Skriveregler I alle tekster er det viktig å ha korrekt språk, men i noen sjangere er dette spesielt viktig. Det gjelder for eksempel forretningsbrev, søknader, CV-er og kontrakter. I denne delen finner du en oversikt over regler som kan hjelpe deg til å få rettskrivningen korrekt. Reglene er presentert i alfabetisk rekkefølge. Du finner flere regler på Språkrådets nettsider: http://www.sprakrad.no Apostrof Apostrof er det lille tegnet, som blant annet brukes for å uttrykke at noen eier eller har noe: «Jens firma», «SAS nye flyavganger». Dette tegnet brukes svært ofte feil, blant annet i firmanavn. Mange tror nemlig at eieforhold alltid skal uttrykkes med apostrof. Dette skyldes sannsynligvis påvirkning fra engelsk, der det er slik. Hovedregelen er at apostrof på norsk bare skal brukes for å uttrykke eieforhold når eierens navn slutter på s-lyd: Jens firma, Max lillebror, Bush andre presidentperiode. Det skal IKKE være apostrof i firmanavn av typen Anita s frisørsalong og Kalle s bilverksted. Bindestrek Bindestrek bruker vi i flere tilfeller: Vi kan bruke bindestrek for å dele opp lange, sammensatte ord slik at de blir lettere å lese: Blomsterdekoratør-faget, utdanningsprogram-valg, tommelfinger-regel Vi bruker bindestrek i ord som er satt sammen av en forkortelse og et annet ord: Vg2-kurs, ikt-kompetanse, pc-bruk, HMS-arbeid Vi bruker bindestrek når vi bøyer forbokstavord, det vil si ord som er laget av forkortelser: BMW-en, tv-er, pc-ene Vi bruker bindestrek når vi utelater deler av ord: Helse- og oppvekstfag, restaurant- og matfag, bygg- og anleggsteknikk, barne- og ungdomsarbeider
Da/når Lurer du på når du skal skrive da og når du skal skrive når? En av grunnene til at det er lett å forveksle disse ordene, er at da og når brukes om hverandre i talespråket. Det er særlig vanlig å bruke når der rettskrivningsreglene sier at vi skal ha da. En kjent tommelfingerregel sier: «Den gang da og hver gang når.» Med «Den gang da» mener vi at vi bruker da om hendelser som har skjedd én gang i fortiden: «Da jeg var ferdig med Vg2, gikk jeg to år i lære.» «Hver gang når» betyr at vi bruker når om hendelser som gjentar seg: «Når jeg har ferie, pleier jeg å jobbe i klesbutikk.» Dette gjelder også for hendelser som har skjedd flere ganger i fortiden: «Når vi skulle ut på byggeplassen, måtte vi alltid ha på verneutstyr.» I tillegg bruker vi når om hendelser som vil finne sted i framtiden: «Når jeg blir ferdig med læretiden, ønsker jeg å jobbe som servitør.» Hvis du skal skrive et handlingsresymé av en tekst, er det vanlig å bruke såkalt historisk presens. Da bruker du nåtidsformen av verbene, selv om du forteller om noe som allerede har skjedd: «Når jentene oppdager at Lill-Miriam er druknet, løper de av gårde til balletten.» Når du bruker historisk presens, skal du bruke når selv om du skriver om fortiden. Dato Skal du skrive et brev, må du skrive datoen riktig. Rekkefølgen skal være dato, måned og år for brev som skal gå til norske mottakere. Disse måtene er korrekte: 3. mai 2013 03.05.2013 3.5.2013 03.05.13 3.5.13 Å skrive på disse måtene er feil: 3/5 2013 3. mai 13 05.03.2013, 5.3.13 og 05/03 2013 om 3. mai 2013. Å skrive måned før dato er amerikansk standard og vil sannsynligvis bli misforstått i et norsk brev. På norsk skriver vi navn på måneder med liten forbokstav (i motsetning til engelsk). Enkel og dobbel konsonant Synes du det av og til kan være vanskelig å vite om et ord skal skrives med enkel eller dobbel konsonant? Hovedregelen er at ord bare kan ha dobbel konsonant etter kort vokal. Adjektivet fine
(pene, vakre) har lang vokal (lang i) og må derfor skrives med enkel konsonant (én n). Verbet å finne og substantivet en finne (som er på fisken) skriver vi derimot med dobbel konsonant (to n-er) fordi i- en er kort. Det som kan være vanskelig, er at noen ord med kort vokal skal skrives med enkel konsonant. Her er et par regler for slike ord: Det skal aldri være to m-er i slutten av ord. Det heter for eksempel som, kom og dum. Det er alltid to l-er i alltid, men aldri to l-er i aldri. Ord med forstavelsen in- kan by på problemer fordi denne forstavelsen har kort vokal og derfor uttales på samme måte som ord som begynner med inn-. Her er tommelfingerregelen at hvis forstavelsen konkret betyr inn, altså den retningen som er motsatt av ut, skal ordet skrives med to n-er. Eksempler er ordet innvandring som betyr det å vandre inn, og ordet innsikt som kommer av å se inn. Dersom ordet er fremmedord, skal det derimot ha enkel konsonant. Eksempler på fremmedord på in- er informasjon og intervju. Noen vanlige fremmedord på in-: invitere, invitasjon interessant, interesse, interessert (NB! Merk at disse ordene også har én r, men to s-er!) installere, installasjon inhabil insekt insistere inkonsekvent inkasso Internett (og alle andre ord som begynner med inter-) intravenøs (og alle andre ord som begynner med intra-) Disse ordene har forstavelsen inn-: innbygger innstille, innstilling inneholde, innhold innebære innvendig Merk deg også skrivemåten for disse ordene på des(s)-: dessverre dessuten dessert desto Forkortelser
Noen ord er det vanlig å forkorte, for eksempel cirka (ca.) og kroner (kr). Vi har også egne ord som er laget av forkortelser, såkalte forbokstavord. Cv, pc og ikt er eksempler på forbokstavord. Av og til kan det være vanskelig å vite hvordan vi skal forkorte ord riktig. Noen forkortelser skal ha punktum, mens andre ikke skal ha det. Mange er også usikre på om de skal bruke store eller små bokstaver i forkortelser. I forretningsbrev og andre tekster med strenge krav til korrekt språk bør du prøve å forkorte ordene riktig. Hovedregelen er at forkortelser skal ha punktum. Det skal imidlertid IKKE være punktum i forkortelser for penger, mål og vekt (kr, cm, dl, kg). Forbokstavord skal heller ikke ha punktum. I de fleste forbokstavord er det valgfritt å bruke store eller små bokstaver (cv eller CV). Her er noen vanlige forkortelser: adr. = adresse AS = aksjeselskap avd. = avdeling bet. = betalt bl.a. = blant annet ca. = cirka cm = centimeter cv eller CV = curriculum vitae div. = diverse dl = desiliter dm = desimeter dvs. = det vil si eks. = eksempel ekskl. = eksklusive (ekskl. moms) el. = eller e.l. = eller liknende et. = etasje ev. = eventuell, eventuelt f. = født f.eks. = for eksempel fl. = flere f.o.f. = først og fremst f.o.m. = fra og med g = gram g. = gate, gata ikt eller IKT = informasjons- og kommunikasjonsteknologi inkl. = inklusive (inkl. avgifter) istf. = i stedet for kg = kilogram kl. = klokka km = kilometer kr = kroner
kw = kilowatt l = liter m = meter m.a.o. = med andre ord maks. = maksimalt, maksimum md. = måned mfl. = med flere mill. = million(er) min = minutt mm = millimeter m.m. = med mer mva. = merverdiavgift off. = offentlig o.l. = og liknende osv. = og så videre Pb. = postboks pga. = på grunn av pkt. = punkt(er) pr. = per s eller sek = sekund(er) stk. = stykk, stykke(r) tlf. = telefon t.o.m. = til og med vgs. = videregående skole Komma Er du usikker på når du skal sette komma? Kanskje følger du tommelfingerregelen som sier at du skal sette komma der det er naturlig å gjøre en pause? Med utgangspunkt i en slik regel vil du sannsynligvis få komma på riktig plass i mange setninger. Dessuten vil du antakelig oppnå at tekstene dine blir mer leservennlige enn om du lar være å sette komma. En viktig funksjon komma har, er nemlig å signalisere til leseren at det skal være en liten pause i teksten. Noen tekster har imidlertid strenge krav til korrekt språk, blant annet søknadsbrev. I en slik tekst bør også bruken av komma være korrekt. Her er de viktigste kommareglene: Vi bruker komma ved oppramsing: Jeg er interessert i jakt, fiske, friluftsliv og fotball. Det skal alltid være komma foran men: Jeg er uerfaren, men svært motivert.
Det skal være komma mellom lange setninger som er bundet sammen med og, eller, men, for: Jeg har jobbet som ekstrahjelp på et sykehjem annenhver helg det siste året, og jeg hadde i tillegg sommerjobb der i fjor. Jeg har god erfaring med barn og unge, for jeg har vært fotballtrener for et guttelag i fire år. Det skal være komma etter leddsetninger (hvis det ikke står punktum): Da jeg var ferdig med Vg2 Frisør, fikk jeg læreplass hos Hårfix frisør. Det skal være komma også foran leddsetninger som gir tilleggsinformasjon som strengt tatt ikke er nødvendig: Da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, som jeg hadde i Sjøforsvaret, var jeg klar for å gå mer på skole. Det skal være komma foran tiltaleord og etter svarord og utropsord: Kom hit, kjære! Nei, sa hun. Hallo, Ole! Æsj, ropte han. Det skal være komma etter sitattegn når vi siterer direkte tale: «Det var pent sagt», sa hun. Lenger/lengre Mange blander disse ordene ettersom de skrives nesten likt og vi sjelden skiller mellom dem i talespråket. De har likevel ulik betydning: Lenger uttrykker en høyere grad (komparativ) av langt: Langt lenger lengst (Du har nok gått langt, men jeg har gått lenger.) Lenger uttrykker en høyere grad (komparativ) av lenge:
Lenge lenger lengst (Vi har ventet lenge, men dere har ventet lenger enn oss.) Lengre uttrykker en høyere grad (komparativ) av lang: Lang lengre lengst (Gardintrappa er lang, men stigen er lengre.) Og/å Mange er usikre på når de skal bruke og, og når de skal bruke å. Disse ordene uttales nemlig likt, så vi skiller ikke mellom dem i talespråket. Men ordene hører til hver sin ordklasse, og derfor har de ulike funksjoner i skriftspråket. Å er infinitivsmerke. Det vil si at å bare kan stå foran verb i infinitiv, den formen av verbet som står oppført i ordboka: å snakke, å jobbe, å søke. Hvis et verb står i presens (snakker) eller preteritum (snakket), skal vi aldri ha å foran verbet. Ordet og er en konjunksjon, det vil si et bindeord som binder sammen ord og setninger: «Hammer og sag», «vi strikker og hekler», «han er ny og trenger mye hjelp». Konjunksjonen og kan også binde sammen to verb i infinitiv: «Jeg kan sveise og dreie.» I tilfeller der vi har to infinitiver sammen, kan det være vanskelig å vite om vi skal ha og eller å mellom infinitivene. Se på disse setningene: Jeg kan sveise og dreie. Kan du prøve å hjelpe meg? I setningen «jeg kan sveise og dreie» har vi to sideordnede eller likestilte handlinger: å sveise og å dreie. I slike setninger skal de to infinitivene bindes sammen med konjunksjonen og. I setningen «kan du prøve å hjelpe meg» er handlingen å hjelpe underordnet handlingen å prøve. I slike setninger skal vi ha infinitivsmerket å foran den infinitiven som er underordnet. En måte for å finne ut om det skal være og eller å mellom to infinitiver, er å bruke den såkalte fortidsprøven. Den innebærer at du gjør setningen om til fortid. Dersom begge verbene må stå i fortid for at setningen skal bli riktig, skal det være og mellom infinitivene: Jeg kan sveise og dreie. Jeg sveiset og dreiet. (Begge verbene må stå i preteritum.) Dersom det ene verbet fortsatt må stå i infinitiv selv om du gjør setningen om til fortid, skal det være å foran den siste infinitiven: Kan du prøve å hjelpe meg? Du prøvde å hjelpe meg. (Det første verbet står i preteritum, det andre må stå i infinitiv.) I disse tilfellene skal vi ha og foran infinitiven:
De ble sittende og prate. De ble gående og vente. Han skal ut og reise. Vi skal ut og spise. Men: Vi har tenkt oss ut for å spise. Etter preposisjonen for må vi ha å foran infinitiven. Jeg kan dra og handle. Men: Jeg kan dra for å handle. Disse faste uttrykkene har å foran infinitiven: Vel å merke Være ute å kjøre, komme ut å kjøre Sant å si Så å si I det siste tilfellet kan du tenke på at dette uttrykket heter «So to say» på engelsk. Ordet to er infinitivsmerket å på engelsk. Du hører kanskje at uttrykket «so and say» ikke er korrekt engelsk? Orddeling (særskriving og sammenskriving) Mange deler opp sammensatte ord og skriver for eksempel yrkes fag i stedet for yrkesfag. Deling av sammensatte ord kaller vi særskriving, mens det å skrive sammensatte ord som ett ord er sammenskriving. Hovedregelen for norsk er at sammensatte ord skal skrives som ett ord, det vil si ha sammenskriving (yrkesfag). Mange gjør feil her og bruker særskriving i stedet. Det er vanlig å forklare særskrivingsfeil med at vi blir påvirket av engelsk. I engelsk er nemlig særskriving mye vanligere enn i norsk. Kyllingsalat heter for eksempel chicken salad, og forsikringsselskap heter damage company. Feil bruk av særskriving kan føre til misforståelser eller få en komisk effekt som ikke er ment. En norsk bok betyr for eksempel en bok som er skrevet og utgitt på norsk, mens en norskbok er læreboka du bruker, Kontakt. Det er også forskjell på en dyrlege og en dyr lege, for ikke å snakke om på toalettruller og toalett ruller! For å finne ut om et ord skal ha sammenskriving eller særskriving, kan du bruke en uttaletest: Hvis ordet uttales med ett hovedtrykk, som regel på første del av ordet, skal ordet ha sammenskriving. Dette gjelder for eksempel dyrlege (= veterinær). Hvis ordet uttales med likt trykk på begge deler av ordet, skal ordet ha særskriving. Det siste er korrekt skrivemåte for dyr lege i betydningen en lege som tar seg godt betalt. Uttrykkene nedenfor får ulik betydning med særskriving og sammenskriving:
Dette er altfor dyrt! Han gjør alt for henne. Ifølge bruksanvisningen skal skapet monteres slik. De kom i følge til festen. Jeg tok bussen ettersom du ikke kom. (ettersom = fordi) Virkningen vil avta etter som tiden går. (etter som = etter hvert som) Vi har lett overalt. (= alle steder) Jeg elsker deg over alt! (= over alt annet) En del uttrykk skal ha særskriving på norsk selv om de uttales med ett hovedtrykk. Dette gjelder blant annet tidsuttrykk som er satt sammen av preposisjonen i og et substantiv, for eksempel i dag og i fjor. Her er regelen at hvis du kan sette inn ordet hele mellom preposisjonen og ordet som kommer etter (i hele dag), skal ordet særskrives. Følgende uttrykk skal også ha særskriving: til stede på tide etter hvert for så vidt selv om i alle fall (Men: iallfall) i hvert fall Ovenfor/overfor Disse ordene er det lett å forveksle. Til tross for at de skrives nesten likt, har de forskjellig betydning. Feil bruk av ovenfor/overfor kan få uheldige konsekvenser, for eksempel hvis ordet er brukt feil i en instruksjon. «Lampa skal monteres ovenfor hylla» betyr nemlig noe helt annet enn «lampa skal monteres overfor hylla»! Ordet ovenfor betyr høyere oppe enn noe annet: Han monterte lampa ovenfor hylla = Han monterte lampa over hylla, det vi si øverst. Ordet overfor betyr på motsatt side, midt imot eller ansikt til ansikt: Han monterte lampa overfor hylla = Han monterte lampa på motsatt side av hylla. De stod rett overfor hverandre = De stod ansikt til ansikt. Ordet overfor brukes også i overført betydning: Vi står overfor et problem = Vi står foran et problem, vi har et problem. Han har blandede følelser overfor henne = Han har blandede følelser for henne.
Preposisjoner Preposisjoner er småord som forteller om hvor noe er plassert eller foregår (på taket, foran skjermen). Av og til kan det være vanskelig å vite hvilken preposisjon som det er korrekt å bruke. En grunn til dette er at preposisjoner ofte brukes annerledes i talespråket enn i skriftspråket. To preposisjoner som det er særlig lett å forveksle, er i og på. Nedenfor følger noen regler for bruk av preposisjoner i skriftlige tekster: Vi bruker i om institusjoner i vid betydning og på i begrenset eller konkret betydning: Dette er noe man bør jobbe med i skolen. (= i skoleverket) Jeg har gått på skolen i tolv år. Jeg ønsker meg en jobb i helsevesenet. Jeg har jobbet på sykehjem annenhver helg det siste året. Når vi skal oppgi hvilken skole vi har utdanning fra, er det også vanlig å bruke ved: Jeg tok Vg2 Elenergi ved Heimdal videregående skole. Vi kan bruke både i og på om kompetanse og ferdigheter: Jeg har god kompetanse i engelsk. Jeg er god i engelsk. Jeg har god kompetanse i/på ikt. Jeg er god i/på ikt. Firmaet vårt har høy kompetanse i/på miljøvennlig teknologi. Om konkrete ferdigheter bør vi bruke til, ikke på: Jeg er godt til å kjøre truck. Jeg er flink til å behandle kunder. Etter ordet krav kan vi ha flere preposisjoner: De ansatte har fremmet krav om høyere lønn. Jeg mener jeg har krav på tre uker sammenhengende sommerferie.
Kundene stiller store krav til kvalitet. På brukes ofte i uformelt språk. Du bør unngå uttrykkene nedenfor i brev og andre tekster med strenge krav til korrekt språk: Jeg har et nytt prosjekt på gang. Bedre: Jeg holder på med et nytt prosjekt. Jeg mener jeg har rett på penger. Bedre: Jeg mener jeg har rett til penger. Bedriften vår kjører på kvalitet. Bedre: Bedriften vår har fokus på kvalitet. Sitattegn (anførselstegn) Sitattegn () kalles også anførselstegn, hermetegn og gåseøyne. Slike tegn bruker vi for å markere at en del av en tekst skiller seg fra resten av teksten, for eksempel når vi har et ordrett sitat. Vi bruker sitattegn blant annet i disse tilfellene: Vi bruker sitattegn for å gjengi direkte tale: «Jeg er sulten», sa hun. Vi bruker sitattegn for å gjengi noe ordrett fra en tekst: «Då dett Lill Miriam framover i vatnet. Vi klappar og jublar. Flott, flott!» (Sitat fra novella «Alle vi» av Marit Kaldhol.) NB! Bare de skilletegnene (punktum, komma, spørsmålstegn) som hører til sitatet, skal stå innenfor sitattegnet. Vi bruker sitattegn når vi oppgir tittelen på et dikt, en novelle eller en artikkel. (Tittelen på et større verk, dvs. en roman, diktsamling, artikkelsamling, fagbok eller et drama, setter vi i kursiv.) Diktet «Broenes skjønnhet» er hentet fra Rolf Jacobsens diktsamling Nattåpent. Vi bruker sitattegn for å markere at ord og uttrykk skiller seg ut, for eksempel for å markere at vi ikke går god for det som står, eller at vi er ironiske: De skal visst være «profesjonelle» skuespillere. Det er de «dyktige» politikerne som har sørget for at vi har måttet si opp folk.
Stor og liten forbokstav Du vet sannsynligvis at egennavn skrives med stor forbokstav. Egennavn er navn på personer, steder og firmaer, for eksempel Ola, Sandefjord og Jotun. I egennavn som består av flere ledd, er det imidlertid slik at det noen ganger skal være stor forbokstav i alle leddene som navnet består av (Lefdal Elektromarked), mens andre ganger skal bare det første leddet ha stor forbokstav (Færder videregående skole). Når du skal skrive søknad og CV, er det spesielt viktig at du skriver navn på skoler og bedrifter korrekt. Her er de viktigste reglene: Alle navn på personer skal skrives med stor forbokstav. Kari Elisabeth Olsen Offentlige institusjoner (for eksempel skoler) og organisasjoner med flere ledd i navnet skal bare ha stor forbokstav i det første leddet. Sandvika videregående skole Fredrikstad kommune Hvis en offentlig institusjon har et navn som består av flere ledd og et av leddene er et geografisk navn, skal både det første leddet og det geografiske navnet ha stor forbokstav. Universitetssykehuset i Nord-Norge Høgskolen i Hedmark Firmanavn og institusjonsnavn med flere ledd har noen ganger stor forbokstav i alle ledd, andre ganger en blanding av store og små forbokstaver. Her må du følge firmaets skrivemåte. Byåsen Bilverksted, Teksleåsen Avlastningsbolig, Sachs frisør & velvære, Jul Nilsen Bakeri og konditori Navn på nasjonaliteter, språk og fag skriver vi med liten forbokstav: norsk, engelsk, prosjekt til fordypning Talluttrykk
Noen ganger kan (og bør) tall skrives med bokstaver, for eksempel tre og fire. Dette gjelder særlig små tall, det vil si tall under 12. Vi skriver likevel helst klokkeslett og datoer med tall: «Arbeidsdagen begynner kl. 07», og: «Jeg kan begynne å arbeide 1. juli.» Vi bruker også tall, ikke bokstaver, når tall står sammen med måleenheter: «Pasienten skal ha en injeksjon på 5 ml», og: «Denne veggen er 5 m lang.» Du bør også bruke bare tall i tabeller og andre tekster hvor tallene er hovedsaken. Større tall skrives av og til med bokstaver. Dette gjelder særlig hele tall som brukes ofte og i faste uttrykk: «tusen takk» og «en fjorten dagers tid».