ha god tid til å hvile mellom øvelsene. Det kan være vanskelig å kommunisere om personen også har talebesvær, og dette krever at man viser tålmodighet og forståelse. Mange aktiviteter krever kontroll over kroppens sentrale del eller perifere kroppsdeler. Hvis hodet eller overkroppen er påvirket av sykdommen kan det være vanskelig eller umulig å utføre visse oppgaver. Men, man skal være bevisst på at selv om de store kroppsdelene kanskje er hardest rammet, - så kan de finmotoriske ferdighetene som for eksempel å gripe ha en stor effekt på den motoriske prestasjon. Øvelser som støtter motoriske utvikling og virker korrigerende kan innarbeides i treningen. Det er viktig at den enkelte får mulighet for å utvikle sitt funksjonsnivå og både koordinasjons- og balanseøvelser anbefales. Hvis det er funksjonsnedsettelser i hode eller kroppsstammen vil dette alltid påvirke personens sittestilling, oppreist stilling og bevegelsesmønstre. Generelt er det lettere for personer med CP å lykkes i øvelser som involverer det store muskelgruppene som for eksempel løp, kast og hopp. Finmotoriske øvelser fører ofte til frustrasjon og bør derfor læres individuelt før man introduserer dem som gruppeaktivitet.
Den enkelte bør oppmuntres til å bruke mest mulig korrekte teknikk, men man må også gi rom for å finne egne løsninger. De funksjonelle ferdigheter er mye viktigere enn stilen, og man må derfor finne frem til den mest mulig hensiktsmessige metode sammen med utøveren.
Ryggmargsbrokk (Spina Bifida) Ryggmargsbrokk er den mest vanlige medfødte defekten i ryggsøylen. Ved ryggmargsbrokk vil ryggmarg og/eller nerverøtter presses ut av virvelkanalen og danne en utposning på ryggen. Bare tynn hud vil dekke nervevevet, og vil derfor være svært utsatt for skader. Selve ryggmargen er heller ikke helt ferdig utviklet, noe som kan medføre funksjonsfeil i ryggmargen. Mange med ryggmargsbrokk har også vannhode (hydrocephalus). Dette er en opphopning av væske i hjernen og tilstanden behandles kirurgisk ved å operere inn et dren i hjernen. Drensystemet sikrer at det ikke oppstår for høyt trykk i hjernen ved å lede den ekstra hjernevæsken bort, og forebygger dermed ytterligere skader. Drensystemet kurerer imidlertid ikke vannhode eller allerede oppståtte skader på hjernevevet. Mange med ryggmargsbrokk har karakteristika som ikke umiddelbart er synlig, og som først viser seg etter en stund. Det kan være ved å ha vanskeligheter med å: Forstå instruksjon. Klare mer enn en ting om gangen. Utføre en oppgave innenfor et bestemt tidsrom. Organisere og planlegge. Motivere seg eller ta initiativ. Utøve selvkontroll, ta initiativ og foreta rettelser. Huske. Føre dyptgående samtaler. Erindre/ tenke tilbake (kanskje forteller de ting de allerede har fortalt tidligere). Konsentrere seg om en oppgave i lengre tid. Noen er kanskje veldig gode til å lære innen noen områder, men har problemer innen andre områder. Fysisk aktivitet konsekvenser og anbefalinger: Personer med ryggmargsbrokk skal oppmuntres til å være så fysisk aktive som mulig, så de kan holde seg i form, unngå overvekt og delta i et sosialt fellesskap. Man skal være helt klar over hvor drenet i hodet er operert inn slik at man ikke kommer borti det når man løfter eller flytter en person med vannhode. Ryggmargsskader Med ryggmargsskader mener man tilstander hvor ryggmargen er blitt skadet i en ulykke eller som følge av for eksempel svulster, blødninger etc, og blitt helt eller delvis ødelagt. Man snakker om komplette og inkomplette skader. Ved en komplett skade vil hele ryggmargen være ødelagt, noe som medfører tap av både sensoriske og motoriske funksjoner i den delen av kroppen som får sine nerveforsyninger fra under skadestedet. Ved inkomplette skader kan det fremdeles være deler igjen av både følelse (sensoriske) nerver og/eller motoriske nerver og man har delvis lammelse. Vi kan dele ryggmargskader inn i to ulike typer: paraplegi som gir lammelser i bena og quadriplegi som gir lammelser både i armer og ben. Komplikasjoner ved ryggmargsskader kan være; Kontrakturer utvikler seg ofte som et resultat av spastiske pareser og inaktivitet. Spesielt må en være på vakt for utvikling av spissfotstilling i ankelledd og fleksjonskontrakturer i hofter og knær. Trykksår har lett for å utvikle seg på knokkelframspring, f. eks på hælene, ankelknokene, hoftekammen og korsbenet, og har dårlig tilhelingstendens. Det samme gjelder skrubbsår, og slike bør en derfor prøve å unngå. Urinveisinfeksjoner og steindannelser i urinveiene.
Luftveisinfeksjoner som skyldes dårlig ventilasjon av visse lungeavsnitt. Avkalking av skjelettet (osteoporose) er en vanlig tilstand ved langvarig sengeleie/inaktivitet. Trening Etter en rehabiliteringsfase hvor personen hat fått tilpasset hjelpemidler og lært å bruke disse riktig, trenger han/hun vedlikeholdsterning resten av livet. Ved siden av trening på egen hånd, har de fleste stort utbytte og glede av å drive forskjellige former for idrett. Avhengi av hvor høyt oppe skaden sitter kan personer med ryggmargsskade delta i de fleste idretter dersom forholdene legges til rette for dette. Valg av aktivitet må derfor skje i henhold til utøverens motivasjonsnivå og alder. Ved siden av dette bør det legges vekt på utholdenhetstrening. Utholdenhetstrening kan for eksempel foregå som pigging i rullestol selv om utøveren ikke er avhengig av stolen i daglige gjøremål. Trening som gir styrke i armer og overkropp er spesielt viktig, men husk også at bevegeligheten må vedlikeholdes i større ledd. AKTIVITETSHJELPEMIDLER Det finnes mange typer aktivitetshjelpemidler som gjør at funksjonshemmede kan delta i idrett. Om vinteren kan mange dra stor nytte av sit-ski eller skicart i alpinbakken, og om sommeren kan man lettere delta i idrett med en sykkel, enten trehjuling, vanlig sykkel med hjelpemotor eller håndsykkel. Vi ikke her gå inn på ulike typer hjelpemidler, men henviser til websidene til Beitostølen Helsesportssenter, www.bhss.no. Aktivitetshjelpemidler/hjelpemidler til idrett og fysisk aktivitet er forholdmessig dyre i forhold til hva ikke-funksjonshemmede bruker på tilsvarende utstyr. Alle funksjonshemmede har krav på hjelpemidler som hjelper dem i deres daglige virke i forhold til fremkommelighet etc gjennom hjelpemiddelsentralen/ trygdeetaten. For personer under 26 år er mulighetene for å skaffe seg aktivitetshjelpemidler meget gode gjennom trygdeetaten. Alle personer under 26 år kan få gratis aktivitetshjelpemidler gjennom hjelpemiddelsentralene, men er personen over 26 år må han/hun selv dekke kostnadene. RULLESTOL SOM AKTIVITETSHJELPEMIDDEL I forhold til bruk av rullestol som aktivitetshjelpemiddel vil vi dele materiellet inn i to deler. Den ene delen handler om hvordan man som rullestolbruker selv kan bli bedre til å beherske stolen, samt kunnskap om treningslære og bevegelseslære. Den andre delen handler om hvordan man som hjelper eller trener kan hjelpe en rullestolbruker i situasjoner hvor det er behov for hjelp under trening. Håndtering av egen rullestol En person med bevegelseshemning som i utgangspunktet er stående kan dra nytte av å ha en rullestol til trening. Dette kan være viktig både for avlastning og for trene med høyere intensitet enn hva som ellers er mulig. Skal man trene med rullestol er det viktig å ha en gunstig arbeidsstilling/sittestilling, samt teknikk som sikrer at man får maksimalt utbytte av å bruke stolen. Sittestilling i stol og arbeidsstilling Statisk muskelarbeid får musklene til å arbeide konstant sammentrekt over lengre tid, og skaper økt spenning i muskulatur og hemmer blodsirkulasjon og funksjonsevne. En statisk arbeidende muskel blir fortere trett (melkesyre) og vil være ugunstig i forhold til å utvikle musklene. En person som bruker rullestol vil kunne yte mindre om sittestilling og teknikk i stolen fører til at vedkommende utøver mye statisk muskelarbeid. Som trener bør en se etter unødvendig høye skuldre i lange perioder, samt å gi varierte øvelser som gjør at utøveren bruker ulike bevegelsesbaner.
Mye av arbeidsstillingene i en rullestol er avhegnige av at rullestolen er ordentlig tilpasset. Mener du at noen av dine utøvere ikke sitter riktig i sin stol og dermed har feil arbeidsstilling, så be gjerne utøveren ta kontakt med fysio- eller ergoterapeut for å få tilpasset rullestolen. PRØV SELV: Sitt opprettet med en hånd strakt rett ut til siden i 2 3 minutter.. Teknikktrening i bruk av rullestol For en rullestolbruker er det viktig at man kan bruke stolen hensiktsmessig for å dra størst mulig nytte av treningen. Som trener bør man legge opp til trening som stimulerer til teknikktrening i bruk av stol, for eksempel ved ulike former for hinderløyper. I forhold til rullestoler og teknikk i trening er det viktig å være klar over at det finnes ulike stoler til ulikt bruk. En rullestol med store hjul vil rulle lettere enn en stol med små hjul. En stol med hjul som skrår utover mot bakken vil være lettere å snu/vende enn en rullestol der hjulene går rett ned. Det finnes dessuten spesialstoler til for eksempel langdistansekjøring, tennis, basketball m.m. Her er eksempler på noen enkle øvelser som kan brukes for trene teknikk: Hold balanse på bakre hjul (vippe opp stol og stå stille, vende, kjøre på de bakre hulene). Hurtighetsøvelser komme seg raskest fra A til B (trene på akselerasjon samt kondisjon). Start med et utgangspunkt og kjør rullestolen så fort du kan frem til en målstrek. Skal du øke akselerasjon og hurtighet kan avstanden fra start til mål gjerne være på 10 20 meter. Hinderløyper / rullestol - slalåm med svinger og med kanter. Tegnforklaring: + + : Porter en kjører forlengs gjennom x x : Porter en kjører baklengs gjennom : Markører som skal passeres Rampe A : Kjøre forlengs oppå plattingen, snu 360 for de som klarer det, kjøre ned igjen. Rampe B: Vipp opp på platting, og kjører over. Tunnel D : Port med løse pinner over, kjør gjennom tunnelen. Håndtering og hjelp til forflytning av rullestolbruker
Som trener vil vi oppleve at rullestolbrukere trenger hjelp i form av løfting. Det kan for eksempel være ved forflytning fra gulvarbeid til rullestol eller fra rullestol til benk etc. I den forbindelse er det viktig at man løfter slik at man ikke utsetter seg for skade. Vi må ta hensyn til den kraft og den rekkevidde som kreves for at arbeidet skal utføres, og arbeidsstillingen skal være ledig og gi noenlunde jevn fordeling av belastningen på ledd og leddbånd (mellomstilling). Unngå uhensiktsmessige og vridde arbeidsstillinger. Arbeidsteknikken bør være slik at man oppnår størst mulig effekt ved minst mulig bruk av energi og uten å skade kroppen. For å unngå unødvendig belastning på ryggen når man løfter er følgende punkter viktige: 1) Ha en stor understøttelsesflate (bredstående). Dette gir bedre balanse og større stabilitet. 2) Gå så nær inntil det som skal løftes som mulig. 3) Stå med front mot det som skal løftes (unngå vridning av kroppen) 4) Bøy knærne og hoftene og hold ryggen rett, og løft ved å strekke i knær og hofter. 5) Unngå løft og vridning samtidig. 6) Løft aldri for tungt. Gå da heller flere sammen om løftet. 7) Løft ikke der det går an å dra eller skyve. 8) Forsøk å slappe av i de muskler som ikke trenger å være med for at arbeidet skal utføres. 9) Unngå å arbeide i ytterstilligner. Hvis mulig, plasser deg selv i riktig høyde i forhold til det som skal løftes. Et konkret eksempel på dette: Er du alene om løftet, er det tungt å løfte en person fra bassenget og opp på kanten, da bassengkanten som regel er over din midjehøyde. Har du derimot en liten rampe eller en kasse å stå på blir løftet mye lettere på grunn av at det ikke blir så høyt. Løfte en person opp fra gulvet Grepet på figuren kan brukes under forutsetning av at vedkommende som skal løftes er sterk i armene. Hvis kraften derimot er svært redusert, må hendene legges om hverandre for at løfterens hender skal kommer mer midt på den som skal løftes. Dessuten låses utøverens armer i skulderledd/albuer. Løfte fra stol til benk/stående Fra stol til benk.
Fra stol til stående - utøveren bruker den armkraft han selv måtte ha for å hjelpe til. PRAKTISKE ØVELSER TILPASNINGER I FYSISK AKTIVITET Målet for tilpasning av en aktivitet er at alle skal få mulighet for å delta ut fra egne forutsetninger, og det bør være god balanse mellom det å gi deltakerne optimale muligheter for deltakelse samtidig som den enkelte idrett beholder sin egenart. For at idretten skal fremstår som interessant og utfordrende for alle, bør så få tilpassninger som mulig foretas. Formålet med aktiviteten må ikke forsvinne i tilpasningene. Vi vil her se på fem områder hvor en kan foreta tilpassninger: (1) undervisningsmåte; (2) regler og organisering; (3) rammer for aktiviteten; (4) redskaper og utstyr, (5) ideer til aktiviteter (se heftet Aktivitetsforslag). Undervisningsmåter Instruksjon er den mest brukte undervisningsmetoden innen idrett, og dreier seg i stor grad om å at treneren har fasit på hvordan en oppgave eller teknikk skal utføres. Treneren viser hele øvelsesbanen, eller deler av øvelsesbanen for så å sette sammen til en hel øvelse. Ved en problemløsende metode får utøverne oppgaver innen gitte rammer som de selv skal løse ut fra egne erfaringer, og utøverne må selv komme frem til den riktige teknikken. Som trener kan det være en ide å kjenne ulike undervisningsmetoder og tenke gjennom hvilken metode du ønsker å bruke til enhver tid. Variasjon i undervisningsmåte vil føre til variasjon i treningen og kan bidra til utøvernes utvikling. Regler og organisering Når vi tilrettelegger idrett for funksjonshemmede er det ofte en utfordring å best mulig ivareta idrettens egenart og reglementet, og minst mulig kontra nok tilrettelegging er ofte en fin balansegang. Det finnes konkurranseregler for de fleste idretter tilrettelagt for bevegelseshemmede og reglene kan man få ved å henvende seg til det aktuelle særforbund. Internasjonale regelverk finnes på IPCs hjemmesider www.paralympic.org. Når man organiserer aktivitet kan man velge ulike måter å gjøre dette på. Noen ganger passer det best at man har fellesaktivitet hvor alle deltar i samme aktivitet, og andre ganger passer det best å dele i smågrupper f. eks ut fra ferdighetsnivå/funksjonsnivå. Aktiviteten kan likevel foregå parallelt. Vi kan også avvikle treningen med mye individuelt arbeid hvor hver enkelt har sine arbeidsoppgaver, og dette kan f. eks organiseres som stasjonstrening? Hvilke organiseringsformer man velger er avhengig av målet med aktiviteten, og hvor homogen gruppen er. Man kan også velge ulike organiseringsformer innad i en treningstime alt avhengig av hva som er målet med treningen. Rammer for aktiviteten Det er viktig med trygge rammer for aktiviteten, og viktige faktorer å ta hensyn til kan være: Treningsarena - sørge for at hallen og garderobeforholdene er tilrettelagte slik at utøvere med bevegelseshemninger kan komme seg inn på selve treningsarenaen. Tidspunkt for treningen personer med bevegelseshemming bruker gjerne lengre tid på forflytning, og trening rett etter jobb kan være vanskelig, fordi enkelte ikke rekker å
transportere seg til/fra trening og jobb. Noen er avhengige av kommunale tjenester som f. eks hjemmesykepleie for kveldsstell, og de kommunale tjenestene er kanskje slik at kveldsstellet foregår tidlig på kvelden. Treningen kan derfor heller ikke legges for sent. Tid i hallen ting tar tid i forhold til treningen, og en times treningstid kan ofte bli for lite. Utstyr For å variere treningen kan det være nyttig å ha en del utstyr. En gymsal/idrettshall inneholder viktige elementer som kan brukes så som ribbevegg, matter, nedsenkbar bom etc, men vi savner ofte en del småutstyr. Det finnes mye å få kjøpt, men dette er ofte kostbart. Ved kreativitet og enkle hjelpemidler kan en lage en del selv som f. eks ved bruk av pappesker, papir, papirstrimler, teppefliser, ballonger og aviser. Det er gøy for både barn å voksne å få leke med utstyr som de selv har vært med å lage. Eksempler på rimelig utstyr man kan lage eller skaffe selv: Rullebrett Teppefliser Aviskøller/avisballer Strikk Ballonger Kartonger Lydballer Tape Stokker Erteposer Badmingtonracketer Kritt Fallskjerm Rokkeringer Krepp-papirstrimler Farget ark Servietter Kjegler Ideer til aktiviteter Mange har god kjennskap til egen kropp og hvordan den virker i/under trening. Og det er derfor naturlig at man tar utgangspunkt i hva utøveren selv vet om øvelsesutvalg og hva som fungerer bra/mindre bra i forhold til ulike øvelser. I tillegg til å tenke på hensikten med øvelser i forhold til idrettens krav til styrke, utholdenhet og bevegelighet må vi også tilrettelegge øvelser som gir følelse av mestring og glede. Når vi tilrettelegger bør vi også gå gjennom øvelsene å vurdere muligheter for overbelastninger og feilstillinger. Dette kan gjerne gjøres sammen med utøveren. En del utøvere (både stående og sittende) mener at de sitter best i feilstillinger, noe som kan resultere i at man gjør øvelser i det en tror er den beste stillingen og ikke merker at øvelsen og/eller stillingen fører til overbelastning. Når vi ser utøvere med uttalte feilstillinger må vi forsøke finne årsaken til dette og korrigere på beste måte, og til dette kan man ha behov for hjelp av fysioterapeut og/eller lege. Gi riktige arbeidsoppgaver Der er ikke alltid lett å gi riktige arbeidsoppgaver når avvikene i en øvelse er store fra normalen. Da må treneren prøve øvelsen, og f. eks selv sette seg i stolen og spille bordtennis ut fra den samme motorikk som er mulig å få til for utøveren. Arbeidsoppgavene gis lettere og med et bedre resultat etter hvert som trenerens erfaringer øker. Ideer til aktiviteter Det finnes mange steder på internett hvor man kan hente ideer fra. Her nevnes noen nettsteder: www.bhss.no heftet Leker for alle www.nfif.no heftet Aktivitetsforslag www.idrett.no har også flere linker til idébanker I tillegg vil vi anbefale trenere å ta kontakt med sitt særforbund for å høre om de har idéhefter til aktiviteter og tilrettelegging i den enkelte idrett. I den praktiske økten i sal vil følgende elementer inngå Aktiviteter for stående utøvere: Oppvarming (til musikk, gå/ løpsøvelser/ sistenvarianter med mer) Balløvelser (pararbeid med ball, ballspill, bruk av småredskaper og ball)
Koordinasjonsøvelser (øye hånd, øye fot, generell koordinasjon) Utholdenhetsøvelser (langkjøring, intervalltrening, med/ uten utstyr) Styrkeøvelser (armer, rygg, bryst, mage, sete/ lår) Aktiviteter for sittende utøvere: Oppvarming (til musikk, gå/ løpsøvelser/ sistenvarianter med mer) Balløvelser (par arbeid med ball, ballspill, bruk av småredskaper og ball) Koordinasjonsøvelser (øye hånd, øye fot, generell koordinasjon) Utholdenhetsøvelser (langkjøring, intervalltrening, med/ uten utstyr) Styrkeøvelser (armer, rygg, bryst, mage, sete/ lår) LITTERATUR Sosial- og Helsedirektoratet (2004); Fysisk aktivitet for mennesker med funksjonsnedsettelser Anbefalinger, Oslo Norges Handikapidrettsforbund (1991): B-kurs i handikapidrett, Oslo Beitostølen Helsesportssenter; Sykdomslære kompendium, Beitostølen Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (2005); Øvelsesutvalg, Oslo Handikapidrætens Vidensenter (2002); Spill mig Inklusion af børn og unge med handicap i idrett i skole og fritid, Roskilde Nettsider: www.paralympics.org www.bhss.no