Del denne artikkelen: Mer

Utskriftsvennlig Climategate-krøniken Klimaforskernes hackede e-poster avslører både en skyttergravskrig mellom klimaforskere og skeptikere, og et mer internt maktspill. Del denne artikkelen: Mer Av Axel Bojanowski Kamp om media: Klimaforskerne har tidligere visepresident Al Gore med på laget, som blant annet fikk mye oppmerksomhet i media etter dokumentaren An Incovent Truth. Foto: Filmweb Relaterte artikler: Climategate I fjor ble klimaforskere anklaget for å ha overdrevet forskningsresultater. Ukjente hackere hadde stjålet over tusen e-poster skrevet av britiske klimaforskere og offentliggjort en del av dem på nettet. Det lot til å bli en kjempeskandale, og saken ble kalt «Climategate». Er oppvarmingen av planeten på én grad, to grader, eller mer? Er menneskeheten alene skyld i klimaendringene? Det finnes utallige vitenskapelige studier om disse spørsmålene. Kritikerne påsto at e-postene viste at rådende klimaprognoser bygget på tvilsomme beregninger. Dokumentene gir et innblikk i klimaforskningens mekanismer og frontlinjer. Der Spiegel har analysert de over 1000 e-postene, skrevet over en periode på 15 år, for å belyse en av de mest enestående vitenskapsfeidene i nyere historie. E-postene ligger åpent på nettet, og fyller fem tykke permer når de er skrevet ut. Korrespondansen avslører at de førende forskerne har vært

utsatt for tidvis heftige angrep fra utenforstående og blitt sittende fast i en omfattende skyttergravskrig som også media, miljøorganisasjoner og politikere har deltatt i. Før Kyoto. Frontene i klimadebatten er allerede fastlåst. På den ene side har man en håndfull toneangivende klimaforskere, på den andre en mektig lobby bestående av industriallianser fast bestemt på å bagatellisere farene ved global oppvarming. Denne siste gruppen støttes av det politiske høyre i USA, konspirasjonsteoretikere og skeptiske forskere. Begge parter hadde gått hardt til verks fra første stund. Det hele begynte i 1986, da tyske fysikere rettet en dramatisk appell til offentligheten, den første i sitt slag, der de advarte mot en «klimakatastrofe». Deres erklærte mål var imidlertid å fremme kjernekraft på bekostning av kullkraftverk, som spydde ut karbondioksid. På denne tiden fantes det utvilsomt solid vitenskapelig belegg for en farlig sterk temperaturøkning, noe som førte til at FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet i 1988. Da USA ble rammet av en uvanlig kraftig tørke sommeren 1988 begynte politikerne å lytte til Nasa-forskeren James Hansen, som i årevis hadde advart mot en menneskeskapt klimaendring. Da den daværende Reagan-regjeringen ga Hansen beskjed om å legge større vekt på usikkerhetsmomenter, varslet senator og senere visepresident Al Gore media om regjeringens angivelige forsøk på å dysse ned saken. Oljeselskapene reagerte ved å danne allianser med andre bransjer som fryktet økte priser på fossilt brensel. De klarte også å få med seg enkelte klimaforskere, som Patrick Michaels ved University of Virginia. Industrilobbyens mål var å rette oppmerksomheten mot usikkerheten i forskningsresultatene. Ifølge et strateginotat fra råoljelobbyen Global Climate Science Team, «vil seieren være vunnet når folk flest erkjenner usikkerheten i klimaforskningen». Klimaforskerne havnet på defensiven og måtte stadig vekk overbevise om at det var belegg for deres advarsler. Industripropaganda. Lekkasjen av e-poster viser at ledende forskere reagerte på PRbombardementet fra «skeptikerlobbyen» ved å forsøke å gjemme unna svakhetene i forskningen. Klimaskeptiker-lobbyen brukte millionbeløp på propagandakampanjer. De ble rettet mot både vanlige folk og dem i maktposisjoner. I Kongressen ble rådene fra de skeptiske vitenskapsmennene tillagt stor betydning. Men lobbyistene hadde mindre suksess internasjonalt: I 1997 ble Kyoto-avtalen vedtatt, den første internasjonale klimaavtalen. Samtidig erkjente mange industribedrifter behovet for å verne om klimaet og meldte seg ut av Global Climate Coalition, mens enkelte forskere begynte å bli litt vel intime med miljøorganisasjonene. Allerede før FNs klimakonferanse i Kyoto i 1997 hadde miljøverngrupper og ledende klimaforskere gått sammen for å legge press på industrien og politikerne. Greenpeace sendte på vegne av britiske klimaforskere en appell til avisen The Times i London der klimatologene ikke hadde gjort annet enn å skrive under. I oktober samme år sendte andre klimaforskere angivelig på vegne av miljøorganisasjonen WWF en e-post til hundrevis av kolleger der de ba dem om støtte til en appell til politikerne før Kyoto-konferansen.

Det var en omstridt taktikk. Tyske forskere føyde straks sine navn til listen, men andre var betenkte. 25. november 1997 ga paleoklimatologen Tom Wigley uttrykk for sin bekymring overfor en kollega: Slike politiske appeller var nesten like «æreløse» som skeptikerlobbyens propaganda. Personlige oppfatninger burde ikke sammenblandes med vitenskapelige fakta, mente Wigley. Hans syn vant ikke gehør, og det ble en selvfølge for mange forskere å samarbeide med miljøvernlobbyen. Da WWF ba dem om uttalelser, kom klimaforskere fra for eksempel Australia og Storbritannia med særlig pessimistiske prognoser. Dessuten sa forskerne at de hadde vært helt klar over at miljøorganisasjonen ønsket at advarslene skulle «forsterkes», slik WWF hadde bedt om i en e-post i juli 1999. 28. juli 1999 skrev en australsk klimatolog til kolleger at det ville være «svært betenkelig» hvis man i en miljøvernbrosjyre fant data som skulle tilsi at klimaendringene «ville bli minimale i store deler av verden». To år senere forfattet tyske klimaforskere fra Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung (PIK) og Max-Planck-Institut (MPI) für Meteorologie et posisjonsdokument i samarbeid med WWF. Mediekampen. Fra da av dreide kampen seg om å vinne mediene. Media blir ofte beskyldt for å ha gitt klimaskeptikerne for stor plass. Og pressen ga regelmessig spalteplass til teorier som sådde tvil om den globale oppvarmingen uten at de hadde nevneverdig vitenskapelig støtte. Iblant ble teoriene lansert av oljeindustrilobbyen, som sendte journalistene «informasjonsbrosjyrer». Det skyldtes at spesielt mediene i USA er oppsatt på det de kaller balanced reporting at begge sider i en sak får komme til orde. Og jo mer entydig katastrofealarmen blir, desto mer interessante blir de kritiske røstene. Det var også et spørsmål om hvorvidt klimatologene brukte marerittlignende scenarioer for å sikre seg forskningsmidler. Den ansette klimaforskeren Klaus Hasselmann ved MPI tilbakeviste disse anklagene i en mye sitert artikkel i Die Zeit i 1997. Hasselmann skrev at mennesket med høy sannsynlighet er skyld i klimaendringene. «Hvis vi venter til den siste tvil er feid til side, vil det være for sent å gjøre noe med problemet,» skrev han. Hasselmann ga mediene skylden for dramatiseringen. «Mange journalister ønsker ikke å vite av usikkerhetsmomenter i forskningen,» klager forskeren Martin Claussen ved MPI. Sosiologen Peter Weingart kritiserer forskerne, ikke bare journalistene: «Klimatologer har en tendens til ikke å gi uttrykk for sine mest ekstreme mistanker,» hevder han. Sosiologen Hans Peter Peters ved Forschungszentrum Jülich, som har analysert klimarelatert journalistikk i Tyskland, mener at ledende forskeres kommunikasjonsstrategi har vært vellykket. «Media tok de varslede klimaproblemene alvorlig,» sier han. Han har også merket et «betydelig samsvar mellom forskeres og journalisters rapportering omkring klimaendringene.» Likevel har forskere forsøkt å legge press på media når de har vært uenige i hvordan stoffet ble presentert. Etter nyhetsoppslag om at det var mindre grunn til bekymring for klimafarene, mottok redaksjonene store mengder protestbrev. E-postene viser at klimaforskerne koordinerte protestene sine og angrep utpekte journalister. For eksempel: Etter en artikkel på BBC Online i oktober 2009, som stilte spørsmål om resultatene av klimaforskningen, drøftet britiske forskere

først saken seg imellom via e-post før de forlangte at en tilsynelatende balansert redaktør skulle forklare hva som var på ferde. Skyttergravskrig. E-postene viser at enkelte forskere benytter seg av metoder som er like rabiate som dem kritikerne utenfor forskningsmiljøene bruker. Under angrep fra klimaskeptikerne, gikk forskerne på barrikadene. De forsøkte å dekke over usikkerhetsmomenter i egen forskning av frykt for at det skulle bli blåst opp. «Gi ikke kritikerne noe de kan ta til egen inntekt,» skrev den ansette britiske klimatologen Phil Jones ved University of East Anglia (UEA) i en e-post datert 4. oktober 2000. Jones, som er leder for UEAs Climate Research Unit (CRU), står sentralt i e- postskandalen. Iblant ble forskerne advart av kolleger om at de risikerte å tjene fiendens sak. For eksempel ble Kevin Trenberth ved National Center for Atmospheric Research i USA utsatt for et veldig press fra oljeproduserende nasjoner mens han utarbeidet IPCCs andre rapport i 1995. I januar 2001 klaget han en e-post til kollega John Christy ved University of Alabama over at representanter fra Saudi- Arabia hadde sitert en av Christys studier under forhandlingene om den tredje IPCC-rapporten. «Vi er ikke pålagt munnkurv,» svarte Christy. Paleoklimatologen Michael Mann ved Pennsylvania State University forsøkte også å legge bånd på sine kolleger. I en e-post fra 17. september 1998 sa han at de burde danne en «felles front» og utvikle en «effektiv langsiktig strategi». Paleoklimatologene forsøker å rekonstruere fortidens klima. Hovedkilden deres er gamle trestammer der årringene gir opplysninger om været i gammel tid. Det er stor usikkerhet forbundet med tredata, og en e-postkorrespondanse viser at forskerne drøftet problemene utførlig. Hva slags data en bruker vil også resultere i ulike klimakurver. Hockeygrafen. Mann og kollegene hans var pionerer. De utarbeidet den første temperaturkurven for den nordlige halvkulen for de siste 1000 år. På grunn av kurvens fasong ble den kalt «hockeykøllegrafen». Ifølge den var det knapt noen klimaendring på 850 år (kølleskaftet), men så steg temperaturen dramatisk (nederste del av hockeykølla). Men det viste seg at kurven ikke var helt presis. I 1999 laget to britiske forskere, CRU-sjefen Phil Jones og Keith Briffa, en ny klimakurve. Det førte til strid hvilken kurve som skulle med i sammendraget av IPCC-rapporten. Briffa sa at man ikke burde overvurdere betydningen av hockeykøllen. I en e-post til sine kolleger skrev han i september 1999 at Manns kurve «ikke burde tas for gitt», selv om dens budskap var «pent og ryddig». I motsetning til Manns hockeykølle viste Briffas kurve også en varm periode i høymiddelalderen. Han skrev: «Sannsynligvis var det like varmt for rundt 1000 år siden». Klimaskeptikerne bruker Briffas kurve til å så tvil om påstanden om menneskets innvirkning på klimaet. De sier at atmosfæren er like varm nå som i middelalderen da det ikke fantes menneskeskapt forurensning temperaturstigningen kan umulig skyldes karbonutslippene. «Jeg tror ikke tvil er vitenskapelig berettiget, og jeg vil nødig være den som har fyrt opp under den,» skrev Mann til sine kolleger. Taktikken hans lyktes. Manns hockeykøllekurve kom med foran i FNs klimarapport for 2001 og satte sitt preg på hele rapporten. Tilpasning. For å få til entydige kurver måtte forskerne justere dataene. I en av e-postene i

Climategate skrev Phil Jones at han hadde benyttet seg av Manns «triks» for å «skjule temperaturfall». Striden tilspisset seg, noe e-posttrafikken mellom forskerne viser. Siden slutten av 1990-tallet har flere klimaskeptikere gjentatte ganger bedt Jones og Mann om å få tilgang på målingene av årringene og deres utregningsmodeller. De kunne med loven i hånd kreve tilgang på målingene. I 2003 påviste mineralogen Stephen McIntyre og økonomen Ross McKitrick systematiske feil i det statistiske materialet som var utgangspunktet for hockeykøllekurven. Men Michael Mann avviste studien, som han betraktet som en «nøye iscenesatt kampanje finansiert av industrien», som han skrev i september 2009. Mann og kollegene hans ble stadig mindre villige til å overlate målingene sine til «de kontrære», som skeptiske forskere ble kalt i flere av e-postene. 2. februar 2005 skrev Jones: «Jeg tror jeg heller vil slette filen enn å sende den til noen». I dag forsvarer Mann seg med at universitetet hans har undersøkt e-postene og fastslått at han ikke på noe tidspunkt holdt tilbake data. Men en undersøkelse i regi av det britiske parlamentet kom til en annen konklusjon. «E-postene later til å avsløre en kultur ved CRU der man er uvillig til å overlevere opplysninger og tilfeller der opplysninger er slettet for å unngå at de kommer ut,» uttalte Underhusets forskningskomité da den la frem rapporten sin 31. mars. Sosiologen Peter Weingart tror skaden kan være uopprettelig. «Troverdighetstap er forskningens største kommunikasjonsrisiko,» sier han. Mistenksomhet. De to sidene ble stadig mer uforsonlige. De snakket om hvem man kunne stole på, hvem som spilte på lag og hvilke forskere som kunne være en hemmelig skeptiker. Alle som befant seg mellom de to frontene eller pleide omgang med begge sider, ble snart gjenstand for mistanke. Denne mistroen ga grobunn for et system med favorisering, noe de hackede e-postene viser. Jones og Mann hadde stor innflytelse over hva som kom på trykk i fagtidsskrifter. Den som kontrollerer tidsskriftene, kontrollerer også hva som blir betraktet som vitenskapelige fakta. Bak lukkede dører hadde forskere i årevis klaget over at Mann, som er en ettertraktet forsker til fagfellevurderinger, opptrådte som en slags «portvakt» for tidsskriftartikler om paleoklimatologi. I en e-post til Spiegel Online avviser Mann påstanden om at han hadde utilbørlig mye makt. Han sa det var redaktørene i fagtidsskriftene og ikke han som plukket ut anmeldere. Men sosiologen Weingart påpeker at innen spesialområder som paleoklimatologi, der det bare finnes et lite antall eksperter, kan enkelte vitenskapsmenn få betydelig makt dersom de har gode forbindelser til utgiverne av tidsskriftene. «Hockeylaget», som gruppen rundt Mann og Jones gjerne kalte seg, hadde gode forbindelser med fagbladene. Kollegene koordinerte og drøftet anmeldelsene seg imellom. «Har avvist to studier fra folk som sier at CRU tok feil i forbindelse med Sibir,» skrev CRU-sjefen Jones til Mann i mars 2004. Det dreide seg tydeligvis om årringdata fra Sibir, et av grunnlagene for klimakurvene. Det skulle senere vise seg at Jones CRU-gruppe nok hadde feiltolket målingene fra Sibir og at resultatene av studien som Jones hadde avvist i mars 2004, var riktige. En studie i Climate Research i 2003 gransket måleresultatene for vår tids varmeperiode og den i middelalderen og kom til at det 20. århundret «sannsynligvis ikke var den varmeste eller en

entydig ekstrem klimaperiode i det siste årtusenet». Klimaskeptikerne var begeistret, men de fleste ekspertene mente studien bygget på mangelfulle metoder. Men hvorfor ble studien utgitt hvis det stemmer at de som var overbevist om klimaendringen kontrollerte fagfelleprosessen? Motangrep. I en e-post 11. mars 2003 skrev Michael Mann at det bare fantes én forklaring: «Skeptikerne har kapret tidsskriftet». Derfor forlangte han at fienden måtte stoppes. «Hockeylaget» iscenesatte et kraftig motangrep som rystet Climate Research. Flere av redaktørene sa opp sine stillinger. Skeptikerne var nok høyrøstede, men slik makt hadde de ikke. Men det fantes grenser for Mann og Jones makt. Det skulle vise seg i 2005, da to innbitte kritikere av hockeykøllen, Ross McKitrick og Stephen McIntyre, fikk offentliggjort studier i det viktige tidsskriftet Geophysical Research Letters (GRL). «Det later til at de kontrære nå har fått adgang til GRL,» skrev Mann til sine kolleger. Mann oppdaget at en av redaktørene i GRL en gang hadde arbeidet ved samme universitet som den fryktede klimaskeptikeren Patrick Michaels. Så han la to og to sammen: «Nå tror jeg vi vet hvordan det har seg at diverse studier er blitt utgitt i GRL,» skrev han 20. januar 2005. Samtidig drøftet man hvordan man kunne bli kvitt GRL-redaktøren James Saiers, som selv var klimaforsker. Saiers sa opp året etter angivelig av egen fri vilje. «Det virker som om GRL-lekkasjen er stoppet,» skrev Mann i en e-post. Politisert debatt. Weingart sier at jo mer en sak politiseres, desto dypere blir kløften mellom motpolene. 2. mai 2001 kom paleoklimatologen Edward Cook ved Lamont Doherty Earth Observatory med et hjertesukk i en e-post: «Hele klimaforskningen er blitt så politisert av begge sider i striden at det er vanskelig å drive forskning i et saklig miljø». Behovet for å sammenfatte flokete forskningsresultater i en FN-rapport ser ut til å ha forsterket problemet. «Jeg gjorde mitt beste for å finne en balanse mellom forskningens og IPCCs behov, som ikke alltid var de samme,» skrev Keith Briffa i 2007. Max Planck-forskeren Martin Clausen sier at det ble lagt for stor vekt på samstemmighet i et forsøk på å gjøre politikerne til lags. Det ser ut til å være umulig å fremskaffe uomtvistelige beviser i klimaforskningen. Vitenskapsfilosofen Silvio Funtovicz forutså dette dilemmaet allerede i 1990. Han beskrev klimaforskning som en «postnormal vitenskap». På grunn av dens mangfoldige natur var den underlagt stor usikkerhet, samtidig med at den rommet et stort farepotensial, sa han. Usikre forskningsresultater vil trolig prege klimaforskningen også i fremtiden, selv om man gjør fremskritt. Weingart sier spørsmålet nå er om forskerne og samfunnet kan avfinne seg med dette. Fremfor alt må politikerne forstå at det ikke finnes enkle resultater. «Politikerne bør slutte å høre på forskere som lover enkle svar,» sier han. Der Spiegel Teksten er oversatt av Egil Fredheim. samfunn@morgenbladet.no Publisert 16. juli 2010