Kristin Bjørn. Sant nok. Noveller

Transkript

1

2 Kristin Bjørn Sant nok Noveller

3 Desperado Det er pengene det kommer an på, tenker jeg, plutselig og selvfølgelig på en gang. Har aldri opplevd det før, at en klisjé uten forvarsel slutter å være en klisjé. Gå etter pengene, sier jeg, høyt, og kjenner at fra dette øyeblikket kommer noe, kanskje en hel del, til å bli annerledes. Det er som å få et fast punkt midt i hodet. Miriam og jeg sitter ved klaffebordet. Jeg er mora hennes, hun er ungen min. Ikke at det bryr henne, hun er mest opptatt av grøtskjea jeg holder fram mot henne, gaper og rugger i stolen som hun pleier. Men så merker hun at noe er annerledes hun også, for hun fester øynene i mine og begynner å slå med armene. Harde dunk i bordet. Hei, sier jeg. Hun slipper blikket mitt og gaper mot skjea igjen. Jeg skraper av grøtrestene fra munnvikene hennes. Grøten samles i midten av skjea, med sikkel og hvite seige melketråder rundt. Rett utenfor vinduet står en meitemark og svaier. Det tar litt tid før jeg ser den. Det er ikke til å unngå at man får en vane med å se opp når man har bodd lenge i sokkelleiligheter. Man ser opp mot tretoppene og fliken av himmel i stedet for rett fram mot kanten av jord og stein. Men rett fram, ut av jordkanten, stikker det altså ut en mark. Den vaier i horisontal stilling og skjønner

4 ingenting. Retningene fullstendig føkka opp. Det er pengene det kommer an på, gjentar jeg. Miriam, jeg lover deg, nå blir alt annerledes. Miriam rister på hodet og nekter å svelge den siste skjea. Det hun allerede har i munnen kommer ut mellom leppene hennes. Vi går på butikken. Det er der jeg møter Arne. Jeg hører han før jeg ser han. Han har Mexx-jakke og dyre sko. Lærsko med ordentlig søm rundt kanten og harde såler. Hvis det ikke hadde vært for at han går så sakte, ville han hørtes ut som en eiendomsmegler eller advokat. Lærer, kanskje? Jeg følger etter han med barnevogna langs reolen med suppeposer. Den thailandske Tom Kha-suppa er virkelig god, sier jeg. Okei, sier han og smiler mot Miriam. Hun er åtte måneder, sier jeg. Javel, sier han ned mot vogna og smiler mer. Så dere har fri i dag? Vi har fri hver dag, sier jeg. Han løfter blikket og ser på meg for første gang. Jeg har lyst på kaffe, sier jeg, har du? Vi drar hjem til Arne. Hans forslag. Egentlig aldri noe alternativ å dra hjem til Miriam og meg, til nabolagets kjipeste sokkelleilighet, men det trenger ikke han å vite.

5 Arne bor i blokka nærmest butikken. Jeg tar med vogna opp, så kan Miriam sove i gangen hvis hun blir trøtt. Det blir veldig trangt. Jeg burde ha tenkt lenger enn å ta vogna inn først. Jeg burde trukket den etter meg. Nå må vi presse oss sidelengs forbi mens jeg løfter Miriam med strake armer over vogna. Jakka til Arne hekter seg fast, for vogna er ikke helt ny og det stikker ut saker og ting. Han henger fast, men legger ikke merke til det og en grå tråd kommer ut av Mexx-jakka og stoffet blir rynkete. Jeg får ikke sagt fra før tråden går av med et smell. Det merker han. Vrir seg rundt og ser det lille hullet der tråden har vært. Han strekker stoffet på plass på en hissig måte og sier at jeg må få fikset den vogna. Jeg tar det som et godt tegn at han kritiserer og ikke later som ingenting. De fleste later som ingenting nesten uansett hva som hender. De bare smiler, eller enda verre, ler høyt, og ingenting blir til noe. Forvirring over hele linja. Dette er noe helt annet. Miriam veiver med armene og sparker med beina. Hun kjenner det hun også. At vi passerer en grense. Entrer nytt territorium. En grense er et valg. Et sted hvor ting begynner eller slutter. Hjernen min er vanligvis som et Afrika-kart, fylt av rette grenser, tilsynelatende logiske og ordentlige, men i realiteten basert på tilfeldige og følelsesstyrte beslutninger. Et kart over Nord-Afrika ser greit ut ved første øyekast, men er det ikke. Grensene er helt på bærtur. Rette streker, tvers gjennom ørken, fjell eller

6 oaser, rett fram uansett. Stakkars dem som skal håndtere de grensene nede på bakkenivå. Men nå er jeg kommet til en grense som faktisk syns. Som ei elv. Det er bare å sette seg i nærmeste pram og la seg drive nedover. Gå etter pengene. Det er ikke mer komplisert enn som så. Det er en fin leilighet. Bra utsikt. Null Fretex. God lukt. Det er så teit når man kommer hjem til noen og alt lukter skinnende reint, da vet du at de har lagt store planer. Det nytter ikke å føre en vettig samtale eller slappe av i sånne Ajax-leiligheter. For ikke å snakke om hvor umulig det er å tenke på sex når fyren virrer rundt og for eksempel ikke finner kaffekanna engang, fordi han har rydda vekk ting på de underligste steder. Men Arnes leilighet er helt fin. Han hadde ikke planlagt å invitere verken meg eller noen andre, det er helt tydelig. Aviser strødd utover bordet. Han har løst litt av lørdagskryssordet. Det liker jeg. Det sier ganske mye om integriteten hans, at han ikke pakker det bort, mener jeg, kjenner mange som ville forsøkt å holde en sånn ting hemmelig. Miriam griper avisa med begge hender og putter den i munnen. Jeg sier fy og nei, for Arne sin del, det er jo hans kryssord, men hun tviholder i avispapiret og ser meg rakt i øynene. Jeg må bende opp en og en finger, hun holder hardt, vanligvis skriker hun når jeg tar fra henne noe, men ikke nå. Jeg presser løs fingrene hennes, kjenner

7 hvordan de ørsmå musklene slipper taket. Et plutselig lite svupp, som å løsne skjell fra stein. Hun skriker ikke. Bare slår med armene. Nå mangler det et hjørne av kryssordet. Jeg ser på Arne. Han smiler ikke, men sier at det er greit. Jeg gir Miriam sistesida, hun krøller papiret sammen, stapper det i munnen. Spytter det ut igjen, vrir på det, stapper det i munnen igjen. Kartet må stemme med terrenget, pleide faren min å si, som om det var noe veldig lurt og veldig enkelt. Jeg vet ikke, hvis jeg tenker på meg selv som terrenget, så har jeg aldri fått til å lage et kart som passer. Men der har du meg, tenker altfor konkret, vet ikke om jeg er for smart eller for dum. Uansett sliter jeg med å skjønne hva som er kart og hva som er terreng, for å si det sånn. Det blir mye rot. Sånn sett ingen overraskelse at jeg endte opp skinnblakk og alene med en åtte måneders baby. Det henger noen klær til tørk på kjøkkenstolene. Jeg spør Arne om han pleier å tørke dem der, han sier ja, at det er så langt til vaskekjelleren, og dessuten hender det at ting blir stjålet derfra. Tenk at folk stjeler klærne til andre, sier jeg. Ja, vi har noen kommunale leiligheter i blokka, og det er så ymse hvem som bor der, sier han. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, blir litt satt ut av at han snakker som en gammel gubbe, ikke bare løser han lørdagskryssord, han mener folk i kommunale leiligheter

8 stjeler, det er sånt man bare ikke kan svare fornuftig på. Vi drikker kaffe. Han spør om jeg er alene med Miriam. Ja, sier jeg. Etter det snakker han lenge, lenge. Han strekker ut pekefingeren og lar Miriam gripe fatt i den og ser henne inn i øynene og smiler. Hun holder fast. Av og til rister han på fingeren så hun ikke skal miste interessen. Hun vil putte den i munnen, han smiler og rister på hodet, men lar henne få suge på den likevel, ei kort stund, og hele tida snakker han. Han har en sønn, viser det seg, Gustav, som nå er tolv år og bor i Stavanger og snakker Stavanger-dialekt. Arne får ei rynke mellom øynene da han sier det, rister på fingeren så hele armen til Miriam svinger, og hun ler høyt. Det virker som det med dialekten gjør ting veldig vanskelig. Gustav har to småsøsken og en stepappa som også er geolog og jobber i oljen. Er du geolog, spør jeg, jeg avbryter han faktisk og det er noe jeg sjelden gjør, ordene kan stoppe helt opp og man får en masse ansvar for fortsettelsen. Er det noe jeg har dårlig erfaring med, så er det det. Men geolog er bra, veldig bra, jeg kan vanskelig tenke meg noe bedre enn geolog. Herregud, så glad jeg blir om han er geolog. Stein er stein, mener jeg, det varer, geologer blir ikke oppsagt, de har fast grunn under føttene, jobber for Statoil, museer og universitet, sånne steder som aldri går konkurs. Arne nikker på hodet til spørsmålet mitt, et tydelig ja,

9 men han fortsetter å snakke om guttungen, han kaller han guttungen, Gustav sier han bare den ene gangen, den første. Da guttungen var liten hadde Arne vært nyutdanna og uten jobb og hjemme hele tida, og jeg blir så overraska at jeg avbryter igjen og spør om han har jobb nå, og heldigvis sier han ja. Han har jobb, ny jobb, skal begynne på mandag. Jeg blir kjempeglad, gliser som en idiot, men han spør ikke hvorfor, han er for opptatt av å prate. Orda har løsna inni han og bare tyter ut. Det er tid for formiddagsluren til Miriam, sier jeg. Jeg tror jeg legger henne i vogna. Ja, sier han, og ser på meg som om han også plutselig har fått et fast punkt i hodet. Og dette punktet er meg. Jeg har i praksis aldri vært fast punkt for noen, tror jeg. Ikke sånn. Jeg er det for Miriam, men det blir noe annet, hun har jo ikke noe valg. Jeg bøyer meg og løfter henne opp fra gulvet og kjenner lukta fra armhulen til Arne sveipe forbi. Dyr deodorant. Vanligvis er det noe som ikke stemmer i overgangen mellom svette og deodorantlukt, men hos Arne funker det. Jeg later som ingenting og bærer Miriam ut i gangen, men hun er selvfølgelig altfor gira til å sove. Jeg må tvinge henne ned i vogna. Stramme selen så hun holder seg på plass. Hun ser på meg med vidåpne øyne, bøyer ryggen opp i bue. Skriker. Det gjør ingenting, sier Arne, som har kommet etter meg. Legg henne i senga mi. De kan sove nesten

10 ubegrensa i den alderen, bare man gjør det på rette måten. Jeg spør om han brukte å ligge i senga om dagen, da han var hjemme med guttungen, og han sier ja, med vanlig stemme, og ser på meg. Det er enkelt, sier han. De kan sove nesten hele dagen, om så. Ikke skru på lys, ikke se på dem, hold dem tett inntil deg. Ikke for hardt. Blås på dem med øynene igjen. Som om du sover. Hvis de er urolige, så møt dem med ikke-tanker. Jeg lurer på om han pleier å snakke om ikke-tanker med folk han akkurat har møtt, men jeg spør ikke. Enten er han vant til å bli forstått, eller så driter han i om han blir forstått. Jeg liker begge deler. Han løfter henne opp, inni posen, holder henne tett inntil seg, og legger henne ned i senga på soverommet. Senga har stretchlaken som er tynnslitt på midten. Fargen har kanskje vært hvit en gang. Nå er det midt mellom beige og rosa. Han hadde helt klart ikke tenkt å invitere noen. Jeg legger meg ned ved siden av Miriam som har slutta å skrike og ser interessert på Arne. Han trekker for gardinene og kommer ned i senga med rolige bevegelser. Jeg venter på et eller annet tegn, men det kommer ikke, han legger seg bare ned og lukker øynene og later som han sover. Miriam vrir seg mot meg. Jeg lukker også øynene, legger hodet tett inntil hennes, puster sakte og tydelig. Tenker på ingenting. Miriam vrir seg. Jeg holder øynene igjen og puster. Arne ligger på