Høringsuttalelse fra Norsk filmutvikling om rapporten " Organisering av statlige virkemidler på filmområdet".

Transkript

1 Kultur og kirkedepartementet Postboks 8030 DEP 0030 Oslo I)()0 6åt 2u7 5157; 6q0 Høringsuttalelse fra Norsk filmutvikling om rapporten " Organisering av statlige virkemidler på filmområdet". Bakgrunn Rapporten "Kartlegging og vurdering av utviklingen i den norske filmbransjen", den såkalte Rambøll-rapporten, forelå i desember Rapporten fikk til dels hard medfart av flere aktører i bransjen. I sitt høringssvar til Rambøll-rapporten påpekte Norsk filmutvikling den manglende helheten når det gjaldt kartlegging og vurdering av de enkelte støtteordningene, og etterlyste et sterkere hensyn til norske forhold. Rambøll hadde ikke fått i oppgave å se på organiseringen av de statlige virkemidlene på filmområdet. Dette ble derfor en av hovedoppgavene til Einarssonutvalget, hvis rapport utkom ganske nøyaktig ett år senere. Einarssonrapporten bærer preg av å være utformet i samarbeid med representanter for bransjen så vel som for de fleste virksomheter innen filmområdet. Den inneholder en mer omfattende beskrivelse av forholdene rundt statlig involvering i norsk filmproduksjon enn andre rapporter, og det er nedlagt et stort arbeide i å beskrive en rekke sentrale utfordringer og problemstillinger. Generelt I vårt høringssvar vil vi ikke gå spesifikt inn på hvert enkelt punkt i rapporten. Vi har i stedet valgt å forholde oss til noen utvalgte temaer som berører vår virksomhet og som vi har merknader til. I tillegg har vi valgt å kommentere enkelte områder på bakgrunn av utvalgets hovedmål om en helhetlig filmpolitikk. Flertallet konkluderer med at en helhetlig filmpolitikk best kan oppnås ved at virksomhetene på filmområdet samles i en stor organisasjon. Norsk filmutvikling er enig i at det trengs en større samordning av støtteordningene og et bedre samarbeid mellom de ulike institusjonene for å skape et mer helhetlig bilde utad i bransjen og for å sikre en kvalitativ god dialog mellom bransje og statlige virksomheter De ulike virksomhetene på filmområdet har overlappende ansvar og oppgaver som kan føre til dobbelt arbeid og sløsing med ressurser. Det er også en tendens til usunn konkurranse som i beste fall skaper forvirring utad i den aktive bransjen, i pressen og hos utenlandske samarbeidspartnere. Det er tilstrekkelig å se på rapportens modell over dagens oppgaver og organiseringen av disse for å forstå nødvendigheten av en større samordning. På den annen side er det stor risiko for at en eneste stor virksomhet vil føre til tyngre saksbehandling og mindre fleksibilitet. Norsk filmutvikling, Filmens Hus, Dronningens gt. 16, postboks 904 Sentrum, N-0104 Oslo Tel: Fax: mail@nfu.no Org.nr. NO Bankgiro :

2 Fleksibilitet er i dag en vesentlig styrke for en relativ liten virksomhet som Norsk filmutvikling. Vi har forståelse for de fleste av utvalgets flertallsanbefalinger. Når det gjelder flertallsforslaget om å legge ansvaret for festivaler til Film & Kino, deler vi imidlertid mindretallets begrunnelse. Mindretallet påpeker at dette vil føre til en uheldig sammenblanding av roller i og med den dobbeltrollen Film & Kino allerede har som eier, driver og tilskuddsgiver til filmfestivalene. Vi kan heller ikke se hvorledes mindretallsforslaget om å organisere virkemiddelapparatet i to institusjoner; Norsk filmfond og Norsk filminstitutt, kan føre til en sterkere helhet i filmpolitikken. En samlet organisasjon må ha som mål å gjøre virkemiddelapparatet enklere å definere. Dette burde også innebære en tydeligere definisjon av produsentens rolle. Vi etterlyser en utdyping av produsentrollen vis a vis virkemiddelapparatet. Da utvalget begynte sitt arbeid ble det sagt at ingen hellige kuer skulle bli spart. Dersom det politisk blir besluttet å gå inn for flertallets forslag om sammenslåing til ett stort virkemiddelapparat, må styret og ledelsen for dette bli gitt makt og myndighet nok til å slakte de kuer som de mener må fjernes til fordel for noe nytt. Vi synes ikke det er tilstrekkelig å vente på at en eventuell sterk leder skal komme med forslag til strukturer. Et minimum av makt og myndighet må være å fristille stillingene i samtlige nåværende virksomheter, slik at en ny organisasjon kan bygges opp med blanke ark. Selv om vi ser behovet for en bedre samordning mellom de ulike virksomhetene på filmområdet, savner vi et bilde som viser hvor meningsfull endringen kan bli i forhold til organiseringen av støtteordningene slik den var før En helhetlig norsk filmpolitikk En mer helhetlig norsk filmpolitikk kan føre til en klarere dialog mellom virkemiddelapparatet og bransjen, og være et vesentlig bidrag til å styrke prinsippet om en armlengdes avstand. Helhetsmomentet er gjennomgående godt ivaretatt i beskrivelsen av de enkelte oppgavene, som for eksempel kapitlene om mål for filmområdet og om fjernsynskanalenes bidrag til norsk filmproduksjon. Utvalgets anbefaling om at regionale fond skal investere/co-produsere innen de større formatene som spillefilm og fjernsynsproduksjoner bidrar også til å styrke helheten, fordi det reduserer skillet mellom kultur og næring i regionene. Når det derimot ikke oppnås enighet om lengden av en films livsløp, svekkes helheten. Vi oppfatter denne uenigheten som en alvorlig brist i utvalgets arbeid. Avgrensning Helheten svekkes på flere områder. Ofte relaterer dette seg til de avgrensninger som er foretatt mellom statens og bransjens ansvarsområder og ansvarsfordelingen mellom statlige og regionale oppgaver. I avgrensningen mot Nasjonalbiblioteket gir utvalget en klar helhetlig begrunnelse i forhold til hvor ansvaret bør plasseres. Avgrensningen mot Den norske filmskolen og Film & Kino skaper imidlertid utfordringer som vi 2

3 ikke synes er belyst i tilstrekkelig grad. Det samme gjelder også for avgrensningen mellom kultur og næring i regionene. Dersom avgrensning primært benyttes fordi man ikke ser andre og bedre løsninger på problemene, vil ikke dette være ensbetydende med at det fører til større helhet. Utvalget konkluderer ikke overraskende med å anbefale en modell som i overveiende grad er lik den danske modellen for organisering av statlig filmpolitikk. Vi vil derfor særlig peke på to forhold hvor Norge skiller seg ut fra Danmark: Norge har en filmskole som både har en desentralisert lokalisering og hører til under et annet departement Videre har vi i Norge en organisasjon som Film & Kino, hvis like ikke finnes i andre land, og som også ligger under et annet departement. Vi kan ikke se at det er mulig å skape en helhetlig norsk filmpolitikk uten å sørge for at det finnes en sterk og meningsfull brobygging mellom virkemiddelapparatet og de ovennevnte forhold. Når det gjelder de ulike departementenes ansvar i denne forbindelse, er det ikke tilstrekkelig å begrense dette til Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Utdanning /Utvikling Nasjonalt Utvalget definerer utdanning som grunn-, videre og etterutdanning og har videre valgt å skille mellom utdanning og utvikling. Samtidig påpeker utvalget nødvendigheten av en helhetlig tankegang i samspillet med utdanningssektoren. I rapportens modell for oppgaver innenfor et nytt, stort virkemiddelapparat ligger imidlertid utvikling og generell kompetanseutvikling samlet, nettopp fordi målgruppen er den samme. Det er gledelig at utvalget anbefaler styrking av etter- og videreutdanningstilbudet. Vi er også enig med utvalget i at ansvaret for tilbudet prinsipielt bør ligge under Den norske filmskolen, men vi etterlyser en struktur som sikrer samspillet mellom utdanningssektoren og den utøvende bransjen. Opprettelsen av filmskolen har ført til at vi har fått et sentrum for faglig kompetanseutvikling som vi hittil har manglet. Det er derfor viktig å sørge for at denne kompetansen ikke bare kommer de enkelte studentkull til gode, men også en samlet bransje. Norsk filmutvikling deler utvalgets bekymring for at skolens geografiske beliggenhet lett kan føre til dårlig kontakt med den utøvende bransjen. Utvalget har valgt å sette et skarpt skille mellom utdanning og utvikling, i dette tilfelle talentutvikling eller kreativ og formal kompetanseheving. Vi er uenig i dette skillet ut fra et faglig synspunkt. Filmskolen driver i dag en kunstfaglig utdanning på høyeste nivå. Et kunstnerisk utdannelsesløp på høyeste nivå dreier seg i realiteten både om kreativ og formal kompetanseheving. Filmproduksjon er resultatet av et utstrakt samarbeid mellom mange forskjellige yrkesfunksjoner. Et vellykket resultat vil derfor være avhengig av et høyt faglig kompetansenivå og samspill mellom funksjonene. Det er derfor en faglig begrunnet sammenheng mellom Norsk filmutviklings aktiviteter på kurs- og seminarsiden, nordisk og europeisk samarbeid 3

4 og manuskriptutvikling. Vi arbeider kontinuerlig med å skape et helhetlig opplegg for all kompetanseutvikling, og vi er godt på vei til å lykkes. Sammenhengen mellom formal og kreativ kompetanseheving som særpreger Norsk filmutviklings manuskriptstøtteordning er et godt eksempel. Den fungerer både som talentutvikling og kompetanseheving for manuskriptforfatterne, og kan vise til gode resultater. Dersom disse midlene blir fordelt av de samme konsulentene som sitter på produksjonsmidlene, vil dette svekke begge typer kompetanseutvikling. Den oppdelingen utvalget har foretatt ved å skille mellom ulike typer kompetanseutvikling, fører derfor etter vårt syn til en oppsplitting i stedet for å bidra til en større helhet. Utvalget ser behovet for et alternativt etter- og videretudanningstilbud inntil filmskolen har bygget opp et eget, helhetlig tilbud tilpasset bransjens behov. Norsk filmutvikling foreslår at det utarbeides en modell for alle former for kompetanseutvikling som samles i en enhet og som drives av det statlige virkemiddelapparatet og filmskolen i fellesskap. En slik løsning vil sikre den faglige tilknytningen til filmskolen, samtidig som kontakten med det produserende miljøet opprettholdes. Enheten kan bygge på Norsk filmutviklings nåværende aktiviteter, som kan styrkes og utvides på en positiv måte ved hjelp av tilgang på større ressurser. Enheten må ligge i Oslo, fordi nasjonal kompetansebygging utover grunnutdanning må skje i nært samarbeid med den utøvende bransjen, som i overveiende grad forholder seg til den statlige virksomheten som sitter på produksjonsmidlene. Regional utdanning og kompetanseheving Utvalget har valgt å skille mellom kultur og næring i regionene. I praksis blir dette et skille mellom filmsentre og filmfond. Virksomheten som sitter med ansvaret for den nasjonale kompetansehevingen må imidlertid forholde seg til sammenhengen mellom disse. Filmsentrene har kompetanseutvikling som ett av sine ansvarsområder. Dette innebærer for det meste talentutvikling, og har ikke som definert målsetting å utvikle profesjonelle produksjonsmiljøer. Men talentene trenger profesjonelle miljøer, og overgangen vil være flytende. Profesjonell filmproduksjon krever en høy grad av systematisk kompetansebygging. Film- og fjernsynsproduksjon er i tillegg prosjektbasert og preges av mobil arbeidskraft. Vi har en forholdsvis begrenset og oversiktlig bransje, og det vil kreve uforholdsmessig store ressurser hvis hver enkelt region skulle ha ansvaret for slik kompetansebygging. Kompetansebygging må derfor sees under ett, og behovet for nasjonal og regional kompetansebygging må kartlegges i sin helhet, slik at de samlede ressurser utnyttes maksimalt. Initiativet til en slik kartlegging bør komme fra nasjonalt hold. Film & Kino Vi er selvfølgelig enig i at en del av avgiften til NKKF skal tilfalle det statlige virkemiddelapparatet, men synes på ingen måte at dette er tilstrekkelig til å gi en klar ansvarsfordeling og helhet i den statlige filmpolitikken. Utvalget definerer en del ansvarsområder som de mener bør ligge under Film & Kino. Men disse ansvarsområdene virker noe tilfeldige, og gir ikke noe opplagt bilde av hvor organisasjonen skal befinne seg i en enhetlig sammenheng. 4

5 Selv om vårt land har en særegen historikk i kinosammenheng, synes vi likevel det er på tide med endringer som kan føre til at det også her kan bli enighet om lengden på en films livsløp, slik at det blir mulig å utarbeide en vellykket, helhetlig plan for norsk filmpolitikk. Og med hensyn til en fremtid som ikke er langt unna, etterlyser vi en utdyping av hva som skjer etter at digitaliseringen har funnet sted. Likestilling Norsk filmutvikling deler utvalgets vurderinger og anbefalinger om arbeidet for likestilling. Norsk filmutvikling kan vise til god fordeling mellom kjønnene på sine aktiviteter. Vi anbefaler derfor at det forskes på årsakene til dette i forhold til den skjeve fordelingen som oppstår på andre områder innen film- og fjernsynsmiljøet. Norsk filmkommisjon Dersom dette skal overføres til næringsdepartementet, må det være motivert ut fra målet om å knytte kultur og næring nærmere sammen. Rapporten tar i liten grad opp samspillet mellom kultur og næring, og vi anbefaler at denne problemstillingen tas opp i sin helhet før en eventuell overføring skjer. Konklusjon Det er stor forskjell på sammenslåing og samordning. Norsk filmutvikling foreslår at det utarbeides et forslag til en samordning av nåværende organisasjoner som består av autonome enheter innenfor en stor organisasjon. Enhetene kan innrettes etter funksjon og målgruppe. Vårt forslag om en ny modell for all kompetanseutvikling bør realiseres som en av disse enhetene. En slik samordning vil redusere maktkonsentrasjonen og gi større fleksibilitet for endringer. Samtidig kan et felles styre, ledelse og brukerråd bidra til å ivareta helheten. Oslo, 26. januar 2007 Med vennlig hilsen 5