Helle Helle HVIS DU VIL Oversatt av Trude Marstein FORLAGET OKTOBER 2015
Originalens tittel: Hvis det er Copyright Helle Helle & Samleren/ROSINANTE & CO, København 2014 Norsk utgave: Forlaget Oktober AS, Oslo 2015 Published by agreement with Gyldendal Group Agency Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-495-1544-8 (epub) ISBN 978-82-495-1496-0 (trykk) www.oktober.no
1 Det er ikke meg. Jeg står ikke bak et tre i skogen på den måten. Bladene faller. Det er uke 44, det er de siste bladene. Jeg trodde jeg bare løp rett fram. Men jeg passerte hele tiden det samme myrhullet med visne bregner. Jeg løp til venstre og til venstre igjen lenge etter, eller så var det høyre, og så en gang til. Jeg noterte meg dette, det var før blemmen. Nå er solen lavere på himmelen, og jeg er ikke alene. Det er en kvinne ute på stien. Hun står og roter i lommen sin, hun har på seg pannebånd. Treningsjakken bundet rundt hoftene. Hun putter noe i munnen, så ser hun rett hit. Tyggemusklene går opp og ned. Men hun har ikke sett meg, for nå glir blikket videre opp mot trekronene, hun bøyer hodet helt tilbake. Hun blir stående sånn, kanskje det er noe der oppe. Hun klarer å tygge i den posisjonen. Jeg løfter hodet for å se etter, men det er bare en blå himmel over alle de krokete grenene. Månen har stått opp, det var tidlig. Jeg senker hodet, hun er i bevegelse igjen. Treningsjakken svinger fra side til side. Jeg skal gjøre det kort, jeg vet ikke hva jeg skal. Jeg har gått meg vill i den store skogen. Jeg vet ikke så mye om skoger, jeg er ikke naturens muntre sønn. Det sa de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kjempene, i såkalte joggesko. Jeg klarte å komme opp i et slags tempo, rundt treet og tilbake på stien. Jeg velger motsatt retning av henne. Etter en stund deler stien seg i tre, jeg beveger meg til høyre forbi en større lysning og videre bak et felt med furuskog. Her hviler jeg meg litt på en kampestein. Hun dukker opp
så plutselig fra venstre at det kommer en lyd ut av meg, et hardt pust. Skulderen min rykker til. Vi nikker uten å si noe, hun løper i gresset midt på stien, mellom hjulsporene. Det var derfor jeg ikke hørte henne. Det var ikke godt for skulderen min, det som skjedde. Ikke bruk ordet ikke så ofte. Nå går jeg den veien vi begge kom fra, for ikke å støte på henne igjen. Men allerede ved lysningen vet jeg ikke hva jeg skal. En rovfugl svever høyt oppe og sirkler vekk over tretoppene. Jeg bestemmer meg for å krysse lysningen, kanskje er det en åpning på den andre siden, jeg vasser gjennom gresset. Det er høyt og uframkommelig, men jeg kommer meg framover. Men den lysningen er større enn jeg forestilte meg. Jeg stanser halvveis ved et enslig tre, jeg ser meg rundt. Men det er ikke mye å se. Men, men, men. En joggesko stikker fram under den nederste grenen på treet, den sitter på foten hennes.
2 Hun kommer fra Aars, hun jobber i en klesforretning, det er bare midlertidig. Hun gikk seg bort tidligere på dagen. Som jeg sikkert har lagt merke til, er det ikke mobildekning her. Hun gestikulerer en del, hendene er korte og firkantete. Det var noe dritt, sier hun. Vi står fremdeles midt i lysningen, vi ser oss rundt i forskjellige retninger. Ingen av oss sier noe om at hun satt i det treet. Det er i ferd med å bli mørkt, det høye gresset bølger i mange nyanser av blekgult. Det er et svakt spor gjennom det der jeg gikk, men jeg kan ikke se hennes. Jeg kom med teletaxi. Ja, det siste stykket ut hit. I desember har jeg løpt et år, sier hun. Når hun sier ja, sier hun jæh. Jeg ser på pannebåndet hennes, hun tar på det: Det tilhører stesønnen min, han er speider. Så er det en pause i samtalen. Hun har visst strammet skolissen for mye, hun bøyer seg og løsner den. Hun har et slags belte rundt livet med en vannflaske på hver side, hun vender tilbake til loddrett posisjon og løsner den ene flasken, drikker, tørker seg over munnen. Vil du ha en slurk? Bare drikk. Hun rekker den fram mot meg, jeg avslår. Hun tar en liten slurk til selv før hun setter flasken på plass igjen. Jeg tror det er best å gå den veien, sier hun med utslått arm mot det som må være øst, i hvert fall er solen på vei ned omtrent motsatt. Vi krysser lysningen i den foreslåtte retningen. Skyggene våre er lange,
min noe lenger enn hennes. Men hun er bredere på midten, mye på grunn av vannflaskene og treningsjakken som dasker utenpå. Det kommer en rytmisk klikkelyd fra henne, sikkert noe med glidelåsen. Så holder hun på å snuble over et eller annet i gresset, hun gir fra seg et høyt hvin, det får meg også til å rope opp. Hun gjenvinner fort balansen, vi står og summer oss litt. Sjokk, haha, sier hun, før vi går videre. På den andre siden av lysningen er skogstien bred og dekket med grus. Hun løsner treningsjakken fra hoftene og tar den på, hun strever med glidelåsen. Jeg bruker ventetiden til å justere sokken min, jeg trekker i den, hun utstøter en rekke rytmiske lyder: Æisj, æisj. Men så får hun endelig igjen jakken, og vi setter i gang. Hun nikker mot foten min: Har du fått vannblemmer? Da er det nesten bedre å ta dem av, sier hun, og jeg rister på hodet, det unngår oppmerksomheten hennes, likevel fortsetter hun: Ok, kanskje ikke akkurat her. Det er kanskje litt merkelig å helle ut grus på en skogsti. Hvis det beveger seg i busker og trær, er vi ikke i stand til å høre det. Grusen slår og rasler under oss. Vi går begge ganske vaklende, hun med den ene armen strukket halvveis ut mot meg, hun hever stemmen: Det er verre enn Jens Vejmand, jeg heter nesten det til etternavn. Pass på de der. Vi tråkker utenom et par store steiner, nå tar hun tak i ermet mitt noen sekunder, så slipper hun og stanser et øyeblikk: Hva heter du, da? Roar.
Roer? Ja, med a, sier jeg, og hun står og nikker et par ganger. Det er veldig spesielt. Jæh, sier hun. Så går vi videre.
3 Jeg går ikke her med en kvinne iført pannebånd i et raskt tiltagende tussmørke uten mål og mening. I sko fra byen Arden, jeg kjøpte dem i forgårs. De lå i en trådkurv utenfor Sport og Parfymeri, det var bare det ene paret. Dessverre to forskjellige størrelser, det merket jeg ikke i farten. Ekspeditøren kom ut på fortauet med en oppvaskklut, hun tørket av trådkurven. Jeg fulgte etter henne inn i butikken igjen med skoene i hånden, de var heftet sammen, hun klippet dem fra hverandre. Det var et podium i det ene vinduet, det satt en liten hund på det, den så lenge på meg før den snudde seg bort. Jeg betalte med kort. Det tok lang tid før betalingen gikk igjennom, vi sto og ventet. Ekspeditøren brettet sammen kluten, den var gul. Jeg har aldri sett noen brette sammen en oppvaskklut før. Hun foldet den som en duk, hun glattet den ut også. Jeg gikk derfra med skoene i en pose, jeg gikk rundt i gatene. Det skulle visst være en baker der. Jeg gikk inn i stasjonsbygningen, fordi gaten sluttet. Et par unge mennesker med plastflasker så opp før de beveget seg videre. På perrongen viste skiltet førti minutter til neste tog, det var toget nordover. Jeg gikk rundt bygningen, luften var sur og kald. Ekspeditøren kom nedover fortauet med den lille hunden, nå iført dekken. Hun lot den snuse på noe under en benk, hun sto og studerte håndflaten sin imens. Da jeg nærmet meg, løftet hun hodet og så rett på meg med et tomt uttrykk i ansiktet. Jeg forberedte meg på en hilsen. Men før den ble til noe, rettet hun igjen oppmerksomheten mot håndflaten sin. Det var en eiendomsmegler overfor stasjonen. Jeg så på hus i vinduet, jeg leste hver enkelt bildetekst med alle beløp og finansieringsforslag. Jeg var den siste ved bilen, solen hadde etterlatt et glødende oransje spor over parkeringsplassen.
4 Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet. Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun. Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen. Hvor lenge har du løpt, da? sier hun. Kanskje en halvtime. Ok. Du mener nå, her. Ja. Men ellers? Jeg har egentlig ikke løpt før. Eller, for å rekke ting, selvfølgelig. Jeg skjønner. Hun har en liten, brå latter, et utpust oppå en veldig kort ø. Da er det jo rimelig bra å kunne løpe en halv time, sier hun. Kanskje det bare var et kvarter. Ja, men uansett, sier hun. Heldigvis fortsetter stien uten å dele seg. Men den snevrer seg inn og blir til fire flate steiner over en liten, rislende bekk. Hun går forrest, jeg legger merke til en refleksstripe på baksiden av det venstre låret hennes. Over på andre siden snur hun seg og venter et øyeblikk, så fortsetter vi ved siden av hverandre.