Hvordan snakker jeg med barn og foreldre? Samtale med barn Å snakke med barn om vanskelige temaer krever trygge voksne. De voksne må ta barnet på alvor slik at det opplever å bli møtt med respekt. Barn snakker best med voksne de kjenner godt. Hvis det er flere hjelpere involvert, er det viktig at de samarbeider slik at den som har best relasjon til barnet snakker med det. Samtalen kan oppstå spontant i forbindelse med at barnet plutselig forteller noe betydningsfullt, eller den kan være planlagt på grunnlag av noe man har hørt barnet fortelle. Generelt: Barn som opplever omsorgssvikt, vold eller andre negative hendelser kan gi uttrykk for dette på ulike måter. Noen ganger forteller barnet spontant. Ord kan komme enkeltvis, andre ganger sier barnet ingenting. Kroppsspråk eller atferd som endres, er også kommunikasjon. Det er viktig å se utsagn eller atferd i lys av risikofaktorer og beskyttende faktorer i barnets liv, og vurdere ulike måter å forstå det barnet uttrykker. Våre egne holdninger, forforståelse, tidligere erfaringer og kunnskap om barnet preger vår måte å analysere situasjonen. Det er nyttig å prøve å sette seg inn barnets situasjon og ta dets perspektiv: «Hva skjer når jeg har fortalt dette?» «Har jeg sviktet mamma og pappa?» «Tenk hvis de blir sinte på meg?» Det er viktig å ha god allianse med barnet, men også med foreldrene. På den måten kan vi unngå at barnet opplever lojalitetskonflikt. Det kan være vanskelig å vite hvordan man som ansatt skal tilrettelegge for en samtale med barnet på en måte som gjør det mulig å ta opp et tema på en forsvarlig måte, for eksempel i barnehagen. Dersom man er i tvil om dette, kan man eventuelt rådføre seg med barneverntjenesten eller andre aktuelle drøftingspartnere.
Noen tips til samtalen: Vær rolig og ta imot det barnet sier. Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si fra til andre voksne dersom det er nødvendig for å ivareta barnet. Bekreft følelser: «Jeg hører at du ble lei deg da...» Ikke spør direkte hva barnet følte midt i en historie, det kan være en avsporing. Bekreft det barnet har sagt. Sikre at barnet blir tatt på alvor, vis interesse for det som blir sagt. Gi barnet gode pauser ikke avbryt. Si: «Kan du fortelle mer om det du sa?» og: «Hva skjedde da du...?» Unngå spørsmål som barnet kan svare «ja» og «nei» på. Informert gjetning. Prøv å sette deg inn i barnets/ elevens situasjon (Eks.vis: Kan det være slik at..?) Opplevelsesfokus o Hvordan du opplever barnet/ eleven? («Jeg har lagt merke til at.», eller «Jeg synes du har virket trett/ sliten/ lei deg i det siste») o Hvordan opplever barnet/ eleven situasjonen? Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å holde fokus på at barnet gjorde det beste det kunne i situasjonen. Vær oppmerksom på at barnet faktisk kan oppleve å få det verre etter samtalen, fordi konsekvensene av samtalen kan bli annerledes enn hva barnet hadde sett for seg på forhånd. Vær klar til å avslutte samtalen når du eventuelt har fått nok informasjon til å overlate oppfølgingen til barneverntjenesten. Marker en avslutning og oppsummer: Oppsummering og avslutning - Konkret oppsummering av samtalens innhold - Takke for samtalen og rose barnet Dersom barnet har fortalt noe som gir grunn til oppmerksomhet/ bekymring: - Lag en avtale sammen med barnet/ eleven om hva som skjer videre: Hva skal skje? Hvem skal involveres? Når skal det skje? Hvordan blir det inntil da for barnet? - Formidle håp. Bekreft at barnet/ eleven kan få hjelp. - Dersom bekymring tilsier at barnet/ eleven ikke kan sendes hjem, kontakt barnevernet. - Dersom barnet/ eleven ikke vil gå videre med en alvorlig bekymring, se rutinebeskrivelse i Tidlig inn handlingsrutiner i BYN, s. 5 6. Dersom ingenting kom fram i samtalen: - Snakk om dagligdagse ting før avslutning - Dersom uroen vedvarer, ta nytt initiativ om noen dager (individuell vurdering) Snakk med nærmeste leder for å avklare hva dere gjør videre med informasjonen. Følg rutiner for eventuell kontakt/melding til barneverntjenesten. Pass på at samtalen ikke drar ut i tid.
Samtale med foreldre Det kan oppleves vanskelig å ha en samtale med foreldre om bekymring for deres barn. Det er forståelig, men samtalen med foreldrene er i de fleste tilfellene helt nødvendig for å kunne identifisere barnets problemer. Her er noen tips til hvordan samtalen kan planlegges og gjennomføres for at det skal være enklere å få til en konstruktivt samarbeid med foreldrene. Forberedelse Hvem skal delta? Vurder hvem det er relevant å ha med i selve samtalen; begge foreldrene samlet eller hver for seg? Dere bør alltid være to tilstede i den nødvendige samtalen, og den ene av dere bør være lederen. Unngå å stille med flere enn to personer på møtet. Er det behov for tolk?
Innhold Forbered dere på innholdet. Hva er målet med samtalen? Tenk over om det er noe dere frykter kan skje. Øv dere på forhånd i å finne ord, setninger og formuleringer som er både respektfulle og imøtekommende, uten at dere blir upresise. Si: «Kan dere fortelle litt om hvordan dere opplever familielivet deres?» Ikke si: «Har dere problemer i familien?» Avklar roller i møtet på forhånd. Selve samtalen Velkommen Ønsk foreldrene velkommen og anerkjenn dem for at de er kommet. Gjennomgå rammene for møtet (dagsorden og tidsplan). Orienter om at det skrives referat fra samtalen, og at foreldrene får kopi av denne. Presenter og drøft bekymringen Husk at det er en bekymring dere skal formidle ikke en anklage. Det er viktig at dere ikke på forhånd har bestemt hva problemet består i. Vær nysgjerrige og lyttende. Beskriv bekymringen; konkrete observasjoner og hvor lenge de har vart (unngå å sitere barnet direkte av hensyn til barnets lojalitet overfor foreldrene). Spør foreldrene om de kjenner igjen observasjonene dere har gjort. Gi rom for foreldrenes synspunkter og opplevelser. Hva har de opplevd og observert? Hva er deres bekymring? Vær hele tiden observant på hvordan foreldrene reagerer. Gi rom for tenke pauser. Hold fokus på barnet, men vær åpen for at barnets manglende trivsel kan ha sammenheng med eventuelle vanskeligheter i familien (fysisk sykdom, psykiatri, rus, alkohol, skilsmisse osv.). Avslutning Spør foreldrene hvordan de opplevde samtalen. På den måten kan dere få et bilde av hvordan foreldrene har forstått bekymringen og budskapet i samtalen. Oppsummer. Avtal hvilke endringer dere ønsker skal skje og hvem som gjør hva. Presiser hva dere må gjøre hvis ikke de ønskede endringer skjer. Avtal hvordan barnet skal orienteres om samtalen. Avtal eventuelt et oppfølgingsmøte. Etterarbeid og refleksjon Skriv referat. Fikk vi formidlet det vi ønsket? Fikk vi etablert et godt samarbeid? Er vi mer eller mindre bekymret? Tips til den gode samtalen
Vær lyttende, åpen og nysgjerrig Ha en god struktur på møtet. Led samtalen, uten å avvise innspill som kommer. Bruk formuleringer som: o Jeg/vi opplever at o Jeg/vi lurer på o Kjenner dere det igjen? Ta imot kritikk Oppsummer underveis, gjenta det foreldrene har sagt Vær sensitiv for foreldrenes reaksjon o Hvordan opplever du/dere det når jeg sier o Synes du/dere dette er vanskelig? o Sjekk ut underveis, hva er foreldrenes tanker og synspunkt Tåle stillhet Vær løsningsorientert, formidle håp Humor Språk, unngå for mange faguttryk Måten vi møter motstand på, vil være avgjørende for om vi forsterker eller reduserer motstanden. Teknikker for å redusere motstanden kan være å: o Innrømme feil o Lytte til foreldrene uten å forsvare seg o Vise interesse ved å be om mer informasjon dersom foreldrene er imot/uenige, og spørre hvorfor o Reformulere kritikk til et positivt forslag om hva som kan gjøre
Refleksjon;Hva bør evalueringen gi svar på? Like viktig som å fange opp de som strever og å igangsette tiltak, er evaluering av det man har gjort. Man bør evaluere fortløpende i etterkant av hvert tiltak. Evalueringen bør gi svar på: - Hvordan går det med barnets utvikling og trivsel? - Har de forhold som i utgangspunktet ga grunn til bekymring endret seg? - Er de riktige personer/tjenester blitt involvert rundt barnet og familien, og hvilke andre kunne/burde vært involvert? - Hvordan har samarbeidet mellom foreldre og barnehagen/andre tjenester vært? - Har det skjedd endringer i barnet/familien sin situasjon? - Hva går bra? Hva bør endres? - Hva har jeg (den enkelte foreldre eller tjeneste) manglet? - Hva skal og bør gjøres framover? Dersom tiltaket eller samarbeidet har blitt opplevd som mangelfullt, er det den enkelte sitt ansvar å bringe fram informasjon om dette til rette, involverte instanser. Har vi laget en plan som sikrer god oppfølging? Gi hverandre tilbakemelding på hva som fungerte og ikke fungerte. Hvordan har vi det nå? Huskeliste: Reaksjoner Dersom foreldrene blir sinte og kommer i forsvar prøv å beholde roen og gi dem tid til å gi uttrykk for frustrasjonen. Uttrykk forståelse for at samtalen kan oppleves ubehagelig, men hold fast på at den er nødvendig, og at det er din jobb å gjennomføre den. Når det passer, vend tilbake til samtalens tema. Ved trusler eller vold Det forekommer sjelden trusler i samtaler med foreldre. Dersom personalet skulle bli truet, skal det straks meldes fra til virksomhetens leder, og denne skal vurdere om episoden skal meldes til politiet. - Har jeg skrevet ned bekymringen konkret nok? - Har jeg sjekket bekymringssignalene opp mot risiko- og beskyttende faktorer? - Har jeg drøftet med lederen min? - Har jeg drøftet bekymringen med andre fagpersoner? - Har jeg snakket med foreldrene og barnet? - Har vi evaluert det vi har gjort underveis? - Vet vi hvem som skal følge opp familien videre?
Sørg alltid for å notere ned hva som har skjedd og hva som er sagt så nøyaktig og detaljert som mulig.