Arbeidsmarked og likevektsledighet

Forelesningsnotat nr 8, august 2008, Steinar Holden Arbeidsmarked og likevektsledighet Kommentarer er velkomne steinar.holden@econ.uio.no! 1 Innledning... 1 2 Likevektsledigheten... 2 Lønnskurven... 2 Effektivitetslønn... 4 Priskurven... 4 Likevektsledigheten... 5 Oppgave... 6 3 Likevektsledighet, faktisk arbeidsledighet og inflasjon... 6 Likevektsskapende mekanismer... 8 4 Politikkimplikasjoner... 9 Til diskusjon:... 11 Empiriske studier:... 11 1 Innledning De enkle Keynes-modellene brukes til å studere hva som bestemmer produksjonens størrelse på kort sikt. I disse modellene er fokus på etterspørselssiden i økonomien, og tilbudssiden blir forutsatt å tilpasse seg automatisk til etterspørselen. Priser og lønninger forutsettes gitte. I dette notatet skal vi fokusere på et mellomlangsiktig tidsperspektiv, ca 3 10 år. Spesielt skal vi se på hvilke mekanismer som bestemmer nivået på arbeidsledigheten i dette tidsperspektivet. Her blir lønns- og prissettingen viktig, og lønninger og priser kan dermed ikke lengre betraktes som eksogene. Vi skal derfor se mer på hvilke faktorer som bestemmer lønninger og priser i en økonomi. Et sentralt begrep i notatet er likevektsledigheten. Vi skal definere likevektsledigheten som det nivå på arbeidsledigheten som gjør at den reallønn som lønnsfastsetterne tar sikte på, er lik den reallønn som prisfastsettingen gir. Dette betyr at likevektsledigheten avhenger av de faktorer som påvirker lønns- og prisfastsettelsen. Likevektsledigheten omtales også som naturlig ledighet. Men begrepet naturlig ledighet gir en misvisende assosiasjon om at ledighetsnivået er naturgitt og uunngåelig, noe vi skal se her ikke er tilfelle. På kort sikt vil den faktiske arbeidsledigheten i en økonomi være bestemt gjennom de forhold vi studerer i de enkle Keynes-modellene. Dermed vil arbeidsledigheten vanligvis være forskjellig fra likevektsledigheten. Men teori om likevektsledighet sier at det er mekanismer som gjør at den faktiske arbeidsledigheten beveger seg mot nivået på likevektsledigheten. Den sentrale mekanismen her er at dersom arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, vil lønns- og prisveksten øke, og dette vil etter hvert føre til lavere etterspørsel og høyere arbeidsledighet. Dersom 1

arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten, vil lønns- og prisveksten normalt synke, noe som etter hvert vil føre til økt etterspørsel og lavere arbeidsledighet. Hvilken teoriramme vi skal bruke vil avhenge av hvilken problemstilling vi er interessert i. Dersom vi f.eks. skal forklare hvorfor arbeidsledigheten øker fra ett år til neste, vil teori om likevektsledighet vanligvis være lite relevant, fordi etterspørselskomponentene vil dominere, slik at enkle Keynes-modeller er best egnet. Men dersom vi skal sammenligne ledighetsnivåer mellom ulike land, f.eks. gjennomsnittlig ledighet i Norge i 1990- årene med gjennomsnittlig ledighet i Spania i samme tidsrom, vil det normalt være mer meningsfylt å ta utgangspunkt i teorier om likevektsledighet. Tilsvarende vil teorier om likevektsledighet være mer egnet til å forklare hvorfor arbeidsledigheten i Europa er høyere nå enn den var på 1960-tallet. Likevektsledighetsteori brukes vanligvis også til å forklare hvorfor ledigheten endres over lengre tidsrom i det enkelte land, f.eks. at ledigheten i Norge var høyere på 1990- tallet enn på 1980-tallet. Men som vi skal se under, kan slike langvarige endringer i arbeidsledigheten i noen tilfeller kanskje også forklares med kraftige sjokk som gir en langvarig situasjon der arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten. 2 Likevektsledigheten I dette avsnittet, avsnitt 2, vil vi drøfte hvilke faktorer som bestemmer likevektsledigheten. Likevektsledigheten vil derfor være en endogen størrelse. Vi tenker oss en økonomi som består av mange bedrifter. Bedriftene produserer hvert sitt produkt, og hver bedrift fastsetter prisen på sitt produkt. Bedriftens salg avhenger av den pris bedriften setter jo høyere pris, desto lavere salg. I hver bedrift settes lønningene for arbeidstakerne ved forhandlinger, enten kollektivt mellom ledelsen i bedriften (arbeidsgiveren) og en fagforening der arbeidstakerne i bedriften er medlemmer, eller ved individuelle forhandlinger mellom ledelsen i bedriften og den enkelte arbeidstaker. Lønnskurven Utfallet av lønnsforhandlingene vil avhenge av hvor sterkt arbeidsgiverne og arbeidstakerne står i forhandlingene. En viktig faktor er nivået på arbeidsledigheten i økonomien. Dersom det er høy arbeidsledighet, vil arbeidstakerne kunne være redde for å miste jobben, og de vil presse mindre på i lønnsforhandlingene. Ved lav arbeidsledighet vil arbeidstakerne presse mer på. Ved lav ledighet vil også bedriften være mer villig til å tilby høy lønn, fordi høy lønn gjør det lettere å rekruttere og motivere arbeidskraft, noe som kan være vanskelig ved lav ledighet. Vi antar derfor at den reallønn som lønnsforhandlingene kommer frem til, er høyere desto lavere arbeidsledigheten er. Dette er representert ved en fallende lønnskurve i et (u, W/P) diagram, se figur 1 (u er arbeidsledigheten, W er lønnen, P er prisnivået, slik at W/P er reallønnen). Utfallet av lønnsforhandlingene kan også avhenge av en rekke andre faktorer. Dersom systemet for arbeidsledighetstrygd er sjenerøst, vil mange arbeidsledige være mindre villige til å gjøre en stor innsats for å få jobb. Et sjenerøst trygdesystem kan innebære 2

at det er høy kompensasjonsgrad (trygden er en stor andel av den lønn som den ledige da hun/han var i jobb), ved å være langvarig (at man kan motta ledighetstrygd i flere år) eller ved ikke å sette strenge krav til at en arbeidsledig tar en jo som han/hun ikke liker (pga. f.eks. lang reisevei eller slitsom jobb). Et sjenerøst system for ledighetstrygd vil isolert sett innebære at arbeidstakerne er mindre redde for å miste jobben, samtidig som det blir vanskeligere for bedriften å rekruttere nok arbeidskraft. Et sjenerøst system for ledighetstrygd vil derfor isolert sett føre til høyere reallønn i lønnsforhandlingene. I figur 1 ville dette innebære at lønnskurven flytter opp i diagrammet. Andre viktige faktorer som påvirker sammenhengen mellom arbeidsledigheten og utfallet av lønnsforhandlingene er graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Dersom det er et misforhold mellom tilbudet av arbeidskraft og etterspørselen etter arbeidskraft, f.eks. ved at mange arbeidstakerne bor andre steder enn der jobbene er lokalisert, eller at arbeidskraften for en stor del har andre kvalifikasjoner enn det som bedriftene etterspørres, kan det bli mangel på arbeidskraft, og dermed høy reallønn, selv om mange er arbeidsledige. Lønnskurven flytter opp. Organisasjonsprosenten (dvs. hvor stor andel av lønnstakerne i økonomien som er organisert i en fagforening) og dekningsgraden for kollektive avtaler (dvs hvor stor andel av lønnstakerne i økonomien som får lønnen bestemt gjennom kollektive avtaler. Fagforeninger styrker arbeidstakerne, og høy organisasjonsprosent og høy dekningsgrad vil tilsi at lønnskurven flytter opp. Lover og institusjonelle regler for lønnsforhandlinger. Dersom lovverket gir fagforeningene relativt fritt spillerom ved streiker, vil arbeidstakerne stå sterkere i forhandlingene, og lønnskurven vil ligge høyt i diagrammet. Koordinering i lønnsforhandlingene. Som vi skal se under, vil sterkt lønnspress føre til høy likevektsledighet, noe som arbeidstakerne samlet sett 1 ikke er tjent med. Dersom lønnsfastsettelsen koordineres på nasjonalt plan, vil lønnsfastsetterne kunne ta hensyn til dette og velge et mer moderat lønnsnivå. Lønnskurven flytter ned. Matematisk vil vi representere utfallet av lønnsforhandlingene ved følgende ligning W (1) = F( u, z), F1 < 0, F2 > 0 P Reallønnen W/P avhenger av arbeidsledigheten u, og andre faktorer som representeres med samleindikatoren z. z representerer dermed de variable som fører til økt lønnspress (dvs at z øker dersom systemet for ledighetstrygd bli mer sjenerøst, eller dersom graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet øker). F 1 og F 2 er de partiell deriverte. F 1 < 0 viser at økt ledighet fører til lavere reallønn, dvs. en fallende lønnskurve i figur 1. F 2 > 0 viser at økt lønnspress z fører til at lønnskurven skifter opp. 1 På hver enkelt bedrift har imidlertid arbeidstakerne fordel av at de selv får høy lønn, selv om dette leder til at deres bedrift vil sette høy pris på sine produkter. 3

Effektivitetslønn I praksis vil en enkelt arbeidstaker vanligvis ha liten forhandlingsstyrke ved individuelle forhandlinger, slik at det reelt sett er bedriften som setter lønnen. Dette vil ha betydning for hvilken lønn som settes lønnen vil bli lavere enn dersom arbeidstakeren har stor forhandlingsstyrke. Likevel behøver ikke dette bety at bedriftene ønsker å sette så lav lønn som mulig. Effektivitetslønnsteori bygger på at bedriftene tjener på å sette høyere lønn enn det som er nødvendig for å få tak i arbeidskraft. Høyere lønn kan føre til at arbeidstakerne er mer motiverte og derfor jobber bedre. Høyere lønn kan også føre til at færre arbeidstakere slutter i jobben, slik at bedriften får mindre utgifter til rekruttering og opplæring av ny arbeidskraft. Dersom slike effekter er sterke nok, vil lønningene bli høyere enn frikonkurransenivået, og det vil være arbeidsledighet selv om det er likevekt i arbeidsmarkedet. Selv om lønningene fastsettes av bedriften, der det tas hensyn til at lønnsnivået påvirker effektiviteten, er det rimelig å anta at det er en negativ sammenheng mellom reallønn og ledighet, som indikert ved lønnskurven i figur 1. Dersom arbeidsledigheten er høy, vil få arbeidstakere slutte frivillig, og arbeidstakerne vil jobbe godt for å beholde jobben. Dermed behøver ikke bedriften sette så høy lønn. Dersom arbeidsledigheten er lav, må bedriften sette høyere lønn for å motivere og holde på arbeidskraften. Priskurven I bedriftene antar vi at arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren, og at det er konstant skalautbytte i produksjonen, slik at produktfunksjonen kan skrives som (2) Y = AN der Y er produksjonen og N er sysselsettingen. A er produktiviteten, dvs. hvor mange enheter produkt som blir produsert av en enhet arbeidskraft (f.eks. antall produserte sko per timeverk). Bedriftens kostnader per produsert enhet avhenger av produktiviteten og lønnen. For å bruke en enhet arbeidskraft, må bedriften betale lønnen W, og produksjonen blir A. Dermed blir kostnader per enhet produksjon (enhetskostnadene) W/A. Vi antar at bedriften setter produktprisen basert på sine kostnader. Mer presist antar vi at bedriften vil sette en pris som er et fast påslag på enhetskostnadene W (3) P = ( 1 + μ), μ > 0. A μ er påslagsfaktoren, som viser hvor mye høyere prisen er i forhold til enhetskostnadene. 4

Talleks: Anta at en arbeider produserer to par sko på en time, A = 2, og timelønnen W = 100 kr. Da blir kostnadene per enhet = W/A = kr 100/2 = kr 50. Dersom bedriften legger på 50 prosent påslag på enhetskostnadene, dvs. μ= 0,5, innebærer det at bedriften selger skoene for kr (1+ 0,5) * kr 50 = 1,5* kr 50 = kr 75 per par. Ved å multiplisere på begge sider av (3) med A, og dele på begge sider med P, kan bedriftenes prissetting (3) omskrives til (4) W P = 1 A ( + μ). Vi ser av (4) at prissettingen innebærer at reallønnen W/P er lik et uttrykk, A/(1+μ), som ikke inneholder arbeidsledigheten u. Dette betyr at reallønnen blir lik dette utrykket uansett hva arbeidsledigheten blir. Med andre ord vil reallønnen ikke påvirkes av nivået på arbeidsledigheten. I (u, W/P) diagrammet betyr dette at prissetting kan representeres av en horisontal kurve, dvs. reallønnen er den samme uansett hva arbeidsledigheten er. Vi vil kalle denne kurven for priskurven (PS, price schedule). Talleks forts. Reallønnen blir W/P = A/(1+μ) = 2/(1+0,5) = 1,33. Det betyr at arbeidstakerne kan kjøpe 1,33 par sko for lønnen for en times arbeid. Vi får naturligvis samme svar dersom vi tar utgangspunkt i at lønnen er 100 kr timen, og prisen er 75 kr per par. Merk også at nivået på nominell lønn, W, heller ikke har betydning for hva reallønnen blir. I og med at reallønnen W/P er lik A/(1+μ) uansett hva W er, betyr det at dersom f.eks. W dobles, så må også P dobles, slik at W/P ikke blir påvirket. Bedriftene vil uansett sette prisene slik at reallønnen blir gitt ved (4). Reallønnen gitt i (4) kan tolkes som den reallønn som er mulig å ha i denne økonomien, som en funksjon av produktiviteten A og påslagsfaktoren μ. Denne reallønnen blir høyere, desto høyere produktiviteten er, eller desto lavere påslagsfaktoren er. Produktiviteten vil bl.a. avhenge av tilgangen på realkapital jo mer og bedre realkapital, desto høyere produktivitet A, og desto høyere reallønn. Påslagsfaktoren μ avhenger bl.a. av konkurransen på produktmarkedet dersom det er sterk konkurranse i produktmarkedet, dvs at det er flere bedrifter som kjemper om kundene, vil bedriftene normalt være forsiktige med å sette høye priser, fordi dette vil føre til tap av kunder. Da vil påslagsfaktoren μ være liten. Motsatt, dersom det er liten konkurranse i produktmarkedet, vil bedriftene kunne sette høye priser uten å tape så mye salg, og påslagsfaktoren μ være stor bedriftene setter priser som er mye høyere enn enhetskostnadene. Likevektsledigheten Likevektsledigheten er det ledighetsnivå som er nødvendig for at det skal være samsvar mellom lønns- og prisfastsettelsen. En kan også tolke dette som det ledighetsnivå som gjør at lønnsfastsetterne aksepterer den reallønn som 5

prissettingen gir. Formelt finner vi likevektsledigheten ved å kombinere ligningene for lønnskurven og priskurven (5) W P = F( u, z) = A ( 1+ μ). Likevektsledigheten, u n, er det ledighetsnivå som gir likhet i (5), dvs. skjæringspunktet mellom lønns- og priskurven, se figur 3. Likevektsledigheten avhenger av posisjonen på lønns- og priskurven likevektsledigheten øker dersom lønnskurven skifter oppover og/eller priskurven skifter nedover. Likevektsledigheten reduseres dersom lønnskurven skifter nedover og/eller priskurven skifter oppover. Oppgave Vis i en figur at likevektsledigheten øker dersom lønnspresset, z, øker produktiviteten A reduseres påslagsfaktoren μ øker Tolkningen av økt likevektsledighet dersom lønnspresset z øker, er som følger. Økt lønnspress innebærer at lønnsforhandlingene isolert sett vil gi høyere reallønn. Men høyere reallønn er ikke mulig så lenge produktiviteten A og påslagsfaktoren μ er gitte, fordi reallønnen da er gitt fra priskurven. Arbeidsledigheten må øke slik at lønnsfastsetterne aksepterer den reallønn som følger fra prissettingen. 3 Likevektsledighet, faktisk arbeidsledighet og inflasjon I dette avsnittet, avsnitt 3, vil vi drøfte hvordan likevektsledighetsbegrepet kan knyttes til den kortsiktige økonomiske utviklingen. Vi vil anta at lønns- og priskurven ligger fast, fordi parametrene A, z og μ er konstante. Dermed er likevektsledigheten konstant over tid, gitt ved skjæringspunktet mellom lønns- og priskurven. Det vi skal studere, er hva som skjer dersom den faktiske arbeidsledigheten i økonomien er forskjellig fra likevektsledigheten. I dette avsnittet vil vi betrakte modellen på en litt mer uformell måte. Vi skal tenke oss at arbeidsledigheten blir bestemt av samlet etterspørsel i økonomien, av de faktorer som vi drøfter innen Keynes-modellene. Vi skal så studere hvordan dette påvirker lønns- og prisfastsettelsen, og hvordan dette så igjen virker tilbake på arbeidsledigheten. Vi tolker lønns- og priskurven som det hhv. lønns- og prisnivå som lønns- og prisfastsetterne forsøker å realisere. I praksis kan lønningene og prisene imidlertid være forskjellig fra dette. For det første settes lønninger og priser gjerne i nominelle termer (dvs i kroner) for lengre tid, f.eks. et år. Lønns- og prissetterne vil da sette de lønninger og priser som de tror vil være riktige i denne perioden. Men dersom økonomien utvikler seg annerledes enn lønns- og prissetterne antok, vil lønninger og priser ikke nødvendigvis være på lønns- og priskurven. 6

For det andre påvirkes lønninger og priser også av andre forhold enn det vi har tatt med i modellen her. En viktig slik faktor er relative lønninger, dvs. lønnen i forhold til lønnen for andre arbeidstakere. Betrakt situasjonen fra en lønnssetters synspunkt, og anta at lønningene til andre arbeidstakere er lavere enn det lønnskurven indikerer. Da vil også vår lønnssetter kunne akseptere en lavere lønn enn det lønnskurven indikerer, men trolig ikke så lav som de andre. Andre viktige faktorer som påvirker lønns- og prisdannelsen er råvarepriser, importpriser, skatter, lønnsomhetsforhold, osv. Anta nå at arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, lik u A i figur 5. Dette kan f.eks. skyldes at investeringene av en eller annen grunn har økt kraftig, slik at samlet etterspørsel har økt. Produksjonen har økt, og dermed har sysselsettingen økt og arbeidsledigheten har falt. Anta videre at reallønnen er gitt ved punkt A i figur 5. 2 Lønnsfastsetterne vil oppdage at reallønnen er lavere enn det nivå de sikter mot. Lønnsfastsetterne vil derfor øke veksttakten i lønningene, i et forsøk på å få reallønnen opp mot lønnskurven. Men samtidig vil prissetterne oppdage at prisene er lavere enn det prissetterne sikter mot i prissettingen (A er over priskurven). Prissetterne vil dermed øke veksten i prisene, for å få påslaget i prissettingen opp i samsvar med priskurven. Resultatet blir dermed økt lønns- og prisvekst, dvs økt inflasjon. Denne prosessen med økende lønns- og prisveksten vil vedvare helt til arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten. Tilsvarende: Betrakt en situasjon der arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten, lik u B i figur 5. Anta videre at reallønnen er gitt ved punkt B. Dermed er reallønnen høyere enn det nivå lønnstakerne tar sikte på, slik at de vil redusere veksten i lønningene. Samtidig ligger reallønnen under priskurven, slik at prisene er høyere enn det prissetterne sikter mot. Derfor vil prissetterne redusere veksten i prisene. Resultatet blir redusert lønns- og prisvekst, dvs redusert inflasjon, og prosessen vil vedvare til arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten. For å oppsummere: Dersom arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten, u = u n, vil reallønnen i økonomien være i samsvar med lønns- og prisdannelsen, og det vil ikke være noen tendens til endret lønns- og prisvekst. Hvis u < u n, vil reallønnen i økonomien være lavere enn det lønnssetterne sikter mot, og de vil øke lønnsveksten for å øke reallønnen. Tilsvarende vil reallønnen i økonomien innebære et lavere påslag i prissettingen enn det prissetterne sikter mot, og de vil øke prisveksten for å øke påslaget. Inflasjonen øker. Hvis u > u n, er reallønnen i økonomien over lønnskurven, slik at lønnsetterne reduserer lønnsveksten for å senke reallønnen ned til lønnskurven. Samtidig er 2 Dersom tilpasningen i prissettingen går raskt, og tilpasningen i lønnsfastsettelsen går sent, vil reallønnen hele tiden være gitt av prissettingen, og økonomien vil hele tiden befinne seg på priskurven. Her vil jeg anta at reallønnen alltid ligger mellom lønnsog priskurven, dersom ledigheten er forskjellig fra likevektsledigheten. 7

reallønnen i økonomien under priskurven, slik at prissetterne reduserer prisveksten med sikte på at reallønnen øker opp til priskurven. Inflasjonen reduseres. Punktene over kan illustreres i en figur som viser sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon, se figur 6. Figuren viser at høy arbeidsledighet gjerne gir lav inflasjon, mens lav arbeidsledighet gjerne gir høy inflasjon. Denne negative sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon kalles gjerne Phillips-kurven, etter den britisk-newzealandsk økonomen William Phillips, som påviste en negativ sammenheng mellom lønnsvekst og arbeidsledighet i 1958. Når arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå, u = u n, vil altså lønns- og prisveksten være stabile. Dermed blir inflasjonen lik det nivået den hadde året før. Derfor går den kortsiktige Phillips-kurven gjennom punktet er u = u n og inflasjonen = inflasjonen året før. I praksis er sammenhengen mellom arbeidsledighet, likevektsledighet og inflasjon selvfølgelig mer komplisert enn den er beskrevet her. Lønnsveksten påvirkes også av andre faktorer enn avviket mellom arbeidsledighet og likevektsledighet. Prisveksten påvirkes også av andre faktorer enn lønnsveksten. Dermed vil det i praksis oppstå situasjoner der lønns- og prisveksten stiger, selv om arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten, og situasjoner der lønns- og prisveksten synker, selv om arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten. Vanligvis vil likevel arbeidsledighet som er høyere enn likevektsledigheten føre til lav lønns- og prisvekst, mens arbeidsledighet som er lavere enn likevektsledigheten vil føre til høy lønns- og prisvekst. Likevektsskapende mekanismer Modellen sier ingen ting om hvordan endringer i lønns- og prisveksten skal føre til at arbeidsledigheten nærmer seg likevektsledigheten. Den viktigste grunnen til at ledigheten går mot likevektsledigheten er trolig at årsaken til avviket var midlertidig. F.eks. vil en midlertidig økning i privat konsum føre til en midlertidig økning i BNP pga økt etterspørsel, og dermed også til midlertidig reduksjon i arbeidsledigheten. Men det er også mekanismer som vil bidra at arbeidsledigheten går mot likevektsledigheten også der avviket skyldes et permanent sjokk (f.eks. en permanent økning i konsumet pga avkastning fra et Petroleumsfond). Slike mekanismer vil vi kalle likevektsskapende mekanismer. De mest sentrale likevektsskapende mekanismer er trolig knyttet til virkningen av endringer i lønns- og prisveksten på arbeidsledigheten. I en faktisk økonomi kan dette skje gjennom flere mulige kanaler. Lavere lønns- og prisvekst kan bidra til lavere arbeidsledighet ved at: den kostnadsmessige konkurranseevne kan forbedres (dersom kostnadsnivået reduseres i forhold til utlandet), slik at eksporten øker, noe som igjen vil stimulere samlet etterspørsel lavere lønninger kan gjøre det mer attraktivt å ansette arbeidstakere, 8

lavere lønns- og prisvekst kan gjøre at sentralbanken setter ned renten, og at langsiktige renter faller, som igjen vil stimulere privat konsum og private realinvesteringer. I en virkelig økonomi kan det imidlertid også være virkninger i motsatt retning, dvs. der redusert lønnsvekst kan føre til redusert etterspørsel og høyere ledighet. En slik virkning er at lav lønnsvekst kan føre til lav vekst i privat konsum fordi lav lønnsvekst innebærer en endring av inntektsfordelingen ved at lønnsandelen reduseres, samtidig som lønnstakere vanligvis har en høyere konsumtilbøylighet enn kapitaleiere. Konsekvensen av disse forholdene er at avvik fra likevektsledigheten kan være langvarige. Dersom samlet etterspørsel i lengre tid er lav, f.eks. fordi investeringene eller privat konsum i lengre perioder er særlig lave, så vil arbeidsledigheten i lengre tid være høyere enn likevektsledigheten. Den høye ledigheten vil presse ned lønnsveksten, men virkningen kan bli dempet ved bl.a. at lønnstakerne ikke vil akseptere for lav lønnsvekst fordi de tror at andre grupper ikke vil akseptere like lav lønnsvekst. Dermed blir den stimulerende virkningen på samlet etterspørsel svekket, og den høye arbeidsledigheten mer langvarig. Situasjonen i Sverige og Finland på første del av 1990-tallet gir god illustrasjon av at avvik fra likevektsledigheten kan være langvarige. Begge disse landene var i høykonjunktur på slutten av 1980-tallet, med høye investeringer og høyt privat konsum. Men dette førte til ubalanser i økonomien, der husholdningene fikk for høy gjeld, og bedriftene investerte for mye. For å rette opp ubalansene, måtte husholdningene redusere sitt konsum, og bedriftene reduserte investeringene. Resultatet ble at samlet etterspørsel falt kraftig, og arbeidsledigheten steg kraftig. Nedgangen ble forsterket ved at reduserte offentlige skatteinntekter etter hvert innebar at man måtte stramme inn i finanspolitikken (umiddelbart i Finland, mens Sverige forsøkte et par år med ekspansiv finanspolitikk først). I Finland var også bortfallet av eksportinntekter fra salg til Sovjetunionen (som ble oppløst) en viktig faktor bak nedgangen. Særlig i Finland, men også i Sverige, har arbeidsledigheten gjennom hele 1990-tallet blitt liggende på et betydelig høyere nivå enn man hadde tidligere. 4 Politikkimplikasjoner Teori om likevektsledighet tilsier at etterspørselsforhold i økonomien bare kan ha midlertidige virkninger på arbeidsledigheten. På lengre sikt vil arbeidsledigheten i økonomien gå mot sitt likevektsnivå, og likevektsledigheten bestemmes av lønns- og priskurven. Lønns- og priskurven er uavhengige av etterspørselen i økonomien, og dermed har etterspørselen i økonomien ingen virkning på likevektsledigheten. Denne sammenhengen er illustrert i figur 7. Høy etterspørsel kan på kort sikt føre til at arbeidsledigheten blir lavere enn likevektsledigheten. Da vil lønns- og prisveksten øke, slik som den kortsiktige Phillipskurven viser. Men etter hvert vil lønnns- og prisveksten øke stadig mer. Den kortsiktige Phillips-kurven skifter oppover i diagrammet. På lang sikt er Phillipskurven loddrett. En kan ikke oppnå arbeidsledighet som er lavere enn likevektsledigheten på varig basis, fordi stadig 9

økende lønns- og prisvekst før eller senere vil føre til at arbeidsledigheten øker tilbake til sitt likevektsnivå. En implikasjon av dette er at penge- og finanspolitikk bare har midlertidige virkninger på arbeidsledigheten. Ekspansiv penge- og finanspolitikk vil øke samlet etterspørsel (som vi har sett i keynesianske modeller), men det vil ikke påvirke likevektsledigheten. Derfor kan penge- og finanspolitikk ikke ha varige virkninger på arbeidsledigheten. Likevel betyr dette ikke at penge- og finanspolitikk er unyttig. Siden arbeidsledigheten kan ha langvarige og betydelige avvik fra likevektsledigheten, kan penge- og finanspolitikk spille en viktig rolle i å begrense disse avvikene. Dersom etterspørselen i økonomien svikter, slik at arbeidsledigheten øker utover likevektsnivået, kan ekspansiv penge- og finanspolitikk bidra til å redusere arbeidsledigheten mot likevektsnivået. Derimot er det lite heldig dersom man bruker ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å få arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten. Dette vil føre til økt lønnsog prisvekst, som igjen vil føre ledigheten tilbake til likevektsnivået. Det er verdt å påpeke et viktig forbehold til disse konklusjonene. I modellen over blir likevektsledigheten forutsatt å være upåvirket av den faktiske arbeidsledigheten. I praksis finnes det enkelte mekanismer som kan gjøre at likevektsledigheten påvirkes av den faktiske arbeidsledigheten. Dette omtales i faglitteraturen som hysterese. En slik mekanisme er knyttet til at langvarig arbeidsledighet kan ha en uheldig virkning på arbeidslediges mulighet til å få en jobb, noe mange empiriske studier tyder på. Høy arbeidsledighet kan dermed øke likevektsledigheten gjennom at arbeidssøkere som er langvarig ledige blir mindre attraktive/mindre tilpasset arbeidsmarkedet. Dersom det er hysterese- mekanismer i arbeidsmarkedet, vil høy arbeidsledighet kunne føre til at likevektsledigheten øker over tid. Dermed vil høy arbeidsledighet kunne bli varig. I så fall vil det være enda viktigere å bruke ekspansiv penge og /eller finanspolitikk for å motvirke perioder med høy arbeidsledighet. Tillegg - Mer om likevektsledigheten Når økonomiske modeller fremstilles grafisk, vil det ofte være slik at likevekten i modellen finnes ved et skjæringspunkt mellom to kurver. F.eks. viser det velkjente markedskrysset likevektsprisen og likevektskvantum for en vare, gitt ved skjæringspunktet mellom tilbudskurven og etterspørselskurven. Vanligvis regner vi da med at realisert pris og kvantum vil være lik sine likevektsverdier. Vår modell for likevektsledighet er noe annerledes. Likevektsledigheten finnes ved skjæringspunktet mellom lønnskurven og priskurven, men likevel regner vi ikke med at faktisk eller realisert ledighet vil være lik likevektsledigheten. Tvert om vil vi vanligvis regne med at en eller flere forstyrrelser har påvirket økonomien, slik at samlet etterspørsel er høyere eller lavere enn den vanligvis er. Dermed vil arbeidsledigheten være lavere eller høyere enn likevektsledigheten. 10

Forholdet mellom faktisk ledighet og likevektsledigheten vil påvirke hva som skjer med inflasjonen. Dersom ledigheten er lavere enn sitt likevektsnivå, vil dette bidra til at lønns- og prisveksten øker. Dersom ledigheten er høyere enn sitt likevektsnivå, vil lønns- og prisveksten falle. Endringene i lønns- og prisveksten vil imidlertid ikke vises i diagrammet, fordi langs aksene måler vi bare arbeidsledighet og reallønn, men ikke inflasjonen. Økt lønns- og prisvekst vil ikke føre til at lønns- og priskurven flytter seg i diagrammet. Disse kurvene ligger fast så lenge de parametere som påvirker dem ikke endres, dvs. lønnskurven ligger fast så lenge lønnspresset z er uendret, og priskurven ligger fast så lenge produktiviteten A og påslagsfaktoren μ er uendret. Økt lønns- og prisvekst vil imidlertid påvirke samlet etterspørsel, og dermed faktisk arbeidsledighet. Dersom økt lønns- og prisvekst fører til at sentralbanken hever renten, så vil dette føre til lavere konsum- og investeringsetterspørsel, noe som igjen fører til lavere BNP og høyere arbeidsledighet. Dermed vil faktisk ledighet nærme seg likevektsledigheten. Til diskusjon: Figur 8 viser årslønnsvekst og arbeidsledighetsraten i Norge siden 1993. Er/var arbeidsledigheten i Norge lavere enn likevektsledigheten i 2008? Empiriske studier: Det har de siste ti årene vært en rekke empiriske studier som har tatt sikte på å forklare forskjeller i arbeidsledighet med utgangspunkt i teori om likevektledighet. En sentral studie gjennomført av S. Nickell, trykket i Journal of Economic Perspectives, 1997, forsøker å forklare forskjeller i gjennomsnittlig ledighet mellom 20 OECD-land i periodene 1983-89 og 1989-94, dvs til sammen 40 observasjoner. Han finner at en stor del av forskjellene i arbeidsledighet mellom disse land-år observasjonene kan forklares med variable som kan knyttes til likevektsledighetsteori. Nickell finner at land-år observasjoner gir høy ledighet dersom det er høy kompensasjonsgrad i ledighetstrygden høy organisasjonsgrad (høy andel organisert i fagforeninger) høy dekningsgrad (dvs mange arbeidstakere får sin lønn bestemt i en tariffavtale) høye skatter redusert inflasjon (fra forrige fem års periode, noe som kan tolkes som at ledigheten har vært høyere enn likevektsledigheten slik at lønns- og prisveksten går ned) Derimot har ledigheten vært lav i land-år observasjoner der det er: aktiv arbeidsmarkedspolitikk (reduserer mistilpasning i arbeidsmarkedet) koordinering i lønnsdannelsen 11

W/P WS Figur 1: Lønnskurven (Wage schedule WS) viser den reallønn som blir utfallet av lønnsforhandlingene som en funksjon av arbeidsledigheten. Ved høyere arbeidsledighet vil arbeidstakerne presse mindre på i lønnsforhandlingene fordi de er mer redde for å miste jobbe. Samtidig vil arbeidsgiverne bli mindre villige til å tilby høy lønn fordi det uansett er lettere å rekruttere nok arbeidskraft. Derfor blir reallønnen lavere ved høy arbeidsledighet. W/P u WS 0 WS 1 Figur 2: Økt lønnspress innebærer at lønnskurven skifter opp. Dette kan f.eks. skyldes at systemet for ledighetstrygd blir mer sjenerøst, det blir mer mistilpasning på arbeidsmarkedet, eller at graden av koordinering i lønnsdannelsen reduseres. 12 u

W/P WS A ( 1+ μ) PS u n u Figur 3: Likevektsledigheten er gitt ved skjæringspunktet mellom lønnskurven WS og priskurven PS. Likevektsledigheten er det nivå på arbeidsledigheten som er nødvendig for at lønnsfastsetterne skal akseptere den reallønn som prissettingen gir. W/P WS 0 WS 1 A ( 1+ μ) PS u n 0 u n 1 u Figur 4: Økt lønnspress innebærer at lønnskurven skifter opp. Skjæringspunktet mellom lønns- og priskurven flytter mot høyre, og likevektsledigheten øker. 13

W/P WS A ( 1+ μ) A Lønnsvekst øker B Lønnsvekst synker PS u A u n u B u Figur 5: Dersom arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, f.eks. i u A < u n, og reallønnen er i punktet A, vil reallønnen være lavere enn den reallønn som lønnsfastsetterne sikter mot (A er under lønnskurven). Derfor vil lønnsveksten øke. Samtidig vil påslaget i prissettingen være mindre enn prissetterne ønsker (siden A er over priskurven), slik at prissetterne vil øke prisveksten. Tilsvarende vil lønns- og prisveksten reduseres dersom økonomien er i pkt. B, med u B > u n. Inflasjon Kortsiktig Phillipskurve Inflasjonen i fjor u n Figur 6: Lønnsveksten øker vanligvis når arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, 14 og økt lønnsvekst fører til høyere inflasjon. Dermed blir inflasjonen høyere enn den var året før. Tilsvarende vil arbeidsledighet som er høyere enn likevektsledigheten vanligvis føre til at lønnsveksten reduseres, noe som igjen vanligvis fører til at prisveksten reduseres, dvs. at inflasjonen blir lavere enn året før. Dermed får vi en fallende sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon på kort sikt, som vi kaller Phillips-kurven. u

Inflasjon Kortsiktig Phillipskurve Langsiktig Phillipskurve Inflasjonen i fjor u n u Figur 7: Når arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, øker lønns- og prisveksten. Den kortsiktige Phillipskurven vil stadig flytte oppover i diagrammet, fordi inflasjonen året før stadig øker. På lang sikt kan arbeidsledigheten ikke forbli lavere enn likevektsledigheten, fordi stadig høyere inflasjon før eller senere vil føre til høyere arbeidsledighet. Tilsvarende vil arbeidsledighet som er høyere enn likevektsledigheten føre til at lønns- og prisveksten faller. Dermed flytter den kortsiktige Phillipskurven nedover i diagrammet. Før eller senere vil stadig lavere inflasjon føre til at arbeidsledigheten synker. På lang sikt er Phillipskurven loddrett. Det betyr at en ikke kan få arbeidsledigheten lavere enn likevektsnivået på varig basis selv ved å tillate høy inflasjon. 8 8 Årslønnsvekst Arbeidsledighetsrate 6 6 4 4 2 2 0 1993 1996 1999 2002 2005 2008 2011 Figur 8 Årslønnsvekst (Gjennomsnitt alle grupper. Inkludert kostnader knyttet til økt ferie) og arbeidsledighetsraten (Registrerte ledige og personer på tiltak i prosent av arbeidsstyrken). Kilde: Norges Bank, Pengepolitisk rapport 2/2008. Stiplete linjer indikerer anslag. 0 15