RAPPORT. for Sammen om brukerkunnskap - Rusdelen. Jeg føler at ansvarsgruppen er mer opptatt av urinen min enn meg selv av Pål Berger

RAPPORT for Sammen om brukerkunnskap - Rusdelen Jeg føler at ansvarsgruppen er mer opptatt av urinen min enn meg selv av Pål Berger

Forord Sammen om brukerkunnskap er et prosjekt der brukere, Mental helse Sandnes, Sandnes kommune, Sandnes DPS og Universitetet ved HUSK 1 er sammen om å få frem brukere sine erfaringer med hva som fungerer godt og hva som fungerer mindre godt i tjenestetilbudet for personer med psykiske lidelser og personer med rusmiddelproblemer. Det har vært en prosjektleder med erfaring fra å benytte seg av tjenester for psykiske lidelser og en prosjektleder med erfaring fra å benytte tjenester for rusmiddelproblem. Dessuten har Universitetet i Stavanger vært en del av prosjektet ved en masterstudent som har fokusert på brukermedvirkning innenfor rusmiddelsektoren og en forsker/veileder som utarbeider forskningsartikler. Denne rapporten er den andre publikasjonen fra prosjektet og er prosjektleder ved delprosjektet for rusproblematikk sin rapport fra prosjektet. Rapporten fra prosjektleder fra delprosjekt for psykisk helse er også publisert på Sandnes kommune sine hjemmesider. Artikler og publikasjoner med større avstand til datamaterialet enn de foreliggende rapportene vil bli publisert fremover høsten 2009 / våren 2010. Alle publikasjoner fra prosjektet bygger på brukeres erfaringer som en gyldig stemme og en virkelighet vi kan bygge kunnskap ut fra. Dataene i alle publikasjonene bygger derfor på samme subjektive virkelighetsoppfattning og prosjektdataene har en subjektiv ontologi. Kunnskapsproduksjonen i den foreliggende rapporten er skapt av personer med kvalifikasjonen nærhet til tema, med en viss innføring i forskning, og uten tradisjonell formell forskningskompetanse. Kunnskapen har derfor en subjektiv, men delvis objektiv status og beveger seg mellom en subjektiv og objektiv epistemologi. Den foreliggende rapporten sin styrke er nærhet til brukere og vi håper den er derfor er av spesiell interesse. Vi er imidlertid klar over rapporten sin begrensede generelle karakter. Hildegunn Sagvaag Dr.PH, UiS 1 Høgskole og universitetssosialkontor, http://www.husk-stavanger.no/

Prosjektrapport for Sammen om brukerkunnskap Rusdelen Jeg føler at ansvarsgruppen er mer opptatt av urinen min enn meg selv av Pål Berger prosjektleder

KAP 1 INNLEDNING... 1 KAP 2 GJENNOMFØRING AV STUDIEN... 5 UTVALG... 5 KVALITATIVE ENKELT INTERVJU OG FOKUSGRUPPER... 6 ETISKE REFLEKSJONER... 6 KAP 3 OPPSUMMERING AV RESULTATER... 9 KVINNER SINE HISTORIER... 9 MENN SINE HISTORIER... 12 ANSATTE I STØTTEAPPARATET SINE HOLDNINGER OG REFLEKSJONER... 15 KAP 4 UTFORDRINGER OG FORDELER VED BRUKERSTYRT FORSKNING FRA ET BRUKERPERSPEKTIV... 20 UTFORDRINGER... 20 FORDELER... 20 KAP 5 REFLEKSJONER RUNDT RAPPORTEN... 22 KAP 6 FORSLAG TIL UTVIKLING OG FORBEDRING AV TJENESTENE... 26 DET FØRSTE MØTET... 26 SAMHANDLING... 26 INDIVIDUELL PLAN... 27 FLEKSIBILITET... 27 LITTERATUR... 27 ETTERORD... 28 BILAG 1, INTERVJUGUIDE BRUKERE... 29 BILAG 2. INTERVJUGUIDE STØTTEAPPARATET... 31 BILAG 3. ENKELT SITATER FRA INTERVJUENE... 32 BILAG 4. INVITASJONSBROSJYRE... 34

Kap 1 Innledning Mye av den forskningen som er gjort i forhold til brukeres erfaringer og opplevelser i møter med det offentlige hjelpeapparatet er utført av forskere med forskerbakgrunn og / eller av personer som har fagutdanning og praksiserfaring fra arbeid i hjelpeapparatet. Det foreligger lite forskning utført i samarbeid med personer som selv har brukererfaring. Brukernes perspektiv på forskningen; på hvordan forskning bør utføres for å få ærlige og gode svar fra brukerne og på hvordan svarene kan tolkes og formidles til hjelpeapparatet slik at praksis utvikler bedre kvalitet på tjenestene, er i stor grad fraværende i forskningen. Dette ønsket Sandnes kommune å gjøre noe med. Sandnes kommune ønsket å inkludere brukere i forskningsprosjekter for å undersøke hva brukerne mener er gode tjenester, hvordan tjenestene kan utvikles og forbedres og hvordan brukerne og hjelpeapparatet kan få til en god dialog som øker kvaliteten på tjenestene brukerne mottar. I den forbindelse startet Sandnes kommune i 2007 opp et to-årig samarbeidsprosjekt med Høgskoleog universitetssosialkontoret HUSK (se også www.husk-stavanger.no) ved Universitetet i Stavanger. Samarbeidet har vært mellom brukere av tjenesteapparatet, Sandnes kommune, Sandnes DPS, Mental helse Sandnes og HUSK. Prosjektet har hatt fokus på to gruppen brukere; personer med psykiske lidelser og personer med rusmiddelproblemer og har vært organisert i to del-prosjekter. Del-prosjektene har hatt ansatt hver sin prosjektleder i tillegg til prosjektmedarbeidere som har vært med i store deler av forskningsprosessen. Både prosjektlederne og prosjektmedarbeiderne har egen brukererfaring fra henholdsvis psykisk helse og rusavhengighet. Forskningen i prosjektene har i stor grad vært brukerstyrt. Det er prosjektlederne og prosjektmedarbeiderne som har styrt forskningsprosessen og som har utført forskningen. Samarbeidet med andre fra kommunene og fra HUSK har bestått i utveksling av kunnskap underveis i forskningsprosessen, hjelp til rekruttering av deltakere til intervju og til rom for å foreta selve intervjuene i samt vitenskapelig veiledning knyttet til forskningsmetode. I del- prosjektet som har hatt fokus på personer med rusmiddelproblemer har en masterstudent fra UIS deltatt under deler av forskningsprosessen. Prosjektet hatt fokus på utvikling av kunnskap relatert til brukermedvirkning i helse- og sosialtjenesten og på å finne måter å anvende brukererfaringer på for å utvikle og 1

forbedre kvaliteten på sosial- og helsetjenester. Andre mål i prosjektet har vært å utvikle kunnskap om brukere som «medforskere» og å bidra i utviklingen av forskningssamarbeid som metode. Denne rapporten gir en beskrivelse av den delen av prosjektet som har hatt fokus på personer med rusmiddelproblemer. Rapporten er utarbeidet av prosjektleder i delprosjektet og bygger på kvalitative intervju med personer med rusmiddelproblemer og på fokusgrupper med fagpersoner i kommunen som yter hjelp til denne brukergruppen. Rapporten beskriver brukernes erfaringer med hjelpeapparatet og fagpersoners erfaringer med å gi hjelp. Rapporten gir også et innblikk i utfordringer og fordeler ved brukerstyrt forskning fra et brukerperspektiv. Målet med rapporten er å gi fagpersoner i Sandnes kommune et grunnlag for videre refleksjoner og utvikling av tjenestene til denne brukergruppen. Håpet er at resultatene av prosjektet kan bidra til bedre kvalitet på tjenestene. Rusmidler er og har vært en del av de fleste samfunn. Til glede og besvær. I noen sammenhenger et nytelsesmiddel, og i andre sammenhenger et meget stort samfunnsmessig problem. EU rapporten av 2003 (Anderson 2003) viser at alkohol alene gir like store helsemessige kostnader som nikotin og fedme. Alkohol er den største dødsårsaken blant unge menn i Europa. I 2007 døde det 200 mennesker av overdose i Norge,(russtat, 2010). Det er rapportert om beslag av sentral stimulerende stoffer i størrelsesorden 2 til 4.5 millioner brukerdoser (Norsk Narkotikapoliti Forenings Rapport 2007 ). Det eksakte tallet på dødsfall som direkte og indirekte skyldes både legale og illegale rusmidler er vanskelig å fastsette. Rus kan også gi store konsekvenser for pårørende til rusmiddelavhengige. Rus har lenge vært et ikke tema i den offentlige debatt, og holdningene til rus og rusmisbrukere kan se ut til å har vært preget av lite kunnskap og mye følelser. Debatten som har foregått har ofte vært svart -hvit, og reelle fakta og kunnskap har ikke alltid vært prioritert. Dette er på vei til å forandre seg, og problematikken rundt 2

rus, rusbehandling og holdninger har vært gjenstand for mye debatt i den senere tid. Spesielt kan vi merke dette på holdningsendring blant politikere og i apparatet, som nå søker kunnskap om rus, både for å gi de som er avhengige av rusmidler et bedre liv og å gi dem muligheter til å bli rusfri. For å øke kunnskapen om rus og rusbehandling er det viktig å benytte seg av den kompetansen som finnes både blant forskere og praktikere, og også blant de som ruser seg aktivt, og blant de som har klart å komme seg ut fra rusens «jerngrep». Det er dette som er virkeliggjort gjennom forskningsprosjektet «Sammen om brukerkunnskap» der vi med brukererfaring har samarbeidet med forskere og praktiker, men selv har gjennomført store deler av forskningen. Gjennom kvalitative intervju med 15 personer med rusproblemer som har benyttet seg av de sosiale tjenestene og/eller rustjenestene i Sandnes kommune, og gjennom fokusgrupper med ansatte i hjelpeapparatet har vi fått et grunnlag for å si noe om hva som kan bidra til utvikling av gode tjenester til brukerne. Jeg vil nå presentere hvordan vi (prosjektleder og prosjektmedarbeidere, alle med brukererfaring, og i deler av forskningsprosessen en masterstudent) har gjennomført studien og så gi en oppsummering av resultatene. Deretter vil jeg si noe om de utfordringene vi som «forskere» møtte på og det jeg mener kan være fordeler ved at vi som selv har brukererfaring og erfaring med rusproblemer har utført forskningen. Til slutt presenteres forslag til forbedringer av praksis. 3

4

Kap 2 Gjennomføring av studien Studien bygger på kvalitative intervju med personer med rusmiddelproblemer som har mottatt hjelp fra det kommunale hjelpeapparatet og fra fokusgrupper med ansatte i hjelpeapparatet. Første del av studien var gjennomføring av kvalitative intervju og deretter en oppsummering av vesentlige tema som vi i prosjektet mente var viktige å få formidlet til hjelpeapparatet. Derfor brakte vi disse tema inn i fokusgrupper med støtteapparatet for diskusjon og refleksjoner der. Deretter ble temaene satt sammen til en historie for kvinner, en for menn og en for tjenesteyterne. Denne fremgangsmåten er inspirert av narrativ analysemetode. Resultatene, de nye historiene, er presentert i denne rapporten. Studien ble avsluttet med et sluttseminar for de som har deltatt i studien og for andre interesserte fra Sandnes kommune. På sluttseminaret ble hovedresultatene fra studien presentert. Utvalg Totalt har 15 personer med rusmiddelproblemer deltatt i intervju. 9 av disse er menn og 6 er kvinner. De som har deltatt er mellom 20 og 70 år. Noen av deltakerne har legemiddelassistert behandling (LAR) og noen er «aktive» rusbrukere. Med aktive rusmisbrukere menes her mennesker som er avhengig av et eller flere rusmidler og som bruker det i en grad som er skadelig, psykisk, fysisk og / eller sosialt. Intervjuene er utført på kjente steder for deltakerne. Vi har hatt 6 fokusgruppeintervjuer med hver 6 ansatte i støtteapparatet der vi har bedt dem reflektere over tema vi fikk frem i intervjuene med brukere. Fokusgruppeintervjuene ble foretatt hos ansatte på Funkishuset (lavterskeltilbud i Sandnes), rusvernkonsulenter, ansatte på sosialkontoret og ansatte på LAR utdeling/soma akuttmottak. Intervjuene ble avholdt på arbeidsplassen. 5

Kvalitative enkelt intervju og fokusgrupper Det ble gjennomført kvalitative intervju som varte mellom 1 og 2 timer. 7 av intervjuene er utført av en prosjektmedarbeider og prosjektleder og 8 intervju er utført av en prosjektmedarbeider og en masterstudent. Intervjuene ble tatt opp på bånd og senere transkribert før den skrevne teksten ble oppsummert og tolket av prosjektleder og prosjektmedarbeiderne. Masterstudenten har utført en selvstendig analyse og presentert sine resultater i sin masteroppgave. Intervjuguiden ble ikke fulgt slavisk. Når de som ble intervjuet begynte å snakke rundt et tema fikk de også muligheten til å snakke rundt det. Bruk av tape var uproblematisk. Alle som ble intervjuet glemte denne etter få minutter. Det var ingen problemer med underskrift vedrørende taushetserklæringer. Vi fikk inntrykk av at de som ble intervjuet var svært ærlige i sine tilbakemeldinger. Intervjuene foregikk på en saklig og fin måte. Ingen aggressivitet eller kritiske kommentarer mot enkeltpersoner. Flere utrykte at grunnen for at de deltok på intervjuer var et ønske om et bedre behandlingstilbud. De eldre kommenterte spesielt at dette burde komme de yngre til gode. For å få frem holdninger og sette i gang refleksjoner om tjenestene blant de ansatte i støtteapparatet, fikk de forelagt tema som kom opp i enkeltintervjuene med brukerne, såkalte fokusgrupper. Fokusgruppeintervjuene ble tatt opp på tape og transkribert og behandlet på samme måte som de individuelle intervjuene. Etiske refleksjoner Ingen av de som er i aktiv rus (tidligere og aktive rusmiddelbrukere sin beskrivelse av kontinuerlig omfattende rusbruk) var tydelig påvirket under intervjuene. Ved flere anledninger ventet de bevisst med dagens første dose til intervjuene var ferdig. Det er en gest som man nesten må være rusmisbruker selv for å forstå betydningen av. Det har blitt reist spørsmål rundt det etiske i å intervjue personer som er i aktiv rus. Egentlig er jo alle som bruker rusmidler i en eller annen form aktive rusbrukere. Det er svært vanskelig å si når bruk går over i missbruk og avhengighet. 6

Det er ikke bare de som er synlige i det offentlige rom som er avhengige av rusmidler. Det finnes personer i Norge som har betydningsfulle stillinger innen politikk, forskning, medisin, media, jus, næringsliv, ja innen alle felter, som sliter med rusproblemer. Missbruk og overforbruk av smertestillende, sovetabletter og beroligende tabletter er ikke ukjent. En måte å behandle og rehabilitere personer som er avhengige av heroin er gjennom legemiddelassistert rehabilitering og er en person som benytter seg av Subutex eller Metadon ruset eller ikke? Kan personer som bruker cannabis være tilregnelige for intervju, mens personer som bruker heroin skal ekskluderes? Alkoholikeren er ok, mens amfetaminmisbrukeren er det ikke? Det vi i prosjektet hadde som regel var at alle kunne intervjues, uansett type avhengighet, bare de ikke var tydelig påvirket i intervjusituasjonen. Og det var ingen. Den største utfordringen ved å intervjue aktive rusmisbrukere, er om de møter opp og eventuelt når. Det ble mange timers venting, men det er bare slik det er med mennesker i aktiv rus. Vi løste disse utfordringene med å ta intervjuer på kjente steder. Den eneste måten vi fikk avtalt tid for intervjuer på var gjennom behandlingssteder eller personlig kontakt med den enkelte. Det ble laget en brosjyre i forbindelse med prosjektet (vedlegg). Denne ga ingen respons. Deltakerne med brukererfaring fikk utbetalt gavekort kr. 300,- som betaling for at de delte sin kompetanse med oss. I de fleste tilfellene visste de ikke om dette, og stilte følgelig opp uten løfte om noen form for kompensasjon. Flere av de menneskene som ble intervjuet uttrykte at de satt veldig pris på å bli spurt, og at selve intervjuet hadde en terapeutisk verdi for dem. De fikk prate ut, og de følte de ble tatt på alvor. Gavekortet ble satt veldig pris på, og deltagerne ga god tilbakemelding på dette. Noen hadde brukt flere timer på kjøpesenter og hadde en fin opplevelse. 7

8

Kap 3 Oppsummering av resultater I oppsummeringen av intervjuene har jeg valgt å dele oppsummeringen inn i to grupper i forhold til kjønn. Grunnen til dette er fordi jeg ønsket å se om det var forskjell på kvinner og menn i deres holdninger og oppfatninger i møter med støtteapparatet. For å kunne få frem deltakerne av denne studien sine erfaringer og syn på tjenesteapparatet, har jeg valgt å sette sammen de ulike sine historier og presenterer dem nedenfor som en historie. Jeg velger å bruke deres uttrykksform i de nedenstående fortellingene. Kvinner sine historier Historiene kvinnene fortalte viste at de var opptatt av møter med mennesker, at det de fortalte ble behandlet konfidensielt og at relasjoner syntes mer betydningsfullt enn det som kom frem i samtalene med mennene. Kvinnene sine historier kan fortelles som følger: Jeg begynte å ruse meg da jeg var en lite jente, bare 14 år. Grunnen var nok at jeg ble veldig forelsket i en eldre gutt som var aktiv missbruker og jeg kom fort i kontakt med stoff. Jeg har prøvet det meste, ecstasy, speed (amfetamin), cannabis, alkohol, subutex, tabletter og heroin. Sprøyter begynte jeg med da jeg var 16. Jeg har vært innom mange steder forskjellige behandlingssteder, fosterhjem, mormor, NAV, Sosialkontoret, PUT og mye sånn. Jeg var ikke fylt 16 da jeg ble sendt til en klinikk i Sverige, jeg trur ikke sosialkontoret var så mye inne i bildet da. Men der klarte jeg bare ikke å være. Ikke fankern. Og ingen ville hjelpe meg ut derfra så jeg flyktet. Det kostet meg 7000 kroner og komme hjem, men jeg fikk da skaffet pengene, på et vis. Da jeg kom hjem ble jeg plassert på et hospits. At de plasserer en 16 åring på et hospits synes jeg er helt sinnsykt altså. Det var der jeg lærte å bruke Heroin. Barnevernet satte meg på gaten da jeg var 17, de sa jeg skulle gå på sosialen men de ville ikke ha meg fordi jeg var under 18. Men mor til en jeg kjenner hjalp meg med advokat så da fikk jeg leilighet. Før det bodde jeg en periode på akuttmottak. Trur jeg hadde sånn 50 kontaktpersoner fra jeg var 14 til jeg ble 23. 9

Men jeg har noe bra å si om sosialkontoret. En gang jeg bodde på en behandlingsplass var jeg kjemperedd for å bli kastet ut fordi jeg ikke visste hvor lenge jeg fikk være der. Men da ringte han ruskonsulenten og sa til meg at jeg kunne få fortsette å være der. De skulle ikke hive meg ut derfra og inn på et hospits. Og det var veldig godt. Jeg roet meg ned da. Men det føles litt ekkelt å sitte så lenge på slike plasser. Jeg vet jo jeg tar opp plassen for andre som trenger det. Jeg har greie foreldre som noen ganger kan ha meg hjemme i julen. Det er kipt å vadre gatelangs da. Det er ikke alle foreldre som klarer å ha ungene hjemme når de er aktive. Da jeg var sånn 18 ville ikke sosialkontoret ringe rundt for å finne meg et sted å bo, så jeg reiste rundt med buss. Hadde jo ikke penger på kontantkortet. Det var mange som sa nei når jeg spurte så jeg bodde mest i telt. Men det er greit å bo på en camping plass. Jeg slipper så mange som ruser seg rundt meg i alle fall. Jeg blir fort glad i folk, men merker jo etter at jeg har mistet så mange folk rundt meg har jeg lett for å stenge helt av liksom. Ikke alltid jeg vil bli så godt kjent med folk engang. På en behandlingsplass fikk jeg god kontakt med en psykolog, men det stoppet fordi ingen hadde penger slik at jeg kunne fortsette behandlingen. Det var en mannlig psykolog og ellers har jeg store problemer med å stole på menn. Jeg har prøvd å skifte kommune, når alle visste hvor jeg bodde kom alt som kunne krype og gå dit. Jeg ville ikke ha det sånn så jeg flyttet til en annen kommune. Men da fikk jeg stopp i rehab pengene så jeg hadde ikke penger til noe en stund. Åpningstidene på sosialkontoret er sikkert greie, kan være vanskelig å få tak i enkelte på telefon noen ganger. Nå har jeg bare kontantkort, så det har hendt jeg har blitt fri for penger mens jeg har ventet. Da er det vanskelig. Men jeg er egentlig glad de ikke har gitt meg opp for lenge siden. Det er jo min feil, jeg kommer ikke til møter, kommer ikke når vi har avtalt tid og sånn. Det er bare det at når jeg ruset meg var jeg paranoide, så veldig paranoide. Og da er det ikke så lett. Jeg er veldig ustrukturert, og når jeg møter ett sånn strukturert system må det jo bli tull liksom fordi det ofte er paragrafer og regler som gjelder for dem. Hva de har lært av bøker. Paragrafene tok ikke hensyn til at jeg skulle reise i begravelse til farfaren min i Nord Norge. Det var 10

umulig å få forskudd eller reisepenger før alt var behandlet etter boken og paragrafer. Og før det var ordnet var farfar begravd. Den aller beste sosialkuratoren jeg har hatt var ei som virkelig prøvde å hjelpe meg. Hun svarte ikke bare at det går ikke og heiste på skuldrene liksom. Hun prøvde hele tiden å finne muligheter innen systemet. Du vet, det er viktig å huske på at jeg skammer meg over meg selv. Jeg har vært min egen verste fiende, og det skal ikke så mye til før jeg klarer å bruke alt det negative jeg møter til å trekke meg enda mer ned. Jeg liker ikke å bli stigmatisert, bare være et nummer. Sånn som når jeg får kurator, det er ikke det menneskelige som teller men fødselsnummeret mitt. IP plan (individuell plan) og sånn har ingen i kommunale tjenester brukt. Det fikk jeg ikke før jeg kom inn i siste behandling. Nå synes jeg den er direkte genial. Det var vel noen som begynte med den men den ble liksom aldri brukt. Mor mi og jeg mente jeg kunne ha fungert mye bedre med en form for skriftlig plan. Jeg glemmer veldig fort liksom. Jeg har jo rust meg så langt og lenge Ansvarsgrupper har jeg hatt lenge. Når det bare har vært lille meg uti rusverden har den vært god å ha. Føler meg som veldig lita i en stor glassboble av og til. Sånn sett er det jo jævla greit at den har plikt til å komme. Men da jeg gikk i LAR synes jeg de brydde seg mer om urinen min en om meg. Var urinprøven grei var jo liksom alt ok. Det at jeg ikke ruser meg betyr jo ikke at jeg har det bra. Og jeg synes ofte ansvarsgruppen bør ta mer hensyn til hva jeg mener. Jeg trur de ofte prater i lag før møtene og da føler jeg at jeg blir overkjørt. Jeg sier jo fort ja, er ikke så vanskelig å overtale. Men det kan jo være jeg oppfatter ting litt negativt, så mange år på kjøret har gitt meg miss tilgitt til andre mennesker. Det er både greit og ikke greit med legen i ansvarsgruppen. Jeg tenker ofte på hva som kan komme opp, om det feiler meg noe, ting jeg ikke ønsker andre skal få vite noe om. De har sikkert taklet det profesjonelt, men det har noe med mine følelser å gjøre. Det er sikkert ingen som ville ha likt om mange satt og hørte på en samtale mellom deg og lege da. Lege er lege og jobb er jobb liksom. Derfor ville jeg ikke at hun fra jobben min skulle være med i ansvarsgruppen, selv om hun ville det. Men det føles også litt dumt når legen trekker seg ut når det går bra med meg. Det hender 11

ofte at jeg savner enda mer noen å prate med når jeg har det bra en når det går dårlig. Bare å kunne fortelle noen at jeg har en fin dag. Uansett synes jeg at det viktigste sånne sosionomer kan gjøre er å se meg i øynene å si hei. Behandle meg som naboen. Ikke at de sitter og ser ned på blokken eller PC en og sier ja vel, jaha og da føler vi at du trenger. Det er noen som ikke vil ta meg i hånden engang, og det er så ydmykende. Det er viktigere at de behandler meg riktig en at de gjør de riktige tingene. At de ser på klienter og brukere som mennesker først og fremst, deretter hva de trenger hjelp til, om du skjønner hva jeg mener. Jeg vet lite om fremtiden, men jeg vil gjerne ha en leilighet og jobb og sånn. Jeg er jo ikke vant til å gjøre så mye, men jeg vil lære meg å jobbe. Jeg trur jeg må lære meg å like og jobbe. Men har jeg en stor drøm. Det er å ha en gård hvor jeg kunne ha et besøkshjem for spesielt andre jenter jeg kunne hjelpe. Skulle ha hatt hester og andre dyr der. Da jeg bodde på en sånn institusjon gledet vi oss til ekstravakter kom. De gjorde jobben på en annen måte selv om de ikke var utdannet eller noe. De var liksom mer på vårt nivå. Menn sine historier Mennene sine fortellinger kunne fokusere på konkrete situasjoner i møter med systemer. Men de fortalte også om relasjoner til familie. Faren min sa alltid at jeg burde ha vært en flekk på lakenet, så selvbildet mitt har liksom aldri vært det beste. Jeg hater han. Men jeg har gått på lederskole og var sjef før rusen tok overhånd. Etter det har jeg vært utplassert i diverse jobber, men det hender sjefen på arbeidsplassen ber meg jobbe mye, selv om rusvernkonsulenten sier jeg skal ta det med ro. Og jeg har ADHD og det er vanskelig for meg å si nei når jeg blir bedt om å jobbe mye. Blir lett utnyttet. Jeg har vært på datakurs også, men det er liksom ikke rette plassen for en som er hyperaktiv. Jeg har prøvd de fleste rusmidler, og man trenger ikke å bare bruke heroin for å være narkoman, selv om mange mener det. Hasj var et av de verste rusmidlene jeg 12

har sluttet med, og speed miljøer er mye tøffere en de andre miljøene. Man går liksom ikke bort til en speed freak og gir han en klem. Noe av det verste med å være narkoman er at vi blir stigmatisert. Alle er liksom tyver og kjeltringer. Jeg kjenner folk i miljøet som ikke en gang har rappet en sjokolade i en butikk. Men vi blir stemplet. Det finnes folk i behandlingsapparatet som hater narkomane, og de burde jo ikke ha hatt en sånn jobb vel. Selvbildet mitt nå er enda verre etter jeg ble sendt på tvangsbehandling. Mor mi ville det også, men ikke at det skulle skje slik. Jeg ble møtt av politiet, så rett i arresten også til behandlingsstedet med bare det jeg gikk og sto i. Jeg følte meg etter hvert trygg i behandlingen, men da jeg kom ut var det ingenting som ventet på meg. Jeg sprakk i Oslo på vei hjem til Sandnes. Jeg følte at jeg hadde lite alternativ og at jeg liksom ikke hørte til noen steder. Da jeg kom til Sandnes, helt blakk og uten visa kortet måtte jeg jo gå på sosialkontoret. Jeg hadde gått 2 uker uten penger, ingen røyk og sånn. Ringte til mor og far, men det var jo ikke deres problem, og jeg ville ikke begynne med så mye kriminelt, blir bare vas å baluba igjen. Jeg kom til sosialkontoret og gjorde det jeg skulle og leverte inn søknaden min og spurte hvor lang tid det ville ta. Den skulle behandles i løpet av uka, og jeg sa jo fra at det måtte ordnes sånn at jeg kunne hente pengene uten bevis. Alt er klart på fredag sa ho på sosialen da, men ring først sånn etter 12 sa hun. Da jeg ringte ned var de ikke kommet, men ho ringte meg 10 minutter på tre, ti minutter før de stengte og sa pengene var kommet. Hvordan trudde de jeg skulle rekke ned på 10 minutter. Fly eller?? Ja, ja, men da var de jo klare til mandag så jeg lagde noen avtaler så vi kunne kose oss litt. Men da jeg kom ned var det jo selvfølgelig ikke klart, jeg måtte ha med meg en så jeg ikke hoppet over skranken. Det kokte i meg, nå slår jeg jo ikke jenter men da hadde jeg lyst. Jeg tok to Valium å spurte hvorfor de sa pengene var klar på fredag og forklarte i 10 minutter og tjo hei. Det var en missforståelse, men nå var det jo mandag og hun sa jeg skulle vente en halvtime for det var ikke hun som hadde ringt. Vel, vel, greit nok. 13

Der sto det 4000 men jeg kunne bare få 2000 og selv om jeg så det sto 4000 fikk jeg bare 2000 for vi måtte vente på noe før jeg kunne få de siste 2000. Men vente er jo noe en narkoman har gjort halve livet, trur ikke de bak skranken vet hvor jævlig det er å være totalt blakk. Ikke ha penger til røyk, ikke penger til mat, ikke penger til buss. Etter ei uke fikk jeg de andre 2000. Jeg hadde ikke bevis og fikk det på sånn giro gruppe utbetaling. Men da trenger man jo bevis. Hallo, har dere ikke fått med meg det jeg sa liksom. De ba meg roe meg ned og sa jeg kunne gå i banken så kunne de ringe bort hit da. Så måtte jeg stå og kverulere med ho i SR Bank, i stedet for at de kunne ha ringt dit. For viss ho skulle ringe fra SR Bank så skulle ho ha 100 kr av de 2000 så da fikk jeg jo bare 1900, og da ville jeg jo få kr 200 mindre i måneden dersom det skulle fortsette. Det tar tid å få nytt minibankkort. Sånn tull som dette bare irriterer og gjør masse rot da. Jeg skulle jo egentlig sagt takk og vært glad for pengene, men når det skjer på denne måten tar jeg imot pengene i raseri liksom. Sånn Individuell Plan har jeg vel kanskje hatt noen ganger. Har mest skrevet det når jeg skulle til behandling. Jeg måtte ha da. Men jeg vet ikke hvor de er i systemet, NAV, LAR eller sosialen. De har vel kopier alle sammen? Jeg har hatt flere ansvarsgrupper, men da jeg kom ut fra behandlingen hadde jeg ingenting. Ansvarsgruppen er de som holder skjebnen i mine hender, for å si det sånn. Jeg føler meg helt maktesløs og er livredd, spesielt når jeg var i LAR. Det hendte jeg skalv som et aspeløv. De kan jo ta fra meg alt, leiligheten, medisinen og pengene og det er ekstra ille fordi det er en gruppe som har sånn makt. Det er latterlig. Jeg skulle ønske det var mer oppmuntring og mindre trusler. De personene som har hjulpet meg mest er bypresten, funkishuset og noen fra rustjenesten. De ser på meg som et menneske og vi prater ikke bare sånn narkomant sammen. Det er ofte en lettelse å slippe å sitte og prate med folk på et trykkende kontor. Men jeg er litt redd for at det også skal bli for nært på en måte. Men da er det jo jeg som har feil holdning. Men det er ikke alltid så lett å vise følelser. Jeg har blitt voldtatt av en mann og er blitt truet av folk som jeg vet har kvestet andre. Jeg kjenner folk som har blitt drept, og 14

som har drept i rusnoia. Jeg har lært meg å være åpen om det da, men merker fortsatt at om fremmede mannfolk tar på meg begynner det å koke i hodet mitt. Jeg kjenner en som er kommet ut av rusen. Han rører ingen rusmidler, tabletter eller noe som helst. Han bruker naturpreparater, mediterer og spiser ikke kjøtt. Tar ikke hodepinetabletter engang. Men føler at hele lokalsamfunnet fortsatt ser ned på hen og samboeren. Hun er også x narkoman og jeg beundrer henne veldig. De har kuttet ut gamle venner, og sitter derfor mye alene. Det er ikke bra for dem å være sammen med folk som fortsatt ruser seg. Men det er ikke lett å finne nye nøkterne venner heller. Det som er litt rart er at han sier han er glad for det han har vært gjennom. Han ser på livet på en annen måte, finner en fred, og det er ikke den falske freden rusen gav han. Fremtiden skremmer meg. På en av de oppbevaringsplassene jeg har bodd ble jeg kjent med noen gamle alkoholikere. De hadde gitt opp kampen og satt bare der og ventet på å få dø. De kommer aldri til å få leilighet og mange har mistet kontakten med barn og familie. Jeg husker en gammel sjømann som bodde der. Han hadde bare lyst til å dra ned til byen for å se på båtene. Det var hans største ønske. Men det går nesten ikke buss forbi, så det er ikke så ofte han kommer seg ned til kaien da. Så hadde han tatt vare på noen kokebøker og sånn dersom han skulle få seg en leilighet engang. Han prater mye om en sønn som er 18, og som aldri vil spise frokost, uansett hvor mye han ber han om det. Slik vil ikke jeg avslutte livet mitt, det er for simpelt på en måte. Ansatte i støtteapparatet sine holdninger og refleksjoner De ansatte i støtteapparatet hadde ulike tema og refleksjoner som jeg her fremstiller ved å konstruere en situasjon der en fra støtteapparatet jobber på de ulike stedene som er representert i studien. Nedenfor presenteres dette som holdninger og refleksjoner fra en person: 15