HØYFJELLSØKOLOGI BIO Bidrag fra:

Transkript

1 HØYFJELLSØKOLOGI BIO 1110 Bidrag fra: Klaus Høiland Trond Schumacher Harald Steen Lauritz Sømme Asbjørn Vøllestad Frans Emil Wielgolaski Eivind Østbye Biologisk institutt, UiO 2005

2 FORORD Kompendiet er ment å gi et bakgrunnsmateriale til kurs biologisk mangfold BIO Det tar for seg sentrale emner som vegetasjon, sopp, lav og fauna med egne kapitler om organismenes tilpasninger til fjellbiotopene. Helt fra BIO 101 ble startet i 1973, har et feltkurs i lavlandet vært en del av emnet, mens et fjellfeltkurs først kom i gang i En meget stor del av Norges flateinnhold er over skoggrensa og i den nordboreale regionen. Derfor er det viktig at studentene også får kjennskap til mangfoldet av sopp, lav og invertebrater som fins der, deres spesielle økologi og tilpasninger til omgivelsene. Det første fjellfeltkurset ble arrangert etter initiativ av studenter og assistenter ved Biologisk institutt og ble holdt på Finse i I ble det omarbeidet og lagt til Nordisk Fjellskole på Ringebu. Fra 1985 har det vært knyttet til Finse forskningssenter. Kompendiet er blitt til ved et samarbeid mellom lærere ved Biologisk institutt, UiO og bygger i stor grad på eldre kompendier i høyfjellsøkologi (Schumacher & Østbye 1990, Sømme et al. 1993). Botanikk: Egil Bendiksen, Reidar Elven, Geir Hestmark, Klaus Høiland, Trond Schumacher og Frans Emil Wielgolaski. Zoologi og ferskvannsøkologi: Eivind Østbye, Lauritz Sømme, sbjørn Vøllestad, Tom Warren, Harald Steen, Ola Glesne, Helene Lampe, Dag Olav Hessen, Preben Ottesen, Øivind Pedersen, Beate Stabell og Ann-Kristin Schartau. Vi vil også takke de mange tidligere studenter og instruktører ved Biologisk institutt som har bidratt med stoff til kompendiet. Kompendiet gir ei ramme for det stoffet som undervises på fjellfeltkurset, og det representerer pensum for denne delen av BIO 1110! Biologisk institutt, mai 2005 Hans Petter Leinaas Trond Schumacher (Kursansvarlige) 2

3 FINSE FORSKNINGSSENTER Historikk Den eldste virksomheten på Finse som har betydning for forskningssentret, er seterdrifta. Flere setere var aktive på Finse. Den eldste gjenværende er Torbjørnsstøl som ble drevet fram til Den er trolig fra 1700-tallet. Det gikk kyr på Finse opp til ca Nå er det bare sau her. Torbjørnsstøl leies på åremål av stasjonen og brukes nå helst til overnatting for dem som vil ha ro fra alt maset på selve stasjonen. Før 1995 ble også BIO 101-kursdeltakere eller hjelpelærere forlagt her. Bergensbanen åpnet i Finse jernbanestasjon ble primært opprettet for å rydde snø på linja, samt annet jernbanearbeid på høyfjellsstrekningen. Her var det et bofast samfunn på personer. Det var f.eks. egen skole med et lite kapell, samfunnshus og butikk. Nå er nesten alt dette borte! Viktig for oss er kraftverket som forsynte samfunnet med strøm det er blitt til Garpen! Rallarmuseet ved jernbanestasjonen er verdt et besøk og gir dere et godt inntrykk av både blodslitet og de kummerlige forholdene anleggsarbeiderne levde under. Toget åpnet høyfjellet for allmennheten. Men turistene hadde faktisk innfunnet seg 50 år tidligere. Fridtjof Nansen var f.eks. flere ganger på Finse. Engelskmenn jaktet og fisket mye i Finsetraktene og oppførte såkalte "lordehytter". "Lorde-epoken" henger dessuten igjen i ett navn, fjelltoppen St. Pål, oppkalt av lord Garvah som i desperat hjemlengsel syntes den skein som kuppelen på St. Paulskatedralen i London! Vi må ikke glemme at Scott trente på Finse vinteren 1911 før han la ut på ferden mot Sydpolen. Det står en bauta over ham på jernbanestasjonen. Etter at Bergensbanen ble åpnet, bygde Staten en "Fjeldstue" på Finse. Den ble seinere solgt som meget fasjonabelt hotell, som blant annet Sonja Henie gjorde kjent internasjonalt. Restene av den fordums ishallen er i dag helikopterplass. Etter krigen var hotellet blitt en ruin, men det har nå reist seg som et moderne sportshotell. DNT installerte seg først i 1949, i brakker som under krigen hadde tilhørt tyskerne. Finsehytta er opprinnelig ei slik tyskerforlegning, og selv om den er sterkt ombygget, bærer den arkitektonisk fortsatt preg av dette! Til og med 1995 overnattet mange av BIO 101-kursdeltakerne på Finsehytta. På grunn av den lettvinte tilgangen til høyfjellet ble flere vitenskapsfolk interessert i å bruke Finse, f.eks. for å studere limnologi, botanikk, zoologi og geologi. De brukte først hotellet eller hyttene, seinere Finsehytta. Etterhvert ble det også holdt studentkurs på Finse. Det startet i 1960-åra ved UiO, og alle studentene bodde på Finsehytta. Behovet meldte seg for en egen biologisk stasjon. UiO leiet derfor NSBs gamle kraftstasjon, som var blitt nedlagt. Leien var da den betydelige sum av kr 5 pr. år! Dette er steinhytta Garpen (Garpebu eller Garden). Selve turbinen er borte (ble sprengt i filler av NSB som solgte skrapjernet), men en kort stund kunne man fiske i elva som rant gjennom turbinrommet! Det var tøft, men etter forholdene brukbart. Steinhytta er nå innredet med lab, kjøkken, stue og hems. Den var en stund (inntil 1995) forlegningsplass (helst for gutter) på BIO 101-kurs. Nå fungerer Garpen mest som rekrasjonsplass og til spesialkurs. Hva Garpen betyr? Tja, det sikter kanskje til "garper" som var innbarka barskinger i vikingtida, jf. hvordan man levde der i forskningsstasjonens barndom...? Den opprinnelige stasjonsbygningen ble bygd av UiO, og sto ferdig i Den er ca. 700 m² og var utstyrt med lab, arbeidsrom, kurssal, stue, kjøkken, bibliotek, bad+badstue, dyrestall, akvarie-avdeling, verksted og garasje. Den er bygd for å tåle vinter, og mang en vinterøkolog har måttet grave seg fram til inngangen! Kari-Gunnarsbu, oppkalt etter to Finse-biologer, er vårt mobile feltlaboratorium. Ei Moelvenbrakke på meier (prototyp og eneste modell). Ble parkert på haugen og står der fortsatt. Et naturlig nok ikke utpreget populært overnattingssted! Den nye stasjonsbygningen var klar juli Nå er kursvirksomhet og forskningsvirksomhet fordelt på to bygninger. Den nye bygningen skal huse kursvirksomheten samt kunne brukes til konferanser. Den gamle bygningen er overtatt av forskerne (hovedfagsstudenter og ansatte) og ominnredet til formålet (f.eks. er den gamle kurssalen nå oppdelt i laboratorier). 3

4 HØYFJELLET Klima Selv om det er store forskjeller i geografisk beliggenhet og geologisk opprinnelse, har alle verdens høyfjell mange felles trekk når det gjelder klima. Enten det dreier seg om store fjellkjeder, slik som Andesfjellene og Himalaya, eller isolerte topper av vulkansk opprinnelse, som Kilimanjaro i Tanzania eller Mount Rainier i USA, gjør klimaet i de store høydene levevilkårene vanskelige for dyr og planter. Mens fjellene på høye breddegrader har lange vintre og korte somrer, blir vinteren kortere etterhvert som vi nærmer oss ekvator. I tropiske høyfjell er det liten forskjell på sommer og vinter, men temperaturen svinger mellom stor varme om dagen og frost om natta. Norske høyfjell ligger langt mot den andre enden av denne gradienten, slik at forholdene på mange måter blir mer lik de vi finner i arktiske strøk. Forandringer i klimaet med økende høyde over havet henger sammen med at lufttrykket gradvis reduseres. Temperaturen, som er en faktor av stor økologisk betydning, synker i gjennomsnitt med 0,67 C pr. 100 meter øking i høyde. De lave temperaturene fører til at vinteren i høyfjellet blir lengere enn i lavlandet, og dyr og planter får kortere tid til vekst og utvikling. Med redusert lufttrykk blir vanndamptrykket lavere, og lufta i høyfjellet blir klarere. Den inneholder også mindre støv enn i lavlandet. Disse forholdene gjør at innstrålingen av solenergi øker med høyden, men når sola er borte blir også utstrålingen større. Hurtige temperaturvekslinger, og store forskjeller mellom skygge og solbestrålte områder, er typisk for høyfjellet. Disse forholdene blir mer ekstreme jo høyere vi kommer og jo mer vi nærmer oss ekvator. Men også i norske høyfjell er denne effekten målbar. På Hardangervidda er den totale innstråling av energi på solrike dager % større enn i Bergen, og % større på skyete dager. Under norske forhold har lufttrykket i seg selv neppe direkte effekt på dyr og planter, men i andre fjellområder med store høyder kan den "tynne" lufta kreve spesielle tilpasninger. For uten temperaturen er vinden en viktig økologisk faktor. Med den kortvokste vegetasjonen vi har over tregrensa, øker vinden langs bakkenivå. Vindens avkjølende effekt virker inn på plantenes vekst, og det blir mindre skjul å finne for dyrene. Insekter vil lett kunne blåse bort fra sine egentlige habitater. Om vinteren virker vinden inn på hvorledes snødekket utformes. Tykkelsen av snødekket varierer mellom høye og lave områder i terrenget. Om våren blir det store forskjeller i den tid det tar før marka smelter fram, og dette virker sterkt inn på levevilkårene for planter og dyr. Over den lågalpine regionen er frostsprengningene og de medfølgende omveltningene i jorda også av stor betydning for planter og dyr. I hellende terreng kan tint jord renne nedover på de underliggende, frosne lagene (jordflyting = solifluksjon). Under slike forhold kan det være vanskelig for mange planter å etablere seg. På flate områder over den lågalpine regionen kan frost og tining i jorda føre til dannelse av polygonmark (strukturmark). 4

5 Skoggrenser I de fleste fjellområder, uansett hvor i verden vi befinner oss, danner den øvre grense for sammenhengende skog, den såkalte skoggrensa, et tydelig skille mot høyfjellet. Over skoggrensa går vegetasjonen over i busk- og lyngheier, enger, og snøleier avhengig av næringstilgang og snødekke. Både temperatur, vind, fuktighet og innstråling av solenergi er bestemmende for skoggrensas høyde over havet. Skoggrensa for bartrær faller ofte sammen med 10 C isotermen for årets fire varmeste måneder (juni-september). Vegetativ vekst kan skje ned til 8,3-8,4 C. I praksis vil det si at skoggrensa for barskog følger en linje hvor den gjennomsnittlige sommertemperatur er ca. 8,4 C. Bjørk tåler ca. 1 C lavere sommertemperatur i de fire vekstmånedene. Derimot setter den noe større krav til fuktighet. Bjørka går oftest høyere enn bartrær i norske fjellområder, så nær som i enkelte østlige, tørre strøk, hvor grana kan danne skoggrense i skrinne, tørre dalsider. Liksom gjennomsnittstemperaturen varierer med breddegraden, er det også stor variasjon i skoggrensas høyde over havet. Den når sitt høyeste, dvs. over 4000 m, i Mexico og Himalaya. Mot nord og sør blir den gradvis lavere, helt til den faller sammen med de arktiske og antarktiske skoggrenser ved havets nivå, henholdsvis på N og 56 S. I Norge dannes som nevnt skoggrensa alt overveiende av bjørk. Der hvor det fins barskog danner fjellbjørka oftest en sone over denne. Fjellbjørkeskogen representerer i våre områder den nordboreale regionen. Den høyeste skoggrensa i Sør-Norge fins øst for Jotunheimen, hvor fjellbjørkeskogen når opp til 1200 m. Derfra avtar høyden i alle retninger. På østsida av Hardangervidda ligger skoggrensa på ca m o.h., og på vestsida på ca m o.h. Langs kysten fra Agder til Møre går den ned til m o.h. I indre deler av Troms ligger skoggrensa på ca. 700 m o.h., men synker til m o.h. langs kysten. I Finnmark går skoggrensa helt ned til havets nivå, og faller sammen med den arktiske skoggrensa. Den nordøstlige kyststripen av Finnmark kan således betraktes som arktisk område (eller riktigere, hemiarktisk). Høyfjellets regioner Høyfjellet er områdene over skoggrensa. Etter plantedekkets utforming er det vanlig å inndele høyfjellet i tre regioner: Lågalpin, mellomalpin og høgalpin. Selv innenfor et begrenset geografisk område vil grensene for de ulike regionene kunne variere endel. Høyeste grenser ligger i solvendte skråninger og lune søkk. 5

6 Høyfjellet og dets regioner i Norge (etter Sømme 1987). Den lågalpine regionen strekker seg fra skoggrensa og til de øvre forekomstene av sammenhengende blåbærhei og vierkratt, dvs. ved m o.h. i Sør-Norge. Høydegrensa for myrdannelse ligger omtrent på samme nivå. Regionen domineres av einer, vierkratt og lyngheier. I Norge er det den lågalpine regionen som har mest variert vegetasjon og den artsrikeste flora av fjellets regioner. Mange plantearter har sin høydegrense nær øvre grense for den lågalpine regionen. Vegetasjonen har opptil tre sjikt; bunnsjikt, feltsjikt og busksjikt. Jorda er stabil, torvdannelse og podsolprofil forekommer. Den mellomalpine regionen strekker seg fra øvre grense for lågalpin og oppover så langt det er sammenhengende vegetasjon, dvs. til m o.h. i Sør-Norge. På rabbene overtar grasarter, starrarter og rabbesiv (Juncus trifidus) på bekostning av lyngvekstene. I lesider sees mest snøleier. Rabber og snøleier dekker mer og mer av marka med økende høyde. Vegetasjonen har opptil to sjikt; bunnsjikt og feltsjikt. Jorda er ustabil, jordflyting og polygonmark (strukturmark) forekommer. Den høgalpine regionen ligger over den mellomalpine regionen, og er karakterisert ved grus-, stein- eller blokkmark, eventuelt også snø og is. Plantene vokser enkeltvis og spredt på ustabilt, frostpåvirket jordsmonn. All høyere vegetasjon har snøleiepreg, dvs. rabbevegetasjon mangler. Organisk jord er ytterst sparsom. 6

7 Fra de høyeste toppene i høyfjellet strekker den nivale sonen seg nedover innen de høgalpine og mellomalpine regioner. Den omfatter både områder med permanent is og snø, og også områder som mesteparten av året ligger under snødekke, og hvor det i vegetasjonsperioden blir liggende snøleier som ofte varer sommeren ut. Istida Utbredelsen av vår tids dyr og planter har historisk sett sammenheng med forholdene under de store istidene i kvartær. Under den siste istida, Weichsel-tida, lå det meste av Nord-Europa under isdekket. Bare sørlige deler av England og Irland, samt sørvestre deler av Danmark var isfrie. Samtidig lå store deler av Nordsjøen over havets nivå, og sør for isen var det landforbindelse mellom England og fastlandet. Det er også mulig at det kan ha vært isfrie områder langs kysten lengre nord på steder som nå ligger under vann i Nordsjøen. På Andøya i Vesterålen er det funnet fossile planterester som er ca år gamle. Innenfor isdekket raget kanskje høye fjelltopper opp som nunatakker langs kysten av Møre og Nordland, eller de kan ha kommet tidlig fram da isen begynte å smelte. For omkring år siden var iskanten i full gang med å trekke seg tilbake, og for år siden var Norge for det meste fritt for is. Mange arter av planter og dyr overlevde siste istid på de isfrie områdene sør for isdekket. Klimaet var kaldt om vinteren, men ga levelige vilkår om sommeren. De sørlige delene av England hadde den gangen et plante- og dyreliv, som på mange måter likner på det vi finner i norske høyfjell i dag. Ettersom isen trakk seg tilbake fulgte mange dyr og planter etter. Beliggenhet HAUGASTØL - FINSEOMRÅDET Området ligger i nordenden av Hardangervidda. Dette er det sørligste, større fjellplatå på den nordlige halvkule og er av den grunnen svært verneverdig. Mange organismer har sin sørgrense her. Store deler av fjellplatået, i alt ca km², ligger over skoggrensa. Haugastøl (jernbanestasjonen, 988 m o.h.) ligger imidlertid nede i bjørkeskogen, mens Finse (jernbanestasjonen 1222 m o.h.) befinner seg godt over skoggrensa. Geologi De lavere deler av Hardangervidda består av fattig berggrunn, vesentlig granitt og gneiss, mer enn 600 mill. år gamle. De er rester av et gammelt fjellandskap, som etterhvert ble erodert av naturkreftene til et peneplan (dvs. et buktende, flatt landskap). På Finse kan vi se rester av dette peneplanet som ei hylle i fjellet i Finsenutene og Jomfrunut. Peneplanet lå ikke særlig høyt over havet, og da det for 500 mill. år siden inntraff store omveltninger i jordskorpa, sank det under havets nivå. Gjennom 7

8 periodene kambrium, ordovisium og silur ble det avsatt store mengder sedimenter over de gamle bergartene. Dette vedvarte til for ca. 300 mill. år siden. Da inntraff voldsomme omveltninger i jordskorpa (den caledonske fjellkjedefoldningen), og store stykker av det gamle grunnfjellet ble løftet opp og delvis skjøvet inn over sedimentene. Dette overskjøvete grunnfjellet betegnes som et skyvedekke. Sedimentbergartene ble kraftig sammenpresset og foldet, og så sterkt omdannet at man sjelden finner fossiler i dem. De omdannete sedimentene finner vi som to typer av fyllitt; en mørk type nederst, og en lysere, mer kalkholdig øverst. På Hardangerjøkulen og Hallingskarvet ligger et lag av skyvedekket på toppen, mens på de andre toppene nærmest Finse er de øvre lagene av fyllitt. Ved Haugastøl er berggrunnen fattig, og består av gammelt grunnfjell. Langs vannsigene blir næring fra rikere dalsider (fyllitt) lengre oppe fraktet nedover. De samme forhold gjør seg gjeldende i bunnen av Finsedalen. Særlig på nordsida av dalen ved Finse er tykkelsen av de rike fyllittlagene ganske store. De gir et godt næringsgrunnlag for plantelivet, som er meget rikere på nordsida enn på sørsida av dalen. Geologisk snitt gjennom Finsedalen. Finsevatnet i dalbunnen hviler på de gamle bergartene; granitt og gneiss (prikket på figuren). Høyere oppe ligger lagene av fyllitt (bølgelinjer), delt i et mørkt nedre og noe lysere øvre lag. Lagene av fyllitt er tynnest på sørsida av dalen, hvor peneplanet er erodert ned til en hylle. Over fyllittlagene ligger skyvedekket av de gamle bergartene (prikket) på Hardangerjøkulen i sør og på Hallingskarvet i nord. Klima I Norge kommer det meste av nedbøren vest for vannskillet, fordi framherskende vindretning er vestlig til sørvestlig. Dette bringer mye fuktig luft inn fra havet. Det setter i høyeste grad også sitt preg på Finseområdet. De nærmeste værstasjonene er Haugastøl og Finse. Haugastøl ligger i fjellbjørkeskogen øst for Finseområdet, 988 m o.h. Den gamle værstasjonen i området Slirå som lå på 1300 m o.h. 5 km vest for Finse målte gjennomsnittlig årsnedbør på 1006 mm, mens Finse har 990 mm. Det viser at jo lengre øst vi kommer for Vestlandsfjellene, jo større blir virkningen av 8

9 regnskyggen fra dem. Enda mer markert regnskygge er det på Haugastøl hvor nedbøren bare er 669 mm. Hardangerjøkulen gir en ekstra kjøleeffekt i Finseområdet. Mens gjennomsnittlig middeltemperatur for juli er 10,7 C på Haugastøl, er den bare 7,0 C på Finse. Om vinteren er det små forskjeller i temperatur. Gjennomsnittlig middeltemperatur for årets kaldeste måned, januar, er på Haugastøl -9,6 C, og på Finse -10,1 C. Den midlere gjennomsnittlige årstemperatur er -0,1 C på Haugastøl og -2,1 C på Finse. Dette er 0,2 C lavere enn høydeforskjellen mellom stasjonene skulle tilsi rent meteorologisk. Spesielt den lave sommertemperaturen på Finse fører til mye tåke og mange dager med skydekke og nedbør. Gjennomsnittlig er det 210 dager i året med nedbør. Både lave temperaturer og mye skyer fører til liten fordampning i området, og dermed er det også få virkelig tørre biotoper på Finse. Selv det grunneste jordsmonn får sjelden anledning til å tørke helt ut. Hardangerjøkulen setter sitt preg på området på sørsida av dalen. Sand og slam fra breen føres med bekker og elver, og avleires nede i dalbunnen som sedimentasjonsflater, som f.eks. Finsefetene. Energistrømmer I Finseområdet faller sørhellinger sammen med områdene på nordsida av dalen, hvor det også er rik berggrunn. I solfylte sørhellinger er det generelt større tilførsel av energi til plantene, dessuten blir det her lengre vekstsesong på grun av tidligere framsmelting på forsommeren. Innslaget av rikere biotoper f.eks. høgstaudevierkratt og engsnøleier er derfor større i sørhellinger enn i nordhellinger. I rike lier på Hardangervidda blir opptil 2,5 % av den tilgjengelige strålingen bundet i organisk materiale ved planteproduksjon, mens effektiviteten er redusert til 0,7 % i fattige, tørre lavheier. I gjennomsnitt for hele Hardangervidda kan man regne med en utnyttelse på 1 %. Det samsvarer godt med plantenes effektivitet i verdensmiddel. Totalproduksjonen av planter i rike høgstaude-vierkratt kan komme opp i nesten 1 kg tørrvekt pr m²/år, mens årsgjennomsnittsverdien for Hardangervidda er rundt 350 g/m² eller ca kcal/m² (for å regne om til joule/m² multipliseres kaloriverdien med 4,2). I figuren som følger vises det for et smågnagertoppår hvordan denne energien utnyttes av de ulike trofiske nivåer. Mange piler er sløyfet for å forenkle noe, f.eks. mangler pil fra alle grupper til CO 2 og humus. 9

10 Energistrøm i kcal/m² i et gjennomsnittshøyfjellssamfunn på Hardangervidda i et maksimum smågnagerår. (Tallene på pilene angir hvor mye energi som går fra et trofisk nivå til ulike ledd innenfor neste nivå. Tallene i "boksene" angir hvor mye energi pr. m² som er bundet i biomassen av vedkommende organismegruppe). Primærsuksesjon på morenemark Blåisen er en utløper av Hardangerjøkulen. Dagens breer hadde sin maksimale utstrekning omkring år 1750, seinere har de på grunn av bedret klima vært i tilbakegang. Når en bretunge ligger på samme sted over flere år, vil det dannes en endemorene. Den ytterste av endemorenene ved Blåisen er fra ca. år 1750 ("Den lille istid") og er svært framtredende i den vestre delen av området. I en sone fra 1750-morenen og innover mot bretungen sees flere endemorener dannet i ulike tidsrom etter Den innerste endemorenen er fra Fra 1930-årene og til 1987 skjedde en markert klimaendring med høyere sommertemperaturer, og breen trakk seg så raskt tilbake at det ikke ble tid til dannelse av nye endemorener. Etter 1987 er imidlertid breen på ny frammarsj, og nye grusvoller legges opp. Isfronten er svært aktiv med oppsprekking og kalving. Det kan derfor være livsfarlig å ferdes innunder brekanten! Området mellom 1934-morenen og bretungen er preget av enkelte radiære morener. Morenene i Blåisen-området er datert dels ved historiske data, dels ved 14 C-datering og dels ved lichenometri. Ved Blåisen og de fleste andre norske breene kan pionérmark defineres som alt som ligger innenfor 1750-trinnet, mens etablertmark er det som ligger utenfor og som aldri har vært isdekket siden siste istid. Pionérmarka kan videre deles inn i brefront, som er all mark som er påvirket av dagens bre, dvs. av smeltevann, 10

11 breleire, brebevegelser osv., og breforland, som er resten av pionérmarka fram til 1750-trinnet. At breen på denne måten har trukket seg tilbake, har gitt mye frigjort mark for ny vegetasjon. Vegetasjonsutviklingen på nylig blottlagt mark er i første rekke et resultat av tidsfaktoren. Andre faktorer som spiller inn, er jordsmonn, fuktighet og snødekkeforhold. ph i nylig blottlagte morenemateriale er svært høy, ofte over 8. Morenematerialet er usortert, dvs. at det inneholder alle mulige kornstørrelser. På grunn av utvasking av finmateriale synker ph etterhvert, men stabiliseres ettersom man nærmer seg den modne vegetasjonen utenfor moreneryggene. Ulike snødekkeforhold og fuktighetsforhold mellom topp og bunn på en morenerygg vil også skape forskjeller i vegetasjonen, både når det gjelder artssammensetning og tetthet av artene. Morenevegetasjonen er preget av ustabilitet, og plantedekket er variert. Vegetasjonen forandres over tid. Det foregår en suksesjon: Pionérfase konsolideringsfase klimaksfase Pionérplantene er de første innvandrere på den blottlagte morenemarka. Eksempler her er blant annet fjellbunke (Deschampsia alpina), fjellskrinneblom (Arabis alpina) og tuesildre (Saxifraga cespitosa). Mange av artene har vivipari, dvs. at de produserer vegetative yngleknopper som letter kolonisering og etablering av den blottlagte morenemarka. Etterhvert utkonkurreres disse artene av andre. I konsolideringsfasen blir vegetasjonen mer sluttet, og man kan begynne å skjelne ulike plantsamfunn. Etter år nås et maksimum i artsantall, et annet maksimum sees her i området etter år, deretter avtar artsantallet på veien mot klimaksfasen. Etter ca. 200 år inngår karakteristiske planter både fra klimaksfasen og fra konsolideringsfasen. Av typiske arter i konsolideringsfasen skal nevnes fjellsyre (Oxyria digyna) og lappvier (Salix lapponum); fra klimaksfasen fjellkrekling (Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum) og lusegras (Huperzia selago). Musøre (Salix herbacea) kan komme inn allerede i pionérfasen, men er bare vegetasjonsdannende i klimaksfasen. Avhengig av miljøfaktorene vil vegetasjonen utvikle seg mot ulike klimakssamfunn. Ved Blåisen er klimakssamfunnene kreklinghei, rabbesivhei og musøresnøleie, slik vi kan observere det i områdene godt utenfor 1750-morenen. Vi kan slå fast at etter 250 års suksesjon er fremdeles ikke klimaksvegetasjon nådd i området innenfor. 11

12 Vegetasjonsøkologiske gradienter VEGETASJONEN I HØYFJELLET Et av de viktigste begreper i vegetasjonsøkologien er begrepet økologisk gradient. En økologisk gradient beskrives av en økologisk faktor (eller flere sameksisterende økologiske faktorer) som varierer fra én ende av en skala til en annen. Vi skiller mellom regionale gradienter (som skyldes klimatiske faktorer) og lokale gradienter (som skyldes lokale økologiske faktorer). Vegetasjonen i Norden, og følgelig også vegetasjonstypene i fjellet, lar seg i hovedtrekk innordne langs fire viktige gradienter, to regionale og to lokale: Regionale gradienter Regiongradienten: Dette er en temperatur-(varme)gradient og derfor på samme tid også en høydegradient og en sør-nord-gradient. Laveste/sørligste region i Norge er den nemorale regionen (eike-bøkeskogsregionen) som går over i den boreonemorale (hemiboreale) regionen med blant annet sterkt innslag av eik sammen med gran og furu. Der eika klimatisk sett ikke klarer seg lenger, overtar de boreale regionene (sør-/mellom-/nordboreal), og gradienten avsluttes med de alpine regionene (låg-/mellom-/høgalpin). Oseanitetsgradienten: Grovt sett kan vi si at dette er en vest-øst-gradient i Norge. Den ene enden av skalaen har et oseanisk klima (mye nedbør, høy relativ luftfuktighet og små forskjeller mellom varmeste og kaldeste måned); den andre enden har et kontinentalt klima (lite nedbør, lav relativ luftfuktighet og varm sommer/kald vinter). På grunn av plantenes ulike klimakrav er det store forskjeller i vegetasjonen langs denne skalaen. Dette sees ikke minst på bunnsjiktet som i oseaniske strøk oftest domineres av moser (som er fuktighetskrevende organismer), mens lav (tørketålende) overtar dominansen i kontinentale strøk. Plantedekket får derfor gjerne en mørk, brun-grønn farge i vest, mens i øst fås en lysere, grågul farge på grunn av lavene. Langs Norges ytre vestkyst blir klimaet så oseanisk at der hvor vi skulle forvente å finne den nemorale regionen, istedenfor får den særegne kystheiregionen. Lokale gradienter Fuktighets-/snødekkegradienten: Dette er i virkeligheten to forskjellige gradienter, som vi her for enkelhets skyld har slått sammen. I skogsvegetasjon er forskjellene i snødekke om vinteren sjelden av avgjørende betydning for vegetasjonsutformingen. I lavlandet er det derfor vanlig at man definerer ulike serier av vegetasjon ut fra en fuktighetsgradient alene (som blant annet er korrelert med andre økologiske faktorer som topografi, grunnvannstand og jordas beskaffenhet). I fjellet derimot vil også snødekket være av den største betydning for forekomst av ulike vegetasjonstyper. Siden de samme framherskende vindretninger vil dominere over tid, blir snøfordelingen i fjellet omtrent den samme fra år til år. Det er imidlertid svært varierende snøtykkelse innenfor korte avstander på grunn av topografien, noe som 12

13 igjen gir en mosaikk av ulike vegetasjonstyper. Man skiller mellom rabbevegetasjon på steder med et manglende, sparsomt eller kortvarig snødekke, lesidevegetasjon på steder med et moderat snødekke, og snøleier med et langvarig snødekke, dvs. snøbare mindre enn 3 måneder i året. Ovenfor snøleiene vil snødekkegradienten og fuktighetsgradienten i jord følge hverandre, og vi kan også her dele fjellvegetasjon inn i fuktighetsserier. I tillegg vil vi i snøleiene ha en serie av snøleievegetasjonen; moderate, seine og ekstreme snøleier. REGIONER SNØDEKKE Moderate Seine Ekstreme snøleier snøleier snøleier Mellomalpin Rabbesivhei Vindlav- hei Krekling- Blåbær- Gras- Musøre- Mose- Lågalpin hei blålyng- snøleie snøleie snøleie hei Lavrik Lyngrik Blåbær- Storbregne SERIE Nordboreal fjellbjør- fjellbjør- småbregne- -fjell- keskog keskog fjellbjør- bjørkeskog keskog Mellomboreal Lavfuru- Lyngfuru- Blåbær- Storbregne skog skog granskog -granskog Sørboreal FUKTIGHET Tørr Middelstørr Frisk Fuktig SERIE Vegetasjonstypenes fordeling etter regiongradienten og fuktighets-/snødekkegradienten. Figuren tar bare med vegetasjonstyper på fattig grunn. Næringsgradienten: Denne bestemmes av berggrunn og løsmaterialets sammensetning, og består i virkeligheten av flere mer eller mindre parallelle, kjemiske og geologiske gradienter (blant annet varierende Ca ++, N, P, ph, basemetningsgrad og humusinnhold). Det er viktig å merke seg at det ute i naturen som regel er jevne overganger mellom de ulike vegetasjonstypene. Vegetasjonstypene (samfunnstypene) går gradvis over i hverandre og kan best betraktes som nyttige og praktiske enheter for å kunne beskrive og forstå plantenes variasjon langs økologiske gradienter. 13

14 Vegetasjonens utforming Utfra plantedekkets utforming kan man grovinndele vegetasjonen i 3 hovedtyper: hei, eng og myr. Hei Eng Myr utgjør vegetasjonstyper der marka domineres av risplanter (lyng og dvergbusker) og saftfattige gras, starr og siv. Lav og/eller mose forekommer i bunnsjiktet. Dette tilsvarer heipiplerke-steinskvettmark. er vegetasjonstyper hvor urter og saftige gras dominerer, og moser forekommer mer eller mindre vanlig i bunnen. I store trekk tilsvarer dette lappspurv-lirypemark. Utgjør vegetasjonstyper på dårlige drenerte steder hvor høy vannstand og en ufullstendig nedbrytning av planterester fører til opphopning av torv. Dette tilsvarer vadermark. Hei- og eng-typene utgjør fastmarkvegetasjonen, myr-typene våtmarkvegetasjon. I fjellet kan det av og til være vanskelig å skille mellom hei og myr. Fjellmyrene kan være grunne (lite torv) og dominert av risplanter og gras som i heiene. I myrvegetasjon sees imidlertid risplantene ofte konsentrert på tuedannelser, og i bunnen sees karakteristiske myrmoser, blant annet torvmoser (Sphagnum). Plantedekket lar seg ikke alltid klart innordne i en av disse gruppene. Vegetasjonstyper som vanligvis holdes utenfor denne hovedinndelingen, og som dekker mindre sammenhengende arealer, er vannvegetasjon, elvekantvegetasjon, sumpvegetasjon, kildevegetasjon og vegetasjon i berg og ur. Fastmarkvegetasjonstypene i fjellet er lokalt i hovedsak bestemt av næringstilgangen og snødekkets mektighet og kan ordnes langs to gradienter én fra fattig til rik (næringsgradienten) og en annen fra snøbar rabbe til ekstremt snøleie (rabbe-snøleiegradienten). Rabbevegetasjon fins på de mest vindeksponerte lokalitetene hvor snødekket om vinteren er sparsomt og ustabilt (ekstrem rabbe). Her vokser arter som tåler lave temperaturer og store temperatursvingninger, dessuten sterk uttørking og vindslitasje. En fordel er imidlertid at rask avsmelting gir en lang vegetasjonsperiode. Rabbevegetasjon er tørre heisamfunn med et feltsjikt dominert av lyng-, gras- og starrarter. Snøleiene har helt andre klimatiske forhold enn rabbene. Snødekket hindrer vinterkulda i å trenge ned, og temperaturen er sjelden under 0 C der snøleiene er utviklet. Snødekket gir plantene en stabil, lang vinterhvile, og plantene utsettes i liten grad for vårfrost. Fuktighetstilgangen er god. Det langvarige snødekket gir en kort vekstsesong for plantene. Snøleiene omfatter både hei- og engtyper. Det samme gjør lesidevegetasjonen som har noe mindre snødekke enn de rene snøleiene. Vegetasjonssamfunn som overrisles av smeltevann gjennom vekstsesongen er spesielt rike på urter og saftige gras og vil klassifiseres som eng. I snøleier hvor jorda tørker raskt opp etter framsmeltingen, fås dominans av gras- og starrarter, hvilket gir et heipreg. 14

15 Ustabile snøleier sammen med pionérmark, som ofte påtreffes i den mellomog høgalpine regionen, tilsvarer snøspurv-fjellrypemark. Fastmarkvegetasjon i fjellet De forskjellige hovedtypene av fastmarkvegetasjon i fjellet er oppsummert i tabellen på side 17. Næringsfattige samfunn Vindlavhei fins på de mest vindeksponerte og temperaturmessig mest ekstreme lokalitetene. En lys matte av lavarter, særlig "vindlavene" rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) og gulskinn (Cetraria nivalis) dominerer. I øvre lågalpin og i mellomalpin region tiltar forekomstene av sauesvingel (Festuca ovina) og rabbesiv (Juncus trifidus). Typen dekker store arealer i kontinentale strøk, men f.eks. på Finse fins den bare som små flekker på forhøyninger i terrenget, og glir her gradvis over i kreklingheia. Kreklinghei er avhengig av en viss snøbeskyttelse vinterstid og fins på noe mindre eksponerte lokaliteter enn foregående type. Feltsjiktet domineres av fjellkrekling (Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum), men også lyngarter som rypebær (Arctostaphylos uva-ursi) og skinntryte (Vaccinium uliginosum) er vanlige. I bunnsjiktet erstattes vindlavene av moser, reinlaver (Cladina spp.) og islandslav (Cetraria islandica). Særlig på overgangen mot blåbærheia sees ofte en krattsone med einer (Juniperus communis) (mot Haugastøl også dvergbjørk (Betula nana)) og med blant annet mye kvitkrull (Cladina stellaris) som ellers er sjelden på Finse. Rabbesiv (Juncus trifidus), sauesvingel (Festuca ovina) og geitsvingel (Festuca vivipara) tiltar med høyden. I mellomalpin region overtar rabbesivhei for kreklingeller blåbær-blålyng-hei. Blåbær-blålynghei er utviklet på beskyttede steder med et stabilt og mer langvarig snødekke. Typen dekker størst areal i snørike, oseaniske fjelltrakter. Typisk er sammenhengende blåbærvegetasjon (Vaccinium myrtillus) med et mer eller mindre tydelig innslag av blålyng (Phyllodoce caerulea) (som er sjelden på Finse). Dessuten inngår flere urter (som også) opptrer i lavlandet. Bunnsjiktet er preget av lyngskjeggmose (Barbilophozia floerkei), sigdmoser (Dicranum spp.) og islandslav (av og til kvitkrull). Siden mye av Finseområdet ligger på overgangen mellom lågalpin og mellomalpin region, og blåbær her har sin klimatiske høydegrense (til m o.h.) er typen forholdsvis sparsomt utviklet her og forekommer først og fremst i lavereliggende, snøbeskyttede sørskråninger. Rabbesivhei tar kreklingheias og blåbær-blålyngheias plass langs rabbesnøleiegradienten der disse typene opphører ved overgangen til den mellomalpine regionen. Rabbesiv og stivstarr (Carex bigelowii) dominerer i feltsjiktet, og bunnsjiktet domineres av lavarter som gulskinn, gulskjerpe (Cetraria cucullata), rabbeskjegg og jervskjegg (Alectoria nigricans). 15

16 Grassnøleie (moderate snøleier) er utviklet på næringsfattige, beskyttede lokaliteter i både lågalpin og mellomalpin region. Vegetasjonstypen fins i skråninger nedenfor blåbærheia, hvor vegetasjonsperioden blant annet er for kort for at blåbær skal kunne trives. Viktige arter for grassnøleiene i området er gulaks (Anthoxanthum odoratum), finnskjegg (Nardus stricta) og smyle (Deschampsia flexuosa), som alle kan dominere alene. Dessuten er stivstarr vanlig, som for øvrig opptrer langs det meste av rabbe-snøleiegradienten. Musøresnøleie (seint snøleie) sees på lokaliteter med svært langvarig snødekke og opptrer med økende hyppighet mot høyereliggende, mellomalpine områder. Musøre (Salix herbacea) danner tette matter på ofte ustabil jord og står ofte under vann i utsmeltningsperioden. Bunnsjiktet er dominert av moser. Mosesnøleie (ekstremt snøleie) er den mest ekstreme snøleietypen, hvor vekstsesongen er så kort at karplantene ikke rekker å gjennomføre sine årssykler her, og følgelig mangler. Vegetasjonen utgjøres av en tett mosematte, eller jorda er bare dekket av et gråsvart, tynt levermoselag, for det meste snømose (Anthelia spp.) Næringsrike samfunn Reinrosehei er en vidt definert vegetasjonstype som strekker seg fra rabbene og langt ned i lesidene på næringsrik grunn. Karakteristisk er forekomsten av reinrose (Dryas octopetala) og dens ledsagerarter, slik som rabbetust (Kobresia myosuroides), rynkekvier (Salix reticulata), bergstarr (Carex rupestris), flekkmure (Potentilla crantzii), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), reinmjelt (Oxytropis lapponica) og setermjelt (Astragalus alpinus). Typen er artsrik og inneholder i tillegg til næringskrevende arter også rabbenes og lesidenes typiske gras-, starr- og lyngarter, slik de også forekommer på fattig grunn. De mest ekstreme og tørre rabbene domineres av rabbetust og bergstarr. Engsnøleier (moderate snøleier) er de middels rike til rike områdenes parallell til grassnøleier. Vegetasjonen er en blomstereng av lave urter og gras som tåler langvarig snødekke, og som får tilførsel av næringsrikt sigevann iallfall i deler av sesongen. Artssammensetningen varierer betydelig med jordas næringsstatus og varigheten av sigevannstilførselen. Karakteristiske arter er blant annet engsoleie (Ranunculus acris), fjellsyre (Oxyria digyna), fjellfiol (Viola biflora) og marikåpe (Alchemilla spp.). 16

17 Hovdetyper av fastmarkvegetasjon på Finse (med utvalg av dominerende og enkelte karaktreistiske planter). For mellomalpin region må blåbær-blålynghei skiftes ut med rabbesivhei. Rabbe VINDLAVHEI REINROSEHEI Fjellkrekling (Empetrum nigrum ssp. Reinrose (Dryas octopetala) hermaphroditum) Bergstarr (Carex rupesrtis) Fjelltjæreblom (Lychnis alpina) Dvergjamne (Selaginella salaginoides) Gulskinn (Cetraria nivalis) Fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) Gulskjerpe (C. cucullata) Flekkmure (Potentilla crantzii) Rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) Fjellrapp (Poa alpina) Fjellreinlav (Cladina mitis) Fjellsmelle (Silene acaulis) Grå reinlav (C. rangiferina) Fjelltistel (Saussurea alpina) Rynkevier (Salix reticulata) KREKLINGHEI Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) Fjellkrekling (Empetrum nigrum ssp. Setermjelt (Astragalus alpinus) hermaphroditum) Rabbetust (Kobresia myosuriodes) Rypebær (Arctostaphylos alpinus) Sauesvingel (Festuca ovina) Blokkebær (Vaccinium uliginosum) Snøbakkestjerne (Erigeron uniflorus) Tyttebær (V. vitis-idaea) Snøsøte (Gentiana nivalis) Rabbesiv (Juncus trifidus) Labbmose (Rhytidium rugosum) Sauesvingel (Festuca ovina) Seterhusmose (Hylocomiastrum pyrenaicum) Stivstarr (Carex bigelowii) Dvergbjørk (Betula nana) ikke på Finse + flere andre arter Einer (Juniperus communis) Grå reinlav (Cladina rangiferina) Fjellreinlav (C. mitis) Islandslav (Cetraria islandica) BLÅBÆR-BLÅLYNGHEI Blåbær (Vaccinium myrtillus) Fjelljamne (Diphasiastrum alpinum) Gullris (Solidago virgaurea) Skogstjerne (Trientalis europaea) Smyle (Deschampsia flexuosa) Bleikmyrklegg (Pedicularis lapponica) Lyngskjgegmose (Barbilophozia floerkei) Sigdmose (Dicranum spp.) Islandslav (Cetraria islandica) GRASSNØLEIE ENGSNØLEIE Smyle (Deschampsia flexuosa) Engsoleie (Ranunculus acris) Finnskjegg (Nardus stricta) Fjellfiol (Viola bicolor) Stivstarr (Carex bigelowii) Fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) Fjelløvetann (Taraxacum croceum coll.) Trefingerurt (Sibbaldia procumbens) Fjellrapp (Poa alpina) Storbjørnemose (Polytrichum commune) Fjellsyre (Oxyria digyna) Fjelltistel (Saussurea alpina) Harerug (Bistorta vivipara) Snøbakkestjerne (Erigeron uniflorus) MUSØRESNØLEIE POLARVIERSNØLEIE (ikke på Finse) Musøre (Salix herbaeca) Polarvier (Salix polaris) Dverggråurt (Omalotheca supina) Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) Moseylng (Cassiope hypnoides) Snøsoleie (Ranunculus nivalis) Issoleie (Raunnculus glacialis) mell.alp. Planmose (Distichium spp.) Rypestarr (Carex lachenalii) Snøbinnemose (Polytrichastrum sexangulare) Snøfrostmose (Kiaeria starkei) Snømose (Anthelia spp.) Snøsyl (Cladonia ecmocyna) Safranlav (Solorina crocea) MOSESNØLEIE Snøbinnemose (Polytrichastrum sexangulare) Snø- Snøfrostmose (Kiaeria starkei) leie Snømose (Anthelia spp.) Fattig Rik 17

18 SOPP I HØYFJELLET Fungaen forandrer seg over skoggrensa, og flere nye arter spesielle for høyfjellet opptrer. Imidlertid er mange av lavlandsartene fortsatt ganske vanlige i den lågalpine regionen. Noen arter, slik som blek flathatt (Collybia dryophila) og vanlig lakssopp (Laccaria laccata), er ubikvistiske, dvs. like vanlige overalt i både lavland og høyfjell. Videre opptrer noen arktisk-alpine sopper i lavlandet, spesielt langs vestkysten (lave sommertemperaturer), f.eks. de lavdannende stilksporesoppene i slekta navlesopp (Omphalina). Av ikke-licheniserte sopper i fjellet kan vi nevne noen av de aller vanligste og iøynefallende artisk-alpine artene på Finse, alle er hattsopper: fjellslørsopp (Cortnarius alpinus), reinroseslørsopp (C. subtorvus), fjellfluesopp (Amanita nivalis), fjellkremle (Russula nana), skarp vierkremle (R. norvegica) og snøleiesildekremle (R. chamitae). Lav En lav er en sopp som lever mutualistisk med en alge. Algen skaffer soppen organisk næring gjennom sin fotosyntese, mens soppen beskytter algen mot uttørking og trolig skaffer algen mineralnæring fra voksestedet. Lavene vokser svært sakte, de trenger derfor lite næring og kan følgelig etablere seg på steder hvor vi ikke finner annen vegetasjon, f.eks. på stein og berg. Ingen annen vegetasjon går høyere til fjells. Det fins flere lavarter på Galdhøpiggen. Lavene er ofte pigmenterte gule, røde, brune, svarte. En del av disse pigmentene skyldes lavsyrer. Lavsyrene har muligens flere funksjoner; de løser opp stein, beskytter mot ultrafiolett lys, er giftige og forhindrer beiting osv. Soppen er vanligvis en sekksporesopp (Ascomycota), algen en grønnalge eller blågrønnbakterie. Lavene i høyfjellet har ofte karakteristisk økologi: Rabber: På avblåste rabber dominerer mange lav. På den mest avblåste vindlavheia dominerer rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca), stundom sammen med jervskjegg (A. nigricans) og groptagg (Coelocaulon aculeata). På noe mindre avblåst vindlavhei og et godt stykke ned i kreklingheia kommer gulskinn (Cetraria nivalis) og gulskjerpe (Cetraria cucullata). Fra kreklingheia og nedover i lesidevegetasjonen begynner reinlavene (Cladina spp.) (med grå reinlav (Cladina rangiferina), fjellreinlav (C. mitis) og kvitkrull (C. stellaris)) og islandslav (Cetraria islandica) å dominere. På rabber kan vi også påtreffe noen av våre meget få lav hvor stilksporesopp (Basidiomycota) er sopp-partneren: Lavnavlesopp (Omphalina hudsoniana) og kantarellnavlesopp (O. alpina). Snøleier: Snøleiene har også sine lavarter, selv om det her er mosene som dominerer i bunnsjiktet. I grassnøleier og mindre ekstreme musøresnøleier finner vi snøsyl (Cladonia ecmocyna) og snøskjerpe (Cetraria delisei). Pionérmark: På ustabil mark, ofte i polygonmark og andre steder med jordflyting, opptrer safranlav (Solorina crocea) i store mengder (f.eks. nær Blåisen), eller i stier, på vegkanter og steder med jordflytning. Denne lever i symbiose med blågrønnbakterier som kan fiksere N 2 fra atmosfæren og er derfor en viktig kilde for nitrogen i pionérmarka. Safranlav kan også gå inn i musøresnøleiene. Saltlav-artene (Stereocaulon spp.) er vanlige på steder med sterk slitasje, f.eks. vind, tråkk (ved stier ol.) eller overbeiting av rein. 18

19 Stein og berg: Her finner vi våre mest hardføre lav, f.eks. mange skorpelav og navlelavene (Umbilicaria). Karakteristisk er lavfloraen på "fuglesteiner". På disse steinene sitter fuglene enten og speider etter et bytte eller er på vakt overfor en mulig predator. På toppen vil det derfor samle seg fuglemøkk og eventuelt gulpeboller og andre rester etter et måltid. Lavene vil da gruppere seg etter deres krav til næring (først og fremst fosfor og nitrogen). Øverst er det en gul sone med den oransje grynmessinglav (Xanthoria candelaria) og den gulgrønne grynragg (Ramalina polymorpha). Dette er gjødseltolerante arter. Her på toppen er gjødsel en maksimumsfaktor og giftig for de fleste lav-artene. I midten kommer en svart sone med næringskrevende (men ikke gjødseltolerante) navlelaver, mest vardelav (Umbilicaria arctica), men også den svarte busklaven steinskjegg (Pseudephebe pubescens). Nederst ser vi en grønn sone med nøysomme skorpelav som kartlav (Rhizocarpon spp.) og fokklav (Haematomma ochroleucum). Eksempler på mykorrhiza i fjelløkosystemer på Finse. Selv om mykorrhiza er avgjørende for vegetasjonen og dermed for hele økosystemet, er det ikke lett å se mykorrhiza i felt. Bortsett fra feltobservasjoner av fruktlegemer til de mest iøynefallende ektomykorrhizasoppene, særlig hattsoppene og de store morklene, må vi nedi jorda og undersøke røttene for å studere fenomenet. Og når vi har dratt opp noen røtter, stopper ikke problemene der. For det første må man lære å identifisere hva som er mykorrhiza. For det andre er det slett ikke alle mykorrhizatyper vi umiddelbart ser i lupe eller mikroskop (stort sett bare ektomykorrhiza). For det tredje er det vanskelig, eller umulig å identifisere mykorrhiza til art uten å bruke genetiske markører. Med unntak av monotropoid mykorrhiza, fins alle mykorrhizatyper representert på Finse: Arubuskulær mykorrhiza (A-mykorrhiza): Denne er så å si umulig å studere uten (1) å vite hvilke planter som egner seg for studium og (2) å bruke tidkrevende fargeprosedyrer for å lokalisere hyfer, arbuskler og vesikler i røttene. Det er også mulig å sile jord gjennom meget fin sil slik at de store klamydosporene holdes tilbake. Imidlertid har vi, til tross for å ha sett på mange jordprøver fra Finse, til gode å se slike klamydosporer. Konklusjonen er at vi ikke bruker tid på dette. Ericoid mykorrhiza: På Finse bør vi kunne identifisere ericoid mykorrhiza på blåbær Vaccinium myrtillus, blokkebær V. uliginosus, tyttebær V. vitis-idaeus og fjellkrekling Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum. Mykorrhizaen sitter på meget tynne og lange røtter, og det er derfor viktig å få opp ei lyngplante med rikelig jordklump. På labben vaskes det hele med mye vann. De tynneste røttene legges i cotton blue og studeres i mikroskop. Mucigel med hyfer burde kunne sees. Arbutoid mykorrhiza finner vi hos mjølbær Arctostaphylos uva-ursi og rypebær A. alpinus. Den minner om ektomykorrhiza. Vi får vurdere om dette er noe å bruke tid på. Orkidémykorrhiza: Det er ikke mange orkidéer på Finse. Den vanligste er grønnkurle Coeloglossum viride. Det er imidlertid umulig å se noen sopp på røttene uten å dyrke dem fram. Av naturvernhensyn kan vi heller ikke grave opp orkidéer for 19

20 å lete etter noe vi helt sikkert ikke kommer til å finne. (Husk på at graver vi opp en orkidé med knoller, har vi tatt hele planta!) Ektomykorrhiza: Det er denne mykorrhizatypen vi vil konsentrere oss om. På Finse er den enerådende på vier Salix (f.eks. musøyre Salix herbacea, rynkevier S. reticulata, sølvvier S. glauca og lappvier S. lapponum), reinrose Dryas octopetala, harerug Bistorta vivipara og rabbetust Kobresia myosuroides. Med unntak av sistnevnte (som vokser på rabber på kalk), er disse plantene svært viktige i økosystemer til fjells. I fjellet danner de fleste sopper som har store fruktlegemer ektomykorrhiza. Unntakene er noen kjøttfulle røyksopper, sjampinjonger, ridderhatter og traktsopper (som alle er saprotrofe). Vanlige arter på Finse er: svart begermorkel Helvella corium fjellslørsopp Cortinarius alpinus reinroseslørsopp Cortinarius subtorvus mørkpuklet slørsopp Cortinarius decipiens sennepslørsopp Cortinarius croceus polarslørsopp Cortinarius polaris fjellreddiksopp Hebeloma alpinum slørrediksopp Hebeloma mesophaeum spisspuklet trevlesopp Inocybe acuta knolltrevlesopp Inocybe asterospora gulbrun trevlesopp Inocybe dulcamara spiss trevlesopp Inocybe rimosa viertrevlesopp Inocybe salicis sandtrevlesopp Inocybe lacera fjellfluesopp Amanita nivalis vanlig lakssopp Laccaria laccata fjellakssopp Laccaria altaica fjellmoriske Lactarius nanus gul fjellmoriske Lactarius salicis-herbaceae fjellkremle Russula nana skarp vierkremle Russula norvegica snøleiesildekremle Russula chamiteae traktfrynsesopp Thelephora caryophyllea Disse soppene kan identifiseres på sine fruktlegemer, noe som indirekte forteller at de aktuelle plantene i nærheten kan ha ektomykorrhiza med de samme soppene. Problemet er at slett ikke alle ektomykorrhizasopper danner synlige fruktlegemer, enten fordi fruktlegemene opptrer sjelden, eller fordi de er uanselige, eller fordi soppene ikke danner kjønnete stadier. Det siste gjelder en del imperfekte sekksporesopper. Som fellesbetegnelse kan vi kalle disse ektomykorrhizatypene for ikke-fruktlegemedannendeektomykorrhiza, NCEM (no carpophore producing ectomycorrhiza). På Finse er det blitt identifisert en del NCEM fra harerug Bistorta vivipara: Ascomycota Cenococcum geophilum Phialocephala Helotiales Basidiomycota Tomentella Sebacinaceae Disse mykorrhizatypene kan bare observeres ved å grave opp røttene og studere strukturen på rottuppene i lupe. Problemet er imidlertid at utseendet varierer sterkt innenfor en bestemt art, og dessuten at flere ulike arter (til og med fra både sekksporesopper og stilksporesopper) kan være helt like. Det beste er å isolere soppene i kultur og ekstrahere DNA til identifikasjon. Det var på denne måten de nevnte soppene ble identifisert fra harerug på Finse. Likevel kan vi gi en grov oversikt over typer av rottupper, morfotyper, som kan gi en viss pekepinn på hvilken ektomykorrhizasopp vi har foran oss. 20

21 Morfotype Sopp A) Hvit svak rosa, pæreformet kremler Russula, risker Lactarius, Tomentella B) Lysebrun med hvit spiss kremler Russula, risker Lactarius C) Kraftig gul sennepslørsopp Cortinarius croceus, polarslørsopp C. polaris D) Grå, lang og relativt tynn trevlesopper Inocybe, Sebacinaceae, Helotiales E) Grå med hvit spiss, glatt kremler Russula, trevlesopper Inocybe F) Mørkebrun med lys spiss Tomentella G) Svart og mer eller mindre glatt Tomentella H) Svart med tettsittende, stive hår Cenococcum geophilum I) Svart med hvit spiss Phialocephala, Tomentella, Sebacinaceae, slørsopper Cortinarius, trevlesopper Inocybe J) Hvit basis, sølvglinsende spiss slørsopper Cortinarius, reddiksopper Hebeloma, trevlesopper Inocybe 21