Christian Valeur Sprengt Monster
Om forfatteren: Christian Valeur (f. 1986) er bosatt i Oslo, der han er født og oppvokst. Han er forfatter av romanene Steffen tar sin del av ansvaret (2009) og Pusling!!! (2012). Sprengt Monster er hans første ungdomsbok.
2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013 ISBN 978-82-03-25650-9 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Henrik, Margaret, Hanne og Marit.
KJÆRE ALLE SAMMEN Jeg er en tikkende sexbombe. Det er ingenting å skamme seg over, men det får sine konsekvenser, for hver eneste dag møter jeg mennesker som fortjener et kyss i pannen. Overalt er det jenter som ler og hud som er varm og kvinner med hals. Det gnistrer på gateplan, i toppetasjer, på buss og i luftballong. Det stråler fra smil og fra tenner, fra lepper og lår, fra knapper, og på tepper. Mennesker man kan ha sex med har befolket jordkloden. Jeg har innsett at kjærligheten er kaos. At kjærligheten er rastløs og pingpong. Men nesten alle jeg møter er på leting etter kontroll. De vil sitte på et fang eller holde kjærligheten i sjakk. Det vil ikke jeg. Jeg vil ikke ha kontroll. Jeg vil løpe uten å bli sliten. Jeg vil kaste meg ut fra balkonger og stupe ned i enorme boller med kakedeig. Hei. Mitt navn er Monster. Jeg har en sykdom. Jeg blir forelsket i alle jeg møter. De fire siste årene har jeg prøvd å debutere seksuelt hundrevis av ganger. Det har vært en lærerik prosess.
HVORFOR MAN IKKE SKAL FORELSKE SEG I ELDRE KVINNER
1 Jeg er 12 år. Det er dagen etter at jeg har fått min første utløsning. Jeg tror i alle fall det var noe som kan kalles utløsning. Jeg føler meg fryktelig kjønnsmoden. Nå er det tidlig, tidlig morgen og jeg står i korridoren utenfor klasserommet og venter på at kvinnen i mitt liv skal komme stormende i et bedagelig tempo. Kvinnen i mitt liv heter Marianne og kalles spesialpedagogisk. Hver morgen står jeg utenfor klasseromsdøren, tidligere enn alle andre, for Marianne pleier å dukke opp først sammen med Sigve. Sigve sitter i rullestol og Marianne går. Marianne bruker nesten alltid hvite bukser. Nærmest gjennomsiktige, hvite bukser har hun. Men under buksene er Marianne langt fra gjennomsiktig. Der er hun utvilsomt nøttebrun. For en kvinne Marianne er. Hun går i de strammeste topper! På en barneskole! Hun har topper som klistrer seg, og under dem er det ingenting overflødig å klistre seg til. Håret hennes er alltid samlet i en knallhard hestehale. Det
virker som om hun er redd for å la håret flomme. Og godt er det. Jeg kan se for meg at hvis Marianne slår ut håret, så kommer jeg til å besvime. Jeg har sett sjamporeklamer på kveldstid. Jeg vet hvordan hår kan engasjere. Mariannes viktigste arbeidsoppgave består i å ta med seg Sigve inn på et grupperom. Hva som skjer inne på grupperommet er det ingen av oss som vet, men mest sannsynlig bruker Sigve mye av tiden på å ligge mellom puppene til Marianne. Kanskje prøver han å uttale ord mens han ligger der, kanskje øver han på å sortere fargerike baller. Kanskje spiser de romantiske middager. Da Marianne ble introdusert for klassen vår for tre uker og to dager siden gikk det opp for meg med et skallebrak: Det er meningen at jeg skal legge hodet mitt mellom pupper. Siden da har jeg tenkt på Marianne. Jeg er selvfølgelig ikke sjalu på Sigve selv om han får være mer sammen med Marianne. Sigve har enda kortere bein enn meg. Han søler til genseren sin i lunsjen. Han slipper å hente melk og frukt, men likevel lukter han melk og frukt. Jeg spør ofte Sigve om han kan fortelle om Marianne, men det har han ikke språk til. Mens jeg venter i korridoren borer jeg nakken inn i en kles-knagg. Denne knaggrekken med navnelapper er én av mange påminnelser om at jeg står bakerst i køen og nederst på klasselisten. Ved hvert eneste opprop blir jeg sittende og vente, navnene tikker av sted, Mille og Morten,
Tjalve og Trym. Gry og Jens Tore, Patte og Hysj. Og helt nederst, på bakerste rad, eller på midterste rad, eller rundt omkring i skolegården, sitter Monster og rekker opp hånden. Her er jeg! Jeg spør ofte Marianne om hun trenger hjelp, men Marianne trenger ikke hjelp, hun har en god utdannelse, fullstendig oversikt og nyttige rutiner. Hun trenger ikke engang hjelp til å løfte kasser eller bøker, for hun har en sterk rygg og stramme lår. Marianne spiller håndball med hestehalen sin. Der kommer hun endelig gående nedover gangen igjen! God morgen! Trenger du hjelp i dag, Marianne? sier jeg. Marianne gir meg en ringperm å holde og så sier hun at sommeren er på hell. Det var kaldt i dag, sier Marianne. Jeg skjønner at Marianne gruer seg til vinteren. Det gjør Sigve også, for han triller ikke så godt i snø. Han må over i en enda større rullestol for å takle snøen, og da ser han enda mindre ut. Jeg, derimot, elsker vinteren. Da kan jeg kyle snøballer og rutsje meg helseløs i islagte nedoverbakker. Marianne låser opp døren til klasserommet og vi får styrt Sigve inn blant pultene. Jeg spør, som jeg pleier, om jeg kan få være med inn på grupperommet når de andre elevene kommer, men Marianne lyver, som hun pleier, hun sier at det ikke er plass. Jeg tar ikke mye plass, sier jeg, uten å vente på svar, for jeg må opp til tavlen og skrive en