Petter Vellesen Akkordtariffenes betydning for bygningsarbeidernes lønn Vi kan ta utgangspunkt i Fellesforbundets opprettelse i 1988, en prosess som mange av oss var med på. Et påfallende trekk ved denne prosessen var hvordan bygningsarbeiderkulturen og industriarbeiderkulturen støtte sammen med full kraft. Det var nok mange forskjeller mellom oss, både faglige og politiske, og mye sprang ut av våre forskjellige tradisjoner og forhold til produksjonsprosessen. Den mest iøynefallende forskjellen var holdningen til lønnssystemene. Industriarbeiderne hadde en inngrodd skepsis til akkordarbeid mens bygningsarbeiderne nærmest unisont støttet opp om dette systemet. Begge holdningene har lange tradisjoner i fagbevegelsen. Landsorganisasjonen vedtok for eksempel alt på sitt stiftelsesmøte i 1886 en resolusjon mot akkordarbeid og for "Timelønn som basis for lønsarbeid," og Arbeiderpartiets første utgivelse var et småskrift fra 1896 skrevet av Carl Jeppesen. Det het "Om styk- og akkordarbejde". Han beskriver akkordarbeidet som en kapitalistisk brutalisering av lønnsarbeidet og et utdrag er verdt å ta med seg i sin helhet: "Forrige lørdag aften kom en mand til mig. Han var usselt klædt, og saa ud til at være jordarbejder, ti baade klær og hænder var oversmurt med størknet lere. Manden begyndte i en yderst raa tone at prale om sin styrke og af sit tunge arbejde, men ogsaa af sin glimrende fortjeneste. Han bad fanden skjære sig paa, at om der kom 10 karer som mig, saa ville vi ikke være istand til at rokke en steen av flækken, som 4 gutter som han kunde greje. Han fortalte: "Jeg er graastensmurer, en kammerat og jeg paatar os akkorder. Imorgen skal jeg bort og afslutte en ny akkord. Paa den siste har vi hver tjent 200 kroner, endda vi beregnede os 5 kroner dagen omframt.; men saa maa en av os bestandig være paa tomten. Vi arbejder, saa vi maa vrenge af os plag efter plag. Lere er det tungeste at arbejde i, ser du. Folkene vi har med os har kr. 2.80 for dagen. Skal der bli noget tilbedste, gjælder det at passe paa, at de tar spaden fuld. Gjør de ikke det, saa maa der bandes og brukes kjeft. I middag var der forsyne mig en stor svenske mye større og stærkere end du -, vi hadde drevet ham, saa han ikke orkede mere, men slængte sig ned paa leren for at hvile. Jeg gik bort og skjælte fyren huden fuld og spændte ham i maven, men tror du ikke dyret blev liggende alligevel. For respektens skyld maatte jeg jage ham af tomten med den besked, at han kunne komme klokken fire og hente sit opgjør." 1
Akkordarbeid ble altså sett på som en umenneskelig praksis hvor utbyttinga ble satt i system. Og det var det selvsagt også. Stikkord her er blodslit, fremmedgjøring, utsvetting, brudd på sikkerhetsbestemmelser, innbyrdes konkurranse og kvalitetsforringelse. I arbeiderbevegelsens politiske deler var det nok slike meninger som var toneangivende, både i Arbeiderpartiets ledelse og på grunnplanet. I fagbevegelsene var det mer nyansert. Arbeidsmandsforbundets leder, Olav Strøm, gikk inn for avskaffelse av akkordsystemet noe som i tida "røpet den konsekvente radikaler" men her var han nok ikke alltid helt på linje med medlemmene: "Daglønnssystemet er et system der sikkert ikke elskes av jernbanearbeidernes store flertall" sier en kritiker. Blant håndverkerne i jernindustrien, som smeder og formere, var det stor motstand mot akkord, og dette kan godt sies å ha vært den utløsende faktor når de dannet sine fagforeninger. Men selv om Jern og Metallarbeiderforbundet hadde avskaffelsen av akkordarbeid som formål ved stiftelsen i 1891 hadde forbundets leder fra 1898, Marius Ormestad, en annen strategi. Han mente at mest mulig av arbeidet burde utføres i akkord, for på den måten å gi grunnlag for å kreve bedre betaling. I 1900 skiftet dermed Jern og Metall linje. Motstanden mot akkord var fortsatt stor på grunnplanet, men den retta seg stort sett ikke mot selve systemet, men først og fremst mot "tvangsakkorder" hvor man ikke hadde mulighet til å forhandle eller "akkedere", hvor man ikke hadde garantert minstelønn og hvor akkordprisen stadig ble nedsatt. Fagopposisjonen av 1911 var først og fremst opptatt av organisatoriske saker, men var som kjent motstander av skriftlige overenskomster. De organiserte syndikalistene, som sto sterkt i bygge- og anleggsbransjen, fokuserte først og fremst på de negative følgene av innbyrdes konkurranse som følge av akkordarbeidet og søkte å forhindre dette gjennom det såkalte registersystemet. Dette gikk ut på at det skulle opprettes lokale nemnder eller komiteer som skulle kontrollere priser, arbeidskraftbehov o.l. og derigjennom forhindre at minsteprisene ble underbydd. Mye kan sikkert sies om registersystemet Stein- og Jords historiker Johan Ødegaard kaller det en syndikalistisk utglidning men det slo i alle fall aldri rot i Norge, selv om for eksempel Stein og Jord flere ganger gjorde prinsippvedtak om at foreningen skulle administrere et slikt system. Også blant bygningsarbeiderne var motstanden mot akkordarbeid stor. Mange foreninger hadde vedtektsfestet dette, som for eksempel Kristiania Bygningstapetsereres Forening, (1919). Ikke desto mindre inneholdt alle overenskomster fra verkstedsoverenskomsten i 1907 til langt ut på 30-tallet følgende tekst: "Akkordarbeid skal uhindret kunne anvendes." (Mange overenskomster har forresten fremdeles denne formuleringen, også i Fellesforbundet, men med modifikasjoner). 2
Men enkelte la seg på en annen linje, og kjempet for å få akkordarbeidet inn i faste former og under fagforeningenes kontroll. Det vil si at man prissatte de enkelte arbeidsoperasjonene i m2, m3, tonn, stk eller liknende. Dette ble kalt en akkordtariff. Akkordtariffen skulle framforhandles mellom partene. Med andre ord at det ble en del av avtaleverket. Denne linja hadde tilhengere i de fleste byggefag, men jeg skal trekke fram en person som kan stå som eksempel for disse. Helge Nilsen var en ekte rallar og anleggsarbeider. Han kom til Kristiania som 18-åring i 1894 og begynte som sementarbeider. I 1897 var han med å stifte sementarbeiderforeningen og ble leder året etter. I 1905 ble han ansatt som foreningens agitator før han igjen forlot byen for å jobbe på anlegg landet rundt. Helge Nilsens kongstanke var akkordtariffen, og allerede i 1898 foreslo han at foreningen skulle få i stand en slik. Nilsen hadde opplevd en annen virkelighet. For ham var det timelønna som brakte med seg de verste forholdene. Dagtidsarbeid førte til en overvåkning og et jag som ville skape ulidelige forhold på byggeplassene, enda mer utpreget i krise- og arbeidsløshetstider. På den annen side var jo de tilfeldig satte akkordene også et lotteri hvor prisen stadig kunne settes ned og hvor smusskonkurransen herjet. "Det er derfor naturlig at de mere klarsynte medlemmer så fram til en akkordtariff som løsningen av en rekke av de problemer som meldte seg på arbeidsplassen...", sier Stein og Jords historiker og tenker selvsagt først og fremst på Helge Nilsen. Uansett ble det meste av arbeidet i bygg og anlegg i praksis satt ut i akkord, mer eller mindre tilfeldig satt av formann eller mester. Det spørs om ikke begge de to linjene i dette spørsmålet i virkeligheten ble representert av de samme personene, hvor det ene synet timelønna var det prinsipielle grunnlaget, mens man jobbet akkord i hverdagen. For eksempel hadde Tømrernes fagforening i 1919 et møte hvor "flere talere fandt at man absolut ikke burde arbeide i akord, da det var helt forkastelig", mens det samtidig hevdes at "under høykonjunkturen i årene etter første verdenskrig hadde det vært så og si umulig å få arbeiderne til å utføre daglønnsarbeid." Når akkordtarifftilhengerne ser ut til å vinne fram rundt 1925 har selvsagt dette sammenheng med sammenbruddet i på aksjemarkedet i 1920 med påfølgende krise i byggebransjen. Entreprenørforeningens medlemsbedrifter sysselsatte i 1918 3000 arbeidere mens tallet i 1922 var sunket til 800. Samtidig satte borgerskapet inn en meget aggressiv offensiv mot arbeiderne som kulminerte i jernstreiken og storlockouten i 1924. Dermed falt bunnen ut av de tilfeldige akkordene og man befant seg i en desperat forsvarskamp. En landskonferanse av malere i 1925 uttalte følgende: 3
"For avskaffelsen av det nuværende forhold i akkordarbeidet hvorefter svendene paatvinges saakaldte slumpakkorder til priser som ligger langt under det forsvarlige maa organisationen søke gjennomført ensartede tariffæstede akkordpriser for hele landet. Akkordtariffene maa være bindende i de tilfæller akkord anvendes. Hvis det er malerforeninger som ønsker at akkordtariffen skal være obligatorisk bindende for det arbeide hvor tarifferte akkordsatser er fastsat bør man søke gjennomført lokale bestemmelser i den retning." Også Tømrernes fagforening skiftet syn dette året. Taktikken var langt på vei vellykka. Malerne fikk sin Oslo-tariff i 1927 og tømrerne året etter. Murerne hadde hatt en reell akkordtariff helt siden 1924, men de sto som kjent utenfor Bygningsarbeiderforbundet. Ordentlig fart i sakene ble det imidlertid ikke før på slutten av tjuetallet. Bygningsarbeiderforbundet behandlet saken på landsmøtet i 1927 og landsstyrets innstilling om at det burde søkes opprettet akkordtariffer for alle grupper som stilte krav om det ble vedtatt enstemmig og uten debatt. Stein og Jord var den klart største fagforeninga i byen, og "akkordbevegelsen" hvis man kan kalle det det - var nok på mange måter avhengig av å få med seg den for å få vind i seila. Stein og Jord fikk sin tariff i 1930, og det var den samme Helge Nilsen som stod bak. Han var kommet tilbake til byen og tok straks opp sitt gamle ungdomsideal. Han fikk først vedtatt forslaget om å opprette akkordtariff i 1928 og ble straks formann i tariffkomiteen. Etter at avtalen mellom Oslo Entreprenørforening og fagforeningen ble vedtatt i 1930 ble han foreningens første oppmåler. (I parentes bemerket endte han sine dager som bestyrer på feriehjemmet) Dermed hadde man i Oslo lokale akkordtariffer i de fleste fag, og nå tok det av. Alt i 1930 utførte f.eks. Stein og Jords målekontor 844 målinger, men det stiger allikevel raskt: I 1938 er det nesten 2500 målinger som representerer hele 3,3 millioner arbeidstimer. Tilsvarende skjer i de andre fagene. Malerne har i 1932 226 målinger, i 1938 er tallet oppe i hele 12000. Rørleggerne firedobler i samme periode, og murerne og tømrerne har samme utvikling. Med en slik vekst i målevirksomheten eser selvsagt også administrasjonen opp, ikke bare ved målekontorene, men også i foreningene. Stein og Jord hadde 7 oppmålere i 1937, mens malerne hadde fire samt to hjelpemålere. Akkordsystemet og målevirksomheten spredte seg selvsagt også geografisk. Det var Oslo, eller Kristiania, som fikk de første tariffene, og det var rene bytariffer. I løpet av 30-årene fulgte de andre byene etter og det spredte seg som ild i tørt gress. Ikke uten kamp, riktignok. En typisk beretning får vi fra Jørgen Hegstad i Snekker og Tømmermennenes forening i Trondheim: "I 1937 tok min fagforening opp arbeidet med å gjennomføre akkordtariff for 4
faget, og vi fikk dette gjennomført ved tariffrevisjonen. Jeg ble enstemmig valt til sjeff for målekontoret og forretningsfører for avdelingen. Mange harde kamper fikk vi med gjennomføringen av akkordarbeidet. Mestrene nektet opgjør på målebrevene og arbeiderne gikk til ulovlig streik. " Uansett: I 1947 var akkordtariffene innført i så godt som alle landets byer og en rekke landkommuner som Askim, Fåvang, Fana, Honningsvåg, Ski og Strinda. Akkordtariffene var en suksess også når det gjaldt timefortjenesten. I 1939 var gjennomsnittlig timefortjeneste for en bygningsarbeider 2.29 kr på landsbasis. Bygningsarbeiderne står nå som uomtvistet nr 1 i timefortjeneste, godt over de grafiske fag og 30% over industrien. Gjennomsnittlig akkordfortjeneste for en stein og jordarbeider i Oslo var 2,74 kr i timen. Minstelønna var på ca 1,70. Dette får f. eks en elektriker til å utbryte: "Jeg var bas på Ingeniørenes Hus dengang dette huset ble utvida under den verste arbeidsløsheten fra 1931 og utover. Lønna mi dengang var 1,40 i timen, mens han som stod og varma kaffiflaskene og kjøpte øl for bygningsarbeidera bare guttungen forøvrig, såvidt konfirmert han hadde 1,60. Akkorden til bygningsarbeidera ga 2,25, noe de var så misfornøyde med at de holdt møte." Hva skyldes denne suksessen, og at den ble så fullstendig? Det fins flere svar, og forklaringen skyldes helt sikkert lykkelige sammentreff mellom disse. En forklaring ligger i den teknologiske utviklinga. På denne tida inntraff en byggeteknisk revolusjon i og med den armerte betongens gjennomslag. Med innføringa av jernbetongen som byggemateriale lå alt til rette for en industriell boligproduksjon. Byggevirksomheten i hovedstaden preges da også av store boligprosjekter som Etterstad, Sinsen og Søndre Åsen, prosjekter som var skapt for serieproduksjon og dermed god akkordfortjeneste. Gjennombruddet for akkordtariffene ville heller ikke ha kommet uten klassekamp. Borgerskapets offensiv kulminerte som sagt i storlockouten 1924. Arbeiderklassen kjempet med ryggen mot veggen, men dermed nådde man også et standpunkt som sa "hit, men ikke lenger". Det var vel denne innstillinga som førte til taktikkskiftet når det gjaldt akkordspørsmålet. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 representerer et vendepunkt. Arbeiderne kunne ikke bare avslutte streiken med en god porsjon selvtillit, som et resultat av streiken passet Oslo Stein- Jord- og Sementarbeiderforening også på at de fikk med seg en skriftlig forutsetning om at det skulle opptas forhandlinger om akkordtariff. 30-åras arbeider var dessuten svært klassebevisst, og dette gjaldt selvsagt også for bygningsarbeideren. Selv om de forskjellige gruppene kunne stride innbyrdes tillot de ikke andre å blande seg inn i sitt mellomværende. Da vår gamle venn Helge Nilsen tillot seg å antyde at arbeidsgiverne burde trekkes inn for å løse en fagskilletvist ble han truet med 5
eksklusjon fra foreningen. Så det er altså klassebevisste arbeidere herdet gjennom harde kamper som går i bresjen for akkordtariffene. Men akkordsystemet er jo først og fremst et produktivitetssystem, og det ville aldri hatt så stort gjennomslag om det ikke var fordi arbeidsgiverne fikk noe igjen for det. Så steg da også bygningsarbeidernes effektivitet etter at akkordtariffene ble innført. Uten at det foreligger tall for det ble det gjort sammenligninger som plasserte den norske bygningsarbeideren godt foran sine kolleger i alle andre land. Den akkordlønnede arbeideren i Oslo var også overlegen i effektivitet i forhold til timelønnede arbeidere andre steder i landet. I 1930-årene ble det visstnok foretatt en undersøkelse som også viser at en "norsk bygningsarbeider med sin arbeidsinnsats ville ha tjent seg rik i de fleste fag og yrker i disse land." Med disse land menes Tyskland, de skandinaviske land og Stakhanov-systemets Sovjetunionen. Og det bringer oss over til den kanskje største suksessfaktoren: Fortjenesten. Som vi har vært inne på brakte akkordsystemet bygningsarbeiderne opp på lønnstoppen blant norske arbeidere. De akkordlønnede kunne tjene opptil 3 kr timen, og de dro de timelønnede med seg, gjerne gjennom proforma akkorder, eller ved at de fikk prosenter av akkordlønna. Men bygningsarbeiderne var sjelden beskjeftiget hele året. Løse arbeidsforhold og sesongsvingninger gjorde at årslønna ikke alltid sto i forhold til timelønna. For den klassebevisste bygningsarbeideren ble det da naturlig å ta ut så mye han kunne når han først hadde arbeid. I tillegg hadde akkordarbeidet også et element av oppsigelsesvern. Når man først var i et akkordlag hadde man arbeid til akkorden var avslutta. Som daglønna hadde man i prinsippet bare arbeid fra dag til dag. Men den høye lønna og det høye tempoet hadde sine negative konsekvenser. Noen steder var tempoet så oppdrevet at det var en fare for helse og sikkerhet. Dette innså fagforeningene og prøvde å gripe inn. Alle de store foreningene truet med inndraging av de høyeste fortjenestene til fordel for fagforeningene. For Stein og Jord betydde det inndraging av all fortjeneste over 3,25, for tømrerne het det at man ikke skulle tjene mer enn 70% over timelønna. Både malerne og murerne hadde tilsvarende bestemmelser, men ingen av disse tiltakene var særlig populære og fikk kort levetid. Etterkrigstida er tida for gjenreising, for planøkonomi, for rasjonalisering og for regulering av økonomien. All uenighet om akkordspørsmålet ser ut til å være ryddet av veien, og arbeiderbevegelsen stiller seg i spissen for en ytelsesbasert lønnspolitikk. Sentralt i arbeiderbevegelsen var en bekymret for lav produktivitet og dårlig arbeidsinnsats i arbeidslivet, og svaret på dette var nasjonale produktivitetskampanjer med arbeidstidsstudier som det sentrale. Det var stor beundring for "amerikanske produksjonsmetoder", og 6
venstresida stilte seg heller ikke i veien, muligens med et blikk til "produktivkreftenes utvikling" og sentraldirigert planøkonomi. Trygve Bratteli sa på Aps landsmøte i 1949 at "Det kan for eksempel ikke sees å være hverken hensiktsmessig eller rettferdig at en som er skjødesløs eller likeglad i sitt arbeid skal tjene det samme som en som ansvarsbevisst skjøtter sin daglige jobb...", og Einar Gerhardsen fulgte opp fire år etter: "...lønnspolitikken skal belønne en særlig politisk innsats, faglige og personlige kvalifikasjoner, risiko, ulempe og ansvar... De som kan ha sine tvil bør vite at en slik lønnspolitikk på lengre sikt er den eneste realpolitisk mulige." Landet skulle altså bygges med personlig arbeidsinnsats med økonomiske stimuli, og denne politikken fikk raskt fullt gjennomslag. Bygningsarbeiderforbundet var selvsagt mer enn modent til å plukkes, dette var jo fullstendig i tråd med politikken før krigen. I 1949 gjøres bytariffene landsomfattende og akkordtariffene blir det eneste "tillatte" lønnssystem. Dermed er kampen bygningsarbeiderne har kjempet i et par tiår fullbyrdet. Men akkordarbeidet skulle bre om seg i de fleste bransjer, og gjennomsyre arbeidslivet nær sagt fra vugge til grav. Selv om fødselstallene skulle tyde på det var det vel ikke akkurat akkord å lage barn, men det var i hvert fall akkordtariff for kirkegårdsgraverne. Men det var selvsagt i industrien akkordarbeidet ble innført i størst grad. Overalt hvor det var mulig skulle det arbeides akkord, i praksis altså slik at alt arbeid som kunne "normeres" også skulle lønnes etter ytelse. Så ble det da også satt i gang et voldsomt apparat med tidsstudier, arbeidsnormering og såkalt produksjonsteknisk rasjonalisering. Den minste operasjon ble tidsatt og vurdert, alt med hensyn på å finne den mest effektive måten å produsere på. Alt ble gitt et vitenskapelig og "nøytralt" skinn. I virkeligheten var dette selvsagt en måte å få opp tempoet på, i en tid hvor arbeidsløsheten ikke lenger holdt folk i age. Fagbevegelsen var som sagt med på dette, både av "realpolitiske" hensyn, men først og fremst fordi de fikk innflytelse på arbeidsstudiene og forhandlingsrett på all akkordsetting. Systemet var selvsagt ikke bare populært. På Aker Mek Verksted gikk man over til fastlønn allerede i 1957, fordi akkordene ikke fungerte som tiltenkt. Fastlønnsavtalen innebar allikevel hva man kan kalle en produktivitetsklausul hvor "en fremtidig heving av lønningene er i det vesentlige betinget av en produktivitetsøkning." På slutten av 60-tallet begynte akkorden å bli faset ut og erstattet av fastlønn i de fleste industribransjer, og på slutten av 70- tallet var det bare 13 prosent av verkstedsindustrien som brukte akkord. Dels hadde produksjonsmåtene endra seg, dels hadde man kommet til at effekten av prestasjonslønnssystemene ikke var så stor som man hadde trodd og dels var det en endring av 7
det politiske klimaet. I Arbeidsmiljøloven, som ble vedtatt i 1977 under sterk innflytelse av fagbevegelsen, finner man for eksempel klar skepsis til prestasjonslønnssystemer. Bygningsarbeiderne har derimot beholdt akkordsystemet til denne dag, tross mange bølgedaler og spådommer om systemets undergang. Hvorfor har et såkalt "avleggs" system holdt skansen så bra i denne bransjen? Igjen finner vi sannsynligvis svaret flere steder. Et svar finner vi i noe vi kan kalle "solidaritetsperspektivet". Bygningsarbeidernes akkordtariffer er landsomfattende og bygger på at prosessen med å bygge bygninger er lik over alt hvor bygninger bygges og at betalinga for dette i utgangspunktet skal være lik over hele landet. Den evinnelige "akkederinga" over akkordsetting av små arbeidsoperasjoner er dermed minimalisert (men ikke borte). Selv om det er en ganske fri forhandlingsrett på de enkelte byggeplassene er selve hovedprinsippet overlatt til hovedpartene i et kollektivt avtaleverk. Dessuten er akkordene i byggebransjen uten unntak bygd på prinsippet om lagakkord, hvor alle medlemmer i akkordlaget får lik andel i overskuddet. Det har også fra fagorganisasjonens side vært en målsetting om at den garanterte minstelønna skal være så stor at den kan fungere som et reellt "sikkerhetsnett". En annen forskjell fra akkordarbeidet i industrien er tradisjonen med målekontorer. Praksisen med tvungen måling oppsto i det øyeblikk akkordtariffene ble innført og målekontorene vokste som sagt i takt med tariffenes frammarsj. Dette skyldtes nok ikke bare behovet for at de relativt kompliserte akkordtariffene måtte håndteres av eksperter, men var på mange måter like mye et uttrykk for at akkordtariffene var fagforeningenes eiendom og at det måtte til et korps av fast ansatte kontrollører til for å håndheve systemet. Dette korpset ble etterhvert en unik institusjon for byggebransjen. Fra først og fremst å måle kvadratmetre og tonn på 30-tallet beskrives målekontorene slik i 1955: "Det er gjennom målekontorene det først og fremst kan skapes grunnlag for en hensynsløs opprydding, i all fordekt profitørvirksomhet blant de talløse haier i det lumske farvann som heter byggebransjen." Bygningsarbeiderne innser at de trenger målekontorene, og er villig til å betale for dette gjennom målegebyrene. Men en overordna forklaring finner vi kanskje nok en gang i den teknologiske utviklinga. Byggebransjen driver fremdeles industriell produksjon, i prinsippet på samme måte som i 30- åra. Akkordtariffene kan trygt sies å være industrialismens lønnssystem. Under laugsvesenet var det uinteressant, i industrialismens barndom og manufakturproduksjonen var det for brutalt, i en høyteknologisk produksjon vil påvirkninga av den menneskelige innsats være så liten at akkord ikke har noen hensikt og i et "postindustrielt" samfunn hvor alt "individualiseres" kan vi jo bare tenke oss hvordan det går med alt som heter lønnssystemer. 8
Men i en industriell produksjon med stor grad av menneskelig arbeidsinnsats og hvor fagforeningene har relativt stor innflytelse passer akkordtariffene som hånd i hanske. For å sette det på spissen: Bygningsarbeiderne er Norges siste industriarbeidere. Derfor kjemper vi også for akkordtariffene. Litteratur: Håkon With Andersen: Kapitalisme med menneskelig ansikt? Fra akkord til fast lønn ved Aker Mek Verksted i 1957, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr 2/1981, Oslo 1981 Byggekostnader Materialkostnader og lønnskostnader, Oslo 1954 Ivar Ertresvåg, M. Martinsen, Henry Andersen: Malersvennenes Forening 1884-1984, Oslo 1984 Øistein Hølleland: Det historiske lys Elektromontørenes Forening 90 år 1899-1989, Oslo 1989 Carl Jeppesen: Styk- og akkordarbejde, Kristiania 1896 John Kjellstrøm: Rørleggernes Fagforening 1884-1959, Oslo 1959 Kåre Odlaug: Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom 60 år, Oslo 1954 Finn Olstad: Jern og Metall i 100 år, Bind 1, Oslo 1990 Gunnar Ousland : Fagorganisasjonen i Norge, Bind 1, Oslo: Tiden 1949 Johan Pedersen og Rolf Thore Hildebrandt: Murernes Union gjennom 100 år, Oslo 1982 Helge Ryggvik: Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres Forening gjennom 100 år, Oslo 1995 Ståle Seierstad: Hvordan fagbevegelsen formet arbeidslivet, Oslo: Pax forlag 1982 Andreas Søvig: Jubileumsskrift til foreningens 60-års jubileum Beretning 1945 1955. Oslo 1955 Hallvard Tjelmeland: Tømrer og Snekkernes fagforening avd. 1 i Oslo gjennom 100 år, Oslo1985 Petter Vellesen: Akkordarbeid og måling i byggebransjen, i Arbeiderhistorie 1999, Oslo 1999 Johan Ødegård: Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres Forening gjennom 50 år, Oslo: Arbeidernes aktietrykkeri 1947 Johan Ødegård: Norsk Bygningsarbeiderforbund 1923-1948, Oslo: Norsk bygningsarbeiderforbund 1950 9
10