Flerfamiliens julefeiring Av Jesper Juul Noen ganger kan kanskje julen bli så overveldende for oss voksne at vi ikke ser barna midt i alle hektiske forberedelser? Dagens familier er jo ofte organisert noe annerledes enn ElleMelles Familien Klemmesen. Jesper Juul skriver om dette og gir gode råd for familiens julefeiring. Julen er en flott tid som også byr på en del utfordringer for familien. I dette nummerets Familien Klemmesen er Pappa Klemmesen så stresset og opptatt med juleforberedelser at han ikke ser lille Lisa som har laget en flott stjerne. I vår tid, blir mange tradisjoner glemt eller erstattet med nye aktiviteter. Julen derimot beholder status som familiens viktigste høytid og fest. Den varme stuen full av familie, venner, deilig lukt fra kjøkkenet og barnas forventningsfulle blikk mot gavene under juletreet er ofte det bildet de fleste av oss sammenligner årets utgave med. Når julaften nærmer seg, glemmer vi hvor kommersialisert Jesus fødselsdag har blitt og hvor problematiske en del julaftener har utviklet seg til å bli i noen familier. Selv om det kan være en stor forskjell mellom de indre bildene vi har av julen og hvordan den er i virkeligheten, blir mange familier nødt til å innrømme at mulighetene for å «gjenopplive» barndommens Jul, er svært begrenset. Jeg tenker på de nylig skilte foreldrene, stefamiliene, patchworkfamiliene, og besteforeldrene og alle de andre som enten har fått en helt ny familie eller de som har mistet kontakten med barnebarn eller svigerbarn. I disse familiene oppleves fortid og framtid på helt forskjellige/ nye måter, som ikke primært skyldes at flere generasjoner samles, men at én eller flere familier blir ført opp på «tapslisten» mens andre er under oppbygging og etablering. For bare en generasjon siden, kunne familien benytte høytiden til å minnes 12
de døde, heve glasset for en bestemor eller en onkel, som nå var oppe i himmelen og feiret Jul sammen med Gud. Dødens og savnets nærvær gjorde sjelden stemningen tung, fordi dette jo var barnas fest og deres glede og forventning, og det trakk oppmerksomheten tilbake til fremtiden igjen. Sang, gaver og konfekt samt vissheten om, at de en dag ville komme reisende med barna sine og så til sist bli dem som var vertskapet. Man fikk sinnsro ved å tenke på at det tross alt var en naturlig biologisk kontinuitet. Det betyr ikke at alle var lykkelige men at følelsen av ubehag, dersom man følte det, ble satt på vent til fordel for tradisjonen. Kanskje drakk far for mye Cognac etter middagen eller mor gråt litt over oppvasken, men barna kunne stort sett konsentrere seg om sitt eget bidrag til festen. De nye familiene må finne nye veier og etablere nye tradisjoner, som ikke bare er velmente forsøk på å få Julen til å ligne det den engang var. Ingen av oss er eksperter på julen, og det jeg mener er verken mer eller mindre riktig enn det andre mennesker mener. Min eneste kvalifikasjon er kanskje at jeg tilhører en generasjon som er den første i det siste århundre som brøt med flere av juletradisjonene da vi selv stiftet en familie. Vi tok oss retten til å feire jul alene og frigjorde oss dermed fra en gammel plikt til å velge mellom foreldre eller svigerforeldre. Vi serverte lammestek og roastbiff i stedet for den tradisjonelle julematen og dro til Syden for å slippe stresset. Vi var også den første generasjonen som ble skilt i hopetall og dermed konfrontert med besteforeldrenes sorg og forvirring over å ikke være et selvfølgelig sentrum for familiens Jul. Er det en god idé å feire Jul sammen, selv om foreldrene er skilt? Svaret avhenger mest av motivet. Hvis det er for å «dempe» barnas smerte og sin egen skyldfølelse over skilsmissen tror jeg det er en dårlig idé. Risikoen for å gi barna falske forhåpninger er stor avhengig av alderen deres. Og er det nå virkelig for barnas skyld eller er det for å «dempe» de voksnes dårlige samvittighet? Jeg ser bare ett motiv, som jeg umiddelbart ville svare bekreftende på, og det er hvis begge de voksne virkelig føler at «dette er min familie» også selv om den juridisk sett er oppløst. Uansett. er det selvfølgelig en forutsetning, at de voksne har lagt 13
smerten, sinnet og sorgen bak seg og kan behandle hverandre ordentlig. Kan man feire julaften to ganger? Hvis man mener, om man kan spise julemiddag og gi hverandre gaver, er det ikke noe i veien for det. Men hva er motivet? Er det av hensyn til barna eller av hensyn til de voksne? Og hva med alle de andre høytidene og tradisjonene? Skal man ha to konfirmasjoner, bryllup, begravelser og barnedåp også? Hvorfor ikke holde én Jul, der man kan være sammen med barna, og en annen en, der eksen har retten. Hva med besteforeldre, reserve besteforeldre, onkler og tanter? Kort fortalt kan man sette seg ned med barna, lage en liste over alle de man har lyst til å være sammen med og så snakke seg frem til en modell, hvor man ikke skal være sammen med flere enn høyst nødvendig. (Husk at yngre barn og barn av nyskilte foreldre ofte er veldig følsomme). Julen er uansett en god mulighet for å evaluere relasjonene sine og til å oppdatere sin egen kunnskap om hva og hvem som er viktig for barna. «Barnas sorg over foreldrenes brudd blir ikke mindre uansett hvor mange ganger de feirer Jul.» Hele denne problematikken ender dessverre ofte til sist med hvem som har «rett» til å være sammen med barna og hvis det blir den avgjørende faktoren har man etter min mening fjernet seg fra det som er flott med denne tradisjonen. Både samlivsbrudd og etablering av nye familieformer er valg vi har tatt, og det er ikke gratis. Alle som er involvert må betale en pris, som ikke bare er følelsesmessig. Det handler i stor grad om at vi må ta ansvar for de valgene vi tar og den innvirkningen den får på andre mennesker. Barnas sorg over foreldrenes brudd blir ikke mindre uansett hvor mange ganger de feirer Jul og jeg synes nesten det er kriminelt å avskjære barna fra å ha kontakt med mennesker som har en genuin glede av å være sammen med dem. Psykologien har sine begrensninger og har en tendens til å fokusere på det problematiske eller det som kan bli problematisk. Når vi tar viktige valg, påvirker de i høy grad våre barns følelsesmessige velferd men de påvirker kanskje enda mer deres perspektiv og livsverdier. De følelsesmessige sårene heles for det meste og kan endre ens perspektiv på tingene som voksen. Nettopp derfor er det så viktig at de voksne tar en avgjørelse de selv kan stå inne for også på langt sikt. At de om ti, tjue eller tretti år kan se barna sine i øynene med god samvittighet og konstatere, at de gjorde det de mente var riktig der og 14
da. Derfor holder kortsiktige, sentimentale eller defensive løsninger som «for barnas skyld» ikke. Hvordan barnas liv blir avhenger ikke av hvordan julen blir feiret, men om foreldrenes evne og vilje til å handle med integritet og ta ansvar for det de gjør. Til slutt vil jeg sitere en mail jeg fikk, «Barna våre (fem, ni og fjorten) har bestemt seg for at de ikke vil ha mer enn én julegave fra hver i år. Hvis de voksne i familien vil gi mer, vil de ha pengene i stedet, og gi dem til fattige barn. Vi synes det er flott, men problemet er, at de andre voksne er mer eller mindre fornærmet» Gang på gang kommer barn og unge de voksne i forkjøpet og overlater dem i en konfrontasjon med sin egen «selvopptatthet»! I «kjernefamilien» føler man også frustrasjon og stress, når ambisjonene om en «god gammeldags Jul» tar for mye tid og krefter. Det er med julen som med alle de andre aspektene av familielivet: man høster som man sår. Det gjelder stemningen rundt middagsbordet, de voksnes erotiske samliv, nærheten og fortroligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn. Har man bare tid til en Jul «på billigsalg» ja, så får man det. Nå vil jeg gi et par ideer til hvordan julen kan bli den optimale opplevelsen for alle. Inviter foreldre og barn en gang i november og bruk et par timer på å snakke igjennom hvilken Jul hver og en av dem ønsker seg og hvem de vil være sammen med. Når bildet av årets Jul er klart i alles bevissthet, er tiden inne for å spørre hverandre om hva den krever i form av energi, engasjement, tid og penger og om familien har ressursene som kreves. Når dette spørsmålet er besvart, kan man eventuelt korrigere bildet, og da har alle en forventning som er svaret på den beste julen denne familien kan stable på beina i år. Bruk Lillejulaften til å pynte juletreet sammen med barna og la dem bli oppe så lenge de holder ut. En av de voksne kan være «sjefspynter» og den andre kan hjelpe barna med å pakke inn gavene og skrive kort. Avtal eller bestem en gavepolitikk i familien. De siste årene har det vært en tendens til å gi alt for mange gaver. De voksne har kanskje glede av å kjøpe og gi dem, men yngre barn kan ikke forholde seg til så mye på en gang. Vi lever i en tid der både barn og voksne får gaver hele året, det betyr at gavene forventes å være mer personlige og at de ikke nødvendigvis følger barnas ønskeliste. Når man skal åpne pakkene utvikler det seg gjerne til et ukontrollerbart og ikke spesielt hyggelig kaos dersom familien ikke har innarbeidet visse spilleregler. Jeg foreslår følgende: Når man har tent juletreet og alle sitter sammen, kan det yngste barnet hente den første pakken under treet (barn fra 1 til 1½ kan få hjelp av en voksen) for så å gi 15
den til mottakeren. Man henter ikke den neste gaven før den første er pakket opp, har blitt sett og kommentert, og mottakeren har sagt takk til giveren. Man skal fortelle barna at de ikke skal hente gaver til seg selv. Er det mer enn ett barn, foreslår jeg at foreldrene gjør det annen hver gang. Denne måten å gjøre det på burde sette en grense for hvor mange gaver man orker å pakke opp i løpet av en kveld. Barn mellom 1 ½ og seks-syv år kan godt få en pakke når de våkner den 24. Den kan være fra «Julenissen» eller hunden i familien og målet er både å stagge barnets utålmodighet samt å gi det noe å holde på med i løpet av dagen. I de familiene der man spiser risengrynsgrøt eller liknende og har mandel i grøten, vil jeg på det sterkeste fraråde den barnevennlige politikken som har blitt innført i den senere tid med at man ordner det på den måten at det yngste barnet alltid får mandelen. Det er det samme som at man gir for mange gaver, det er et misforstått hensyn til barnet, fordi de går glipp av en viktig sosial kompetanse. Det er viktigere å vise kjærlighet enn sentimentalitet i julen. Et par dager etter Julaften er det en god idé at en av de voksne sier noe om hvordan han/hun synes julen har vært: Jeg synes vi hadde en fin jul i år fordi Jeg synes vi hadde en fin jul i år, men til neste år skulle jeg ønske at vi Barna vil ha en mer ektefølt og spontan reaksjon på det enn hvis man bare spør dem. God Jul! 16