Hva skjedde med sildemåkene i Nord-Norge?

Hva skjedde med sildemåkene i Nord-Norge? Jan Ove Bustnes og Morten Helberg For ikke mange tiår siden var sildemåken vanlig langs kysten av Trøndelag og Nord-Norge, men i løpet av 1970 og 80-årene forsvant mye av denne bestanden. Hva kan dette skyldes, og hva skjer i dag? Til forskjell fra andre måkearter i Norge, som svartbak, gråmåke og fiskemåke, finnes det tre ulike underarter (eller former) av sildemåke. I Sør- Norge, opp til Mørekysten, finnes en underart som er grålig på vingene (Larus fuscus intermedius), mens lengre nord har det tradisjonelt hekket en type som er helt svart på ryggen og vingene. Denne underarten (Larus fuscus fuscus) ble av den kjente norske ornitologen, Svein Haftorn omtalt som nordnorsk sildemåke; litt misvisende siden den også finnes mange steder på Mørekysten og i Trøndelag. Den er også den dominerende underarten rundt Østersjøen og østover i Russland. Den tredje og siste underarten (Larus fuscus graelsii) finnes på De britiske øyer og på Island. Disse fuglene er enda lysere enn intermedius. Noen steder i Nord-Norge kalles sildemåken «gulføtting» på grunn av de gule beina, men på Helgeland kalles den gjerne «emor» eller «emåen». Sildemåken i Nord-Norge har en litt annen adferd enn de andre måkeartene. Den er mindre aggressiv og støyende, selv når man nærmer seg reiret. Mens de andre artene av og til går fysisk til angrep så holder sildemåken god avstand til inntrengerne. Hvorfor vet man ikke, men det kan skyldes at den er en spesialisert fisker, som i liten grad er vant til å sloss om maten sammenlignet med de større artene. Bestandsutvikling I boka «Norges Fugler» fra 1971 opplyste Haftorn at den nordnorske sildemåken ikke var veldig tallrik sammenlignet med de andre måkeartene, og at de tetteste konsentrasjonene sannsynligvis fantes i Trøndelag. Bortsett fra i søndre deler av Nordland har koloniene i de tre nordligste fylkene tilsynelatende vært relativt små og ligget ganske spredt, noe som må ha gjort arten sårbar for miljøforandringer. Allerede tidlig på 1940 tallet beretter Tron Soot-Ryen, daværende konservator ved Tromsø Museum, at det rundt århundreskiftet skulle finnes store mengder sildemåke i Troms, særlig i sørfylket, men at mesteparten var borte på slutten av 1930- tallet. Det kan tyde på at nedgangen begynte langt tilbake i tid, og at bestanden svinger mye. På midten av 1980-tallet kom det flere rapporter som sammenlignet tellinger av nordnorsk sildemåke fra tidsrommet 1940 til midt på 1970 tallet med registreringer gjort rundt 1980. For eksempel i 1986 oppsummerte forskeren Nils Røv sildemåketellinger i alle fylkene, og viste at bestanden av nordnorsk sildemåke var gått tilbake mellom 50 og 90 % i hele området fra Trøndelag til Troms. Det ser altså ut som om noe skjedde rundt 1970, og at det siden gikk bratt nedover med bestanden. Rundt 1980 begynte også Det Nasjonale Overvåkningsprogrammet for sjøfugl 36

med årlige tellinger av sildemåker i en del kolonier langs kysten. Disse har vist at mellom 1980 og 2000 ble mange kolonier ytterligere redusert, med opptil 90 %. For eksempel forsvant 12 av 28 kolonier på Helgelandkysten mellom 1980 og 2007, det vil si mer enn 40 %. Dette tyder på at mange av koloniene ble for små til å klare seg. Årsaker til tilbakegangen I motsetning til den nordnorske sildemåken, har den sørnorske underarten hatt perioder med bestandsvekst på 1980- og 90-tallet, og på slutten av 1980- tallet ble det oppdaget grå sildemåker i Nord-Norge, særlig fra Lofoten og nordover. Det ser med andre ord ut til at tomrommet etter en minkende bestand av nordnorsk sildemåke ble fylt av en sørlig underart, og i dag utgjør grå Et par med nordnorsk sildemåke. De er helt svart på ryggen og vingene, mens de andre underartene er mørk grå. Foto: Trond Johnsen. 37

sildemåker mer enn 50 % av bestanden nord for Lofoten. Hva kan årsaken til disse endringene være? En nærliggende forklaring er at nedgangen skyldes matmangel etter sammenbruddet i gytebestanden av norsk-atlantisk sild, etter tiår med overfiske. Som navnet sier har nok silda vært en viktig del av maten til sildemåken, selv om det er vanskelig å finne god dokumentasjon på dette fra Norge. For å finne ut hva den nordnorske sildemåken spiser, samlet vi i årene mellom 2005 og 2009 inn næringsprøver på Horsvær, den største kolonien av nordnorsk sildemåke på Helgelandskysten. I denne perioden var det både gode og dårlige hekkesesonger, men i alle årene dominerte sei i maten ungene fikk. Det vil si at en koloni av sildemåker kan produsere store ungekull selv om det er lite sild. I tillegg har det ikke vært mulig å påvise en sammenheng mellom årlig bestandsstørrelse av småsild og hekkesuksess hos sildemåkene. Dette betyr ikke at sild var uviktig før bestanden gikk sterkt tilbake, men i dag ser det ut til at også andre fiskearter kan dominere. For det andre gikk sildemåkene i Østersjøen, som er den samme underarten som i Nord-Norge, tilbake i samme tidsrom uten at det var næringsmangel der. For eksempel har kolonien på Söderskär i Sør-Finland gått tilbake fra 250 par i 1978 til 10 15 par i dag. Her fant forskeren Martti Hario på 1980- og 90-tallet at små sildemåkeunger hadde en foruroligende adferd, og i mange tilfeller ikke var i stand til å svelge fisken de fikk fra foreldrene. I et forsøk på å forklare dette ble det gjennomført miljøgiftanalyser av unger, noe som viste høye nivåer av DDT-stoffer. Det ble konkludert med at dette kunne være en medvirkende årsak til den avvikende adferden. I de senere år har situasjonen forbedret seg, og færre sildemåkeunger blir syke, samtidig som miljøgiftnivåene har gått betydelig ned. Spørsmålet blir da hvorfor sildemåkene i Østersjøen har så høye nivåer av miljøgifter, og om dette kan være relevant for den norske bestanden? En ting som skiller nordnorsk sildemåke og sildemåkene i Østersjøen fra andre måker i nordøst- Atlanteren, inkludert andre underarter av sildemåke, er trekket. Mens de andre artene overvintrer i Vest- Europa og Nordvest-Afrika, drar de nord-norske sildemåkene til Øst- og Sentral- Afrika, og overvintrer i de store ferskvannsystemene. I Øst og Sentral Afrika har DDT vært det eneste effektive middelet mot malariamygg, og ble derfor brukt i store mengder. Mot Variasjon i antall sildemåkereir på Horsvær på Helgelandskysten i perioden 2005 til 2010. Kart som viser høst- og vårtrekk til en sildemåke fra Horsvær. Denne fuglen ble merket med en såkalt lyslogger i juni 2009. Den fløy sørover via Svartehavet og Israel, ned Riftdalen og overvintret sannsynligvis på Victoriasjøen. Den endte sitt liv på Grong i Nord-Trøndelag 7. mai 2010, da den etter alt å dømme ble tatt av et rovdyr. denne bakgrunn undersøkte vi sammensetningen av miljøgifter i sildemåker langs hele norskekysten, og det viste seg at også i de nordnorske sildemåkene dominerte DDT stoffer, mens i de sørnorske, og i de grå sildemåkene som hekket i Troms, dominerte andre stoffer som PCB, noe som tyder på at de har ulike vinterområder. Med andre ord har sildemåkene i Nord-Norge og i Østersjøen fått i seg høye DDTkonsentrasjoner i det tidsrommet da de gikk tilbake. Dette er ikke noe bevis for at miljøgiftene er årsaken, men vi kan ikke utelukke at de har hatt betydning, 38

Foto: Jan Ove Bustnes. Forurensning og sjøfugl Sjøfugl har gjennom flere tiår hatt en sentral rolle i vår forståelse av hvordan forurensing påvirker miljøet. Et åpenbart problem for sjøfugl er deres sårbarhet for oljeforurensning. Sjøfugl som får olje på seg, selv i små mengder, mister isolasjonsevnen i fjærdrakten. Samtidig er oljen er giftig for fuglene, og selv små oljeutslipp fra båter og oljeinstallasjoner kan drepe tusenvis av sjøfugl. Et annet, mindre kjent problem, er den økende plastforurensingen i havene. Vårt forbruk av plastartikler fører til at svært mye plast havner i det marine miljøet, der det bare sakte brytes ned. Mange sjøfugler får i seg denne plasten, og den nederlandske forskeren Jan van Franeker fant for eksempel at 95 % av døde havhester som ble skyldt på land i Nordsjøen hadde plastbiter i magen; en fugl hadde faktisk mer enn 20 g. Hvis et menneske skulle ha hatt tilsvarende nivå ville det utgjøre mer enn 2 kg. Problemene med plast i sjøfugl er også svært utbredt i Stillehavet, og har skapt bekymring blant sjøfuglbiologer. En annen type forurensning er miljøgifter. Miljøgifter er en stor og uensartet gruppe av giftige kjemikalier som har kommet utilsiktet ut i naturen. Et stort problem er at mange miljøgifter er tungt nedbrytbare og derfor anrikes (biomagnifiseres) i næringskjedene. Det vil si at konsentrasjonene øker, gjerne mer enn 10 ganger, for hvert ledd i næringskjeden. Dette betyr at dyr på toppen av næringskjeden, som sjøfugl, ofte har høye nivåer og derfor er mer utsatt for negative effekter. Typiske eksempler på biomagnifiserende miljøgifter er klororganiske insektmidler som DDT og industrikjemikalier som PCB. Disse stoffene ble forbudt allerede på 1970 og 1980 tallet, men finnes fremdeles i betydelige mengder i marine økosystemer. Andre nyere organiske miljøgifter er brommerte flammehemmere og en del fluorforbindelser. I tillegg kommer tungmetaller, og da særlig kvikksølv, som har vist økende tendenser i de senere år. Mange organiske miljøgifter transporteres lett gjennom atmosfæren. Dette skyldes at de fordamper i tempererte strøk for så å felles ut i kaldere områder langt fra kildene, som for eksempel Arktis. Dette har ført til at noen områder i Arktis har overraskende høye miljøgiftnivåer. Et eksempel er Bjørnøya, der engelske forskere allerede tidlig på 1970-tallet dokumenterte at Død polarmåke på Bjørnøya. Siden tidlig på 1970-tallet har dette vært et vanlig syn. Sannsynligvis er fettløselige klororganiske miljøgifter som PCB og DDT en del av forklaringen på hvorfor de dør. polarmåkene hadde de høyeste PCB nivåene av alle undersøkte sjøfugler i hele Nordøst Atlanteren. Flere fugler var døde eller døende, noe som også ble funnet midt på 1980 tallet. Enda i dag kan man finne døde polarmåker på Bjørnøya, uten noen åpenbar dødsårsak. Slike funn har ført til en rekke studier de siste 15 årene, som har påvist negative konsekvenser av miljøgifter på en rekke faktorer hos polarmåke, som hormoner, immunforsvar, reproduksjon, overlevelse og adferd. I tillegg er det påvist sammenvirkninger mellom naturlige stressfaktorer og miljøgifter. Det vil si at virkningene er verre hvis fuglene i tillegg er utsatt for matmangel eller sykdom. Det betyr igjen at selv om miljøgiftnivåene går ned som følge av forbud, kan ha forverrede miljøforhold virke i motsatt retning og gjøre miljøgiftene potensielt mer farlige. Også andre sjøfuglstudier tyder på at næringsmangel kan samvirke med klororganiske miljøgifter, og ha negative konsekvenser. 39

for eksempel i kombinasjon med næringsvikt. En tredje hypotese for sildemåkens tilbakegang er nylig framsatt av den svenske forskeren Henrik Kyllin. Han mener at sildemåkene fra Nord-Europa først og fremst overvintrer i Sentral Afrika, det vil si i Kongo-området, og ikke i Øst-Afrika som de fleste har antatt. På 1970 tallet, da arten gikk mest tilbake, var dette området preget av ufred og matmangel blant befolkningen. Som følge av dette var etterstrebelsen av 40 ville fugler, som sildemåke, betydelig. Hvor viktig dette kan ha vært er i dag umulig å bedømme, men det kan ikke utelukkes som en medvirkende årsak til sildemåkens tilbakegang, siden en økt dødelighet av voksne hekkefugler vil ha en betydelig negativ effekt på bestanden. En annen faktor som man heller ikke kan utelukke er minkens inntreden på norskekysten. Minken er en innført art som ikke finnes naturlig i Norge, og dagens bestand stammer fra rømt Årsunge fra Eggeløysa i Midt-Troms på trekk, høsten 2006. Selv om de nordnorske sildemåkene nesten bare spiser fisk om sommeren observeres en del fugler på søppeltipper i Finland på trekket sør- og østover. Sannsynligvis tiltrekkes de av lokale sildemåker. oppdrettsmink. Minkoppdrett har vært drevet i Norge siden 1920-tallet, og siden 1950-tallet har mink forekommet langs hele kysten. Den har tilpasset seg miljøet og blitt en svøpe for flere arter av hekkende sjøfugler. Oss bekjent har det ikke vært gjort noen undersøkelser av minkpredasjon på sildemåke, men det er sannsynlig at den kan ha vært et problem. For eksempel fant vi i 2009 ni minkdrepte sildemåkeunger i en koloni på Helgelandskysten, noe som sannsynligvis utgjorde mellom 30 og 40 % av ungene i denne kolonien. Det kan se ut som det har vært et samsvar i tid mellom etablering av en fast minkstamme langs kysten, og en etterfølgende tilbakegang i bestanden av nordnorsk sildemåke. Det kan derfor ikke utelukkes at minken kan ha tatt en betydelig del av egg og unger til sildemåken i mange kolonier. Hva skjer nå? Spørsmålet er da om den nordnorske sildemåken er direkte utrydningstruet? For å finne ut av det har vi siden 2005 drevet med mer detaljerte studier av sildemåkens bestandsbiologi på Horsvær i Sør-Helgeland. Dette studiet er nå en del av SEAPOP-programmet, og i tillegg er Direktoratet for naturforvaltning en viktig bidragsyter. De nordnorske sildemåkene flyr sørover via det østlige Middelhav. Her er en fugl merket på Horsvær, Sør- Helgeland, på stranda i Ashdod i Israel. Merk at den er i vinterdrakt med et gråspraglete hode. Foto: Amir Ben Dov. Foto: Hannu Koskinen.

Horsvær er en øygruppe der seks øyer har sildemåkekolonier. Disse varierer i størrelse fra 15 til 135 par, i gode år. Øyene kan deles opp i to typer; små eksponerte holmer, der alle reirene ligger åpent, og større øyer dominert av tett vegetasjon (mjødurt) der reirene ligger skjult. Det ser ut som om de små eksponerte øyene blir foretrukket av sildemåkene, siden antallet reir har vært mer stabilt på disse, selv i dårlige år. I den største kolonien (Buøya), der alle måkene hekker i tett vegetasjon, varierer antall reir sterkt; fra 5 i 2007 til 135 i 2010. Det kan tyde på at fuglene som hekker der ikke er like effektive til å skaffe seg mat i hekketida, og derfor i større grad lar være å hekke i dårlige år. I 2007 fant vi for eksempel 11 ihjelsultede voksne sildemåker i denne kolonien. I 2008 inntraff det noe som gjorde at alle ungene døde i en av de mest stabile koloniene, en eksponert holme (nummer 1 på kartet). Sannsynligvis har en predator vært på ferde, for eksempel mink, hubro eller ørn. Resultatet ble at fugl fra denne kolonien neste år flyttet over til andre kolonier, særlig til Buøya, og i 2009 var denne holmen helt tom for reir. I 2010, som var et veldig bra år for sildemåken, var det bare en håndfull reir på den holmen som ble tømt i 2008, mot 60 i årene før 2009, og det ble heller ikke produsert unger der i 2010. Dette viser hvor følsomme sildemåkene er for predasjon på reir og unger, og at de flytter vekk fra koloniene hvis mange av parene mislykkes med hekking et år. Det er derfor grunn til å tro at manglende hekkesuksess og påfølgende utflytting er årsaken til at så mange små kolonier har forsvunnet de siste tiårene. Tellinger av voksne hekkefugler på Horsvær i regi av Det nasjonale overvåkningsprogrammet for sjøfugl Kart som viser Horsvær i Sømna kommune på Sør-Helgeland, en av de største koloniene av nordnorsk sildemåke på norskekysten. De røde punktene angir koloniene, der nummer 4 (Buøya) er den største med opptil 135 reir i gode år. Koloni nummer 1 ble i 2008 utsatt for kraftig predasjon, og de tre siste årene har den ikke produsert en eneste unge. De fleste fuglene har nå forlatt denne kolonien til fordel for de andre koloniene, særlig Buøya. Koloni 2 har i dag 15 20 par, nummer 3 rundt 30 par, nummer 5 opp til 60 par og nummer 6 rundt 70 par. har vist at gjennom de siste 20 årene har bestanden av sildemåke vært relativt stabil, men med store svingninger fra år til år. For eksempel i dårlige år med lite mat kan det hende at bare en fjerdedel av fuglene hekker, og produksjonen av unger kan variere med 10 ganger. I noen år produseres det mer enn 500 unger, mens i andre år er det bare snakk om noen få titalls. Det positive er at det er god overlevelse blant voksenfuglene, og rundt 90 % av fuglene kommer tilbake fra vinterområdene hvert år. Det tyder på at de i dag utsettes for få trusler i vinterområdene. Høy voksenoverlevelse er en forutsetning for at bestander av langt-levende sjøfugl skal klare seg bra. I tillegg har vi merket rundt 750 unger med fargeringer slik at vi etter tre til fire år, når fuglene blir kjønnsmodne, kan måle rekruttering til bestanden. Det har vist seg at etter gode hekkesesonger er det god rekruttering. For eksempel etter den svært gode hekkesesongen i 2005 har vi i årene etter observert rundt 60 unger, det vil si at nærmere 25 % av ungene er kommet tilbake til kolonien. Derimot fra den dårlige 2007 sesongen har bare én av 45 fargemerkede unger kommet tilbake. Det ser med andre ord ut til at enkelte kolonier av nordnorsk sildemåke klarer seg bedre enn andre, og at de større koloniene produserer mange unger i gode år sammenlignet med de mindre. Vi har også merket sildemåker i ni kolonier fra sør til nord i Troms fylke, samt på Loppa øy i Finnmark hvert år siden 2005. Dette har vist det samme som på Helgeland, med god reproduksjon i noen år, og svært dårlig i 41

andre år. Et interessant trekk er at Troms og Nordland ikke samvarierer; det vil si at det kan være god produksjon i en region og dårlig i den andre. I tillegg kan det se ut som om sild er viktigere i Troms enn i Nordland. Bestanden av nordnorsk sildemåke er fortsatt faretruende liten, men situasjonen ser ut til å være relativt stabil. Man må huske på at mange av koloniene er små og sårbare, og mange er blitt borte også i de to siste tiårene. Det ser heller ikke ut til at sildemåkene fra Horsvær i særlig grad etablerer seg i nye kolonier, og med mer enn 900 fargemerkede unger i Troms og Nordland har vi bare funnet tre tilfeller av at ungfugler har etablert seg i nye kolonier. Det kan bety at koloniene i stor grad bare klarer å produsere unger til egen rekruttering. De aller fleste øyene som har sildemåker i Troms i dag er vernet som sjøfuglreservater, men det er viktig at de som mangler en slik beskyttelse får den. Forstyrrelse i hekketida er i dag en trussel som vi kan unngå. I tillegg bør man ikke plukke egg fra denne arten. Ellers er nok det viktigste vi kan gjøre å unngå å ødelegge næringsgrunnlaget for sildemåken ved å unngå overfiske. Forfatterne: Jan Ove Bustnes, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), Tromsø. Har de siste 20 årene arbeidet med forskjellige problemstillinger innen sjøfugløkologi i Nord-Norge og på Svalbard. Forskningsinteresser er bestandssøkologi, næringsøkologi og økotoksikologi. E-post: jan.o.bustnes@nina.no Adresse: NINA, Framsenteret, 9296 Tromsø. Morten Helberg, PhD stipendiat ved Universitetet i Oslo, med studie av trekkforhold hos måker. Har også arbeidet med andre prosjekter relatert til sjøfugløkologi. E-post: lfuscus@yahoo.com. Adresse: Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet i Oslo, P.b. 1066 Blindern, 0316 Oslo. 42 I hekkedrakt er den nordnorske sildemåken en fargerik sjøfugl. Foto: Jan Ove Bustnes.

Lunden kalles også for havets papegøye på grunn av sitt fargerike nebb. Det er en myte at man kan aldersbestemme voksne fugl fra antall furer i nebbet. Foto: Tycho Anker-Nilssen. 43