Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie ( TJEN FOLKET. *iskusjonsblad for NILG

TJEN FOLKET *iskusjonsblad for NILG

INNHOLD Leder: På vakt mot venstrefaren. s 3 Forslag til studier i forbindelse med venstreeksklusivitet i organisasjonen s 4 Valgkampen: Gjennombrudd for arbeidet blant de STORE massene i Norge. s. 5 Skal vi delta i valget -73 eller ikke?s 7 For valgkamp -73. s 8 Valgkampen -73 og utbygginga av partiet i distriktene. s 10 Valgdeltakelse -73. s 11 Skal staten støtte småprodusentene på landsbygda etter revolusjonen?s 12 Hva synes du om programutkastene? s 14 Kvinnene og produksjonen (Svar til Nanna m. fl ) s 17 Til diskusjonen om vedtektene. s 20 Til diskusjonen om partiets vedtekter. s 22 Om vår nåværende stil i kadervurderingene s. 24 Noen problemstillinger om solidaritetsarbeidet for Indo-Kinas folk. s 26 Fæle argumenter i EEC-kampen. s 28 Hvilken linje skal kvinnefronten følge. s 28 Ingen kompromisser s 31 Fra arbeidsplassen. s 32 Tiltak mot krigskommunistisk ledelse. s 33 Folkets almanakk. s 35 Notat om klasseforholda på landsbygda. s 36

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 3 2011 LEDER: PÅ VAKT MOT VENSTRE-FAREN! I kommunikeet fra SKs 7. plenum pekes det på at venstreeksklusivitet etter SKs oppfatning er hovedfaren i høstens klassekamper. Venstreeksklusivitet innafor ml-bevegelsen har bl.a. følgende kjennetegn: Troen på at det som er overvunnet for oss, også er overvunnet for massene. Tendens til å benytte en antagonistisk»alt eller intet»-stil i tide og utide i kampene i frontene redsel for å inngå kompromisser. Panisk redsel for breie allianser.»avsløre» SF/NKP gjennom allmenne deklarasjoner om deres»råttenskap». Tendens til sekterisme i rekrutteringa folk må»skoleres» i det uendelige før de kan godtas. Venstreeksklusivitet er ikke noe nytt fenomen innafor ml-bevegelsen. Helt fra bruddet med SF har vi kjempet en hard kamp mot sekteriske feil. I hele denne perioden har venstre-sekterismen vært hovedhindringa for å slå skikkelig rot i massene. Også på det politiske området har vi slåss mot disse feila:»venstre»-teoriene til Hovdenklikken om det nasjonale spørsmål og småborgerskapets kamp ble avvist av en omtrent enstemmig organisasjon. Viktige sekteriske overslag i holdninga til Folkebevegelsen ble også rettet opp. Særlig på det politiske området har vi hatt stor framgang i kampen mot venstre-feila. Det betyr imidlertid ikke at de er overvunnet en gang for alle. I høst skal vi gjennomføre viktige diskusjoner som vil være retningsgivende for politikken vår i tida framover: Vi skal diskutere om partiet skal stille til valg i -73. I disse diskusjonene må vi være særlig på vakt overfor den typen feil vi erfaringsmessig lettest gjør, nemlig venstre-feil. Det betyr ikke at vi raskt skal være ute og stemple det ene eller andre argument som»venstre». Motsigelser må løses gjennom saklig diskusjon, ikke ved»stempling». Hvordan skal vi så kunne være på vakt mot venstre-faren? Lenin sier:»et politisk partis holdning til sine feil er et av de viktigste og sikreste kriterier for partiets alvor og virkelige oppfyllelse av sine forpliktelser overfor sin klasse og overfor de arbeidende massene. Åpent å tilstå feilen, å blottlegge dens årsaker, å analysere de forhold som har frambrakt den, omhyggelig å drøfte botemidlene mot feilen det er kjennetegnet på et alvorlig parti, det er å oppfylle sin plikt, det er å oppdra og skolere klassen og dernest også massene.» (Radikalismen, Ny Dag 1946, s. 42). For oss betyr det bl.a. at vi må studere andres og egne oppsummeringer av den typen feil det her dreier seg om. Vi må få et bedre grep om vår egen historie: Hva betyr det at ml-bevegelsen vokste fram i en hard kamp mot SFs høyreopportunisme? Kunne ikke venstre-sekteriske feil lett utvikle seg i ly av denne kampen? Hva betyr det at andre halvdel av 60-åra var preget av en allmenn småborgerlig revolusjonistisk tendens (»studentopprøret») i Vest-Europa og USA? Ble ikke vi også påvirket av denne

4 Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 strømningen? Hva betyr det at den norske ml-bevegelsen fra starten hadde sin sosiale basis i aktivistisk, skoleutdannet ungdom? Men vi er ikke den første kommunistiske organisasjon som begår venstre-feil. Klassikerne har skrevet mye nyttig om dette. Å være på vakt mot venstre-faren betyr derfor å studere det klassikerne har sagt om emnet, slik at vi kjenner feila igjen nar de dukker opp hos oss. TF trykker derfor denne gangen et forslag til studier i forbindelse med kampen mot venstre-eksklusivitet i organisasjonen. Disse sakene bør leses av så mange som mulig, og spesielt av styrene. Kan hende vil ikke alle øyeblikkelig si seg enige i den analysen SK har gjort. Kanskje er de i tvil om det er venstre-eksklusivitet som virkelig utgjør hovedfaren. I alle tilfelle vil studier også hjelpe til med å klargjøre saker for dem. Og er du fremdeles uenig, skriv til Tjen Folket! Red. Forslag til studier i forbindelse med venstre-eksklusivitet i organisasjonen. Lenin: Radikalismen Dimitrov: Enhetsfronten. Leve det proletariske diktaturets seier. Kommunikeet fra SKs 7. plenum. Foruten dette allmenne grunnlaget, bør spesielt kap. VII VIII IX X i Radikalismen studeres i forbindelse med diskusjonen om partiet skal stille til valg i -73. Likeledes s. 12 i Leve det proletariske diktaturets seier, om den parlamentariske metoden. Til diskusjonen om venstre-eksklusivitet i frontene, bør kap. IV V og VI i Radikalismen studeres. Videre spesielt kapitlet om konsolideringa av kommunistpartiene i Dimitrov (s. 112), om situasjonen i land med sosialdemokratisk regjering om enhetsfronten og ungdommen og om enhetsfronten og kvinnene. I Leve det... bør kap. III, s. 17 studeres. Til diskusjonen: Vurder venstreopportunismens plass i ml-bevegelsens historie. Drøft påstanden om at venstre-eksklusivitet er hovedfaren i host. Drøft venstrefeil i frontene. Hvilke utslag får feila i ungdomsforbundet i Kvinnefrontens organisering, i Arbeiderkomiteen og annet EEC-arbeid, i fagforeningsarbeidet. Konsentrer dere om det mest aktuelle. Sakene bør dessuten studeres i forbindelse med programdiskusjonene og diskusjonen om valget -73.

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 5 2011 rommmmommimm valget-73~ I I I I III I 11 1 ~10~111 11MMUNIIIIIIMMIMMIMONOM n VALGKAMPEN: GJENNOMBRUDD FOR ARBEIDET BLANT DE STORE MASSENE I NORGE I 11 I Når vi skal vurdere om det er taktisk riktig å stille til stortingsvalget i -73, er det viktig å huske vår egen historie, og dermed hvordan de store massene i Norge ser på oss i dag. Vi vet at det var riktig å boikotte i -69 og -71, særlig p.g.a. våre svake krefter og indre splittelse. Vi vet også at vi har hatt store sekteriske feil feil som vi er på god vei til å kvitte oss med. De store massene i Norge kjenner oss gjennom: Vår egen propaganda. Vår propaganda når vi har sluppet til i borgerpressa, radio, TV. c) Borgerpressas skriverier fra brukbar omtale enkelte ganger, og til beinhard hets. Ikke minst har dette vært tilfelle i perioder med store massekamper hvor vi har vært ledende. Sjølsagt er det bare vår egen propaganda vi kan og skal stole på. Men hittil har vi i hovedsak bare nådd våre nærmeste venner gjennom den. Utfra prinsippene om å stole på egne krefter og å gripe den nærmeste tredjedelen først, er dette i hovedsak riktig. Men vi må huske at svært store masser kjenner oss gjennom løgn i borgerpressa. Vi trenger et gjennombrudd for arbeidet blant de store massene! VG og Kopreitan har hatt altfor lett spillerom for sin anti-kommunistiske hets. HVA KAN VI OPPNÅ VED Å STILLE?, Spørsmålet blir da: Får vi noe slikt gjennombrudd ved valgboikott. Jeg mener at sjansene for et stort gjennombrudd er svært små. Under våre forhold er valgdeltakelse en bedre form for politisk arbeid enn boikott. Vi kan kjøre programmet vårt langt mer aktivt ut ved å stille. Valgdeltakelse vil gjøre at folk tar oss langt mer alvorlig enn ved boikott, særlig hvis vi har gode lister. Valgdeltakelse skaper mye større interesse for programmet, fordi folk har langt større grunn til å studere og ta stilling til det, hvis vi oppfordrer dem til å stemme på det. Derfor gir deltakelse også langt flere kontakter, særlig på steder rundt om i

6 Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 =EN= Valget -73 ammememmmeememmwernm landet hvor vi ikke har noen i dag. Dette bekreftes også helt klart fra erfaringene i Sverige. Er det noen særlig fare for at folk tror vi plutselig mener at revolusjon er»unødvendig» hvis vi stiller? Er det ikke nettopp borgerpressas hets mot oss som en liten gruppe (skitne) studenter som vil gjøre statskupp på vegne av folket til en svært viktig ide å kjempe mot? Det mest sentrale i valgpropagandaen må jo være partiets program: For avsløring av parlamentarismen, for revolusjonen, for sosialismen, osv. På denne måten får vi spredd vårt syn skikkelig, ikke minst til de massene som har stemt SF/NKP. ALLTID LITEN TID! I 1973 kan vi stifte Partiet. Men hvorfor venter vi ikke noen år til, til vi står sterkere politisk og organisatorisk? Fordi vi trenger partiet så snart som mulig. Hvis vi er sterke nok i -73, må vi stifte partiet da. Vi har alltid liten tid! Fordi vi skylder massene å jobbe for å knuse kapitalismen så snart som mulig, og derfor må gripe dagen. gripe timen! Selv om et fascistisk kupp ikke er sannsynlig i Norge i nær framtid, ser vi stadig angrep på de borgerlig-demokratiske rettighetene. Denne utviklingen gjør det ennå viktigere å gripe den sjansen vi har ved valget i -73. HAR VI KAPASITET? Jeg mener altså at vi gjennom valgdeltakelse vil gjøre et stort gjennombrudd i vårt arbeid overfor de store massene. Noen kamerater spør om vi har tid og kapasitet til dette. Jeg mener at vi egentlig ikke har noe valg: Vi må drive denne formen for massearbeid også. Sjølsagt glemmer vi ikke massekampen av den grunn! Jeg tror dessuten at en aktiv boikott i hovedsak krever like mye arbeid, men at valgdeltakelse vil skape mye større entusiasme og derved noe større innsats! ALLE FYLKER! Noen kamerater sier at det er nok helt riktig å stille i Oslo og i de fylkene som har de største byene, men har tvil når det gjelder deres eget fylke. De synes at et resultat på 50 stemmer vil være så pinlig at det vil sette oss langt tilbake i del fylket. Men skal vi være redde for å innrømme at vi står nokså svakt i dag i noen fylker? Vi må ikke glemme vår historie. Hadde vi stilt for noen år siden, ville vi fått under 100 stemmer på landsbasis! Sjøl om vi har rask framgang, må vi ikke vente oss at vi etter et par år skal få noe bortimot f.eks. SFs stemmetall. Poenget er at ved å stille kan vi gjøre et stort hopp framover, særlig i de fylkene vi i dag står svakest. Dessuten mener jeg det er umulig at bare noen sterke fylker skal stille. Hva skulle de andre gjøre? Boikotte? Det ville bli bare rot! Kamerater! Vi har ikke noe valg! En lang marsj må begynne med ett skritt! Fram for gjennombrudd i massearbeidet! Vi må stille i alle fylker! Rasmus

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 7 2011 milemmemmeemmwernffim valget -73ommee SKAL VI DELTA I VALGET -73 ELLER IKKE? Noen kamerater her har diskutert dette spørsmålet. Det er helt klart at vi trenger grundige diskusjoner for å komme fram til ei riktig linje. Det foreløpige resultatet vi har kommet til, er at vi ikke bør stille til stortingsvalget -73. Vi mener at sjøl om vi klarer å få ferdig et prinsipprogram, vedtekter og arbeidsprogram, så står det ennå igjen mange uløste spørsmål. Ting som her kan nevnes er avisa vår,»klassekampen», og utviklingen i EEC-spørsmålet. Disse to tinga er etter vår oppfatning av avgjørende betydning. En tredje ting vi bør vurdere er vår styrke i industrien. For oss er det altså 3 ting som foreløpig tilsier at vi ikke bør stille:»klasse kampen». Utviklinga i EEC-spørsmålet. 3. Våre røtter i industrien. Det er også andre ting som taler mot at vi stiller til valg, men disse er av underordna betydning.»klassekampen» Når det gjelder KK, så må denne bli ukeavis, og den må bli bedre. Den må få mere preg av vanlig avis. I dag skiller den seg altfor mye ut. Den må gjøres mere interessant. Orientering er f. eks. ei mye bedre avis, rent bortsett fra de politiske standpunktene. Mere debatt. UTVIKLINGA I EEC-SPØRSMÅLET Hva kan skje? Jo, følgende: Stortingsvalget -73 kan bli gjort til et EEC-valg. Det kan da bli spørsmål om en valgfront av motstandere. Det kan fordre en folkefront. Vi bør stille dette spørsmålet. Hvordan skal vi da forholde oss? Etter vår oppfatning bør en slik front støttes. Liknende fronter kan komme på tale i en kommunepolitisk sammenheng seinere. Vi kaster fram dette, det bør være med i diskusjonen om vår valgdeltakelse eller ikke. I det hele tatt mener vi at vår frontpolitikk til nå bør tas opp til diskusjon. RØTTER I INDUSTRIEN Det er helt klart at vi ikke har gjort noe gjennombrudd her. Vi ser det slik at vi ved en eventuell valgdeltakelse kan gi MLG et mere legalt skinn og på denne måten kanskje vinne mere innpass i industrien. Men vi finner at dette også kan gjøres ved at KK blir bedre, at denne kommer oftere og tar grundig opp og tilbakeviser hetsen mot MLG som framkommer i radio, TV og aviser. Skal vi bli med i valg, bør vi fortrinnsvis starte med et kommunevalg. La oss bruke mellomtida til å konsolidere partiet. Vi har tida på vår side. Disse tankene betyr ikke at vi har inntatt et steilt standpunkt mot deltakelse i valg. Vi er fortsatt åpne for debatt og nye argumenter. Kamerater på Vestlandet.

8 Oeleeffi Valget-73111111MMINIONIMMINOMMONNINffil FOR VALGKAMP -73 I siste nr. av TF reiser Knut et par problemstillinger som bør kommenteres:»folk har gjort gjennombrudd i sanering av parlamentariske illusjoner, men det gjenstår å reise en grunnfestet tillit til egne krefter.» Denne tilliten kan en bare reise ved kamp på grunnplanet ifølge Knut. Spørsmålet om folks gjennombrudd i sanering av parlamentariske illusjoner er ikke avgjørende for å delta i valg eller ikke. For da oppfatter en parlamentarisk arbeid for snevert. Parlamentarisk arbeid betyr riktignok også å avsløre Stortinget innenfra. Men er det så at et kommunistisk parti bare bør delta i valg så lenge massene ikke har avslørt tinget, for så å trekke seg ut og boikotte når folk begynner å avsløre det? Neppe. I en slik situasjon der massekampen virkelig når de store høyder, vil det være av stor viktighet for oss kommunister og for folket å ha en blokk innafor tinget, for å kunne kombinere denne massekampen med arbeid i tinget. Kan det skade partiet, i en situasjon hvor folk har sanert sine parlamentariske illusjoner, å stille til valg? Når KP som eneste motstander av borgerlig parlamentarisme i en slik situasjon stiller til valg, må dette kunne gi svært så nyttige resultater både for partiet og folket. I Russland stilte bolsjevikene til valg til den konstituerende forsamling i sept. nov. 1917. Altså på et tidspunkt da massene forlengst hadde avslørt det borgerlige parlament. Er det så at folk har gjort gjennombrudd i sanering av parlamentariske illusjoner? Nei. Folks raseri er stort sett retta mot LO/DNA-ledelsen, eller mot staten, svært så lite mot det folkevalgte Stortinget. Det folk oppfatter som viktig er å få bytta ut en god del personer. Og det er kvalitativt forskjellig fra å sette spørsmålstegn ved hele det parlamentariske systemet. Får vi folk til å gjøre det ved å boikotte valget i -73? Neppe. Veien dit er lang og hard, og en viktig del av den vil være vårt parlamentariske arbeid. Å tro at folk har kvitta seg med parlamentariske illusjoner før vi har fått begynt å drive noen form for parlamentarisk arbeid er som å tru at partiet lager seg sjøl eller at revolusjonen ramler ned fra himmelen. (Forøvrig interessant at Knut lengre ute i innlegget angriper valgtilhengere for å ville snylte på folks parlamentariske illusjoner). Knut sier at vi har vår styrke og vi har folks tillit først og fremst i massekampen. Javel, det å boikotte valget i en slik situasjon vil bety at vi forsøker å få folk med på noe de absolutt ikke har forutsetninger for å forstå, og vi vil splitte oss fra dem når vi skal føre ut vår aktive valgboikott. Eks.:»For nasjonal sjølråderett boikott valget.»»for 36 timers arbeidsuke boikott valget.» Oppfatter Knut det da som viktig å stille til valg på vårt program og få disse folka til å stemme kommunistisk eller er det en sak som senker folks politiske nivå? Knut sier videre at det er o.k. å stille til valg dersom vi greier å kombinere parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Han trekker sjøl fram erfaringene fra RAF-arbeidet:»Vi måtte trappe ned på adskillig grunnplansaktivitet for å fly trappeoppganger og rulle stensiler.» Skulle vi så gitt opp RAF-mobiliseringa fordi vi måtte trappe ned grunnplansaktiviteten? Eller EEC-kampen? Eller valgkampen -73? Med andre ord et spørsmål om viktigheten av oppgaven. Det å drive valgkamp for et kommunistisk parti, det å få spredd partiets program til et stort

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 9 2011 immemmmeemmemmewm Valget -73 me.= antall folk, det å få folk til å støtte oss i valg, og det å begynne arbeidet med å komme seg innafor i Stortinget er en meget viktig oppgave. Dessuten. Var RAF-arbeidet bare trappeflying og stensilrulling? I RAF-arbeidet fikk vi kommet ut til mye flere folk enn ellers med vår politikk, vi fikk mulighet til å utvikle mye politikk sammen med folk og vi fikk knytta mange nye kontakter. Mange tusen folk ble mobilisert på et rødt grunnlag. Knut sier at en kan knytte til seg masse kontakter også i en valgboikott. I så fall vil den bli minst like omfattende som en valgkamp:' Spesielt når alle kontaktene først skal overbevises om at det er riktig å boikotte, og i så fall vil massekampen allikevel nedprioriteres. Så til dem som mener at vi ikke bør stille p.g.a. sikkerheten. Skulle vi la være å drive massearbeid eller å delta i masseorganisasjoner p.g.a. sikkerheten? Nei. Først må vi se om en oppgave er politisk riktig, deretter kan vi gå i gang med å løse de problemene som er forbundet med den. Noen mener også vi bør vente til vi får mere stemmer. Alternativet valgboikott vil bety at KP splitter seg fra massene. Dessuten: Skal vi da også vente med å reise forslag i fagforeninger til vi får større støtte? Den eneste måten å få det på er å begynne å reise forslag nå. Både argumentene om massekampens retning og nivå, spørsmålet om vår evne til å kombinere parlamentarisk arbeid og utenomparlamentarisk arbeid, samt argumentene om sikkerhet og støtte vitner om manglende forståelse for det parlamentariske arbeidets betydning. Disse motsigelsene er med andre ord ikke bare taktiske, men også prinsipielle. Utsagn også fra tilhengere av å stille til valg i -73 om at»i gitte situasjoner kan det være riktig å drive parlamentarisk arbeid» tyder også på at denne motsigelsen om synet på parlamentarisk arbeid ikke bare går mellom tilhengere og motstandere. Dette bør diskusjonen nå rettes mer inn mot. Diskuter den strategiske og taktiske betydninga av å stille til valg. Vær på vakt mot subjektivisme i vurderinga av massekampens nivå, og vær på vakt mot alle forsøk på å splitte KP fra massene. Fram for valgkampen -73. Gurajan.

Nettpublisering 10 ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 ~011 valget -73m 11~11011MMI1110111=0111111111MMONI 11 VALGKAMPEN -73 OG UTBYGGINGA AV PARTIET I DISTRIKTENE Mener at diskusjonene om boikott av stortingsvalget -73 har en gjennomgående svakhet: Manglende konkretisering på vår nåværende pol./org. styrke, på hva som er den viktigste tredjedelen å gripe på det nivået vi nå står i partibygginga. Særlig har dette gitt seg uttrykk i en argumentasjon»som om hele organisasjonen står på Oslo-organisasjonens nivå» og det trur jeg ikke er riktig. Denne lappen er spesielt ei oppfordring til kameratene ute i distrikta om å kjøre fram sine vurderinger. Egne erfaringer fra hjemstedet: Iherdige kamerater som jobber hardt, men med dårlig rot i miljøet på stedet. Samtidig plenty med folk på vei ut av SP og DNA - mye småbrukere -- med atskillig sympati for oss. Det som først og fremst skiller dem fra oss er etter mitt syn at de er hengt opp i atskillige illusjoner på populisme og lettvindt desentralisering, samt at de veit jækla lite om strategien vår (sjøl om de kjenner oss en del fra EEC-arbeid). Det som først og fremst driver dem mot oss er resignasjon og sinne overfor sine tidligere partier og deres pamper, samt deres ærlige spekulasjon over»nye veier å gå», strategier. Ok, mener at vi henger mye i lufta i partibygginga om vi ikke snarlig får trekt disse folka organisatorisk til oss. Dette krever særlig lange og grundige diskusjoner over kaffekoppen på»revolusjon mulig?»»parlamentet som redskap», osv. Jeg trur det vil skape forvirring blant disse folka om kameratene i tre måneder før valget ligger som flate skygger mellom postkassene for å få spredd programmet vårt trur vi taper på det, ikke fordi vi taper så mye tid som ellers kunne brukes til grundige diskusjoner, men fordi folka ser»enda et parti som skal inn på tinget» og som bruker jævla mye krefter på det sjøl om de sier at de ser det som underordna. Men skal vi ikke la folka få lov til å stemme på oss før de er kvitt alle sine parlamentariske illusjoner? Men vil det ikke alltid være ei ny gruppe av folk som det er jækla viktig å gro røtter blant? Riktige spørsmål men jeg mener ikke de rokker min konklusjon: For boikott i -73! Gjennom grundige diskusjoner på en boikott kan vi vinne mange av disse folka og ikke undervurdere all den irrasjonelle sopla vi først må skjære gjennom. O.K. kamerater i distriktene. Hva mener dere? Kåre

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 11 2011 Valget -73m VALGDELTAKELSE -73: FRA VET IKKE TIL JA Hva er vårt fremste mål og hvordan kan vi best nå dette? Det er spørsmålet som etter min mening må være det viktigste å gå ut fra når vi skal avgjøre om vi skal stille til valg i -73 eller ikke. Vår oppgave er å bygge ut det nye partiet, rekruttere medlemmer og skaffe oss venner og sympatisører. En av de aller viktigste oppgavene i dette arbeidet er å bringe vår politikk, som vi nå klarlegger gjennom programdiskusjonene, ut til dem som vi ønsker som medlemmer og venner. Uten at de lærer vår politikk å kjenne kan vi ikke vente noen støtte. Etter min mening kan vi best utnytte valgkampen i 1973 til å få ut vår politikk til folket ved å stille til valg. Da får vi langt bedre muligheter til å propagandere vårt program enn om vi velger valgboikott. En valgboikott vil nemlig kreve at vi må legge hovedvekta på spørsmålet om parlamentarismen, og at vårt eget program dermed kommer mer i bakgrunnen. Vi vinner ikke folket over til oss gjennom å avsløre parlamentarismen, men gjennom å gi dem vår politikk og vår målsetting. Derfor må dette være hovedsida ved valgkampen og derfor bør det bli valgdeltakelse. En lang rekke momenter kan og skal selvsagt vurderes i sammenheng med dette som for eksempel om vår valgdeltakelse styrker eller svekker de parlamentariske illusjonene hos folket. For min del tror jeg KPs klare program på dette området skulle kunne være et godt utgangspunkt for å drive propagandaen på dette området på en bra måte også ved valgdeltakelse. MLG-ER

Nettpublisering 1 2 ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 wen I 11 I!hm= 010 Programdiskusjon - - - 1=10 111 1111 SKAL STATEN STØTTE SMÅPRODUSENTENE PÅ LANDSBYGDA ETTER REVOLUSJONEN? På sommerleiren for Vestlandet ble utkast til prinsipp-program for det nye kommunistiske partiet ivrig diskutert. Vi har sakset følgende referat fra oppsummeringsnummeret av leiravisa»solrenning»: SVEIN: Under punkt 3 står det to ting som må komme i konflikt med hverandre:»støtte til all småproduksjon på landsbygda og i fiskeridistriktene.» Og lenger nede:.»oppmuntre og gi økonomisk støtte til all kooperativisering blant bønder, fiskere, småbrukere og andre produsenter.» Småborgerskapet vil støtte en sosialistisk revolusjon. Men de vil foretrekke en borgerlig produksjonsmåte. Derfor er de bare en taktisk alliert. Deres kamp viser ikke fram mot sosialismen. Hvis vi gir støtte til individuell produksjon, vil da småprodusentene gå med på kooperativisering? Skal vi da bare støtte dem som er villige til kooperativisering? Jeg er usikker. Iallfall er jeg for ei ulik formulering av støtte til kollektive og individuelle produksjonsformer f.eks.»betinget støtte til individuell produksjon.» Kanskje blir det for detaljert å gå inn på dette i programmet. Muligens bør vi bare skissere opp det vi mener er den ideelle produksjonsmåte på landsbygda.

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 13 2011 leememmeelmemffimm Pro,gramdiskusionm KLAUS: Dette er ikke et taktisk spørsmål. Det er en sentral oppgave for et sosialistisk Norge å stoppe raseringa av landsbygda. Støtte til småproduksjon og støtte til kooperativisering er nødvendig for å utvikle sjølberging etter revolusjonen. ASBJØRN: Bøndene skal vite at de har garantier for sin framtid når de slutter seg til revolusjonen. Og det skal være garantier fra arbeiderklassen, ikke bare fra kommunistene. OLE: Lenin og Stalin mente at bøndene var strategiske allierte. Det andre synet var at bøndene aldri ville slutte opp om sosialismen. De kunne bare bli taktiske allierte. Det var Trotskys syn. I programmet må vi ta utvetydig standpunkt for Lenins syn, som er bekreftet av alle seinere revolusjoner. SVEIN: Bøndenes klassemessige stilling må være vårt utgangspunkt. Kommunistene kan ikke skape en allianse gjennom propaganda, dersom det objektive grunnlaget ikke er tilstede. Etter en revolusjon vil det være begrensete midler til støtte. Vi blir nødt til å foreta en prioritering. Trotsky sa at det ville komme til sammenstøt mellom bøndene og arbeiderne. Han mente at bøndene ikke en gang var taktiske allierte. Kamerater: Dere må innrømme at dette er problematiske spørsmål! Syns dere virkelig alt dette er så lett? JENS: Svein sier at bøndene bare er taktiske allierte. Men han sier også at de vil støtte revolusjonen. Dette går ikke ihop. Kort uttrykt er våre taktiske allierte kortsiktige, midlertidige allierte. Strategiske allierte er langsiktige, varige allierte. D.v.s. skillet mellom f.eks. allierte i EEC-kampen og allierte for revolusjonen. Dersom bøndene bare er taktiske allierte når mener Svein at vi skal belage oss på at den midlertidige alliansen mellom arbeiderklassen og bøndene og fiskerne skal opphøre? Du syns dette er problematisk. Det er ikke mer problematisk enn at du må bestemme deg for det ene eller det andre av dine to standpunkter. Er bøndene og fiskerne forbundsfeller i kampen for revolusjonen og sosialismen eller kan de bare vinnes som midlertidige allierte? Dette er et hovedspørsmål for alle revolusjonære, der marxismen-leninismen har et klart svar. Alle må kunne ta standpunkt til dette synet. Betyr dette at alle spørsmål vedrørende småproduksjon og kollektivisering er løst dersom vi bare innser at vår strategi må bygge på en varig allianse mellom arbeiderklassen og bøndene og fiskerne? Bevare meg vel. Alle punktene i programmet reiser 1000 spørsmål om den praktiske gjennomføringa. Noen av dem vil ikke kunne løses i teori og praksis før etter revolusjonen. De som måtte mene at noe av dette er lett, må ha misforstått de oppgavene vi har stilt oss. Småprodusentene er en del av det arbeidende folket. Dersom det lykkes for reaksjonen å splitte dem fra arbeiderklassen gjennom hets om tvangskollektivisering, vil sosialismen i Norge aldri kunne gjennomføres. Svein snakker om»betinget støtte». Vi må være klinkende klare i programmet. Revolusjonen betyr umiddelbare forbedringer for småprodusentene på deres egne premisser. Kollektiviseringa skal ikke påtvinges noen, verken med økonomiske eller andre midler, men utvikles gjennom støtte fra den sosialistiske staten og gjennom politisk kamp innafor småprodusentenes egne frivillige organisasjoner.

Nettpublisering 14 ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 - - - Programdiskusjon mffiemmmeemmemmi HVA SYNES DU OM PROGRAMUTKASTENE? TF-red. har tatt en rask spørrerunde for å finne ut noe om hva folk tenker og diskuterer i forbindelse med utkastene til prinsipprogram og arbeidsprogram for det nye kommunistiske partiet. (Utkastet til arbeidsprogram sto i TF nr. 4, utkastet til prinsipprogram i et ekstranr. som kom like etterpå.) Den første vi snakker med er Nils, som sitter i ledelsen for MLG i en mellomstor by. Vi har hatt en foreløpig diskusjon på utkastet til arbeidsprogram i laget vårt. Da vi først leste gjennom forslaget, reagerte vi slik: Dette er ikke gjennomførlig under kapitalismen. Arbeidsprogrammet stiller utopiske krav, som f.eks.»mot den militaristiske undertrykkinga av soldatene». Klassestatens hær er i siste omgang det viktigste redskapet herskerklassen har til å undertrykke folkets kamp. Det er utopisk å tro at herskerklassen vil sette dette redskapet i fare gjennom vidtgående demokratiske rettigheter for soldatene. Etter nærmere diskusjon kom vi imidlertid fram til at vi ikke hadde skilt mellom det at krava er vanskelig å gjennomføre og at de er umulige. Vi hadde hatt et statisk syn på kapitalismen og ikke skjønt at monopolkapitalen kan gi store konsesjoner til folket når den blir hardt pressa. Det er klart at monopolkapitalen ikke vil gi demokratiske rettigheter til soldatene. Men klassekreftenes stilling kan bli slik at den blir tvunget til det. Sjølsagt er det også enkelte krav i arbeidsprogrammet som er umulig å gjennomføre fullt ut under kapitalismen, f.eks.:»full likestilling mellom kvinne og mann!» Men er det gæernt å stille ei slik parole? Vi mener nei. Vi kan ikke godt gå ut til massene med parolen:»delvis likestilling mellom kvinne og mann!» En del kamerater mente også at arbeidsprogrammet kunne gi folk parlamentariske illusjoner. Gjennom diskusjonen kom vi fram til at dette bunna i en manglende forståelse for hva programmet vårt er. Vi skal ikke gå ut til folk og si:»stem på oss, så skal vi gjennomføre alle disse postene.» Vårt program er et kampprogram, og som et kampprogram skal vi presentere det:»dette er krav vi mener det er riktig å slåss for, og som vi vil gå i spissen for å kjempe igjennom.» Kom det fram noen kritikk av programmet ellers? -- Ja. Vi tror at folk kommer til å lure på hvordan disse krava skal kunne gjennomføres. Hvor skal vi f.eks. ta penga fra til utbygging av helsevesenet, bygging av gode og rimelige boliger etc.? Vi mener at det bør stå mer utførlig om dette i det ferdige programmet. Jonas hører med til den eldre garde i MLG, og har tidligere vært medlem i NKP i mange år, bl.a. under krigen: Jeg synes det er flott at vi er kommet så langt at vi kan fortelle arbeidsfolk noe konkret om hvordan vi

1 5 maeummommmemmem Programdiskusjonm tenker oss det norske samfunnet etter en proletarisk revolusjon. Det er jo dette arbeidsfolk spør om. Da jeg var med i NKP, kom det aldri fram noe, verken i diskusjoner eller skriverier, om hvordan et sosialistisk Norge skulle se ut. Alt vi hadde å fare med, var spekulasjoner fra enkeltpersoner. Prinsipprogrammet er klart og fyldig. Det gir svar på de spørsmåla arbeidsfolk stiller i et språk som det går an å forstå. Er det noen poster du særlig har merka deg? Ja, den om sjølråderett til samene. Jeg har ofte diskutert samene med kara på jobben. De synes det er ille at vi gir»u-hjelp» til andre land mens vi sjøl undertrykker en nasjonal minoritet. Kravet om sjølråderett for samene kommer de til å støtte. Hvordan tror du arbeidsfolk kommer til å reagere på prinsipprogrammet vårt? Jeg»prøvde ut» noen av postene i diskusjon med en EEC-motstander som sokner til Arbeiderpartiet. Han var enig i mye, men han stussa jo på slike saker som»væpning av arbeiderklassen». Det er klart vi vil få harde kamper på spørsmålet om væpna revolusjon. Men det er bare ved å ta med punktet om væpna revolusjon i programmet nå at vi kan overbevise folk om at dette er den eneste veien å gå. Det nytter ikke, slik det ble gjort i NKP, å stikke revolusjonen under en stol fordi folk er mot»vold». Kritikk av prinsipprogrammet? Jeg synes det står for lite om ungdommen. Uten å ha ungdommen med oss kommer vi ikke langt. Det bør f.eks. stå noe om skoledemokrati. Dessuten er jeg for å senke stemmerettsalderen til 18 år. Folk kan gifte seg når de er 18 og forsvare landet når de er 18, men de får ikke stemme! Men dette er kanskje et punkt for arbeidsprogrammet. Ola og Eva leder et smålag sammen. De har diskutert begge programmene i styret: La oss ta prinsipprogrammet først. Hva synes dere? OLA: Vi har ingen innvendinger mot hovedlinjene, og måtte virkelig lete med lys og lykter for å finne noe å innvende på detaljsaker. Men jeg reagerte litt på punktet på side 8 om»en arbeiderklasse beredt til væpnet kamp.» Der står det hovedsaklig at arbeiderklassen må væpne seg for å slå tilbake angrep fra monopolkapitalen. Det offensive elementet burde kommet klarere fram: At arbeiderklassen må være væpna, ikke bare for å forsvare seg, men for å knuse det borgerlige statsapparatet. EVA: Den innvendingen er jeg ikke enig i. Hovedsida ved det punktet du nevner er å vise at vi mener væpnet kamp er nødvendig, ikke fordi vi er»for vold», men fordi vi vil møte vold fra monopolkapitalens side. Det du etterlyser, står dessuten lenger nede på sida, der står det at»arbeiderklassen skal reise seg og ta statsmakta.» Det er vel ikke nødvendig å si det samme flere ganger? Andre innvendinger? EVA: Ja, under punktet om kvinnene står det at vi skal»kjempe for virkelig demokrati i familiene gjennom opplysning og utdanning.»»opplysning og utdanning» høres litt vassent ut. En får inntrykk av at demokrati i familien ikke er så svært viktig. TF'red.: Meningen er vel å få fram at motsigelsene i familien er motsigelser i folket, og at de ikke må behandles som om de var antagonistiske. EVA: Jeg synes likevel det måtte kunne sies på en sterkere måte. Jeg tror mange kvinner vil reagere på det slik det står nå.

Nettpublisering 16 ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 --Programdiskusjon 1~11110NOMMIIIIIMIMI 11~0EM Over til arbeidsprogrammet: EVA: I begynnelsen syntes vi arbeidsprogrammet likna litt på FNs deklarasjon om menneskerettighetene: Ei lang liste med bra krav. Men så begynte vi å diskutere hva et arbeidsprogram for et kommunistisk parti er. Arbeidsprogrammet er ikke noe vi lover å gjennomføre hvis folk stemmer på oss, men krav vi vil støtte og slåss for. Kravene i vårt program er krav vi retter mot fienden. Jeg synes denne forskjellen mellom vårt arbeidsprogram og andre partiers program kommer for dårlig fram i den formen utkastet nå har. Arbeidsprogrammet har vært kritisert for å være utopisk, å inneholde krav som ikke er gjennomførlige under kapitalismen. Er dere enige i den kritikken? OLA: Kan ikke skjønne hvorfor programmet ikke skulle inneholde krav som viser ut over det kapitalistiske samfunnet. Et krav som f.eks.»full likestilling mellom kvinne og mann» er et aktuelt krav i dag på på den måten at ganske store masser går inn for det. Hvis det viser seg at dette kravet ikke kan oppfylles under kapitalismen, så er det et argument for å avskaffe kapitalismen, ikke for å fjerne kravet fra vårt arbeidsprogram. Har dere noen kommentarer til de enkelte postene i programmet? EVA: Under punkt 2.7. om kvinnen er kvinnen som arbeidskraftreserve ikke nevnt. Det bør være noen krav som går mer direkte på dette, kamp mot den skjulte arbeidsløsheten eller liknende. OLA: Punkt nr. 2.13. om kulturen, synes jeg er dårlig.»mot den dekadente imperialistiske kulturen», er et riktig krav. Men når det gjelder det vi skal forsvare og støtte, synes jeg uttrykket»den norske folkelige kulturen» er altfor vagt. Hva er innholdet i dette begrepet? Mange vil tenke på hardingfele og folkeviseleik. Sjølsagt faller dette også inn under»den norske, folkelige kulturen», men det er altfor snevert. Jeg mener vi må være forsiktige så vi ikke splitter kulturarbeiderne på subjektivt grunnlag: At vi erklærer en kunstners form for å være»folkelig» og en annens for å være»ufolkelig», selv om begge prøver å sette sin kunst i folkets tjeneste, f.eks. ved å spille piano på anti-eec-arrangementer. Jeg synes vi bør legge hovedvekta på å støtte alle kulturarbeidere som prøver å sette sin kultur i folkets tjeneste, enten de spiller Bach eller synger anti-imperialistiske sanger. Det at kunsten blir brukt i folkets tjeneste, vil igjen påvirke kunsten i folkelig retning. Nils, Jonas, Ola og Eva er sikkert ikke de eneste som leser og diskuterer programutkastene. Men Tjen Folket kan ikke gå rundt og spørre alle hva de synes. Derfor oppfordrer vi dere til å skrive til oss. Diskusjonen om programutkastene er en av de aller viktigste diskusjonene vi skal gjennomføre i høst. La den ikke foregå på kammerset! Red.

Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 17 2011 N ommrnmffimmemmemm Programdiskusionmemme KVINNENE OG PRODUKSJONEN Svar til Nanna m.fl. Dere peker på at vi må konkretisere vårt program slik at husmødrene innser det riktige i at de under sosialismen tar del i den samfunnsmessige produksjonen. Vel og bra. Et nyttig forslag, hva om dere prøvde å formulere det. Så langt er vi antakelig enige. Men, vi er uenige på et sentralt punkt. Dere kritiserer visse formuleringer i en artikkel i Røde Fane 2, om kvinnenes materielle kår i Norge. Dere er misfornøyd med at artikkelen karakteriserer det som en ubetinget god ting at kvinnene kommer ut i produksjonen. Dere liker heller ikke karakteristikken av husarbeid som husslaveri. Vær først klar over at disse formuleringene var valgt med omhu. De er ikke tilfeldige, men uttrykker eksakt hva artikkelforfatteren mener. Motsigelsen er med andre ord utilslørt. Det dreier seg ikke om misforståelser. I. Bidrar kvinnens deltakelse i produksjonen under kapitalismen til hennes frigjøring? Jeg mener det. Hun blir mer direkte utbyttet, javel. Det er ille. Det er jeg imot. Men hva betyr det ikke for hennes sjølstendighet i forhold til mannen at hun har eget lønnet arbeid? Hva betyr det ikke for hennes klassefolelse at hun står sammen med sine mannlige klassefeller i produksjonen framfor å være etterlatt for seg sjøl bak fire vegger? Hva betyr det ikke for hennes muligheter til å føre kamp mot monopolkapitalen? Jeg mener det betyr enormt. Kvinnenes kampkraft, sjølaktelse og perspektiv er helt annerledes i dag enn da et lite fåtall kvinner deltok i produksjonen.

Nettpublisering 18 ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no/ml-historie/) 2011 Programdiskusjon oemmwommelememem Hva sier de marxistiske klassikerne? På side 20 i»frigjøringen av kvinnene» (Ny dag), sier Lenin:»Når den maskinelle storindustrien bryter den patriarkalske isolasjonen for disse befolkningsgruppene (kvinnene og de unge), som tidligere ikke nådde ut over hjemmets og familiens snevre krets, nar den trekker dem med som direkte deltakere i den samfunnsmessige produksjonen, så driver den deres utvikling framover, så høyner den deres selvstendighet og skaper levevilkår som står ubestridt høyere enn de for-kapitalistiske forholdenes patriarkalske ubevegelighet.» Dette er reine ord for penga. Jeg mener dere gjør en feil når dere kritiserer RF-artikkelens formuleringer. Det er umarxistisk å påstå at det ikke er»noe skritt i riktig retning» at kvinnene i økende grad tar del i produksjonen også under kapitalismen. En ganske annen sak er at vi på ingen måte vil kreve av husmødrene at de går ut i produksjonen, slik enkelte nyfeminister gjør. Våre krav skal ikke rettes mot kvinnene, men mot fienden. 2. Er husmødrenes husarbeid husslaveri, eller er det det ikke? Dere synes tydeligvis det er å rakke ned på husmødrene og å krenke deres stolthet å hevde noe slikt. Jeg mener det er en ganske presis formulering av det faktiske forholdet. Er ikke husarbeidet en ytterst tilbakeliggende form for produksjon? Er ikke husarbeidet sløvende? Fører ikke husarbeidet til atskillelse fra klassen, til individuell lidelse? Er det ikke en nedverdigende målsetning for en kvinnes liv bare å lage mat, gjøre reint, ordne tøy osv. for en familie, for en mann? Hva slags sjølstendighet kan kvinnen oppnå med basis i husarbeidet? Jeg mener svaret på disse polemiske spørsmåla blir at husarbeidet faktisk er husslaveri, en patriarkalsk og fornedrende situasjon for kvinnene. Igjen vil jeg vise til Lenin. Jeg får heller våge faren for å bli kalt bokdyrker.»kvinnen blir fremdeles husslave, tross alle frigjøringslover, for hun blir trykt ned, kvalt, sløvet, fornedret av det puslete husarbeidet, som lenker henne til kjøkkenet og barnekammeret og sløser bort hennes skapende evne på et bentfram barbarisk, uproduktivt, småpirket, sløvende, trykkende arbeid.» (s.s. 74-75) Som dere ser, kamerater, er RFs karakteristikk moderat og forsiktig i forhold til Lenins. Kom Lenins krasse formulering av ringeakt for den store del av russiske kvinner som tilbrakte livet i husslaveri? På ingen måte. Lenin hadde stor respekt for dem. Samtidig kunne han ikke unngå å se at den produksjonsformen de sto i, nettopp var uproduktiv, sløvende, osv. Med all respekt for norske husmødre kan heller ikke vi la være å se dette forholdet. Og når vi ser det, kan vi heller ikke la være å kalle en spade en spade. Når jeg er skarp i formen i dette svaret, er det ikke fordi jeg angriper at dere reiser diskusjon om disse spørsmåla, kamerater. Tvert om. Vi har ikke hatt noen diskusjon om dette tidligere og det er derfor helt nødvendig å legge motsigelsene på bordet. Men jeg ønsker at det skal være klart at jeg er direkte uenig med dere på disse to punktene, slik at vi får klare linjer. Legg merke til at jeg hele tida snakker om de objektive forholda og vår tolkning av dem, og ikke om hvordan vår agitasjon til husmødrene skal utformes eller hvilke paroler vi skal stille. Dette kan absolutt være to helt forskjellige ting. Hallvard G.

20 Vedtektene. TIL DISKUSJONEN OM VEDTEKTENE ORGANISATORISK SIKRING MOT REVISJONISME OG OPPORTUNISME I forslaget som er lagt fram er det ikke tatt godt nok på spørsmålet om organisatorisk sikring mot revisjonisme og opportunisme av ulike slag. Forfallet i de revisjonistiske partiene har vist oss at når medlemmene mister kontakten med og kontrollen over ledende kadre på ulike nivåer, når disse kadrene mister kontakten med partilaga, er de ytre forholda lagt vel til rette for opportunistiske utglidninger. For et marxist-leninistisk parti er det livsnødvendig å sikre seg mot byråkratiske tendenser. Det er ikke nok å slå fast at ledende partiorganer skal godta medlemmenes overvåking. Forholda må legges slik til rette at medlemmene virkelig er i stand til å gjennomføre en slik overvåking. Og bare gjennom at kadre på ulike nivåer i KP deltar regelmessig i en grunnorganisasjon, er vi i stand til å hindre at det skiller seg ut et byråkratisk skikt. Erfaringene fra de revisjonistiske partiene har også vist at om medlemmene ikke tar alvorlig på arbeidet, blir slappe, kommer når de føler lyst, osv., er forfallet uunngåelig. Vi kjemper mot en krigskommunistisk stil. Vi forsøker å komme fram til en arbeidsstil som gjør det mulig å trekke med dem som skal være ryggraden i partiet, industriproletariatet. Men det betyr ikke at vi ikke stiller strenge krav til medlemmene i KP. KP trenger ikke folk som tar lett på arbeidet. Det er nødvendig å sikre seg mot at kampen mot krigskommunismen slår over og gir rom for utglidninger. Vi trenger i vedtektene et innskudd som sier at fravær fra grunnorganisasjonen over lengre tid (f.eks. 3 4 møter) vil medføre suspensjon. KANDIDATMEDLEMMENE SKAL HA OPPGAVER Til spørsmålet om kandidatmedlemskap er det også nødvendig å ta opp en del saker. Vi trenger et sunt marxist-leni-

21 Vedtektene. nistisk parti som rekrutterer de beste revolusjonære og som har en sterk ryggrad av Idassebevisste industriproletarer. Rekrutteringa til KP må ikke være en planløs sak, og vi kan ikke stille like krav til kandidatmedlemmer fra industriproletariatet og til f.eks. kamerater med en småborgerlig eller intellektuell bakgrunn. I dag trenger vi en rask rekruttering fra industriproletariatet. Vi trenger å styrke/ befeste bånda mellom partiet og klassen. Sjølsagt trenger vi kadre fra intellektuelle og småborgerlige lag, men nettopp fra disse laga er det reformistiske og revisjonistiske ideer sprer seg. For slike kamerater er det spesielt viktig å styrke klassestandpunktet. Vedtektene om kandidatmedlemskap må ta spesielt hensyn til dette. Derfor bør det ikke stå løst som i forslaget, at kandidatmedlemmene har»rett» til å få oppgaver som de utvikler seg politisk på. Det må slås fast at kandidatmedlemmene skal ha oppgaver og at disse skal ha som formål å utvikle folk på bestemte områder alt etter klassebakgrunn osv. I praksis vil det si at vi er nødt til å utvikle spørsmålet om kadervurderinger. Kadervurderinga skal være retningsgivende for hvilke oppgaver kandidatmedlemmene får i prøvetida. I kadervurderinga skal det spesielt tenkes m.h.p. styrking av klassestandpunktet, bånda til arbeiderklassen. I spørsmålet om politisk utvikling er det f.eks. like viktig å gi en intellektuell med røtter i arbeiderklassen, oppgaver som går på å styrke bånda til familien, som å gi han reint organisatoriske oppgaver. Eller oppgaven kan gå på å sørge for at folk med bakgrunn i andre klasser enn arbeiderklassen, kvitter seg med de privilegiene som klassebakgrunnen gir. I de mest ekstreme tilfellene kan det være helt nødvendig at noen kandidatmedlemmer har prøvetida si i produksjonen. For kamerater fra industriproletariatet kan det derimot ofte være en styrking av den teoretiske kunnskapen som er viktigst i kandidattida. For alle kandidatmedlemmer skal spørsmålet om Stalin være avklaret før medlemskap kommer på tale! Til slutt, en kort kommentar på forslagets formulering om at kandidatmedlemmer ikke bør ha tillitsverv. Kandidatmedlemmer skal ikke ha tillitsverv. Er en kamerat framskreden nok til å sitte i et styre o.l., er han framskreden nok til å være medlem. For øvrig er det også helt håpløst at folk skal sitte og lede politikken for en enhet, uten formelt å ha rett til å være med på å bestemme hvilken politikk som skal kjøres ut. Nils

22 Vedtektene. TIL DISKUSJONEN PÅ PARTIETS VEDTEKTER Jeg vil stille noen spørsmål til vedtektene slik de er utformet i forslaget til program-tf. Foran forslaget har forslagsstilleren ei lang innledning hvor han trekker opp hva han mener er vitsen med vedtekter, og hvilke hovedkrav han mener bør stilles til et kommunistisk partis vedtekter. Han peker på at vedtektenes hensikt skal være å»sikre en bestemt ledelse og et bestemt mål». Videre peker han på at mange kamerater har fått lov til å beholde det tradisjonelle, borgerlige bildet av hva vedtekter er: Formaliteter atskilt fra politikken og ofte uten direkte sammenheng med det virkelige liv. Vårt partis vedtekter skal legge grunnlaget for levende diskusjoner på demokrati og sentralisme, de skal være presise på viktige punkter, og på denne måten bli en sentral del av partimedlemmenes hverdag. Vi må stille spørsmålet: Oppfyller vedtektsforslaget disse 3 kravene: Sikrer en bestemt ledelse og et bestemt mål, er det et skikkelig redskap som kan hjelpe alle nivåer å avgjøre viktige spørsmål, og er det så gjennomsyra av politikk at det virkelig kan bli en sentral del av partimedlemmenes hverdag? Helheten i forslaget ser i hovedsak bra ut. Men viktige saker mangler og må styrkes og forklares. Enkelte punkter er uklare. 2 punkter: Forslaget har ingen innledning som stiller opp krava til partiet og peker på hensikten med vedtektene. Kap. 2 om partiets organisasjonesprinsipper er ikke skikkelig politisk streka opp. Spesielt trenger spørsmålet om fraksjonisme grundig vurdering. VEDTEKTENE TRENGER EN INNLEDNING 3) Bolsjevikene så på partistatuttene som et viktig propagandaskrift som ble spredt innafor arbeiderklassen, spesielt den mest framskredne delen, forat folk skulle få mulighet til konkret å sette seg inn i spørsmålet om hvilke linjer arbeiderklassens parti bør ha for sin organisasjon. Statuttene var viktige for å utbre kjennskapet til partiet. For MLG er dette også et viktig spørsmål. Vårt nye parti trenger å bli kjent blant folk, spesielt hvilke krav vi stiller til det, og hvilket organisasjonsprinsipp vi hevder. Dette må vi også ha for øye når vi lager vedtekter. Forslag: Vi trenger ei innledning som bør inneholde omtrent følgende: Partiet skal være arbeiderklassens organiserte, revolusjonære fortropp, og skal organisere klassens mest klassebevisste og aktive elementer og andre undertrykte og utbyttede som tar det kommunistiske standpunkt. Partiet skal samtidig være en del av arbeiderklassen, ha dype røtter i det arbeidende folket. Og aldri løsrive seg fra de partiløse massene. Partiet skal være organisert etter den demokratiske sentralismens metode. Partiets formål. Å lede massene i kampen for å styrte monopolkapitalens diktatur, opprette proletariatets diktatur og gjennomføre demokrati for folket. Endelige mål: Kommunismen. e. Noen få ord om vedtakenes tidsbestemthet og hensikten med dem.

23 Vedtektene. FRAKSJONISME OG DEMOKRATI 4) Til spørsmålet om partiets organisasjonsprinsipper (Kap. 2). Jeg synes ikke at nødvendigheten av aktiv meningskamp mellom ulike linjer i alle spørsmål er skikkelig presisert. Denne sida av den demokratiske sentralismen bør etter min mening ha et eget avsnitt i punkt 5. Videre: Fraksjonisme er et viktig spørsmål, som det for det første hersker stor uklarhet om innafor våre egne rekker (f.eks. har jeg støtt på tendens til å stemple uformelle diskusjoner mellom kamerater som fraksjonisme). For det andre krever spørsmålet om fraksjonisme en politisk og korrekt forklaring og må tillegges den aller største vekt, fordi den norske arbeiderklassen har bitre erfaringer med fraksjonsparagrafer i LO og DNA brukt mot dem i reaksjonær hensikt (f.eks. AIK). Spørsmål om fraksjonisme må forklares ut fra to saker: Stalin sier:»en jernhard disiplin i partiet er utenkelig uten viljens enhet, uten en fullkommen og ubetinget enhet i samtlige partimedlemmers handlinger». Han peker på at forekomsten av fraksjoner fører til at det eksisterer flere sentrer innenfor partiet, og det allmenne sentrets stilling undergraves. Det som kjennetegner fraksjonisme er at en setter en bestemt gruppes disiplin høyere enn den allmenne disiplinen i partiet. Men når Stalin forklarer dette prinsippet, setter han det i forhold til demokratiet i organisasjonen.»den jernharde disiplinen forutsetter kritikk og meningsstrider innenfor partiet.»»bare en bevisst disiplin kan være en virkelig disiplin.» Altså: Den viktigste måten en kan motarbeide fraksjonisme og hindre framveksten av den er gjennom en bevisst kamp på alle nivåer for å få fram meningsdivergenser og stille politiske motsigelser på linjene skarpt. Jeg mener forslaget er mangelfullt i forklaringa av fraksjonisme, og det bør utbygges særlig ved å legge større vekt på demokratiet. Spørsmål: Bør det inn mer konkrete eksempler på hva fraksjonisme er? Bør konsekvensene utdypes nærmere? 2 mindre kommentarer til avsnittet: Ifølge forslaget kalles det ikke fraksjonisme dersom en gruppe innafor partiet kjemper mot partiets linje, og oppretter eget kontaktnett på tvers av vanlige forbindelseslinjer, men ikke kjører denne linja utad (nederst s. 13). Jeg mener at ordet fraksjonisme ikke forutsetter at en kjører mot partiets linje utad. Formuleringen»Fraksjonelle elementer er skadegjørere og må ryddes ut av partiet med hard hånd» er etter min mening venstre-overslag i formen. Frank, Oslo