Suturer er viktig når man betrakter konseptene innenfor osteopati når det gjelder kraniet. Innenfor den kranielle osteopatien finnes det svært mange teknikker som er relatert til suturene. Den følgende artikkel retter fokus på noen utvalgte anatomiske og fysiologiske fakta og forskningsresultater vedrørende dette. Samtidig er artikkelen den første i en rekke artikler av Jan Porthun som alle vil stå i relasjon til anatomi og fysiologi tilknyttet det osteopatiske fagområdet. Litt om suturer He who loves practice without theory is like a seafarer who boards a ship without wheel or compass and knows not whither he travels. Leonardo da Vinci Raphe (klessøm) ble av Celsius oversatt med sutura (suere=sy). Vår forestilling, som osteopater, om suturene er kanskje mest preget av - anatomilærebøker og anatomiforelesninger - lærebøker og forelesninger innenfor kraniell osteopati - disseksjoner i et anatomisk institutt eller i et patologisk institutt - plastikkmodeller av kraniet - vår palpasjon og terapi av kraniet Allerede Still beskrev ganske konkret hvordan han gjennomfører manipulasjon av kraniets knokler med den hensikt å forbedre sirkulasjonen. For eksempel ved pterygium-pasienter behandler han, via en skyveteknikk, begge os nasale, men samtidig setter han i sine bøker ikke søkelys på anatomi eller fysiologi rundt temaet suturer (1, 2). Slår vi opp i den 20. utgaven av Gray s Anatomy, som var den aktuelle utgaven for 100 år siden, finner vi suturene oppført under kategorien artikulasjoner. Dertil også en tekst som beskriver suturene som artikulasjoner uten bevegeligheter, men med et suturalt bånd som forbindelse (fig 1).
Figur 1 Section across the sagittal suture. Anatomy of the Human Body. 1918. Allerede den gang, som i dag, består en nesten uforandret kategorisering av suturene: Sutura squamosa, sutura harmonia, sutura dentata osv.(3). I 1956 gjennomførte Pritchard et al. en histologisk studie med bl.a. rotter, sauer og mennesker som påviste at suturene har fem indre og to ytre sjikt (4). Figur 2 Jan Porthun, stort sett lik framstillingen som i originalstudien. Knokkelen er rød. Skjemaet (fig 2) er den dag i dag standarden i anatomiske lærebøker og i lærebøker for kraniell osteopati, og har preget mye av vår forestilling om knokkelens forbindelse gjennom en sutur. Skjemaet ble allerede brukt av Magoun (5) og er fortsatt standard i f.eks. Gray s Anatomy (6), DiGiovanna et al. (7), Liem (8) og flere andre. Under disseksjoner og patologiske undersøkelser bruker studentene en sag for å åpne hodeskallen slik at man kan studere hjernen. Et helt annet bilde får man av godt tørkede skaller. Suturene blir da svært synlige og hodeknoklene løsner seg ofte fra hverandre direkte på suturlinjene (fig 3).
Figur 3 Jan Porthun, venstre skalleside. Sutura squamosa (venstre) Sutura parietomastoidea (høyre) Under læringsprosessen er sammensettbare plastikkmodeller bra. Problemet er bare at vi kun får en begrenset forståelse av suturelle forbindelser. Under palpasjon og terapi utvikler vi også et indre bilde relatert til suturens struktur og funksjon. I de siste femten årene har den osteopatiske litteraturen rundt den kranielle osteopatien blitt mangedobbelt. Interessant er det faktum, som også finnes i andre fagområder innenfor medisinen, at omfanget og indikasjonen for osteopati på kraniet i lærebøkene har kommet mye lengre enn framstillingen av deres anatomiske og fysiologiske bakgrunn. En av de få forfatterne, som i større omfang henviser til studier er Liem (6). Selv om konseptene som midtlinie, den biodynamiske modellen, konseptet av tensengrity og andre har kommet i tillegg, baserer den kranielle osteopatien seg forstsatt mye på klassiske grunnlag som allerede er framstilt av Sutherland (9), Magoun (5) og Upledger (10).
Kraniell osteopati er ikke enestående når det gjelder det faktum, at en terapeutisk metode eller et medikament kommer i hyppig bruk før man klarer å kartlegge deres detaljerte virkemåte. Et kjent eksempel for dette er bruken av Litiumsalt ved bipolar lidelse. I følgende fremstilles kort noen utvalgte, og ofte ikke så kjente fakta, men også nyere forskningsresultater til tema suturer som kan være relevante innenfor det kranielle osteopatiske konseptet. Sageblad versus harmoni Sutura serrata (fig 4) - har fått navnet sitt utifra utseendet. Sagebladformen er nesten ikke siktbar fra hodeskallens innside. Her finner vi en form som ligner en sutura harmonia (fig 5). Figur 4 Jan Porthun, Sutura sagittalis fra utsiden.
Figur 5 Jan Porthun, Sutura sagittalis fra innsiden. Samme suturavsnitt som i figur 4. Ytre og indre lokalisasjon Spesielt i hodeskallen kan den indre suturlinjen være sterk forskjøvet i forhold til den ytre suturlinjen. Opptil 1 cm eller mer. Den indre suturlinjen kan også krysse forløpet av den ytre flere ganger. Mekanisk innvirkning og morfologi Det er svært tydelig at suturene ikke bare er tilpasset for å reagere på kraftinnvirkninger, men at suturens morfologi også forandrer seg på grunn av dette. Konsekvensen av forskjellige mekaniske innvirkninger setter forskjellige omformingsprosesser i gang. Blant annet er det mulig at suturens bredde, faserforløp innenfor suturen, antall av faser forandrer seg. Suturer reagerer ulikt på statiske og periodiske trykkinnvirkninger (11, 12, 13).
PBMT - Engagement eller disengagement? Det ser ut som at noen suturae dentatae fremviser et faserforløp som predestinerer denne suturen til å være tilpasset kompresjonskrefter. Det allerede tidligere fremviste skjemaet (fig 2) forklarer kun suturens mulighet for å være tilpasset til innvirkende traksjonskrefter. Slik det følgende skjemaet av en sutur viser, løper kollagenfaserne skrått (fig 6). Dette kan bety at noen suturer er predestinert for å være tilpasset kompresjon (11). Figur 6 Jan Porthun, stort sett lik framstillingen som i originalstudien (11). Pilene markerer kraftinnvirkninger. Faserne er røde, suturens rand er svart.
Sutura coronalis Denne suturen er et møtepunkt for vevssjikter som har to ulike embryologiske opphav i utgangspunktet. Squama frontalis stammer fra nevralepitel i nevralfalten, mens os parietale stammer, embryologisk sett, av mesoderm (6). Reaksjon på trykk fra innsiden versus utsiden Den totale hodeskallen tåler utrolige kompresjonskrefter som kommer fra utsiden. Før det oppstår et brudd eller knitrelyd komprimeres hodeskallen noen millimeter. Annerledes er reaksjonen når trykket virker fra innsiden. Her viser det seg at suturene åpner seg allerede under svært lave trykkinnvirkninger. Når ossifiser en sutur? Hodeskallens fleste suturer begynner å ossifisere gjennomsnittlig mellom det 25. og 30. leveåret. Prosessen kan forstsette over flere tiår uten at denne suturen er komplett ossifisert. Det finnes flere suturer som ossifiserer enda senere. F.eks. sutura frontomaxillaris begynner å ossifisere i 7. eller 8. dekade. Suturene hos kvinner begynner å ossifisere senere og ofte ossifiserer disse suturene ikke så komplett som hos menn (14). Jan Porthun jan.porthun@hig.no Jan Porthun (f. 1970) er høgskolelærer innen fagområdet anatomi og fysiologi ved Høgskolen i Gjøvik og praktiserende osteopat i Lillehammer. Oppgitte interessekonflikter: Ingen Litteratur 1. Still A. T. Research and Practice 1910 2. Still A. T. Philosophy and mechanical Principles of Osteopathy 1902
3. Gray H. Anatomy of the Human Body 1918. 4. Pritchard J. J., Scott J. H., and Girgis F. G. The structure and development of cranial and facial sutures. J Anat. 1956; 90 (Part 1): 73 86 5. Magoun H. I. Osteopathy in the cranial field 1966 6. Standring S. et al. Gray s Anatomy 2008 7. DiGiovanna E. L. et al. An Osteopathic Approach to Diagnosis and Treatment 2005 8. Liem T. Cranial Osteopathy Principles and Practice 2004 9. Sutherland W. G. Teaching in the Science of Osteopathy 1990; Contribution og Thoughts 1967; The Cranial Bowl 1939; With Thinking Fingers 1962 10. Uppledger J. E., Vredevoogd J. D. Craniosacral Therapy 1983 11. Rafferty K. L., Herring S. W. Craniofacial sutures: Morphology, growth, and in vivo masticatory strains. University of Washington, Department of Orthodontics, Seattle, Washington, USA 1999 12. Herring S. W., Scott C. P., Huang X. Ontogeny of bone strain: the zygomatic arch in pigs. Journal of Experimental Biology 2005; 208, 4509-4521 13. Miyawaki S, Forbes DP. The morphologic and biochemical effects of tensile force application to the interparietal suture of the Sprague-Dawley rat Am J Orthod Dentofacial Orthop. 1987; Aug; 92(2): 123-33. 14. Lang J. et al. Anatomy 1985