T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) 309 Trenger vi norske grassorter til grøntanlegg og kan vi i så fall frøavle dem på en lønnsom måte? Trygve S. Aamlid / trygve.aamlid@planteforsk.no Planteforsk Apelsvoll forskingssenter avd. Landvik Sammendrag Klett og Frigg rødsvingel, Nor og Leirin engkvein, Nordlys krypkvein og Lillian sauesvingel har, iallfall i deler av landet, vist bedre helhetsinntrykk enn de beste og mest brukte utenlandske grøntanleggssorter. De norske sortenes fortrinn ligger i god overvintringsevne, som i kontinentale og nordlige områder mer enn veier opp for lavere skuddtetthet og breiere blad. Genetisk sett har de norske grøntanleggssortene dårligere frøavlsegenskaper enn fôrsorter innafor samme art, men dyrkingstekniske forsøk, bl.a. gjennom prosjektet Frøavl av plengras i Telemark, har vist at det er mulig å øke avlingsnivået slik at norsk produksjon blir konkurransedyktig. Norsk rødsvingel (Klett) og engkvein (Nor) inngår allerede i flere norske plenfrøblandinger, og denne andelen vil stige når frø blir tilgjengelig av henholdsvis Frigg og Leirin. Markedet viser også betydelig interesse for Nordlys til golfgreen og Lillian til revegetering i høyfjellstrøk. Av de fire sistnevnte sortene høstes de første kommersielle frøavlinger i 2004 eller 2005. Innledning Private og offentlige grøntanlegg dekker om lag 3,0 mill daa her i landet. Ca. 70 % av dette er grasdekte arealer. Årlig omsetning av grasfrø til grøntanlegg (i det følgende noe upresist kalt plengras / plenfrø ) er 6-700 tonn. Bortsett fra 10-20 tonn norskprodusert frø, er dette sorter foredlet i Nederland, Tysk-
310 T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) land, Frankrike, Danmark, Sverige (Skåne), England og USA. Uansett foredlingsland foregår mesteparten av frøavlen i Danmark eller USA. Importerte plensorter er ikke foredlet for norsk klima. Mange sorter klarer seg likevel bra, og sortsrangeringa i norske forsøk viser ofte klare fellestrekk med rangeringa i England og Nederland. Det finnes imidlertid geografiske områder og bruksområder med klart behov for norske sorter og norsk frøavl. Gjennom prosjektet Frøavl av plengras i Telemark (Telemark frøavlerlag / Innovasjon Norge, 2002-2005) har vi de siste åra fokusert på norske plensorter av rødsvingel, engkvein, krypkvein og sauesvingel. Det finnes også en norsk plensort av engrapp, Ryss, som av plassmessige årsaker ikke omtales i denne artikkelen. Norske grassorter til plen og fairway Rødsvingel Til plen har vi to godkjente norske rødsvingelsorter, Klett med opphav i Skjerstad, Nordland, og Frigg sammensatt av genotyper fra Møre og Trøndelag. Frigg var med i offisiell verdiprøving 1995-98 (Tabell 1). Både på Apelsvoll (Toten) og Kvithamar (Stjørdal) hadde den signifikant bedre helhetsinntrykk enn Carina og Center; sistnevnte har i mange år vært en av de mest brukte rødsvingelsorter her i landet. Litt overraskende var Frigg ikke like overlegen på Løken (Valdres), og på Holt (Tromsø) lå den etter Center og Carina. Dette skyldes kanskje at det var mer snødekke og mindre barfrost på disse stedene. Utenlandske plensorter av rødsvingel har gjennomgående god resistens mot overvintringssopp, men de er ikke alltid like sterke mot fysiske vinterskader. Uansett viser Tabell 1 at Frigg bør inngå i plenfrøblandinger for hele landet unntatt kystområdene på Sør- og Vestlandet. Et typisk trekk i Tabell 1 er ellers at norske sorter viser best helhetsinntykk om sommeren, mens utenlandske sorter, på grunn av dårligere overvintring, først når sitt beste helhetsinntrykk om høsten.
T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) 311 Tabell 1. Helhetsinntrykk (1-9, 9 er best) av norske og mye brukte utenlandske sorter av rødsvingel og engkvein i plen på ulike steder i landet (middel over tre årstider) og til ulike årstider (middel over fem steder). Resultater fra verdiprøvingsserien 1995-1998 (Molteberg & Enger 1999) Sær- Apels- Løken Kvit- Holt Vår Som- Høst Middel heim voll hamar mer Rødsvingel Frigg 5,4 7,1 6,5 7,2 5,9 6,2 6,8 6,3 6,4 Center 5,8 6,4 6,3 6,1 6,8 5,8 6,2 6,8 6,3 Carina 5,8 6,1 6,0 5,8 7,1 5,7 6,1 6,6 6,1 LSD 5% 0,5 0,5 0,6 0,3 0,8 0,4 0,4 0,4 0,3 Engkvein Leirin 5,5 6,3 7,2 7,1 7,4 6,0 7,2 7,0 6,7 Nor 5,3 5,8 6,8 6,7 7,3 5,6 6,9 6,6 6,4 Leikvin 4,6 5,9 5,7 5,3 6,7 5,1 6,1 5,7 5,6 Bardot 5,4 6,5 5,5 5,4 6,5,6 6,4 6,6 6,0 LSD 5% 0,5 0,8 0,6 0,5 0,3 0,4 0,3 Tabell 2. Dekningsprosent om våren og helhetsinntrykk gjennom sesongen i forsøk med norske og utenlandske sorter av rødsvingel og engkvein (ek) / krypkvein (kk) ved to forskjellige klippehøyder på Hallingdal golfbane, 2004 (første plenår). Se også Figur 1 Rødsvingel Engkvein / krypkvein Klippehøyde Klippehøyde Klippehøyde Klippehøyde 8 mm 25 mm 8 mm 25 mm % Hel- % Hel- % Hel- % Heldekn. het het dekn. het dekn. het vår (1-9) (1-9) vår (1-9) vår (1-9) Frigg 70 5,1 80 6,5 Nor (ek) 72 5,3 85 6,3 Klett 68 5,0 72 6,1 Leirin (ek) 68 4,7 80 6,3 Calliope 28 4,5 72 6,4 Heriot (ek) 23 3,3 70 6,2 Barcrown 15 4,0 65 5,9 Nordlys (kk) 53 4,9 - - Center 25 3,7 82 6,3 Penncross (kk) 20 3,6 - - L-93 (kk) 20 3,9 - - LSD 5% 16 0,9 9 - LSD 5% 12 1,1 8 - Klett har ikke vært med i offisiell norsk verdiprøving i plen, men ble godkjent på grunnlag av verdiprøving i grasbakke 1990-93 (Bø 1998). Det finnes tre felt med direkte sammenlikning av Klett og Frigg. Det ene var et felt på Løken i 1998-2000 der Frigg hadde signifikant best helhetsinntrykk i første
312 T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) plenår, mens det var motsatt tendens i andre og tredje engår (K. Daugstad, pers. oppl.). Det andre er et fairway-felt på Landvik (klippehøyde 15 mm), der helhetsinntrykket for Frigg og Klett i første engår var henholdsvis 6,0 og 5,5, mens skuddtettheten var henholdsvis 6,1 og 5,3 (Aamlid 2004). Det tredje er felt etablert i 2003 og klippet til to forskjellige høyder på Hallingdal golfbane (530 m o h) som en del av prosjektet Frøavl av plengras i Telemark. Her var overvintringa og helhetsinntrykket i første engår litt bedre for Frigg enn for Klett, særlig ved største klippehøyde (Tabell 2). Ved laveste klippehøyde viste både Klett og Frigg klart bedre overvintring enn utenlandske sorter (Figur 1). Både fairway-feltet på Landvik og feltene på Hallingdal golfbane blir interessante å følge i andre og tredje plenår, men hovedinntrykket så langt er at Klett har lavere skuddtetthet og en mer nordlig tilpasning, men dermed ikke nødvendigvis bedre overvintringsevne, enn Frigg. I framtida kan Klett muligens inngå i plenfrøblandinger for Nord Norge, mens Frigg ligger an til å bli en god all-round sort som vil bedre plenkvaliteten over hele landet med unntak av kystnære områder på Sør- og Vestlandet. Figur 1. Inntrykk fra sortsfelt med lav klippehøyde (8 mm) på Hallingdal golfbane, 8.mai 2004. I forgrunnen: Sorter av engkvein / krypkvein (røde sortsnavn). I bakgrunnen: Sorter av rødsvingel (gule sortsnavn). Foto: Ole Martin Lilleby, Norges Golfforbud
T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) 313 Tabell 3. Frøavling, antall frøstengler, vekt pr utreska frøtopp og tusenfrøvekt i norske frøavlsforsøk med ulike sorter av rødsvingel og engkvein / krypkvein (Havstad et al. 2000 og 2004) Rødsvingel Engkvein / krypkvein Frø Antall Vekt pr Frø- Antall Vekt pr -avling, frø- utreska avling, frø- utreska kg/daa stengler frøtopp, kg/daa stengler frøtopp, pr m 2 mg pr m 2 mg Leik 77,3 1968 123 Leikvin 27,3 3550 49 Klett 44,6 1233 112 Nor 17,4 2751 51 Frigg 43,8 1582 89 Leirin 23,8 3806 41 Nordlys 18,3 3123 57 LSD 5% 7,3 263 20 LSD 5% 3,9 563 8 Klarer vi så frøavlen av disse norske rødsvingelsortene? I frøavlsforsøk på Landvik (Grimstad) og Apelsvoll hadde Frigg flere, men lettere frøtopper enn Klett, noe som viser at Frigg er en mer typisk plensort (Tabell 3). Frøavlinga var imidlertid ganske lik i de to sortene og betydelig lavere enn i fôrsorten Leik. Frigg ble godkjent i 2002 og i praktisk frøavl er det så langt bare høsta ett prebasisareal. Dette gav 58 kg/daa i første engår (2003) og sannsynligvis noe mindre i andre engår (avlinga er ennå ikke ferdig rensa). I 2004 ble det lagt ut 80 daa av sorten og vi kan tidligst vente å finne Frigg i norske frøblandinger fra sesongen 2007. Klett ble godkjent i 2000, og de første frøavlsarealene etablert i 2001, så med denne sorten har vi noe mer erfaring. I den praktiske frøavlen har avlingene variert fra 8 til 81 kg/daa, men gjennomsnittet er bare 27 kg/daa. Frøeng av Klett må sås uten dekkvekst, og mange frøavlere har hatt problemer med tunrapp i etableringsfasen. Hussar (jodsulfuron) har vært prøvd, men ser ut til å skade rødsvingelen mer enn godt er, særlig i gjenleggsåret. Bekjemping av grasugras med Select (kletodim) i etableringsåret virker derimot lovende. Se artikkelen til Tørresen et al. i dette fortrykket. Et annet problem i frøavlen av Klett har vært at antall frøstengler har falt dramatisk fra første til andre engår. Dette er et kjent fenomen med frøavl av nordnorske sorter (spesielt engrapp) i Sør-Norge og skyldes at sortene, på grunn av den tidlige vekstavslutninga, ikke rekker å danne et tilstrekkelig antall nye skudd og/eller lagre inn nok reserver etter frøhøsting i første engår. Avlingsreduksjonen fra første til andre engår kan til en viss grad motvirkes av riktig høstbehandling etter frøhøsting. I middel for forsøk i Telemark og på Landvik i 2003/04 ble således frøavlinga av Klett mer enn
314 T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) fordobla ved avpussing og fjerning av stubb og gjenvekst ca 6 uker etter tresking (Tabell 4). Brenning av frøhalmen etter tresking, slik det praktiseres i Danmark, gav ikke tilsvarende avlingsauke, noe som sannsynligvis også skyldes den tidlige vekstavslutninga. Av Klett er det nå brukbart med frø på det norske markedet. Fra og med sesongen 2005 inngår sorten, sammen med fire utenlandske rødsvingelsorter, i Felleskjøpets Villablanding. Om et par år forventes Frigg å overta denne plassen (J.A. Repstad, pers. oppl.). Fra og med 2005 vil også Klett inngå i en av plenfrøblandingene til Strand Brænderi AS (E. Trandem, pers. oppl.). Tabell 4. Frøavling i tredjeårs frøeng av Klett i 2004 etter ulik høstbehandling i 2003 Behandl. av Behandling av stubb og Frøavling, kg/daa frøhalm gjenvekst ca 15..sept Landvik Telemark Middel Fjerna - 31.5 19,5 25,5 Fjerna Avpussa / fjerna 57,2 52,6 54,9 Fjerna Avpussa / ikke fjerna 55,5 31,1 43,3 Spredt / brent - 38,7 30,3 34,5 LSD 5% 14,6 8,6 20,1 Engkvein To norske engkveinsorter, Nor og Leirin, er foredlet spesielt med tanke på grøntanlegg. Nor ble godkjent så tidlig som i 1989 og stammer fra Meldal, Sør-Trøndelag, ca 500 m o.h. Forsøk på Kvithamar i 1986-88 viste at tilsetning av 10 vektprosent Nor forbedret helhetsinntrykket av datidens plenfrøblandinger (Tabell 5). Størst var forbedringa i en sportsblanding hovedsaklig bestående av engrapp. Noen av de utenlandske sortene (Baron, Koket, Tracenta, Bardot), som den gang inngikk i frøblandingene, selges fremdeles i Norge, mens andre (Petit, Nugget, Jamestown) er erstatta av nye og bedre sorter. Seinere forsøk på Kvithamar viste at tilsetning av 5 vektprosent Nor gav omtrent samme forbedring av plenkvaliteten som tilsetning av 10 vektprosent (S.Foss, pers. oppl.)
T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) 315 Tabell 5. Virkning på helhetsinnrykk (1-9, 9 er best) av erstatning av 10 vekt % av frøblandinga med Nor engkvein for tre frøblandinger bestående utelukkende av utenlandske sorter (S.Foss, pers. oppl.) Vekt% engrapp + rødsvingel + engkvein i opprinnelig frøblanding (utenlandske sorter) 0+90+10 ( Pryd ) 50+45+5 (All-round) 80+20+0 (Sport) Uten Nor 6,0 5,9 5,0 Med Nor 6,8 6,7 6,4 Leirin engkvein kommer fra Løken i Vadres og ble godkjent i 2003. I den offisielle verdiprøvinga hadde denne bedre helhetsinntrykk enn Nor på samtlige forsøkssteder (Tabell 1). Dette gjaldt også i et felt med klippehøyde 1 cm på Kvithamar (Molteberg & Enger 1999). De foreløpige resultatene fra Hallingdal golfbane (Tabell 2) og fairway-feltet på Landvik peker derimot i retning av Nor som den beste sorten. Riktignok hadde Leirin større skuddtetthet og smalere blad enn Nor, men Nor var sterkere mot sjukdom og hadde mørkere farge (Aamlid 2004). Etter godkjenninga i 1989 gikk det lenge smått med frøavlen av Nor, men på slutten av 1990-tallet fikk frøavlerne taket på produksjonen, og i perioden 1997-2001 var gjennomsnittsfrøavlinga 15 kg/daa, mot 25 kg/daa for Leikvin. For øyeblikket er det overskuddslagre av Nor, og gjenleggsarealene er derfor redusert. Når det gjelder Leirin, skal det første kommersielle frøavlsarealet på 20 daa høstes i 2005. I frøavlsforsøka gav Leirin og Nor henholdsvis 13 og 36 % lavere frøavling enn Leikvin (Tabell 3). Nor har lenge inngått med 5 % i Felleskjøpets Villablanding, og fra 2005 utgjør den også 5 % av Felleskjøpets fairwayblanding. Hvorvidt dette innslaget i framtida skal erstattes av Leirin er ikke bestemt (J.A. Repstad, pers. oppl.). Strand Brænderi AS vil fra og med 2005 bytte ut 2 vekt% Tracenta med 2 vekt% Nor i sin frøblanding Plenfrø Standard (E.Trandem, pers. oppl.). Norske grassorter til green På green utsettes graset for ekstrem belastning ved klipping til 3-5 mm, og faren for vinterskader, både fysiske skader og soppskader, er mye større enn i vanlig plen. Samtidig stilles det større krav til skuddtetthet. Av sistnevnte årsak har norske rødsvingelsorter hittil vært ansett for å være uaktuelle i green. Nor og Lerin engkvein og Nordlys krypkvein inngår derimot i greenforsøk på Apelsvoll og Landvik. Tabell 6 viser at de to norske engkveinsortene, til tross for mindre skuddtetthet, hadde helhetsinntrykk på nivå med
316 T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) mye brukte kvalitetssorter som Bardot og Denso på Apelsvoll. I det mildere vinterklimaet på Landvik falt de derimot gjennom sammenlikna med de beste import-sortene. Nordlys hadde mindre overvintringssopp og større skuddtetthet, men likevel dårligere helhetsinntrykk enn mye brukte krypkveinsorter som Penn A4, L 93 og Penncross. Viktigste årsak til dette er at en av rutene av Nordlys ble angrepet av rotdreper, noe som kan være mer eller mindre tilfeldig. Andre forsøk antyder at Nordlys er sterk mot trådkølle, men svak mot rosa snømugg. I det norske golfmiljøet er det nå betydelig interesse for Nordlys. Tabell 6. Helhetsinntrykk (1-9, 9 er best), vinterskade (hovedsaklig sopp) og skuddtetthet av norske og utenlandske sorter av engkvein og krypkvein på Landvik og Apelsvoll Engkvein Krypkvein Helhet % vinter- Skudd Helhet % vinter- Skudd Land Apels- skade tetthet Land Apels- skade tetthet -vik voll (Apelsv.) (2 felt) -vik voll (Apelsv.) (2 felt) Nor 5,2 5,8 32 5,6 Nordlys 5,9 6,4 38 7,4 Leirin 5,3 5,6 42 6,2 Penncross 5,9 6,7 77 6,8 Bardot 5,9 5,9 50 6,8 Penn A4 6,2 7,0 55 7,1 Denso 5,8 5,7 48 6,7 L 93 5,9 7,0 56 7,1 LSD 5% 0,6 0,4 18 - LSD 5% 0,4 0,3-0,4 Norske grassorter til ekstensive arealer (grasbakke) De viktigste grasarter til bruk i ekstensive områder er rødsvingel, engkvein og stivsvingel / sauesvingel. På grunn av lite driftspress er det sjelden store overvintringsskader i slike områder. De norske sortene Leik rødsvingel og Leikvin engkvein brukes en del, men Leik blir ofte bytta ut med utenlandske sorter som har billigere frø, men som fargemessig skiller seg kraftig fra stedegen norsk vegetasjon, særlig om høsten. Ved revegetering av arealer i Nord- Norge og over ca 400 m o.h. i Sør Norge bør anbudsspesifikasjonene kreve at Leik og/eller Klett inngår i frøblandingene som de eneste sorter av rødsvingel. I verdiprøvinga hadde Leik og Klett om lag samme dekningsevne, men Klett hadde mindre høydevekst, bedre helhetsinntrykk og enda mer markert brun / vissen høstfarge enn Leik (Bø 1998). Frigg er generelt for eksklusiv for grasbakke, og av engkveinsortene er det neppe noen grunn til å foretrekke det dyrere frøet av Nor eller Leirin framfor Leikvin, til tross for at særlig Nor har mindre høydevekst (Molteberg & Enger 1999). I motsetning til stivsvingel hører sauesvingel naturlig hjemme i norsk flora. Til revegetering av skrinne områder fikk vi 2003 godkjent sorten Lillian fra
T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) 317 Løken i Valdres. I verdiprøvinga oppnådde Lillian stort sett dårligere helhetsinntrykk enn de mer kraftigvoksende sortene av stivsvingel (Molteberg & Enger 1999). Sammenlikna med Quatro sauesvingel, hvorav det hvert år importeres 5-10 tonn frø til Norge, ga Lillian dårligere inntrykk på Særheim, Apelsvoll og Kvithamar, men bedre på Løken og særlig Holt (Tabell 7). Dette viser at bruksområdet til Lillian først og fremst er tørkeutsatte områder høyfjellet og Nord Norge. Frøavlsmessig er det største problemet med Lillian at sorten vokser ekstremt seint etableringsfasen, enda seinere enn engrapp. (Sammenlikna med Quatro bekreftes dette av det dårlige helhetsinntrykket i såingsåret, Tabell 7). For å gi frøstengler i første engår må frøenga sås uten dekkvekst, og problemene med grasugras kan da bli store. Mot kveke, knereverumpe og de fleste kulturgras kan vi bruke de samme herbicidene som ved frøavl av rødsvingel, Agil (proakvizafop) og Focus Ultra (sykloksidim), men ingen av disse har tilfredsstillende effekt mot tunrapp. Forsøk på Landvik i 2004 viser imidlertid at vi kan ha god nytte av Select i gjenleggsåret, på samme måte som i rødsvingel. Det første norske prebasisarealet av Lillian, 9,5 daa, ble høsta i Telemark i 2004 og gav ei frøavling på 11 kg/daa etter skarp rensing for å ta bort tunrapp. Avlinga holder krava til prebasisfrø og vil bli brukt ved gjenlegg av basisarealer i 2005. Foruten Lillian har vi i 2003/04 også hatt oppformering av en norsk sauesvingelpopulasjon som skal brukes til revegetering av Forsvarets skytefelt på Hjerkinn. Her stilte Forsvaret krav som det skulle brukes lokalt plantemateriale, og firmaet Agrokonsult AS v/helge Oskarsen samlet inn en lokal populasjon og organiserte frøavlen. På Landvik hadde vi både et planta areal på 2,4 daa (70 cm radavstand; 20 cm radavstand i rada; skjerma sprøyting med glyfosat mellom radene) og et sådd areal på 2,0 daa (15 cm radavstand; såmengde 500 g/daa), og disse gav ei første års frøavling på henholdsvis 24 og 16 kg/daa. Det er å håpe at flere offentlige etater følger Forsvarets eksempel og krever at det skal brukes stedegent norsk plantemateriale ved revegetering av ekstensive grøntområder. Se artikkelen til Tørresen et al. i dette fortrykket.
318 T. S. Aamlid / Grønn kunnskap 9 (2) Tabell 7. Helhetsinntrykk (1-9, 9 er best) av Lillian (norsk) og Quatro (nederlandsk) sauesvingel på ulike steder i landet (middel over såingsår og tre grasbakkeår) og i ulike år (middel over fem steder). (Molteberg & Enger 1999) Sær- Apels- Løken Kvit- Holt Såingsår Grasbakkeår Middel heim voll hamar 1 2 3 Lillian 2,3 4,8 3,7 2,5 5,1 2,9 5,0 3,6 3,2 3,7 Quatro 4,1 5,3 3,1 3,3 2,1 3,7 3,7 3,6 3,2 3,6 LSD 5% 0,7 1,0 ns 1,0 0,9 0,9 0,8 0,8 0,6 0,4 Referanser Bø, S. 1998. Offisiell verdiprøving av gras til grøntanlegg 1990-93 med omtale av artar og sortar. Grønn forsking nr 12/98. 40 s. Havstad, L.T., Aamlid, T.S., Susort, Å., Steensohn A.A. & Hommen, G. 2000. Frøavlsegenskaper hos sorter og foredlingslinjer av rødsvingel (Festuca rubra L.) etablert med eller uten bygg som dekkvekst. Planteforsk Rapport nr 16/2000. 21 s. Havstad, L.T., Susort, Å. & Hommen, G. 2004. Frøavlsegenskaper hos sorter og foredlingslinjer av engkvein (Agrostis capillaris) og krypkvein (Agrostis stolonifera) etablert med eller uten bygg som dekkvekst. Grønn kunnskap 13/2004. 27 s.. Molteberg, B. & Enger, F. 1999. Resultater av offisiell verdiprøving i gras til grøntanlegg 1995-1998. Planteforsk Utredning 07/99. 78 s. Molteberg, B. & Enger, F. 2003. Tresultater av offisiell verdiprøving i gras til grøntanlegg 1999-2001. Grønn kunnskap 7 (13) 2003. 100 s. Aamlid, T.S. 2004. Grasarter og sorter til fairway. Inntrykk fra demonstrasjonsfelt på Landvik 2003-2004. Gressforum nr 4/2004: 18-20.