VERA VOSS
2015 Kagge Forlag AS Konseptutvikling, manusproduksjon og art direction: TV Wonder AS (Kristine Berg) Tilrettelegging av design: Gisle Lyng-Vagstein Omslagsfoto: Bendik Stalheim Møller Sats/layout: akzidenz as Dag Brekke ISBN: 978-82-489-1716-8 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Hvem er jeg? Kroppen består av nitti prosent vann, sier naturfaglæreren. Er jeg bare vann, bein og muskler? Er det det som er meg? Bak det du ser ved første øyekast, under sminken, under huden, innenfor hjertemuskelen. Hva finnes det der? Er det det som er meg? En sjel? En personlighet? Karakter? Tanker? Noe man ikke kan ta på, veie, ta bilde av, poste på en blogg. Jeg har lett etter noe som har ligget rett foran meg hele tiden. Noe som alltid lå der. Helt fra begynnelsen. Før jeg i det hele tatt kunne snakke. Jeg har lett etter meg selv. Jeg er jenta bak masken. Det har tatt meg femten år og fire måneder å skjønne det. Jeg er meg selv. Jeg ville ikke at det skulle gå som det gikk. Alt ble for farlig. Vilt. Kaos. Altfor stort ansvar. I dag står jeg oppreist, jeg er stolt, jeg er ikke lenger redd, jeg er meg selv. Jeg ber om unnskyldning. Jeg ville ikke starte en krig. Det var ikke meningen. Unnskyld. AnonymGirl
1 Klokken var allerede kvart på åtte en augustmorgen. Det var første skoledag etter ferien og Julie satt på alle fire foran do, med hodet over doskålen, og prøvde å kaste opp. Hun stakk to fingre ned i halsen, så langt ned hun orket, helt til hun brekte seg, men ingenting annet enn magesyre kom opp. Julie satte seg utmattet tilbake på gulvet, lukket øynene og ønsket at dagen ville gå over av seg selv. Julie? Mammas skritt nærmet seg og Julie reiste seg opp. Hun begynte å planlegge hva hun skulle si for å slippe unna skolen; at hun var kvalm, at hun sikkert hadde fått omgangssyke og burde holde seg hjemme. Julie, er du der inne? Julie åpnet døren og slapp mamma inn. Er du fremdeles på badet? Jeg er skikkelig kvalm. Mamma rynket brynene. Julie fortsatte. Jeg tror ikke jeg kan gå på skolen i dag. Mamma la en hånd på pannen hennes. Du er ikke varm, sa hun. Man får ikke feber av å ha vondt i magen, svarte Julie. Nei... sa mamma og gransket henne. Du skal ikke bare ha mensen, da? Jeg kjenner forskjell på mensen og omgangssyke. Mamma så bekymret på Julie. Gruer du deg sånn? Julie svarte ikke.
Mamma ga seg ikke. Det har gått en hel sommer, folk er blitt mer voksne, dere skal begynne i 10. klasse, du starter med blanke ark, sa hun. Julie ristet på hodet. Jeg har ingen venner... ikke sånn egentlig. Hun trakk på skuldrene. Og jeg skjønner det faktisk godt, for jeg er dritkjedelig, jeg har ikke noe liv. Det er ikke sant, Julie, du er spesiell, morsom, kreativ, vakker... begynte mamma. Skjønner du ingenting? Folk skriver blogger om alt som skjer i livet deres! Charlotte har postet over femti nye innlegg bare i ferien, og jeg har ikke en dritt å fortelle, jeg har ingenting å si. Julie satte seg på badekarkanten med hodet i hendene. Mamma kom bort, la en hånd på skulderen hennes og klappet litt på den, prøvde å trøste. Ikke les sånt, blogger er bare løgn og fantasier. Du er da for gammel for sånt? sa mamma. Du vet ikke hva du snakker om! Alle har en, alle som har et liv å fortelle om, i alle fall. Mamma slo ut med armene. Du har da et liv? Jeg blir aldri invitert med på noe, ingen gidder å henge med meg. Jeg var ikke med på noe som helst i hele fjor. Nei, jeg har ikke noe liv! En ting er i alle fall sikkert, sa mamma, du kan i alle fall ikke leve livet innelåst på do! Punktum. Finale. Mamma hadde kanskje et poeng. Julie greide i alle fall ikke å komme opp med noe godt svar. Nemlig, sa mamma. Du må slutte å gjemme deg, du må ikke holde igjen og være så sjenert. Våg å være den du egentlig er.
Julie himlet med øynene. Jeg orker ikke det klisjépratet ditt, mamma, du høres ut som en selvhjelpsbok. Vær deg selv er en sannhet, det er ikke det samme som en klisjé, sa mamma. Så hvem er jeg, da? spurte Julie. Mamma fisket frem smykket Julie alltid hadde på seg, det hadde glidd innenfor T-skjorten hennes. Det var et enkelt smykke med et sølvanheng, en J for Julie. Julie hadde hatt det så lenge hun kunne huske. Du er Julie, du er deg selv. Ja, for det har funket så utrolig bra de siste årene, sa Julie. Mamma tok Julies hånd i sin. Trykket den mykt og forsiktig, så trakk hun Julie inntil seg i en klem. Julie lente hodet mot mammas skulder og kjente at hun hadde lyst til å grine, men hun svelget det bort, lukket øynene og snuste inn lukten av mammas hår. Det hadde alltid luktet det samme. Nå gir vi dette semesteret en sjanse, eller hva? La oss bare kaste oss ut i det, sa mamma. Jeg kjører deg, så rekker du første time. Okei, da, sa Julie noe motvillig.
2 Julie så opp på skolebygget som var en mørk silhuett mot den blå augusthimmelen. Hun hørte et tut bak seg og snudde seg. Mamma satt i bilen, hun rullet ned vinduet. Lykke til! sa hun og ga Julie tommelen opp. Julie håpet ingen så det. Hun kikket seg rundt, før hun ga mamma en diskret tommel opp tilbake. Mamma smilte, rullet opp vinduet og kjørte. Julie gikk gjennom skoleporten, stoppet opp rett innenfor og kjente suget i magen. De nye buksene virket plutselig for trange, hun kjente seg lubben, og så oppdaget hun en liten flekk på T-skjorten. Midt i skolegården sto jentene i en klynge og småpratet. Charlotte sto i midten og så perfekt ut. Som vanlig. Smilet, håret, latteren, beina og huden. Det virket så enkelt, bare stå der og henge på den ene hoften og prate. Det virket så uanstrengt og naturlig, så hvorfor var det så vanskelig? Julie begynte å gå mot dem. Jeg tror det blir jævlig bra, sa Charlotte. Selvfølgelig blir det bra, festene dine er jo legendariske, svarte Birgitte. Husker dere da vi fant Petter i komposthaugen til naboen dagen etter? spurte Victoria og fniste. Han var så søt med løv i håret, han var totalt lost. Han tåler jo ingenting, sa Birgitte. Charlotte gliste. Jeg fant en blogg på nettet som viser hvordan man kan fylle meloner med sprit og lage drinker og sånt, jeg kjøpte inn litt i Sverige.
Julie stilte seg ved siden av Victoria, sa ingenting, møtte ingens blikk, prøvde bare å gli inn. Sprit? Er du klar over hvor sinnssykt dårlig jeg blir av det? sa Birgitte. Julie nikket enig, ingen la merke til det. Synd for deg, svarte Charlotte. Du er så ond! Birgitte lo. Julie lo også. Jeg tenker å kjøre en tropisk stil, litt Hawaii-aktig, som om vi var på et beachparty i USA, sa Charlotte. Å, herregud, jeg gleder meg allerede, svarte Victoria. Kult, sa Julie. De snudde seg mot henne. Hei? sa Charlotte. Jeg så ikke at du kom? Å, svarte Julie, jeg kom nettopp. Det ble stille. Det var nå eller aldri. Julie trakk pusten og kastet seg uti det, ga det en sjanse, som mamma sa. Er det fest? spurte hun. Charlotte trakk på skuldrene. Ja, den vanlige skolestartfesten. Det blir dritbra, alle på trinnet kommer, sa Birgitte. Julie prøvde å ikke virke altfor gira. Når da? Åttetiden, svarte Victoria. Gleder meg allerede, sa Julie og smilte til Charlotte. Da ringte det inn, heldigvis, for Julie ante ikke hvordan hun skulle få samtalen videre nå. Da hun kom inn i gangen, fikk hun øye på en gutt hun aldri hadde sett før. Han sto utenfor døren til klasserommet. Charlotte, Birgitte og Victoria gikk rett forbi ham uten å legge merke til at han prøvde å si noe til dem. Han hadde fregner, mørkt hår og en lugg som falt ned i ansiktet. Julie prøvde å gå forbi uten å virke helt dust, men han stanset