Bjørn Ingvaldsen Sønnen til læreren 2 For null musikk Gyldendal
Innledning Noen burde finne opp noe. Noe smart. Noe som gjør at du alltid vet hvor foreldrene dine er. Hunder er greie å holde rede på. De har halsbånd og lenke. Gullfisker bor i en bolle og bare svømmer omkring. De er der bestandig. Men foreldre i hvert fall fedre. I hvert fall faren min. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter ham. Han bare blir borte. Noen ganger i mange dager. Ingen aner hvor han er. Når han endelig dukker opp igjen, vil han ikke si hvor han har vært, heller. Han bare flirer teit og sier et eller annet dumt om at han har jobbet som hemmelig agent og har reddet verden fra invasjon fra Mars. Eller så sier han at han gikk seg bort i skogen og har sovet ute. Eller at han har vært kidnappet. Eller har vært alvorlig syk Noen ganger sier han ikke noe i det hele tatt. Det er ikke det at jeg lurer på hva han har gjort mens han var borte. Det skjønner jeg godt. Pappa har spilt poker. Spørsmålet er hvor han har gjort det. Han selv mener at det ikke kan spille noen rolle, når han først har dukket opp igjen. Nå er jeg her, sier han gjerne, så da er det ikke noe å bry seg med, hvor jeg har vært. Nå er jeg her og ikke der.
Slikt er logisk når man er pappa. Min pappa, altså. Slikt er ikke like logisk for alle andre. Selv om «alle andre» som regel betyr «meg». Akkurat nå var det veldig viktig å finne ut hvor pappa var. For om fire timer skulle han begynne i den nye jobben sin. Den viktigste jobben han noensinne hadde hatt. Han skulle nemlig begynne som lærer. På ei øy. Hadde noen bedt meg om å peke den ut på kartet, hadde jeg ikke klart det. Så egentlig ante jeg ikke hvor vi bodde nå. Et sted ved kysten var det i hvert fall. Et sted med ferje og lite annet. En gang for lenge siden klarte jeg å telle hvor mange steder pappa og jeg hadde bodd. Det ble mange. Nå ante jeg ikke lenger. Vi hadde flyttet i ett sett. Eller flyktet, det går for det samme for pappa. Det er alltid en eller annen grunn til at vi må stikke av. Som regel at vi ikke har betalt husleie og heller ikke har noe å betale med. Og at pappa ikke har noen jobb. Det har han aldri hatt, tror jeg. Ikke noen ordentlig jobb. Og siden vi aldri blir boende lenge noe sted, har jeg heller ingen venner. Begynner jeg å bli kjent med noen, er det et sikkert tegn på at vi snart skal flykte. Vi lemper det lille vi eier inn i bilen og drar av sted. Lenge hadde jeg et innrammet bilde med meg. Det var fra den gangen jeg var liten. Bitte liten. Bildet var av meg, mamma og pappa. Mamma døde rett etter at bildet ble tatt. Da var det bare pappa og meg. Bildet forsvant da vi mistet flyttelasset vårt sist vi flyktet. Jeg fisket til meg mobiltelefonen for å se hvor mye klokka var. Den var straks seks. Om fire timer begynte skolen. Og da måtte pappa være der. Skolen begynte ikke for
meg, altså, det var ennå noen dager til det. Men pappa hadde jo fått denne jobben som lærer, og akkurat i dag skulle alle lærerne ha møter eller planlegging eller hva nå lærere gjør for å bli enige om hvordan ting skal gjøres. Var det én ting som var sikkert, så var det vel at pappa ikke visste hvordan ting skulle gjøres. Han hadde aldri jobbet som lærer før, eller gått på noen lærerskole. Han kunne faktisk ikke en eneste ting av de greiene en lærer må kunne. Pappa hadde nemlig klart å lure til seg jobben ved å late som han er sin egen bror. Onkel Roy er tvillingbroren til pappa. Og han er lærer. Akkurat nå arbeider han i Afrika, med et eller annet prosjekt der. Det var selvsagt han som skulle hatt jobben på skolen her på Hogna, hvor pappa og jeg bor nå. Onkel Roy ante ingenting om hva pappa hadde funnet på, det var nok det beste også. Han hadde helt sikkert ikke likt at pappa utga seg for å være ham og sa ja til lærerjobben han selv hadde sagt nei til. Men akkurat nå skjønte jeg at jobben til pappa kom til å henge i en tynn tråd, om han ikke dukket opp første dagen. Pappa har mistet flere jobber enn jeg kan huske, men jeg hadde faktisk stolt på at han ville ta det litt mer alvorlig denne gangen. Vi hadde reist langt for å komme hit til denne øya. Huset vi hadde fått, fulgte med jobben. Mistet han arbeidet, måtte vi flytte. Igjen. Han hadde lovet Søren, altså, søren, søren, søren. Jeg hadde virkelig håpet at vi skulle bli boende her og at jeg kunne bli kjent med folk, at jeg kunne legge meg om kvelden uten å være redd for at pappa skulle vekke meg og si at vi måtte dra. Sørens pappa! Jeg rullet ut av senga og satte beina på gulvet.
Rommet mitt var større enn noe annet gutterom jeg har hørt om. Det var nemlig gymsalen i den gamle skolen vi bodde i, og jeg hadde plassert senga mi midt i rommet. Det hadde alltid vært drømmen min. Ikke bare å ha eget rom, men et rom som var så stort at jeg faktisk kunne ha venner med meg hjem. Jeg gikk først på do og kikket inn i alle båsene, både på gutte- og jentedoen. Så kikket jeg inn på soverommet til pappa. Det var selvsagt tomt; bortsett fra senga hans, var det bare kartene over Jesus sine vandringer i Palestina som var der inne. Kartet var et minne fra den gangen rommet hadde vært klasserom. Fullstendig tomt for pappa. Det samme var stua og kjøkkenet. Selvsagt. Jeg bare visste at han hadde forsvunnet igjen. I dag, av alle dager, altså. Jeg fikk på meg klærne, snappet et kaldt pizzastykke ut av kjøleskapet, skylte det ned med litt cola og gikk ut. Pappa måtte jo være et sted. Bilen vår sto der fortsatt og jeg visste at det ikke hadde gått noen ferje til fastlandet siden i går kveld. Det var før han hadde forsvunnet. Jeg speidet mot byggefeltet borte på åsen, jeg så i retning butikken og kaia, jeg så bort mot kirka. Ingen som lignet pappa var å se. Ikke noen andre heller, for den saks skyld. Jeg hadde nettopp lest at det bodde seks hundre og tretten mennesker i Hogna kommune. Inkludert tre mindre øyer. Alle sov visst på denne tiden av døgnet. Alle unntatt meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det enkleste hadde selvsagt vært å spørre noen om de visste hvor faren min var, men da måtte jeg jo samtidig innrømme at han var borte. Det ville jeg ikke, det blir så lett bråk og
trøbbel av slikt. Derfor fikk jeg leite på egen hånd. Jeg måtte forsøke å tenke logisk. Når pappa forsvant, var det jo alltid for å spille poker. Så lenge jeg har levd, og sikkert lenge før det også, har pappa drevet med nettopp det. Spilt poker. Jeg lurte av og til på hvordan det hadde vært om mamma hadde levd? Hadde han oppført seg på den måten da også? Sikkert. Han hadde spilt poker og jeg hadde bodd sammen med mamma. Det hadde nok vært bedre. Bodd på et sted og gått på den samme skolen hele tiden. Så kunne pappa gjort hva han ville, i fred for meg. Han tror bestandig han kan vinne og tjene en hel haug på kortspill. Noen ganger har han vunnet også. Til og med mange penger. Men det ender alltid opp med at han taper dem igjen. Sammen med alt annet vi eier. TV og komfyr, stoler og bord, ski eller rullebrett. Pappa har tapt alt sammen. Fire ganger har jeg hatt egen sykkel. Pappa har tapt alle i poker. Det samme har han gjort med bilene vi har hatt. Biler som han ikke har betalt. Nå hadde han sikkert funnet noen å spille mot og hadde glemt både tid og sted. Jeg hadde ikke glemt tiden, men ante ikke hvor han kunne være. Det måtte i hvert fall være innendørs. Jeg sto utenfor den gamle skolen, som altså var huset vårt, og stirret over skoleplassen, bort mot den nye skolen. Pappa hadde fått nøkkel til skolen, det visste jeg, men han hadde ikke villet gå innom for å kikke. Han hadde sagt noe om at han nok tidsnok fikk se det bygget fra innsiden. Hmm, han kunne vel ikke ha funnet på? Jo, selvsagt kunne han finne på noe slikt. Hadde han truffet noen han kunne spille poker med, kunne han veldig godt ha funnet på å gjøre nettopp det. Ta dem med inn på skolen. Ble det oppdaget, kom
han til å få sparken allerede før han hadde begynt. Jeg måtte finne ham før noen andre gjorde det.
Rødt skinn Derfor løp jeg over skolegården og tok tak i noe som så ut som inngangsdøra. Den var selvsagt låst. Rett ved siden av var ei annen dør. Kanskje det var inngangsdøra? Eller kanskje begge to var inngangsdører? Søren at de ikke kunne sette skilt på dørene, slik at folk visste hva som var hva. Jeg hadde begynt og sluttet på mange skoler etter hvert som pappa hadde funnet ut at vi burde flytte videre. Det var alltid problemer med nye skoler. Alle regnet med at folk var kjent og fant fram, så de droppet å sette opp skilt som fortalte hvor man skulle gå inn. Flere ganger hadde jeg tatt feil dør og havnet der man ikke burde være. Inne hos lærerne, for eksempel. Men så kom jeg på det. Det hadde ikke hjulpet å finne rett dør. Den ville uansett være låst. Klokka var jo bare litt over seks om morgenen, en mandags morgen i midten av august. Ingen hadde låst opp noen dører, selvfølgelig. Hadde pappa gått inn på skolen i natt, hadde han nok vært smart nok til å låse etter seg. Men kanskje det var åpne vinduer jeg kunne Plutselig hørte jeg en hissig lyd. Omtrent som en båt med påhengsmotor, bare mye kraftigere. Og den ble bare kraftigere og kraftigere, nesten som et jagerfly. Jeg smatt inn bak en søppelkasse og kikket bortover mot veien. En
motorsykkel kom susende mot skoleplassen. Og den satte ikke ned farten, den bare fortsatte ut på plassen i høy fart, før den bråbremset like ved der jeg sto gjemt. Motorsykkelen var knall rød og så ut som den var laget for å kjøre fort. Den som satt oppå sykkelen var også knall rød, i skinndress og med rød helhjelm. Personen parkerte motorsykkelen og gikk mot den første døra jeg hadde forsøkt, satte inn en nøkkel og låste seg inn. Omtrent tre sekunder seinere smalt døra igjen. Nesten. Jeg hadde nemlig klart å stikke hånda mellom døra og karmen. Det gjorde vanvittig vondt da døra traff, men jeg klarte å ikke skrike. Med den andre hånda fikk jeg døra opp og kom meg innenfor, tidsnok til å se den røde skikkelsen forsvinne opp ei trapp. Nå var jeg inne på skolen! Var pappa her inne, skulle jeg finne ham. Kunne den derre personen i de røde klærne ha noe med pappas forsvinning å gjøre? Han har mange ganger snakket om at han vil kjøpe seg motorsykkel. Pappa på motorsykkel, ha! Hadde han kjøpt seg en, hadde sikkert noen tatt den tilbake før han kom ut av butikken. Men det ser veldig kult ut, da! Kanskje jeg kan kjøpe meg motorsykkel når jeg blir gammel nok. Og tjener egne penger. Og har egen jobb. Fast, egen jobb. Og et sted å bo. Og komfyr og kjøleskap og alt Jeg får sikkert aldri noen egen motorsykkel. Siden personen i motorsykkeldressen hadde gått opp trappa, sneik jeg meg innover gangen nede i første etasje. Det var mange dører på rad. Jeg åpnet en og kikket inn. Et bøttekott. Innenfor den neste var det et lager med skrivesaker. Så kom jeg til noen rom som