Forvaltningsplan for rovvilt i region 2 Sør-Norge

Rovviltnemnda i region 2 Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder Forvaltningsplan for rovvilt i region 2 Sør-Norge Gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn November 2013

Forord Sekretariat: Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse: Grønland 32 Drammen Postadresse: Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00 E-post: fmbupost@fylkesmannen.no Internett: www.fylkesmannen.no/buskerud Forsidefoto: Bilde 1: Kongeørn. Foto: Stig F. Olsen Bilde 2: Gaupe (voksen hunn), Notodden 6. februar 2013. Foto: NINA/Scandlynx (viltkamera) Bilde 3: Høyfjellsbeite i Hemsedal. Foto: Arne Smøttebråten Forvaltningsplan i endring Forvaltningsplanen for rovvilt i Rovviltregion 2 som nå ligg føre, er eit dokument som nok fleire vil oppleve nokså velkjent i hovudtrekka. Formålet med rulleringa har då heller ikkje vore å finne opp hjulet på nytt, men å føre vidare dei gode røynslene som er gjort med tidlegare planar, SAMSTUNDES som planen skulle oppdaterast slik at han er i pakt med Rovviltforliket i Stortinget frå 2011. Endringar hjå viltet med omsyn til t.d. antall og utbreiing, og ny kunnskap på grunnlag av forskning og observasjonar, har vore mellom dei viktige element eller parameter som er forsøkt innbakt i den rullerte planen. Drøftingane om prioriterte beiteområde og omfanget av desse, har vore krevjande. Den auka forekomsten av kongeørn har gitt denne arten noko større plass i planen. Planen har vore gjenstand for ein omfattande prosess. I mandatet åt rovviltnemndene er desse pålagte å bidra i konfliktdempande og skadeforbyggande arbeid. Å vere i tett dialog med landbruksnæringa, utmarksinteressene, jakt-, fiske- og miljøinteressene er etter nemnda si overtyding konfliktdempande i seg sjølv. Gjennom dei omfattande kunnskapane som dette sivile samfunnet representerer og deler med seg, vert også planen betre, og det skadeførebyggande arbeidet som nemnda skal gjera, meir målretta. Vi har fått 27 formelle høyringssvar i planarbeidet. I tillegg kjem meir uformelle innspel og ytringar i form av tekstmeldingar, e-postar og samtaler direkte, på dialogmøte eller via telefon. I sum er det såleis eit stort tilfang av stoff som er kome frå interesserte og engasjerte samfunnsborgarar. Nemnda takkar sekretariatet for godt utført arbeid heile vegen, frå første utkast til ferdig dokument. Og vi takkar dei mange organisasjonar, grupper og einskildpersonar som kvar på sitt vis har bidrege til å gjere dette til noko vi trur er ein tenleg og instruktiv plan for rovdyrforvaltninga i vår rovviltregion dei komande åra. Jørund A. Ruud, Leiar av den regionale rovviltnemnda i Rovviltregion 2

Innhold 1. Innledning 5 2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold 7 2.1 Miljøpolitisk bakgrunn 7 2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn 8 2.3 Myndighets- og ansvarsdeling 10 2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon 11 2.5 Generelt om fellingsregimene 12 3. Rovviltbestandene i region 2 13 3.1 Bestandsovervåking 13 3.2 Bestandssituasjonen 16 4. Beitebruk 22 4.1 Bufe omfang og beiteområder 22 4.2 Tamrein omfang og beiteområder 25 4.3 Tap av husdyr på beite 25 5. Rovvilt og andre utfordringer 28 5.1 Frykt for rovdyr 28 5.2 Rovvilt og hjortevilt 28 6. Regionale utfordringer og mål 31 6.1 Utfordringer i regionen 31 6.2 Mål for forvaltningen av rovvilt i region 2 32 6.3 Regionalt mål for gaupe 32 6.4 Regionalt mål for kongeørn 33 6.5 Regionalt mål for brunbjørn, jerv og ulv 33

7. Regionale strategier og tiltak 34 7.1 Geografisk differensiering i region 2 34 7.2 Strategier og tiltak gaupe 37 7.3 Strategier og tiltak kongeørn 38 7.4 Strategier og tiltak jerv 38 7.5 Strategier og tiltak brunbjørn 38 7.6 Strategier og tiltak ulv 39 7.7 Generelle retningslinjer for forebyggende tiltak 39 7.8 Andre økonomiske virkemidler 45 8. Kunnskapsbehov 47 9. Informasjon og kunnskapsformidling, medvirkning og dialog 48 9.1 Samarbeid med forvaltningsorganer og brukergrupper 48 9.2 Media og Internett 49 Aktuelle nettsider om rovvilt og rovviltforvaltning 50 Aktuelle lover og forskrifter 50 Andre aktuelle nettsider 50

5 1. Innledning Forvaltning og forekomst av store rovdyr i den norske faunaen har endret seg vesentlig i løpet av de siste tiårene. Politiske vedtak gjennom rovviltmeldingene fra 1992, 1997 og 2004 har lagt grunnlaget for en ny forvaltning der artenes langsiktige levedyktighet har blitt satt i sentrum. Innenfor gitte rammer skal konfliktene med husdyrnæringa og andre interessegrupper søkes redusert til et minimum. Hovedprinsippene i rovviltpolitikkene er seinest stadfestet i Stortingets rovviltforlik i juni 2011. Ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 15 (2003 2004) Rovvilt i norsk natur og Inst. S. nr. 174 (2003 2004), ble det bestemt at landet skal deles inn i åtte forvaltningsområder. Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder utgjør region 2. Figur 1. Forvaltningsregioner for rovvilt i Norge og rovviltregion 2 Sør-Norge.

6 Hver region skal ha en rovviltnemnd med betydelig ansvar innenfor rovviltforvaltningen. Rovviltnemndene oppnevnes av Miljøverndepartementet etter forslag fra fylkestingene. Oppnevningsperioden er fire år og følger valgperioden for fylkestinget og Sametinget. Alle medlemmer skal ha fast plass i fylkestinget og eventuelt fast plass i fylkesutvalget dersom slik finnes. Rovviltnemnda velger selv leder. Forvaltningsregion 2 består av fem faste representanter, hvorav to fra Telemark og en fra de tre øvrige fylkene. Medlemmer: Fylke: E-post: Jørund A. Ruud (leder) Telemark jorund.ruud@t-fk.no Kåre Gunnar Fløystad (nestleder) Aust-Agder kgf@sp.no Unni Hanson Vestfold unnih@vfk.no Anne Sandum Buskerud anne.sandum@bfk.no Gunn Marit Helgesen Telemark gunnmarit.helgesen@t-fk.no Vararepresentanter: Fylke: E-post: Maiken Messel Aust-Agder maiken.messel@gmail.com Edvard Mæland Telemark edvard@boring.no Beate Marie Dahl Eide Telemark bmde@sp.no Ole Johnny Stavn Buskerud Ole.Stavn@bfk.no Øyvind Hunskaar Vestfold oyvindh@vfk.no Tabell 1. Medlemmer og vara til Rovviltnemnda i region 2 for perioden 2012-2015. Rovviltnemnda har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, brunbjørn og ulv. En av nemndas pålagte oppgaver er å utarbeide en forvaltningsplan for rovvilt. Denne skal danne grunnlaget for Rovviltnemndas og fylkesmennenes forvaltning av rovvilt i regionen, og gi størst mulig forutsigbarhet for alle berørte parter. Planen skal legge opp til en geografisk differensiert forvaltning. Det vil si at hensynet til rovvilt og utnytting av utmarksressursene skal vektlegges forskjellig i ulike deler av regionen og eventuelt for ulike rovviltarter. Videre skal planen vise hvordan Rovviltnemnda ønsker å fordele midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, jamfør prinsippet om arealdifferensiert forvaltning. Den skal også gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk som gir lavest mulig tap av sau og rein. I rovviltmeldinga er det også sagt at det forutsettes at nemnda samarbeider med organisasjoner og kommuner i forbindelse med utarbeidelsen av planen. For å sikre både regionale og nasjonale målsettinger, vil samarbeid på tvers av regiongrensene være nødvendig. Forvaltningsplanen skal rulleres etter behov, minst én gang i hver valgperiode. Med dette dokumentet har Rovviltnemnda i region 2 revidert forvaltningsplanen av 20. november 2009. Første versjon av planen ble vedtatt 18. april 2007. Rovviltnemnda vil følge utviklingen i skade- og tapssituasjonen nøye med sikte på eventuell ny vurdering i inneværende periode av den geografiske differensiering mellom prioriterte beiteområder og områder for yngling av gaupe.

7 2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold 2.1 Miljøpolitisk bakgrunn Det er en hovedmålsetting i norsk miljøvernforvaltning å opprettholde naturens produktivitet og artsrikdom, herunder rovviltartene. Målsettingen er nedfelt både i norsk lovgivning, der lov av 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) er den mest sentrale, og i internasjonale konvensjoner som er ratifisert av Norge. Den viktigste konvensjonen som direkte berører rovvilt er Bernkonvensjonen, som Norge ratifiserte i 1986. Konvensjonen inneholder blant annet krav til bevaring av artene gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn, og hvilke minsteforpliktelser Norge har i arbeidet med å ta vare på disse artene. Med dette som grunnlag har et flertall på Stortinget, gjennom sin behandling av tre Stortingsmeldinger om rovvilt, gitt sin tilslutning til å ha bestander av store rovdyr i Norge. Samtidig har Stortinget gitt sin tilslutning til en rovviltpolitikk som sikrer at allsidig bruk av utmarka kan opprettholdes, herunder utnytting av utmarksressurser. Rovviltpolitikken har altså en todelt målsetning, noe som også ble presisert da Stortinget behandlet den siste rovviltmeldinga med tilhørende innstilling (St. Innst. nr. 174, s. 7): Komiteen vil understreke at den todelte målsettingen skal opprettholdes, og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt. Komiteen mener det må legges opp til en forvaltning av de fire store rovdyrene som gjør det mulig fortsatt å drive med småfehold i områder med rovdyr. Den todelte målsettingen er videreført i Rovviltforliket (2011). For å nå denne målsettingen er det lagt vekt på at forvaltningen av rovvilt skal være differensiert, det vil si at hensynet til rovvilt og beitebruk/andre utmarksinteresser vektlegges forskjellig i ulike områder. Dette innebærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interessene i ulike geografiske områder. Nasjonalt er dette fulgt opp ved å fordele måltallene for antall ynglinger til ulike regioner, avgrense et område i landet hvor det ønskes familiegrupper av ulv (region 4 og 5) og fastsette deler landet av hvor det ikke er ønskelig med etablering av ynglende bestander av noen av de fire store rovviltartene (region 1 Vestlandet). Nasjonalt fastsatte bestandsmål for region 2 Stortinget har fastsatt bestandsmålene for rovvilt i landet. Deretter er målene fordelt på de ulike rovviltregionene og nedfelt i rovviltforskriften. I region 2 er det et nasjonalt fastsatt mål om 12 årlige ynglinger av gaupe. For kongeørn er det nasjonalt ikke fastsatt regionale mål, men arten skal forvaltes slik at bestanden opprettholdes på 800 1250 hekkende par i Norge.

8 De andre artene skal kunne finnes innen regionen, men ikke som faste ynglende bestander. For å vurdere om bestandsmålet er nådd eller ikke, skal resultatene fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt (Rovdata) benyttes. Region 2 har grenser mot tre forvaltningsregioner (fig.1). Rovdyr bruker store leveområder og beveger seg på tvers av regiongrensene. Regionen har derfor forvaltningsmessige utfordringer når det gjelder samhandling mellom regionene. Bestandsmålene i de ulike rovviltregionene er: Region 1 Vestlandet: Ingen nasjonale mål for ynglinger av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv. Region 2 Sør-Norge: 12 ynglinger av gaupe. Region 3 Oppland: 5 ynglinger av gaupe og 4 ynglinger av jerv. Region 4 Østfold, Akershus og Oslo: 6 ynglinger av gaupe, samt 3 ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv i samarbeid med region 5. Region 5 Hedmark: 10 ynglinger av gaupe, 5 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn, samt 3 ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv i samarbeid med region 4. Region 6 Midt-Norge: 12 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn. Region 7 Nordland: 10 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 1 yngling av brunbjørn. Region 8 Troms og Finnmark: 10 ynglinger av gaupe hvorav 4 i Finnmark, 10 ynglinger av jerv hvorav 3 i Finnmark og 6 ungekull av brunbjørn. Hjemmelsgrunnlag Det er naturmangfoldloven, og dels lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven), som er det juridiske hjemmelsgrunnlaget for rovviltforvaltningen. Etter naturmangfoldlovens formålsparagraf skal «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.». Naturmangfoldloven åpner for at fredet vilt kan felles i spesielle tilfeller. Alle vedtak nemnda gjør som berører natur skal vurderes opp mot naturmangfoldlovens prinsipper i kapittel II ( 8-12), samt 4 og 5 om forvaltningsmål. 14 (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser) i naturmangfoldloven vil i mange tilfeller også vektlegges når nemnda fatter sine vedtak. 2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn Bosettingen her i landet har alltid vært spredt, basert på utnytting av lokale ressurser. Det har vært og er fremdeles et overordnet mål i distrikts- og regionalpolitikken å holde oppe hovedtrekkene i bosettingsmønsteret på samme tid som det skal vektlegges å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Dette understrekes også i St.meld. nr. 25 (2004-2005) Om regionalpolitikken, der et livskraftig landbruk fremdeles tillegges stor betydning for å kunne nå denne målsettingen. Her trekkes også hensynet til ønske om å ta vare på et variert landskapsbilde med kulturlandskapsverdier inn.

9 St. meld. nr. 14 (1976-1977) Om landbrukspolitikken ga i sin tid et løft for distriktslandbruket. Produktive arealer i distriktene (grovfôr- og utmarksarealer) ble gitt lønnsomme rammebetingelser og dermed dannet grunnlag for utviklingen av et sterkt husdyrhold i mange distrikter. Et husdyrhold basert på utnytting av utmarksbeite er en svært viktig del av landbruket her til lands, spesielt i dal-, fjord- og fjellregionene. Dette har blitt understreket av Stortinget i ulike sammenhenger, seinest i St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Her ble det vektlagt å bevare, utvikle og bruke de ressurser som finnes i bygdesamfunnet, inkludert beiteressursene i utmarka. Også etter Stortingets behandling av St. meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon skal det legges til grunn en ansvarlig aktiv utnytting av landbrukets produksjonsgrunnlag i alle deler av landet. Den framtidige landbruks- og matpolitikken ble presentert for Stortinget i 2012 gjennom Landbruksmeldingen (St. meld. nr. 9 (2011-2012)). Det overordnete målet er landbruk over hele landet. Det legges til grunn at matproduksjonen skal øke med 20 % over 20 år og med vekt på bruk av nasjonale ressurser som blant annet utmarksbeite. Dyrevelferd Den nye dyrevelferdsloven trådte i kraft 1. januar 2010. Der er det lovfestet at dyr har egenverdi. Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) Om lov om dyrevelferd tydeliggjør dyreholders plikt til å beskytte dyr mot rovvilt og slår fast at det er store utfordringer knyttet til utmarksbeite av tamrein/husdyr og fredet rovvilt. De dyrevelferdsmessige utfordringene i forbindelse med rovviltforvaltningen omtales i Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd, og i forarbeidene til ny lov om dyrevelferd. Bakgrunnen er økningen i tapet av sau og tamrein på beite de siste tiårene. I forarbeidene til ny lov om dyrevelferd vises det til at rovvilt utgjør den største enkeltårsaken til tap av sau på beite. Tilsvarende oppgis rovviltskader å utgjøre en viktig årsak til tap i reindriften. Omfanget av reindrift i region 2 er lite og begrenset til fjellområder i Buskerud grensende til Oppland (region 3). Det er påvist lite skader på tamrein i regionen, men tapet av sau har hatt et høyt omfang. Det pekes spesielt på at det dyrevelferdsmessige problemet er de store lidelsene som følger av skader, sykdom eller rovdyrangrep. Når rovvilt møter flokker av sau, kan dyr bli skadet. Det samme forekommer i forbindelse med rovdyrs jaktopplæring av avkom. Under rovdyrangrep kan også mor og avkom bli skremt slik at de kommer fra hverandre. Det pekes likevel på at beite i utmark er et vesentlig velferdsgode for dyrene og at et visst skade- og tapsomfang må påregnes ved beiting i utmark. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom beitebruk og hva som kan aksepteres av lidelse på beite. Mattilsynet anser at et tap opp mot 4 % er akseptabelt ut fra et dyrevelferdsaspekt. De har videre gitt føringer for at det ved høye tap over tid, bør vurderes beiterestriksjoner. Lov om dyrevelferd med tilhørende forskrifter pålegger dyreholder plikt til å sørge for at dyrene får godt tilsyn og stell, samtidig som det gis nødvendig beskyttelse mot skade, sykdom, parasitter, rovvilt og andre farer. Oppbyggingen av rovviltbestanden gjennom den fastsatte rovviltpolitikken gir i mange områder økte utfordringer med å beskytte dyr for farer i forbindelse med beitedrift. Beitedyr skal beskyttes mot rovvilt når det er nødvendig og mulig. De politiske føringene for forvaltningen av rovvilt og beitedyr tilsier at forvaltningen skal gjennomføres på en slik måte at tapene av beitedyr reduseres mest mulig gjennom forebyggende tiltak, omstilling og bestandsregulering, jamfør Rovviltforliket (2011). Beiterestriksjoner kan være aktuelt. Økt satsing på forebyggende og konfliktdempende tiltak omfatter også tyngre tiltak som flytting av besetninger og beitelag til mindre rovviltutsatte beiteområder, inngjerding av beiteområder og omstilling til annen drift i de områdene der det er størst konflikter mellom rovvilt og beite-dyr. Det legges stor vekt på å ha god samhandling mellom rovviltforvaltningen, Mattilsynet og beitebruksnæringen.

10 2.3 Myndighets- og ansvarsdeling I forbindelse med behandling av rovviltmeldingen St. meld. nr. 15 (2003-2004) om Rovvilt i norsk natur, fordelte Stortinget myndighet og oppgaver mellom ulike instanser. Rovviltnemnda Ansvar og oppgaver er nedfelt i forskrift av 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt. De har: - ansvar for å utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt. Dette omfatter blant annet å etablere en geografisk differensiert forvaltning i regionen, fastsette retningslinjer for fordeling av midler til forebyggende tiltak og gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk. - myndighet til å fastsette kvoter for skadefelling og lisensfelling på ulv, brunbjørn og jerv, samt skadefelling og kvotejakt på gaupe, dersom bestandsmålene er nådd. Denne myndigheten vurderes ut fra gjennomsnittet av antall ynglinger de siste tre årene. For brunbjørn har nemndene, under visse forutsetninger, myndighet ved oppnådde 10 årlige ynglinger, selv om bestandsmålet på 13 ynglinger ikke er nådd. Rovviltnemnda involveres også i annet rovviltrelatert arbeid. Nemnda inviterer Statens naturoppsyn (SNO) og Mattilsynet til sine faste nemndsmøter. Vedtak gjort av nemnda kan påklages i henhold til forvaltningsloven. Miljøverndepartementet er klagemyndighet. Fylkesmannen - Har en rådgivende funksjon overfor Rovviltnemnda, i tillegg til å være sekretariat (FM-Buskerud). Gir blant annet faglig tilrådning om kvoter for felling av rovvilt og bruk av midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak. - Har innen hvert fylke myndighet til å iverksette fellingstillatelser innenfor kvoter gitt av nemnda. - Avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn. - Administrerer lisensfelling og kvotejakt på store rovdyr. - Behandler søknader om forebyggende og konfliktdempende tiltak i henhold til forskrift (2013) og innenfor nemndas retningslinjer. - Behandler søknader om rovvilterstatninger. - Utbetaler godtgjøring til kommunene for videre utbetaling til jegere på kommunalt/interkommunalt fellingslag som har deltatt i skadefellingsforsøk på rovvilt. Fylkesmannens vedtak kan påklages i henhold til forvaltningsloven. Miljødirektoratet er klagemyndighet. Miljødirektoratet - Er sentral overordnet faginstans innenfor rovviltforvaltning. - Kan fatte vedtak om skadefelling, kvotejakt og lisensfelling av eget tiltak eller etter søknad, samt eventuelt uttak av resterende lisenskvote i dialog med rovviltnemndene. Gjelder hovedsakelig dersom bestandsmålet ikke er nådd i den enkelte region eller ved spesielle fellingsoppdrag som hiuttak, skadet bjørn m.v. - Er ansvarlig for det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Statens naturoppsyn (SNO) er ansvarlig for skadedokumentasjon og praktisk gjennomføring av bestandsregistreringer. Har også funksjon knyttet til oppsyn og bekjempelse av fauna-kriminalitet, samt uttak av rovvilt i særskilte situasjoner (hiuttak, uttak av resterende lisens-kvote m.v.). SNO i region 2 har to rovviltansvarlige (Agder og Vestfold, Buskerud og Telemark) og i alt 18 rovviltkontakter fordelt i regionen (www.naturoppsyn.no). Disse utgjør førstelinjen i oppfølgningen av meldinger om skade på

11 beitedyr, oppfølging og kontroll ved fellinger (kvotejakt på gaupe, lisensfelling), sporundersøkelser, innsamling av DNA - materiale m.m. SNO fatter ikke forvaltningsvedtak. ROVDATA har ansvaret for faglig innhold, formidling, drift og utvikling av det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt (fra 1. oktober 2010), samt for å gjøre resultatene offentlig tilgjengelige. På nettstedet www.rovdata.no eller Rovdata-appen kan enkeltpersoner blant annet registrere egne observasjoner av store rovdyr (spor, sportegn og synsobservasjoner). Kommunene har ansvaret for det lokale rovviltfellingslaget. Der skadefellingsforsøk utføres i regi av medlemmer i det kommunale fellingslaget, har kommunen ansvaret for administrasjon av fellingsforsøkene, herunder godtgjøringsordningen for deltakere i fellingsforsøk. Kommunen vil også kunne ha en rådgivende rolle, særlig i tilknytning til beitebruk og forebyggende tiltak. Videre har kommunene det generelle ansvaret for ettersøk av påkjørt vilt. Landbruks- og matdepartementet Miljøverndepartementet Mattilsynet Miljødirektoratet Statens naturoppsyn Rovviltnemnd Fylkesmannen Kommunen Lokale rovviltkontakter Figur 2. Organiseringen av rovviltforvaltningen i Norge. 2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt omfatter de fire store rovdyrene og kongeørn, og fastsetter rammer for overvåkningsaktiviteten på landsbasis. Målet med programmet er å standardisere, systematisere og koordinere overvåkingsaktiviteten på landsbasis, og å sikre at det blir en nasjonal og enhetlig bearbeiding, sammenstilling og presentasjon av data. Miljødirektoratet har hovedansvaret for programmet, mens ansvaret for innsamlingsmetodikk og systematisering og tolkning av data er lagt til ROVDATA. Hovedansvaret for bestandsregistreringene er lagt til Statens naturoppsyn (SNO) og utføres i henhold til fastsatte instrukser. SNO har ansvaret for skadedokumentasjon av husdyr og tamrein som mistenkes å være drept eller skadet av rovvilt. Kadavre undersøkes som regel i felt av lokal rovviltkontakt som gjør en foreløpig vurdering av dødsårsak/skade, og sender inn et kadaverskjema til regionalt rovviltansvarlig som setter endelig konklusjon.

12 Resultatene av skadedokumentasjonsarbeidet rapporteres videre til forvaltningen gjennom en nasjonal database (Rovbase), og er et viktig grunnlag når forvaltningen skal vurdere blant annet erstatningskrav for rovdyrskader, forebyggende tiltak eller felling for å redusere skadeomfang på husdyr eller tamrein. 2.5 Generelt om fellingsregimene Rovviltnemndene har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling og kvote for jakt når bestanden av brunbjørn, jerv, ulv eller gaupe ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen. Miljødirektoratet kan fatte vedtak om felling eller jakt også der bestanden ligger under de nasjonalt fastsatte bestandsmålene. Fylkesmennene avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn. Kvotejakt Kvotejakt er en ordinær jakt på et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven ( 16) og viltloven ( 9), og det er offentlige myndigheter som fastsetter kvoten. Gaupe er den eneste av rovviltartene det er åpnet for kvotejakt på. Lisensfelling Lisensfelling er en skademotivert felling, hvor et bestemt antall individer av en viltart kan felles med hjemmel i naturmangfoldloven ( 18). Skadefelling Skadefelling er skademotivert felling av enkeltindivider av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv for å avhjelpe akutte skadesituasjoner som kan oppstår på bufe eller tamrein med hjemmel i naturmangfoldloven ( 18). Skadefelling av kongeørn kan vedtas i akutte tilfeller der det voldes vesentlig skade på bufe eller tamrein. Nødverge Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe (naturmangfoldloven 17). I tillegg kan jerv og gaupe avlives når det anses påkrevd for å fjerne en umiddelbar og betydelig fare for skade på bufe, tamrein og gris (rovviltforskriften 13a). I rovdyrsikre hegn som tilfredsstiller fastsatte krav kan rovdyr avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på produksjonsdyr eller hund. Tabell 2. Oversikt over fellingsformer og myndighet for vedtak. *Lisensfellingsperioden er ulik for de fire rovpattedyra. Periode Oppnådd bestandsmål Ikke oppnådd bestandsmål Kongeørn Betinget kvote for skadefelling 1.6 15.2 Rovviltnemnda Miljødirektoratet Vedta bruk av skadefellingskvote 1.6 15.2 Fylkesmannen Fylkesmannen Ekstraordinær skadefelling Hele året Miljødirektoratet Miljødirektoratet Fylkesmannen Kvote for lisensfelling * Rovviltnemnda Miljødirektoratet Kvote for gaupejakt 1.2 31.3 Rovviltnemnda Miljødirektoratet

13 3. Rovviltbestandene i region 2 3.1 Bestandsovervåking God oversikt over rovviltbestandene er viktig for å drive en forsvarlig forvaltning av de store rovdyra i tråd med de nasjonale bestandsmålene. Forvaltningen og berørte parter må komme fram til mest mulig omforente bestandstall. Uenighet om bestandssituasjonen er fortsatt et konfliktfelt i deler av rovviltforvaltningen. Det er derfor viktig at det bevilges midler til en bestandsovervåking som står i forhold til dette behovet. Stortinget har flere ganger tillagt bestandsovervåking og bestandsregistrering stor betydning. Spesielt er det vektlagt at det må tilrettelegges for utvikling av et samarbeid med tanke på en fortsatt lokal medvirkning. Feltregistreringene i regionen utføres i hovedsak av SNO med bistand fra en rekke lokale aktører. Lokal medvirkning sikres gjennom aktiv bruk av lokale rovviltkontakter og andre lokale aktører, som for eksempel beitelag og jaktlag. Eksempelvis gjennomfører Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) i Buskerud og Telemark gaupetakseringer hver vinter som et supplement til tilfeldige gaupeobservasjoner gjort av allmennheten, der bekreftelse fra SNO er påkrevd. En stor del av informasjonen som finnes om rovvilt i dag er basert på informasjon fra lokalbefolkningen. Prosjektet Bjørneekskrementer innsamling til DNA-analyser er et eksempel på hvordan deltakelse fra lokalbefolkningen har bidratt til ny kunnskap om brunbjørnebestanden i Norge. DNA-analyser gjennomføres hvert år for brunbjørn og jerv. Grunnlaget for bestandsvurderingene av gaupe er i det alt vesentlige basert på informasjon meldt inn fra lokalbefolkningen. I tillegg mener Rovviltnemnda at følgende punkter er viktige i bestandsovervåkingen av de store rovdyra: Skadedokumentasjon forestås av SNO sine rovviltkontakter etter innrapporterte funn. Det må informeres om bestandsstatus, metode og relevant rovviltbiologi for å gi innsikt i og forståelse for hvordan rovviltforvaltningen foregår. Det må stimuleres til innmelding av rovviltobservasjoner. Overvåkningsprogrammet for store rovdyr, inkludert kongeørn, må utvikles kontinuerlig ut fra ny kunnskap og erfaringer; Kongeørn må få mer fokus med regiondekkende overvåking/registrering. For gaupe bør linjetakseringen utvides til hele regionen og bruk av viltkameraer bør utvides og utvikles. Det bør informeres om og stimuleres til innsamling av biologisk materiale (ekskrementer og hår) fra brunbjørn, jerv og ulv for DNA-analyse for å få en best mulig oversikt over forekomsten i regionen.

14 Gaupe Bestandsovervåkingen er basert på registrering av familiegrupper. Dette gjøres i stor grad gjennom oppfølging og kvalitetssjekk av tilfeldige innmeldinger av spor- og syns-observasjoner på sporsnø gjennom vinteren. Tilfeldige observasjoner gjøres av friluftsutøvere, husdyreiere og jegere, og disse observasjonene skal kontrolleres og godkjennes av SNO. I Buskerud og Telemark organiserer fylkeslagene av NJFF taksering ved å registrere gaupespor etter faste takseringslinjer. Dette gir over tid kunnskap om bestandsutviklingen (en indeks), men er også et viktig supplement til å påvise familiegrupper ved å bidra med ytterligere observasjoner. Rovviltnemnda mener linjetakseringen bør styrkes og utvides til alle fylker og de fleste kommuner i regionen, noe som gir større sikkerhet i datagrunnlaget for å vurdere gaupebestanden. Samtidig gir det økt lokal deltakelse. Det er viktig å stimulere allmenheten til å melde inn spor etter mulige familiegrupper og legge til rette for systematisk sporing i aktuelle områder. Figur 3. Takseringslinjer med spor etter gaupe vinteren 2012/2013 (gule sirkler). Hvite sirkler markerer linjer som ikke ble gått. Røde sirkler viser linjer uten gaupespor. Kilde: Rovdata - NINA Rapport 985. I regionen har viltkameraer blitt utprøvd som ledd i overvåkingen av gaupe. Rovviltnemnda har bidratt økonomisk og ønsker metoden videreutviklet som et supplement i overvåkingen, særlig i områder med ustabile snøforhold. Jerv Bestandsovervåking av jerv baserer seg i hovedsak på registrering av ynglehi. Ynglende jervetisper benytter ofte de samme hilokalitetene over flere år og registreringsinnsatsen konsentreres til kjente

15 hilokaliteter. Fra nyere tid foreligger det ingen kjente hilokaliteter i region 2, men det bør søkes regelmessig etter ynglinger i aktuelle områder ved påvist jervaktivitet over et visst tidsrom. Særlig gjelder dette der det ved DNA-analyse er påvist hunnjerv eller er mistanke om dette, eller i fjellområder tilgrensende områder med tidligere fast forekomst og kjent yngling i nyere tid, som i fjellområdene i Buskerud tilgrensende Sogn i region 1 Vestlandet. Brunbjørn Overvåkingen er i hovedsak basert på sporregistreringer på vårsnø, undersøkelser av skader på bufe, samt observasjoner av brunbjørn. Innsamling av biologisk materiale (ekskrementer og hår), med påfølgende DNA-analyse, er nå en svært viktig del av den nasjonale overvåkingen av brunbjørn. Rovviltnemnda mener det er viktig med løpende og systematisk innsamling og analyse av biologisk materiale i regionen. Ulv Overvåkingen er basert på sporing på snø. Streifdyr av ulv registreres gjennom oppfølging av meldinger, skader på bufe, tamrein og hjortevilt m.m., sporinger og innsamling av biologisk materiale for DNAanalyse. Kongeørn Overvåkingen har tradisjonelt blitt gjort av lokale ressurspersoner, delvis med noe statlig støtte. Kjente reirplasser rundt i deler av regionen er blitt regelmessig besøkt og overvåket. I tillegg er kongeørn omfattet av programmet for terrestrisk naturovervåking (TOV) der enkelte reirlokaliteter i Telemark og Aust-Agder inngår (Møsvatn og Solhomfjell). Kongeørn skal inngå i det nasjonale overvåkingsprogrammet på lik linje med de fire store rovdyrene, jamfør rovviltforliket (2011). Rovviltnemnda registrerer at oversikten over bestanden (par/territorier) i regionen er god, men noe ufullstendig. Nemnda ønsker derfor økt fokus på bestandskartlegging med oppdatering av antall par/territorier i regionen. Det er ønskelig med økt og oppdatert kunnskap om bestandsstørrelse og bestandsutvikling, og om kongeørnas betydning for tap av sau (lam) på utmarksbeite. Spor etter hunngaupe med to unger, Kongsberg februar 2013. Foto: Statens naturoppsyn. Jervespor, Bykle 30. mars 2013. Foto: Statens naturoppsyn.

16 Figur 4. Kart over utvalgte områder for intensiv overvåking av kongeørn i Norge. (TOV = Program for terrestrisk naturovervåking). 3.2 Bestandssituasjonen Rovviltnemndas beslutninger skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om artenes bestandssituasjon, naturtypens utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger (naturmangfoldloven 8). For rovvilt skal det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt (Rovdata) være det autoriserte datagrunnlaget som gir forvaltningen kunnskap om status og utvikling i rovviltbestandene. Oppdaterte statusrapporter er tilgjengelige på www.rovdata.no. Gaupe Gaupe kan påtreffes over det meste av regionen unntatt i høyfjellet. Fast bestand og størst tetthet finner vi i skogsområder og sentrale dalfører i Telemark og Buskerud. Bestanden var på sitt høyeste i perioden 1996-1999 (gjennomsnittlig 18 årlige ynglinger). Påfølgende bestandsnedgang fram til 2004 skyldes i hovedsak høy avskyting. Etter en periode (2005-2008) med relativt stabil bestand litt i overkant av bestandsmålet (13-14 familiegrupper) har bestanden etter 2009 ligget på et noe høyere nivå. I perioden 2011-2013 var gjennomsnittlig antall årlig dokumenterte ynglinger 15,7, flest i 2013 med 16,5.

17 På landsbasis ble det registrert 54-59 familiegrupper i 2013, noe som tilsvarer en bestand på 320 349 dyr i Norge. Dette er bestandsstørrelsen før kvotejakta i 2013 og før reproduksjonssesongen. For fjerde år på rad er det en reduksjon i antall familiegrupper av gaupe på landsbasis. Siden bestandstoppen i 2009 og frem til 2013 har antall familiegrupper blitt redusert med 7 14 % årlig, og for første gang på åtte år ligger gaupebestanden under det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger. Figur 5. Antall registrerte familiegrupper av gaupe i Region 2 Sør-Norge 1996 2013. Nasjonalt fastsatt bestandsmål er markert (12 årlige ynglinger). Halve familiegrupper betyr at en gruppe deles med naboregion. (Kilde: NINA/ Rovdata). Tabell 3. Fylkesvis fordeling av dokumenterte familiegrupper av gaupe i region 2 i perioden 2007 2013, samt gjennomsnitt for de siste tre årene. Kilde: Rovdata og Rovbasen. Fylke 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 Aust-Agder 1 0 1 1 1 2 1 Telemark 6 6 8 10 6 8 8 Vestfold 0 0 1 2 2 2 2 Buskerud 6,5 8 9 4 5,5 4 5,5 Region 2 13,5 14 19 17 14,5 16 16,5 Gjennomsnitt for siste 3 år 13,3 13,3 15,5 16,7 16,8 15,8 15,7 Figur 6. Fordelingen av registrerte familiegrupper av gaupe i 2013 i region 2 og tilgrensende regioner beregnet med normale avstandskriterier. Familiegrupper i områder med lav tetthet av rådyr er angitt med store sirkler og familiegrupper i områder med høy tetthet av rådyr har små sirkler. Kilde: Rovdata - NINA Rapport 960.

18 Gaupebestanden reguleres ved kvotejakt og uttaket har de siste seks årene vært på mellom 15 og 27 dyr årlig. Samlet uttak i region 2 fra kvoteregulert jakt ble innført i 1994 og fram til om med 2013, framgår av figur 7. Figur 7. Antall gauper felt under kvotejakt i region 2 i perioden 1994-2013. (2013 inkluderer ett dyr felt i sone med kvotefri jakt). Kilde: Rovbasen. Jerv Jerv hovedsakelig hanner kan sporadisk påtreffes over store deler av regionen. Det er ikke påvist yngling i regionen, men nært og i tilgrensende fjellområder i region 1 (Nordfjella), sist i 2004. Aktiviteten har vært langt mindre etter effektive tiltak i egen og tilgrensende regioner, først og fremst ekstraordinære uttak (hiuttak og skadefelling). Det nasjonale bestandsmålet for jerv i Norge er nådd (39 årlige ynglinger) og i 2013 ble det påvist totalt 44 ynglinger (2012: 68). På fire av de 44 ynglingene har det vært foretatt hiuttak der tispa og/eller valp(ene) ble avlivet (2012: 17). Med unntak av region 7 (Nordland) og region 8 (Troms og Finnmark) ligger rovviltregionene med fastsatt nasjonalt bestandsmål for regionen på eller over bestandsmålet. Figur 8. Kart som viser fordelingen av dokumenterte og antatte ynglinger av jerv i Norge i 2011 2013. I alt er det registrert yngling på 18 lokaliteter i Sør-Norge i 2013 (26 i Nord-Norge). Kilde: Rovdata NINA Rapport 981.

19 Brunbjørn Brunbjørn forekommer årlig ved et fåtall langvandrende enslige hanner. Den har over tid forekommet mest regelmessig i Buskerud, men de seinere årene også i Telemark. Mer sporadisk også i regionen for øvrig. Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn er ikke nådd. Antall årlige ynglinger har vært stabilt i perioden 2009 til 2012 og er beregnet til ca. 6 (5,7-7,5), hvorav 1-2 i Hedmark (region 5). I 2012 er det en nedgang i antallet hannbjørner i Norge (fra 100 til 86). Figur 9. Geografisk lokalisering av individbestemte prøver fra brunbjørn i Sør-Norge 2012 etter DNA-analyse. Individbestemte prøver av hannbjørner vises på kartet til venstre med blå punkt, og hunnbjørner vises med røde punkt. Kilde: Aarnes et al. Bioforsk Rapport vol. 8 nr. 47 2013. Bjørn på elgkadaver, Nore og Uvdal 22. april 2011. Foto: Lars Ole Svendsen (viltkamera).

20 Ulv Ulv forekommer regelmessig, særlig i sør (Aust-Agder og Telemark), og seinest gjennom deler av beitesesongen 2013. Foreliggende DNA-prøver og felte dyr viser at dette er unge, langvandrende hanner med sørskandinavisk opprinnelse. I perioden oktober 2012 til februar 2013 er fire individer registrert i regionen (to i Agderfylkene, én i Telemark og én i Buskerud/ Oppland). Unntaksvis kan også tisper vandre langt. Et eksempel på dette er ei tispe som dukket opp i Buskerud i 2001 (Nore og Uvdal). Hannulv på vandring, Valle 11. april 2012. Foto: Sjur Johan Vatnedalen. Det nasjonale bestandsmålet for ulv i Norge er nådd de siste tre årene (2010-2012). Figur 10. Utbredelsen av familiegrupper (mørk raster) og revirmarkerende ulvepar (lys skravering) i Norge og på tvers av riksgrensen mot Sverige vinteren 2012-2013. Tykk strek angir revir med GPS-merket ulv. Norsk forvaltningssone for ynglende ulv er også vist (lyst grå). Kilde: Høgskolen i Hedmark-Evenstad/ SKANDULV-Rapport 5 2013.

21 Kongeørn Kongeørn forekommer over hele regionen, men hekker ikke i de ytre kystområdene og mer sporadisk i lavereliggende områder. Bestanden ble i 2003 anslått til 135-150 par. I dag (2012) er det registrert ca. 180-190 kjente revir i regionen. Antall aktive revir med tilstedeværelse av kongeørn varierer betydelig mellom år, anslagsvis mellom 65-90 %. Ut fra dette antas bestanden i regionen å ha endret seg relativt lite det siste tiåret. Utenfor det sentrale og tradisjonelle utbredelsesområdet synes det i noen lavereliggende områder over tid likevel å ha vært en viss nyetablering og reetablering på gamle lokaliteter. Tabell 4. Antall kjente revir og anslått antall par av kongeørn i region 2 per 2012.(Kilde: Rovbasen og O F Steen pers. medd.) Fylke Antall kjente revir Vestfold 3 2-3 Buskerud 70-73 46-66 Telemark 75 49-68 Aust-Agder 35-40 23-36 Region 2 183-191 120-173 Antall par (65-90 % besatte revir) Nasjonalt anslås kongeørnbestanden å være økende og arten er etter sist revisjon ikke lenger oppført i Norsk Rødliste for arter (2010). Ung kongeørn. Foto: Trond Hovland Olsen.

22 4. Beitebruk 4.1 Bufe omfang og beiteområder Omfang og utviklingstrekk Regionen har verdifulle beiteområder med stor betydning for beitebruksinteressene. Årlig slippes det om lag 165 000 sau og lam på utmarksbeite, og det er få utmarksområder som ikke utnyttes til husdyrbeiting. Rundt åtte prosent av sauen i Norge befinner seg i vår region og halvparten av disse befinner seg i Buskerud. I tillegg beiter det drøyt 30 000 gjestesauer fra Hordaland, Rogaland og Vest-Agder i Telemark og i Aust-Agder. Den største andelen finner vi i Aust-Agder. Det har i perioden 2000-2012 vært en nedgang på drøyt 41 000 sau og lam på utmarksbeite regionen. Tilsvarende har det vært en nedgang på 640 bruk. Nedgangen i antall bruk har skjedd i Buskerud, Telemark og Aust-Agder, mens det har vært en økning på 20 bruk i Vestfold. Den prosentvise nedgangen av sau har vært størst i Aust-Agder med hele 42 prosent, deretter Telemark med 22 prosent og Buskerud med 14 prosent. I Vestfold har det vært en økning i antall sau (75 %). Tabell 5 gir en oversikt over antall driftsenheter og antall søyer ett år og eldre i regionen per 31. juli 2012. Sauebrukene er i gjennomsnitt størst i Buskerud (68 søyer, 1 år og eldre per bruk) og minst i Vestfold (35). Landsgjennomsnittet er 61 sau per bruk mot 59 i vår region. Sau på utmarksbeite i Hemsedal. Foto: Trine Nordli.

23 Tabell 5. Omfang av sauehold (søyer 1 år og eldre) i region 2 per 31. juli 2012 og viktige beitekommuner i regionen. Kilde: Statens landbruksforvaltning fra søknader om produksjonstilskudd i jordbruket. Søyer, 1 år og eldre, utmarksbeite Antall Andel i % Viktigste beiteområder Antall bruk Søyer, 1 år og eldre, utmarksbeite/bruk Regionalt Nasjonalt Kommune Andel (%) av sauen i fylket - regionen Region 2 63 315 1 080 59 100 8,4 - - Vestfold 3 224 93 35 5 - Re, Larvik, Stokke 59-3 Buskerud 33 470 489 68 53 4,4 Telemark 18 380 327 56 29 2,4 Aust- Agder 8 241 171 48 13 1,1 Ål, Nore og Uvdal, Nes, Hol Vinje, Tokke, Tinn, Hjartdal, Seljord, Kviteseid Valle, Bygland, Åmli, Evje og Hornes 51-27 64-19 64-8 120000 Utviklingen i antall sau og lam på utmarksbeite Sau og lam på utmarksbeite 100000 80000 60000 40000 20000 0 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Figur 11. Utviklingen i antall sau og lam på utmarkbeite i perioden 2000 til 2012 i Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Kilde: Statens landbruksforvaltning fra søknader om produksjonstilskudd i jordbruket (per 31. juli). Beiteområdene i regionen og organisert beitebruk Organisert beitebruk ble satt i gang i 1970 gjennom et samarbeid mellom Landbruksdepartementet og Norsk Sau og Geit. Målsettingen var å legge til rette for mer rasjonell utnytting av utmarksbeitene og redusert tap. Beitebrukerne er organisert i lag og samarbeider om tilsyn og sanking. I 2012 var det 44 lag i Telemark, 15 i Aust-Agder og 31 i Buskerud. Antallet er relativt stabilt, men fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i ordningen.

24 Organiseringsgraden varierer mellom fylkene. Telemark og Buskerud har nå en oppslutning på hele 95 % og 92 % av sauene i fylket, mens det tilsvarende tallet for Aust-Agder er 52 %. Tabell 5 og figur 12 viser fordelingen av sau på utmarksbeite i region 2 fordelt på beitetypene skogsbeite (mer enn 70 % skog), blandingsbeite (30-70 % skog) og fjellbeite (mindre enn 30 % skog) i 2011. Tabell 6. Fordeling av sau på beitetype i 2011 (Kilde: Statens landbruksforvaltning). Skogsbeite Blandingsbeite Fjellbeite Antall sau Andel i % Antall sau Andel i % Antall sau Andel i % Aust- Agder 338 2 % 3 905 27 % 10 296 71 % Telemark 9 306 19 % 21 060 43 % 18 611 38 % Buskerud 23 579 28 % 37 802 44 % 23 585 28 % Totalt 33 223 23 % 62 767 42 % 52 492 35 % Figur 12. Utbredelse og tetthet av sau i organisert beitebruk i rovviltregion 2, samt område med tamreindrift (Filefjell Reinlag).

25 4.2 Tamrein omfang og beiteområder Fjellområdene øst for Hallingdal i Buskerud (Hemsedal, Nes og Flå kommuner) er deler av et større beiteområde for Filefjell Reinlag. Om lag 3000 tamrein (vinterbestand) benytter området, hovedsakelig som vinterbeite. Det er bare i mindre grad rapportert om tap eller driftsproblemer knyttet til rovvilt i beiteområdene innen regionen. Figur 13. Utbredelsen av tamreindrift i Sør-Norge (Vinterbeite: blått; Høstbeite: rødt; Vår og sommerbeite: grønt). (Kilde: Reindriftsforvaltningen/ Reindriftskart). 4.3 Tap av husdyr på beite Utviklingstrekk Utviklingen i lammetap i organisert beitebruk i region 2 i perioden 1990 til 2012 er vist i figur 14. Tapsprosenten er stigende for alle fylkene i regionen, men jevnt over størst for Aust-Agder. Figuren viser at den største økningen var i perioden 2004-2006.

26 Lammetap 2000-2012 14 12 10 % lammetap 8 6 4 2 0 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Figur 14. Utvikling i gjennomsnittlig tapsprosent for lam i organisert beitebruk i regionen i perioden 1990-2012. Ulv er en vesentlig årsak til økningen i Aust-Agder i 2010 og 2012. Årsaken til stor variasjon (utslag) i tapsprosent i Vestfold skyldes lite sau og lav organiseringsgrad. Fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i organisert beitebruk. Erstatninger for tap av sau til rovvilt Dyreeier har en lovfestet rett til full erstatning i de tilfellene der det kan dokumenteres at gaupe, jerv, brunbjørn, ulv eller kongeørn er årsak til tap av husdyr eller tamrein. Dyreeier plikter å innrapportere tap ved mistanke om fredet rovvilt og SNO er ansvarlig for skadeundersøkelsene. All informasjon rapporteres i Rovbasen og danner grunnlaget for fylkesmennenes saksbehandling. I perioden 2009 til 2012 er det behandlet 1174 søknader om erstatning for tap av husdyr (i all hovedsak sau) i regionen. I samme periode er det utbetalt over 26 millioner kroner i erstatning. Samlet sett utgjør gaupe nærmere 75 % av erstatningene. Tilsvarende for ulv og kongeørn er 2 % og brunbjørn 1 %. 20 % av erstatningene er gitt som uspesifisert fredet rovvilt. Erstatninger gitt som Uspesifisert fredet rovvilt kan variere mellom fylker og år. Kategorien brukes i hovedsak ved erstatninger i besetninger og områder med et komplekst skadebilde (tap forårsaket av to eller flere arter omfattet av erstatningsordningen). Rovviltnemnda mener det er viktig med lik praksis for klassifisering av tapsårsaker. Klassisk strupebitt fra gaupe, Tinn oktober 2013. Foto: Statens naturoppsyn.

27 Omsøkt tap av sau og lam til rovvilt (i hht søknader), erstattede sau og lam i antall og erstatningsbeløp - Rovviltregion 2 1992-2013 8000 8000 Antall sau og lam 7000 6000 5000 4000 3000 2000 Erstatningskrav Erstattet tap Erstatningssum (x1000 kr) 7000 6000 5000 4000 3000 2000 1000 1000 0 0 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Erstatningsbeløp (x1000 kr) Figur 15. Antall sau og lam søkt erstattet og erstattet som tap til rovvilt, samt erstatningsbeløp, i rovviltregion 2 i perioden 1992 2012. (Kilde: Rovbasen). Figur 16. Oversikt over samlet tap av sau (øverst) og lam (nederst) og antall dyr søkt erstattet i besetninger der det er søkt om erstatning for tap til rovvilt, samt beregnet tap over normaltap (NT) og antall sau og lam erstattet som tap til rovvilt i region 2 i perioden 2007-2012. Kilde: Rovbasen.

28 5. Rovvilt og andre utfordringer 5.1 Frykt for rovdyr Tilstedeværelse av rovvilt påvirker folk på forskjellige måter. Noen vil se på rovvilt som et positivt element i naturen, mens andre reagerer med usikkerhet eller frykt. Størst innvirkning synes dette å ha på bruken av utmarka i rekreasjonssammenheng, og da først og fremst knyttet til forekomst av ulv og brunbjørn. Selv om det ikke er mål om å ha reproduserende bestander av disse artene i region 2, vil erfaringsmessig enkeltindivider og streifdyr fra naboregionene forekomme regelmessig. Spesielt vil individer som forårsaker skader på husdyr, eller opptrer nær bebygde områder over tid, ha oppmerksomhet og kunne skape usikkerhet og frykt i deler av befolkningen. For regionen samlet sett vil frykt trolig ikke være noe utbredt problem, selv om det i enkelttilfeller kan være reelt for de som opplever dette. Rovviltnemnda vil derfor ta frykt og usikkerhet i forhold til store rovdyr alvorlig. 5.2 Rovvilt og hjortevilt Hjortevilt er viktige og naturlige byttedyr for store rovdyr. Hvor stor effekt rovdyra har på hjorteviltbestandene vil avhenge av tetthet av rovdyr, og tetthet og tilvekst i hjorteviltbestandene. I Norge er tettheten og tilveksten av hjortevilt i dag historisk høy, mens tettheten av rovdyr er lav. Lokalt vil påvirkningen likevel kunne gi redusert tilvekst av hjortevilt og reduserte jaktkvoter med påfølgende konflikter med jaktinteressene. I region 2 er det først og fremst knyttet en viss konflikt mellom gaupa og interesser knyttet til jakt på rådyr. Rådyr er et viktig og naturlig byttedyr for gaupa i regionen, og en etablert gaupebestand vil kunne redusere den høstbare tilveksten i rådyrbestanden. Områder i innlandet hvor tettheten og tilveksten av rådyr er lav, er gaupas uttak av rådyr høyt og påvirkninger derfor størst. I lavereliggende og kystnære deler av regionen med høyere tetthet og tilvekst av rådyr, tar gaupa en langt lavere andel av bestanden. Potensielt jaktuttak vil derfor i mindre grad bli påvirket av gaupe i disse områdene. Undersøkelser og fellingsstatistikk viser at rådyrbestanden til vanlig svinger mye og kan bli vesentlig redusert etter snørike vintre. Inntektsgrunnlaget for grunneiere ved utleie av jaktrettigheter vil derfor i en del områder kunne påvirkes negativt ved redusert tilvekst, både som følge av gaupe og andre naturlige og varierende påvirkninger. Antall felte rådyr i region 2 er i dag på et lavere nivå enn toppårene på 1990-tallet og viser en nedadgående tendens gjennom 2000-tallet (figur 18). Likevel er den på et historisk høyt nivå selv om gaupa er reetablert i regionen og rødrevbestanden er fullt tilbake etter skabbepidemien på 1980- og 1990-tallet.

29 Figur 17. Gjennomsnittlig antall felte rådyr per 10 km 2 produktivt skogareal for årene 2004-2008. (Kilde: Hjorteviltregisteret). Figur 18. Antall felte rådyr 2001 2011 fordelt på fylke i region 2. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/ www.ssb.no). Både utbredelsen og bestanden av hjort er økende i regionen. Lokalt vil derfor også hjort kunne være et viktig byttedyr for gaupe. Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på villrein. Regionen er omfattet av flere villreinområder, også utvalgte nasjonale villreinområder og foreslåtte europeiske villreinregioner (se figur 19). Kongeørn kan ta rein, spesielt små kalver. I mindre villreinområder kan det ikke utelukkes at kongeørn kan påvirke tilveksten noe. I større villreinbestander vil predasjon fra kongeørn i langt mindre grad påvirke tilveksten. Det er registrert at også gaupe tar villrein, men i vesentlig mindre grad enn tilgjengeligheten skulle tilsi. Det forventes at predasjon fra gaupe på villrein er begrenset, kanskje bortsett fra noen områder hvor villreinen holder mye til i skogsområder. I de nordligste fylkene er det imidlertid påvist at gaupe kan være en betydelig tapsfaktor for tamreindrifta.