Tema: Fysioterapitiltak i akuttfasen for helsepersonell

Transkript

1 1 INFORMASJON OM OSTEOPOROSE fra Norsk Osteoporoseforbund Tte,Tema Tema: Fysioterapitiltak i akuttfasen for helsepersonell RYGGBRUDD eller VERTEBRALE FRAKTURER Vertebrale frakturer (sammelfallsbrudd) er en vanlig type brudd ved osteoporose. Ikke sjelden blir diagnosen osteoporose stilt i forbindelse med det første ryggbruddet. Disse bruddene kan oppstå spontant eller etter minimale traumer. En vertebral fraktur medfører ofte sterke akutte smerter. Smertene kan forklares ved den vevsskaden som oppstår med bruddet, og kan komme plutselig eller gradvis over flere dager. Bruddet gror etter 6-8 uker og smertene blir innenfor denne perioden gradvis bedre. Vertebrale frakturer over den 5. thorakale virvel er uvanlig ved osteoporose og andre årsaker enn osteoporose bør vurderes. Endringer i ryggsøylen Selv om bruddene gror, medfører de en varig endring av virvlenes form og størrelse. Dette benevnes som en deformitet. De deformiteter man ser ved osteoporose er enten forårsaket av et sentralt sammenfall, et fremre eller bakre sammenfall (kileformete) eller et komplett sammenfall av hele virvellegemet. Forandringene som oppstår i virvellegemet medfører igjen en endret kroppskonfigurasjon. Det som kan skje er: Tap av kroppshøyde, 10-15cm er ikke uvanlig Krumning av thorakalcolumna ved kileformete frakturer Bortfall av livlinjen, de nederste ribbene kan gnisse mot hoftekammen Utstående mage (kulemage) Svekkelse interscapulær muskulatur Forkortelse av pectoralismuskulaturen Nedsatt lungekapasitet på grunn av kyfose/redusert bevegelighet Lett fleksjon i hofter og knær som kompensasjon for endrede forhold i ryggsøylen Utrettet lumballordose (en sjelden gang forøket)

2 2 Jo flere brudd man får, desto mer kan kroppen endre fasong. Den fysioterapeutiske intervensjon i den akutte fasen bør fokusere på informasjon, smertereduksjon og mobilisering. Informasjon: Pasienter med sterke akutte smerter blir ofte engstelige. Brudd i ryggen høres for mange i tillegg veldig dramatisk ut. God informasjon vil bidra til å dempe angst og usikkerhet forbundet med disse bruddene. Pasienten må få informasjon om sammenhengen mellom bruddet og de smertene vedkommende har. Pasienten må videre få forståelse for at de akutte smertene vil avta og at hun/han gradvis vil være i stand til å gjenoppta sine daglige aktiviteter. Det er også nødvendig at pasienten forstår at det ikke er farlig å bevege seg og at bruddene er stabile. Etter hvert er det viktig at pasienten får tilstrekkelig sykdomsinnsikt slik at hun/han lærer strategier både for å kunne redusere risikoen for nye brudd i columna, og for å redusere risikoen for å få kroniske plager som en følge av bruddet. Kroppsholdningen må bevisstgjøres. Riktig kroppsbruk i daglige gjøremål bør innarbeides. Snublefeller i hjemmet bør fjernes og nødvendige hjelpemidler anskaffes. Et individuelt tilpasset øvelsesprogram bør

3 3 utarbeides og utformes på en slik måte at pasienten kan gjøre øvelsene på egenhånd. Smertelindring: Pasienten må i akutt fase få tilbud om smertestillende medisin. Målet er at pasienten blir smertefri i hvile. God medikamentell smertelindring er viktig både for å lindre smerten her og nå og for å redusere risikoen for at smerten blir kronisk. Som smertelindring kan man også tilby lett massasje, kulde/varmebehandling og ulike avspenningsteknikker. Sengeleie kan være nødvendig, ikke som behandling i seg selv, men fordi vektbæring og bevegelse vil være for smertefullt. Man bør tilstrebe et flatt sengeleie enten pasienten ligger på ryggen eller på siden. Bruk puter slik at pasienten får god støtte og ligger godt. Mobilisering: Mobilisering må foregå gradvis og starte så raskt som mulig (2-3 dager) etter bruddet. Først mobilisering i seng, så på sengekanten og etter hvert opp å gå. Man kan da tilby pasienten ganghjelpemidler, så som prekestol, rollator eller krykker. Et støttebelte vil også kunne være til hjelp i denne fasen. Hjelpemidler som sklilaken, stol og sengeforhøyer og toalettforhøyer kan også være aktuelt. Forflytning inn og ut av seng: Når pasienten skal hjelpes inn og ut av seng må hun/han få den samme instruksjonen av alt personale. Et samkjørt personale vil gi pasienten trygghet og mindre angst. Bruk av easyslide eller sklilaken kan lette snuingen. Pasienten ligger på ryggen Bøyer opp begge bena Snur seg som en tømmerstokk over på siden (i en blokk) Hjelperen står tett inntil pasienten. Støtter med en hånd over bruddstedet, den andre tar tak i siden og støtter pasienten rolig opp på sengekanten Pasienten må få tid til å summe seg før hun/han hjelpes opp i stående stilling. Be pasienten skyve fra med bena. Samme prosedyre tilbake i sengen. Når pasienten skal rette ut bena i ryggliggende skal korsryggen presses ned i sengen samtidig. Det vil være mindre smertefullt.

4 4 Gjør alle bevegelser rolig vent noen sekunder før neste operasjon.de første dagene kan det være greit med en dostol ved siden av sengen. Skal pasienten kjøres på toalettet, må man unngå terskler. Øvelser i akuttfasen Ekstensjonsøvelser bør startes så fort pasienten tolererer det med hensyn til smerter. Dette er viktig for å redusere smertene, styrke muskulaturen og reversere utviklingen av en kyfotisk holdning. I starten kan øvelsene utføres i ryggliggende eller sittende stilling. Etter hvert kan de utføres i mageliggende. Liggende: Ryggliggende med begge bena bøyd og føttene i underlaget. Pasienten presser korsryggen ned i underlaget, holder en liten stund og slipper gradvis opp. Samme utgangsstilling som over. Pasienten strekker begge armene opp mot taket. Fysioterapeuten gir langsom rytmisk stabilisering. Samme utgangsstilling som over. Pasienten flekterer det ene benet i hoften og strekker det deretter mot taket, samt vipper med foten. Tilsvarende med det andre benet. Samme utgangsstilling. Pasienten presser den ene hånden diagonalt mot det motsatt bøyde kne, som igjen presses opp mot hånden. Evt. løftes hodet samtidig. Øvelsen utføres tilsvarende med motsatt arm og ben. Stående: Langsom rytmisk stabilisering i ventral/dorsal retning. Vektoverføring i gangstående og bredstående stilling. Vektbæring på ett ben av gangen. Når pasienten har kontroll over lumbalcolumna kan øvelse 3 utvides til abduksjon eller 8-talls bevegelse av det frie benet. Holdningskorreksjon Det er viktig å forhindre holdningsendringer og/eller å forbedre pasientens nåværende holdning. 1. Kontroll av lumbalcolumna: Krokryggliggende. Få inn bekkentippen ved å be pasienten presse korsryggen ned i underlaget og slippe. Etter hvert kan man forsøke å få inn den samme bevegelsen i stående.

5 5 2. Kontroll av skulderbuen: Sittende. Pasienten utfører en aktiv senkning og adduksjon av scapulae og i tillegg utadrotasjon av armene og dyp inspirasjon. Deretter avslapning og ekspirasjon. 3. Kontroll av bena: Pasienten oppfordres til ikke å stå med bøyde knær.