Til Kulturdepartementet Oslo 5. mai 2012 Kulturutredningen 2014 Innledning og forslag til endringer: De siste årene har det vært en sterk økning i antall spillefilmer, tv-serier og dokumentarfilmer. Det er stor konkurranse om midlene, og høy publikumsoppslutning. Norske Filmregissørers oppgave er å ivareta regissørenes kunstneriske og økonomiske interesser, samt å engasjere oss i utviklingen av norsk filmkultur. Vi representerer 158 film, tv og dokumetrafilmregissører. Et hovedmål for den statlige kulturpolitikken er å legge til rette for mangfoldet innenfor kulturlivet og sikre et stimulerende og utfordrende kulturtilbud for hele befolkningen. Vi har følgende forslag til endringer i kulturpolitikken for å nå målene om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet: Den kunstneriske personlige filmen: Kanalisere en større andel av de samlede filmbevilgningene gjennom forhåndsstøtte/ konsulentordningen for å sikre utvikling av den kunstneriske og personlige filmen. Dette vil også sikre flere prosjekter med mangfolds regissører. Prosjektutvikling: Åpne for at regissører kvalifiserer til å motta prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI, slik at de får mulighet til å videreutvikle prosjektet fra sitt ståsted, gi det muskler, identitet, kvalitet og egenart, før man henvender seg til fremtidig produsent. Dette vil styrke regissørens forhandlingsposisjon, og øke tilfanget av prosjekter som har fått modnet sitt kunstneriske utrykk, samt øke mangfoldsandelen. Arbeidsavtaler: Vilje og pådriv fra myndigheten til å bidra til arbeidsavtaler i bransjen, slikt som er en selvfølge ellers i samfunnet. Dette vil gjøre det letter for alle, deriblant kvinner og familieforsørgere å stå i yrket. Stipend: Flere stipendier til regissørene slik at de kan stå i yrket, opparbeide kompetanse og bidra til å høyne nivået på produksjonene. Moderat kjønnskvotering: Fortsette praksis med moderat kjønnskvotering og fokus på kvinner plass i filmbransjen.
Beskriv de viktigste endringene kulturpolitikken etter 2005 har skapt innenfor filmområdet, slik Norske Filmregissørers medlemmer opplever det. Det er flere sammenfallende grunner til den gode filmbølgen vi ser i dag. - Myndighetenes fokus på film som kulturbærende og kunstnerisk uttrykk og en vilje til satsning på film og tv med økte bevilgninger.. - Tilfang av dyktige nyutdannede filmskapere fra Filmskolen på Lillehammer, og andre utdanningssteder i Norge og utlandet. - Film og Tv samarbeider og regissører arbeider både med film og tv-drama og skaffer seg mer sammensatt kompetanse og erfaring. Økt produksjon og volum har profesjonalisert bransjen, og skapt en større bredde av sjanger og utrykk. Produsentstyret repertoar: Omleggingen av filmstøtten i 2005 innebar at produksjonsmidlene ble kanalisert gjennom produsentleddet, fra tilskuddsgiver NFI til produsent. Det betyr at produsentleddet sitter på premissene, repertoaret, makten når det gjelder hvilke filmer det skal satses på, hvilke regissører, og hvilket format /kostnadsnivå. Filmstøtten i Norge kan grovt sett deles inn i 2 typer: -Konsulentstøtten der kunstneriske kriterier legges til grunn; ca 4-6 filmer i året -Etterhåndstøtten og 50/50 ordningen - med kommersiell vektlegging; 15-25 filmer i året Filmstøtten er i større grad blitt produsentstyrt, og har oftere enn før endret seg fra en kunstnerisk ide som oppstår hos manusforfatter/regissør til å dreie seg om at produsenten tar opsjon på en bestselger-bok, presenterer den for en suksessregissør og syr sammen en finansieringspakke som er garantert etterhåndstøtte ved besøk over 10 000. Slike adapsjoner kan bli publikumssuksesser, og kan ha mye av æren for den høye publikumsoppslutningen vi ser. Men det er stagnerende for Norge som filmnasjon, det bringer ikke frem originale kunstneriske filmer, det sikrer ikke et unikt blikk på samfunnet og det kan svekke fornyelse. Barne og ungdomsfilm: Videre kan det virke som om fokus på norsk barnefilm eller ungdomsfilm er på vikende front. Norden har vært foregangsland når det gjelder unike filmfortellinger for barn og unge. Slik filmstøtten er organisert nå frister ikke denne sjangeren produsentene fordi de tydelige incentivene som før fantes til å lage originale og personlige barnefilmer nå er falt bort.
Vi produserer nå i stedet serier som Olsenbanden, Knerten, og Nissene i Blåfjell, store publikumssuksesser basert på etablerte konsepter og etterhåndsstøtten. Den kunstneriske og personlige barnefilmen har veket for den kommersielle barnefilmen, og man beveger seg bort fra det politiske målet om mangfold, og at flere skal ha tilgang til gjenkjennbare kulturopplevelser. Dette er et alvorlig tap, for kjærligheten til norsk film kan skapes i barneårene. Mangfold: Økt mangfold har lenge vært et uttalt mål innenfor filmområdet, men resultatene har latt vente på seg. Vi definerer et mangfold som flere produksjoner som handler om og er laget av kvinnelige filmskapere, filmskapere fra distriktene, filmskapere fra lavere sosiale lag, filmskapere i høyere alder, og filmskapere med innvandrerbakgrunn. Filmbransjen er mannsdominert, hvit og har ofte et utgangspunkt fra Oslo vest. Dessverre virker det rådende mannsdominerte miljøet selvforsterkende. Dette taper vi på som filmnasjon, da de mest dramatiske historiene ofte leves og kan fortelles av et mer mangfoldig utvalg av nordmenn. Resultatet av dette er tydelig ved at adapsjoner av klassiske bøker og historiske hendelser må til for å lage nok dramatikk for mange majoritets-filmskapere. Ønske om flere kvinner i filmene har ikke blitt realisert, tvert imot. Gjensidig utvikling mellom tv og film: Økte midler til tv-drama og dokumentar har gitt en vitalisering til disse sjangerne som hele bransjen nyter godt av. Mange norske regissører arbeider vekselvis med spillefilm og tv-produksjon, dette virker gjensidig positivt, tv-bransjen får regissører med et personlig kunstnerisk utrykk, mens regissørene får jobbet med filmfortellinger for tv som skal treffe et stort publikum. Økende konkurranse og produksjon i lavkostnadsland: Samtidig som økt volum har profesjonalisert bransjen, har det også blitt hardere konkurranse om midlene, flere dyktige regissører konkurrer om prosjektene. Dette fører igjen til at tid, priser og kostnader presses. Tidligere var det vanlig med 35 45 opptaksdager for en spillefilm. Nå ligger snittet på ca. 30. Som et grelt eksempel kan nevnes de serie-produserte Varg Veum-filmene som er nede i 19 opptaksdager, filmet delvis i Budapest, med ungarsk stab og billige produksjonskostnadene. Her er det produskjonsforhold og lave kostnader som det norske produksjonsmiljøet vanskelig kan konkurrere med. Men det kan jo ikke være meningen av vi skal flagge ut den norske statlige filmstøtten?
Familiefiendtlig arbeidsmiljø: Filmproduksjon har gjerne arbeidsdager på 10 11 timer, og oftere og oftere overtid som ikke avtales på forhånd, noe som er svært familiefiendtlig. Dette kan være noe av grunnen til at kvinnene vegrer seg for å satse på spillefilm. Men alle i bransjen har godt av en regulering, slik at også etablerte filmskapere orker å delta ikke bare unge uten forpliktelser. Tv-produksjoner derimot har mer regulert arbeidstid på ca 9 10 timer, her finner man også flere kvinner. Det er mer forutsigbart og lettere å kombinere med familieliv og barn. Den økende konkurransen om produksjonsmidlene, gjør at kostnadene presses. Regissører blir bedt om å sette deler eller hele sitt honorar inn som arbeidskreditt. Holdningen er at hvis du ikke går med på dette, har du ikke tilstrekkelig tro på ditt eget prosjekt. Arbeidskreditter viser seg svært sjelden å bli tilbakebetalt i sin helhet fra produsent til regissør. Det eksisterer ingen regi-avtale mellom produsentforeningen og Norske regissører. Det har vært forsøk på å forhandle frem standard regikontrakt flere ganger, men dette har strandet fordi produsentene virker best tjent med at bransjen ikke har et avtaleverk og at hver regi-kontrakt må forhandles separat. Ofte vil en produsent presse frem en avtale hvor regissøren kreves å jobbe i en lengre periode enn det betales for, grunnet ofte langt ettarbeid, under påskudd av at man ikke jobber hele tiden, og kan gjøre reklame eller andre ting innimellom. Dette fører til at regissører mister fokus på den gjeldende film- eller tvproduksjonen, fordi honoraret ikke er bærekraftig i hele produksjonsperioden. Norske produsenter nyter godt av en post i spillefilmbudsjettet som er tilgodesett som driftsinntekt etter at den gjeldende film er produsert, på den måten kan de overleve mellom prosjekter. Regissører har ikke noe lignende, som fører til få kontinuerlige regissørkarrierer. Kontrakter: Norske Filmregissører har derfor kommet frem til at juridisk kompetanse og støtte er det viktigste vi kan tilby våre medlemmer. Vår deltidsansatte jurist hjelper til i mange kontraktsforhandlinger. De siste årene har en økende del av arbeidet til juristen også vært mislighold av eksisterende kontrakter. Regissøren har en særdeles kompleks arbeidssituasjon, som både kunstnerisk ansvarlig og utøvende leder. Det er viktig for oss at dette avspeiles i gode kontrakter.
I hvilken grad og på hvilke måter har kulturpolitikken etter 2005 endret arbeidsbetingelsene for Norske Filmregissørers medlemmer? I og med at filmstøtten kanaliseres kun gjennom produsentleddet, har dette svekket regissørenes posisjon. Dette merkes i forhandlinger om produksjonspremissene. Det er som nevnt i større grad produsenten, som bestemmer repertoarene, shopper en regissør og stiller premissene for arbeidet og avtalene. Norske Filmregissører har i flere år forsøkt å forhandle frem en regiavtale med Produsentforeningen uten hell. Produsentforeningen lever godt uten et avtaleverk. Regissørene har ingen pressmidler, og kan ikke sette premissene annet enn fra avtale til avtale. Norske Filmregissører har derfor sett det som sin viktigste oppgave å tilby juridisk kompetanse til våre medlemmer fra prosjekt til prosjekt ved kontraktsinngåelse og ved uenigheter. På hvilke måter har eventuelle endringer i arbeidsbetingelser påvirket deres muligheter til å oppfylle målene om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet? Produsentene overordnede stilling over økonomien og repertoaret gjør at regissørene føler seg mer utskiftbar. Dette gir stor usikkerhet i arbeidslivet og privatlivet, og er også en grunn til at kvinnelige regissører nøler med å satse i bransjen. Minoritetsfilmskapere har ofte vanskelig for å komme inn i bransjen. Dette fordi bransjen er preget av nettverking og av kompliserte støtteordninger som favoriserer dem som kan systemet. Minoritetene i Norge bærer ofte på svært dramatiske historier som kan berøre og berike norske filmer og tv-serier, men som trenger stimuli og fødselshjelp for å kunne bli presentert for produsenter. Med dagens ordning er det produsentene som siler ut de prosjektene de vil satse på, og disse nye viktige historiene havner dessverre langt ned på prioriteringslisten. Den markedstøttede filmen er i hovedtrekk forutsigbar og kommersiell, men her er det også eksempler på enkeltprossjekter med et sterkt personlig utrykk, stor kunstnerisk ambisjon, alternativ produksjonsmodell og fornyelse.
Norske Filmregissører mener følgende tiltak vil gi økte muligheter til å oppfylle målene om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet: Den kunstneriske og personlige filmen: En større andel av de samlede filmbevilgningene kanaliseres gjennom forhåndsstøtte/ konsulentordningen for å sikre utvikling av den kunstneriske og personlige filmen. Dette vil også sikre flere prosjekter med mangfolds regissører. Prosjektutviklingsmidler: Åpne for at regissører kvalifiserer til å motta prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI gjennom sine enmannsforetak. Dette vil styrke regissørens forhandlingsposisjon, og øke tilfanget av prosjekter som har fått modnet sitt kunstneriske utrykk, samt øke mangfoldsandelen. Arbeidsavtaler: Vilje og pådriv fra myndigheten til å bidra til arbeidsavtaler i bransjen, noe som er en selvfølge ellers i samfunnet. Stipend: Flere stipendier til regissørene slik at de kan stå i yrket, opparbeide kompetanse og bidra til å høyne nivået på produksjonene. Moderat kjønnskvotering: Fortsette praksis med moderat kjønnskvotering og fokus på kvinner plass i filmbransjen. Avslutning: Det har vært en fantastisk utvikling innen filmfeltet siden 2005 både når det gjelder volum, kvalitet og profesjonalisering. Kunstneriske prosjekter som film er vanskelige å generalisere, og nye utrykk og initiativ oppstår på tross av tingenes tilstand, mens ordninger og strukturer som er ment å virke moderniserende, ikke alltid fører til den gevinst man ønsker. Det er derfor viktig å regelmessig evaluere tiltakene og effekten av dem. Vi har store forventninger til Kulturutredningen 2014 spesielt da den har fokus på mangfold og ønske om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet: Veien videre for norsk film handler om å styrke den personlige fortellingen, slik at norsk filmer bidrar til mangfoldet innenfor kulturlivet og sikrer et stimulerende og utfordrende kulturtilbud for hele befolkningen. På vegne av Norske Filmregissører Eva Dahr (sign) Forbundsleder Norske Filmregissører