Silvia Avallone Marina Bellezza Oversatt av Astrid Nordang, MNO
Om forfatteren: Silvia Avallone er født i 1984. Hun er opprinnelig fra Biella i de italienske Alpene som hun hyller i denne romanen. Hun lever for tiden i Bologna. I 2010 debuterte hun med Stål (2013), som fikk strålende mottakelse både i Norge og i en rekke andre land og regnes i dag som en av de mest spennende unge italienske forfatterstemmene.
Om boken: I en mindre by i Nord-Italia, i en dal omgitt av granittfjell, lever Marina Bellezza og hennes kjæreste. Og her blant arbeidsløs ungdom og nedlagt industri, er det eneste håpet å skape sin egen framtid. Det er de også innstilt på, men de trekker i helt forskjellige retninger. Den 22-årige Marina har planene klare. Hun er smellvakker, har karisma og en strålende stemme. Hun har raseriet til de unge menneskene som ikke ble elsket nok. Foreldrene har latt henne leve sitt eget liv foran tv. Der har hun sittet og drømt. Hun vil vekk og til topps i musikkbransjen. Kanskje vil hun også bare bli sett av en far som aldri har brydd seg. For kjæresten Andrea er framtida rett utenfor stuedøra. Andrea, som kommer fra en bedrestilt dommerfamilie, vil ikke gå i sin storebrors vellykkete fotspor. Han vil ta tiden tilbake og dyrke jorda på bestefarens fjellgård. Men drømmene deres er nærmest umulig å forene med den kjærligheten som har knyttet dem sammen gjennom hele ungdommen. Atter en gang, og med stor empati, lykkes Silvia Avallone i å skildre krisen i det italienske samfunnet og de unges tvil og søken. Få har skildret Berlusconis Italia så godt og forfatteren er nå under oversettelse til stadig nye språk
Copyright 2013 RCS Libri S.p.A., Milan Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-37095-3 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Sara, min mor
DEL EN Ville vesten
1 En bred strime av lys spredte seg mellom trærne i skogen, den milen den fulgte fylkesvei 100 og lå utstrakt mellom to enorme, svarte fjell. Den var det eneste tegnet på at det fortsatt var et slags liv i denne dalen ved en øde og glemt provinsgrense. Det dukket opp foran frontruta, lyset som liknet lokkemat for noe dypt nede i avgrunnen. Men de mistet det av syne allerede i neste sving. I et lyskryss midt ute i dette ødelandet, satte de ned farten og stanset opp utenfor restene av en kro. To gjenspikrede vinduer og en plakat hvor ordene FAST MENY hadde bleknet og knapt nok var leselig. En av dem husket å ha feiret sin første kommunion der. Tjue år senere sto bare taket og vinduslemmene igjen. Tjue år senere var alt over. De spant av gårde nok en gang og fortsatte. Langs denne delen av veien var det ingen gatelykter, ingen metallnetting som beskyttet mot truende steinblokker. Billyktene overrasket deler av et autovern som var gjengrodd av busk og kratt, nå og da en forfallen hytte. I den tomme natten mistet de fullstendig retningssansen der de kjørte. De var de eneste ute på Fv 100, mellom dalbunnen og dette ødelandet. I en gammel Volvo stasjonsvogn snodde de seg mellom stupbratte avgrunner og oppover hårnålssvinger de kunne utenat. Belegget med bladverk på veien ga det hele et mer spøkelsesaktig preg. De steile fjellveggene krummet seg rundt loddrette fossefall, og de hørte ikke annet enn den monotone susingen av vann gjennom de nedrullede bilrutene. Så var lyset der igjen, et utydelig skimmer som ble
halvt skjult av en fjellrygg. De så det fremdeles, men de sa ingenting. De kom til Andorno. Det gule lyset i trafikklyktene pulserte i intervaller, og uten å ta hensyn til lyskryss eller forkjørsrett freste Volvoen av gårde i nitti kilometer i timen. Da de hadde passert kirkegården og restene etter den lille fotballbanen de hadde vokst opp med, sto det shabby omrisset av Sirena-baren der og ventet på dem. Skiltet var slukket. De parkerte og gikk ut av bilen. Den ene var høy, den andre tettbygd og den siste hadde et blikk svartere enn olje. De nærmet seg døra: ingen lyder innenfra. De presset likevel ned dørhåndtaket. «Det er stengt.» Sebastiano, den høye, ble stående urørlig utenfor inngangen. Han fortsatte å skule på døra, så ga han den et spark. Og ett til. Bordene utenfor var stablet oppå hverandre og kjedet sammen med et tau, som om noen ville finne på å stjele dem. På bakken lå noen tomme røykpakker. Luca, den tettbygde, tok en runde rundt bygningen og inspiserte baksiden. «Ingenting her, det er faktisk stengt.» «Vi drar,» sa Andrea. Han var rolig. Blikket hans var uforsonlig og nedsunket i et mørke. «Hvor da?» Spørsmålet ble straks sugd opp av mørket rundt dem. Sebastiano var nervøs, han så på Andrea som om han hadde utfordret ham og nå forventet et svar. Luca plukket mobilen opp av lomma og ga seg til å skrolle nedover navnelisten. «Jeg vet ikke,» sa Andrea. Han rettet på kragen, tente
en Lucky Strike. Byen var ikke noe for ham, han hadde alltid kjent seg ukomfortabel ved vannhullene i denne provinshovedstaden. Han foretrakk disse fjellene som hadde vært ubebodde i årtier, der følte han seg i alle fall ikke som en fremmed. Han snudde seg og så opp, mellom Cervo-dalen og Mosso-dalen, der lyset fremdeles holdt stand og fløt ut i kveldsfuktigheten. Så ga han de andre et nikk i den retningen. De så skeptisk på ham, men steg inn i bilen igjen. Sebastiano startet motoren og kjørte tilbake, i retning Andorno. Denne gangen tok han imidlertid av, svingte inn på Fv 105 i retning San Giuseppe di Casto. Nå så man lysstrimen klarere. Den lot til å være nærmere. Uten et ord bestemte de seg for å forfølge den. Kanskje var det en brann, det spilte ingen rolle, de kjørte mot det uansett. I San Giuseppe passerte de en aviskiosk, en matbutikk, en kirke. Et par kilometer, så forsvant stedet i bakspeilet. De var sånn, alle landsbyene i dette området: forlatte, nedlagte butikker og slukkede skilt. Og likevel hadde det aldri streifet dem å skulle dra sin vei, tvert imot: Følelsene deres, selve retningssansen, ble diktert av disse veiene, av disse fjellene. Enkelte kvelder, som denne, ble det ikke sagt stort. Andrea satt og hvilte tinningen mot vinduslisten og så ut. Sebastiano kjørte, han nøt friheten som han hadde gjenerobret etter ni måneder i buret. Bare et øyeblikk streifet det ham hva sønnen hans en dag ville tenke om ham, når han ble stor. Sted: Golzio. Stereoanlegget var ødelagt, men de snakket fortsatt ikke sammen. For ikke å bli overrumplet av buskas og steiner, hadde de inngått en lastefull pakt om å la stillheten råde. Luca saumfór fremdeles mobilen