Beate Grimsrud GOD JUL

Beate Grimsrud GOD JUL

Beate Grimsrud GOD JUL Hvor er du? Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet og søsteren min FORTELLING

Jeg, søsteren min og kylling.

DET ER JULAFTEN TO TUSEN OG ELLEVE. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. Jeg ligger begravd, som de julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt kiste og siden gravde ned i en grop i hagen. De uønskede presangene tok opp hele plassen i kroppen min og overskygget det fine. Å få noe uønsket var så smertefullt, siden det var så mye jeg ønsket meg. En gang fikk jeg et broderi som var festet til en ramme, der det var forventet at jeg skulle brodere bokstaven B med ørsmå sting. Og jeg fikk et syskrin og en nålepute som jeg siden leste at også Selma Lagerlöf hadde fått. Hvor galt var ikke det, når alle ens drømmer handler om bevegelse og fantasi. Jeg ville ha sportsutstyr og Lego, Selma Lagerlöf ville ha bøker. Begge drømte vi om å bli berømte forfattere. Men noen der ute syntes at vi skulle lære oss å sy. Selma Lagerlöf lyktes i å bli en stor forfatter, til tross for syskrinet og forventningene om hva en pike skulle drive med. Jeg fikk alwdri hoppski, men hoppet likevel og fant veien til forfatterskapet gjennom gleden ved å fortelle. Man skal alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige. Gropen i hagen ble en grav. Jeg ville ikke at sånt jeg ikke ville ha skulle finnes når det var så mye jeg ville ha som ikke fantes. Så mye jeg savnet. En sørgegrop. En grop for den usynlige Beate. Den jeg nektet å bli. Man kan bli sett og tydelig gjennom en presang, men man kan

også bli usynlig og sint. Nå er det befriende å slippe å være med på en overdådig julepresangutdeling. Det rare er at jeg i voksen alder får mange flere presanger som passer. Kanskje kommer det av at jeg ikke lenger ønsker meg så mye, at jeg nå kan kjøpe det jeg vil til meg selv. Eller har jeg vokst meg til å bli tydeligere? Vi har vandret i ørkenen og sett de vakre fjellenes taggete formasjoner. Havnet i en beduinleir og sett solnedgangen over ørkenlandskapet. Den knall oransje solen. Den mørkegule sanden. Så plutselig helt svart. Og kulden kommer krypende. Vår beduinvert tenner et bål. Det var min idé å tilbringe julaften i ørkenen. Jeg tenkte at det ville bli en julaften å minnes. Bare bålets skinn og så denne veldige himmelen med de kjente stjernene. Den var der da jeg ble født. Den skal være der når jeg dør. Søsteren min er pratsom i kveld. Jeg er taus. I munnen skraper minner. Jeg føler på dem med tunga. I lommene skraper minner. Jeg føler på dem med fingrene. Under lua, under håret, bak øynene. Bilder av steder jeg har sovet og julaftener jeg har opplevd.

Wadi Rum-ørkenen klokken seks julaften, 2011. DA JEG VAR LITEN OG VI HADDE FERIE, SOV VI OFTE I TELT. Men enda oftere rett på bakken. Ved siden av bilen som var rygget inn i et skogholt. Beduinen forteller at han har vokst opp med ti søsken i et telt. Jeg er siste generasjon, sier han. Nå har vi alle flyttet ned til tettsteder og tar bare imot turister ved teltet. Men jeg elsker telt, sier han. Han drar opp genseren og viser et stort brennmerke på ryggen. Alle vi ti barna har ramlet i ilden. Jeg falt da jeg danset med blikket rettet mot en fugl. Som liten ble jeg en gang nødt til å spise en skorpion. Mor grillet den. Slik ville jeg være

immun hvis jeg skulle bli bitt av en siden. Jeg måtte spise veps også. Det er beduin-medisin. Det blir ikke medisin i kveld. Han griller lammespyd til oss, og vi spiser. Han forteller at han kan bake brød i bare hendene, uten kar eller panne, og steke det rett på ilden. «Are you married», spør han plutselig og vi svarer ja. Han merker at vi lyver. «Mennene våre venter på hotellet», sier vi. Og han forteller at broren hans har fire koner og atten barn. Den ene kona har stukket av. «Do you want beduin massage?» Nei takk. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hvor det vil ende. Som mann er det bare å dra til Saudi-Arabia hvis du ikke har noen kvinne. Du får ti tilbud om å gifte deg før du kommer ut fra flyplassen. Det er byråer som fikser giftemål, og kvinner over femogtjue kan bare glemme å bli gift der. De er for gamle. Har du vært der? spør vi beduinen. Nei, jeg har sett det på TV. TIDEN GÅR SAKTE. Hvor mange har ikke sittet rundt leirbålet time etter time i andre tider og på andre steder. Søsteren min sier: Det er her julen kommer fra. I ørkenen ikke langt herfra. Dagen før hadde vi vært i en kirke i Aqaba, hos en liten kristen menighet, og sett barna spille juleevangeliet. Uten å forstå et ord arabisk forsto vi alt sammen. Vi kjente igjen sangene. Vi kjente igjen historien om Jesu fødsel. Barn var utkledd som Josef og Maria, hyrder og konger. De minste barna var sauer og engler, de hadde vinger eller bomull på ryggen

og løp inn og ut på scenen eller ned til foreldrene i salen. Det var en tafatt og meget sjarmerende forestilling. Hørte liksom mer hjemme her enn når vi spiller den midtvinters hjemme i snødekte Norden. Det er her julen kommer fra, sms-er jeg til vennene mine. Legg unna mobilen og vær her og nå, sier Torunn. Eller så begynner jeg også å sms-e. Bare begynn, du. Vi har jo all verdens tid. «Men kan vi ikke snakke sammen?» «Vi har snakket bare vi to i over en uke.» Ordene vender seg innover. «Men du som alltid forteller. Men du som er så morsom,» prøver hun. Jeg stirrer inn i bålet og varmer øynene. Vekker minnene. SOLEN GIKK NED KLOKKEN SEKS OG DET BLE HELT BEKSVART. Bare lyset fra bålet skinner under en enorm stjernehimmel. Den som kunne disse bildene. Jeg leter med blikket og finner opp nye stjernebilder. Kulden kommer krypende. Vi har kledd på oss alle klærne vi har. Jeg er varm på forsiden og kald på baksiden. Må snu ryggen til bålet iblant for å varme den. Da endrer plutselig lyset seg. Månen stiger opp over ørkenen og igjen ser vi fjellene. De taggete fjellene som beduinen forteller heter Vishetens syv søyler. De er nå dekket av et blått skimmer. Det er lyst igjen. Nattlyst. Vi som ikke kunne se mer enn noen meter i lyset fra bålet, ser nå hele landskapet. Sjelden har jeg sett en så sterk måne. Torunn ligger ved siden av meg i sin sandgrop, uten lue. Hvem er hun? Jeg vet det godt. Jeg kikker opp og stemmen hennes kommer til meg gjennom

stjernehimmelen. Som et snøre jeg alltid har hatt å holde meg i. En storesøster. Hennes store ønske var å få en lillesøster. Men var det den jeg ble, som hun lengtet etter? Hun prøvde å forme og fylle meg som en dukke. Lenge fikk hun kle på meg etter sin smak. Men en dag sa jeg stopp. Hun vil vel ikke velge klærne mine den dag i dag? Jo, jeg tror det. Hun fletter inn små kommentarer om min oppførsel og mine valg. Jeg hører dem som blindeskrift. Pirker på dem som blindeskriftens punkter når hun lukker munnen. Svarene kommer ikke umiddelbart. Påstandene hennes om meg er små spørsmål til henne selv. Rør ikke ved mine følelser, tenker jeg. Se ikke på meg. Ikke tenk noe om meg. Hva skal hun peke på hvis hun skal peke på meg. På sitt eget hode naturligvis. Ørkenen. Himmelblikket på meg. Evigheten. Uendeligheten. Turistblikket. Endelig, foranderlig. Det mannlige blikket. Det arabiske blikket. Storesøsterblikket. NATTEN. Hva skjuler den og hva åpner den for. Bilder vokser fram. Knivsnitt gjennom natten. Natten har felt seg ned over dagen med nye lyder og skygger. En helt ny kropp. Stemmen byttet ut med taushet. Vanskelige verdener bak lukkede øyne. Tiden drikker avstanden mellom dag og natt. Taushet høres likt ut uansett hva det betyr. Taushet er det samme på alle språk. Taushetens frihet. Eselet stod og ropte i munnen på guiden da vi var i