Runar Mykletun Repetisjonsøvelse Roman
Om forfatteren: Runar Mykletun (f. 1980) jobber til daglig i Cappelens antikvariat. Repetisjonsøvelse er hans debutroman. Niklas R. Lello
Om boken: 19 år gammel tar Ole sitt eget liv. Ti år senere møter vi broren, en nyutdannet lege, som flytter hjem etter at han har mistet en pasient. Vi møter søsteren, som flytter til byen for å studere, men som trekkes mot de som kaller seg Lysets Barn. Vi møter faren på flukt i Frankrike, og vi møter moren, som forsøker å forstå hva som skjer med familien. Repetisjonsøvelse er en sårbar og stemningsfull roman som kretser rundt et tap, om fire mennesker som synes fanget i seg selv. I løpet av noen intense måneder stilles de overfor en rekke grunnleggende spørsmål: Hva er en familie? Hvordan kan man leve videre med feil man har gjort? Og hvilken rett har man til å blande seg i andres liv?
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-35989-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Onsdag 22. oktober 2003
Klokken 18.04 ankommer Torfinn og den norske delegasjonen en mottakelse i Abuja, Nigeria. Salen deles opp av brede søyler, flere enn nødvendig for å bære takkonstruksjonen. Det står eksotiske planter rundt sittegruppene ved vinduene. Møbler i mørkt tre, med utskårne detaljer. Bakgrunnsmusikken blander seg med stemmene til et hundretalls mennesker. Han prøver å få med seg hvem som snakker med hvem. Andreas er fra Stavanger. Torfinn forsøker å finne ut om Andreas har en hobby, en lidenskap. Han treffer jevnlig folk som er opptatt av biler, enten det er de siste modellene, eller veteranene. Det hender han møter en hobbyflyver, eller en boksamler. Andreas viser seg å være en whiskykjenner. Dét er lettere å huske enn hvilket selskap, hvilken stiftelse han representerer. Torfinn kan nok om whisky til å kunne stille gode spørsmål. Han får Andreas til å fortelle, samtidig følger han med på flere andre han kunne tenke seg å snakke med. En av dem ser ut til å være i bevegelse. Torfinn unnskylder seg, griper Andreas om underarmen, gir den et lett trykk. Han svinger innom et av bordene, setter fra seg det tomme glasset og plukker opp et nytt. Oppbruddet ved vinduet tar tid. En av de andre i gruppen sier noe som drar mannen inn i diskusjonen igjen. Torfinn blir stående og studere etiketten på en av flaskene. Kanskje han kan si noe om champagnen, kanskje kan det gi ham en vei inn. Klokken 18.09 trykker Irene på tråbremsen. Venter på at bilen skal passere, så hun kan krysse veien. Sykkelen
er bare en uke gammel, men har allerede blitt det viktigste i livet hennes. Når hun våkner om morgenen, gleder hun seg til sykkelturen til skolen, under dynen om kvelden tenker hun at hennes røde sykkel er den fineste sykkelen hun noen gang har sett. Irene ble misunnelig på nabojentenes sykler. En kveld ventet hun til hun fikk faren for seg selv. Til moren var borte, og brødrene ute av syne. Faren lå på sofaen, fulgte med på Dagsrevyen. Kan jeg få ny sykkel, spurte hun. Han svarte ikke. Kristine og Marianne har fått ny sykkel, fortsatte hun: jeg vil også ha. Det skal vi ordne, sa han, mer til stede i det som foregikk på skjermen. Da hun var liten, fikk hun ofte til svar: vi har ikke penger, vi har ikke råd. Nå sier de heller at hun må vente til bursdagen, eller til jul. Betyr det at de er rike? Hun er sikker på at de ikke er fattige. Moren og faren snakker ofte om bortskjemte barn. Det er visst det verste de kan tenke seg. Hun spør sjelden om hun kan få noe, selv om hun overalt ser ting hun får lyst på. På butikken, på kjøpesenteret og på skolen. Hver dag har noen nye klær, ny skolesekk eller nytt pennal. Det holder ikke å si at noen på skolen har fått noe. Det må være Kristine eller Marianne, og det må være en stund siden hun har bedt om noe. Spør hun faren når de er alene hjemme, kan hun være sikker på å få ja. Hun elsker ting, særlig nye ting, alt som er nytt. Hun tror hun skjønner hva moren og faren mener med bortskjemt og hun er helt sikker på at hun ikke er det. Klokken 18.17 lukker Endre matteboken. Han ligger i forkant med matteleksene. Han sa han skulle gjøre lekser, gikk opp og satte seg ved pulten fordi han trodde det ville gjøre moren glad. Eller, mindre trist. Han var
fristet til å vise henne sin første tallkarakter, sekseren på matteprøven, men bestemte seg for å vente på en bedre anledning, et øyeblikk hvor hun ikke virker for opptatt av andre ting. Han skal ta prøven med seg ned når hun roper at det er middag. Så kan han vise den frem også for søsteren og broren. Storebroren unngår ham i skolegården. De har gått på samme skole i to uker, og enda har han ikke hilst på ham. Kanskje broren synes han er barnslig? Lukten av fisk, noe han vet er fiskeboller i hvit saus, siver inn på rommet hans. Søsteren og broren kommer ikke til å gjøre noe mer enn å pirke i maten, de kommer nesten ikke til å spise. Han liker ikke fiskeboller i hvit saus, han heller, men han uttrykker det ikke. Han klager aldri. Særlig ikke når moren er trist. Men han kan ikke skryte av fiskebollene, han kan ikke lyve. Han skal spise uten å kommentere maten. På rett tidspunkt, når ingen andre snakker, skal han dra frem matteprøven. Klokken 18.22 tømmer Anette krukken i haugen med kompost. Hun må bruke hånden for å få ut all jorden. I garasjegangen hekter hun foten i motorsykkelen, det er like før hun faller. At han ikke kan kvitte seg med sykkelen, han som kaster det meste uten å nøle. Han påstår at den fremdeles går, men hun tror ikke på ham. Sykkelen, den store TV-en, datamaskinen, alt minner henne på at han er bortreist, minner henne på at han liker å reise, at han kan ha det fint uten henne og uten barna. Hun misunner ham denne egenskapen, denne friheten hun burde kunne unne ham. Inne på kjøkkenet dekker hun på. Hun har ikke sett noe til Ole. Irene var innom etter skolen, og forsvant ut med sykkelen. Anette håper begeistringen varer mer enn en uke denne gangen.
Endre sitter oppe med leksene, som vanlig. I kalenderen ser hun at Ole hadde kjøretime etter skolen, men den var ferdig tre. På et øyeblikk letter dette som har tynget henne i flere dager; byttes ut med en uro, en skjerping av sansene.