Velkommen til Brann, rikard norling!

4/2013 Kr. 20,- Du gamla, Du fria... Velkommen til Brann, rikard norling! kong rikard -i av Bergen!

Selv det beste orkester trenger den rette dirigent Lidenskapen hadde ikke noe navn i lang tid, men nå er navnet Brann! Ryktene om Rikard Norling spredte seg som ryktene om at pinnekjøttet nærmer seg ferdig på julaften. Og da det viste seg å være en realitet skapte den stor glede og entusiasme. Vi er kanskje sulteforet på suksess i Bergen, men vi er uten tvil sulteforet på entusiasme. Lidenskapen hadde ikke noe navn i lang tid, men nå er navnet Brann! Det var nettopp dette som måtte til, en slik mann som måtte på plass i Bergen, om Brann skulle klare å hente seg inn igjen og nå de ambisjonsrike målene denne byen har for klubben sin. Derfor har vi også dedikert vår forside til Rikard Norling. Og den er like mye dedikert til de som har gjort den gode jobben med å få Norling på plass. Det fortjener Roald Bruun- Hanssen og co skryt for! Rikard Norling som har overraskende tatt gull med det unge Malmø laget, er en slik trener vi lenge har savnet i Brann. En trener som nesten har mer erfaring og evner enn resten av klubben til sammen. Jeg sier nesten for ellers hører det ut som jeg tar helt av. Og som kjent gjør vi Bergensere aldri det. Norling er tydeligvis en trener som spiller offensiv fotball og som satser på talenter. Og enda viktigere, han er en trener som ser viktigheten av fotballens nervesystem, nemlig supporterne. Hadde det vist seg at Brann ikke hadde klart å sikre seg Norlings signatur, ville det likevel hvert mye bra å trekke ut av det løpet Brann la ut når de måtte hente ny hovedtrener.. Jeg vil nevne spesielt 2 ting. Branns planer og en rettesnor. Det siste først. Norling er som sagt en slik trener som Brann bør lete etter. Han kan vise til resultater, på flere plan. Han har tatt gull med et lag som ikke var favoritter og han har tatt medaljer med en klubb som var det. Han er i den rette alder, hvor han har fått prøvd seg frem, vist og jobbet med en tydelig spillestil og han har befestet seg som et godt trenernavn i Sverige. At han er blitt omtalt som landslagsaktuell for Sverige sier ganske mye. Brann er ikke en klubb for trenere som skal få lov å prøve seg frem i. Det har den dessverre vært i en lengre periode. Og ingen negative ord om Branns tidligere trenere, men det er forskjell på Nest Sotra og på Sportsklubben Brann. Skal klubben klare å komme seg opp igjen der alle forventer de skal være er det en nøkkel faktor at de har kvalifisert personale i klubben. Og høyt kvalifisert. Så til rettesnoren. En rettesnor er noe en bruker som veiledning eller et utgangspunkt når en skal navigere seg fremover i terrenget. Å finne den rette type treneren til Brann er ingen enkel jobb. Det er som å finne veien i ulendt terreng. Det er mange fallgruver. Det er så mange faktorer en skal ta hensyn til, og det er så mange ting som må klaffe. Brann er ikke som alle klubber i Norge, det er kanskje den første faktoren og fallgruven. De siste årene virker det som Brann har glemt visse faktorer i jakten på sin trener. Ingen nevnt ingen glemt. Brann lovet supporterne at til neste sesong skulle de få på plass noen store signeringer. Både daglig leder og Styreleder har lovet dette. Likevel sier det en del at det er trenerjakten som skaper entusiasme igjen. Brannsupporterne vet at de har en stall med gode og spennende spillere i. Og de vet at på samme måte som en god dirigent skaper god musikk med orkesteret sitt, kan en dårlig dirigent forsure selv de beste musikanter. Derfor er det med glede vi ser at Brann nå satte en standard. At de lette etter en trener på øverste hylle. For Brann trenger en dirigent som er vant til de store scenene. De trenger en dirigent som vet at publikum ønsker det aller beste. De siste sesongene har Brann knapt gitt lyd fra seg. Jeg gleder meg til musikken neste sesong! Gjert Moldestad, redaktør den 12. mann den 12. mann er et uavhengig medlemsblad for Brann Bataljonen Bergen, skrevet av og for Brannsupportere. Synspunktene i bidragene reflekterer ikke nødvendigvis Bataljonens eller redaksjonens felles mening, men står for forfatternes egen regning. Neste ordinære nummer kommer i mai en gang.. I redaksjonen for dette nummeret: Gjert Moldestad (redaktør) Sindre Wiik Bernt-Erik Haaland Leif Morten Nygård Foto: Bernt-Erik Haaland, Esben Føllesdal, Eirik Hagesæter/BA, Tom Engelbrecht, BBØ, Thinkstock.com og redaksjonen Andre bidragsytere: Roger Lillebøe-Hansen, Stig Elvis Furset, Geir Vårdal, Jørn Eriksen, Daniel Nygård Grafisk produksjon: Leif Morten Nygård Trykk: Hurtig-Trykk Kontakt den 12. mann: Gjert Moldestad - gjert@bataljonen.no Internett: www. den12mann.com Facebook: www.facebook.com/group.php?gid=2362113294 Kontakt Bataljonen: styret@bataljonen.no www.bataljonen.no Org. nr. d12m: 986 906 533 Redaksjonsarbeidet avsluttet lørdag 6/12-13 Foto bildet under og sistesiden: Eirik Hagesæter/BA Vi må få orden skyld gjøre oppmerksom på at flertallet av artiklene i denne utgaven ble skrevet før vi fikk den gode nyheten om at Rikard Norling skal trene Brann de neste årene. Lykken lenge leve Halleluja!!!!! Mer halleluja Brann Stadion - Et fristed Ikke stein på stein, men sete på sete Den meningsløse forvirring Tidskverna maler oss ihjel Et godt grunnlag Illegal positivitet Skeive supportere Vil du sitte i styret i Bataljonen? Quiz Røst fra ØST d13m 02 d12m 4/2013 4/2013 d12m 03

[Roger har ordet] Lykken lenge leve! Har vi noen gang sett større optimisme, større begeistring og større entusiasme rundt Brann i desember måned? La oss sammen bidra til at den vedvarer og at vi alle kan rable gal ved seriestart i mars. Forleden dag ble Rikard Norling presentert som ny Branntrener, og hvilken presentasjon. Aldri har vel Norge sett maken til oppstyr og hallelujastemning rundt en trenerpresentasjon? Akkurat slik det skal være i Bergen. Velkommen til Bergen Rikard Norling Jeg våger påstanden at treneransettelsen var nesten på toppen av øverste hylle. Det er klart at dette skaper forventninger, og det er klart at dette skaper fallhøyde for den nye treneren. Da er det åpenbart forfriskende å få en trener som umiddelbart uttaler at Det er en forutsetning for meg at det finnes store forventninger og det er mange som legger ansvaret for sin lidenskap i mine hender. Og når han følger opp med at Det hadde vært bedrøvelig om jeg satt her og sa noe annet, på spørsmålet om han er kommet til Bergen for å vinne titler... Velkommen til Bergen og Brann sier jeg! Blåmandag Det blir påstått at vi Brannsupportere alltid tar gullet på forhånd og at vi opplever en blåmandag når realitetene viser seg utover sesongen. Vi som lever med Brannfeberen i kroppen til dagen vet utmerket godt at bildet nok er en god del mer nyansert enn som så, men det er gøyalt å innimellom bygge oppunder de utenfra sine stereotyper, og samtidig kjenne på hvor herlig det er å se lyst på fremtiden. Såklart skal vi ha store forhåpninger og enda større ambisjoner. Utgangspunktet vårt må alltid være at vi skal kjempe i toppen. Vi er jo tross alt Brann! Så må vi heller akseptere at vi innimellom bommer og ikke havner helt i toppen så lenge vi faktisk ser at det er realistisk å havne der. Fortrinn til mange konkurrenter I løpet av de siste årene har Brann vært gjennom en hestekur, hvor opprydningen i økonomien har gitt oss noen begrensninger og satt oss noe tilbake sammenliknet med enkelte av de andre lagene vi liker å sammenlikne oss med. Signalene mot slutten av årets sesong under forrige trener og den åpenbare meldingen fra Brann ved ansettelsen av Norling forteller oss at vi sannsynligvis er over den verste kneiken og er klar for å satse høyere igjen. Sammenholdt med dette sliter flere andre tradisjonelt store eliteserieklubber stort med økonomien, og er på mange måter der idag som Brann var for flere år siden. Med de grep dette innebærer, kan det være grunn til å være optimist allerede med tanke på kommende sesong. Vi virker igjen å være i en situasjon hvor vi kan satse, mens mange av konkurrentene må kutte. Ikke spare seg til fant Bataljonen har flere ganger den siste sesongen utfordret Brannledelsen på at det er forskjell på å være nøysom i økonomien og å spare seg til fant. Den omtalte hestekuren vi har vært igjennom har vært en dyd av nødvendighet. Det er derfor befriende at vi nå atter kan se opp og frem. Utfordringen til oss alle er nå å beholde denne entusiasmen helt til seriestart og selvsagt aller helst i lang tid etter. Ny ståtribune Det har vært flere gode nyheter for de syngende og mest aktive supporterne i tiden etter sesongstart. Etter lang tids diskusjon med Brann har vi endelig blitt enig om at setene midt på nedre Frydenbø, det såkallte syngefeltet, skal fjernes. Planen, tanken og håpet og er at dette skal hjelpe oss til å få enda bedre stemning på Stadion. At vi skal komme litt tilbake til godfølelsen på gamle Store Stå, og at vi kan utvide ståfeltet gradvis i årene som kommer. For å drømme litt; se for dere den røde veggen på Frydenbø hvor vi stadig utvider ståfeltet med gale, engasjerte, syngende supportere. Først med ett felt til, derettter det neste... Etterhvert hele nedre Frydenbø og i fremtiden kanskje også hele tribunen. En drøm, ja, men det skal være lov å drømme litt av og til. Borussia Dortmund sin ståtribune er sagnomsust tenk om vi kan få til noe liknende etter skandinaviske rammer her hjemme! Bataljonen håper selvsagt at flest mulig av dere deler drømmen og kjøper partoutkort på det nye ståfeltet. Ventetiden Vi går nå inn i den tradisjonelt kjedeligste tiden av året for oss Brannsupportere. Ventetiden etter at forrige sesong er over, og til neste sesong settes igang i slutten av mars. Med glad-nyhetene beskrevet ovenfor og forventningene til alt det spennende som skal skje i Brann utover vinteren er det mitt håp at det skal bli den gøyeste mellom-sesongen på lang tid og lede opp til en 2014-sesong hvor vi igjen er der vi hører hjemme: I toppen av norsk fotball. Roger Lillebøe-Hansen, leder Bataljonen Foto: Bernt-Erik Haaland 4 d12m 4/2013 4/2013 d12m 5

Gledens dag - onsdag 6. november 2013: HALLELUJA!!!!! En gladere dag - tirsdag 3. desember 2013: MER HALLELUJA Om reaksjonene på Rune Skarsfjord sin kontraktsforlenging var preget av sjokk og vantro, var avgangen preget av pur glede og lettelse. Og den veldig delte stemningen i supportergruppen som ledelsen i Bataljonen en stund hardnakket hevdet fantes, var like lite tilstede når Skarsfjord gikk som Viks - Bataljonsforumet Skammens dag - torsdag 8. august 2013: Dette må vel være kødd? Brann hacket? Corleone - Bataljonsforumet Reaksjonene på Rune Skarsfjord sin kontraktsforlenging var preget av sjokk og vantro. Å påstå at supporterne var veldig delt er i beste fall en upresis observasjon. Det må i så fall være mellom en veldig stor gruppe og en veldig liten en. Her er noen av de spontane reaksjonene på nettet i de første timene etter at nyheten ble kjent. Bataljonsforumet: Skuteviken: Ja, hva skal man gjøre nå? Dette er så ufattelig korttenkt at jeg ikke har ord for det en gang. All maskering av dette som langsiktigtenking er tull. Jose Arrogantio: Katastrofe. Trist. Nixon: Brann tar grep etter dagens negative mediaoppslag. Jeg så ikke den komme... Nero: Er dette sant?? Eivind: Dette kan da ikke være reelt!? SK: Hvis dette er sant, er det helt imperativt at supporterne gjør noe UMIDDELBART! Dudo: Herregud. Jeg skjønner virkelig ikke 3/2013 d12m 11 da han forlenget. Diverse forum, nettaviser, Facebook, Twitter og gudene vet hva gikk av hengslene da nyheten ble kjent. Partoutkort ble fornyet, Algerøy smilte igjen, hele byen smilte igjen og alle som var i sentrum kunne se det tyngende lokket som hadde ligget over byen i hele 2013, forsvinne over Ulriken. Det som hele Bergen pustet lettet ut. Nå kunne vi endelig se fremover med håp og tro igjen! hvorfor. Belfort: Helt seriøst, dette må være tull. Det finnes ingen annen forklaring at en morsom fyr har hacket hjemmesiden. Eivind: Dersom dette, mot all formodning, faktisk stemmer.. Ja da er det vell klart for tidenes aksjon imorgen? Gepard: Å herregud. DER drepte Sportsklubben min siste lille rest av engasjement rundt det å gå på Stadion de neste årene. Nero: Kontinuitet er viktig, bla bla bla. Det sa de på Titanic også. Si at det er en eller annen luring som har hacket siden, og at det ikke er Sport og Klovneklubben Brann som er tilbake. Klaus_Brann: Helt utrolig. Dette kom som et sjokk. Uansett resultat i morgen håper jeg det blir aksjonert. Faksimile d12m utgave tre 2013 Men ingen hadde vel trodd at vi skulle få så mye håp og så inderlig tro så raskt. Gulltrener Rikard Norling dukket nærmest opp fra ingenting og satte følelser i sving. Følelser vi ikke hadde kjent på lenge. Gode følelser. Seansen på Stadion på kvelden tirsdag 3. desember var i sannhet et hallelujamøte. Om noen år kommer folk stolt til å si at de var der da Kong Rikard kom hem. Ja, så mange kommer til å skryte av det at Brann kunne fylt hele Hansa-svingen. Men folk får bare skryte. Vi som var der kommer til å huske dagen så lenge vi lever. For Rikard Norling har snudd pessismisme til optimisme. Vi vet godt at Brann kommer til å tape kamper neste år. Og året etter. Men vi kommer alltid til å være takknemlig for 3. desember. Da gleden ved å være Brannsupporter kom tilbake! Faksimile BA onsdag 4. desember 2013 6 d12m 4/2013 4/2013 d12m 7

Brann Stadion Et fristed Brann Stadion ble ferdigstilt i 1919, og er for noen heldige en arbeidsplass. Et sted der hobbyen deres er blitt til levebrød. For oss tilskuere er Brann Stadion noe helt annet enn en arbeidsplass. Brann Stadion er for oss en blanding av en lekeplass, et sirkus og ikke minst er det en katalysator for positive, og noen ganger, negative følelser. Mangel på ydmykhet De siste sesongene, og spesielt i høst, har Brann Stadion vært et negativt ladet sted. De 5000-6000 gjenværende tilskuerne har ropt ut sin vrede over manglende sportslige resultater til både trener Rune Skarsfjord, daglig leder Roald Bruun- Hanssen og det sittende styret i Sportsklubben Brann. Svaret fra eks-personer på trenerbenken og (noen) ansatte i Brann har vært beskyldninger om at de mest lojale supporterne er destruktive elementer, små bloggere med store penner og inkompetente ettersom de ikke ser hver trening eller har D-trenerkurs. For bare 6 år siden var det motsatt. Da ble Brann hyllet av en hel by og fylke for det første seriemesterskapet på 44 år. Belønningen for resultatene og (den delvise) ydmykheten var fulle tribuner og ventelister på sesongkort. Et sted der vi kan være oss selv Men uansett sinnsstemning fra oss på tribunen er Brann Stadion også et viktig fristed. Det er sted der du tar en «timeout» i en ellers så hektisk hverdag. I de 90 minuttene en fotballkamp varer glemmer du det store huslånet, ekteskapelige problemer eller utfordringer i forhold til jobbsituasjonen. Det er stedet der vi kan være oss selv. Der vi kan komme sammen med likesinnede, og skrike ut vår begeistring (blandet med sjokk) over et av Martin Pusic sine sjeldne mål. Eller vi kan brøle ut vår frustrasjon over hvor feigt Brann spiller selv på stillingen 2-0 til de rødkledde. Sinne og glede etter kamper Slik som det var i høst skaper Brann mye sinne og frustrasjon. Det gjenspeiler seg også etter kampene. Det ble ikke tatt nådig opp om et familiemedlem, som ikke interessert i fotball, spør hvordan f.eks hjemmekampen mot bunnlaget Hønefoss gikk i det du kommer inn døren. Da er det både lett og fristende å be den eller de dra til det samme varmet stedet som du under kampen tidligere på kvelden har bedt Rune Skarsfjord dra til. Med gode sportslige resultater er situasjonen snudd på hodet. Da kommer du hjem blid som en lerke, og er selvsagt vennligere stilt i forhold til omgivelsene dine. Da kan det godt være at poden får være oppe litt lenger den kvelden, og at du ser litt overbærende på morgendagens tur til IKEA med damen. Men uansett resultat er du fri fra alt rundt deg i 90 minutter I radioprogrammet Sommer i P2 sa Tom Nordlie at etter at han fikk sparken i Vålerengen måtte han minne seg selv på uviktig jobben hans var i det store og hele. Det han og sikkert mange topptrenere ofte glemmer er at de indirekte er ansvarlig for den mentale helsen til flere tusen hver søndag. Fristed For min egen del fungerte Brann Stadion som et viktig fristed på vårparten denne sesongen. Da fikk jeg oppleve en alvorlig sykdom i blant en av de nærmeste familiemedlemmene. Derfor befant jeg meg i timene før hjemmekampene på en annen viktig institusjon i Bergen. Stedet ligger 500 meter fra Brann Stadion, og er selvsagt Haukeland Universitetssykehus. Etter timene inne i den deprimerende betongklossen var det godt å komme seg på kamp og glede seg over 3 poeng til Brann. Pusterom Jeg er helt sikker på at andre har lignende opplevelser, men kanskje ikke ennå har sett hvilken fin katalysator Brann Stadion er for livene deres. Selvsagt løser ikke seier eller tap problemer for noen, men alle trenger et pusterom i livene sine. Noen finner dette pusterommet med gåturer i fjellet eller med å dra en tur på hytten. 10.000 av oss finner det i å gå på Brann Stadion annenhver helg. Geir Vårdal Foto: Bernt-Erik Haaland, Esben Føllesdal og Wikipedia 8 d12m 4/2013 4/2013 d12m 9

Viktigere enn at Brann får medalje er at de finner tilbake til supporterne og publikum. At Stadion igjen blir stedet alle ønsker å gå til på en lørdag eller søndag. Ikke stein på stein, men sete på sete Brann er kommet til sitt tredje veiskille de siste 15 årene. Mons Ivar Mjelde og hans støtteapparat skulle bygge stein på stein. Hver brikke skulle på plass og på sikt skulle man bygge opp Brann mot det endelige målet å vinne seriegull og komme ut i Europa. Det klarte de. Selvsagt med veldig god hjelp fra investorer som Idar Vollvik, Auto 23 og Hardball. Gullet skulle hem og hem kom det. Men etter dette kom nedturen. Da kom resignasjonen. Brann hadde lagt seg en ny plan, om ikke bare være toppklubb i Norge, men en toppklubb i Skandinavia. Vi kjenner historien. Mons Ivars festning ramlet sammen, og steinene som var byggverket lå spredt rundt om. I stedet brukte en alle kreftene på å holde fortet sammen. Ikke et fort men ruiner Mjeldes tid var forbi, nye planer måtte legges. Nå var Brann gått fra å være en klubb som hadde VIP plasser og utsolgte tribuner til å bli mer og mer uinteressant. Inntektene gikk ned, samme gjorde publikumstallene. De røde tallene skrek høyt og livredning måtte til. Men løftene og ambisjonene om medaljer var ikke glemt hos publikum. Sulten på suksess var ikke mindre der. Løfter om spillere på øverste hylle, om kvalifisering til Europa, flere medaljer, å få de store klubbene til Bergen, gav mange en dyp skuffelse når man knapt klare å holde seg på bena. Rom ble ikke bygd på en dag. Det blir ikke en toppklubb heller. Rom falt til slutt, fordi de gjorde noen grunnleggende feil. Man glemte de viktigste Brann gjorde også en del feil, helt fra stein på stein prosjektet. For samtidig som man bygget opp Branns merkevare, dens renommé, med VIP-tribuner og losjer som skulle invitere den kulturelle eliten, så glemte man det viktigste i Brann, nemlig den vanlige mann i gaten. De som lojalt går på alle kamper, de som reiser rundt med laget, som investerer de små kronene men de trygge kronene, de som har hatt partoutkort i alle år, de som synger og støtter laget, som stiller opp også når nedturene er. Selv om vi rykker ned gjør vi alt for Brann for det synges det på Stadion, disse ble glemt. Og når muren, Mons Ivars steinbygning falt sammen var det kun de som stod igjen. Men de kunne vært flere. Det har æraen etter Mons Ivar, nemlig Skarsfjords periode fått erfare. For de siste tre årene har Branns interesse og dens publikum blitt magrere og magrere. 7 magre år sies det i skriften, det er nettopp det Brann har vært inne i. Fra 2007 til 2014. Før det hadde de 7 fete med cupgull, seriesølv og seriegull. Skarsfjord fikk smertelig erfare hvordan tribunen ikke lengre var den fryktete 12 mann som sang og støtte laget uansett hva. Brann vil nok kanskje forklare dette med at Brann slet sportslig. Men Brann har slitt sportslig før. De har også i en periode gjort det så dårlig at de rykket opp og ned i flere år. Men de hadde supporterne sine. De hadde støtten, den lojale skare likevel. Så hvorfor stiller ikke denne lojale skaren opp når Brann er middelmådig? Fordi de ble glemt. Neste æra, den tredje perioden bør handle om dem Viktigere enn at Brann får medalje er at de finner tilbake til supporterne og publikum. At Stadion igjen blir stedet alle ønsker å gå til på en lørdag eller søndag. Ved å fylle Brann Stadion kan man legge rammer for en toppklubb. Ved å fylle opp Stadion får man den støtten laget trenger hjemme, man får midler til å handle for. Man kan selge produktet Brann til sponsor og TV kanaler som noe verdifullt og attraktivt. Brann har alltid store evalueringer ang sport og drift. Nå vil jeg ha på plass store evalueringer på tribunen og billetter. Sesongkort bør koste mindre, det samme gjelder prisene på billettene. Ved å gjøre Brann Stadion til et underholdningstilbud på lik linje med f. eks kino og teater, vil studenter også finne veien. Da vil vi nå de generasjonene som ikke bare kommer på Stadion pga lidenskapen sin, eller fordi det er sosialt interessant i kultureliten. Brann er et kulturtilbud i Bergen som priser seg ut. Se mot Tyskland I Tyskland hvor stjernespillere hever stjernelønninger, kan man likevel få et partoutkort for 130 Euro. Det inkluderer billett med lokaltransport. Selvsagt har Norge et høyere prisnivå enn i Tyskland, men ikke 3 ganger høye- 10 d12m 4/2013 4/2013 d12m 11

Ved å fylle Brann Stadion kan man legge rammer for en toppklubb. re, som noen av partoutkortene er. Hadde Brann fylt opp Stadion kunne de fått like mye tilbake i sum, men vunnet mer publisitet, popularitet og attraktivitet. Selv om Brann skulle tape inntekter på dette, vil de likevel ha vunnet så mye mer tilbake. Tenk hvilke spillere som ønsker å spille for fullsatte tribuner. Tenk hvilke sponsorer som ønsker å ha reklamen sin foran 17000 mennesker. TV kanalene vil kjempe om å få sende Brann i primetime. Brann kan av den grunn legge føringer for når de selv får spille. I tillegg kan de selge mer supportereffekter, de kan utnytte kampdagsproduktet. Fem mål Brann bør sette seg fem mål for de neste perioden som kan hjelpe dem å snu en negativ trend og gjøre dem mer attraktiv. Billigere billetter og partoutkort Bedre kampdagsprodukter Samarbeid med kollektivtransport Attraktiv fotball Ståtribune på en stor del av Frydenbø Nå må det gjøres investeringer for de lojale At klubben nå har bestemt seg for å lage ståtribune på Frydenbø er flott. Men jeg mener vi tenker for smått. Brann er redd for å gjøre investeringer uten at de får solgt nok partoutkort. De er redd for å ta investeringer uten sikkerhet. Men da må klubben se seg i supporternes situasjon. Hvilken sikkerhet har dem? Hvilken sikkerhet har de når de casher ut tusenvis av kroner? Poenget er at de tenker ikke slik, og det bør ikke Brann gjøre heller. Brann har gjort store investeringer for å nå en annen type publikum, man ser hvilken lojal skare de viste seg å være. Nå bør de gjøre investeringer for sine lojale. De bør bygge ut Frydenbø til en opplevelse som er akkurat slik supportere ønsker det. I Dortmund har man 25 500 ståplasser, og det er i en klubb hvor de spiller i Europa hvert år. Det spiller ingen rolle. Hva har det resultert i? Jo, at Signal Iduna Park har en gul vegg av supportere som gir spillere gåsehud hver gang de hører dem synge og klappe. Dortmund har kanskje den beste stemningen i verden, det er noe som er attraktivt det. Det trekker spillere det. Selvsagt er ikke Brann i denne klassen, men kan ikke vi i hvert fall gjøre en innsats, en investering om å sette oss det mål at i Bergen, på Brann Stadion skal stemningen igjen runge. La oss sammen bygge sete på sete og gjøre Brann Stadion til en rød vegg. Gjert Moldestad Foto: Bernt-Erik Haaland 12 d12m 4/2013 4/2013 d12m 13

EN MENINGSLØSE FORVIRRING Lars Moldestad var som styreleder i Brann, en som gikk foran ved å vise både klubben og supporterne veien inn i tåkeheimen. Mange har latt seg imponere og inspirere av Moldestads enorme talent for å lire av seg selvfølgeligheter, tomheter og meningsløsheter. Noen har til og med plassert han i øverste divisjon, sammen med celebriteter som tidligere forsvarsminister Grete Faremo, også kjent som vinner av tåkepratprisen. Å komme opp på et slikt nivå krever selvsagt lang trening, men for de som vil lære seg noen enkle triks følger her en kort introduksjon til tåkepratens kunst. 1. Kall aldri ting ved dets rette navn Dette punktet er det viktigste, og kalles også Spadedirektivet (aldri kall en spade for en spade). For ved å kalle noe en spade fremfor et «maskinelt graveredskap med håndtak» mister du muligheten til å riste av deg tilhørere. Kunstgress kan med fordel omdøpes til «syntetisk naturgressimitasjonsunderlag», dersom man ønsker å få skifte av banedekke på Stadion gjennom på årsmøtet uten diskusjon. 2. Gjør minusord til plussord Håpet er å skjule kritikkverdige forhold, for der det ikke finnes problemer (fra nå av: utfordringer) så er det heller ikke noe der som kan vekke interesse. Trikset har lenge vært brukt i Brann, mange vil kanskje huske at Bengt Sæternes i perioder uten mål vektla hans ferdigheter på defensiv dødball. Eller man kan kalle noe «entusiasme rundt klubben» fremfor «supporteropprør» - mulighetene er mange. 3. Bruk fremmedord Hvorfor si spillerkjøp når «spillerlogistikk» er et mye vanskeligere ord? Tidligere har engelsk vært en skattkiste for dem som vil forvirre, men siden de fleste etterhvert forstår verdens lingua franca (ser du, det er veldig effektivt) kan nå gammelgresk eller latin anbefales. Hvem kan argumentere mot en som med letthet siterer fra for lengst utdødde språk? 4. Advar om temaets utilgjengelighet I det daglige er det ingenting som er mer effektivt enn å innlede med «Om dette emnet kan det sies langt mer enn tiden tillater». I Sportsklubbens verden kan utsagn som «Dette krever selvsagt inngående kjennskap til det sportslige systemet» være meget virkningsfulle. 5. Ta forbehold bruk fyllord Dette har den glimrende fordelen at du ikke kan bli arrestert på noe du tidligere har sagt, fordi du har tatt forbehold at du alltid har en retrettmulighet. Samtidig fyller du setningen med en mengde uinteressante ord som øker sjansen for at tilhørerne faller i søvn. «Jeg kan bare snakke for meg selv», «for så vidt», «i forbindelse med», «i henhold til». 6. Snakk langsomt og omstendelig Det sies at en dyktig taler kan gjøre telefonkatalogen spennende. På samme måte kan en effektiv tåketaler få krig og skandaler til å bli like interessant som et komitemøte i et menighetsråd. Snakk langsomt, med overdreven bruk av æh, hm og mm. Ta også lange pauser, gjerne 10-12 sekunder. Husk at tanken slås i stykker om tempoet er for lavt. 7. Hev blikket fjern deg fra det sentrale I en sportsklubb er det fristende å tenke på tapte fotballkamper som en nedtur. Det slipper man dersom man fjerner seg fra det konkrete og håndfaste, og i stedet henviser til at «dette må sees i forhold til sesongen som helhet», eller enda bedre: «vurderes mot en langsiktig strategiplan». På hjemmebane kan det være greit å minne madammen, dersom hun klager på manglende initiativ i husarbeidet, om at dette er noe som bør sees i lys av den historisk-sosiologiske utviklingen i samlivsforhold. 8. Benytt tåkepratens moteord Noen ord kan det være lurt å ha i bakhodet, for å trekke frem når det virkelig kniper på og du fremdeles har noen tilhørere som ikke har falt i søvn. «Bredt fokus», «kontinuerlig prosess», «helhetlig», «kvalitetssikret» og «dialog» er uttrykk du alltid kan stole på. Dette er selvsagt bare noen av de enkleste triksene i boken. Husk at formålet med tåkepraten er ikke å lyve eller lokke folk til å misforstå, men å stanse andres tankevirksomhet. Grunnen til at taktikken er så effektiv er at vi møter andre med en grunnleggende tillitt, og går ut i fra at de gjør sitt beste for å opptre redelig og gjøre seg forstått. Når vi ikke får med oss innholdet går vi ut i fra at det er oss det er noe galt med. Jeg anbefales å arbeide målrettet og prosessuelt mot en helhetlig og balansert utførelse innen tåkeprat, med formål å kunne agere tåkeleggende der omstendigheter og situasjonelle faktorer krever bred svadagenerering. Ellers kan man jo risikere å bli forstått. Daniel Nygård Foto: Lånt av ba.no... Mange har latt seg imponere og inspirere av Moldestads enorme talent for å lire av seg selvfølgeligheter, tomheter og meningsløsheter. 14 d12m 4/2013 4/2013 d12m 15

Vil du sitte i styret i Bataljonen? Eller kjenner du noen som du tror vil gjøre en god jobb? Før ny sesong sparkes igang skal Bataljonen holde årsmøte. Valgkomiteen ønsker som vanlig innspill på kandidater til Bataljonen sitt styre. Ønsker du å engasjere deg litt ekstra i supportermiljøet? Eller kjenner du noen som kanskje har lyst? Det sies mye negativt og positivt om det ene og det andre i løpet av en sesong. Som styremedlem har du muligheten til å påvirke Bataljonen sitt arbeid vesentlig mer enn ved bare å være vanlig medlem. Målet til valgkomiteen er selvsagt å sette sammen et styre som fungerer og jobber på best mulig måte for Brann-supporterne og medlemmene av supporterklubben. Kontaktinfo valgkomiteen: Thomas Andre Madsen Tlf: 97718437 Mail: thomas@bataljonen.no Gert Terje Bøe Tlf: 942 62 729 Greit, vi innrømmer det. Vi har ikke styremøter i så flotte lokaler. Men det viktigste er ikke hvor vi sitter, men hva vi gjør. Og i styret kan du gjøre en forskjell! TIDSKVERNA MALER OSS IHJEL 2007. Dei med ein plan samlar seg. Aller først er det tida som teiknar. Slik at vi ikkje skal sjå at det ligg ein plan bak det heile. At nokon har sete og tenkt ut det som skal skje. Slik at det skal sjå tilfeldig ut. Som eit skot som går stang ut. Som ei dommaravgjerd som går skeivt i ein annan kamp, men som likevel får betydning for den endelege tabellplasseringa vår. Som ein menneskeleg faktor. Som det som jamnar seg ut. Det skjer så stille at vi ikkje oppdagar at retninga er endra. Det er som å gå i tåke. Til slutt endar du opp der du var utan at du veit om det. Før nokon ser seg rundt. Sjekkar klokka. Sjekkar dagen. Sjekkar natta. Ser på tabellen. Og ser mønsteret tre fram. Den som oppdagar mønsteret først ser kun ei lausaktig skisse. Ein strek her. Ein strek der. Ein liten fargeklatt her. Ein fargeklatt der. Den eine blå. Den andre kvit. Deretter eit strøk av grått. Først liknar det berre ein regnvershimmel. Og vi trekkjer på skuldrene. Kven er redd for litt regn? Vi er frå Bergen. Då finner dei bak planen ut at dei skal ta ein pause. Skifter ut den eine trenaren. Lar oss vinne eit par kampar. Gjer oss eit styremedlem. Skaper ein god heimestatistikk. Gjer oss ein cupfinale. Som vi taper. Men, tross alt, vi kom til finalen. Året etter blir det semifinale. Som vi taper. Men tross alt, vi kom til semifinalen. Året etter der igjen blir det ei ny midt-på-tabellenplassering. Men, tross alt, vi slo RBK. Året etter er avstanden blitt lang og kort på same tid. Men, tross alt, dei er verre stilt i VålerengEN Idrætsforening. Dei har det ille, dei, ho-ho-ho. Klapp på skuldra og stabilitet. Kontinuitet. Samhandling. Sedlar Rikdommen kastar sedlar opp i lufta, får oss til å springe desperat etter dei, medan alt anna rundt oss forgår i vinden. Rikdommen gir oss perler for svin. Rikdommen rapporterer. Han rapporterer i styrerom og under tribunene. I handa held han ei kontrakt. Viss berre, står det i teksten, viss berre vi ikkje hadde tapt mot Viking på bortebane. Viss vi berre ikkje hadde tapt. Viss vi berre ikkje hadde tapt ville alt gått vegen. Den er ikkje skriven i blod. Den er skriven med svart blekk. Den er signert med Judas sitt kyss. Av dei bak planen. Dei bak den langsiktige planen. Dei som let tida kverne, og peiker på ungdommen. Til neste år. Til neste år. Til neste år. I 2014. I 2014 blir neste år til 2015. I 2015 blir neste år til 2016. Tida gnir seg i hendene. Den spreier kunstgraskulene sine over augene våre. Den lokkar oss inn i ein søvn der sigrane og medaljane igjen kun blir ein draum. Den synger sin Byssan Lull. Det synger om vandringsmennene langs vegen. Om den halte vingen. Om den blinde spissen. Og den synger til oss at det er lov å drøyme. Den einaste som er vaken er Piotr. Han står framfor målet. Sender Tromsø ned. «Vakn opp, vakn opp», skriker han. «Skynd på, skynd på! For Republikken må aldri forgå!» Han spreier hendene. Han reddar. Men blir ståande i posituren til den krossfeste sjølv. Timeglaset er snart tomt. Rikdommen sitt blikk mørknar under kvite augebryn. Denne desemberen går nissen julebukk Til neste år. Til neste år. Då skal det skje. Planen sitt sluttpunkt. Då er det vår tur. Då er det vår tur til å kjempe mot streken. Då er det vår tur til å stå i sement fram til hausten. Då er det vår tur til å vinne dei tre siste kampane, og likevel tape alt. Då er det vår tur til å skulle balansere. Det er vår tur til å gå på line i nedrykksstriden. Det er vår tur til å miste fotfestet. Og alt skal bli klart for oss. Alt skal bli tydeleg. Vi skal endeleg vakne. Vi skal endeleg sjå mønsteret. Vi skal sjå skjebnetrådane som er blitt spunne av undergangens trådar. Av undergangen si stemme. Vi skal sjå øydelegginga sin hær komme over fjellet. For seint skal vi sanne at enden ikkje lengre berre er nær, men at den går midt iblant oss. Då kjem RBH til å kaste sløret. Saman med NFFs Svein Graff kjem han til å kalle inn til pressekonferanse. På fotballens Rom 237. Der skal det vere pynta til austlandsk høgtid. Dei proklamerer at den langsiktige planen endeleg er fullført. At RBH heilt frå starten har vore NFFs infiltratør. At han har hatt i oppdrag å gjere Brann om til sanden på grusbana. At ingenting kjem til å vere igjen. At budsjettet er sprengt i filler. Så dreg RBH sin veg. Med lisensen vår i handa kjem han inn på forbundskontora austpå. Lisensen får eit stempel. På den står det «Avlyst og Øydelagt». Han gliser stort. «Jeg har et budskap til Fotballrepublikken Bergen! Nå skal dere få tydelige svar!», seier han på austlandsmål. «Svaret er: Jeg har kjent Trond Mohn i 20 år! Det blir ikke noen terminliste under juletreet på dere i år. Jeg er tidskvernen! Dette var en holdningstilbakemelding. Nå skal jeg bli fotballpresident!». I Bergen kastar Piotr hanskane og går i kloster. Stig Elvis Furset 16 d12m 4/2013 4/2013 d12m 17