Jeg slapp nesten mistenkelig lett inn i landet, særlig med tanke på alt det byråkratiske rotet hjelperne mine i Oslo hadde forårsaket på ambassaden. To middelaldrende damer i mørkegrønne uniformer kikket uinteresserte på passet mitt og på meg. De stemplet oss begge, henholdsvis med dagens dato og som en tulling fra Vesten, og så var jeg i Russland. Den neste måneden var en eneste lang, merkelig opplevelse, hvor nesten alle tenkelige muligheter og hindre åpenbarte seg på rekke og rad. «Thank you for your custom» sa flyplassminibanken som jeg dro mine første russiske sedler ut av, hva den nå mente med det. Kanskje trodde den at jeg skulle bruke pengene til å fortolle noe fint inn i landet. Jeg fikk i hvert fall en pen bunke rubler av den, og så tuslet jeg inn i surrealismens rike. Etter å ha trengt gjennom muren av drosjesjåfører som i gjennomsnitt anslo at det kunne vel være sånn cirka hundre kilometer til hotellet mitt, fant jeg det. To hundre meter fra terminalbygningen. Ikke at det er noe spesielt med drosjesjåførene i Moskva. Den samme forbløffende evnen til å feilbedømme avstander finner man stort sett overalt hvor det finnes folk som mener at de har altfor lite penger mellom hendene, og som enten har eller har fått låne et førerkort. Mer spesielt med drosjene i Russland er at de nettopp er drosjer. Ordet drosje har vi fått fra russisk, hvor det betyr arbeidsvogn. Hvordan det har kommet seg velberget frem til nesten bare akkurat norsk vet jeg ikke, men at sånt kan skje er uansett stilig. Russiske ord med kjent klang dukket stadig opp på reisen min, så ofte at jeg nesten begynte å lure på om russisk bare er en veldig innviklet, norsk dialekt. Bukse på russisk er Bryoki, som er farlig nært broka. Belte er ryeymye, altså så å si reima. Jeg tok stadig russere i å si ting som Uff! når noe gikk litt skeis, og Oplyah! når de skulle få start på hestene sine. Å lytte etter slike likheter gjorde språket litt mindre skummelt, men det var fremdeles eksotisk nok til å fremkalle massevis av spionfilm-stemning hos meg. 214
Å komme inn på hotellet var som å spasere rett inn i 1974. Mørkt juksetrepanel dekket vegger, bord og innsjekkingsskranken. Lengselsfull Erik Byesang på russisk tilsatt enkle diskorytmer spraket ut av den eneste høyttaleren i rommet som fremdeles fungerte. I resepsjonen satt det to blonde kvinner iført uniformer som de kanskje hadde arvet fra et svensk danseband. Tre kraftige karer med store barter og skjorter med de tjueåtte øverste knappene åpne satt i en sofa og jobbet intenst med å røyklegge lokalet ved hjelp av sigaretter. Da jeg kom inn gjorde alle en pause i det de drev med og kikket opp på meg. De skjønte raskt at jeg ikke kom fra mafiaen for å kreve beskyttelsespenger, og så fortsatte de med å gjøre ingenting. Ingen så ut til å tro at jeg hadde kommet innom av noen spesiell grunn. Jeg så forventningsfullt fra det ene dansebandmedlemmet til det andre, men ingen kikket tilbake. Kanskje hadde jeg forspilt min sjanse da jeg ikke straks forlangte et rom mens de fremdeles la merke til meg. Et ark på veggen var det eneste av informasjon som fantes på engelsk: Kjære gjester! For å begrense smitten vil varmtvannet bli koblet ut fra 2. juli til 30. juli. Ledelsen beklager det midlertidige ubehaget. Da var det altså sant. Hotellet hadde ikke varmtvann, selv ikke for hundre dollar natta. Å begrense smitten hørtes ut som en god idé, men det hadde vært greit å vite hvilken smitte det var snakk om. Prøvde de å stanse den vestlige kroppshygieneimperialismen? Hvilke sykdommer sprer seg bare gjennom varmtvann, egentlig? Jeg prøvde å tenke tilbake på alt jeg hadde lært om vannbårne sykdommer fra Afrika, men såvidt jeg husket burde ingen av dem finnes i Russlands varmtvannsrør. Jeg fant aldri ut hvilken smitte det gjaldt. Plutselig kom ABBA-Agnethas speilbilde bort til meg og sa «Passport, please!». Siden «Passport, please!» lot til å være universalsvaret på alt jeg forsøkte å spørre henne om, måtte jeg til slutt gi henne passet mitt. Snart etter hadde jeg fått mitt første russiske hotellrom. Varmtvannet var definitivt fraværende, men til gjengjeld var kaldtvannet utrolig friskt og kjølig. Jeg presset meg gjennom en rask dusj, og kunne straks levende forestille meg hvordan russerne må ha det etter alle påkjenningene de har vært utsatte for i løpet av de siste åtti årene eller så. Å bo på et russisk hotell er aldri en tilværelse fri for bekymringer, men på 215
dette hotellet fulgte det i det minste med ei lita liste over regler jeg burde følge for at hotellet skulle ha det bra. Ifølge disse reglene hadde jeg, direkte oversatt fra den engelskspråklige lista, IKKE lov til å: la utendørspersoner disponere nøkkelen min eller å la dem bo på rommet i mitt fravær. la vannkraner eller vinduer stå åpne, eller å la lys eller andre elektriske ting være påslått. oppbevare på rommet mer enn to gjenstander på mer enn 170 centimeter som summen av tre dimensjoner. oppbevare farlige væsker og ting som forurenser omgivelser. holde dyr uten adekvate dokumenter i rommet. nyte medbragt elektrisk varmeovn. Derimot var de generøse nok til å la meg: 1. våkne om morgenen. 2. ringe etter førstehjelp. 3. låne og bruke førstehjelpsveske. 4. få brev på rommet når det enn måtte komme. 5. låne nål. Om nummereringen skulle bety at jeg måtte nyte mine tillatelser i akkurat den rekkefølgen var litt uklart. De fleste reglene gav en slags mening, men rommet stinket intenst gammel mugg, så jeg gamblet på at det måtte være lov til å åpne vinduene i hvert fall litt. Etter å ha hørt to jetfly ruse motorene sine, kapitulerte jeg for muggen og skalket lukene igjen. Fyren på reisebyrået tullet ikke da han sa at dette var det hotellet som lå nærmest flyplassen. For å unngå å mugne selv bestemte jeg meg for å gå ut en tur. Første forsøk gikk dårlig. På gangen satt det ei dame som nektet meg å forlate etasjen før hun fikk se passet mitt. Det hadde jeg lagt igjen på rommet, i safen, det vil si bak ei litt løs veggplate. Jeg hadde møtt min første dezhurnaya, og som alle andre måtte også jeg pent gjøre som hun sa. Folk som besøkte Russland mens Sovjetunionen fremdeles eksisterte, husker 216
gjerne ikke stort annet av oppholdet sitt enn all vodkaen de ble servert, og knapt nok det. En ting ganske mange likevel husker og forteller om er «Og vet dere, på hotellet satt det en KGB-agent utenfor rommet mitt og passet på meg hele tiden!». Siden disse damene fremdeles sitter der i dag, lenge etter at Russland ble et slags fritt land, er det på tide å avlive myten om KGB-dama på gangen. I Russland er det helt normalt at det i korridoren i hver eneste etasje til enhver tid sitter en kvinne, en dezhurnaya. Hun er Sjefen i etasjen. Stell pent med henne og du har alltid tilgang på toalettpapir, håndklær og andre nødvendigheter. Om nødvendig kan hun godt gå inn og banke naboen din, hvis han bråker i fylla eller snorker for høyt. Som regel er det en ordentlig bestemorfigur som sitter der, men dezhurnaya-ene kommer i alle aldersgrupper og kroppsfasonger. De har ikke altfor mye å gjøre. Renhold og sengeskift er det vanligvis andre som kommer og tar seg av, så for meg var de, stakkars mennesker, helt ideelle til å øve russisken min på. Med passet på meg fikk jeg slippe ut. Jeg fikk til og med et «Shilajo ospyeha!», «Lykke til!», med meg på veien. Hun skjønte nok at jeg var ny i landet, enda jeg hadde kledd meg i grått og prøvde å se så molefonken ut som jeg bare kunne, slik jeg hadde sett at de innfødte gjorde. Jeg trengte mat. Det var kafé i førsteetasjen, men der var det ikke mulig å få noe å spise. Kafeen var åpen døgnet rundt, stod det, unntatt fra 11-12, for da hadde de teknisk pause. Kanskje holdt de da stengt spesifikt for at de selv skulle få spist lunsj, men i praksis hadde de tydeligvis pause døgnet rundt. Servere mat på kvelden gjorde de i hvert fall ikke. Fraværet av matlaging kan også godt ha vært et ledd i kampen for å begrense den mystiske smitten som lurte i hotellets kroker og varmtvannsrør. Ikke visste jeg, men sulten, det var jeg. Redningen ble å begi seg ut på vandring tilbake til flyplassterminalen. Noen sedler kjøpte meg en varm Cola og en kald kjøttpai fra kafeen i avgangshallen. Jeg tok en omvei tilbake til hotellet, i et forsøk på å få sett bittelitt av landet. Et typisk, russisk juletrekulekirkespir i det fjerne lokket meg til seg. Det eneste russiske kulturtrekket jeg kom i nærheten av på den kveldsturen var mafiaen. Nærmere bestemt var det skvettemafiaen, en horde av sjåfører som bruker sine bittesmå Ladaer, VAZer og andre blikkboksbiler, til systematisk å forflytte vann fra sølepytter over på det som måtte finnes av fotgjengere. At bilister oppfører seg som om det ikke finnes fotgjengere er ille nok. Der oppførte de seg derimot som om de utmerket godt visste at det var folk til fots 217
der ute, men at det skulle de nok få en slutt på. Det var bare jeg som var ute og gikk, så selv om jeg raskt gav opp å komme frem til kirka, ble det likevel en så fuktig aften i Russland som det kan bli det for meg som er avholdsmann. På hotellet fortsatte kultursjokkene å strømme på. Etter litt fikling med fjernsynsapparatet (ta alltid med litt verktøy hvis du skal til Russland) klarte jeg å få både lyd og bilde på det. På programmet stod en film med en svært så ung George Clooney i hovedrollen. I motsetning til hva man skulle tro så var filmen hverken dubbet eller tekstet på russisk. I stedet virket det som om det satt en fyr i studio og simultanoversatte hele dialogen i filmen, som om det var en annen pressekonferanse de direkteoverførte. Et par sekunder etter at noen i filmen begynte å si noe, kom oversetterens versjon av det de sa og overdøvet skuespilleren fullstendig. Fyren gjorde alle rollene selv, det var i grunnen ganske imponerende. Han la til og med stemmen i et litt lysere leie når han skulle gjengi noe en kvinne sa, unntatt de gangene han ignorerte at kvinnene sa noe, som i grunnen var ganske ofte. Da jeg skulle sjekke ut neste morgen måtte jeg igjen vise dezhurnaya både passet mitt og at jeg ikke hadde stjålet noe fra rommet, før hun gav meg et utsjekkingsdokument. Det skulle jeg putte i lommen og ta opp igjen og gi tilbake til henne, så hun forskriftsmessig kunne stemple det og gi til meg på nytt. Det stemplede dokumentet måtte jeg vise frem i resepsjonen, sa hun, og ønsket meg lykke til for andre og siste gang. I resepsjonen våknet vakthavende med et feminint, lite skrik da jeg så skånsomt som overhodet mulig overleverte lappen til henne. Tilbake fikk jeg et artig spørreskjema om hotellet. Nå er det ikke uvanlig i seg selv å bli bedt om å vurdere kvaliteten på hotelloppholdet når man sjekker ut, men skalaen som ble brukt der var litt spesiell. Min opplevelse av hotellets forskjellige fasiliteter og kvaliteter skulle jeg klassifisere enten som Bra eller som Verre enn forventet. Litt merkelig, men det gjorde det faktisk enklere å fylle ut skjemaet enn det ofte kan være. Flyet jeg kom til Russland med hadde landet på den internasjonale flyplassen Sheremetjevo-2, og nå skulle jeg reise videre fra innenriksflyplassen Sheremetjevo-1. Reisebyrået hadde rådet meg innstendig til å ta drosje til den andre flyplassen, for med offentlig transport var det ikke godt å vite hvor jeg ville havne. Drosjesjåførene antydet alle en pris på en halv russisk ukelønn betalt i brukte og umerkede dollarsedler for å ta meg til den andre flyplassen. Jeg valgte 218
å droppe drosjerådet. Den andre flyplassen var nemlig den samme flyplassen, hadde jeg funnet ut. Forskjellen var bare at jeg nå skulle til en annen terminalbygning. Den lå bare en kilometer unna, men på den andre siden av rullebanen. Jeg så ingen annen vei dit enn å gå rundt, og det ville bli en drøy tur med sekk på ryggen og skvettemafiaen hissig patruljerende på veiene. Redningen min ble en marshrutka, som er akkurat det det høres ut som når man bare tenker seg litt om. Marshrutkaer er minibusser som går i faste marsjruter mellom punkt A og punkt B, og kan man det kyrilliske alfabetet så kan man på et skilt i fronten lese den nøyaktige ruta som kjøres. Man kan også lese at det koster bare noen få rubler, samme hvor man går på og av. Disse minibussene finner man stort sett overalt i Russland, og det er med dem at folk som ikke har råd til egen bil kommer seg rundt. Det er ingen grunn til ikke å benytte seg av tilbudet bare fordi man er utlending. Jeg satt trangt der inne sammen med flere russere enn det var seter, men jeg kom trygt fram. Etter lukta i bussen å dømme så var det ikke bare på hotellet mitt at varmtvannet hadde vært avstengt i det siste. Om kroppslukt skulle oppleves som et problem, så kan man for de dollarene man sparer i forhold til å ta drosje fint få kjøpt en hel skog av Wunderbaum og ta med seg i marshrutkaen. Tidsplanen min for dagen brøt fullstendig sammen da jeg tok marshrutka i stedet for å ta meg frem til fots. Jeg var fremme ved riktig terminal sju timer før flyet mitt skulle gå. Dermed fikk jeg god tid til mentalt å forberede meg på flyturen. For første gang i mitt liv skulle jeg reise med Aeroflot. Når man snakker om det så sier gjerne folk enten at de elsker å fly eller at de definitivt ikke liker å fly. Kanskje har de til og med flyskrekk. Det har ikke jeg. Når jeg står på toppen av et stup eller et hustak, får jeg alltid lyst til å kaste meg ut fra kanten. Ikke fordi jeg er lei av livet, men fordi jeg et sted dypt inne innbiller meg at da vil jeg kunne sveve bedagelig mot horisonten, mot nye eventyr. Kanskje er det utslag av en urgammel drøm mennesket har, om å kunne fly og være fri som fuglen. Eller kanskje er det bare restene av et enda mer urgammelt mareritt som i hovedsak handlet om å falle ned fra treet. Ikke vet jeg, men jeg er virkelig glad for at flyet ble oppfunnet. Jeg tenker ikke så mye over selve flyreisen, men det er sannelig fantastisk å kunne flytte på seg bare ved å tusle inn i en metallboks ett sted i verden og så sitte der og spise peanøtter og se en film eller to. Når man vakler ut av boksen noen timer senere, befinner man seg utrolig nok på et sted som veldig nylig var 219
langt, langt borte. Så får det heller være at to av de stedene som luftfarten definitivt har knyttet nærmere de siste hundre årene er denne verden og den neste. Selv om flyene har gjort verden mindre, kan man fremdeles ikke unngå å treffe bakken hvis flyet man sitter i slutter å virke. Rent prinsipielt har jeg ingenting imot å dø. Faktisk ser jeg frem til døden med stor spenning. Ikke at det haster så veldig med å få oppleve det, men jeg håper at det ikke drøyer altfor lenge heller. Når døden inntreffer vil jeg være så helt og fullt tilstede som mulig, både fysisk og psykisk. Det må være en fantastisk opplevelse å kjenne livet renne ut av en, vite at dette er den store avskjeden og å ha tid til å fremsi noen minneverdige siste ord. Ikke «Jada, jeg lover å ringe legen imorgen», «Oj, nå må jeg løpe for å rekke trikken, ha det!», eller «Jeg ser du har en stor pistol, men hvis du skal ha pengene mine så blir det over mitt lik!». Da vil jeg heller huskes for noe i retning av Theodore Dreisers «Shakespeare, her kommer jeg!», eller «Tvert imot!», som Ibsen sa da pleiersken hans for siste gang mente at nå så han da litt friskere ut. Å dø i en flyulykke ville passe meg veldig dårlig. Spesielt dårlig omgitt av folk som for det første ikke ville forstå hva jeg sa, og som for det andre ville dø samtidig med meg og dermed ikke kunne bringe mine siste ord videre. Selv om Aeroflot hadde et litt dårlig rykte på seg, spesielt på innenlandsflyvninger, så var det statistisk sett tross alt veldig, veldig liten sjanse for at noe fryktelig skulle skje på akkurat denne flyturen. Jeg bestemte meg for ikke å tenke mer på det, og heller bare slappe av og bruke timene frem til avgang best mulig. Utenfor terminalbygningen strålte en farlig sterk sommersol. Jeg fant tilflukt i skyggen under et gammelt propellfly fra nettopp Aeroflot. Det stod ute på en parkeringsplass og så ut til å ha stått der en stund, med det gamle, røde Sovjetflagget fremdeles godt synlig på vingene og på halen. Først var det et stille og rolig sted å ligge og lese, men da det bar mot lunsjtid fikk jeg selskap av mange russere som antagelig tok seg tekniske pauser. Ikke vet jeg om lunsjerne var passasjerer som meg eller om de jobbet på flyplassen eller ved Aeroflots hovedkontor som lå like bortenfor. Jeg valgte å tro at de var passasjerer, for de fleste av dem like mye drakk som spiste lunsj, og det de drakk var øl fra store flasker. I og for seg er det kanskje naturlig at folk som er litt nervøse foran en flyreise søker roen i litt lett alkohol, men jeg lærte snart at russere slett ikke trenger noen unnskyldning for å leske seg med en liter 220
øl eller to midt på dagen. Allerede fra tidlig morgen av, hele uka igjennom, kunne jeg se øldrikkende menn og kvinner i gatebildet, på benker i parkene, hengende over rekkverkene langs elvebreddene og sittende i øl-og-frokost-teltene som stod overalt. Øl regnes knapt som annet enn en tørsteslukker. Det er vodkaen som er farlig, sier de. Begge deler selges billig og i flasker utstyrt med en kork som ikke kan settes på igjen når den først er tatt av. Begynner man på en flaske må man også drikke den ferdig. Resultatet er uunngåelig. Ett av Russlands mange store problemer i dag er et raskt synkende folketall. Årlig blir det trekvart millioner færre russere. Det er halvannet Oslo som forsvinner hvert år, det. Årsakene er mange, men virkningene av alkoholmisbruket spiller en viktig rolle. Hvert år dør førti tusen russere av akutt alkoholforgiftning. Det er flere enn det er som dør av mord og bilulykker tilsammen, dødsårsaker som i sin tur også ofte er en direkte konsekvens av høyt alkoholinntak. Seriøst blir det anslått at hver sjuende russer er en alkoholiker. Alkoholsituasjonen i Russland har en lang forhistorie, faktisk går den minst helt tilbake til våre felles forfedre. Vikingene seilte i sin tid fra Østersjøen og opp de store elvene for å drive handel. De jobbet og sloss seg frem til å bli det dominerende handelsfolket langs kysten og på elvene i store deler av det som i dag er Russland, Ukraina og Baltikum. De tok makta i viktige handelsbyer og grunnla flere nye. Slaviske stammer hadde organisert seg i et stort antall frittstående bystater, men det var vikingene som først begynte å danne en større enhet, gjennom et organisert samarbeid mellom de store handelssentrene. Mot slutten av 900-tallet hadde den delen av verden som var kjent for datidens europeere kommet så langt at det stod igjen bare to dominerende religioner, nemlig kristendom og islam. Overalt ble det valgt side i rivaliseringen mellom dem. Området som i dag er Russland ble presset hardt fra begge kanter i denne valgkampen. Den som til slutt å måtte velge side på vegne av russerne var vikingetterkommeren Vladimir av Kiev, en mektig mann som fremdeles regnes som Russlands første landsfader. Han tok imot sendebud både fra muslimene og fra Paven, lyttet til dem og spurte dem ut om det som var viktig for ham. Det tok ikke lang tid før han visste nok til å kunne velge. «Drikking er russerens glede. Vi kan ikke leve uten!», konkluderte han, og dermed var islam ute av dansen. Det kan kanskje passe å legge til at Vladimir, kanskje ikke så overraskende, 221
var av dansk ætt, fra Jylland. Ordet rus og navnet Russland har likevel ikke noen kjent felles språkrot. Mest sannsynlig var Rus bare navnet på den dominerende vikingklanen i Kiev-området da vikingen Rurik grunnla Novgorod i år 862, en hendelse som regnes som starten på den russiske nasjonalstaten. Siden Vladimirs tid har selvfølgelig også andre faktorer vært med på å få situasjonen helt ut av kontroll, for eksempel høy arbeidsledighet, billig vodka og en alkoholisert, hvithåret president som liksom skulle være et forbilde. Russerne har et problem og de vet det, men det virker som om de ikke helt skjønner hvor de skal begynne å ta tak i det. Å fjerne den sosiale aksepten rundt øldrikking til lunsj kunne være et greit sted å begynne, tenkte jeg. Der, under propellflyet, virket det som om jeg var alene om å tenke det. Ingen av lunsjdrikkerne hadde hatt flyveruniform på seg. Oppmuntret av det gikk jeg, helt i rute, ombord i flyet mitt til Vladivostok. Ikke et vondt ord om Aeroflot skal komme fra meg, men hvis jeg skulle gitt flyselskapet navn, så hadde jeg nok heller kalt det Aeroikkeverreennforventet. Passasjerene lot ikke til å innse at vi fløy gjennom ei natt. Det var fullt liv på alle seterader hele veien. Kanskje ville de ikke tenke på hvor vi skulle. Kanskje foretrakk de Moskva, og hvis de ikke kunne få være i Moskva, så ville de i hvert fall leve etter klokka der. Selv sov jeg nesten hele veien så godt som det er mulig på et fly. Etter åtte timer våknet jeg til morgen ved Japanhavet. Jeg var tusen mil fra Moskva, enda lenger hjemmefra og jeg hadde bare fire uker på meg til å komme meg hjem. Akkurat da var det alt jeg visste om den neste måneden av mitt liv. To barske karer med høye hatter og stramme uniformer sjekket papirene til alle passasjerene før vi fikk forlate flyet. Forholdene på flyplassen var så enkle at det var rett og slett ingen steder som egnet seg bedre til en slik kontroll. Kontrollørene så til min tilfredsstillelse med store øyne igjennom passet mitt. De diskuterte lenge de forskjellige stemplene frem og tilbake seg imellom før jeg til slutt fikk gå ut av flyet. Nede på rullebanen var det noen hundre meter å gå til terminalbygningen. Bagasjeuthentingen tok uvanlig lang tid. Jeg begynte å mistenke at bagasjen ikke hadde vært med flyet i det hele tatt, men at det rullebåndet jeg så sekken min bli lagt på i Moskva var det samme rullebåndet som skulle rulle seg selv og bagasjen vår helt frem. Riktig så ille var det heldigvis ikke. 222