Kulturhistorisk museum Skrifter 4 Historien i forhistorien Festskrift til Einar Østmo på 60-års dagen Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skre (red.) OSLO 2006
Redaksjon: Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skre Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo ISSN 1504-3258 ISBN 82-8084-027-3 Lay-out: Tom Heibreen Omslag: Stork Designbyrå AS Trykk: PDC Tangen
«Sandokomplekset» nyoppdagede groplokaliteter fra mesolittisk tid på Sandholmen i Askim kommune INGRID FUGLESTVEDT INNLEDNING «Lengst nord i Askim stikker en odde ut i Solbergfossbassenget i Glomma, hvor vannivået i dag er det samme som i Øyeren, ca. 100 m o.h. Odden kalles Sandoholmen av eldre, Sandholmen av yngre og rett og slett «Hølmen» av lokalfolk. Den består av grov stein og grus og må være en rest av Skiraet» (Hansen 2003:39). Fiskere og andre friluftsmennesker som har ferdes på Sandholmen ved Glommas bredd har undret seg over de mange gropene som finnes på holmen (fig. 1). Gropene har vært et kjent fenomen i en årrekke. Ingen hadde noen fullgod forklaring på hva gropene var, inntil historielagsmedlem Per Hansen tenkte tanken om at det kunne dreie seg om steinalderlokaliteter. Denne antagelsen fikk han bekreftet. To av gropene (lokalitet 1 og 2) har vært gjenstand for erosjon og utvasking etter oppdemmingen av Solbergfoss i 1924. I de utvaskede profilene kom det fram flint. Med denne bakgrunn skrev Hansen en artikkel i Wiwar om steinalderlokalitetene på Sandholmen, som han ut fra ulike vurderinger antar er 8500 år gamle (Hansen 2003). En innledende oppmåling viser at det finnes 17 groper på Sandholmen med diametre på mellom 6 og 10 meter, og dybder på opptil 75 cm. Noen av gropene har tydelige voller langs deler av kanten, og de er rundovale i formen. Gropene framtrer umiddelbart som en fornminnetype som til nå er funnet ved Svevollen og Rødsmoen, henholdsvis Elverum og Åmot kommuner i Hedmark. Det som etter alt å dømme er groplokaliteter av lignende type, finnes altså i tilknytning til Glommas løp, men ca. 190 og 240 kilometer lenger nord (fig. 2). Holmen med de mange gropene påkaller umiddelbart en rekke problemstillinger for videre forskning. Eventuelle arkeologiske undersøkelser ville gitt et konkret arkeologisk materiale med funn, dokumentasjon og dateringer. En mangel på slike resultater er likevel ikke til hinder for en innledende diskusjon omkring hva Sandholmen kan ha representert i sin tidsmessige, sosiale og landskapsmessige kontekst. Slike vurderinger vil kunne danne bakgrunn for framtidige undersøkelser på Sandholmen. Jeg vil heretter omtale lokalitetene samlet som Sandokomplekset. Her vil jeg vil ta opp følgende problemstillinger: Hva er lokalitetene på Sandholmen? Hva er den mest sannsynlige alderen på lokalitetene? Hvordan kan Sandokomplekset forstås i forhold til bruk av kyst- og innlandsområder? Hvordan kan vi forstå stedets sosiale kontekst i mesolittisk tid? Og, til slutt: Hva kan være relevante problemstillinger for en videre undersøkelse av Sandokomplekset? HVA ER GROPENE PÅ SANDHOLMEN? Andre groplokaliteter langs Glommas dreneringsfelt I årene mellom 1985 og 1987 undersøkte Egil Mikkelsen den første kjente groplokaliteten ved Svevollen i Heradsbygd i Elverum kommune (Mikkelsen 1989). I 1989 og 1990 fikk undertegnede anvende materialet fra denne lokaliteten, som for øvrig fikk navnet Svevollen 1. I 1989 og 1990 ble det gravd en sjakt gjennom nabolokaliteten, Svevollen 2 (Fuglestvedt 1992; 1995). Undersøkelsene ved Svevollen var rene forskningsundersøkelser, og fordi det dreide seg om boligstrukturer knyttet til groper eller groptufter, 49
Figur 1. a) Flyfoto over Sandholmen. b) Sandholmen med lokaliteter lagt inn på ØK-kart. Kartet er kun en skisse, som delvis er utarbeidet på grunnlag av oppskritting og øyemål. M=1:1000. c) Sandholmens posisjon i forhold til Øyeren og deler av Askimbuen. (a,b, og c er utsnitt fra: www. webhotel.gisline.no). d) Lokalitet 1 er utsatt for pågående erosjon og utvasking. Foto: Ingrid Fuglestvedt. representerte funnene noe enestående i forskningen på sørnorsk mesolitikum. Noen år senere ble imidlertid fornminnetypen gjenstand for langt mer omfattende undersøkelser. I forbindelse med 50 Forsvarets utbygging på Rødsmoen i Åmot kommune, viste det seg snart at denne typen grop lokaliteter også fantes andre steder langs Glommas dreneringsfelt. Under ledelse av Joel Boaz ble det i årene 1994 til 1996 registrert til sammen åtte groptufter ved Rødsmoen, hvorav fire ble totalgravd (Boaz 1997). I diskusjonen omkring hva groptuftene på Sandholmen, Svevollen og Rødsmoen egentlig representerer er fenomenet skärvstensvall av sentral betydning. Skärvstensvaller er en lokalitetstype som er undersøkt i nokså stort omfang i Norrland (Boaz 1996:18f; Lundberg 1997:3f; Spång 1986:49). Prinsippet for en groptuft/skärvstensvall er som skjematisert i figur 3. Først graves en grop og jordmasser legges ved siden av gropa. En hytte- eller boligkonstruksjon med
Figur 2. Sandholmens posisjon i forhold til Rødsmoen og Svevollen. 1= Svevollen, 2= Rødsmoen, 3= Dokkfløy. Sorte punkter angir felter med veideristninger i Øst-Norge. Kartet er basert på Mikkelsen 1977: Fig. 1, og en omarbeidet versjon er også gjengitt i Fuglestvedt 1998: Fig.1. nedsenket gulvflate anlegges i bunnen av nedgravingen. Veggene i gropa har en isolerende effekt. Denne effekten kan økes ytterligere dersom man varmer opp store mengder kokstein og anvender dem som varmeelementer i veggene. Ved langvarig eller gjentatt bruk, må disse elementene byttes ut med nyoppvarmet stein. Utrangert kokstein og annet avfall fra boplassflatens kulturlag blir derfor ryddet av veien og deponert utenfor gropa. Med dette bygges det opp voller bestående av mødding omkring tufta. Den intensive bruken av kokstein er med på å bygge opp avfallsvollen. Gjenbruk av tufta vil innebære ny opprensking og gjenoppbygging og fører til ytterligere oppbygging av avfall fra boplassflatens kulturlag. Ifølge Boaz resultater er de dypeste tuftene med de største møddingene også de som viser flest faser med gjenbruk (Boaz 1997:131). Skjørbrent stein er en type avfall som er med på å bygge opp møddingens mektighet. Møddingen utgjør således et iøynefallende trekk i utgravingsprofilen, derav navnet skärvstensvall. Skärvstensvaller og andre lokaliteter med nedgravd hytte- eller boligflate er et generelt fenomen knyttet til kombinasjonen av kaldt klima og nordligere breddegrader. I et klima med frostnetter vil jordisolasjonen virke varmende, mens det i et klima med høyere sommertemperaturer vil føre til et rått og kaldt inneklima. Som Åsa Lundberg påpeker, foreligger det ingen nødvendig kontinuitet i tid og rom mellom grupper og områder som anlegger groptufter. «Teorier om at grophustraditionen skulle ha förts vidare från Sibirien til Amerika förkastas endast sunt förnuft behövs för at praktiskt lösa bostadsproblemet i kalla områden där kunskapen om jordvarmens värmande eller kylande egenskaper rimligtvis finns hos alla naturfolk» (Lundberg 1997:96). Både Mikkelsen og Boaz tolker groptuftene på henholdsvis Svevollen og Rødsmoen som en parallell til skärvstensvallene, som er undersøkt i innlandet i Norrland i Sverige (Mikkelsen 1989; Boaz 1996; 1997:129ff; 1999:143; Lundberg 1997:3f; Spång 1986:49), og videre i sammenheng med vinteraktiviteter, sistnevnte med antydning om at bosetningen begynner senhøstes (Boaz 1997:130ff; 1999: Fig.10; Mikkelsen 1989:52). Undertegnede har likeledes tolket lokalitetene på Svevollen som groptufter. Imidlertid har jeg vært tilbakeholden med å gi Svevollentuftene en streng kategorisering som skärvstensvaller, selv om det uten tvil dreier seg om et beslektet fenomen. På grunnlag av vurderinger av faunamaterialet samt bruksskadeanalyse på skrapere, har jeg dessuten åpnet for bosetning i perioden sensommer, høst og vinter (Fuglestvedt 1995:105). 1 Boaz bygger flere steder opp sin argumentasjon på bakgrunn av en overdreven motsetning mellom undertegnedes resultater på den ene side, og hans egne og Mikkelsens på den andre. For eksempel innebærer uttalelsen om at «Fuglestvedt refuted the interpretation of these structures as housepits» (Boaz 1999:143; se også Boaz 1996:18) en ikke ubetydelig mistolkning (se eksempelvis Fuglestvedt 1995:103f). Det er korrekt at jeg tolker Svevollen 1 og 2, spesielt sistnevnte, som opprinnelig anlagt i en naturlig grop i terrenget. Dette betyr ikke at det er noen regel at man har benyttet en naturlig grop, eller at lokalitetens tilknytning til en grop er tilfeldig. Sagt annerledes, så har man til tider valgt å ta utgangspunkt i mer eller mindre naturlige forsenkninger, mens det andre ganger ikke var opportunt. Eksempel- 51
Figur 3. Prinsippskisse for oppbygging av en skärvstensvall (etter Boaz 1996:Fig. 14, se også Spång 1986:49). vis representerer lokalitetene Svevollen 4, 8, 13 og 14 kunstige nedgravinger, der det ikke har eksistert opprinnelige naturlige groper. 2 Under alle omstendigheter handler dette om boligkonstruksjoner med nedsenket gulvflate. 3 I Åsa Lundbergs avhandling Vinterbyar går hun igjennom 29 groptufter/skärvstensvaller i Norrland, Nord-Sverige (Lundberg 1997: Fig. 3:1). Den mest åpenbare forskjellen mellom disse og 52 groptuftene på Rødsmoen og Svevollen, er utbredelsen og mengden av skjørbrent stein. I de norrlandske tuftene finnes det gjennomgående en massiv og sammenhengende voll omkring gropene (fig. 4). Denne vollen er bygd opp av utgravde masser og møddingmateriale, slik som beskrevet ovenfor. En tilsvarende avfallsdeponering kjennetegner også tuftene på Svevollen og Rødsmoen. Den tydeligste forskjellen er likevel at de østnorske tuftene i motsetning til de nordsvenske mangler den omtalte, sammenhengende vollen omkring. 4 I tuftene på Svevollen og Rødsmoen finnes denne typen avfall i et mer eller mindre avgrenset område. Det er usikkert hvorvidt nærvær eller fravær av en sammenhengende oppbygd voll er av avgjørende betydning for å definere tuftene i Hedmark. I utgangspunktet kan man si at en sammenhengende voll omkring nedgravingen vil være med på å øke gropas varmeeffekt. Det kan også peke i retning av enten lengre bruk, eller alternativt, en kortere bosetning, men med mer intensiv bruk av kokstein. I sistnevnte tilfelle kan det være snakk om bruk i den absolutt kaldeste årstiden. I denne sammenheng kan det muligens ha noe å si at de norrlandske tuftene også ligger noen breddegrader lengre nord. En sammenligning mellom østnorske og nordsven-
Figur 4. Prinsippskisse for groptufter/skärvstensvallar i Norrland (etter Lundberg 1997: Fig. 2:1.). ske tufter viser muligens mer en gradsforskjell enn en vesensforskjell. Et svar på denne problemstillingen bør ta utgangspunkt i hvorvidt fravær eller tilstedeværelse av en sammenhengende voll er med på å danne prinsipielle forskjeller i måten boligene er konstruert på. Men hva vet vi ellers om groptuftenes konstruksjonsdetaljer? I sjakten som ble gravd gjennom Svevollen 2 ble det dokumentert et fyllskifte som ble tolket som et stolpehull (Fuglestvedt 1992:141, 147). Stolpehullet befant seg innenfor lokalitetens gulvflate, men perifert i forhold til denne og muligens på grensen til gropas veggsider. Stolpehullet hadde i profil en vinkel mot sentrum av lokaliteten, og man kan således tenke seg at en stolpe har bikket innover mot gropa og utgjorde del av en spiss takkonstruksjon. I den skjematiserte skissen over Svevollen 1 og 2 har jeg foreslått en gapahuklignende konstruksjon (se Fuglestvedt 1995: Fig. 4). Denne må oppfattes som svært tentativ og bygd på mangelfulle arkeologiske data. Det sier seg selv at boligkonstruksjoner med nedsenket gulvflate potensielt er en svært ustabil struktur, dersom den ikke støttes opp av mer permanente konstruksjoner. Boaz funn av en trekonstruksjon i bunnen av lokalitet R39 på Rødsmoen (se Boaz 1997:Fig 44 og 45) var overbevisende i forhold til en forståelse av groptuftene som mer eller mindre permanente hytter. Boaz setter denne trerammen i sammenheng med funn av en benk og dessuten tydelige «trappetrinn» i stratigrafien på lokaliteten. Han tolker trerammen som bunnfragmentene av en «kasse» med benker langs kantene (fig. 5). Denne ville kunne holde veggene på plass og således danne et stabilt element i konstruksjonen (se også beskrivelse i Lundberg 1997:98). Boaz tenker seg at dette konstruksjonselementet i alle fall karakteriserer de dypeste tuftene. Han har videre argumentert for muligheten av at det kan dreie seg om paralleller til «overbygde» hytter av en type som finnes i Nord-Amerika (Boaz 1997: Fig. 101). I profilen på lokalitet R39 på Rødsmoen ble det dessuten dokumentert et stolpehull med en nokså tilsvarende plassering som det omtalte stolpehullet på Svevollen 2 (ibid: 66 og fig. 40). Stolpehull i veggsiden er også dokumentert i de norrlandske tuftene (Lundberg 1997:107f). Lundberg har gitt forslag til rekonstruksjoner på grunnlag av funn av stolpehull (fig. 6), som kan være relevante i forhold til forståelsen av konstruksjonene både på Svevollen og Rødsmoen og i forhold til fremtidige undersøkelser på Sandholmen. I en av Lundbergs skisser forekommer eksempelvis en treramme i bunnen. Denne kan være interessant i forhold til funnet av trerammen i R39 på Rødsmoen. Gropene på Sandholmen er i ytre form å betrakte som paralleller til tuftene som er funnet i Hedmark fylke. Utvaskingen i kanten på en av lokalitetene frambringer stadig flintavfall og skjørbrent stein. På bakgrunn av det vi vet om lignende groplokaliteter kan vi derfor danne oss noen bilder av hva gropene på Sandholmen representerer. Det interessante er at de groptuftene som til nå er funnet i østnorsk kontekst, befinner seg i Glommas dreneringsfelt. Sandholmen utgjør det sørligste komplekset, og med steinalderens kystmiljø innenfor en rekkevidde på noen få kilometer. Kompleksenes tilknytning til den samme hovedkommunikasjonsåren og mest av alt den sammenfallende lokalitetstypen peker i retning av en sammenheng mellom bosetningene på Rødsmoen, Svevollen og Sandholmen. NÆRMERE EN DATERING AV LOKALITETS- KOMPLEKSET PÅ SANDHOLMEN I sin artikkel i Østfold historielags publikasjon 53
Figur 5. Forslag til rekonstruksjon av innvendig tømmerkonstruksjon i grophusene. Basert på dokumentasjon av trekonstruksjon i lokalitet R39, Rødsmoprosjektet. Tegning av Marit Hansen (etter Boaz 1997: Fig. 100). har Per Hansen (2003) foreslått en datering av bosetningen på Sandholmen til å være 8500 år gammel. 5 Dette forslaget til datering tar utgangspunkt i et havnivå som er 85-90 meter over dagens. En grunnleggende forutsetning for Hansens dateringsforslag er Sandholmen som et attraktivt utgangspunkt for fiske og fangst. Dette havnivået innebærer at Skåperudfoss, og snart Halfredfoss, sistnevnte cirka 400 meter mot sørvest, utgjorde en elveos der Glomma rant ut i salt hav, i «Glommafjorden» (Hansen 2003:42f) (fig. 7). Begge fossene har to løp, ett hovedløp på nordvestlig side (Spydebergsiden), og to mindre løp på den sørøstlige siden (Askimsiden). I denne situasjonen vil de mindre løpene kunne ha tjent som en slags laksetrapper. I dette kystmiljøet ved elveosen ville også sel/kobbe og småhval kunne by på utvidede muligheter, i tillegg til jakt på landdyr i de omkringliggende skogene. Hansens modell går ut på at steinalderbosetningen trinnvis vil ha flyttet seg nedover Glommas løp, i takt med landhevingen, og etter 8500 BP vil det optimale fangstmiljøet i nærheten av Sandholmen ha opphørt å eksistere (ibid: 39f og 45). Avstanden fra kysten vil ha satt en stopper for sel og småhval, men ikke for fortsatte fiskemuligheter. Det avgjørende i Hansens modell er ikke tilstedeværelsen av ressurser, men heller at det han ser som den optimale situasjonn forsvinner. Ikke minst vurderer han det som avgjørende at elveløpet etter 8500 BP ikke lenger var farbar med båter. Hansens modell er interessant, spesielt ut fra vurderingen av muligheter og begrensninger i den geografiske situasjonen. Imidlertid vil en datering til cirka 8500 BP ikke harmonere med flintfunnene fra Sandholmen. Utvaskingen i ytterkanten av lokalitet 1 har gitt funn av flintavfall som gir inntrykk av senmesolittisk alder. Ett funn av et midtfragment av en 12 mm bred flekke viser bruk av indirekte slagteknikk. Denne slagteknikken er kjennetegnende for mellom- og senmesolitikum. Dermed peker funnene i retning av en datering der 8500 BP må anses som absolutt maksimumsalder. Dette tilsvarer en eldst mulig datering av Sandokomplekset til begynnelsen av den mellommesolittiske fasen i sentral-skandinavia. Dateringene av tilsvarende groptuftkomplekser langs Glommas løp kan muligens bidra til en ytterligere innsnevring av Sandokompleksets alder. Undersøkelsesintensiteten for lokalitetene på Rødsmoen har vært større enn for Svevollen. Dette kan selvsagt være grunnen til at det foreligger større tidsspenn i dateringene fra førstnevnte undersøkelsesprosjekt. Resultatene herfra viser at groplokalitetene var i bruk i tidsrommet mellom cirka 7100 og 4000 BP (Boaz 1997:137; 1999:145). De svenske groptuftene har hovedsakelig neolittisk alder. De eldste dateringene ligger riktignok innenfor mesolittisk tid, men om lag tusen år senere enn eldste datering fra Rødsmoen (Boaz 1999:146; Lundberg 1997:166ff). Det mest relevante er likevel å se Rødsmoen i forhold til Svevollen. Hvorvidt Svevollen egentlig representerer en bosetning med bruk innenfor hele perioden som Rødsmoen er datert til (7100-4000 BP), har vi kanskje for få dateringer til å kunne fastslå med rimelig grad av sikkerhet. Det foreligger fire dateringer fra Svevollen 1 og 2, som alle ligger innenfor tidsrommet ca. 5500 og 5000 BP (Fuglestvedt 1995:99, Mikkelsen 1989:44). En datering på grunnlag av typologiske elementer harmonerer med C14-dateringene; Svevollen representerer helt klart tverrpilfasen (se Boaz 1999: Fig. 11) innenfor det som er definert som fase 4 av østnorsk mesolitikum (Mikkelsen 1975:31). 6 Dersom vi sammenligner denne dateringen med resultatene fra Rødsmoen, møter vi det interessante faktum at alderen på Svevollen 1 og 2 faller sammen med den mest intensive bruksfasen på Rødsmoen (Boaz 1996:21f; 1997:39; 1999:147f). Men det faller også sammen med en intensiv bruksfase av østlandets innland generelt. Langs Randsfjordbekkenets 7 dreneringsfelt finner vi lokalitetskomplekset ved Dokkfløy (Boaz 1998), 54
og her finner vi også den mest intensive bruksfasen i slutten av mesolitikum og begynnelsen av neolitikum. Denne intensive bruksfasen avtar begge steder nokså brått omkring 4500 BP. Ved Oslofjorden representerer nøstvetfasen og kjeøyfasen/fase 4 en periode med økning både i antall lokaliteter, så vel som i type lokaliteter i forhold til foregående perioder (se eksempelvis Berg 1995; 1997; Glørstad 2004; Jaksland 2001). Bosetningen ved Svinesund viser ikke bofasthet i streng forstand (Glørstad 2004:62). Likevel kan man ane at grupper har hatt en klarere definert områdetilknytning i forhold til andre perioder (Boaz 1999:Fig. 7). Parallelt kan man registrere en generell senmesolittisk konjunktur som innebærer økt rituell aktivitet i Skandinavia; i sør i form av ritualer i sammenheng med gravlegginger, i sentrale og nordlige deler i form av store helleristningsfelter. Videre synes perioden preget av en vitalisering av kontakter mellom grupper over lengre avstander, og der møter mellom mennesker med opphav i ulike landskaper innebar gavebytte, giftermål, fester og igjen rituell aktivitet (for eksempel Fischer 2002; Fuglestvedt 1999a; Glørstad 1999a; 1999b; 2004:66; Jennbert 1984). Jeg har annetsteds satt groptuftkomplekset på Svevollen med sin gjentatte og normative praksis i forbindelse med jakt og konsumpsjon i sammenheng med denne øvrige senmesolittiske konjunkturen av endringer i maktforhold og rituell praksis (Fuglestvedt 1999a; 1999b med referanser). I mangel av noen håndfaste resultater kan det være et relevant tankeeksperiment å datere aktivitetene på Sandholmen til senmesolitikum. Tidsrommet 5500-5000 BP tilsvarer den mest intensive bruksfasen på Rødsmoen og faller dessuten sammen med dateringene fra Svevollen. Med denne bakgrunn, og som en arbeidshypotese, vil jeg sette Sandokomplekset inn i en fase 4-kontekst. FORHOLDET MELLOM KYST OG INN- LAND OG SOSIALE TERRITORIER I en artikkel fra 1978 foreslo Mikkelsen en modell der grupper i mesolittisk tid flyttet mellom kysten og innlandet etter en årsbestemt syklus (Mikkelsen 1978:104f & Fig. 18). Denne modellen forutsatte en sosial situasjon og et bosetningsmønster som kan sies å være inspirert av Man-the-Hunter-paradigmet (jfr. Lee & DeVore 1968). 8 At jeger-sankere alltid levde i små grupper og var svært mobile, var en rådende modell innen mesolitikumforskningen fram til midt på 1980-tallet. I tiåret etter fokuserte arkeologene mer på «komplekse» og tilnærmet bofaste jeger-sankere (se Price & Brown 1985). Resultater fra omfattende undersøkelsesprosjekter som fant sted i løpet av 80- og 90-tallet var i tillegg med på å forandre synet på senmesolittisk bosetningsmønster i Skandinavia (for eksempel Bergsvik 2002;2003; A.B.Olsen 1992). Man avdekket lokalitetskomplekser med geografisk beliggenhet i sammenheng med stabile marine ressurser, tidvis med kulturlag av varierende mektighet. Senmesolittiske samfunn var med dette fortsatt til en viss grad mobile, men med en bosetningsform som kan beskrives som semisedentær, dvs. bofaste innenfor mer avgrensede geografiske enheter eksempelvis omkring en fjord, lagune eller «flaskehals». En slik modell harmonerte også med teoriene om sosiale territorier (Alsaker & A.B. Olsen 1984), tradisjonsområder (Glørstad 1999a) eller etniske grenser (Bergsvik 2003). Dette innebærer tanken om at det fra mellommesolittisk, men spesielt i senmesolittisk tid, eksisterte oppfatninger om en fundamental opphavsmessig sammenheng mellom sosial gruppe og deres landskap (Fuglestvedt 2005: 91-93 & in press). Denne utviklingen i synet på jeger-sankere var med på å danne bakgrunn for min tolkning av Svevollenlokalitetene som uttrykk for økt bofasthet i innlandet (Fuglestvedt 1995:104), og dernest for mitt forslag om å betrakte mobilitet langs Glommavassdraget som uttrykk for en sosial gruppes tilhørighet til landskaper langs dreneringsfeltet der elven representerer «åren» eller «livsnerven» i gruppens sosiale landskap (ibid: 1997; 1998). 9 I denne sammenhengen ser jeg for meg to senmesolittiske sosiale grupper i østlandets innland; det ene langs Glomma, det andre langs Randsfjordbekkenet (fig. 8). Førstnevnte grupper er råstoffmessig knyttet til en nesten gjennomgående bruk av flint som hardmateriale også i innlandet dette råstoffet kjennetegner teknologien både på Rødsmoen og Svevollen. Sistnevnte gruppe er kjennetegnet ved gjennomgående bruk av en rekke andre råstoffer, eksempelvis er ringsakerkvartsitt, sterkt representert i materialet fra Dokkfløy. Boaz har levert argumenter for å betrakte land- 55
grad anvender flint (se for øvrig Boaz 1999:146; Fuglestvedt 1998). Grupper av Glommafolkets kyst- og innlandssegment vil fra tid til annen ha møttes. Slike møter vil ut fra det bildet vi har av fase 4 ha funnet sted innenfor en historisk konjunktur som var preget av forandringer i maktforhold, sosiale roller og i rituell aktivitet. Møter krever møtesteder. Kan Sandholmen ha representert et slikt sted? Figur 6. Forslag til konstruksjonsdetaljer i grophus (etter Lundberg 1997: Fig. 5:11, 5:12 og 5:13). et omkring Oslofjorden som et område som var bosatt av distinkte kystgrupper allerede i nøstvetfasen. Han argumenterer først og fremst på grunnlag av utbredelsen av nøstvetøkser (Boaz 1999:Fig. 7). Glørstad har pekt på at bosetningen ved Oslofjorden klumper seg i konsentrerte områder (Glørstad 2004:59), noe som passer med tilnærmingen til senmesolittiske gruppers forhold til landskapet som «hjemlig», eller «uavhendelig» (Glørstad 2002; 2004:17f; jfr. Weiner 1992). På bakgrunn av teorien om distinkte kystgrupper i senmesolitikum, og ideen om eksistensen av en navngitt «Glommagruppe», vil jeg foreslå en mulig modell for gruppers landskapstilhørighet i fase 4: Langs Glomma finnes en gruppe som identifiserer seg innenfor samme sosiale fellesskap, med landskapsmessig opphav langs denne vannveien. Gruppen har et kystsegment og et innlandssegment fellesskapet mellom dem kommer til uttrykk via en utstrakt bruk av flint som råstoff. På denne måten skiller Glommagruppen seg fra de andre innlandsgruppene, som i svært liten GEOGRAFISK SAMMENHENG Sandholmens geografiske posisjon er særdeles interessant som bakgrunn for en vurdering av kompleksets sosiale betydning i mesolitikum. Halvøya ligger i bunnen av et gjel med steile «vegger» på to sider. 10 Før oppdemmingen av Solbergfoss, fantes den før omtalte Skåperudfoss «inneklemt» mellom Sandholmen og Glommas vestlige bredde (fig. 7). Sandholmen ligger som en utstikkende odde omgitt av sterk strøm. Dersom vi løfter blikket og ser landskapsformasjonens plassering innenfor dreneringsfeltet som helhet, finner vi at fosser og stryk ligger på rekke og rad. Denne delen av Glomma kalles gjerne Askimbuen (fig.9) I den videre geografiske sammenhengen plasserer Sandholmen seg innenfor en del av Glommas løp som ikke har vært farbar siden preboreal tid. Fra Øyeren i nord smalner elva inn og gjør ferdsel med båt umulig på en strekning av ca. 10 km. I sør vider elveløpet seg ut ved Grønsund, like sør for Lindhol. Her finner vi kirkesognet Eidsberg med Østfolds største middelalderkirke. Som navnet tilsier står man her overfor et eid, altså en strekning hvor man i gammel tid dro båtene over land. I fase 4 av mesolitikum sto havet, eller «Glommafjorden», ved Øvre Vammafoss, dvs. såpass langt sør i Askimbuen at den geografiske situasjonen kan sies å være nokså tilnærmet slik den var i historisk tid, før oppdemmingen (se også Hansen 2003:43). Med dette har de senmesolittiske menneskene stått overfor en situasjon der en mils strekning av deres kommunikasjonsåre, og kanskje viktigste orienteringspunkt, ikke var farbar med båt. Nærheten til datidens kystlandskaper og gruppene som levde her, gjør at man kan tenke seg Askimbuen som en «trang port» til kysten. Kanskje den også representerte grensen mellom kystens og innlandets befolkning, og en nøytral sone mellom dem? Kan Sandokomplekset forstås i lys av en slik modell? 56
SANDHOLMEN SOM LIMINALT ROM OG MØTESTED I FASE 4 Fra 1960- og 70-tallet var den gjeldende tenkningen omkring jeger-sankersamfunn basert på en egalitær samfunnsmodell. Som beskrevet ovenfor fokuserte forskningen etter hvert på at jeger-sankere også kunne være ikke-egalitære, eller «komplekse», noe som ga bedre mening til bosetningsstrukturen i mellom- og senmesolitikum. For å forstå senmesolittiske gruppers sosiale system, kan det likevel være relevant å ta utgangspunkt i det egalitære som det ideelle. 11 Ikke bare som en «mal» for den mesolittiske forskeren, men også som et ideal og utgangspunkt for de mesolittiske menneskene. Med bakgrunn i studier av teknikk, boligform og bosetningsmønster er det grunn til å karakterisere den tidligmesolittiske og begynnelsen av den mellommesolittiske fasen (> 8500 BP) som preget av overveiende egalitære strukturer (Fuglestvedt 2005). Et egalitært system innebærer ikke fravær av maktrelasjoner. Det er snarere måten de sosiale strukturene og institusjonene virker inn for å utjevne maktforhold, som gjør at man kan karakterisere visse jeger-sankersamfunn som egalitære (se eksempelvis Wiessner 2002; Woodburn 1982). Fra mellommesolitikum og framover synes dette bildet å endre seg med framveksten av sosiale territorier/tradisjonsområder, sirkulasjon av storsteinredskaper og en intensivering av rituell aktivitet. Utviklingen fortsetter gjennom nøstvetfasen, og i fase 4 aner vi at de gamle strukturene oppløses, med ytterligere fortetning av sosial uro og potensielle konflikter. 12 Det er sannsynlig at mellomog senmesolitikum i utgangspunktet var preget av tilstander som muliggjorde et visst spillerom for sosiale entreprenører. En big man kan kjennetegnes ved sitt engasjement i tilegnelsen av verdifulle eller eksotiske gjenstander, og i måten disse anvendes på for å bygge opp sin sosiale status via allianser og ritualer. Konkret kommer dette til uttrykk gjennom sirkulasjon av økser og hakker, og generelt til indikasjoner på gavebytterelasjoner over lengre avstander. Big-man-fenomenet innebærer en sosial tilstand der de egalitære strukturene ikke lenger fungerer like effektivt i forhold til å utligne og «uskadeliggjøre» individers eller gruppers forsøk på økt innflytelse. Mot slutten av senmesolitikum har slike sosiale krefter muligens Figur 7. Utsnitt av Økonomisk Kartverk hvor et eldre kart over Skåperudfoss og Halfredfoss er montert inn. Montasjen viser vannsituasjonen fra cirka 8500 BP og inntil oppdemmingen av Solbergfoss i 1924 (etter Hansen 2003 med referanser). 57
Figur 8. Modell av to ulike sosiale territorier under Østlandets senmesolitikum, først og fremst fase 4 (5500-5000 BP) (etter Fuglestvedt 1998: Fig. 5). fått såpass stort gjennomslag at det fører til at de gjeldende samfunnsstrukturene utfordres på en grunnleggende måte, muligens med dramatiske konsekvenser. Noen av mulighetsbetingelsene for at slike krefter kan få spillerom er den økte bofastheten, og at boplassene ligger inntil stabile, økonomiske ressurser. En storstilet økonomisk produksjon forutsetter ulike typer fast materiell, slik som båter, faste installasjoner for fiske (nett, brygger etc.) eller jakthytter i innlandet. Innenfor jeger-sankersamfunn som har beveget seg vekk fra det egalitære, er individers og gruppers kontroll over slikt materiell med på å øke de sosiale forskjellene. Dette kommer til uttrykk via økt bofasthet i nærheten av ressurser som store deler av året er stabile, eksempelvis ved sund og flaskehalser ved kysten. Men det kommer i like stor grad til uttrykk gjennom jakt på det som generelt sett er jeger-sankeres prestisjeobjekt framfor noe storviltet. Groptuftene i innlandet i Hedmark representerer en nokså gjentatt og tilsynelatende regulert og normativ praksis knyttet til jakt på elg og bever. Denne praksis intensiveres i fase 4 med at aktivitetene på Rødsmoen øker kraftig, samtidig med at Svevollen kommer i bruk. Med dette er vi vitne til en ytterligere intensivering av samfunnets normaliserte praksiser innen konsumpsjon (se referanser i avsnitt over). Som definert ovenfor kan Sandokomplekset forsøksvis forstås innenfor denne historiske konteksten. I urolige tider, der tingenes orden ikke er like forutsigbar og der nye maktforhold er under dannelse, vil det egalitære fortsatt ha fungert som et ideal, i form av en tradisjon eller som et minne om en forgangen/mytisk tid. Dette skaffer til veie en situasjon der mennesker opplever at deres eget samhold, deres kollektiv er truet (se Sundström 2003). Både innlands- og kystsegmentet av Glommagruppen kan hver på sin side synes å være involvert i sosiale nettverk og gave- og giftemålsrelasjoner med grupper i fjernere strøk. 13 Gruppenes samhold, og det felles landskapsmessige opphavet i elvas nærområder, er derfor også truet. Når mennesker fra innlandsgruppen møter kystgruppens folk, kan noe av motivasjonen ha vært å fornye fellesskapet og den felles identiteten i landskapet. De møtes i det trange gjelet mellom dem. De møtes ved vannveien, skjønt det i tilfellet Sandholmen på grunn av den utstikkende beliggenheten kanskje snarere er snakk om i det våte element. Innenfor den tolkningsmodellen som presenteres her, utgjør Askimbuen den nøytrale sonen mellom et kyst- og innlandssegment av en gruppe som regnet sitt felles opphav i landskaper langs Glomma. Sandholmen, med sin beliggenhet i dette trange ufarbare gjelet, gir stedet en «rituell» karakter. 14 Den «trange porten» kan videre assosieres med Arnold van Genneps begrep om terskelen som en grensesone (Van Gennep 1960:20). Terskelens status er at den verken er det ene eller det andre. Den kan således beskrives som et liminalt rom. Det liminale rommet er ikke bare stedet hvor ritualer feires, men fungerer like mye som et slags «bakvendtland», der kollektivets mentale og praktiske strukturer blir utfordret. Oversatt til Victor Turners terminologi kan man si at det «virkelige» livet representerer strukturen, mens den liminale tilstanden skaffer til veie en situasjon der antistrukturen kan leves ut (Turner 1969:106f). Hvilke strukturer og antistrukturer kan ha stått på spill for senmesolittiske grupper som møttes på Sandholmen? Hvis fase 4 representerer vellykkede gjennomslag for ikke-egalitære krefter i samfunnet, innebærer det også en tilstand av sosiale konflikter og ambivalens overfor de nye strukturene. Det blir viktig å stadfeste samhold og opphavsmessig fel- 58
lesskap mellom kyst- og innlandsgruppen samt de egalitære idealene. I realiteten er samhold og egalitet idealer som mer har gått over til å representere kollektivets antistruktur. Slike antistrukturelle forhold er det likevel viktig å holde fast ved, nærmest som en underliggende strøm av noe trygt og forutsigbart. De sosiale entreprenørene fornyer på denne subtile måten sin makt og innflytelse. Ritualet er en tilstand som muliggjør en håndtering av ambivalenser og konflikter. Anders Hesjedal har tolket helleristningsfeltene i Nordland på bakgrunn av potensielle sosiale konflikter, der ritualene rundt helleristningene blir forstått ut fra en situasjon der grupper «fohandlet» og fornyet den sosiale orden (Hesjedal 1990; 1994). Helleristningsfelter som møtesteder for konfliktdempende ritualer, har blitt en interessant innfallsport for tolkning av de kjente feltene Alta, Vingen og Nämforsen (Hood 1988; Lødøen 2001; Tilley1991). Slike felter befinner seg på «uvanlige» steder steder som ut fra sin spesielle geografiske posisjon innbyr til det «antistrukturelle». Sandholmen kan sies å representere et slikt «naturlig sted» (jfr. Bradley 2000). Sandokomplekset består så langt av 17 registrerte groptufter. Som et tankeeksperiment kan vi gå ut fra at de fleste var bebodd samtidig, og at hver tuft representerer tre til seks individer. I dette scenariet kommer vi ut med et antall personer på ca. 50-90. Under oppholdet på Sandholmen kunne gruppene livnære seg av fisken i Glomma og jakt på landdyr i skogene omkring. Men hva med den rituelle aktiviteten finnes det spor av den? Figur 7 og 9 viser vannsituasjonen ved Sandholmen, slik den var fram til oppdemmingen av Solbergfoss. Kartet viser at stedet er omgitt av oppstikkende holmer og skjær, som nå ligger under vann. Kan det være at vannet skjuler helleristningsfelter? SANDHOLMEN SOM FORSKNINGS- OG FORMIDLINGSPROSJEKT: EN SKISSE Sandholmen utgjør et unikt forskningsobjekt, spesielt ut fra to landskapsmessige aspekter: Sandokomplekset ligger i et miljø som nesten er uforandret fra mesolittisk tid. Dette forhold gir stedet en spesiell opplevelsesmessig kvalitet av verdi både for forskning og formidling. På Sandholmen kan man således komme i kontakt med noe som representerer et nesten intakt steinaldermiljø. Sandholmen er så godt som urørt av vesentlige inngrep siden steinalderen. Her h a r Figur 9. Kart over Askimbuen med fosser og stryk før oppdemmingen i 1924 (etter Hansen 2003:44). 59
det vært fisket med stang og garn. Tømmerfløterne har brukt holmen som rasteplass. For øvrig har det aldri vært dyrket eller foretatt andre landskapsinngrep her. Lokalitetene har derfor ligget uforstyrret og er kun påvirket av «vanlige» postdeposisjonelle krefter. Det foreligger imidlertid ett unntak: Oppdemmingen har ført til høyere vannivå; og dette, samt den sterke strømmen i Glomma, gjør at lokalitet 1 og 2 er utsatt for utvasking i kanten. En forundersøkelse vil kunne ta utgangspunkt i Sandholmens geografiske posisjon, formidlingsmessige verdi og den forvaltningsmessige situasjonen for lokalitet 1 og 2. Dette vil kunne innebære: Undersøkelse / sikring av lokalitet 1 og 2 Innmåling og kartfesting av tuftene som grunnlag for tilrettelegging og videre undersøkelser Marinarkeologisk undersøkelse med tanke på eksistensen av helleristninger på bergflater under dagens vannivå. Et forprosjekt med utgangspunkt i lokalitet 1 og 2 vil innebære sikring av lokalitetene samt en mindre undersøkelse som kunne rettes mot uttaking av materiale til datering. Det ville være en målsetting å kombinere dette med undersøkelser av disse to lokalitetenes strukturer, slik at det dannes et begynnende grunnlag for sammenligning med groptufter i andre geografiske regioner. Jeg har ovenfor tegnet et bilde av Sandokomplekset som del av en fase 4-virkelighet. Både et forprosjekt, så vel som et mer omfattende prosjekt, vil komme til å modifisere eller forandre dette bildet av Sandholmen. Herværende «forforståelse» vil uansett kunne danne bakgrunn for å stake ut noen sentrale problemstillinger: Fase 4-konteksten, slik den er tegnet opp her, innebærer at det var mange mennesker på Sandholmen på samme tid og dermed at mange av lokalitetene var i bruk samtidig. Det skal svært mye til å bestemme hvorvidt lokaliteter som ligger i sammenheng med hverandre er samtidige i streng forstand. Imidlertid ville det være en målsetting å datere lokalitetene; en sentral problemstilling burde være å undersøke om lokalitetene strekker seg over et lengre tidsrom, eller om bruken konsentrerer seg til en mer begrenset periode. Videre er kunnskap om tuftenes struktur samt lokalisering av møddinger og aktivitetsområder selvsagte forskningsmål. Dette er noen av de problemstillingene som et større forskningsprosjekt vil måtte stille. Likevel finnes en innledende og viktig problemstilling, hvis svar vil kunne løses i et forprosjekt, og som uten tvil vil gi retning til synet på Sandholmen. Dette gjelder eventuell forekomst av helleristninger under vann. TAKK Jeg vil gjerne få takke Per Hansen, som våren 2003 gjorde meg oppmerksom på Sandholmen og senere samme år fikk i stand en båttur fra Solbergfoss til Sandholmen. I denne forbindelse vil jeg også takke Randi og Henrik Authen som var vertskap på turen. Videre vil jeg takke Håkon Glørstad for at han tok initiativet til universitetsekskursjonen som fant sted et år senere, og for at han og redaksjonen for øvrig oppfordret meg til å skrive dette bidraget til Einars festskrift. Jeg vil ellers takke alle studenter og kolleger som har vært med til Sandholmen og delt sine opplevelser av stedet. Takk til Per Hernæs for nyttige kommentarer til en tidligere versjon av artikkelen, for turer til Sandholmen og for nok en gang å vise entusiastisk støtte til ett av mine prosjekter. Til slutt vil jeg takke Sheila Coulson for korrigering av summary på engelsk. Ingrid Fuglestvedt, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier (IAKH), Universitetet i Oslo E-post: ingrid.fuglestvedt@iakh.uio.no SUMMARY The paper presents a complex of newly discovered pit house sites at Sandholmen in Askim kommune, Østfold, Norway. Sandholmen contains 17 surveyed sites situated on a flat, moraine headland on the Glomma River. The sites at Sandholmen in all probability represent a similar phenomenon to the pit house complexes investigated at Svevollen and Rødsmoen, which are located 190 and 240 kilometers to the north, in Hedmark fylke. Based on the dates for these other complexes, and finds from one eroded profile, the «Sando complex» is tentatively assigned to Phase 4 of the East Norwegian Mesolithic. In light of the fact that the other two pit house complexes are also situated along the Glomma drainage, and 60
have used flint as their primary raw material, I propose the existence of a «Glomma group», defining their origin and existence in the landscape along this river. Sandholmen is located in a section of the Glomma that in Mesolithic times was only a few kilometers from the coast. This part of the river is relatively narrow and is characterized by a high density of rapids, which means that since Middle Mesolithic times it has not been passable by boat. The Sandholmen headland naturally stands out as a sacred place, or a liminal space. Thus, the Sandholmen complex is tentatively understood as a meeting place for coastal and inland segments of the Glomma group. The issues discussed in this article are used as the basis for considering strategies for a proposed research project at Sandholmen. NOTER 1 Bosetning på sensommer og tidlig høst motsier ikke anvendeligheten av varmeisolerende grophus; frostnettene i Svevollenområdet kommer under nåværende klimaforhold ofte allerede i august. 2 Lokalitetene er ikke undersøkt, men en vurdering av topografien på stedene tyder på at lokalitetene ikke er anlagt med naturlige groper som utgangspunkt. 3 En annen misforståelse som Boaz anvender i oppbyggingen av sitt eget argument, gjelder forståelsen av bakgrunnen for oppbygging av voll eller mødding ved og omkring gropa. Boaz tolker, i likhet med undertegnede, at dette delvis har kommet til på bakgrunn av utrensking av boplassområdet. I min modell innebærer dette at man sammen med skjørbrent stein og annet avfall også har fått med seg noe jordmasser. Det er en fortegning av mitt argument å uttrykke det som at «det finnes ingen etnoarkeologiske beskrivelser av at boplassen ryddes ved å grave vekk jordmasser (min utheving), slik Fuglestvedt har foreslått (Boaz 1996:11). Det er dessuten et underlig utsagn, all den tid vi begge anvender samme etnoarkeologiske kilde. At noe jordmasse havner i møddingen er ikke det samme som bevisst å «grave vekk jordmasser». Uansett er argumentasjonen merkelig ut fra prinsippene for hvordan en skärvstensvall bygges opp modellen er nettopp basert på en viss deponering/forflytning av jord fra gropa og ut i møddingen. I min generelle modell kommer møddingen til på bakgrunn av nedgravinger og utrenskinger av aktivitetsområder i bunnen av gropa. Møddingen har ingen direkte tilknytning til boligkonstruksjonen, selv om veggene i gropa kan ha hatt det. På Svevollen 1 og 2 ligger møddingen rett og slett for langt vekk fra forsenkningen, til at den på noe mulig vis kan ha hatt noe med konstruksjonen å gjøre. Imidlertid er det mye som tyder på at veggene i gropa på en eller annen måte er avgjørende for å forstå denne lokalitetstypen. Boaz sier med henvisning til mine resultater at «[d]et falt vanskelig å godta at mennesker bosatte seg i groper i terrenget og at opprydning resulterte i dannelsen av møddinger.»(ibid.: 11). Dette utsagnet er misvisende, fordi det får det til å se ut som at min tolkning innebærer at gropa som fenomen bare er en tilfeldighet ved denne lokalitetstypen; at lokaliteten qua groptuft skulle være irrelevant. Utover dette burde det ikke være veldig kontroversielt når jeg i min modell forutsetter at opprensking fører til dannelsen av møddinger. Boaz egen modell innebærer nøyaktig det samme. 4 Et unntak er nordre tuft på lokalitet R112. Dette viser muligens at det er en glidende overgang mellom den østnorske og den norrlandske typen groptufter. Det kan likevel anføres at nordre tuft i R112 framstår som atypisk, fordi den er betydelig mindre i utstrekning enn de andre tuftene i området. Dette gjelder ikke søndre tuft på samme lokalitet. På tilsvarende vis som både Svevollen- og de andre Rødsmotuftene mangler her en sammenhengende voll / mødding. 5 Det framgår ikke av artikkelen, men jeg antar at det han henviser til er ukalibrerte C14-år, dvs. 8500 BP. 6 Håkon Glørstad har ellers pekt på Svevollen-materialets typologiske parallell til kjeøyfasen ved kysten (5800-5400 BP) (Glørstad 2004:54). 7 Med denne betegnelsen mener jeg dreneringsfeltet nordover fra og med Tyrifjorden-Randsfjorden- Dokka-Dokkfløy. 8 Etter en konferanse som ble arrangert i 1966 og som resulterte i antologien med tittelen Man the Hunter. Konferansens overordnete formål var å kartlegge jeger-sankeres levevis. 9 I de refererte artiklene anvender jeg verken «åre»eller «livsnerve», selv om det nettopp var noe slikt jeg hadde i tankene. Derimot anvender jeg det noe upresise stable mobility. Med dette har jeg ment å uttrykke en forskjell til den tidligere mobilitetsmodellen (jfr. Mikkelsen 1978). «Stable mobility» innebærer eksistensen av sosiale landskap. Grupper og individer kan fortsatt ha hatt en nokså stor aksjonsradius innenfor og av og til utenfor sitt sosiale landskap. Men bosetning finner sted i avgrensede områder i innlandet, og er dessuten gjenstand for lengre opphold (se også Boaz 1999). 10 Uttrykket brukes etter inspirasjon fra M.A.-student Maria Solems analyse av stedet. Solem er i gang med landskapsanalyse av steinalderlokaliteter i Varanger basert på metoder for landskapsanalyse i Gansum et al. 1997. 11 Med dette menes ikke det egalitære som en «opprinnelig naturtilstand», men som en tilstand som er like historisk og menneskeskapt som alle andre sosiale systemer. 12 Det kan unektelig se ut som om mesolitikumforskningen er bundet opp i en evolusjonistisk tankemodell 61
med en utvikling fra det «enkle» til det «komplekse». Dette er ikke stedet for en videre underbygging av grunnlaget for tolkningen av mesolitikum i Sør- Norge. Jeg vil likevel påpeke at begrepene egalitær og kompleks i seg selv kan være misvisende. Dessuten er det ikke tilfellet at forhistoriske jegersankere alltid viser en sosial form som utvikles etter en evolusjonær utviklingslinje. I Sør-Norge kan den sosiale formen ha vært stabil over flere århundrer, med mindre konjunkturer i både egalitær så vel som kompleks retning. En overordnet utvikling kan dessuten like gjerne innebære en endring fra det komplekse «tilbake» til det egalitære. Dette synes å ha vært tilfelle i senpaleolitikum, med utviklingen fra grupper/faser knyttet til Magadalenien / Hamburg på den ene siden, og Bromme og Ahrensburg på den andre. En fersk studie av eldre steinalder i Finnmark viser likeledes at jeger-sankere kan gå fra kompleks til egalitær samfunnsform (Grydeland 2005). 13 Materialet fra Oslofjorden indikerer en kontaktflate mot Vest-Sverige, Skåne og Sjælland, mens grupper i Hedmark viser kontakter mot Osensjøen, Trysil og nåværende svenske innlandslandskaper. 14 Som eksempel kan nevnes at Christopher Prescott under befaring til Sandholmen, fortalte at stedet ga ham assosiasjoner til opplevelsene han fikk ved besøk på Nämforsen. LITTERATUR Berg, E. 1995: Dobbeltspor/E6-prosjektet. Steinalderlokaliteter fra Senmesolittisk tid i Vestby, Akershus. Varia 32. Oslo: Universitetets oldsaksamling. Berg, E.1997: Mesolittiske boplasser ved Årungen i Ås og Frogn, Akershus. Dobbeltspor/E6-prosjektet 1996. Varia 44. Oslo: Universitetets oldsaksamling. Bergsvik, K. A. 2002: Arkeologiske undersøkelser ved Skatestraumen. Bind I. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen 7. Bergen. Bergsvik, K. A. 2003: Ethnic Boundaries in Neolithic Norway. Department of Archaeology, University of Bergen. Boaz, J. 1996: «Skärvstensvallar» på Østlandet? Viking LIX 1996, 7-24. Boaz, J. 1997: Steinalderundersøkelsene på Rødsmoen. Varia 41. Oslo: Universitetets oldsaksamling. Boaz, J. 1998: Hunter-Gatherer Site Variability: Changing patterns of site utilization in the interior of eastern Norway, between 8000 and 2500 BP. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 20. Oslo. Boaz, J. 1999: Pioneers in the Mesolithic: The Initial Occupation of the Interior of Eastern Norway. I: Boaz, J. (ed.): The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo, 125-149. Bradley, R. 2000: An Archaeology of Natural Places. London: Routledge. Fischer, A. 2002: Food for feasting? I: Fischer, A. & K. Kristiansen (eds.): The Neolithisation of Denmark. 150 years of debate. Sheffield: J.R. Collins Publications, 341-394. Fuglestvedt, I. 1992: Svevollen et senmesolittisk boplassområde i det østnorske innland. Upublisert magistergradsavhandling. Universitetets oldsaksamling. Fuglestvedt, I. 1995: Svevollen spor av senmesolittisk bosetning i lavlandets indre skogssone. I Bergsvik, K.A., Nygaard, S. & Nærøy, A.J. (red.): Steinalderkonferansen i Bergen i 1993. Arkeologiske Skrifter Nr. 8. Arkeologisk institutt, Bergen museum, pp. 95-110. Fuglestvedt, I. 1998: The Flint-using group at Svevollen in the Interior of Eastern Norway. How to Understand the Limited Use of Non-flint Material? I Holm, L. & Knutsson, K. (eds.): Third Flint Alternatives Conference at Uppsala. OPIA Occasional Papers in Archaeology 16. University of Uppsala: Department of Archaeology and Ancient History, pp. 61-69. Fuglestvedt, I. 1999a: Inter-Regional Contact in the Late Mesolithic: The Productive Gift Extended. In Boaz, J. (red.): The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo, 27-38. Fuglestvedt, I. 1999b: The Late Mesolithic group at Svevollen, interior Eastern Norway: Normative action and consumptional control. In Théverin, A. (ed.): L Europe des derniers Chasseurs. Épipaleolithque et Mésolithique. Paris, 347-353. Fuglestvedt, I. 2005: Contact and communication in Northern Europe 10 200 9000 / 8 500 BP a phenomenological approach to the connection between technology, skill and landscape. I: Knutsson, H. (ed.): Pioneer settlements and colonization processes in the Barents region. Vuollerim Papers on Hunter-Gatherer Archaeology, Volume 1. Vuollerim, 51-63. Fuglestvedt, I. in press: Man, Material Culture and Landscape developments in world-views, ca. 10 000 BP to 4 500 BP on the Scandinavian Peninsula. To be published in Cannon, A. (ed.): Structured Worlds. The Archaeology of Hunter-Gatherer Thought and Action. London 2006. Gansum, T., Jerpåsen, G. & Keller, C. 1997: Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder. AmS-Varia 28. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. Glørstad, H. 1999a: Den endimensjonale mannen. I: Fuglestvedt, I., T. Gansum & A. Opedal (red.): Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen. AmS-Rapport 11b. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger, 53-63. 62
Glørstad, H. 1999b: Lokaliteten Botne II et nøkkelhull til det sosiale livet i mesolitikum i Sør-Norge. Viking LXII 1999. Oslo: Norsk arkeologisk selskap, 31-68. Glørstad, H. 2002: Østnorske skafthullhakker fra mesolitikum. Arkeologisk og forhistorisk betydning illustrert med et eksempelstudium fra vestsiden av Oslofjorden. Viking LXV 2002. Oslo: Norsk arkeologisk selskap, 7-47. Glørstad, H. 2004: Svinesundmaterialet i lys av annen forskning i Oslofjorddistriktet og i Vest-Sverige. / Noen tanker om kulturforhold på bakgrunn av undersøkelsene ved Svinesund. I: Glørstad, H. (red.): Oppsummering av Svinesundprosjektet. Varia 57. Oslo: Universitetets kulturhistoriske museer, 47-82. Grydeland, S. E. 2005: Nytt lys på eldre steinalder i Finnmark. En sammenlignende studie basert på gjenstandsbruk og distribusjon av boplasser i Varanger, Alta og Nord-Finnland. Upublisert avhandling til Dr. art.-graden. Institutt for arkeologi, Universitetet i Tromsø. Hansen, P. 2003: 8500 år gammel steinalderboplass på Sandoholmen i Askim. Wiwar Nr. 2, 2003, 39-47. Hesjedal, A. 1990: Helleristninger som tegn og tekst. En analyse av veideristningene i Nordland og Troms. Universitetet i Tromsø. Institutt for samfunnsvitenskap. Arkeologiseksjonen. Hesjedal, A. 1994: The Hunters Rock Art in Northern Norway. Problems in Chronology and Interpretation. Norwegian Archaeological Review Vol. 27, No. 1, 1-28. Hood, B. 1988: Sacred pictures, sacred rocks: Ideological and Social Space in the North-Norwegian Stone Age. Norwegian Archaeological Review Vol. 21, No. 2, 65-84. Jaksland, L. 2001: Vinterbrolokalitetene en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Oslo: Universitetets kulturhistoriske museer/ Oldsaksamlingen. Jennbert, K. 1984: Den produktiva gåvan. Tradition och innovation i Sydskandinavien för omkring 5300 år sedan. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 4 No. 16. Lund: Lunds universitet. Lee, R.B. & DeVore, I. 1968 (eds.): Man the Hunter. Chicago: Aldine. Lundberg, Å. 1997: Vinterbyar: ett bandsamhälles territorier i Norrlands innland 4500 2500 f. Kr. Studia Archaeologica Universitatis Umensis 8. Arkeologiska institutuinen, Umeå universitet. Lødøen, T. 2001: Interpretation of Stone Age ideology based on rock art, structures and artefacts in the Vingen area, Western Norway. I: Helskog, K. (ed.): Theoretical Perspectives in Rock Art Research. Oslo: Novus forlag. Mikkelsen, E. 1975: Mesolithic in South-eastern Norway. Norwegian Archaeological Review. Vol. 8, No. 1, 19-35. Mikkelsen, E. 1977: Østnorske veideristninger kronologi og øko-kulturelt miljø. Viking XL 1976. Oslo: Norsk arkeologisk selskap, 147-201. Mikkelsen, E. 1978: Seasonality and mesolithic adaptation in Norway. I: Kristiansen, K. & C. Paludan-Müller (eds.): New Directions in Scandinavian Archaeology. København, 79-119. Mikkelsen, E. 1989: En 6000 år gammel steinalderhytte i Heradsbygd. Vinterkvarter for elg- og beverfangst. Alfarheim. Årbok for Eleverum 4, 39-54. Olsen, A. Bruen & S. Alsaker 1984: Greenstone and diabase utilization in the Stone Age of western Norway: technological and socio-cultural aspects of axe and adze production and distribution. Norwegian Archaeological review Vol. 17 No. 2, 71-103. Olsen, A. Bruen 1992: Kotedalen en boplass gjennom 5000 år. Bind 1. Bergen: Historisk Museum. Price, T. D. & Brown, J. A. 1985(eds.): Prehistoric huntergatherers: the emergence of cultural complexity. Orlando: Academic Press. Solberg, B. 1989: Køller, klubber og hakker av stein. Lite påaktede gjenstandsgrupper i vestnorsk yngre steinalder. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1986, 81-102. Spång, L.-G. 1986: Stenåldersbostaden. Studier i norrländsk forntid 11. Acta Bothniensia Occidentalis. Umeå: Västerbottens Museum, 47-80. Sundström, L. 2003: Det hotade kollektivet. Neolittiseringsprocessen ur ett östmellansvenskt perspektiv. Uppsala: Uppsala universitet / Kust till kust. Tilley, C. 1991: Material culture and text: the art of ambiguity. London: Routledge. Turner, V. 1969: The Ritual Process. Structure and Anti-Structure. New York: Aldine Gruyter. Van Gennep, A. 1960: The Rites of Passage. Chicago: The University of Chicago Press. Weiner, A. 1992: Inalienable possessions. The Paradox of Keeping-While-Giving. Berkeley / Los Angeles / Oxford: University of California Press. Wiessner, P. 2002: The Vines of Complexity. Egalitarian Structures and the Institutionalization of Inequality among the Enga. Current Anthropology 43, 233-269. Woodburn, J. 1982: Egalitarian Societies. MAN, Vol. 17, No. 3, 431-451. 63