EN GJENNOMGANG AV FINANSKLAGENEMNDA INKASSOS AVGJØRELSER I 2018 Nemndsleder Rune Jensen
Saker henført under inkassoloven 8
Sak 2018-010 Hovedspørsmålet i saken var om inkassator i to purringer hadde behandlet en innbetaling fra skyldneren på en korrekt måte. Faktum: I inkassovarslet var samlet krav kr. 543(hovedstol kr. 403 + 2 purregebyr a kr. 70). Kravet ble ikke betalt innen fristen. Betalingsoppfordring ble sendt. Fortsatt ingen betaling. Samme dag som tungt salær påløp, betalte skyldneren kr. 543. 10 dager etter innbetalingen sendte inkassator en purring, uten at det var tatt hensyn til innbetalingen. Det fremgikk heller ikke at restkravet gjaldt udekket saldo etter at tungt salær var påløpt. Ytterligere en purring ble sendt med uendret innhold bortsett fra at det fortsatt var regnet renter av hovedstolen.
Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til sin avgjørelse 190-2014 der flertallet kom til at purringer ikke var direkte regulert av inkassolovens bestemmelser, og at de derfor måtte vurderes etter 8 om god inkassoskikk. Nemnda viste videre til Inkassoloven, kommentarutgave (Ernst Moe m.fl.) som i tilknytning til 8 andre ledd fremhever at det er ulovlig å gi skyldneren uriktige eller villedende opplysninger, og at dette ikke bare gjelder direkte feilaktige opplysninger, men også opplysninger som hver for seg er riktige, men som sett under ett er egnet til å villede. I betalingsoppfordringen var skyldneren varslet om tungt salær, men det ble ikke sendt noen faktura som viste doblingen av salæret, og den var heller ikke nevnt i purringene. Purringene viste ikke hvordan innbetalingen var håndtert.
Nemnda tok utgangspunkt i alminnelige obligasjonsrettslige betraktninger og viste blant annet til Viggo Hagstrøm som mener skyldneren i utgangspunktet har en ubetinget valgrett. Også vist til en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 19.8.1999 og finansavtaleloven 54 bokstav a som underbygger det samme. Innbetalingen av kr. 543 innebar utøvelse av valgretten og gjaldt således hovedstol og to purregebyrer. Purringene, som ikke viste dette, inneholdt derfor uriktige eller i alle fall villedende opplysninger. Purringene viste også løpende renteberegning av hovedstolen, noe det ikke var adgang til. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-371 Ett av hovedspørsmålene i saken var salærberegningen. Faktum: Klager betalte, etter å ha mottatt inkassovarsel, hovedstol og ett purregebyr til fordringshaver. Betalingen var for sen, og innklagede igangsatte inkasso uten å ta hensyn til at purregebyr var betalt. Fordingshaver opplyst at purregebyret ble tilbakeført ved overføring til inkasso. Innklagede fikk derfor kun opplyst hovedstol. Dersom kunden hadde andre saker hos fordringshaver, ville overskuddet bli avregnet mot disse. Purregebyret på kr. 70 ble ikke returnert da kostnadene ved å returnere beløpet oversteg kr. 70.
Nemndas begrunnelse: I inkassosammenheng identifiseres fordringshaver og inkassator. Innbetalinger til den ene pliktes derfor umiddelbart opplyst til den andre. Nemnda uttalte at den beskrevne praksis var helt uakseptabel og innebærer at det betales for høyt og derved ulovlig salær i alle lignende saker. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-471 Hovedspørsmålet var om det var i tråd med god inkassoskikk å fremme krav mot en avdød og/eller å gi uriktige eller villedende opplysninger om kravets størrelse. (Inkassovarslet var også i strid med inkassoloven 9. Det behandles ikke.) Faktum: Fakturaer, inkassovarsler og betalingsoppfordringer ble sendt i avdødes navn til avdødes adresse selv om innklagede hadde skifteattesten som viste at boet var overtatt til privat skifte av to av avdødes livsarvinger. Det var gitt villedende opplysninger om kravets størrelse, blant annet var tilgodehavendet summert feil og det var ikke opplyst om hvordan et tilgodehavende var disponert.
Nemndas begrunnelse: Et dødsbo under privat skifte har ikke evne til å være part i en tvist, jf. Rt-1994-650. Et krav mot en avdød må derfor rettes mot de arvingene som har overtatt avdødes gjeld, noe som også er uttrykt i Kommentarutgaven side 72. Rettsvillfarelsen var ikke unnskyldelig. Uriktige/villedende opplysninger anses lett som urimelig påtrykk, noe som er uttrykkelig uttalt i lovens forarbeider. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-775 Hovedspørsmålet i saken var om inkassators mange henvendelser til klager innholdsmessig og i antall gikk ut over det en skyldner må finne seg i. Faktum: Betalingsoppfordring ble sendt 13.12.2017. Innklagede ringte klager 19.12.2017. Klager opplyste da at namsmannen hadde lagt ned trekk i ektefellenes inntekter. NAV bisto med gjeldssanering. To dager senere sendt innklagede e-post til klager og minnet om fristen i betalingsoppfordringen. 10.1.2018 sendte innklagede varsel om tvangsinndrivelse som ble etterfulgt av SMS til begge ektefeller 15.1.2018 og e-post til klager 18.1.2018.
Klager besvarte e-posten ved å gjenta samme informasjon som i telefonsamtalen 19.12.2017. og ved å uttale at hun ikke ville besvare flere henvendelser. I perioden 12.2. 3.5.2018 sendte innklagede tre brev med oppstilling over kravet og to SMSer i tillegg til at man ringte klager flere ganger uten at klager tok telefonen. Innklagede opplyste at de syv ganger ringte klager uten å få svar. Det siste oppstillingsbrevet ble for øvrig sendt etter at klager hadde ringt 28.3.2018 og opplyst at hun opplevde pågangen som urimelig fordi innklagede var informert om situasjonen.
Flertallet tok utgangspunkt i at innklagede allerede etter telefonsamtalen 19.12.2017 var klar over at klager anså henvendelsene som plagsomme. Videre la man til grunn at innklagede var klar over at det ikke var noe å hente ved å begjære utlegg. Det ble heller ikke gjort noe for å avklare nærmere om det var begjært gjeldsforhandlinger. Etter flertallets syn var henvendelsene etter 18.1.2018 uegnet til å bringe inndrivelsesprosessen videre, og det samlede antall henvendelser etter dette tidspunkt krenket klagers integritet slik at hun samlet sett ble utsatt for urimelig påtrykk.
Mindretallet var uenig i dette. Det er viktig å opprettholde betalingspresset over tid med mindre skyldneren dokumenterer manglende betalingsevne, noe klager ikke gjorde. Hun la heller ikke frem opplysninger fra NAV. Det kunne heller ikke legges til grunn at innklagede hadde gjort forsøk på å avklare om gjeldsforhandlinger var innledet. SMSene skjedde med en måneds mellomrom, og ikke besvarte telefonhenvendelser kunne ikke hensyntas. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-776 Hovedspørsmålet i saken var om det var i strid med god inkassoskikk å sende krav om avdrag på SMS i stedet for på giro (papir) slik det opprinnelig var avtalt. Faktum: Partene inngikk avtale om betaling av kr. 500 pr. måned, og det ble for januar og februar 2018 som avtalt oversendt giro for innbetaling av terminbeløp. For mars og april sendte innklagede krav på SMS med samme frist og innhold som på papirgiroene. Klager unnlot å betale disse terminene og kontaktet ikke innklagede. Innklagede oppfattet dette som mislighold og sendte 8.5.2018 varsel om tvangsforfølgning. Klager tok da kontakt og avdragsgiro ble sendt for mai hvoretter avtalen fortsatte som før.
Nemndas begrunnelse: Nemnda kom til at endringen ikke innebar noen urimelig ulempe for klager. Vurdert etter 17 andre ledd var innsigelsen fremsatt for sent, og det forelå dessuten opplysninger om at klager ikke hadde forsøkt å løse saken på forhånd, noe som er et vilkår for behandling i nemnda, jf. vedtektenes punkt 4.1. Saken kunne derfor vært avvist. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold.
Saker henført under inkassoloven 17 andre ledd
Sak 2018-011 Hovedspørsmålet i saken var om det var fremsatt en innsigelse som det var rimelig grunn til å få vurdert før inkasso ble igangsatt. Faktum: Innsigelsen ble fremsatt før inkasso ble igangsatt både overfor fordringshaver, tidligere innfordrer og overfor innklagede som hadde kjøpt opp fordringen. Innsigelsen, som opprinnelig var fremsatt skriftlig, var at varen aldri var bestilt, og opprinnelig fordringshaver ble gjentatte ganger bedt om å fremlegge bestillingsgrunnlaget, uten at dette ble gjort. Utenrettslig pågang fortsatte, og innklagede anførte blant annet at de aldri fikk noen skriftlig innsigelse.
Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til at innklagede selv hadde ansvaret for å fremskaffe det som var anført overfor opprinnelig fordringshaver, og at det ikke var noe krav i loven om at innsigelsen måtte fremsettes skriftlig. Det oppsto heller ikke noe bevismessig problem da innsigelsen opprinnelig var fremsatt skriftlig. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-012 Hovedspørsmålet i saken var om innklagede hadde brutt en inngått avtale om å utsette videre inkassopågang. Faktum: Saken gjaldt innfordring av et misligholdt lån. Hele lånet ble sagt opp til innfrielse, friskmelding ble tilbudt mot betaling av to tidligere, forfalte terminer. Et stykke ut i innfordringsprosessen hevdet klager at hun telefonisk hadde inngått avtale om friskmelding av lånet mot innbetaling av et konkret beløp på en bestemt dato. Hun skal ha ringt og opplyst at hun først kunne betale dagen etter det som var avtalt, men betalte først fire dager etter opprinnelig dato. Innklagede hadde ikke kommentert den påståtte avtale i sitt tilsvar.
Nemndas begrunnelse: Nemnda fant at det ikke var nødvendig å innhente ytterligere kommentarer fra innklagede for selv om man la klagers opplysninger til grunn, viste disse at hun betalte for sent. Innklagede hadde da ikke rimelig grunn til å vurdere ytterligere utsettelse med å iverksette inkasso. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold.
Sak 2018-237 Hovedspørsmålet i saken var om avtalegrunnlaget mellom klager og selger også omfattet betaling av merverdiavgift og utleggsprovisjon til speditør. Faktum: Klager kjøpte et kamera over internett. Han betalte den oppgitte pris inklusive merverdiavgift til selger. Kameraet ble levert fra utlandet, og speditøren sørget for å betale merverdiavgift og beregnet seg en provisjon for bistand ved fortollingen. Speditøren sendte selv krav på betaling, men klager nektet å betale. Fremlagt faktura fra selgeren anga intet om at det tilkom ytterligere kostnader som følge av import, og det var heller ikke lagt frem noe som kunne underbygge at klageren hadde forpliktet seg direkte overfor speditøren.
Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til at klager ut fra den fremlagte faktura måtte ha rimelig grunn til å tro at han ikke pliktet å betale ytterligere ut over det som fremgikk av fakturaen. Han var ukjent med at selgeren ikke hadde kameraet på lager i Norge, men måtte importere det fra et selskap i samme konsern med forretningsadresse i utlandet. Fortollingen var antagelig avtalt mellom selger i Norge og/eller i utlandet og speditøren. Noen avtale med klager var ikke fremlagt.
Nemnda kom til at innsigelsen, slik den sto for nemnda, ikke fremsto som uholdbar, og det ble lagt vekt på at selger og speditør, som begge var profesjonelle, måtte ha ansvar for klare linjer. En fremlagt tingrettsdom var ikke avgjørende da den gjaldt et annet spørsmål, nemlig uenighet om transportkostnadens reelle størrelse som grunnlag for merverdiavgiftsberegningen. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-238 Sakens hovedspørsmål var dels om innklagede hadde behandlet klagers innsigelser på en korrekt måte, dels om det var tilstrekkelig sannsynliggjort at en avtale om betaling av et mindre beløp som fullt oppgjør, var inngått. Faktum: Innklagede la frem oversikt over det som hadde skjedd i saken. Klager mente en e-post fra juni 2016 viste innholdet i den inngåtte avtale, men denne ble ikke fremlagt og fantes ikke blant dokumentene fremlagt i saken. Nemndas begrunnelse: Nemnda la til grunn at klagers henvendelser var besvart på en saklig måte og innenfor rimelig tid. Det ble uttrykkelig bedt om en tilbakemelding på om innsigelsene ble opprettholdt. Da dette ikke ble besvart, var det i tråd med selskapets oppdrag om å ivareta fordringshavers interesse å innlede inkasso.
Når det gjaldt den påståtte avtale, tok nemnda utgangspunkt i hovedregelen ved behandlingen av sivile tvister for domstolene om at man må bygge på det faktum som etter bevisføringen fremtrer som det mest sannsynlige, det såkalte overvektsprinsippet. Nemnda viste til den fremlagte e-post korrespondanse fra juli/august 2016 som gjaldt forespørsler om dokumentasjon av kravene og fant det vanskelig å forstå hvorfor det var nødvendig dersom man allerede i juni var blitt enige om at saken kunne avsluttes mot innbetaling av et mindre beløp. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold.
Sak 2018-239 Hovedspørsmålet i saken var om klager var kjent med vilkårene for kjøp av kosttilskudd på nett, og om hun hadde plikt til å betale for en leveranse som hun hadde returnert. Faktum: Avtalen ble inngått på internett. Fremlagt dokumentasjon viste at klager huket av for bekreftelse på kjøpet der det blant annet uttrykkelig var uttalt at abonnementet løp til det ble sagt opp, og at man måtte si opp senest 14 dager før hver månedlige leveranse.
Av avtalevilkårene fremgikk det at man hadde 30 dagers angrefrist etter første levering, men at man deretter måtte si fra seg hver levering minst 14 dager før hver utsendelse fordi man pakket og klargjorde forsendelsene etter denne fristen. Oppsigelsen kom etter mottagelsen av andre forsendelse (den første var gratis), og skjedde en måned for sent. Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til klagers bekreftelse og la til grunn at hun var klar over kjøpsbetingelsene, og at hun sa opp andre leveranse alt for sent (først etter at hun mottok varen). Det var da ikke rimelig grunn til å stanse inkassopågangen. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold.
Sak 2018-470 Sakens faktum er i det vesentlige likt med sak 2018-239, og nemnda ga samme begrunnelse og konklusjon som der. Sak 2018-776 Samme problemstilling som i sak 2018-239 og 2018-470.
Sak 2018-369 Hovedspørsmålet i saken var om klager etter å ha bekreftet innholdet i en telefonsamtale i et brev til fordringshaver, kunne fritas for inkassosalæret. Faktum: Klager hadde signert prisoverslag og avtale om å betale for begravelse av en slektning. Kravet til inkasso gjaldt en tredjedel av totalkravet. Klager la frem kopi av brev sendt fordringshaver der han takket for at han ble frikjent for ytterligere krav.
Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til at fordringshaver ikke hadde fremlagt eller opplyst noe om at det var tatt skritt for å bringe klager ut av en eventuell misforståelse om plikten til å betale restkravet. Innklagede opplyste at fordringshaver bestred å ha fritatt klager for å betale resten. Nemnda konstaterte reell uenighet mellom partene. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-800 Hovedspørsmålet i saken var om innklagede hadde innledet inkasso mot rett skyldner, og om klager hadde fremsatt innsigelsen om at han ikke var rette vedkommende i tide. Faktum: Klager inngikk avtale med en skole om nettstudier. I bestillingen var det oppgitt at NAV skulle betale studieavgiften, noe NAV på forhånd bekreftet skriftlig overfor skolen. Faktura skulle sendes klager som skulle videresende det til NAV. Studieavgiften ble ikke betalt i tide, og innklagede igangsatte inkasso mot klager. Betalingsoppfordring ble sendt 8.8.2014. Innklagede purret på betalinger 20.8, 8.9 og 11.9. Først i e-post 22.9 viste klager til at det var NAV som skulle betale og opplyste at fakturaen ble videresendt NAV 10.6. Innklagede mottok betaling av hovedstol 17.10.2014. Kravet på utenrettslige kostnader ble deretter purret gjentatte ganger i perioden 20.10.2014-28.8.2017. Klager nektet hele tiden å betale.
Nemndas begrunnelse: Fremlagt e-post fra innklagede viste, etter nemndas syn, at innklagede ikke på forhånd av fordringshaver var gjort kjent med at NAV skulle betale. Dette forhold pliktet skolen å informere innklagede om, og det var da rimelig grunn for klager til å motsette seg å betale kravet. Nemnda tok utgangspunkt i at innsigelser bør fremsettes snarest mulig etter mottak av betalingsoppfordring. I dette tilfellet ble innsigelsen først fremsatt halvannen måned etter betalingsoppfordringen, men nemnda kom til at klager hadde liten grunn til å fremsette den tidligere fordi han måtte kunne gå ut fra at skolen hadde informert om at det var NAV som skulle betale. Uansett fortsatte innklagede den utenrettslige innfordringen mot klager i årene frem til høsten 2017 da kravet nærmet seg foreldelse, uten å ta konsekvensen av at klager bestred kravet. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Sak 2018-801 Hovedspørsmålet var om klager hadde et rimelig krav på å få vurdert en innsigelse mot et abonnement tegnet på internett som gjaldt forpliktelse til å betale for løpende vareleveranser. Faktum: En hjemmeværende psykisk syk sønn bestilte varer på internett. Kort tid etter at fakturaen ble sendt sa faren opp abonnementet og påsto at det forelå en ulovlig abonnementskobling i vilkårene og at angrerettsskjema ikke lå ved. Fordringshaver aksepterte oppsigelsen og beklaget at skjemaet ikke lå ved, men sendte likevel inkassovarsel på fraktomkostningene og ba innklagede innfordre beløpet.
Nemndas begrunnelse: Nemnda fant at innsigelsene var reelle og relevante i forhold til bestilling av varer på nett, særlig fordi det dreide seg om at abonnement som forpliktet sønnen til å betale for løpende leveranser. Konklusjon: Klager fikk medhold.
Saker henført under inkassoloven 9
Sak 2018-368 Det var to spørsmål i saken; om det var inngått en avtale om friskmelding av lånet, og om oppsigelsen av det var mottatt. Kun sistnevnte problemstilling behandles her. Faktum: Banken sendte oppsigelse av lånet. Oppsigelsen var adressert til klagers bostedsadresse. Banken mottok oppsigelsesbrevet i retur en ukes tid senere og sendte kravet til inkasso. Innklagede sendte inkassovarsel til samme adresse og mottok en telefon fra klager samme dag som han mottok det. Klager nevnte ikke noe om at han ikke hadde mottatt oppsigelse av lånet.
Nemndas begrunnelse: Nemnda tok utgangspunkt i at oppsigelse av lån ikke er regulert i inkassoloven, men viste til finansavtaleloven 52 tredje ledd som bestemmer at oppsigelse av låneavtale må være skriftlig og begrunnet med frist på to uker for å rette på forholdet. Bestemmelsen har flere likhetstrekk med inkassoloven 9, og nemnda mente at gode grunner talte for å forstå bestemmelsen på samme måte. Oppsigelsen var adressert til riktig adresse og oppsigelsen ble derfor ansett betryggende avsendt. Manglende oppsigelse ble ikke nevnt i telefonsamtalen med innklagede, og innklagede var da berettiget til å gå videre med inkassopågangen. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold.
Sak 2018-371 Det var to hovedspørsmål i saken; var inkassovarslet klart og utvetydig og var det beregnet riktig salær. Det siste behandles ovenfor under 8. Faktum: Betalingsfristen i inkassovarslet, som var datert 20.12.17, var skrevet 2018-01-03. Nemndas begrunnelse: Skulle betalingsfristen forstås som 1. mars 2018 eller 3. januar 2018? Nemnda viste til at år-måned-dag er i tråd med norsk og internasjonal standard i følge Språkrådet. Ut fra sammenhengen måtte klager forstå at fristen var 3. januar 2018, idet det ellers ville ha vært en frist på mer enn to måneder. Konklusjon: Klager fikk ikke medhold på dette grunnlag.
Sak 2018-778 Hovedspørsmålet i saken var om varslene var betryggende avsendt. Faktum: Innklagede hadde to fakturaer til inndrivelse. Klager flyttet, men det fremgikk ikke av sakens dokumenter når flyttingen faktisk hadde funnet sted. Fremlagte kopier viste at innklagede på et tidspunkt ble klar over at klager hadde flyttet. For den ene fakturaen ble inkassovarslet sendt til opprinnelig adresse, mens betalingsoppfordringen sendt til ny adresse. For den andre fakturaen ble inkassovarslet sendt til opprinnelig adresse til tross for at innklagede på dette tidspunkt var klar over at klager hadde flyttet. Betalingsoppfordringen ble sendt til ny adresse.
Nemndas begrunnelse: Nemnda la til grunn at varslene var betryggende avsendt for den første fakturaen fordi innklagede i tidsrommet mellom inkassovarslet og betalingsoppfordringen ble klar over flyttingen og tok hensyn til dette ved å sende betalingsoppfordringen til ny adresse. Det motsatte var tilfellet for det andre kravet fordi innklagede ved utsendelsen av inkassovarslet var klar over at skyldneren hadde flyttet til ny adresse. Selv om betalingsoppfordringen ble sendt til ny adresse, kunne det ikke reparere for manglende varsling om iversetting av inkasso. Konklusjon: Klager ble gitt delvis medhold.
Saker henført under inkassoloven 10
Sak 2018-370 Hovedspørsmålet i saken var om betalingsoppfordringen oppfylte lovens krav. (Inkassovarslet var også i strid med 9. Det behandles ikke.) Faktum: Betalingsoppfordringen inneholdt dels en fortsettelse av inndrivingen av enkelte låneterminer, dels en betinget oppsigelse av hele lånet på en halv million kroner. I spesifikasjonen av kravet var to purregebyrer slått sammen med en lånetermin, og hovedstolen var ikke forklart nærmere.
Nærmere begrunnelse: Sammenslåingen av purregebyrer og en lånetermin var i strid med bestemmelsen om at salærer skal angis særskilt. Hovedstolen ble antatt å være desemberterminen og uforfalt januartermin. I betalingsoppfordringen het det kun at kravet ble ansett for å være vesentlig misligholdt Når dette ikke var spesifisert nærmere, var det uklart hva som var begrunnelsen for oppsigelsen; var det for sen betaling av tidligere terminer og/eller forventet, manglende betaling av hovedstolen? Konklusjon: Klager fikk medhold.
Saker henført under inkassoloven 17 første ledd
Sak 2018-802 Hovedspørsmålet var om inkassator hadde rett til å beholde salær i en sak der det var erkjent at de to sakene skulle vært slått sammen. Faktum: Innklagede mottok samme dag to misligholdte fakturakrav fra samme fordringshaver mot samme skyldner. To betalingsoppfordringer ble sendt samtidig, begge med krav om betaling av inkassosalær etter lett sats. Skyldneren betalte kun hovedkravene. Innklagede erkjente at det ikke var grunnlag for dette; enten skulle kravene ha vært slått sammen med felles betalingsoppfordring, eller så skulle inkassosalær kun ha vært belastet i den ene saken.
Nemndas begrunnelse: Nemnda viste til inkassoloven 17 første ledd om at det kun er nødvendige kostnader som kan kreves erstattet og til Finanstilsynets rundskriv 8/2011 om sammenslåing av krav. Hovedregelen er at krav som mottas samme dag mot samme skyldner og som er på samme stadium i inndrivelsesprosessen, skal slås sammen. Dette måtte medføre at inkassosalæret bortfalt i begge sakene, idet innklagede ellers ville komme i samme situasjon som om han hadde opptrådt i tråd med hovedregelen. Reglene har som siktemål å oppdra inkassobransjen til god inkassoskikk, og det var da nødvendig at brudd fikk konsekvenser. Konklusjon: Klager fikk medhold.