NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT

Transkript

1 NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT INNHOLD Side Artikler: STEINAR HOLDEN: Strukturledighet og stabiliseringspolitikk 139 KARI-METTE BRUNVATNE OG BIRGER VIKOREN: Bor vi være bekymret for den kraftige veksten i de internasjonale finansmarkedene? 177 KNUT LOYLAND OG THOR OLAV THORESEN: Bamehagetjenester, effektivitet og fordelingsproblemer. En oversikt over noen metodiske tilnærminger og empiriske resultater 199 Artikkelforfattere i dette nummer 229 English Summary ÅRGANG HEFTE Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

2 NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Redaktør: Jon Vislie Redaksjon: Torstein Bye, Tom Bernhardsen Jan Morten Dyrstad, Nils-Henrik M. von der Fehr, Kjell G. Salvanes og Lars Sørgard Produksjonskonsulent Inger Kurds Utgitt av: SosialOkonomenes Forening Leder Frank Myhre Generalsekretær: Birgit Laudal Tidsskriftets Postboks 8872 Youngstorget adresse: 0028 OSLO Telefon: Telefax: Postgiro: Bankgiro: Abonnementspris kr 250, Studentabonnement kr 180, Enkeltnr. kr 70, inkl. porto Annonsepriser (ekskl. mva.) gjeldende fra 1. januar /1 side kr 4.400, 3/4 side kr 3.900, 1/2 side kr 3.400, Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

3 Norsk økonomisk Tidsskrift (NOT) 110 ( 1996), STRUKTURLEDIGHET OG STABILISERINGSPOLITIKK av Steinar Holden* Nyere faglitteratur om arbeidsledighet har fokusert på forholdene på arbeidsmarkedet. Erfaringene fra Norge de siste ti årene tyder imidlertid på at den generelle konjunkturutviklingen, og særlig utviklingen i samlet etterspørsel, er av stor betydning. Denne artikkelen drofter betydningen av samlet etterspørsel på arbeidsledigheten innenfor en teoretisk ramme med likevektsledighet. Mulighetene for å drive stabiliseringspolitikk diskuteres også. 1 INNLEDNING Både i økonomisk faglitteratur og økonomisk-politisk debatt er diskusjonen om arbeidsledighet blitt kraftig endret de siste tiårene. Tiårene etter krigen var preget av en sterk styringsoptimisme, både mht arbeidsledighet og andre forhold. Den dominerende forklaringen på arbeidsledighet tok utgangspunkt i keynesianske modeller, der årsaken til høy arbeidsledighet ligger i at samlet etterspørsel er for lav. Innen dette tankeskjemaet kunne myndighetene derfor motvirke arbeidsledigheten ved å stimulere etterspørselen, f eks ved ekspansiv finanspolitikk. Riktignok kunne det være problemer knyttet til å føre en etterspørselsstimulerende politikk, først og fremst fare for høy offentlig gjeld, underskudd på driftsbalansen overfor utlandet eller høyere inflasjon. Det kunne også være vansker forbundet med å gjennomføre en vellykket stabiliseringspolitikk, bl a valg av tidspunkt for, og dosering av, finanspolitiske tiltak. Men dette var likevel mindre problemer som man antok ikke kunne skape vedvarende høy ledighet. * Artikkelen ble påbegynt mens jeg jobbet i Økonomiavdelingen i Finansdepartementet. Takk til kollegaer i Finansdepartementet og ved Sosialøkonomisk institutt, samt Jon Vislie og to anonyme konsulenter, for nyttige kommentarer til tidligere utkast. Takk også til Aud Storholt for hjelp med figurene. Alle synspunkter er selvfølgelig mitt ansvar alene.

4 140 I de senere årene har debatten vært preget av at ledigheten faktisk har vært høy over lengre tid. Begreper som likevektsledighet og strukturledighet har fått økende oppmerksomhet, og interessen er i større grad knyttet til arbeidsmarkedets virkemåte og offentlige reguleringer og trygdeordninger. Samtidig er skepsisen til makroøkonomisk stabiliseringspolitikk blitt betydelig større enn den var tidligere. Videre argumenteres det i store deler av faglitteraturen for at nivået på samlet etterspørsel ikke påvirker arbeidsledigheten på lengre sikt. Endringen i forklaringsramme er knyttet både til utviklingen i verdensøkonomien og til utviklingen i økonomisk faglitteratur. Fra et teoretisk synspunkt er det klare svakheter med tradisjonell keynesiansk teori, først og fremst ved at den i liten grad er forbundet med mikroøkonomisk teori. Bl a er de sterke teoretiske argumentene for en loddrett Phillipskurve fremført av Friedman (1968) og Phelps (1967) vanskelige å forene med tradisjonell keynesiansk teori der økt etterspørsel kan føre til varig lavere arbeidsledighet. På det empiriske plan var 1970-årenes stagflasjonsproblemer, der både arbeidsledighet og inflasjon økte i forhold til tidligere nivåer, i motsetning til tradisjonell keynesiansk tankegang. Tilsvarende motsetning inntraff på slutten av 1980-tallet, da prisveksten i OECD-området tiltok, til tross for at ledigheten fortsatt var høy. Begreper som strukturledighet og likevektsledighet kan knyttes til såkalt ny-keynesianske makroøkonomiske teorier. Disse teoriene tar utgangspunkt i modeller med optimeringsatferd og eksplisitte markedsimperfeksjoner (som f eks asymmetrisk informasjon, fagforeninger, monopolistisk konkurranse), og undersøker de makroøkonomiske egenskapene til disse modellene. En får da fram en del tradisjonelle keynesianske trekk, bl a at ufrivillig arbeidsledighet kan eksistere, og at pengemengden påvirker aktivitetsnivået i økonomien. Denne artikkelen har til hensikt å drøfte arbeidsledighet i et makroøkonomisk perspektiv, med utgangspunkt i ny-keynesiansk litteratur (for mer fullstendige oversikter over litteraturen vises til Blanchard og Fischer, 1989, Mankiw, 1990, og Holden, 1996). Teorirammen som artikkelen bygger på, har i de senere år fått en dominerende rolle innen økonomisk forskning om ledighet. Layard, Nickell og Jackman (1991) har bidratt vesentlig til utviklingen av denne teorirammen. Internasjonale eksempler på arbeider innen samme retning er OECDs sysselsettingsstudie, Centre for

5 141 Economic Policy Researchs rapport om ledigheten i Europa (Alogoskoufis m fl, 1995) og drøftingen av ledighetsspørsmål i de senere års Finansredegørelser i Danmark. I vårt eget land er både Sysselsettingskommisjonens innstilling og arbeidsmarkedsdrøftingen i de senere års Nasjonalbudsjetter i stor grad foretatt innenfor den samme teorirammen. Den felles teorirammen forhindrer likevel ikke at det kan være betydelig uenighet om hvilke faktorer som har størst betydning i praksis. I forhold til hovedparten av litteraturen omkring likevektsledighet, skal jeg i denne artikkelen ha et mer makroøkonomisk perspektiv. Videre vil jeg knytte drøftingen opp mot utviklingen i arbeidsledigheten i Norge. I litteraturen om likevektsledighet legges hovedvekten på forholdene på arbeidsmarkedet, først og fremst system for lønnsdannelse, trygdesystem og reguleringer på arbeidsmarkedet. Her skal jeg imidlertid argumentere for at makroøkonomiske forhold, særlig knyttet til samlet etterspørsel, har vært den viktigste drivkraften bak utviklingen i arbeidsledigheten. Forholdene på arbeidsmarkedet har først og fremst betydning for mulighetene til å få ledigheten ned igjen. Konkret innebærer det makroøkonomiske perspektivet at jeg legger mer vekt på virkningen av variasjon i samlet etterspørsel på arbeidsledigheten. Fokus blir på hvilke grenser lønns- og prisdannelsen setter for utviklingen i arbeidsledigheten. Et sentralt spørsmål er hva som skjer dersom en reduksjon i samlet etterspørsel forårsaker en økning i arbeidsledigheten hvilke mekanismer bringer økonomien tilbake til likevekt, og hvor fort går det? I avsnitt 2 presenterer jeg en formell modell som skal fungere som en teoretisk ramme for den videre drøftingen. Skillet mellom faktisk ledighet og NAIRU/likevektsledigheten blir presisert, 1 og jeg går kort inn på hvilke faktorer som bestemmer størrelsen på likevektsledigheten. Modellen i avsnitt 2 er en statisk modell, med en entydig likevekt. Ut fra en slik modell skulle en anta at ledigheten var relativt stabil over tid, eller at økt ledighet klart skulle kunne tilbakeføres til endringer i de faktorer som bestemmer nivået på likevektsledigheten. Den langvarige øk- 1 I artikkelen skjelnes det mellom NAIRU, som er det nivå på arbeidsledigheten som gir stabil inflasjon, og likevektsledigheten for en åpen økonomi, der en i tillegg krever langsiktig balanse i utenrikshandelen. Strukturledighet bruker jeg som en fellesbetegnelse. I de fleste sammenhenger er det ikke nødvendig med et slikt presisjonsnivå, og da kan de tre begrepene brukes om hverandre.

6 142 ningen i ledigheten i de fleste europeiske land kan imidlertid bare i begrenset grad forklares på denne måten (Bean, 1994a, drøfter årsakene til den økte ledigheten i Europa). I stor grad ser det ut til at økningen i ledigheten har hatt sammenheng med svake konjunkturer, men at ledigheten ikke har gått like mye ned når konjunkturene igjen har bedret seg. I avsnitt 3 drøfter jeg to typer forklaringer på dette: svake likevektsskapende krefter (slik at bevegelsen tilbake mot likevekt tar lang tid) og hysterese, dvs at høy arbeidsledighet i seg selv bidrar til at likevektsledigheten øker. Videre drøfter jeg disse to forklaringene i lys av empiriske makromodeller for norsk økonomi. I avsnitt 4 drøfter jeg mulighetene for å påvirke arbeidsledigheten gjennom makroøkonomisk stabiliseringspolitikk. I avsnitt 5 knyttes modellen opp mot utviklingen i norsk økonomi over de siste ti år, dels for å forklare utviklingen i norsk økonomi, og dels for å illustrere betydningen av de ulike sammenhenger i modellen. Avsnitt 6 oppsummerer noen hovedlinjer. 2 FAKTISK LEDIGHET, NAIRU OG LIKEVEKTSLEDIG- HETEN FOR EN ÅPEN ØKONOMI Den formelle modellen som presenteres i dette avsnittet ligner sterkt på modellen i kapittel 8 i Layard m fl (1991). I motsetning til hovedparten av ny-keynesiansk litteratur er relasjonene ikke utledet direkte fra modell med nyttemaksimerende aktører, men modellen kan ses på som en loglineær tilnærming til en slik modell, se Layard m fl (1991). Kolsrud og Nymoen (1996) drøfter de dynamiske egenskapene til en lignende modell. Som en bakgrunn for den formelle modellen, kan vi tenke oss en økonomi som består av et gitt antall bedrifter, som produserer hvert sitt produkt. Det er monopolistisk konkurranse i produktmarkedene, hvor hver bedrift star overfor en fallende etterspørselsskurve. Innenlandske bedrifter står også overfor fallende etterspørselskurver for eksport til andre land. Tilsvarende møter de konkurranse fra import fra utenlandske bedrifter. Bedriftene fastsetter prisene for å maksimere profitten, noe som bl a innebærer at prisen settes høyere enn grensekostnaden. Produksjonens størrelse bestemmes av størrelsen på produktetterspørselen siden prisen er høyere enn grensekostnaden ønsker jo bedriftene å produsere og selge så

7 143 mye som mulig. Kapitalen antas gitt og sysselsettingen blir gitt ved behovet for arbeidskraft for å produsere det kvantum som blir etterspurt. Lønningene fastsettes ved forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere/fagforeninger, på den enkelte bedrift eller på et mer aggregert nivå. Valutakursen antas å være gitt. I denne økonomien blir aktivitetsnivået på kort sikt, og dermed også arbeidsledigheten, bestemt av samlet etterspørsel i økonomien. Det avgjørende for utviklingen i arbeidsledigheten på kort sikt er utviklingen i privat konsum og investeringsetterspørsel, offentlig kjøp av varer og tjenester, konkurransen fra import fra utlandet og eksportetterspørselen. Dette er i overensstemmelse med makroøkonometriske modeller som Statistisk Sentralbyrås MODAG og KVARTS og Norges Banks RIMINI. Dette innebærer likevel ikke at den underliggende årsaken til svingninger i aktivitetsnivået alltid kommer fra etterspørselssiden i økonomien. Et eksempel på det motsatte er hvis økte råvarepriser svekker bedriftenes lønnsomhet, noe som kan føre til reduserte investeringer og redusert etterspørsel etter arbeidskraft, som igjen innebærer redusert samlet etterspørsel. I lønnsfastsettelsen bestemmer partene en nominell lønn basert på forventninger om priser og situasjonen i økonomien forøvrig, for å oppnå den reallønn som partenes forhandlingsposisjon tilsier. Reallønnen som partene tar sikte på, er høyere jo lavere arbeidsledigheten er. Ved lav arbeidsledighet og høy etterspørsel er arbeidstakerne sikrere på å beholde jobbene, det er konkurranse om arbeidskraften, og det er større overskudd i bedriftene. Alle disse forholdene tilsier høy reallønn. I en åpen økonomi kommer enda et aspekt inn, nemlig forholdet mellom innenlandsk og utenlandsk prisnivå. Arbeidstakerne er opptatt av sin kjøpekraft, dvs konsumentreallønnen w-p, der små bokstaver indikerer naturlig logaritme, w er nominell lønn og p er konsumprisindeksen (mer presist er w-p logaritmen til konsumentreallønnen W/P). Bedriftene er derimot opptatt av produsentreallønnen w-q, der q er prisen på innenlandsk produserte produkter. ønsket produsentreallønn basert på lønnsfastsettelsen er w-q = Io - 71 U + (P-q),yo, y, > 0, < y2 < 1, (1) der U er arbeidsledighetsraten. Arbeidstakerne star sterkere i lønnsforhandlingene desto lavere arbeidsledigheten er. Den positive virkningen av

8 144 konsumprisindeksen relativt til prisen på innenlandsk produserte produkter reflekterer at arbeidstakerne krever kompensasjon for å opprettholde kjøpekraften dersom konsumprisindeksen øker. 12 er mindre enn 1, ut fra antakelsen om at arbeidstakerne ikke oppnår full kompensasjon for økt konsumpris. Konstantleddet fanger opp andre faktorer som påvirker lønnsfastsettingen, som skatter, produktivitetsnivået, trygdesystemet, institusjonelle forhold, osv. 2 Bedriftene setter prisene for å maksimere profitten, noe som innebærer at grenseinntekt er lik grensekostnad. Dette er det samme som at prisen settes som et påslag på grensekostnaden, der påslagsfaktoren avhenger av priselastisiteten. For enkelthets skyld antar jeg konstant skalautbytte mhp arbeidskraften, og ved passende valg av enheter kan grensekostnaden settes lik lønnen. Videre antar jeg at priselastisiteten er uavhengig av nivået på samlet etterspørsel, og avtakende i prisen på konkurrerende importvarer. Den siste sammenhengen avspeiler en antakelse om den enkelte bedrift til en viss grad vil følge konkurrentene i prissettingen. Disse forutsetningene gir prisen på innenlandske produkter som et veiet gjennomsnitt av lønnen (som er lik grensekostnaden) og prisen på utenlandsk produserte produkter målt i hjemlandets valuta b: q tow + (1401), 0<a)<1. (2) Det relative kostnadsnivået overfor utenlandske konkurrenter, c, måler vi som nominell lønn i forhold til prisen på utenlandsk produserte produkter c w - b. (3) Dersom vi bruker prissettingen (2) i definisjonen av produsentreallønnen, finner vi at produsentreallønnen er en voksende funksjon av det relative kostnadsnivået et høyt relativt kostnadsnivå henger sammen med en hoy produsentreallønn: w - q = w - (ww+040b) = (1 -co)(w b). (4) 2 En lignende lønnsrelasjon kan også begrunnes med effektivitetslønnsteori, dvs teori der bedriftene ensidig fastsetter lønnen, men at bedriftene da tar hensyn til at lav lønn kan innebære at arbeidstakerne er mindre effektive.

9 145 Samlet etterspørsel i økonomien er gitt ved y = ao + a l x - a2 c + a3 d, 01,02,03 > 0, (5) der x er en indikator for ekspansiviteten i penge- og finanspolitikken og d er indikator for sjokk i annen etterspørsel (privat konsum og investering, eksport). Okt kostnadsnivå c innebærer redusert etterspørsel, fordi eksporten reduseres og importandelen øker. Sammenhengen mellom samlet produksjon og arbeidsledigheten er gitt ved y = y - a U, (6) der a> 0 viser relativ endring i samlet produksjon (BNP) dersom arbeidsledigheten endres med ett prosentpoeng. a fanger opp at okt produksjon krever økt sysselsetting. (I figur 1 under har jeg antatt gitt arbeidsstyrke, men en kunne også la a fange opp at økt sysselsetting vanligvis innebærer økt arbeidsstyrke). Endelig må vi definere konsumprisindeksen p = Oq (1-0 < 0 < 1, (7) der 1 - O er importandelen. Modellen har nå seks endogene variable, w, q U, c, y og p, mens b, x og d er eksogene. (De tilhørende seks ligningene er (1)-(3), (5)-(7).) En tolkning av likevekten i økonomien er at lønningene og innenlandske priser settes ut fra forventninger om verdiene på de aktuelle variablene i okonomien. Lønns- og prisfastsettelsen bestemmer verdien på det relative kostnadsnivået c. Samlet produksjon bestemmes av samlet etterspørsel, som fra (5) avhenger av det relative kostnadsnivået c, økonomisk politikk x og andre etterspørselskomponenter d. Arbeidsledigheten blir så bestemt av nivået på samlet produksjon gjennom (6). Det nivå på arbeidsledigheten som gjør at lønns- og prisdannelsen blir konsistente, (1) = (4), som jeg vil betegne med NAIRU eller UN, er gitt ved skjæringspunktet til lønns- og priskurven (se figur 1). Merk at selv om NAIRU bare blir definert ut fra et krav om konsistens mellom lønns- og

10 146 prisdannelsen, så vil andre forhold i økonomien påvirke nivået på NAIRU gjennom forholdet mellom innenlandske og utenlandske priser (mer om dette under). Figur 1: NAIRU, UN, er det nivå på arbeidsledigheten som bringer lønns- og prissettingen i samsvar. Modellen er en statisk likevektsmodell, dvs uten noen form for tilpasningsproblemer eller dynamikk. Dette innebærer at dersom aktørene i Økonomien har korrekte forventninger, så må modellen være i likevekt, og arbeidsledigheten er lik NAIRU. Dersom ledigheten er forskjellig fra NAIRU, må jo reallønnen enten være utenom lønnskurven eller utenom priskurven (eller begge deler), og dermed må det ha vært gjort forventningsfeil mht reallønn eller sysselsetting i lønns- og/eller prisfastsettingen. Hvis en av etterspørselskomponentene x eller d har en høyere verdi, vil innenlandsk lønns- og prisnivå også ha en høyere verdi, og det relative kostnadsnivået c justeres slik at samlet etterspørsel tilpasser seg til et nytt likevektsnivå. Systematisk etterspørselsregulering kan derfor ikke få arbeidsledigheten lavere enn likevektsverdien NAIRU i denne modellen. Men dersom det skjer plutselige og uventede endringer i etterspørselen, er det urimelig at lønns- og prisdannelsen skal kunne tilpasse seg momentant til nye likevektsverdier. Dersom lønningene og prisene holdes konstante ved at aktørene har feilaktige forventninger, vil økt samlet etterspørsel føre til lavere ledighet lavere enn NAIRU.

11 147 Modellen gir ikke noe svar på hva som skjer dersom aktørene har feilaktige forventninger. Jeg skal likevel kort nevne en naturlig dynamisk utvidelse av modellen: dersom reallønnen er under lønnskurven, blir det press for høyere reallønn i lønnsfastsettelsen, som vil slå ut i høyere nominell lønnsvekst. Dersom reallønnen er over priskurven, blir det press for økte profittmarginer (og dermed lavere reallønn) i prissettingen, som vil slå ut i økt prisvekst. Hvis ledigheten er lavere enn NAIRU, og reallønnen er mellom lønns- og priskurven i figur 1, vil dette slå ut i både økt lønnsog prisvekst. Okt lønns- og prisvekst vil bringe modellen mot likevekt, der ledigheten blir lik NAIRU. Lønns- og prisdannelsen tar sikte på å realisere bestemte realstørrelser, dvs prisen på et produkt eller lønnen for en gruppe arbeidere, i forhold til andre priser og lønninger. Skjæringspunktet mellom kurvene bestemmer derfor bare realstørrelser, mens inflasjonen ikke blir bestemt av dette. Inflasjonen avhenger av forventet inflasjon, ved at nominell lønns- og prisvekst fastsettes til de nivåer som er nødvendig for å realisere de ønskede realstørrelser, gitt forventningene om fremtidig inflasjon. En vanlig antakelse er at aktørene i økonomien forventer konstant inflasjon fra foregående år. Med denne forutsetningen blir NAIRU det nivå på arbeidsledigheten som gir stabil lønns- og prisvekst. Dersom arbeidsledigheten er lavere enn NAIRU, vil inflasjonen stadig øke (herav navnet: Non-Accelerating Inflation Rate of Unemployment bemerk en liten «glipp» i navnevalget: det er prisnivået og ikke inflasjonen som aksellererer). Dersom arbeidsledigheten er høyere enn NAIRU, vil inflasjonen avta over tid. Nivået på NAIRU avhenger av posisjonen til lønns- og priskurven, som igjen avhenger av forhold i arbeidsmarkedet og produktmarkedet. Layard m fl (1991) gir en grundig drøfting av disse forholdene, jeg skal bare nevne noen som ofte regnes som de viktigste. Sterke fagforeninger kan oppnå en høy reallønn i lønnsforhandlingene, dermed ligger lønnskurven høyt i diagrammet og NAIRU blir høy. Dersom fagforeningene viser lønnsmoderasjon ut fra hensyn til arbeidsledigheten, f eks gjennom sentraliserte lønnsoppgjør, vil lønnskurven ligge lavere og NAIRU blir lavere. Dersom mange av de arbeidsledige har svake kvalifikasjoner, blir konkurransen om arbeidssøkere med gode kvalifikasjoner større, lønnskurven ligger høyt i diagrammet og NAIRU blir høy. Dersom arbeidsledighetstrygden er generøs og gis uten strenge krav om jobbsøking, kan frykten

12 148 for å miste jobben bli mindre, og enkelte arbeidssøkere bli mindre aktive jobbsøkere. Konsekvensen kan bli en lønnskurve som ligger høyt i diagrammet, og høy NAIRU. Priskurvens posisjon avhenger bl a av konkurransen på produktmarkedet - svak konkurranse på produktmarkedet gir lav priselastisitet og høye priser (høyt prispåslag), slik at priskurven ligger lavt i diagrammet og NAIRU blir hoy. NAIRU er imidlertid ikke bare bestemt av forhold på arbeids- og produktmarkedet, men avhenger også av det relative kostnadsnivået i forhold til utlandet, c. Formelt ser vi dette ved å pålegge konsistens av pris- og lønnsfastsetting ved å sette (1) = (4), og bruke (7), (2) og (3) til å erstatte p-q - leddet i lønnsfastsettingen. Vi får (14.0c = Yo - 'y2(1-0)o)c, (8) som kan løses for arbeidsledighetsraten: UN = UN(C) = [Yo - (Y2 ( 1-0)0)-1-(1-co))cVY1, UN' (c) <0. (9) Fra (9) ser vi at NAIRU er en avtakende funksjon av det relative kostnadsnivået overfor utlandet. Det er to effekter bak denne sammenhengen. For det første innebærer økt relativt kostnadsnivå at konkurransen fra import blir hardere. Dette medfører at innenlandske bedrifter setter lavere prispåslag, noe som innebærer en økning i produsentreallønnen. økningen i produsentreallønnen gir rom for at et lavere ledighetsnivå er i samsvar med lønnsdannelsen. For det andre medfører høyere relativt kostnadsnivå at konsumprisene faller relativt til prisen på innenlandsk produserte produkter, noe som også reduserer lønnspresset. En konsekvens av at NAIRU er avtakende i det relative kostnadsnivået, er at nivået på samlet etterspørsel påvirker NAIRU. Ved å sette (5) = (6) får vi y - = ao + al x - 02 c + 03 d. (10) Dersom en løser (10) mhp U, finner en at sett fra etterspørselssiden er arbeidsledigheten en voksende funksjon av det relative kostnadsnivået (fordi høyere kostnadsnivå medfører lavere etterspørsel). Figur 2 illustrerer modellen i et diagram med relativt kostnadsnivå c og sysselsetting 1 -

13 149 U. Den stigende kurven innebærer samsvar mellom lønns- og prisdannelsen (ligning (9)), og den fallende kurven er ettersporselssiden i modellen, representert ved (10). Figur 2: Ved Okt etterspørsel må det relative kostnadsnivået øke for å bringe lønns- og prisdannelsen i samsvar. (Her og i senere figurer er arbeidstilbudet utelatt av figuren.) Som vist i figur 2, innebærer et positivt etterspørselsjokk, f eks ekspansiv finanspolitikk (Okt x), et skift til høyre i etterspørselskurven. Okt etterspørsel innebærer lavere arbeidsledighet, og arbeidstakerne krever høyere reallønn. Nominelle lønninger stiger, slik at både prisen på innenlandsk produserte produkter og det relative kostnadsnivået stiger. økningen i det relative kostnadsnivået demper etterspørselsøkningen, og dermed også reduksjonen i ledigheten. Men siden prisen på innenlandsk produserte produkter stiger mindre enn lønningene, og konsumprisene stiger enda mindre, kan konsumentreallønnen øke, noe som var nødvendig for at reduksjonen i ledigheten skulle være konsistent med lønnsfastsettingen. Ekspansiv finanspolitikk kan med andre ord brukes til å redusere NAIRU, men på bekostning av at det relative kostnadsnivået overfor utlandet øker. Det er imidlertid begrensninger på hvilke kombinasjoner av NAIRU og relativt kostnadsnivå som kan vedvare over lengre tid. En begrensning er knyttet til kapitalavkastningen. I modellen her er arbeidskraft den eneste produksjonsfaktoren. Men i en mer fullstendig modell med konstant skalautbytte i to produksjonsfaktorer, realkapital og arbeidskraft, ville kapi-

14 150 talavkastningen være en avtakende funksjon av produsentreallønnen, og dermed også av det relative kostnadsnivået. Hvis kapitalen er mobil over landegrensene blir kravet til kapitalavkastningen gitt fra utlandet i langsiktig likevekt. Dette vil entydig bestemme det relative kostnadsnivået, og dermed også NAIRU. Jeg vil imidlertid ikke trekke dette momentet inn i den formelle analysen. En annen begrensning ligger i hensynet til langsiktig balanse i utenrikshandelen. Handelsbalansen overfor utlandet, H, er en voksende funksjon av arbeidsledigheten (ved at økt innenlandsk etterspørsel gir økt import og lavere arbeidsledighet) og en avtakende funksjon av relativt kostnadsnivå: H = c, 80,81,82 > 0. Vi kan definere likevektsledigheten for en åpen Økonomi (som Layard m fl, 1991, omtaler som likevektsledighet med balanse i utenrikshandelen) som det nivå på arbeidsledigheten som både gir stabil lønns- og prisvekst og balanse i utenrikshandelen (på lang sikt). Ved å pålegge H = 0 i (11), kombinert med (9), får vi en entydig løsning for konkurranseevnen og arbeidsledighetsraten, c * og U *. Det blir en entydig likevektsledighet gitt fra lønns- og prisdannelsen, akkurat som i en lukket økonomi (se figur 3). Formelt innebærer restriksjonen H = 0 at en av etterspørselskomponentene, enten privat d eller offentlig x, blir endogen; verdien på samlet realetterspørsel blir jo bestemt ut fra hvilket nivå som er konsistent med likevektsledigheten. Merk at for A. sikre at likevektsledigheten blir entydig har det vært nødvendig med flere forenklinger. Kravet om balanse i utenrikshandelen er en av dem i en voksende økonomi kan det være en likevekt med vedvarende overskudd eller underskudd på handelsbalansen dersom forholdet mellom utenlandsgjeld og bruttonasjonalprodukt holdes konstant. En annen forenkling ligger i å postulere (11). I virkeligheten er det ikke noen stabil sammenheng mellom arbeidsledighet og handelsbalanse. Ustabilitet kan f eks oppstå som følge av forskjellig importtilbøylighet for de ulike etterspørselskomponentene. Dersom en skal lage empiriske anslag på likevektsledigheten, f eks basert på KVARTS, MODAG eller RIMINI, må en gjøre en rekke tilleggsforutsetninger. For de relative kostnader er det neppe hensiktsmessig å

15 151 folge opplegget i modellen her, der likevektsledigheten bestemmes ved å kreve langsiktig balanse i utenrikshandelen. I KVARTS, MODAG og RI- MINI er sammenhengen mellom ledighetsnivået og handelsbalansen svært følsom for valg av tilleggsforutsetninger, og anslaget på likevektsledigheten vil dermed bli tilsvarende følsomt. Det er trolig bedre å fastlegge et likevektsnivå for de relative kostnader direkte ut fra en egen vurdering. I tillegg må en gjøre en rekke forutsetninger om utviklingen i andre variable som påvirker lønnsveksten. Anslaget på likevektsledigheten vil dermed avhenge av disse tilleggsforutsetningene, i tillegg til forutsetningene som ligger i selve modellen. Figur 3: U* er det entydige ledighetsnivået som kombinerer langsiktig balanse i utenrikshandelen med samsvar mellom lønns- og prissettingen (likevektsledigheten for en åpen økonomi). Skillet mellom NAIRU og likevektsledigheten for en åpen økonomi innebærer flere poenger som kan ha praktisk betydning. Ut fra enkel NAIRU-tankegang kunne en velge følgende politikk-regel: En ønsker stabilisere økonomien nær NAIRU, og strammer derfor inn når inflasjonen øker, og stimulerer økonomien når inflasjonen reduseres. Innen vår modell kan vi bare være sikre på at dette er en fornuftig politikk dersom to forutsetninger er oppfylt. Den første forutsetningen er at det relative kostnadsnivået er i sin likevektsverdi, i samsvar med balanse i utenrikshandelen. I dette tilfelle vil NAIRU og likevektsledigheten for en åpen økonomi falle sammen. Den andre forutsetningen er at innenlandsk inflasjon er lik

16 152 inflasjonen hos handelspartnerne, slik at konstant inflasjon er et rimelig utgangspunkt for inflasjonsforventningene. Betrakt nå en situasjon der bare den første forutsetningen er oppfylt. Det relative kostnadsnivået er i sin likevektsverdi, men innenlandsk inflasjon er høyere enn inflasjonen i utlandet (en slik forskjell kan f eks skyldes at inflasjonen har falt kraftig i utlandet), slik at konstant inflasjon innebærer en svekkelse av konkurranseevnen ved at det relative kostnadsnivået øker. I dette tilfellet er det ikke opplagt hva som er et rimelig utgangspunkt for inflasjonsforventningene. Et yttertilfelle er at inflasjonsforventningene tar utgangspunkt i utenlandsk inflasjon, f eks ut fra tankegangen innen den skandinaviske inflasjonsmodellen om at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende. I så fall vil samsvar mellom lønns- og prisdannelsen (ved at faktisk ledighet er lik NAIRU) innebære at innenlandsk inflasjon synker til nivået på utenlandsk inflasjon. I denne situasjonen ville det ikke være riktig å tolke fallende inflasjon som et tegn på at en bør stimulere økonomien. Et annet yttertilfelle er at inflasjonsforventningene baserer seg på innenlandsk inflasjon, slik at samsvar mellom lønns- og prisdannelsen innebærer konstant inflasjon og økt relativt kostnadsnivå. Politikkregler basert på inflasjonsutviklingen krever åpenbart at en tar hensyn til hvordan inflasjonsforventningene dannes, bl a virkningen av innenlandsk og utenlandsk inflasjon. Dersom heller ikke forutsetning 1 er oppfylt, slik at det relative kostnadsnivået ikke er i sin likevektsverdi, kommer nye momenter inn. F eks følger det av (9) at dersom det relative kostnadsnivået er høyere enn den langsiktige likevektsverdien, vil NAIRU være lavere enn nivået på likevektsledigheten for en åpen økonomi. Her må politikkregler ta hensyn til hvordan lønns- og prissettingen avhenger av det relative kostnadsnivået. Sysselsettingskommisjonens definisjon av likevektsledighet Sysselsettingskommisjonen hadde en litt annen definisjon av likevektsledigheten. På side 19 defineres 0... likevektsledighet for en åpen økonomi som det ledighetsnivået som gir uendret konkurranseevne overfor utlandet.» Videre heter det: «Dette nivået faller ikke nødvendigvis sammen med det ledighetsnivået som er forenlig med balanse i utenriksøkonomien. Dersom aktørene har korrekte forventninger om hvilke endringer i valuta-

17 153 kurspolitikk, finans- og pengepolitikk som vedvarende ubalanser kan skape er det derimot grunn til å vente at det kan bli et slikt sammenfall.» Sysselsettingskommisjonens definisjon var basert på en Phillipskurverelasjon for nominell lønnsvekst. I en slik relasjon er det et entydig nivå for arbeidsledigheten, likevektsledigheten, som gjør at nominell lønnsvekst er lik prisvekst pluss produktivitetsvekst, slik at konkurranseevnen er konstant. 3 Phillipskurve-relasjonen innebærer to viktige forskjeller i forhold til modellen her. For det første blir NAIRU bestemt av lønnsrelasjonen alene, og ikke som et skjæringspunkt mellom lønns- og priskurven. For det andre er NAIRU uavhengig av det relative kostnadsnivået. En rekke empiriske studier tyder imidlertid på at Phillipskurven ikke er en god beskrivelse av lønnsfastsettelsen i Norge. Nominell lønnsvekst avhenger også av lønnsandelen, noe som svarer til betydningen av det relative kostnadsnivået i modellen her (Nymoen, 1989, Langørgen, 1993, Johansen, 1995). Innen vår modell er Sysselsettingskommisjonens definisjon mindre meningsfylt. Etter Sysselsettingskommisjonens definisjon er likevektsledigheten den NAIRU som svarer til det relative kostnadsnivå som er gitt fra forhistorien (kravet er jo at konkurranseevnen, dvs det relative kostnadsnivået, er konstant). Dersom det relative kostnadsnivået som er gitt fra forhistorien, også gir balanse i utenrikshandelen på lang sikt, faller de to definisjonene sammen. Men dersom det relative kostnadsnivået er for høyt (som Sysselsettingskommisjonen mente), må anslagene på likevektsledigheten ta hensyn til at kostnadsnivået må reduseres. Da kan man ikke bruke Sysselsettingskommisjonens definisjon. Merk at dette gjelder uavhengig av om aktørene har korrekte forventninger om fremtiden eller ikke. Likevektsledighet og petroleumsinntekter Norges store petroleumsinntekter innebærer at balanse i utenrikshandelen kan oppnås selv med et stort underskudd på handelsbalansen utenom petroleum. Innenfor modellen her medfører dette at balanse i utenrikshandelen kan oppnås ved et høyere kostnadsnivå, og dermed lavere ledighetsnivå, enn det som ville vært mulig uten petroleumsinntekter. Med andre 3 Grovt sett er lonnsrelasjonen på formen Aw = Ap + Az 2(U-U"), der Az er produktivitetsveksten og X, er en positiv parameter.

18 154 ord, petroleumsinntektene gir rom for et høyere kostnadsnivå, slik at samsvar mellom lønns- og prissetting (konstant inflasjon) kan oppnås et lavere ledighetsnivå, dvs lavere likevektsledighet. 4 Det kan likevel være tvilsomt om denne konklusjonen holder på lengre sikt, fordi NAIRU og likevektsledigheten for en åpen økonomi trolig faller sammen på lang sikt (Layard m fl, 1991). Skillet mellom NAIRU og likevektsledigheten for en åpen økonomi skyldes at det relative kostnadsnivået påvirker lønns- og prisdannelsen, men det er ikke opplagt at disse virkningene er permanente. Som nevnt over vil et gitt krav til kapitalavkastning pga mobil realkapital over landegrensene entydig bestemme det relative kostnadsnivået. Dermed blir også NAIRU entydig bestemt, uavhengig av eventuelle petroleumsinntekter. Virkningen av det relative kostnadsnivået på lønnsdannelsen skyldes hensynet til kjøpekraften (dvs konsumentreallønnen). Men på lengre sikt kan en anta at både arbeidstakernes forventninger om en viss kjøpekraft, samt alternativinntekten dersom arbeidstakerne mister sin jobb, avhenger av lønnsevnen i økonomien, slik at hensynet til kjøpekraften ikke har en varig virkning på lønnsdannelsen. Videre i artikkelen vil jeg i hovedsak se bort fra forskjellen mellom NAIRU og likevektsledigheten for en åpen økonomi. 3 RELEVANSEN AV NAIRU Som nevnt over er avvik fra likevekten i den formelle modellen knyttet til forventningsfeil i lønns- og prisdannelsen. Etterspørselssjokk kan bare medføre avvik mellom ledigheten og NAIRU i den grad forventningsfeil eksisterer i lønns- og/eller prisdannelsen. Det kan være naturlig ut fra dette å anta at vi bare vil observere kortvarige og små avvik av ledigheten fra NAIRU, ut fra tankegangen om at aktørene ikke gjør store og langvarige forventingsfeil. En videre konsekvens av dette kunne være at det ikke 4 Konklusjonen i modellen om at petroleumsressursene medfører lavere arbeidsledighet er i samsvar med KVARTS (Eika, 1996). Men mekanismene bak er forskjellige. I KVARTS går virkningen via økt samlet etterspørsel, først og fremst til investeringer og ved bruk av petroleumsinntektene. I modellen her ligger årsaken til ledighet ikke på etterspørselssiden, men er knyttet til det relative kostnadsnivået og handelsbalansen gjennom lønns- og prisdannelsen.

19 155 er behov for makroøkonomisk stabiliseringspolitikk, økonomien vil jo komme raskt tilbake til likevekt av seg selv. I nyere økonomisk litteratur er det likevel fokusert på to typer årsaker til ikke å trekke slike konklusjoner. Den første typen årsak bygger på at det er nominelle og reelle stivheter i lønns- og prisdannelsen. Tankegangen her er at reallønnen kan avvike fra lønns- og priskurven over lengre tid fordi det tar tid før lønns- og prisdannelsen tilpasser seg til en endring i økonomien. Dermed kan også avviket mellom ledigheten og NAIRU være mer langvarig enn det en skulle tro ut fra en ren forventningsfeil-tolkning. Den andre typen årsak bygger på at NAIRU påvirkes av den faktiske ledigheten NAIRU øker dersom ledigheten er høyere enn NAIRU (hysterese). I de påfølgende avsnitt vil jeg drøfte disse hypotesene, i motsatt rekkefølge. 3.1 Hysterese kortsiktig og langsiktig NAIRU Begrepet hysterese har ikke fått en entydig definisjon i faglitteraturen (Røed, 1996, gir en oversikt over litteraturen). Bl a Layard m fl (1991) bruker hysterese om langvarige, men ikke nødvendigvis permanente, endringer i NAIRU. Jeg vil her skjelne mellom persistens, som er langvarige, men ikke permanente endringer i NAIRU, og hysterese, som er permanente endringer i NAIRU (som Layard m fl, 1991, omtaler som ren hysterese). Modellering av persistens-effekter bygger oftest på en hypotese om at utfallet av lønnsforhandlingene ikke bare avhenger av nivået på arbeidsledigheten, men også av om arbeidsledigheten øker eller synker. (Lønnsrelasjonen for industrien i KVARTS har denne egenskapen, Langørgen, 1993). Dette kan bygges inn i vår modell ved å modifisere lønnsrelasjonen (se Layard m fl, 1991). Jeg antar også en tilsvarende effekt på prisdannelsen: w q = yo - 1, U - y AU + y2 (p-q),?o, "Yi, Yip 72 >0, (1') w - q = (1-o)(w - + (3 AU, 0 < < 1, (3 > 0, (4') 2- NOT

20 156 der AU U - U endringen i arbeidsledigheten fra foregående periode. AU-leddet i lønnsfastsettelsen kan motiveres med at arbeidstakerne først og fremst er redde for å miste jobben når arbeidsledigheten i økonomien Øker (fordi det er da mange mister jobben). Redusert ledighet innebærer også et økt antall nyansettelser, og dermed Okt konkurranse om den beste arbeidskraften. Når det gjelder prisdannelsen, kan virkningen av endring i arbeidsledigheten begrunnes med at det eksisterer flaskehalser på kort sikt, slik at økt etterspørsel og lavere arbeidsledighet midlertidig gir hoyere prisvekst. Denne modifikasjonen vil ikke påvirke modellen i en langsiktig likevekt, der arbeidsledigheten er konstant. Langsiktig NAIRU er fortsatt gitt ved (9), og den langsiktige likevektsledigheten for en åpen økonomi er fortsatt gitt ved (9) og (11) = O. Både langsiktig NAIRU og langsiktig likevektsledighet er derfor uavhengige av om endringer i ledigheten påvirker lønns- og prisdannelsen. Derimot vil AU-leddene påvirke modellens virkemåte utenfor likevekt. La den kortsiktige NAIRU betegne det nivå på arbeidsledigheten som for en gitt verdi på U..1 gjør at lønns- og prisdannelsen er i samsvar, se figur 4. Som over finner vi den kortsiktige NAIRU, Us(U_pc), ved å sette (1') = (4'), og substituere bort p-q Us Yi ftii + P) U-1 + yo -[y2(1-13)@ +(1 - )]c). (12) Ved å sette inn for den langsiktige NAIRU fra (9), ser vi at den kortsiktige NAIRU vil ligge mellom den langsiktige NAIRU og ledigheten i forrige periode P) + UN(c)). (13) Vi ser fra (13) at jo større betydning en endring i arbeidsledigheten har for lønns- og prisdannelsen (dvs jo større y ll og p er), desto nærmere vil den kortsiktige NAIRU være ledigheten i forrige periode.

21 157 Figur 4: For gitt nivå på ledigheten i forrige periode, U.1, er kortsiktig NAIRU, Us, det nivå på ledigheten som bringer lønns- og prissettingen i samsvar på kort sikt. w-q p kort, kort, lang p lang -u s 1UN 1-U Dersom lønns- og prisdannelsen avhenger av endringer i arbeidsledigheten, vil dette ha viktige politikkimplikasjoner. Anta at økonomien er i en situasjon der arbeidsledigheten er betydelig høyere enn den langsiktige NAIRU. Anta videre at lønns- og prisdannelsen tar utgangspunkt i forventninger om konstant inflasjon, slik at inflasjonen er konstant hvis arbeidsledigheten er lik den kortsiktige NAIRU. Hvis myndighetene fører en meget ekspansiv økonomisk politikk, som bidrar til en kraftig økning i samlet etterspørsel slik at ledigheten blir lavere enn den kortsiktige NAIRU, vil dette skape økt lønns- og prispress. Resultatet blir en varig økning i inflasjonen. Derimot vil en mer gradvis økning i etterspørselen kunne få ledigheten ned til nivået for den langsiktige NAIRU uten økt lønns- og prispress. I hver periode kan en øke samlet etterspørsel og dermed få ledigheten ned til nivået for den kortsiktige NAIRU. Dette vil medføre at den kortsiktige NAIRU blir stadig lavere fra en periode til den neste. Så lenge ledigheten hele tiden settes lik den kortsiktige NAIRU, vil det ikke oppstå økt lønns- og prispress, og til slutt kan en få ledigheten ned til nivået for den langsiktige NAIRU. Høy arbeidsledighet kan imidlertid også ha mer langvarige virkninger på arbeidsmarkedet. For eksempel tyder mange empiriske studier (se bl a Layard m fl, 1991) på at de arbeidsledige gjennomgående blir mindre

22 158 effektive jobbsøkere desto lengre tid de har vært ledige. Dette kan innebære en varig økning i NAIRU (der varig skal forstås som opp til år, når en nåværende arbeidsledig ungdom uansett ikke vil arbeide pga alder). I spesifikasjonen av persistens (1') og (4') over krever slike varige virkninger den ekstreme forutsetningen at yi = 0, slik at lønns- (og pris-) settingen er uavhengig av nivået på ledigheten. En mer rimelig formalisering av hysterese er å anta at konstantleddet i lønnskurven (1), yo, øker dersom ledigheten er høyere enn NAIRU. Med andre ord, NAIRU beveger seg mot den faktiske ledigheten. En kan være rimelig sikker på at hysterese og/eller persistenseffekter faktisk eksisterer (se bl a Alogoskoufis m fl, 1995, for en vurdering av empiriske resultater). Johansen (1995) viser at lønnspresset i norsk industri er større desto større andel de langtidsledige utgjør av total ledighet, noe som tyder på persistens/hysterese i det norske arbeidsmarkedet. Derimot er det mer uklart hvor sterke og langvarige virkningene er. Hysterese kan også oppstå ved at det eksisterer flere NAIRUer. Manning (1992) er et illusterende eksempel på dette; her vises det at tiltakende utbytte i produktfunksjonen kan medføre en stigende priskurve, slik at det blir to skjæringspunkter mellom pris- og lønnskurven, og dermed to NAI- RUer. 3.2 Likevektsskapende krefter I vår modell gar den likevektsskapende mekanismen gjennom lønnsdannelsen. Dersom et negativt etterspørselssjokk inntreffer, slik at arbeidsledigheten er høyere enn NAIRU, vil dette slå ut i lønnsdannelsen ved at nominell lønnsvekst reduseres. Det relative kostnadsnivået overfor utlandet reduseres, slik at samlet etterspørsel øker og ledigheten synker. Ny-keynesiansk litteratur (se Blanchard og Fischer, 1989) legger vekt på egenskaper ved lønns- og prisdannelsen som forsinker tilpasningen tilbake til likevekt, ved at det er vanskelig å få lønns- og prisveksten tilstrekkelig ned. Dels skyldes dette nominelle stivheter i lønns- og prisdannelsen, f eks langvarige nominelle lønnskontrakter eller kostnader ved å endre nominelle priser (menykostnader). Dels skyldes dette reelle stivheter i lønns- og prisdannelsen, ved at avvik mellom den faktiske ledigheten og NAIRU ikke innebærer en sterk kraft i retning av endret reallønn. De

23 159 reelle stivhetene reflekteres i empiriske studier av lønnsdannelsen i Norge, der en ofte finner en ikke-lineær sammenheng mellom lønnsvekst og arbeidsledighet med nesten horisontal lønnskurve for høye ledighetsnivå. Dette innebærer at en økning i ledigheten fra et høyt nivå får liten dempende virkning på lønnsveksten og dermed liten virkning på reallønnen (Langørgen, 1993, og Johansen, 1995). (Tross reelle stivheter i lønnsdannelsen viser erfaringene fra de nordiske land likevel at det relative kostnadsnivået kan forbedres kraftig på kort tid gjennom valutakursdepresieringer.) Nominelle og reelle stivheter er åpenbart viktige elementer i hvordan økonomien reagerer på sjokk. Betydningen av stivhetene avhenger imidlertid av hvilken type sjokk en ser på. Ny-keynesiansk litteratur har hovedsakelig fokusert på nominelle etterspørselssjokk (f eks økt pengemenge). Da virker det rimelig at nominell stivhet i lønns- og prisdannelsen er avgjørende dersom alle nominelle størrelser tilpasses momentant (og all gjeld er indeksert), vil endring i nominell pengemengde ikke kunne ha noen betydning for realøkonomien. Men dersom det inntreffer et reelt etterspørselssjokk, f eks at privat konsum øker kraftig pga endret spareatferd, er det mindre klart hvordan dette kan motvirkes gjennom fleksibilitet av nominelle størrelser. La oss se på hvilke mekanismer som kan motvirke økt arbeidsledighet ved et negativt reelt etterspørselssjokk, dersom vi antar at nominelle lønninger og priser er relativt fleksible, og uten å begrense oss til den formelle modellen i avsnitt 2 (Keynes, 1936, kapittel 19, og Sheffrin, 1989, inneholder mer fullstendige drøftinger). Virkningen av kraftig bedring i relativt kostnadsnivå kan illustereres av erfaringene fra Finland og Sverige i de senere år. Her har betydelig valutakursdepresiering blitt fulgt av kraftig eksportøkning, noe viser at den stimulerende virkningen av bedret relativt kostnadsnivå virker. Men erfaringene fra Finland og Sverige tyder likevel på at kostnadsforbedringen langt fra er sterk nok til å øke samlet etterspørsel tilbake mot tidligere nivåer. Krugman (1989) drøfter grunner til at selv kraftig forbedring av relativt kostnadsnivå har begrenset stabiliserende virkning, bl a at kostnadsforbedringen kan oppfattes som midlertidig, slik at den i liten grad påvirker langsiktige beslutninger som nyinvesteringer. Kostnadsforbedringen kan også innebære en svekkelse av innenlandsk etterspørsel, ved at lavere reallønn gir lavere privat konsum dersom konsumtilbøyligheten er høyere for lønnsinntekt enn kapitalinntekt.

24 160 Lavere lønns- og prisvekst har også andre virkninger på samlet etterspørsel (dersom valutakursdepresiering gir høyere innenlandsk prisvekst blir virkningene annerledes). Et lavere prisnivå kan innebære en positiv formueseffekt, ved en økning i realpengemengden (Pigou-effekt, denne effekten er trolig neglisjerbar empirisk sett). Okt realpengemengde kan også føre til lavere rente (Keynes-effekt), som også stimulerer til økt etterspørsel. Men i motsatt retning kommer at dersom nominell rente er rigid, kan lavere inflasjon på kort sikt føre til høyere realrente, som kan forsterke eventuelle gjeldsproblemer i privat sektor. For å oppsummere: selv om lønninger og priser er fleksible, er det lite trolig at dette ville nøytralisere virkningen av reelle etterspørselssjokk på samlet produksjon og ledighet. Derfor er fokusering på nominelle stivheter og forventningsfeil mer forvirrende enn oppklarende når en skal se på virkningen av reelle etterspørselssjokk. La oss så se på andre likevektsskapende mekanismer enn de som går gjennom lønns- og prisdannelsen. En slik mekanisme er at de ledige ressursene i Økonomien gir rom for nyetablering. Ved høy ledighet vil det være lettere å finne en kvalifisert arbeidssøker til en ledig stilling, og dette vil trekke i retning av at bedriftene oppretter flere jobber (Pissarides, 1990). Men dersom dette skal gi en netto økning i sysselsettingen, må det også være en økning i etterspørselen som gir rom for økt produksjon. En viktig mekanisme som kan gi tilstrekkelig økt etterspørsel, er at de nye jobbene krever økt realkapital, noe som gir økt investeringsetterspørsel. Her kan en tenke seg flere mulige utfall. Dersom alle private aktører tror at etterspørselen blir høy, vil det lønne seg å investere i realkapital og ansette flere arbeidstakere. Investeringer og økt sysselsetting vil igjen kunne generere den nødvendige etterspørselen. Men i en nedgangskonjunktur er et annet utfall vel så rimelig: ingen aktørene tror på økt etterspørsel, investeringer og nyansettelser øker ikke, og dermed øker heller ikke etterspørselen (Kiyotaki, 1988, har en lignende argumentasjon). En annen mulighet til økt etterspørsel ligger i økte markedsandeler for konkurranseutsatt sektor, dvs økt produksjon for eksport og/eller til erstatning for import. Nasjonalbudsjettet 1990, side 149, viser til at enkelte norske bedrifter som tradisjonelt hadde produsert for hjemmemarkedet til en viss grad greide å omstille til eksport da innenlandsk etterspørsel sviktet. Dette kan være en viktig stabiliserende faktor ved nedgangskonjunkturer i enkeltland, men naturligvis ikke ved mer globale nedgangskonjunkturer.

25 161 Mange nedgangskonjunkturer tar trolig slutt fordi selve årsaken til avviket mellom faktisk ledighet og NAIRU blir borte. Et eksempel på en slik prosess gjelder dersom den høye arbeidsledigheten skyldes midlertidig svikt i samlet etterspørsel. Men denne mekanismen er av en annen karakter enn de andre ved at den ikke følger automatisk av høy ledighet. En midlertidig svikt kan være langvarig dersom den skyldes en kraftig ubalanse i økonomien. Etter en periode med overinvesteringer og sterk økning i gjelden kan det også komme en lang periode med lite investeringer og lavt forbruk. En varig økning i realrenten kan medføre et ønske om økt formue, og dermed økt sparing og redusert etterspørsel, inntil ønsket formue oppnås. Redusert boligetterspørsel fører til lavere boligpriser som forsterker gjeldsproblemene (se drøfting av de norske erfaringene i avsnitt 5 under). Imperfekt informasjon og mangelfulle kredittmarkeder kan forsterke nedgangen, bl a ved at bedrifter må begrense produksjon og investeringer på grunn av egenkapitalmangel (Greenwald og Stiglitz, 1987). Min konklusjon er at de likevektsskapende kreftene ikke er sterke. Hvis et kraftig og langvarig negativt reelt etterspørselssjokk inntreffer, vil det trolig ha kraftig og langvarig negativ virkning på produksjon og sysselsetting. Vanligvis vil økonomien før eller senere av seg selv gå tilbake mot likevekt, ved at årsaken til sjokket faller bort. Dersom det relative kostnadsnivået blir tilstrekkelig redusert, vil dette bidra til å dytte økonomien i riktig retning, men denne virkningen tar lang tid. 3.3 Hva sier empiriske makromodeller? Som nevnt over har de empiriske makromodellene, KVARTS, MODAG og RIMINI, klare likhetstrekk med modellen i avsnitt 2. Produksjonen blir bestemt av etterspørselen; priser og lønninger avhenger av aktivitetsnivå/arbeidsledighet; priser og lønninger påvirker igjen nivået på etterspørselen. I disse modellene er det ikke modellert noen varige hysterese-effekter. Dersom hysterese-mekanismer har gjort seg gjeldende i det norske arbeidsmarkedet de siste årene, burde dette gi parameterustabilitet i lønnsrelasjonene. Men slik ustabilitet kan være vanskelig å avdekke. Det er vanskelig å skjelne mellom hysterese og ikke-lineær virkning av arbeidsledigheten. I ikke-lineære lønnsrelasjoner som i MODAG og KVARTS er