Tom Egeland Åndebrettet
2004, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2010 ISBN 978-82-03-19764-2 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Åndebrett (ouijabrett/planchette) planchette [plangsjétt], en, r- (fr. planchette) lite brett med knotter under som under et mediums hånd glir frem og tilbake på en plate med alfabet og sifre: (mediet) gikk i transe ved planchetten, men den rørte sig ikke. NORSK RIKSMÅLSORDBOK plansjétt, en, fr., lite brett el. skive som brukes under spiritistiske seanser til nedskrivingavmeldinger fra åndene. KUNNSKAPSFORLAGETS FREMMEDORDBOK ånd. Vesen uten legeme, oftest avdøde menneskers ulegemlige skikkelser, «spøkelse». ASCHEHOUG OG GYLDENDALS STORE NORSKE LEKSIKON
Innhold Opptakten FØRSTE DEL: DEN GÅTEFULLE BYGDA Juvdal Fortiden 1962 1963: Berits hemmelighet Minner og mareritt Fortiden 1977: Seansen Victoria Fortiden 1978: Døden ringer på Transen Fortiden 1978: Dobbeltdrapet (I) Omen ANNEN DEL: FORTIDENS HEMMELIGHETER Dødens stemme Fortiden 1978: Dobbeltdrapet (II) Dagboken Fortiden 1981: Henleggelsen TREDJE DEL: DEMONENS ØYNE De siste timene: Kl. 13.05 14.10 De siste timene: Kl. 14.10 14.55 De siste timene: Kl. 14.55 16.10 De siste timene: Kl. 16.10 17.15 Etterspill
Personoversikt:
H va husker jeg best? Smertene? Sorgen, den usigelige sorgen? Jeg husker det blendende lyset fra operasjonslampen, og knærne mine som var dekket av et grønt klede. Jeg husker pusten min, hvert åndedrag, hvert hjerteslag. Fingrene mine som røsket i lakenet. Jeg husker timene som var uten ende, minuttene som aldri tok slutt, sekundene som rev og slet i tiden. Bildene inni meg: den vesle tulla, den leende pjokken. Doktorens lave mumling mens han arbeidet. Stanken av eter. Etter aborten trillet han meg inn på et siderom. Her kan du hvile ut, sa han. I løpet av noen minutter kom blødningene. Jeg husker doktorens panikk. Blikket hans over munnbindet. Alt dette husker jeg.
Opptakten
F JUVDAL 31. MAI 1962 ørste gang Berit og Nina lekte med åndebrettet, var en lang og lat torsdag ettermiddag i slutten av mai 1962. Solen hang tung og dorsk på den stålblå himmelen. Ikke en sky, ikke et vindpust. Nede i dalen var luften lummer og stillestående. På den hetedirrende asfalten utenfor landhandleriet sto de gamle og klaget over at myggen var kommet tidlig i år, og ennå var det bare mai, tenke seg til. Oppe på Borgersen-gården satt Berit i den dype vinduskarmen og lente pannen mot glassruten. Hun var 14 år og kjedet seg. Bak klyngen med trær som skygget for utsikten, kunne hun skimte stavkirken og hustakene nede i bygda: rektangler av dampende takstein, bølgeblikk, shingel. Nina satt på gulvet og lekte med kattungen. «Hva skal vi finne på?» sukket hun. Gjennom løvverket skimret solen lik en varmluftsballong som hadde hektet seg fast. «Kom,» hvisket Berit, «jeg skal vise deg noe.» Åndebrettet lå i en fillete eske på en hylle i det evige tussmørket på loftet, i glemselen blant støvete bøker og spindelvev og eldgamle kåper med morkne pelskrager. Berits bestemor hadde kjøpt det i et antikvariat i en basar i en bakgate i utlandet da hun var ung. Andektig bar de brettet ned på kammerset.de skjøv duken, fruktbollen og lysestakene til side og la esken på bordet. Nina trakk for gardinene. Fylt av lykksalig spenning tente de to stearinlys. Berit kjente den søte angen av gress og pollen gjennom vinduet, og den skarpe duften av møllkuler og kamfer. En traktor harket på jordet bortenfor. En trassig flue forsøkte å mase seg ut gjennom vindusruten. Hun lot Nina knytte opp hyssingen som holdt esken sammen. Utenpå lokket «Improved Planchette Ouija», produsert hos J.S. Jensen, Danmark, 1924 var det trykt en advarsel: «Bør ikke anvendes af personer med daarlige nerver eller svagt hjerte». De så på hverandre og fniste; daarlige nerver eller svagt hjerte, du liksom! Forsiktig løftet de av
lokket og tok ut brettet. I finstuen raslet bestefarsklokkens urverk før den brast ut i fire skjøre slag. Åndebrettet var falmet og stinket av mugg. Det måtte ha vært brunt eller gult en gang i tiden, det var ikke godt å si. Alfabetet og tallrekken var fordelt på fire buede rader. De slitte kantene var kranset av sirlige border flettet sammen med engler, ånder og geipende demoner. «Tør vi dette?» spurte Nina. Berit nikket. «Hvordan virker det?» «Åndene snakker til oss gjennom brettet,» svarte Berit liketil. Hun hadde hørt bestemoren si det. Nina grøsset. «Ikke på ordentlig vel?» Berit skar en skummel grimase. «Men hvordan kan åndene snakke?» spurte Nina. Berit holdt opp en hjerteformet skive av finér med et sirkelrundt hull. «Men hvordan?» Berit la finérskiven på brettet og hånden sin oppå Ninas. Huden hennes var myk og varm. Et kort øyeblikk så de hverandre inn i øynene. «De snakker gjennom oss, og gjennom brettet,» sa Berit med lav, tilgjort stemme. Hun løftet Ninas hånd bort til finérskiven, med sin egen hånd hvilende oppå. Ømt, nært. «Men hvordan virker det?» gjentok Nina utålmodig. Hun hvisket nå. «Når vi stiller et spørsmål, så svarer de.» «Hvordan da?» «De skyver hullet over bokstavene og former ord.» «Hvem er de?» Hun holdt inne. «Åndene. De døde! De som ønsker kontakt med oss levende.» Pusten til Nina var full av hakk. «Uvææææææ,» kurret hun. «Er du klar?» Nina forsøkte å trekke til seg hånden. «Det er vi som styrer skiven?