Sak 38/2019 Klager v/politijuristene [navn på sted] mot innklaget politidistrikt Uttalelse av 29. april 2019 fra Diskrimineringsnemnda, sammensatt av følgende medlemmer: Jon Østensvig (nemndleder) Kirsti Coward Usman Ivar Shakar
Saken gjelder spørsmål om innklaget politidistrikt har handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn. En kvinnelig politijurist ble, i motsetning til mannlige kolleger, ikke tilbudt høyere lønn for at hun skulle trekke sin søknad om stilling et annet sted. Sakens bakgrunn I forbindelse med lønnsforhandlingene høsten 2017 krevde Politijuristene [navn på sted] at arbeidsgiveren, innklaget politidistrikt, skulle rette opp diskriminerende lønnsforskjeller for fire kvinnelige medlemmer sammenlignet med mannlige kolleger. Politidistriktet hadde gjennomført forhandlinger om lønn for tre mannlige politijurister som hadde vist interesse for stillinger utenfor politidistriktet. Slike forhandlinger ble ikke gjennomført for to kvinnelige politijurister blant andre klager - da de søkte andre stillinger. Det var Hovedtariffavtalen i staten 1. mai 2016 30. april 2018 for Akademikerne som gjaldt på det aktuelle tidspunktet. Punkt 2.5.3 nr. 2 lød: «Etter avtale med de tillitsvalgte kan det tilstås tidsavgrenset eller varig lønnsendring til en arbeidstaker eller grupper av arbeidstakere når det er særlige vansker med å rekruttere eller beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft, eller som har gjort en ekstraordinær arbeidsinnsats. Kommer partene ikke til enighet, kan tvisten ikke ankes. Arbeidsgivers siste tilbud skal da gjelde. Det skal settes opp protokoll fra møtet.» Politijuristene brakte saken inn for Diskrimineringsnemnda ved klage datert 23. februar 2018. Klagen ble delt i fire fordi den gjaldt lønnskravet til fire navngitte kvinnelige politijurister. Denne saken gjelder lønnskravet til [klagers navn]. Etter vanlig saksforberedelse ble saken behandlet i nemndas møte 2. april 2019 i Statens Hus i Bergen. I behandlingen deltok Jon Østensvig, Kirsti Coward og Usman Ivar Shakar. Sekretariatet var representert ved Laila Pedersen Kaland, Andrea Süssmann og Birthe Lill Christiansen. Partenes anførsler Klager har i hovedsak anført: Politidistriktet har diskriminert klager med bakgrunn i kjønn. Politidistriktet har behandlet klager annerledes enn mannlige kolleger som har søkt stillinger andre steder. Klager søkte jobb i [navn på virksomhet] og ble innkalt til intervju. Hun tok da kontakt med politidistriktet og orienterte om dette. I motsetning til tre mannlige kolleger i tilsvarende situasjon fikk hun ikke tilbud om høyere lønn mot å trekke søknaden til [navn på virksomhet]. En av disse mannlige kollegene viste interesse for en annen offentlig stilling, men kom ikke så langt at han søkte, én søkte en annen statlig stilling, og den siste søkte
stilling hos et advokatfirma. Alle tre avsluttet prosessen overfor andre arbeidsgivere da de fikk lønnsøkning på to lønnstrinn etter forhandling med politidistriktet. Politidistriktet har ikke klart å sannsynliggjøre at ulikheten i bruk av Hovedtariffavtalen punkt 2.5.3 nr. 2 ikke skyldes kjønn. Det er innklaget politidistrikt som har bevisbyrden for at det ikke er skjedd diskriminering. Innklaget politidistrikt har i hovedsak anført: Politidistriktet har ikke diskriminert klager med bakgrunn i kjønn. Ved sammenslåing av tre politidistriktet til ett ble det i 2016 endringer i jourvaktordningen, noe som førte til tapte inntekter for politijuristene. Flere søkte seg derfor til andre, bedre betalte stillinger. I lokal overordnet lønnspolitisk avtale mellom Politidirektoratet og Akademikerne fremgår det at muligheten for å heve lønn er et forbyggende virkemiddel for å beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft. Det er ikke et krav at den enkelte har mottatt et konkret jobbtilbud, men det er heller ikke slik at et jobbtilbud medfører rett til høyere lønn. I samtale med klager om hennes søknad til [navn på virksomhet] fikk politidistriktet inntrykk av at hun ikke reelt sett ønsket å skifte jobb. Hun opplyste at søknaden var begrunnet i et ønske om høyere lønn, og at hun hadde informasjon om at andre hadde benyttet denne fremgangsmåten for å oppnå bedre avlønning. Vurderingen var derfor at vilkårene i Hovedtariffavtalen punkt 2.5.3 nr. 2 ikke var oppfylt. Den motsatte vurderingen ble gjort for de mannlige politijuristene som Politijuristene viser til i klagen. Politidistriktet fikk i disse tilfellene klar beskjed om at søknadene til en annen arbeidsgiver var reelle. Det ble derfor besluttet å tildele dem høyere lønn for å sikre at de fortsatte i politidistriktet. At disse tilfellene ble ulikt håndtert, har ikke sammenheng med kjønn. Også kvinnelige kolleger av klager har oppnådd høyere lønn etter ha forhandlet på grunnlag av bestemmelsen om å beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft. Det inntrykket Politijuristene forsøker å skape av en arbeidsgiver som favoriserer de mannlige politijuristene, stemmer ikke. Nemndas vurdering Nemnda skal ta stilling til om innklaget politidistrikt har brutt forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, ved at klager ikke fikk tilbud om høyere lønn for å trekke sin søknad om stilling et annet sted, mens flere mannlige politijurister fikk slike tilbud. Forholdet som beskrives i klagen, fant sted før likestillings- og diskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar 2018. Saken vurderes dermed etter likestillingsloven (lov nr. 59/2013) 5. I likestillingsloven står følgende om diskriminering:
«Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. [ ]» Av likestillingsloven 21 fremgår videre at kvinner og menn skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av samme verdi. At det i denne saken er snakk om samme arbeid eller arbeid av samme verdi, er ubestridt. Forhandling om lønn etter punkt 2.5.3 nr. 2 i Hovedtariffavtalen gjennomføres med tanke på å beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft. Spørsmålet er om det er sannsynliggjort, jf. lovens 27, at det ikke skyldtes kjønn når politidistriktet ikke tilbød klager økt lønn for å trekke sin søknad til [navn på virksomhet]. Tre mannlige kolleger av klager fikk økt lønn etter den aktuelle bestemmelsen i Hovedtariffavtalen fordi de viste interesse for andre stillinger. Ingen av dem var kommet så langt i prosessen at de var innkalt til intervju for stillingen, men politidistriktet ga dem likevel tilbud om høyere lønn for å avslutte søknadsprosessen. Klager på sin side hadde vært til intervju. Diskrimineringsnemnda har ikke fått fremlagt dokumentasjon av innholdet i samtalene med de aktuelle politijuristene. Politidistriktet har overfor nemnda redegjort for samtalene og hvordan dette ble vurdert i det enkelte tilfellet. I klagers tilfelle var vurderingen at det fra hennes side ikke var et reelt ønske å skifte jobb. Det er vanskelig for nemnda å overprøve politidistriktets beskrivelse og vurdering av dette, og nemnda mener det fremstår som sannsynlig at kjønn ikke var årsaken til at klager ikke fikk tilbud om høyere lønn etter punkt 2.5.3 nr.2 i Hovedtariffavtalen. Avgjørende for nemndas konklusjon er at utvalget som Politijuristene legger til grunn for sammenligningen, er temmelig lite og ufullstendig. Det er opplyst at en kvinne som fikk tilbud om stilling i [navn på virksomhet], fikk bedre lønn etter forhandlinger med politidistriktet etter den nevnte bestemmelsen. Dette styrker politidistriktets påstand om at bestemmelsen om forhandlinger praktiseres på en måte som ikke har sammenheng med kjønn. Nemnda legger etter dette til grunn at en vurdering av om den enkelte har fremstått oppriktig i ønsket om å skifte jobb, og ikke om vedkommende er mann eller kvinne, var avgjørende for om et lønnskrav i medhold av punkt 2.5.3 nr. 2 i Hovedtariffavtalen, førte fram. Uttalelsen er enstemmig.
Sak 38/2019 Diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: Innklaget politidistrikt har ikke diskriminert klager på grunn av kjønn. Jon Østensvig nemndleder Kirsti Coward Usman Ivar Shakar