4. Landmiljøet - fugl og pattedyr

Transkript

1 4. Landmiljøet - fugl og pattedyr Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 Foruten terrestriske dyr behandles her fugl generelt, dvs. også fuglebestander fra Fastlands- orge med tilknytning til marine næringskjeder. Opplysninger om en del av de samme fugleartene finnes også i kap. 8 (Arktis), foruten at miljøgiftdata fra Antarktis (kap. 9) i stor grad gjelder fugl. Mink og oter behandles i kap. 7 på grunn av sin overveiende tilhørighet til akvatiske næringskjeder og problemene med å skille mellom dyr vesentlig knyttet til saltvann henholdsvis ferskvann. 4.. Materialet Prøvene skriver seg fra hele landet, fra Lindesnes til Sør-Varanger og fra Ytre Sogn til Femundsmarka. Både berggrunn, klima, graden av atmosfærisk nedfall, og den naturlig forekommende flora og fauna varierer mye langs disse sør-nord og øst-vest gradientene. Artene tilhører ulike næringskjeder fra primærkonsumenter til toppredatorer, og noen av dem er stedtro, mens andre er trekkende. Det sier seg selv at det er vanskelig å forenkle et så komplisert system uten å underslå interessante detaljer. Denne gjennomgangen tar først og fremst sikte på å framstille hovedtrekkene når det gjelder forurensningsnivået i den norske fastlandsfaunaen. Organismene som dekkes begrenser seg til fugl og pattedyr, idet det ikke var mulig å finne analyser av miljøgifter eller radioaktivitet i krypdyr, amfibier eller virvelløse dyr. Datamaterialet fra fugl dominerer når det gjelder klororganiske stoffer og kvikksølv, mens det ellers er utført flest metallanalyser i pattedyr. Det er prioritert å vise miljøgiftnivåene i egg og lever, som er de vanligst forekommende prøvetypene. Som en hovedregel er bare leververdiene tatt med hvis flere organer fra ett og samme individ er blitt analysert. Det er også vist at det er en relativt god samvariasjon mellom de ulike organer når det gjelder nivåer av klororganiske stoffer (Holt et al. 979). Egg har i fersk tilstand en noenlunde fast mengdefordeling mellom fett, vann og proteiner, og er derfor det nærmeste en kommer en standardisert miljøprøve (Gilbertson et al. 987). Leveren er et organ som det er lett å ta prøve av, den er fettrik og fungerer blant annet som et mellomlager og "renseanlegg" for miljøgifter. Variasjoner i kondisjon vil påvirke fordelingen av fett mellom leveren og andre organer og dette vil innvirke på konsentrasjonene av organiske miljøgifter i ulike vev (Stickel og Stickel, 99, Sodergren og Ulfstrand, 972). Organkonsentrasjonene av miljøgifter er i alminnelighet oppgitt på våtvektsbasis, i enheten mg/kg (ug/g, ppm). Det er flere grunner til dette. I egg viser konsentrasjonene på våtvektsbasis minst variasjon. Fosteret forbruker fett under rugingen, og målt på fettbasis vil innholdet av fettløselige miljøgifter ved klekketidspunktet bli opp til % fornøyet i forhold til i et ferskt egg (Peakall og Gilman, 979). Målt på våtvektsbasis vil imidlertid verdiene bare øke med ca 2 % i samme tidsrom. Der hvor konsentrasjonene har vært oppgitt på tørrvektsbasis eller fettvektsbasis, er de omregnet til våtvekt ut fra angitt tørrstoff- eller lipidinnhold. Hvis slike opplysninger har manglet, er det brukt anslåtte verdier basert på erfaringstall for tørrstoffinnhold. For egg må tørrvektsverdiene ganges med,-, for å få våtvektsverdier (en faktor på,2 er brukt ved ukjent verdi), og fettvektsverdiene med,-, (gj.snitt,2). Gjennomsnittsverdiene for hver enkelt art er brukt når fettprosenten ikke har vært oppgitt. Der vekten av egget har vært oppgitt er eggprøvene korrigert for vanntap under ruging. For lever er korreksjonsfaktorene, for tørrvektsbasis og,4 for fettvektsbasis brukt. Vanligvis har ikke de ulike kildene oppgitt enkeltverdier, men gjennomsnitts- eller medianverdier, samt standardavvik og/eller minimums- og maksimumsverdier. I de figurer og tabeller er slike verdier vektet med antallet prøver. Median-, gjennomsnittsverdier og geometrisk middelverdi er brukt om hverandre av ulike forfattere. De er alle betraktet som et uttrykk for den sentrale tendensen i materialet, og er behandlet likt, selv om gjennomsnittsverdiene som oftest ligger over de to andre målene. Dette skyldes at miljøgiftverdiene i en populasjon som oftest ikke følger normalfordelingskurven, men har en hale av verdier som ligger relativt mye 4

2 høyere enn andre (Blus et al. 972). Der hvor forfattere har oppgitt at verdiene ligger under deteksjonsgrensen er denne verdien brukt. Minimumskonsentrasjonene vil derfor i mange tilfelle være satt for høyt. Rapporten bygger i hovedsak på publiserte data, men en del av materialet er upublisert. I slike tilfelle er bruken i foreliggende rapport klarert med rettighetshaverne. BEIVlERK: Da tabellene gjengir bearbeidede og sammenslåtte data fra mange kilder har det vært upraktisk å angi disse i tilknytning til tabellene. I stedet er de kildene som er brukt som underlag for tabellene merket med * i litteraturlisten. Analysene av innholdet av miljøgifter i vilt i orge startet i 9 (Holt et al. 979). Mesteparten av analysene av klororganiske stoffer er analysert ved Veterinærinstituttet/Veterinærhøgskolen (VI) i Oslo. Fram til 988 ble PCB bestemt som totalinnhold ved sammenligning med en teknisk PCB-blanding (Holt og Sakshaug 98, Bjerk og Holt 97). Etter overgangen i 988 til gasskromatografi med kapillærkolonne representerer de angitte PCB-konsentrasjonene en sum av enkeltforbindelser (Gabrielsen et al. 99). Tungmetallanalysene er utført ved flere laboratorier, i hovedsak ved IA's laboratorium, Trondheim, Universitetet i Trondheim og ved Veterinærinstituttet i Oslo. Det finnes ca. arter av landpattedyr, over 22 hekkende fuglearter og ca arter av amfibier/krypdyr i orge (orsk zoologisk forening 9). oen dyregrupper er bedre undersøkt enn andre, og blant fuglematerialet er dagrovfugler, sjøfugler og hønsefugler de som er best studert. Av landpattedyrene er det arter som har økonomisk og rekreasjonsmessig betydning i forbindelse med jakt som er best undersøkt, det vil si elg, hjort, rein, rådyr og hare. For klororganiske stoffer er denne gjennomgangen basert på et materiale bestående av ca 27 prøver fordelt på 42 arter (8 arter av fugl og fire arter av pattedyr inklusive mink og oter som behandles i kap. 7.). DDE- og PCB-innholdet er analysert i nesten alle prøvene av fugl, mens HCB er målt i over halvparten. Av de mer sjeldent forekommende giftstoffene er mirex er påvist i 8 prøver, mens dioksiner bare er målt i to vandrefalkegg, og toksafen i ni egg av fossekall. Ellers finnes det en del resultater for dieldrin, lindan, ulike chlordaner og oktaklorstyren. Svært få pattedyr er analysert for klororganiske stoffer, de fleste i elg (2 ind., Tabell 4.), og de aller fleste har hatt konsentrasjoner under deteksjonsgrensen. For flere grupper av organiske miljøgifter som krever avansert analysemetodikk er det enten ingen data eller dekningen er mangelfull. Dette gjelder spesielt non-orto (dioksinlignende) PCB, dioksiner, bromerte flammehemmere og toksafen. Tabell 4.. Antall prøver av norske pattedyr og fugl analysert for klororganiske stoffer og metaller 9-99, negative prøver inkludert. Table 4. l. umber of samples from orwegian mammals and birds analysed for organochlorincs and metals 9-99, negative samples included. Klororganiske stoffer DDE Dieldrin Dioksin HCB HOI Chlordaner Mirex Oktaklorstyren PCB Toksafen Fugl Pattedyr Metaller Al As Cd Co (r Cu Hg Mn i Pb Se Zn Fugl Pattedyr

3 Metallanalysene i denne rapporten skriver seg fra fuglearter og 9 arter av pattedyr, fordelt på i alt ca 8 prøver: Kadmium er målt i over prøver, kvikksølv i over 4, sink i ca, kobber i ca 29, og bly i ca 27. Antallet er noenlunde likt fordelt på pattedyr og fugl, men med tyngdepunkter på kvikksølv i fugl og kadmium og bly i pattedyr. Tungmetaller blir som oftest analysert i indre organer, spesielt i lever og nyre, men også fjær er mye brukt. Data fra fjæranalyser er i hovedsaken holdt utenfor i denne sammenstillingen (kfr. figurene 4. og 4.), men se ygård (997b) for en mer utførlig behandling av nivåene i rovfugl. Hos hjortedyr er noen analyser utført på kjevebein. Det er som nevnt ikke funnet data for miljøgiftinnhold i virvelløse dyr. Meitemark har imidlertid vært foreslått i forsknings- og overvåkingssammenheng som indikatorart for tungmetallog PAH-forurensning. PAH er lett omsettelig og akkumulerer i liten grad i de fleste virveldyr. Følgelig har det bare vært gjort noen få registreringer av denne gruppen i pattedyr og ingen i fugl. Rangering etter miljøgiftinnhold: I tabellene over forekomst av klororganiske stoffer og enkeltelementer (tab ) er artene med høyest gjennomsnittsnivå for hele perioden satt øverst. Arter med færre enn prøver totalt er kursivert, for å indikere at rangering på grunnlag av så få prøver er usikkert. Ved vurdering av rangeringen må en ta i betraktning skjevfordelingen av materialet i ulike tidsperioder, og at miljøbelastningen kan ha endret seg mye over tid. Gruppering av materialet: Hos fugl er artene gruppert i kategorier i forhold til deres habitat (levested), næringsvalg og trekkvaner. Dette er gjort på bakgrunn av opplysninger om artene i generell håndboklitteratur (Haftorn 97, Gjershaugef a/. 994) Akkumulering i relasjon til dokumenterte eller sannsynlige effekter hos norske arter av fugl og terrestriske dyr Rovdyr på toppen av lange næringskjeder vil være mesi utsatt for miljøgifter, med sterkt tendens til akkumulering og anrikning (økende konsentrasjoner) gjennom næringskjedene (dvs. bestandige klororganiske forbindelser og metylkvikksølv). Mange rovfugler er blant slike utsatte arter. Eksempelvis kan vandrefalkens næringskjede se slik ut: Planteplankton - dyreplankton - små krepsdyr - småfisk - større fisk - sjøfugl vandrefalk. Havørn spiser også sjøfugl, men mest fisk, og dens næringskjede blir derfor i regelen ett ledd kortere enn hos vandrefalken. I forhold til fugl og pattedyr er marine næringskjeder ofte lange, og derfor er dette miljøet spesielt sårbart. æringskjedene på land er vanligvis kortere, for eksempel består kongeørnas næringskjede som regel av leddene plante-planteeterkongeørn, hvor planteeteren ofte er rype eller hare. æringskjedene hos landrovfugler som lever av vadefugler eller insektetende spurvefugler blir gjerne noe lengre. Vadefuglene lever for det meste av småkryp i vann, og tilhører dermed en lengre kjede som starter med plankton og virvelløse dyr som små mark, muslinger eller krepsdyr. Fugletrekket er en viktig transportvei for miljøgifter til orge. Fettløselige miljøgifter blir oppkonsentrert i det opplagrede fettet som forbrukes under det energikrevende trekket nordover om våren. Giftene kan svekke fuglene som bærer dem, og dette kan videre gjøre dem til et lettere bytte for rovfugl. Rovfuglene er på våren midt inne sin reproduksjon, og miljøgifter som tas opp kan da overføres til eggene. De fleste større dyr tar opp tungmetaller hovedsakelig gjennom føden. Ekskresjonen av metallene skjer via urin, hår/fjær, egg/foster, morsmelk, m.v. Viktige ekskresjonsorganer er lever og nyre, hvor kjemisk omdanning, avgiftning og blodfiltrering skjer. Ulike arter har ulik følsomhet for ulike metaller, avhengig av forskjeller i fordøyelsessystemene og andre fysiologiske forhold. Det er stor forskjell når det gjelder omsetning av giftstoffer mellom fugler og pattedyr, noe som blant annet har sammenheng med forskjellen i urindannelse. Fugler har ikke urinblære, og de skiller ut urinsyre som krystaller i en tyktflytende blanding som kan modifiseres gjennom hele fordøyelsessystemet, mens pattedyrurin er en vandig løsning av urea. 4

4 4.2.. Klororganiske stoffer Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 DDT er kanskje den miljøgiften som har hatt størst betydning for fugl. Den viktigste effekten er at reproduksjonsraten går ned på grunn av eggskallfortynning og istykkerruging av egg. Analyser av en stor mengde datasett har vist at når skallfortynningen hos en rovfuglbestand i gjennomsnit har vært mer enn ca % over flere år, vil bestanden gå ned (ewton 979, Fyfe et al. 994). Dette skjer vanligvis når DDE-nivået i eggene overskrider mg/kg på våtvektsbasis (Crick 992). Den molekylære mekanismen bak effekten av DDE (det mest stabile nedbrytningsprodukt av DDT) er at det hemmer den enzymatiske mobiliseringen og transporten av kalsium fra egglederen over til egget (Lundholm 987a). Det er altså DDE-nivået i morfuglen som påvirker skalltykkelsen, ikke nivået i egget. Også andre egenskaper hos morfuglen spiller inn: alder, kondisjon og muligens andre miljøgifter (Lincer 994). I tillegg kommer nedsatt klekkbarhet og økende røteggfrekvens med økende DDE-nivåer (ewton og Bogan 978). Kjønnshormoner og leverenzymer kan også påvirkes. Det er stor grunn til å anta at DDE er den miljøgiften som hatt størst bestandseffekt på norske fuglebestander. Pattedyr er ikke like følsomme for DDT/DDE som fugl. Eksempler på dokumenterte eller sterkt sannsynliggjorte tilfeller av skade på bestander av rovfugl som følge av DDT/DDE har man for vandrefalk og dvergfalk (ygård 98, 99, 999). For vandrefalkens del har sannsynligvis dieldrin vært en medvirkende årsak til at arten nesten ble utryddet. Andre arter som sannsynligvis også en periode har hatt tilbakegang pga. for høyt innhold av DDE er spurvehauk og fiskeørn (se nærmere under omtalen av forekomst i kap. 4.). PCB har vært mye fokusert når det gjelder pattedyr, og spesielt når det gjelder effekter på reproduksjonsorganene. PCB virker inn på nervesystemet, enzymsystemer og hormonbalanse, og kan også gi fostermisdannelser (Parkinson og Safe 987). Effekter på fugl er mer omstridte og uklare, de viktigste effektene ser ut til å være på klekkesuksess (Peakall 97), og muligens på atferd (Ulfstrand et al. 97). Eksempler på bestandsnivå er omstridt, men det er tegn som tyder på at produktiviteten hos delbestander av hvithodehavørn Haliaeetus leucocephalus ved de store sjøer i USA er begrenset av PCB (Bowerman et al. 99). Dieldrin er et av de mest skadelige insektmidlene som har vært i bruk. Det er svært stabilt i jord, og er også kreftframkallende. Det er ikke i bruk lenger i Europa. Dieldrin har meget høy akuttgiftighet for fugl, og bidro sterkt til at en rekke bestander av rovfugl gikk kraftig ned i Europa (ewton 988; isbet 988). Analyser viser at norske fuglearter som overvintrer i Sørvest-Europa har vært belastet med dieldrin gjennom forurensede byttedyr. Det er grunn til å anta at dieldrin spilte en betydelig rolle da vandrefalken nesten ble utryddet fra norsk fauna mellom 9 og 97 (ygård 98). Det har vært forbud mot bruk av chlordan i orge siden 97, men midlet er fortsatt i bruk mot maur og termitter rundt om i verden (AMAP 997). Forekomstene av chlordaner skyldes derfor mest atmosfærisk tilførsel. Rovfuglarter kan imidlertid også eksponeres under overvintring i sørligere strøk og/eller ved å ha trekkfugl som byttedyr Metaller og andre grunnstoffer Det er vist at kvikksølv (Hg) kan påvirke eggskalldannelsen, men gjennom andre mekanismer enn for DDE (Lundholm 987b). Ved dannelsen av fjær kan kvikksølv binde seg til sulfhydrylgrupper i proteinet keratin, som er hovedbyggesteinen i fjær. Tejning (97) viste at fjærdannelsen og fjærskiftet er den prosessen som er hovedekskresjonsveien for kvikksølv hos fugl. Også andre tungmetaller kan påvises i fjær. Dette har ført til at fjær er blitt brukt til overvåking av forurensning hos en rekke fuglearter mange steder i verden (Berg et al. 9, Spronk og Hartog 97, Westermark et al. 97, Burger 994). Forsøk med eksponering av fjær overfor UV-lys, oppvarming, frysing og i utevær har vist at kvikksølv inngår i en meget stabil forbindelse med keratinet (Appelquist et al. 98). Dette betyr at eldre fjær i museumssamlinger kan brukes som referansemateriale. I Sverige gjorde kvikksølv stor skade på fuglefaunaen på 9- og -tallet, spesielt gjennom næringskjeden kvikksølvbeiset såkorn - frøspisende fugl rovfugl (Borg 9, Borg et al. 99). Sannsynligvis var det på 9-tallet 4

5 også skader på den norske hønsehaukbestanden. En annen utsatt art kan ha vært fiskeørn, men sammenhengen med miljøgifter er ikke like godt dokumentert hos oss som i Sverige. Opptaket av kadmium (Cd) fra tarmen hos dyr er lavt. Kadmium overføres dessuten i svært liten grad til egg (se blant annet ybø 99), som derfor ikke kan brukes til å si noe om kadmiumeksponering hos fugler. Lirype fra ulike deler av landet har hatt til dels høye kadmiuminnhold i lever. Forskjellene skyldes sannsynligvis naturlig ulikt kadmiuminnhold i plantene som rypene beiter på (Myklebust et al. 99, Kalas et al. 99). De høye kadmiummålingene i nyre skulle i teorien kunne lede til skader (påvist på celle- og vevsnivå, se Kalas og Fjølstad 99). Imidlertid har hverken dette eller endret foreldreatferd ved høy Cd-belastning (Pedersen og Sæther 99) ført til påvisbare bestandseffekter. Sannsynligvis har dette sammenheng med tilpasning til høyt kadmiuminnhold i næring, blant annet balanse mellom opptak og utskillelse (Pedersen et al. 992) og kort generasjonstid (Kalas og Fjølstad 99). Atmosfærisk tilførsel av bly (Pb) har i en periode ført til sterkt forhøyede konsentrasjoner i humus i øvre jordlag særlig i den sørvestlige del av landet. Utslagene av denne forurensningen er fremdeles tydelig sporbare, men det har vært en klar nedgang fra 977 både i jord og mose (Steinnes et al. 997, Berg og Steinnes 997). En kan ikke utelukke at denne tilførselen har ført til skader på norsk fauna, både på jordlevende organismer og fugl (Tyler 992, otter (red.) 99, Direktoratet for naturforvaltning 997), men det er ikke dokumentert. Derimot er det liten tvil om at vannfugl som beiter i grunne områder hvor det drives jakt med blyhagl har vært sterkt utsatt for akutt blyforgiftning (Bellrose 99), og sekundærforgiftning av rovfugl er påvist mange steder (Janssen et al. 98, elson et al. 989, Pattee et al. 99, Pain et al. 99). Blyforgiftning av vannfugl er godt dokumentert fra Sør-Vestlandet (Holt et al. 978). Et større antall svaner og ender herfra har fått diagnosen blyforgiftet, og blyhagltettheten i Orrevatnet på Jæren er stedvis funnet å være over hagl/m 2 (Munkejord 988). En undersøkelse av ca 2 gulpeboller av kongeørn fra ni forskjellige lokaliteter i ord-østerdalen i 97 og 97, viste at ca 7 % av disse inneholdt ett eller flere blyhagl. Dette skyldes antakeligvis at kongeørna hadde spist skadeskutte ryper (Gjershaug 992). Det foreligger ingen mistanke om skadevirkninger på terrestrisk fauna som skyldes forurensning fra andre metaller. De øvrige metallene er imidlertid tatt med for fullstendighetens skyld. De essensielle metallene kobber (Cu) og sink (Zn) kan dessuten i noen tilfeller tjene som indikatorer på dyrenes metallbalanse i sin helhet. Selen (Se) er giftig i høye konsentrasjoner (Goede 99), men ikke regnet som miljøgift og er inkludert her pga. sin hemning av skadevirkninger fra spesielt kvikksølv. Fluor (F) er kjent for å gi skader på tenner og skjelett hos dyr. Ved utslipp fra aluminiumsindustri er slike skader, med ledsagende dyreplageri, også påvist i orge (Holt 978), men i de senere år bare i moderat grad (Vikøren og Stuve 994, Vikøren et al., 994) Radioaktive stoffer Etter Tsjernobylulykken i 98 ble det konstatert forhøyet hyppighet av kromosomskader hos drektige simler og fostre i rein fra Dovre-Rondane sammenlignet med rein fra mindre belastede områder. I 987 og 988 ble det dessuten registrert redusert relativ andel av drektige simler og et minsket antall kalver i forhold til normalt. Koblingen mellom disse to observasjonene er imidlertid usikker. Det kunne ikke påvises noen kondisjonsnedgang som kunne bidra til å forklare den reduserte drektigheten eller overlevelsen hos kalvene. (Se nærmere i Skogland et al. 99, Røed 992 og Espelien et al. 999). 4.. Fugl 4... Klororganiske stoffer Mest opplysninger er det om forekomsten av DDT/DDE, PCB (få data for de dioksinlignende), dieldrin, HCB, HCH (lindan o.a.), dessuten en del om chlordangruppen og Mirex. Toksafen og dioksiner har vi liten kjennskap til, mens det ikke finnes noen målinger av bromerte flammehemmere. år det gjelder DDT med nedbrytningsprodukter, gjengis bare 47

6 data for DDE, da denne forbindelsen både er mer bestandig og giftigere enn morsubstansen og DDD. Det finnes data for forekomst av klororganiske stoffer i mange arter, men mangler blant annet i rype og orrfugl, som er viktige byttedyr for rovfugl. Lever av orrfugl ble analysert i 99, men verdiene var alle under en deteksjonsgrense på,2 mg/kg (Skåre og Føreid, 99) DDE ewton (979) har vist at når eggskallfortynningen i en rovfuglbestand er mer enn % over flere år, vil bestanden gå ned. Dette skjer vanligvis når DDE-nivået i eggene overskrider mg/kg på våtvektsbasis (Crick 992). oen arter (f.eks. falker) har vist bestandsnedgang langt under denne grensen (fra mg/kg, Fyfe et al. 97), og dette kan derfor betraktes som en OAEL (o Observed Adverse Effect Level) hos falker. Mange av de norske fugleartene sorn er analysert har i perioder overskredet disse grenseverdiene. Rangeringen i tabell 4.2 er å betrakte som omtrentlig, men noen mønstre avtegner seg: Rovfugl som lever av andre fugler har de klart høyeste DDE- verdiene, og spurvehauk, dvergfalk og vandrefalk har hele tiden vært de hardest belastede. For dvergfalk og vandrefalk vet vi at det var en kraftig bestandsreduksjon som kan tilskrives miljøgiftbelastning (ygård 98, ygarde/ al. 994). Videre, hvis en ser på DDE-nivåene i egg i forhold til hva de ulike artene spiser, ses av figur 4. l at næringsvalget er avgjørende for konsentrasjonene, og at habitatet har mindre betydning. Fugl som utelukkende lever av andre fugler har høyest innhold. Dernest kommer fugl som har en blandet diett av både fugl og fisk. Fiskespiserne og alteterne (herunder måkene) kommer i en mellomstilling. Å leve av pattedyr eller invertebrater gir de klart laveste nivåene. Dette har direkte sammenheng med lengden på næringskjedene. Hos dvergfalken, som på 99-tallet har vist de høyeste DDE-nivåene av alle, finner vi fortsatt mange egg der DDE-innholdet ligger over den antatt kritiske grensen for bestandsnedgang på ca mg/kg på våtvektsbasis. Den kjente bestanden av vandrefalk var helt nede i åtte par på midten av 97-tallet, og hadde en gjennomsnittlig skallfortynning på ca 2 % (ygård 98). å er bestanden i vekst, og det er i dag en antatt hekkebestand på 2- par i orge (Steen 99b). Tidligere tiders bestand er anslått til 7- par (Steen 99a). I Tyskland har spurvehauken hatt betydelige miljøgiftproblemer (Conrad 978, Conrad 979), og det er sannsynlig at dette er tilfelle også i orge, men vi har ingen dokumentasjon i form av bestandsdata som kan bekrefte det. På de neste plassene kommer havørn, fiskeørn og hønsehauk. Havørna har hatt en gjennomsnittlig eggskallfortynning på ca. % etter 974 fram til i dag (ygård og Skaare 998), men etter fredningen har bestanden økt jevnt til dagens nivå på -7 par (Folkestad 997). Fiskeørna var tidligere sterkt DDE-belastet, men på 99-tallet har nivåene sunket kraftig. Arten overvintrer i Afrika, og det er rimelig å anta at nivåene til en viss grad har avspeilet bruken av DDT der. DDT brukes fortsatt enkelte steder i Afrika til bekjempelse av malariamygg og tsetsefluer (Crick 992, Bernes 998). Helt opptil 87 mg/kg våtvekt ble målt i et egg fra Telemark i 97. Slike nivåer er helt uforenlig med vellykket hekking. Høye nivåer ble også målt i indre ord-trøndelag på 97-tallet, hvor bestanden var redusert til ett kjent hekkende par, mot - i tidligere tider (T. ygård/ia, upubl.). Det er overraskende at jaktfalkeggene viser såpass høye DDE-nivåer i perioden Den er standfugl og rypespesialist. Rypene representerer en svært kort næringskjede (bjørk/vierrype-jaktfalk). Den rimeligste forklaringen til de høye nivåene må være at jaktfalken til en viss grad endrer diett over til trekkfugl når de kommer tilbake om våren. Dette gir muligheter for oppkonsentrasjon av miljøgifter om sommeren (Lindberg 98). Særlig har vadefugler vist seg å ha høye miljøgiftnivåer, og mange av våre bestander av vadere i fjellet overvintrer 48

7 på de store mudderflatene ved munninger av større elver i Europa. Mange av disse elvene er/har vært sterkt belastet med miljøgifter. Tabell 4.2. DDE-konsentrasjoner i egg av norske fugler i ulike perioder og samlet for tidsrommet 9-994, mg/kg våtvekt. Table 4.2. DDE concentrations in eggs of orwegian birds in various periods and for all samples 9-994, mg/kew.w. Spurvehauk Dvergfalk Jorditgle Vandrefalk Hønsehauk Havørn Fiskeøm Sivhauk Jaktfalk Myrhauk Svartbak Kattugle Fiskemåke Hubro Gråmåke Sildemåke Alke Havhest Havsule Lomvi Slagugle Kvinand Tam talk Lunde Kongeørn Hettemåke Polarlomvi Perleugle Krykkje Toppskarv f 'epsevåk Fjellvåk Musvåk Ærfugl Fossekall 9-9 Min. Maks. 2,87, 2,,9,,8 9,44,27,4 9,,7 2, ,7 28,4 8.,8,, 8,44 2.8,2.8,74,,88 2,2,4,2,9,97,8,,,,9,28,, Min. Maks. 8, 4, 7,2 44, ,4,8,4 2, 2,,,2 87,,2, ,9 4,7,2,,8,9,7,7,2 4,,89,,,2,2 2,,2 2,,2,2,,4,,,,4,,,, / ,, ,2 2,9,42 4,9 7,2,,9,7,8,,8,8,4,,42,4,42,28,2. Min. Maks. 2, 9,2,9,24,8,4, 7,7,8 98,8.2 2,4,9,9,24 2,7,8,7, 7,2,8,8,8,8,,94,2,74,,9,4 2,,,2,,4,, / 99-94,24 7,74,4,74,,9 2,9 2,4,8,,7,29,2,4,2,2.49,29,9,,.2,2,2, Min. Maks.,9 4,4,74 27,7,8,,74,74,9 7,4,,4,2,,2 4,,8,8,22,,7,7,29,29,2,2,22,9,4,8,9,,8 2,,29,29,,,8,2,8,7..7,2,2,2,2,2, \ 9 Hele perioden 2,7,9 8. 7,89,8,2, ,7.8,74,,,9,4,,,9,8,7,4,,,49,42,4,29,29,28,2,27,.,8, Min. Maks.,9 4,,74, ,8 4,8,74 2,,8 98,8,2 87,,2,.8 2.7,9 4,7,2,,,8,24,7,8 7,4, 7,2,7,,,2,2 2,,2,7,22,9,2 2,,4,2,9,74,,4,4 2,,29,29,,,8,2,8,4,.7,2,,2,2,2, / Måkene er typiske altetere, og de kommer i en mellomgruppe når det gjelder DDE-nivåer. Imidlertid har de høyere nivåer enn de fiskespisende alkefuglene. Den mest typiske "rovfuglen" blant måkene er svartbaken, og den har også de høyeste DDE-nivåene. Studier viser at rovfugler som ernærer seg hovedsakelig av smågnagere har klart lavere miljøgiftbelastninger enn arter som lever fugl og/eller fisk (ewton 979). De fleste ugler er smågnagerspesialister, og vil få lav miljøgiftbelastning ettersom smågnagerne er planteetere. Unntaket er hubro, som har en diett med et varierende innslag av fugl. På kysten kan sjøfuglandelen være betydelig, og igjennom disse er det muligheter for høyere miljøgiftinntak. På 49

8 Sørvestlandet er det de senere åra målt relativt høye konsentrasjoner av klororganiske stoffer i enkelte hubroer (A. Bernhoft, pers. medd.). oen fugler trekker ut av landet om vinteren, mens andre arter blir i orge. Ser en på DDEverdiene i egg etter fuglenes trekkvaner, synes ikke dette aspektet ved fuglenes biologi ut til å være den viktigste faktoren for giftnivåene (Figur 4.2). æringsvalget ser ut til å være avgjørende, enten en er standfugl eller trekkfugl. DDE-innholdet i lever følger stort sett det samme mønsteret som for egg (Tabell 4.). Leververdiene er noe mer variable, og dette skyldes sannsynligvis at det mobiliseres fettløselige miljøgifter fra alle fettholdige deler av kroppen i sultperioder. Konsentrasjonene i lever hos fugl som blir analysert etter at de er funnet døde som utsultede vil bli sterkt påvirket av dette (Stickel og Stickel 99). Kondisjonsavhengig omfordeling av klororganiske forbindelser mellom kroppens organer er også vist hos krykkje (Henriksen et al. 99). I lever er rekordnivåene hos norske fugler 4 mg/kg DDE i en hønsehauk fra før 98, og 2 mg/kg i en dvergfalk fra Hardangervidda, funnet så sent som i ĊD < E CL O. LU Q Q O ,,4- Hovednæring l ifual og pattedyr og fisk [EEUl n verte b ra te r,2 Lim nisk Marint M armt/terrestnsk Terrestrisk ^ Altetende Habitat Figur 4.. Gjennomsnittlige DDE-nivåer (mg/kg våtvckt) i fugleegg i orge, gruppert etter habitat og næringsnisje. Figure 4. l. Mean DDE levels (mg/kg w.w.) in eggs of orwegian birds, grouped according to habitat and principal prey (highest levels in species eating other birds and/or fish).

9 i,o -,-,4- o,,2- S,- O ra,8- T d) s,-,4-,2-,.. (U S ta n dfu gi W ihi^^ I M_ Trekkfugl P e rio d e H ESl IIB Figur 4.2. Mediant DDE-ni\ 'å (mg/kg våtvekt) i norsks: fugleegg (alle arter) fordelt på trekkvaner og innsamlingsperiode. Figure 4.2. Median DDE le-* /els (mg/kg w.w.) in in orwegian bird eggs (all species), grouped in stationary/migratory species and sampling periods. Tabell 4.. DDE i lever av norske fuglearter 9-94, mg/kg våtvekt. Table4.. DDE in liver of orwegian birds 9-94, mg/kg w.w. 9-8 Midd, Vandre falk 8. Dvergtalk,7 Grahegre. 9 Min. Maks Midd. Min. Maks.,2 2,,9,8 2,.. Huvhesi Hønsehauk,9, 4, 9,9,24, Havørn 2,, 89, 72 Fiskearn,, 9, 4,24,24,24 Spurvehauk,, 7, 98 4,9,229,2 Fiskemåke,,7 8 2 Jaktfalk,2, 2, 2,9.9,9 Homugle,,, 2,7,7,7 Kattugle,8,, 4,8,2,8 Hubro,7, 7, Gråmåke,88,88,88,,. Musvåk,, 4, 8.2,,2 Svartbak Stor/om Spurveugle,4,, 2,7,7,7 Kongeørn,4,, 7 Tarntalk,4, 9, 7,29,4,72 Krykkje Lomvi,2,2,,9,2, Haukugle,2, 7 Jordugle,2, 2, 2,4,4,4 Fjellvåk,, 2,9 Perleugle,, 4, 2,,, Fossekall Hele perioden Midd. Mm. Maks. 8.nO ,8 2, ,9.4, 4 2,, 89, 72,42,9, 2.,7, 2,,7,8 2,8,2,,7,7,,79,2, 4,7,7, 2,4,,88 2,48,4, $ ,4,. 2,4,, 7,8.4\ 9. 2,2,,9 2,2,2, 2,2,,7,9, ,, 2,9,, 4,

10 PCB Eggnivåene av PCB i norske fugler ligger høyere enn for DDE i de fleste arter (Tabell 4.4). Havørn og vandrefalk, begge toppredatorer fra kystmiljøet, har hatt de høyeste nivåene over tid. Hos havørn trekker noen egg med ekstremt høye konsentrasjoner fra 98-tallet gjennomsnittsnivået opp. Mange arter har jevnt over hatt konsentrasjoner over en grense på 4 mg/kg PCB på våtvektsbasis, som er foreslått som en øvre grense for "ingen observerbare negative effekter" (OAEL) hos den amerikanske hvithodehavørna Haliaeetus leucocephalus (Wiemeyer et al. 99). (Denne grensen trenger imidlertid ikke å bety bestandsnedgang). Jaktfalken ligger også her bemerkelsesverdig høyt, særlig i betraktning av at den lever i høyfjellet, og har rype som hovednæring (se imidlertid diskusjon under 4...). Man kan merke seg at også i perioden er det hos enkelteksemplarer av disse tre artene funnet PCBnivåer i eggene som langt overskrider OAEL. ivåene i egg av hønsehauk og spurvehauk har muligens falt raskere enn hos de førstnevnte artene, men materialet er for lite til å trekke sikre slutninger. Tabell 4.4. PCB i egg av norske fuglearter 9-994, mg/kg våtvekt Table 4.4. PCB in eggs of orwegian birds 9-994, rrig/kg W. W. 9-9 Midd Mm Maks Midd Mm Maks Midd Mm Maks Midd Mm Maks Hele perioden Midd Mm Mjks Havørn Vandre talk Hensehauk Spurvehauk Svartbak Jaktfalk Sildemåke T Havhest Gråmåke Hubro Alke Havsule Ftskeorn Dvergtalk Kvmand Krykkje Lomvi Kongeørn Lunde Fjellvåk Kattugle Hettemåke , , >l Toppskarv Polarlomvi Fiskemåke Tårn talk Ærfugl Perleugle Fossekall f.., En ser av figur 4. at høyt PCB-innhold er assosiert med enten marin tilknytning og/eller fugl i dietten. I en gruppe under de høyt belastede rovfuglene kommer svartbak, havhest, gråmåke, alke og havsule. På 99-tallet ser de ut til å ha nivåer under ovennevnte foreslåtte grense. Hubroen kommer muligens også i denne kategorien. Den økologiske betydningen av de 2

11 observerte verdiene er usikker. Ulike arter har ulik følsomhet, og måkefugler har vist seg å være mer robuste overfor PCB enn mange andre arter (Brunstrom og Reutergård 98). Lavest nivå har arter som enten spiser smågnagere eller virvelløse dyr. Dette er i samsvar med regelen om liten oppkonsentrering i korte næringskjeder. Virkninger av PCB er vanskelige å skille fra effekter av andre klorerte hydrokarboner på grunn av sannsynligheten for positiv samvariasjon. Lincer (994) fant at det muligens var synergisme mellom PCB og DDE når det gjaldt skallfortynning. Dette ble vist i et foringsforsøk med en nær slektning av vår dvergfalk, den amerikanske spurvefalken Falco sparverius. Foring med mg/kg DDE alene i maten ga % skallfortynning, mg/kg Aroclor 24 alene (en kommersiell PCB-blanding) ga ingen skallfortynning, mens stoffene gitt i en blanding ga 9 % skallfortynning. ewton og Bogan (978) viste at klekkesuksessen avtok med økende PCB-innhold i eggene hos spurvehauk. I mange arter (havørn, vandrefalk, jaktfalk) er det i perioder, til dels inn i 99-årene, blitt registrert overskridelser av den foreslåtte effektgrensen på 4 mg PCB/kg våtvekt, men det er uklart om dette virkelig har hatt noen effekt. år det gjelder ekstremverdier, hadde eksempelvis en havørn frå Møre i 98 nesten 4 mg/kg våtvekt i et egg. Det er all grunn til å tro at giftnivåene (det var også mg/kg DDE) var årsaken til at fosteret i dette egget døde. Det aktuelle hekkeparet hadde etter alt å dømme spesialisert seg på å ta havhest, noe som kan ha forårsaket de høye nivåene. PCB-nivåene i saltvannsfisk (havørns viktigste næring) ligger vanligvis 2- ganger lavere enn i sjøfugl (se kap...2). Andelen sjøfugl i dietten til havørn blir derfor bestemmende for dens miljøgiftbelastning. Av tabell 4. ser en at nivåene av PCB i lever varierer svært mye. Hos noen individer har konsentrasjonene vært så høye at det utvilsom har medført forgiftning. Eksempelvis inneholdt leveren av en hønsehauk 2 mg/kg PCB. En hubro hadde mg/kg, en kongeørn hadde 2 mg/kg, en havørn 8 mg/kg og en vandrefalk 2 mg/kg PCB i leveren, alle verdier på våtvektsbasis. 4U - - ro 2 - "S\ n. ^ - T O i - T 4 " OQ o OL 2 - _O> ' 'E </> E,- g,4- ) ' O",2-,- 7 x ^ ^ ^ s s s s x xx x x xx 7 x g x x x X x xx x x x \ x s / \ s x xx s ^. ', s x xx x s x x s m x Lim nisk Marint Marint/terrestrisk Terrestrisk - "s s//// Hoved næ ring [Fugl KXJFuql og patte ESfisk gsg^fugl og fisk LLLJJlnvertebrater ^Pattedyr m Alte tende Habitat Figur 4.. Gjennomsnittlig PCB-innhold i fugleegg forhold til habitat og næringsvalg, mg/kg våtvekt Figure 4.. Mean PCB content in eggs of orwegian bird species with different habitats and food preference, mg /kg w.w. (Highest concentrations in species eating other birds or birds and fish from marine habitats).

12 Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna 999 Det er vanskelig å sammenligne nivåer av klororgamske stoffer i polarmåker på Svalbard og gråmåke og svartbak på fastlandet da lever har vært standardorgan på Svalbard, og egg på fastlandet Imidlertid finnes det ett godt datasett i Barrett et al (99) hvor nivåene av klororgamske stoffer er analysert i polarmåkeegg frå y Ålesund, Svalbard, og gråmåkeegg fra hver av 4 ulike lokaliteter i ordland, Troms og Finnmark, innsamlet i 992 og 99 Gj sn PCB-mnhold i polarmåkene var 2 9 ppm (våtvekt), mens det var hhv 2,7, 2,, l, og O 8 mg/kg (våtvekt) i gråmåkeeggene frå de nordnorske koloniene Ved jamføring av konsentrasjonene i lever er det bare tilgjengelige data fra forskjellige undersøkelser, med de usikkerheter dette medfører I tabell 8 ses stor spredning for PCB i lever av polarmåke, delvis omtrent som i gråmåke frå fastlandet, også med mange verdier opp mot det som er registrert i ekte rovfugl frå fastlandet (tabell 4 ). For å bringe på det rene forholdet mellom nivåene av PCB og andre klororgamske stoffer i sjøfugl frå Arktis versus sjøfugl frå fastlands-orge er det behov for flere direkte sammenlignbare undersøkelser (som i ovennevnte Barrett et al. 99) I disse studiene bør inngå registrering av forholdet mellom stabile nitrogemsotoper med henblikk på nærmere karakteristikk av artenes trofiske nivå (posisjon i næringskjedene, kfr Atwell et al 998 og Kidd et al 998) I tilfellet bør man satse på prøver av egg fremfor lever (eller helst begge), idet leverprøver er mer variable og kondlsjonsavhenglge Gllbertson et al (987) anbefaler egg som standard analysemedium hos fugl Tabell 4.. PCB i lever hos norske fugler , mg/kg våtvekt Table 4 PCB m hvers of orwegian birds , mg/kg. W W Levtr Hele perioden Midd Mm Miks Midd Mm Maks Midd Min Miks amt n falk (lltllllwl Ha\h(.\l Hivorn 2 j V 2 (III 2 " 8 j II 72 (, 4 / // ") ) l) /?» 'J f>4 2 II 2 ~ lf> f, 8 / j j 72 Jaktfalk Fiskeern Hubro Krykkie Henselnuk Kongeorn Stormfugler \iorlom / Vi / Vi Vi / 2 / Vi / Vi 47 / Vi 8 / Hornuglc Dvergtalk Musvak Gråmåke > Spurveugle Perleugle Spurvehauk Su/r//>i/Å Kattugle ~~ 7 2 )2 2) II 2 9 " 9 )2 7.' Tarntalk Lomvi Andefugler Jordugle Fiskemåke Fjellvåk Haukugle Vade måke 2 2 og alkefugler O

13 4... Dieldrin ewton (988) viste at dieldrin-nivåer på over, mg/kg på våtvektsbasis i lever (.7 mg/kg i egg) var nok til å holde en bestand under det naturlige bærenivået. Det er derfor ingen tvil om at dieldrin har spilt en betydelig rolle når det gjelder nedgangen i den norske bestanden av vandrefalk. Hele 4 mg/kg dieldrin ble målt i et vandrefalkegg fra Rogaland fra 97 (ygård 98). Ringmerkingsgjenfunn viser at norske vandrefalker overvintrer på De britiske øyer, ederland, Belgia og Frankrike (Haftorn 97). En vet at dieldrinbruken i deler av dette området var svært utbredt. Dieldrin har høy akutt giftighet, og inntak av dødelige doser gjennom forurensede byttedyr (fugl) i overvintringsområdene er sannsynligvis det som bidro til å bringe også vår bestand av vandrefalk på randen av utryddelse. Det gir grunn til bekymring at det på 99-tallet fortsatt er funnet vandrefalkegg som har inneholdt konsentrasjoner over den antatt kritiske grensen. Etter vandrefalken kommer spurvehauk, havørn, hønsehauk og dvergfalk, alle mer og mindre spesialister på fugl som bytte. Alle andre arter har vist lave verdier (Tabell 4.). Tabell 4.. Dieldrinnivåer i norske fugleegg i ulike perioder fra 97 til 994, mg/kg våt vekt). Table 4.. Dieldrin in eggs of orwegian birds :. mg/kg w.w. Vandrefalk Spurvehauk Havørn Hønsehauk Dvergfalk Lunde Toppskarv Perleugle Fiskeørn Kongeørn Jaktfalk Huili-inala; Fjellvåk Kattugle Hubro Midd Min. Maks / Midd Min. Maks /./ Midd Mm. Maks Hele perioden Midd II. (l!.2... Min. Maks , Tabell Dieldrinnivåer i lever av fugl , mg/kg våtvekt. Table 4.7. Dieldrin levels in liver of orwegian birdsi , me/kg w.\ 'tiiulrc/u/k Jaktfalk Havørn Hønsehauk Spur\ehauk Kongeørn Jordugle Tårn falk Hornugle /L'llnik Huhro /h-cr K /ulk A/HSVUA HaukuKk-.ywm-HK/c Kattugle /,, /, «/, Midd. I.IHI H. H" H ll.ll l II II. II III ll.ll l II. II.O l H II.HIII. Mm. Maks..(( l.fillll / ll.ll ll.ll K). ll.ll III. III. III.... III. III i / ) Midd Min...8. II. S Maks II H 2 II (l ( H \ Hele perioc Midd..((. ~ H II, H Kl.. II. H III. /Ul l II.9,( Min. Maks..((. ll.ll III II.HIII. ii.oio o.oio.).2. O.OIO o.oio ii.niii ll.ll / j / '

14 Det er få målinger i lever, men en vandrefalk topper klart med en dieldrinkonsentrasjon på, mg/kg. De fleste leverprøvene har lave verdier (Tabell 4.7) HCB HCB er et stoff som det finnes lave konsentrasjoner av i de fleste prøver. Bare unntaksvis er det verdier i egg eller lever over l mg/kg våtvekt (tabellene 4.8 og 4.9). Den relativt lave giftigheten sammenlignet med andre stoffer gjør ikke HCB til noen aktuell trussel mot norske fuglebestander. I motsetning til det som er tilfelle for DDE, PCB og dieldrin er de høyeste konsentrasjonene av HCB i egg funnet i arter som overveiende har innlandsfugl som byttedyr (tabell 4.8, figur 4.4). Et egg av spurvehauk hadde en HCB-konsentrasjon på hele,8 mg/kg. En hønsehauklever inneholdt,7 mg/kg HCB. Igjen er det overraskende å se de høye nivåene i egg og organer hos jaktfalk (se 4... for mulige forklaringer). Tabell 4.8. HCB-konsentrasjoner i egg av norske fugler 9-994, mg/kg våtvekt. Table4.8. HCB levels (mg/ka W.W. ) in eggs of orwegian birds sampled in different periods Spurvehnuk Jaktfalk Hettemåke Dvergfalk Vandrefalk 9-9 Midd. Min. Maks. Gråmåke Alke Polarlomvi Loim i Ha\ørn Lunde Sildemåke Honsehauk Krykkje Havsule Tarntalk Hubro Toppskarv Kattugle Perleugle Fiskeorn Kongeørn Fjellvåk Ærfugl Fossekall Midd Min. Maks T Midd Min Maks ) Midd Min Maks ">T 2 7 T> 9 Hele perioden Midd Min Maks., II ")T

15 V,l -, -, - M - t I g,-,2 -,, \x \\ \\ ^ l % \\ \ ^S^ %\\ % r ^J m \\ ^ ^ \\ x\ ^ >vs ^ mf ^P722 &É^^ V^ i i VO77V/, r ' i i i * i \ '"T i 'i'""l...l.rxj«! Vandrefllk P,kæn Kongeerr Hønsehauk Hubro Qrårråke Krykkje Lom,,. ^ aktfalk Fossekall Dv«rgfalk Havørn Spurvehauk Fjellvåk Kattugle Hettemåke Toppskarv Ærfugl Perleugle Hovednæring t Altetende l^l Pattedyr ^-r. Invertebrater KXXJ Fugl 9 fisk YJ^JL\ Fisk ipfi^m Fugl og pattedyr Figur 4.4. Gjennomsnittlige HCB-konsentrasioner (mg/kg våtvekt) i egg av norske fuglearter 97 94, sett i forhold til næringsvalg. Figure4.4. Mean levels of HCB (mg/kg w. w.) in eggs of orwegian birds according to choice of food (generally highest levels in species which prey on inland birds). ES] Tabell 4.9. HCB i lever av norske fugler , mg/kg våtvekt. Table 4.9. HCB in liver of orwegian birds , mg/kg w. W Total Midd. Min. Maks. Midd. Min. Maks. Midd. Min Maks. Jaktfalk Krykkje Havørn Kongeørn Lomvi Jordugle Fiskeørn Hubro.2. Hornugle.2. Tarntalk.2. Dvergfalk.. Spurvehauk Hønsehauk Spurveugle Fjellvåk.. Haukugle Kattugle Perleugle Muwak Vandretalk Svartbak Havhest Storlom Gråmåke

16 4... HCH På grunn av at lindan (gamma-isomeren av HCH) brytes relativt raskt ned i omgivelsene, oppstår eventuelle forgiftningstilfeller gjerne umiddelbart i forbindelse med bruken (Blus et al. 98). ivåene av HCH og dets metabolitter i norsk fauna er også generelt lave (Tabell 4.). Vandrefalk har i gjennomsnitt hatt de høyeste konsentrasjonene i egg. Et dvergfalkegg fra Finnmark i 988 inneholdt imidlertid hele,8 mg/kg HCH, og dette er det høyeste som er målt her i landet. Et vandrefalkegg på 99-tallet hadde, mg/kg. Det er uklart om disse høye nivåene skyldes inntak av forurenset bytte på overvintringslokaliteteri, eller inntak av forurensede trekkfugler på hekkeplassen (ygård et al. 994). Som for de andre persistente organiske miljøgiftene er det fuglespiserne blant rovfuglene som topper listen. Analysene fra levermaterialet (Tabell 4.) er for lite til å trekke generelle slutninger av, men det er hønsehauk som har hatt de høyeste gjennomsnittsverdiene og krykkje den høyeste enkeltverdien. Tabell 4.. HCH i egg av norske fugler , mg/kg våtvekt. Table 4.. HCH in eggs of orwegian birds , mg/kg w.w Vandre talk Jaktfalk Dxergtalk Spurvehauk Havorn Hønsehauk Fjellxak Fiskeorn tllihro Kongeørn lam/ulk 'crlcuxlc Fossekall Midd. Mm. Maks. Midd. Min. Maks II (Hill) ) )) Midd. Min. Maks II I)fi II ) IW ) D DDK ~ )'}..2. Tabell 4.. HCH i lever av fugl i orge , mg/kg våtvekt. Table 4. HCH in liver of orwegian birds , me/ka w.w HollH-lHIIlk Krvkkje Spiimivlc IKvrtfalk Spurv ehauk Sioiioin lurnfttik t ^kcom Lonn t Au//i W/ t- KamiKk-./»ft/,W/L- W»/7»W/c- A/im-«* Swrthuk dniiiuike HurlK-, llmckllll Midd Min. Maks. H.DI ).IH>4.'} X O.II2X O.II2X.2X II.2X.2X II.IHIK.4.4 i/.iiir ii.oi r D. mr i ) O.I/OK 4...) fi )2 Hele perioden Midd. Min. Maks III'} / DD2I OOOK Hill)' II )9 2 Dl)' II ) II ' _ > 9 8

17 4... Chlordaner Chlordaner har egenskaper som gjør at de lett transporteres over lange avstander, og vi finner derfor relativt mye av dem i arktiske strøk sammenlignet med andre klororganiske forbindelser (AMAP 997). Havørn er den arten som har hatt de høyeste konsentrasjonene i egg, med en maksimumsverdi på hele, mg/kg i et egg fra 989 (Tabell 4.2). I egg av jaktfalk og vandrefalk er det hhv. målt opptil og 2,4 mg/kg chlordan. En kongeørn fra 988 hadde 2,4 mg/kg oksychlordan i leveren (tabell 4.), men ellers er det havhest, spurvehauk og hønsehauk som i gjennomsnitt har hatt de høyeste verdiene i lever. Tabell 4.2. Chlordaner i norske fugleegg , mg/kg våtvekt. Table 4.2. Chlordanes in eggs of orwgian birds , mg/kg w. w. Havørn Jaktfalk Vandrefalk Spurvehauk Alke Havsule Gråmåke Dvergfalk Honwhuuk Lunde Kattugli: Kongeørn Toppskarv Krykkie Polarlomvi Fiskeorn Loim i Hiihn, Perleugle Ærfugl lumlulk l-li-llvuk Fossekall M idd~m in.~ ~ M~aks. " ~ "~Midd II II'J II Of, II...7 II III II III II III II II II II 2X.2 II H 2.. II. Ill II III. Min II 2H. II lill II 2.. inn Dill. "Maks H 2K II 2.2. inn inn. ""~~" / / 9 9 Hele perioden ~Mid± II -.2 II inn.. inn inn. Min II. II lill II.. inn inn. Maks. ~~ II 2X ,9.4 II 2.2. II III II III l Mirex De påviste nivåene av Mirex i egg og organer er lave (tabell 4.4). Den høyeste verdien er,72 mg/kg i et egg av jaktfalk. Et havørnegg inneholdt. mg/kg og et vandrefalkegg,2 mg/kg. Det er ikke noe som tyder på at disse verdiene har hatt noen negativ effekt alene, tatt i betraktning den antatt lave toksisiteten til mirex for fugl (men det er svært giftig for krepsdyr, Eisler 98). Det er likevel grunn til å peke på det forholdet at et svært persistent insekticid med lipofile egenskaper fra andre deler av verden når hit i såpass målbare mengder. Dette illustrerer den globale karakteren av forurensningssituasjonen hos norske dyrearter. 9

18 Toksafen Toksafen er kun målt i egg av fossekall fra Sør-orge. Svært lave verdier ble påvist (,- ug/kg våtvekt), men toksafeninnholdet var høyere enn chlordaninnholdet (ybø og Jerstad 997). Imidlertid har fossekallen hatt de laveste verdiene av klororganiske forbindelser av alle norske fuglearter som til nå er undersøkt. Det bør analyseres for toksafen i flere arter, spesielt rovfugl, for å kunne si noe generelt om nivåene for toksafen. yere målinger har vist nivåer i biologisk materiale i arktiske strøk på høyde med PCB og DDE (AMAP 997) Dioksin De hittil eneste analysene av dioksiner i norsk rovfuglmateriale ble utført i to egg av vandrefalk fra Telemark (fra 987 og 988) (R. Bergstrøm, pers. medd.). Det ble funnet dioksinnivåer i disse eggene som lå opptil ganger høyere enn det som er påvist i vandrefalkegg fra California, men det er usikkert hvilken effekt disse funne konsentrasjoner (opp til ca,2 TE-ug/kg våtvekt) har. Hos nordkrattvaktel Colinus virginianus er det funnet en oral LD- verdi av 2,,4,7,8-TCDD på ug/kg etter 7 dager, men ulike arter har ulik følsomhet (Hudson et al. 984). Data fra De store sjøer i USA har vist at konsentrasjoner på rundt l ug/kg i gråmåkeegg var assosiert med økt forekomst av kyllingødem (Gilbertson 98). Tabell 4.. Chlordaner i lever av fugl i orge , mg/kg våtvekt Table 4.. Chlordanes in liveir of orwegian birds , me/kg w.w. Midd Min Maks.. Kongcorn ~2~4fli) ' ~.4<M>~~ ~2~4M Huvl«!\l H.KII2, 2.4 Spurvehauk H(HT>L'h(jitk Ihvrx/ii/k. (il.!. Krykkje lurntiilk. li.4 '. Hiirnn^L' II. lill., Spurvfitglt: (I.W ll.or,97.s'iw//w/c.)4.'j, 4 Sldtiftm l-ftkctirn Mtwuk./2.. 2.lanlli^lc... kuliugle... 2 Lomvi dfamtlkc. f,..2 2 / rmc'a'</// t). 4. O.OOOK Tabell 4.4. Mirex i egg av norske furier , mg/ke våtvekt Table Mirex in eggs of > forweaian birds , mg/ke w.w. Juki/a/k atiiftv/ttlk Havorn Lunde lt)pp\kurv Kongcurn H(in\L'htiiik Dvergfalk Midd Min. Maks O.iOO o o om Hele perioden Midd. Mm. Maks. Midd. Min Maks. II 4X IT 72 2 H4K II l<)~ ^2 t) 2SK fi j HOHO 2 K 2 X 2 /2 2 l /2 / ) 2 2

19 4... Oktaklorstyren Måkeegg frå forskjellige steder på kysten frå Østfold og Telemark i sør til Finnmark i nord ble i 99 analysert med hensyn på oktaklorstyren (Moksnes og orheim 98). I Telemark ble det i tillegg analysert et materiale av måkeegg godt og vel ti år senere (Bergstrøm og orheim 98). Bare i eggene frå Telemark ble det funnet målbare nivåer av OCS. Dette ble satt i sammenheng med utslippet fra orsk Hydros magnesiumfabrikk på Herøya, som slapp ut en kompleks blanding av persistente klorerte hydrokarboner til Fri erfj orden. I gråmåkeeggene ble konsentrasjonene redusert til ca. halvparten i løpet av tiårsperioden. Det finnes lite data for OCS i annet biologisk materiale enn akvatiske organismer, og biologiske effekter er lite kjent. Tabell 4.. Oktaklorstyren i måkeegg frå Telemark 99-8, mg/kg våtvekt. Table 4.. Ochtachlorostyrene in eggs of gulls from Telemark, S.orway, 99-98, mg/kg w.w Midd Mm Maks Midd Mm Maks Sildemåke Hettemåke Gråmåke,2,2,2 2,4,9,,,,,8,, Utviklingstendenser for klororganiske stoffer i fugl orske fugler kan fordeles på mange nærmere karakteriserte naturmiljøer, men forenklet kan en foreta en grovinndeling i følgende hovedgrupper: 'marint', 'limnisk' (ferskvann), 'terrestrisk', og 'marint/terrestrisk' (overgangen mellom marint- og landmiljø, den nære kystsone). Forholdet mellom DDE og PCB i egg kan ha utviklet seg ulikt innen disse miljøene. For limniske arter, representert ved fiskeørn i Figur 4.. synes DDE å ha minsket hurtigere enn PCB. Dette er i samsvar med resultater fra Sverige, der DDE-nivåene i gjedde og røye har avtatt raskere enn PCB-nivåene (Bignert et al. 998). I de terrestriske miljøene, her representert ved kongeørn, er det en viss tendens til at DDE avtar saktere enn PCB, slik at DDE/PCBkvotienten øker over tid. Det er ikke direkte sammenlignbare data frå Sverige. I overgangen mellom det marine og terrestriske miljø, den nære kystsone, synes det å det skjedd små endringer. I havørn er forholdet mellom stoffene ganske stabilt over tid, mens PCB muligens har avtatt noe raskere i gråmåke enn DDE, men i gjennomsnitt er det fortsatt ca dobbelt så mye PCB som DDE. I det marine miljø er tendensen uklar, men PCB-innholdet ligger på 2-4 ganger høyere nivå enn DDE. Det er også motstridende tendenser i svensk materiale frå Østersjøen; i østersjøsild avtar sumddt-nivåene raskere enn sumpcb-nivåene, mens i torsk var det en jevn eller motsatt utvikling. Det er ikke mulig å si konkret hva disse ulike utviklingsforløp og mengderelasjoner skyldes. Det kan være både ulike tilførsels-, akkumulasjonsog nedbrytningsrater i de forskjellige miljøene. I det foreliggende norske materialet må det tas store forbehold når det gjelder slike trender, da det har det vært endringer i analysemetodikk under perioden, samt at de ulike artenes diett kan variere frå å til år, i takt med svingninger i byttedyrgrunnlaget. DDE har avtatt gradvis hos de fleste arter, mest hos de typiske fuglespiserne, noe mindre i andre næringskjeder (Figur 4.). Utviklingen for PCB er sammenfallende, men nivåene hos fuglespiserne var aldri like høye som DDE-nivåene (Figur 4.7). Fugler som lever av fugl og fisk (kystnære predatorer, eksempelvis havørn) har de høyeste nivåene, og nivåene går her relativt sakte nedover. Det er estimert en halveringstid på 7 år for DDE og 9 år for PCB for nivåene i egg hos havørn ((ygård 999)), og og 4 år for dvergfalk (ygard 997a).

20 2, O S ^ CL LD QQ, n:, Fiskeøm Havørn Kongeørn Gråmåke Krykkje Periode l l Figur 4.. Utviklingen over tid av forholdet mellom DDE og PCB i egg av ulike arter frå ulike habitater, gjennomsnittsverdier. Figure 4.. Time trends in the mean ratio DDE:PCB in eggs of orwegian birds of different habitats. 2 o +-' < E Q.. LLJ Q Q T Q),- - - Periode l ^98-89 Fugl Fisk Invertebrater Altetende Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.. Utviklingen over tid av DDE-konsentrasjoner (mg/kg våtvekt) i fugleegg i orge i forhold til næringsvalg; medianverdier av alle prøver. Figure 4.. Time trends of DDE concentrations (mg/kg w. w.) in eggs of orwegian birds with different diets; median values of all samples (highest levels and largest decrease in species feeding on other birds and/or fish). 2

21 . <D ^ i -CC Q. CD O Q_ T d) CO Periode Fugl Fisk Invertebrater Altetende Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.7. Utviklingen over tid av mediane PCB-nivåer (mg/kg våtvekt) i egg hos fuglearter med ulike næringsnisjer. Figure 4.7. Time trends of median PCB levels (mg/kg w.w.) in eggs of birds with different diets. (Highest levels are found in the group of species eating fish as well as birds, followed by the group mainly preying on other birds) HCB har avtatt over tid hos arter i terrestriske næringskjeder, mens det ser ut til å være en motsatt trend hos fiskespisere (Figur 4.8). I de arktiske delene av Canada har en funnet en signifikant økning av HCB i bunnsedimenter i arktiske sjøer de siste tre tiår, med langtransport via atmosfæren som bakenforliggende årsak (Barrie et al. 997). Man må derfor betrakte HCB's fordelingsmønster og trender i et globalt "source-sink"-perspektiv. Dette gjelder også for HCH (Figur 4.9) og chlordaner (Figur 4.) (data fins bare fra 98- og 99- tallet). Begge stoffgruppene ser ut til å være stabile eller øke over tid. Hvorvidt dataene reflekterer en reell økning er ikke godt å si, men i arktisk luft er i dag HCH den persistente miljøgiften som finnes i de høyeste konsentrasjonene; høyere enn både DDT og PCB (AMAP 997). HCH og chlordaner har fysisk/kjemiske egenskaper som gjør at de transporteres effektivt av den globale destillasjonsprosessen (fordampes i varme strøk, kondenseres og felles ut i nordlige strøk (Wania og Mackay 99). Det er derfor grunn til å anta at HCH og chlordaner stadig forflyttes fra sør til nordlige områder. Chlordaner er fortsatt er i bruk i Europa, men ikke lenger i de fleste land rundt Arktis (AMAP 997). Det er nødvendig å ta store forbehold når det gjelder framskriving av trender på basis av et lite materiale. Spesielt må en være varsom når en har få punkter i en ende av en av aksene, (eksempelvis nye eller gamle prøver), samt ekstremverdier som drar gjennomsnittsverdiene opp eller ned.

22 , Fugl Fisk Invertebrater Altetende Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.8. Utviklingen av mediane HCB-nivåer (mg/kg våtvekt) i egg over tid, sett i forhold til artenes næringsnisje. Figure 4.8. Time trends in median HCB content (mg/kg w.w.) of eggs frorn birds with different food preferences..(o E o. a x~ O x Periode Fugl Fisk Invertebrater Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.9. Gjennomsnittsnivå av HCH i fugleegg i orge, gruppert etter artenes næringsnisje og tidsperiode, mg/kg våtvekt. Figure 4.9. Average levels over time for HCH in eggs of orwegian birds grouped according to principal food items, mg/kg w.w. (Highest levels in raptors feeding on other birds). 4

23 .2 Hoved næ ring Figur 4.. Gjennomsnittlige nivåer av chlordaner i fugleegg i orge, gruppert etter næringsnisje og tidsperiode, mg/kg våtvekt. Figure 4.. Average levels of chlordanes over time in eggs of birds with different food niches, mg/kg w.w. (Highest levels in species preying on both birds and fish) Eggskallfortynning De hardest rammede artene har utvilsomt vært vandrefalk, dvergfalk, fiskeørn og spurvehauk. Et dvergfalkegg fra 988 inneholdt 4 mg/kg DDE, og var 9% tynnere en normalt! Dataene levner liten tvil om at DDE-forårsaket eggskallfortynning bidro sterkt til bestandsnedgangen til vandrefalk ((ygård 98), Lindberg et al. 988), dvergfalk (ygård 997a) og fiskeørn i perioden mellom 9 og 98. Vurdert ut i fra nivåene av skallfortynning og DDEnivåer, er det all grunn til å tro at spurvehauken også har vært igjennom en bestandsflaskehals, men historiske bestandsdata er ikke tilgjengelige. Den empiriske gjennomsnittsgrensen for bestandsnedgang ved % eggskallfortynning har særlig i perioden 9-98 vært overskredet hos en rekke norske rovfuglarter (Tabell 4.). Tabell 4.. Eggskallfortynning (%) og DDE-innhold (mg/kg våtvekt) i egg av noen norske rovfuglarter (etter ygård 98, a;ygårdogSkaare 998). Table 4.. % reduction in egg shell thickness and DDE concentration (mg/kg w.w.) in eggs of selected orwegian raptorial birds. (Sources: ygård 98,99,997a and ygård og Skaare 998). Art Kongeørn Havørn Hønsehauk Hubro Dvergfalk Fiskeørn Vandrefalk Spurvehauk Tidsrom Gjennom snittlig skalltbr tynning -,7 -, -, -7, -2, -, -4,7 -,8 Tidsrom for DDE-data Gjennomsn. DDE-innhold (mg/kg våtvekt),4.,,4 4,,2 7,9 2,7 Periode Skallfortynning i høyest belastet periode - -7, ,7 9 Hovednæring Pattedyr og fugl Fugl og fisk Fugl Pattedyr og fugl Fugl Fisk Fugl Fugl Habitat Terrestrisk Marint Terrestrisk Terrestrisk Terrestrisk Limnisk Marint/terrestrisk Terrestrisk

24 Eggskallfortynningen har sammenheng med DDE-innholdet, men det er ikke alltid perfekt samsvar. Dette skyldes etter all sannsynlighet at det er svært få analyser av DDE i egg fra 9- og -tallet, da skallfortynningen var størst. Dessuten er sammenhengen i et større materiale tilnærmet lineær med logaritmen av DDE-konsentrasjonen. Av Tabell 4. ser en at det er rovfugl som lever av fugl som har størst skallfortynning. Også fiskeørn var hardt DDE-belastet fram til 98, men etter det har situasjonen bedret seg. Det er mest sannsynlig at dette har delvis sammenheng med forhold på overvintringslokalitetene, som er i Afrika (Osterlof 977) Metaller og andre grunnstoffer Kvikksølv Mytingen (fjærskiftet) spiller en sentral rolle for kvikksølvomsetningen hos fugl. Figur 4. viser hvordan myterekkefølgen virker inn på kvikksølvinnholdet i svingfjærene hos en voksen hønsehauk. Som de fleste andre mellomstore og små rovfuglene feller denne arten vanligvis alle håndsvingfjærene i løpet av en sommersesong (hos ørnene tar det flere sesonger), og det skjer innenfra og utover på vingen. På figuren er de ti håndsvingfj ærene nummerert etter myterekkefølgen. I vinterhalvåret skjer det ingen myting, og det vil derfor hopes opp kvikksølv i kroppen til fuglen. På våren blir derfor kvikksølvnivået i blodet relativt høyt. år den første svingfjæra mytes, vil den som gror ut i dens sted få et høyt kvikksølvnivå fordi nivået bestemmes av kvikksølvkonsentrasjonen i blodet. Etter hvert som myteprosessen pågår, vil mer og mer kvikksølv bli "pumpet" ut i fjærdrakten. ivået i blodet (og i de nydannede fjærene) vil derfor falle gradvis, men etter hvert nås et likevektsnivå (fjær nr. -), hvor opptaket via maten blir balansert av utskillelsen via fjærfelling. Dette er forhold som kompliserer tolkingen av metallnivåer i fjær, og som man må forsøke å ta hensyn til (Fumess et al. 98, Braune 987, Burger 994, (ygård 997a). Mytesekvens Figur 4.. Kvikksølvinnhold (mg/kg) i forhold til mytesekvens i håndsvingfjærene hos en voksen hann av hønsehauk fra 98. Figure 4.. Mercury concentration (mg/kg) in primary wing-feathers of an adult male goshawk from 98, the primaries arranged in moulting order.

25 De mest kvikksølvbelastede fuglegruppene i orge er enten rovfugler eller tilknyttet det marine miljø. Ser en på konsentrasjonene i egg (Tabell 4.7, hvor artene er rangert etter gjennomsnittsverdier for hele perioden), så finner en at noen av de høyeste konsentrasjonene har vært målt hos sjøfugl (makrellterne, havsule, ærfugl svartbak og fiskemåke). Her må det tas forbehold om rangeringen, da prøvene fra makrellterne og fiskemåke skriver seg helt tilbake fra 9-7-tallet. ivåene har falt siden da, og analysemetodene er blitt forbedret. Havsula er en rendyrket fiskespesialist, og den er en stor, langlivet art. Dette er faktorer som legger forholdene til rette for akkumulering av miljøgifter. Også mange rovfugler har tidligere hatt høye kvikksølvnivåer i egg. Således viser hønsehauk, vandrefalk og dvergfalk eksempler på høye verdier, fulgt av havørn, tårnfalk og spurvehauk. Havørna lever på en blandingsføde av fisk og fugl fra kystmiljøet, og som nevnt har fugl som regel høyere kvikksølvnivåer enn fisk. Vandrefalken er en ren fuglespiser, og i orge består menyen først og fremst av fugler med tilknytning til sjøen, så som måker, terner og vadefugler. Fiskeørn eter bare fisk. I egg av enkelte par fra vassdrag med tidligere kvikksølvholdige utslipp fra treforedlingsindustri (forbud siden 97) har en funnet svært høye kvikksølvnivåer. Akvatiske næringsdyr inneholder mer kvikksølv enn terrestriske (landlige) dyr, med følgende konsekvenser for rovfuglene; jo større andel vannfugler i dietten, jo høyere kvikksølvnivåer (Lindberg og Odsjo 98). Jaktfalken er en fuglespesialist, og hovedføden i vinterhalvåret er rype, som er standfugl og planteeter. Kongeørna tar også mye rype, men i tillegg hare og andre små og større pattedyr. Fjellvåken er smågnagerspesialist, men sper på menyen med andre små pattedyr og fugl når den har muligheten. Dvergfalken er en av de få artene hvor det er vist en sammenheng mellom kvikksølvbelastning og produktivitet. I et materiale fra De britiske øyer fant ewton og Haas (988) en signifikant negativ korrelasjon mellom kvikksølvkonsentrasjonen i eggene og antall produserte flygedyktige unger. oe tilsvarende ble ikke funnet for DDE, dieldrin eller PCB. De konkluderte med at effekten ser ut til å inntre ved mg/kg Hg tørrvekt, dvs. ca., mg/kg på våtvektsbasis. Her er det imidlertid mye som er uklart. ewton og Haas (988) fant blant annet at effekten av kvikksølv syntes å være større i Skottland enn på Orknøyene og Shetland, uten at de hadde noen god forklaring på det. Det ble antydet at kvikksølvet kunne opptre i forskjellige former (eksempelvis i ulik metyleringsgrad), men dette var ikke undersøkt. orske dvergfalkdata viser en geometrisk middelverdi i egg på ca.,4 mg/kg våtvekt. Dette tilsvarer ca. 2 mg/kg på tørrvektsbasis. Enkelte egg hadde over mg/kg, så en kan ikke utelukke at kvikksølv også her i landet kan nedsette produktiviteten hos enkeltpar. Analyser av mytefjær fra foreldrene samlet inn ved reiret indikerer at det kan være en slik sammenheng (ygård 99). Fossekallen, en art som livnærer seg av virvelløse dyr og fisk i ferskvann, har kvikksølvnivåer som ligger over typiske fiskespesialister som alkefuglene. De lave nivåene hos alkefuglene er overraskende, da dette er en gruppe fugler som har lang levealder. Det kan ha sammenheng med at disse artene hovedsakelig tar små fisk, da det er en positiv samvariasjon mellom størrelse og kvikksølvnivåer hos fisk (blant annet Olsson 97). Ovenstående mønster mht. kvikksølvnivåer hos rovfugl kan sannsynligvis delvis forklares ved at akvatiske næringsdyr inneholder mer kvikksølv enn terrestriske byttedyr samt ved lengden av næringskjedene: jo større andel vannfugler i dietten, jo høyere kvikksølvnivåer, og jo flere ledd i næringskjedene, jo høyere akkumuleringsgrad. Uglene er smågnagerspesialister, og har forholdsmessig lave kvikksølvnivåer. Aller lavest kvikksølvkonsentrasjoner i egg har planteetende fugler som lirype. Forholdet mellom kvikksølvnivå i egg og ernæring er vist i figur

26 Tabell 4.7. Kvikksølv (mg/kg: våtvekt) i egg av fiagl i orgf; Table4.7. Mercury concentnitions (me/kg w.w.) in eggs of orwegian birds Makrellterne Havsule 9-9 Midd. Hønsehauk,9 Vandre talk Dvergfalk Ærfugl Svartbak Min. Maks.,8,4 Fiskemåke,,,8 8 Havørn Tårn talk Spurvehauk Kvinand Fossekall Alke Jordugle Lunde Gråmåke Fiskeørn Toppskarv Jaktfalk Fjellvåk Hubro Krykkje Lomvi Sivhauk Rødnebbterne Polarlomvi Myrhauk Havhest Kongeørn,9,2,22 9 Kattugle Perleugle Slagugle 'epsevåk Lirype,,, Midd. Min. Maks.,4, 2,2,7,,8,,,,92,,9 4,7,2,,8,, 2,4,, 7,,,9 22,,,8 7,9,, 8,2,, 2,7,,2,9, 2,7 22,,,8,,,,4,,,2,,2,,, 9,,,... 9,,,... 2,,,,9,, 8,,,2,,, Midd. Min.,49,49,49,,2,9,4,8,7 2,,9,22,2 2,27,,7 4,2,2,7,7,8, Maks.,,7 9,8,,2,9,7, 4,24,,7,,,7 2,2,2,2,,, 8,,, 7,,9,,,8, 4, Midd.,4,8,24,24,,2,9,24,2,8,,8,,,8,,,,,,,4,27,4. Min.,4,8,8,,,7,4,7,,8,,,7,9,,,,.,,,,,4. Mak.s.,4,8, 2, 28,,8 22,9,42 4,2 8,8,22, 2,28 7,9,8 4,,,,,, 4,,,9.2 2 Hele perioden Midd.,4,,2,4,,4,4,,28,24,2,2,2,7,7,7,7,,,4,,,,.,,.,,9,8,7,.2, Min.,,4,2,8,,,,,,4,,,,7,,,,,9,,,,9 8.,,.,,,,,4. Maks. 2,2,8,4,9 28, ,8 8,7 84,8, 2, 2,2 8,8 4,2,22 2,7 28,8 28,9,, 2,2 4, 8, 8.,,, 2,,7 74,2 2, 2,9.2 2,2,2 En undersøkelse av kvikksølvinnholdet i norske rovfuglarter viste en klar økning av kvikksølvinnhold i fjær etter!94 (ygård 997b). Eldre fjær fra museumssamlinger utgjorde referansematerialet. En kraftig økning i nivåene etter 94 ble funnet, med en kulminasjon rundt 9 (Figur 4.). Etter dette har kvikksølvinnholdet falt og stabilisert seg på et nivå som ligger, -2 ganger høyere enn bakgrunnsverdiene. Hønsehauk hadde sannsynligvis et stort kvikksølvproblem på 9-tallet, da kvikksølvbeisingen av såkorn var på sitt mest intense. Hos en ungfugl av denne arten fra 9 ble det målt det høyeste nivået som er funnet i orge; 78,8 mg/kg kvikksølv i fjærene. Dette kan muligens forklares med at slike unger er blitt foret med byttedyr (f. eks. duer og kråker) som var blitt forgiftet av beiset såkorn, og som derfor var lette å fange. ivåene hos denne arten har falt kraftig de siste par tiår. Dette har sikkert sammenheng med forbudet mot beising av såkorn med det svært giftige og lett akkumulerbare metylkvikksølvet i 98. Hønsehauken lever mye av planteetende landfugler så som skogsfugl, kråkefugler og duer, men i tillegg tar den en del spurvefugler (spesielt trostefugler), og disse lever ofte av animalsk føde. Fiskeørn hadde også høye nivåer på 9-7 tallet (Fig.4.), som nevnt sannsynligvis forårsaket av industriutslipp som siden er stoppet eller har avtatt betydelig (kfr. Dons og Beck 99). 8

27 ivåene av kvikksølv i egg har vært jevnt, men ikke særlig raskt, avtagende hos de fleste arter (Tabell 4.7). En finner ikke lenger så høye ekstremverdier som en fant i enkeltegg av f. eks. vandrefalk og hønsehauk som på 9- og 97-tallet. Hos noen arter synes nivåene av kvikksølv å ha vært ganske stabile siden 97-årene, eksempelvis hos havørn, kongeørn og alkefugler, men under ett ses en fallende tendens mot 99-årene (figur 4.2). år en ser på leververdiene (tabell 4.8), så vitner de om mye større variasjon mellom individene enn for eggs vedkommende (tabell 4.7). Dette skyldes sannsynligvis at materialet omfatter er stor del syke og utmagrede individer. Foringsforsøk har vist at alkylkvikksølv akkumuleres til høye konsentrasjoner i hjerne og lever (Fimreite 979). Eksempelvis er det funnet gråhegre med 99, havørn med over, og kongeørn med over 4 mg Hg/kg våtvekt i leveren. Fimreite og Karstad (97) fant at leververdier over 7-2 mg/kg var en letal grense for rødhalevåk Buteo jamaicensis. Av tabell 4.8 kan en se at i hele materialet etter 984 er det bare i ett eksemplar av kongeørn målt et kvikksølvinnhold i lever som indikerer kvikksølvforgiftning. Mye tyder derfor på at kvikksølvforgiftning ikke lenger utgjør noen akutt fare for vår fuglefauna.,,4 CD l E cx Q. O>,,2-, Periode D97-79 ^98-89, Fugl Fisk Invertebrater Altetende Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.2. Mediant kvikksølvinnhold (mg/kg våtvekt) i fugleegg i orge etter 97 sett i forhold til innsamlingperiode og næringsnisje. Figure 4.2. Median mercury concentration (mg/kg w.w.) in eggs of orwegian birds after 97, grouped according to diet and sampling period (highest concentration in species eating other birds or a mixture of birds and fish). 9

28 a) Ungfugl 2 - ' t O) 2 - H Periode Havørn Kongeørn n Hønsehauk Fiskeørn Vandrefalk -t\j ' b) Voksne s s xx \ s xx D) D) " X \ r S x, / X / x x f ' ' x r _ '^\x^ ^ _ ^ ^H 7/ xxl ^i : / X ;^ // x\ ' \ \ / ' \ i J^r J x ;' / s ' ". s f x x / ~ x f ~ x > lr ~ x 7 / ~ / x / ~ / x ; :/ "~ / X / *" / X / Hawarn Kongeørn Hønsehald Fiskeørn Vandrefalk S xx \ S S s x xx Figur 4.. Kvikksølvinnholdet i fjær av a) ungfugl og b) voksne av fem arter av rovfugl i orge ivåene i ungfuglene avspeiler belastningen i nærmiljøet gjennom den maten som bringes inn til ungene i reirtida, når fjærdrakten anlegges. Figur 4.. The mercury content in feathers of a) juveniles and b) adults of five species of birds of prey in orway The levels in the juveniles reflect the mercury load in the local environment through the food brought to the chicks in the period of feather growth. 7

29 Tabell 4.8. Kvikksølv i lever av norske fuglearter 9-99, mg/kg våtvekt. Table 4. 8 Mercury in livers of orwegian birds mg/kg w. w. (iralkkk \ 'umtrcfalk 4 Fiskeørn,9 Havørn 2.4 Svanhak Hubro. Lomvi Kongeørn. Jaktfalk.8 Spurvehauk.8 Hønsehauk.8 Mus vak.9 Krykkje Dvergtalk.7 Fossekall HavhuM Spurveugle.4 Kattugle.4 Lunde Tårnfalk. Polarlomvi Gråmåke Perleugle.2 Hornugle.2 Ærfugl.8 Fjellvåk. Haukugle. Jordugle. Kjøttmeis Sv hvit fluesnapper Lirype Storfugl Orrfugl Storlom ltdlnp* 9-8 Midd Mm Maks. xxo. Ml UO , fl Totalt Midd Mm Maks Midd. Hl) , ,4 2 2, ,9.8 9, / 4. Min. Maks. yj.hii.( 4. 4., 8, ,7., , , , 2.,7.7.,7.2.,.24,.. 2.8,8.8, , II / Kadmium Kadmium passerer i liten grad over fra blodet via egglederen til egget (ybø 99). Vi må derfor benytte andre organer for å studere kadmium. Det er funnet svært høye nivåer av kadmium i lever av rype, som er bytte for både jaktfalk og kongeørn, og aller høyest er nivåene i nyre. Det er generelt påvist høye kadmiumnivåer i norske hønsefugler (Herredsvela og Munkejord 988, Fimreite et al. 99, Kalas og Lierhagen 992). I rype er det funnet en betydelig konsentrasjonsøkning med alder (Pedersen og Myklebust 99). Det er kjent at ulike metaller kan nedsette levedyktigheten hos fugl. F.eks. fant Pedersen et al. (992) i et felteksperiment at høye verdier av Cd hos lirypehøner hadde negativ virkning på reproduksjonsresultatet. Imidlertid ser det ikke ut til at biokonsentrasjonsprinsippet mellom lavere og høyere ledd i næringskjeden gjelder for kadmium. Dette skyldes etter alt å dømme at kadmium ikke er særlig fettløselig. Dessuten er nyrene små og ligger beskyttet til inne ved ryggraden. Vevet der det meste kadmium samles blir derfor sannsynligvis sjelden spist av rovfugler. 7

30 En landsomfattende undersøkelse på begynnelsen av 99-tallet viste tydelige regionale mønstre, med de høyeste verdiene i lever av lirype i sentrale fjellstrøk og i indre deler av Troms (Kalas og Lierhagen 992). Variasjonen avviker fra det mønsteret en finner i moseprøver (Steinnes et al. 994, 997), og skyldes antageligvis variasjoner i bergrunnen og ulike planters innhold av kadmium. Hos orrfugl fant en derimot de klart høyeste verdiene i de sørligere delene av landet. I det store og hele viste begge artene en synkende sør-nordgradient, men klarest hos orrfugl (Figur 4.4). Konsentrasjonene av bly, kadmium, sink er oftest høyest i gamle dyr. Dette fordi enkelte metaller vil bindes til proteinkomplekser (metallotioniner) og blir deponert i særlig grad i nyrene. Gjennom denne bindingen immobiliseres disse metallene, og kan dermed utgjøre en av kroppens viktigste forsvarsmekanismer (Cherian og ordberg 98). Produksjon av metallotioniner kan derfor være en tilpasning til toksiske metaller som naturlig finnes i omgivelsene. På grunn av bindingen til metallotioniner kan den biologiske halveringstiden for slike metaller derfor bli lang, og konsentrasjonen av det enkelte metallet vil øke med alder. Figur 4. viser forskjellen i kadmiumnivå i lever av unge og voksne liryper og orrfugl. Lirypenyrer viser en betydelig konsentrasjonsøkning av kadmium med individenes alder. I tillegg varierer nivået syklisk gjennom sesongen (Myklebust 992). Denne variasjonen styres både av næringsinntak (høyt innhold av kadmium i vierarter som er vinternæring), myting og metallotioninbinding (Pedersen og Myklebust 99). Beliggenhet ^ Sør-orge (8-2 ) ESS) Midt-orge (2-8 '). Lirype Orrfugl ord-orge (8 '-7") Figur 4.4. Gjennomsnittsnivåer av kadmium (mg/kg våtvekt) i lever av lirype og orrfugl i forhold til geografisk beliggenhet i orge Figure 4.4. Mean levels of cadmium (mg/kg w.w.) in livers of willow ptarmigan and black grouse in relation to sampling region in orway. 72

31 2. _ d) CT E Q. CL -o O Aldersgruppe Lirype Orrfugl Figur 4.. Gjennomsnittlige kadmiumnivåer i lever av unge og voksne individer av lirype og orrfugl. Figure 4. Mean cadmium concentrations (mg/kg w.w.) in livers of juveniles and adults of willow ptarmigan (left) and black grouse Bly Fugl kan får i seg bly ved å spise blyhagl, blysøkker og lignende. Blyforgiftning av vannfugl er godt dokumentert fra Sør-Vestlandet (Holt et al. 978). Et større antall svaner og ender herfra er diagnostisert som blyforgiftet, og blyhagltettheten i Orrevatnet på Jæren er funnet å være over hagl/m 2 (Munkejord 988). En undersøkelse av ca 2 gulpeboller fra 9 forskjellige kongeørnlokaliteter i ord-østerdalen i 97 og 97, viste at ca 7 % av disse inneholdt ett eller flere blyhagl (Gjershaug 992). Hos orrfugl på Sørlandet ble det funnet at blyinnholdet i lever var ca ti ganger høyere enn i nordlige deler av landet. En lignende trend ble også funnet hos lirype (Kalas og Lierhagen 992). Figur 4. viser en klart fallende tendens mot nord, og det synes klart at dette er en effekt av langtransport fra kontinentet, da mønsteret er sammenfallende med det en finner i moseprøver (Steinnes et al. 994, 997a) Øvrige metaller, selen og fluorid De foreligger få analyser av metaller som organismene trenger eller er nøytrale til, og som blir toksiske først når de forekommer i høye konsentrasjoner. Analyseresultatene er samlet i tabell 4.9. Om arsen foreligger det også bare få opplysninger (Tabell 4.2). Det er imidlertid grunn til å tro at de verdiene som er påvist representerer et naturlig bakgrunnsnivå som faunaen er tilpasset. De målte verdiene i fuglelever og nyrer lå alle under l mg/kg våtvekt. Konsentrasjoner på 2- mg/kg i lever eller nyre er betraktet som forhøyde, og over mg/kg som tegn på forgiftning (Eisler 988). Undersøkelsene av fluorid i vilt rundt norske aluminiumsverk og på referanselokaliteter i 99-9 omfattet også registreringer av nivåene i beinvev av kanadagås og egg/beinvev av gråmåke og fiskemåke (Vikøren og Stuve 994). 7

32 .. Region ^^ Sørlandet og Oslofjordom rådet ESSI Vestlandet l l l Indre Østland og sentrale fjellstrøk l Trøndelag og ordland Lirype Orrfugl Troms og Finnmark Figur 4.. Gjennomsnittsnivåer av bly (mg /kg våtvekt) i lever av voksne liryper og orrfugl i forhold til geografisk opprinnelse. Figure 4.. Mean levels of lead (mg/kg w.w.) in liver of adult willow ptarmigan (lett) and black grouse from various parts of orway (for both species highest levels in southern and western orway). Tabell 4.9. ivåer av diverse metaller og selen i egg og lever av fugl , mg/kg våtvekt. Table 4.9. Various metals and selenium in eggs and liver of orwegian birds , ime/ke w.w. Gråmåke Sildemåke Krykkje Lomvi Polarlomvi Lunde Ærfugl Al (mg/kg våtvekt) i (mg'kg våtvekt) Midd. Min. Max. n Midd. Fossekall Cr (mg/kg våtvekt) Midd Cu( mg/kg våtvekt) Midd. Min. Ma\ Zn(mg'kg våtvekt) Midd. Min. Max, Se (mg/kg våtvekt) Midd Tabell 4.2. Arsen i lever og nyre hos fugl, mg/kg våtvekt. Table 4.2. Arsenic in liver and kidney of birds, mg/kg w.w. Art Organ Middelv. Min. Maks. Periode Gråmåke Krykkje Polarlomvi Lunde Myrsnipe Lever Lever Lever Lever \yre,7,49,8,

33 Bein av kanadagås fra referanselokaliteter hadde et fluoridinnhold i området - mg/kg knokkelaske, sannsynligvis økende med alder. I individer fra omegnen av aluminiumsverket i Sunndalsøra ble det funnet opp til 48 mg/kg. Kanadagås ble likevel vurdert til å være lite egnet som indikatorart pga. det store normal intervallet, vanskeligheter med aldersbestemmelse og varierende grad av stedbundethet. Derimot ble de to måkeartene bedømt som godt egnet, både beinvev og egg, spesielt det siste egget i et kull (særlig stor grad av kalsiummobilisering fra skjelettet ved legging av siste egg). Observasjonene tydet også på sammenheng mellom fluoridinnholdet i morfuglens skjelett og egg, sannsynligvis med best korrelasjon ved høy fluoridbelastning i moren (Vikøren og Stuve 994). I gråmåke varierte fluoridkonsentrasjonen i beinvev av fugl fra Karmøy (belastet) i intervallet 28-2 mg/kg aske mot 8-9 mg/kg på en referanselokalitet; tilsvarende i skall av sisteegget ca. - mot ca. -22 mg/kg Radioaktivitet Overvåkingen etter Tsjernobylulykken i 98 omfattet også et begrenset registreringsprogram for fugl. Prøver av rugde fra Dovre i perioden 98-9 viste gjennomsnittsverdier på over 7 Bq/kg i muskulatur i 98 (Tabell 4.2). 4 år senere var gjennomsnittsnivået sunket til ca. Bq/kg (Kalas et al. 994). Ungfugl av lirype og fjellrype hadde høyere radiocesiumnivå enn voksne fugler. Fjellrypene hadde høyere konsentrasjoner enn lirypene om vinteren, men ikke om sommeren. Forskjellen skyldtes forskjeller i dietten. Få ryper overskred den anbefalte øvre grense på Bq/kg for menneskelig konsum (Pedersen et al. 998). Tabell 4.2. Cs-7 aktivitet i utvalgte arter av fugl 98-99, Bq/kg våtvekt. Table 4.2. Cs-7 activity in selected species of orwegian birds 98-99, Bq/kg w.w. An Ar Sted Materiale Bq'kg Mm-maks n Rugde Rugde SV-orge Dovre Muskel Muskel Rugde 987 Dovre Muskel 4-42 Rugde 988 Dovre Muskel Rugde 989 Dovre Muskel Rugde 99 Dovre Muskel Lirype og fjellrype ! Dovre Muskel Pattedyr Klororganiske stoffer Unntatt når det gjelder sel og arktiske arter (Kap. 8) er svært lite gjort når det gjelder kartlegging av klororganiske stoffer i norske pattedyr. En orienterende undersøkelse av 7 harelevere ble foretatt i 99 (Skåre og Føreid, 99), men deteksjonsgrensen på ca.,2 mg/kg våtvekt for rutineanalyserte forbindelser var for høy til at belastningen kunne tallfestes. Fettprøver fra 2 elger ble analysert for klororganiske stoffer i 994 uten at kvantifiserbare mengder ble funnet. Bare av prøvene viste spor av HCB, ellers var alle andre stoffer under deteksjonsgrensen (Ellefsen 997). år data også mangler for smågnagere og rovdyr (utenom oter og mink), betyr det at miljøgiftdelen av formålet med programmet for terrestrisk naturovervåking er ufullstendig dekket. Resultater som foreligger fra analyser av PCB i oter (relativt omfattende data fra senere år) og eldre analyser av de vanligste klororganiske stoffer i mink er behandlet i kap

34 Metaller For registreringer av metallinnhold i mink og oter henvises til kap. 7.. Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 Den viktigste kilden for data har vært analyser utført i forbindelse med naturvernmyndighetenes program for terrestrisk miljøovervåkning, TOV (Direktoratet for naturforvaltning 997). Grunnet mulighetene for helserisiko ved for høyt inntak av tungmetallbelastet viltkjøtt, har dette feltet også vært av en viss interesse for våre helsemyndigheter. De viktigste datakildene har vært: Ellefsen 997, Frøslie et al. 987, Holt 97, Holt og Frøslie 987, Holt et al. 98, Kalas et al. 99, Kalas et al. 99a, Kalas og Jordhøy 99, Kalas og Myklebust 994, Kalas et al. 99b, Kalas og Øyan 997, Kalas og Lierhagen 992, Løvberg og Sivertsen 997, Skåre og Føreid 99, Strand et al. 99 og Vikøren og Stuve Kvikksølv Unntatt i mink og oter (se kap. 7.) er det i andre pattedyr bare registrert lave verdier (tabell 4.22), dvs. generelt ikke over,2 mg/kg våtvekt i rein og i andre arter under O, l mg/kg. Det er ikke funnet noen nord-sør gradienter eller andre geografisk relaterte variasjoner i pattedyrs kvikksølvinnhold, slik det er tilfelle særlig for bly og delvis også for kadmium (se nedenfor) Kadmium Resultatene viser relativt lave verdier av kadmium i leveren hos norske pattedyr. Spissmus (insekteter) har de høyeste nivåene, fulgt av rein. Andre planteetere som elg, rådyr og hjort har jevnt over lave verdier, spesielt er verdiene i hjort lave. Kadmiumnivåene i nyre hos hjortedyr ligger mye høyere enn i lever. (Tabellene 4.2 og 4.24, Kalas og Lierhagen 992). I det foreliggende materialet av matnyttig vilt hadde 2% av leverene Cd-konsentrasjoner over, mg/kg våtvekt; en grenseverdi anbefalt av Statens æringsmiddeltilsyn (Ellefsen 997). Basert på konsentrasjonene i reinsdyr på Hardangervidda i 984-8, vil det tolerable inntaket av Cd bli overskredet ved et ukentlig inntak på 2 g lever eller 7 g nyre (Statens æringsmiddeltilsyn, pers. medd.). Tabell Kvikksølv i lever av pattedyr 9-99, mg/kg våtvekt, voksne individer. Table Mercury in liver of terrestrial orwegian mammals 9-99, mg/kg w.w.. adult individuals Hele perioden Midd Min. Maks. Midd Min. Maks. Midd Min. Maks. Rein Fjellrev 4 2 OM.4 2 Klatremus Gråsidemus Vanlig spissmus Hare Rådyr Elg Hjort

35 Tabell 4.2. Kadmium i lever av voksne pattedyr, 9-99, mg/kg våtvekt. Table 4.2. Cadmium in liver of orwegian terrestrial mammals (adults) 9-9, mg/kg w.w. Vanlig spissmus Rein Elg Hare Klatremus Rådyr Gråsidemus Fjellrev Hjort 9-8 Midd. Min,4,494,8,4,8,,2, Maks,,4 2,, Midd,8,,9,,4,49,247.2/,7 Min,8,,2,2,4,49,27.2, Maks,922 4, 2,99,77,7 4,29,48.2, Hele penodt Midd. U 8,7,28,,4,4,247.2,9 Min.,8",,2,2,4,,27.2, Maks,922 4,,4,77,7 4,29,48.2, Tabell Kadmium i nyre av voksne pattedyr 9-99, mg/kg våtvekt. Table Cadmium in kidney of orwegian mammals (adults) 9-99, mg/kg w.w. Rem 9-8 Midd. Rådyr 2,28 Elg 2, Fjellrev Min.,2, Maks. 4, 9, Midd. Min. Maks,47, 4, 24. Spissmus i Sør-orge hadde høye leververdier av kadmium i forhold til andre pattedyrarter. De laveste nivåene generelt hos alle arter finnes i prøver fra Midt-orge og ord-orge (Figur 4.7). Det er rimelig å anta at den bakenforliggende årsaken til det generelle mønsteret er langtransportert forurensning (Steinnes et al. 997a,b). Imidlertid er det stor variasjon innen arter og mellom individer, noe som skyldes at beiteplanter kan variere mye mht. kadmiuminnhold, samt at dietten kan variere mye regionalt (Kalas og Øyan 997). Det er vel kjent at kadmiuminnholdet i lever og nyre øker med alder hos vilt (Kalas og Myklebust 994 med ref.). Dette er blant annet bekreftet i leverprøvene av hare, hvor kadmiumnivåene av ungdyr i snitt var bare en tredjepart av nivåene i voksendyr (Kalas og Lierhagen 992). Enda klarere trer dette fram hos reinsdyr, hvor Cd-nivåene i lever hos reinsdyrfoster var hele 2 ganger lavere enn hos deres mødre (Strand et al. 99, Figur 4.8). Også hos rådyr og elg er det rapportert økende Cd-nivåer i nyrene med alder (Kalas og Myklebust 994 med ref.; Ellefsen 997). Av Figur 4.9 går det fram at Cd-konsentrasjonen i lever stiger til 8-årsalderen, for så å flate ut (men for bly gjelder ikke dette, se Figur 4.2). Dette viser at det er viktig å standardisere i forhold til alder i langsiktige overvåkingsprogrammer vedrørende ikke-essensielle metaller i dyrs organer, dessuten gir det føringer i forhold til konsum og omsetning. 77

36 . 2.- rvi 2. Cd (mg/kg våtvekt).-.- Region ^ Sør-orge (8-2 )" \\> Midt-orge (2-8 ') o.o Gråsidemus Vanlig spissmus Hare Hjort Rådyr Elg Rein ord-orge (8 '-7 ) Figur 4.7. Regional variasjon i kadmium i lever av voksne pattedyr mg/kg våtvekt. Figure 4.7. Regional variation of cadmium concentration in liver of orwegian mammals (adults) , mg/kg w.w. (Generally highest levels in the southern parts of the country - cf. black columns).. '. S 9) n o.» E.- Q. o.4.2. Hl > ^^m Aldersgruppe Hi Foster KX\l Juvenil \ Adult Hare Rein Figur 4.8. Innhold av kadmium (mg/kg våtvekt) i lever av ulike aldersgrupper hos hare og rein. Figure 4.8. Cadmium in liver (mg/kg w.w.) of different age groups of mountain hare and reindeer. 78

37 2.8 ^ ).- e ^.4 E Q.. -D -2- O D O D B o n n o H n S a o n a å o B n B D B H S ^ - ^ «* «i....^. å P rf^ n i ; B S^^l D D n a ] l ^ B a D D B! 9 i B i ^ D D J r p B B o < i D a a i ^ i a a D ^ B D : B D o a D a D D D D a ( Alder Figur 4.9. Kadmium i lever (mg/kg våtvekt) som funksjon av alder (kalenderår) hos elg. Datakilder: Ellefsen (997), Kalas & Øyan (997). Figure 4.9. Kadmium in lever (mg/kg v. v) as a function of age in moose. Data from Ellefsen (997), Kalas & Øyan (l997) Bly Blynivåene i lever i pattedyr i orge har vist seg å være jevnt over lave (Tabell 4.2). Hos drøvtyggerne lå innholdet i mange av prøvene under deteksjonsgrensen på ca.ca,4 mg/kg våtvekt. For disse er det følgelig vanskelig å si noe om trender. Rein har de klart høyeste verdiene av alle de undersøkte artene. Dette kan ha sammenheng med dietten. Vinterbeitet til rein består i hovedsak av lav, som effektivt fanger opp luftforurensning (Jenkins 987). Atmosfærisk belastning synes også å gjenspeiles i klare regionale forskjeller i blynivået hos spissmus og hare (Figur 2). Bly i prøvene fra Sør- og Vestlandet lå til dels langt over det som ble påvist i andre deler av landet. Både for elg, hjort og rådyr er det funnet at beinvev inneholder mer bly hos dyr fra sørlige områder enn fra andre deler av landet. (Kalas og Myklebust 994, Kalas og Øyan 997). Dette er i tråd med utbredelsesmønsteret som er funnet for bokonsentrasjoner i mose (Steinnes et al. 994, 997a) og tyder på at langtransport med påfølgende opptak gjennom føden er årsaken. Imidlertid er det vanskelig å skille mellom bidragene av bly som skylde luftavsetning og opptak fra planterøtter (Harrison & Johnston 987), på samme måte som er tilfelle for kadmium. Av figur 2 ses at bly i lever hos elg, i motsetning til kadmium, ikke øker med alderen. 79

38 Tabell 4.2. Bly i lever av voksne pattedyr i orge 9-9, mg/kg våtvekt. Table4.2. Lead in liver of orwegian mammals (adults) 9-99, mg/kg w.w. 9-8 Min. Maks. "Rein..7.8 Hare Vanlig spissmus Fjellrev Rådyr..2.2 Elg Klatremus Hjon.7.. Gråsidemus Min. "l Maks Heie perioden.29" Min Maks l a o..q o_ m I fin n n fin Gråsidemus Vanlig spissmus Hare Hjort Rådyr eig Rem REGIO l l Sørlandet og Oslofjordområdet l l Vestlandet j Indre Østland og Sentrale fjellstrøk ] Midt-orge l ordland.troms og Finnmark Figur 4.2. Regional variasjon i konsentrasjon av bly i lever av voksne pattedyr 984-9, mg/kg våtvekt. Figure 4.2. Regional variation of lead levels in liver of orwegian mammals (adults) 984-9, mg/kg w.w. (In shrew and mountain hare highest levels in the southern and western parts of the country). 8

39 j*: CD «l _Q Q_ o o o 9 o o 8 Q o Q o o 8 8 O o i o o o o 8i s 8 o O O O O O O O O O O O O o o o o o oo o o o o Alder Figur 4.2. Blykonsentrasjoner i lever (mg/kg våtvekt) i forhold til alder (kalenderår) hos elg. Materiale frå hele landet. (Ellefsen 997, Kalas og Øyan 997) Figure 4.2. Lead concentrations in livers from moose (mg/kg w. w.) i relation to age. The material comes from different parts of the country Øvrige metaller Tabell 4.2 gir en sammenstilling for en del observasjoner av metaller i ulike organer fra forskjellige arter. Sink (Zn) er et essensielt metall, og for innholdet i lever fremgår det liten variasjon mellom arter, perioder og regioner. De aller fleste verdiene ligger mellom 2 og 4 mg/kg på våtvektsbasis. Kobber (Cu) er også et element som organismene trenger. Her er imidlertid variasjonene større mellom artene. Prøver av lever fra voksne hjort, rådyr og rein ligger gjerne rundt 2-4 mg/kg, elg rundt mg/kg, mens fjellrev, hare og mus alltid har under mg/kg. Et spesielt forhold ser det ut til å være hos rein, hvor koppernivåene i lever er svært høye, spesielt i fostre, der følgende middelverdier er rapportert (mg/kg våtvekt) (Strand et al. 99): foster 8,4 (n=2), voksne 2,2 (n= 7). Kopperakkumulasjon over placenta er normalt hos pattedyr (hos menneske nyfødt:voksen :, hos rotte :2, (Goyer 99), men forholdet : som i dette tilfellet er svært spesielt. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at de gjengitte nivåene representerer unormale tilstander. Av artene undersøkt på innhold av nikkel i lever hadde spissmus høyest middelverdi. Ved en studie av nikkel i lever av reinsdyr i Øst-Finnmark, som er belastet med utslipp til luft fra det store smelteverket i ikel i Russland, ble det ikke funnet høyere konsentrasjoner her enn i rein fra ubelastede områder (Løvberg og Sivertsen 997). år det gjelder krom, hadde fjellrev de høyeste middelkonsentrasjonene i lever. Rein hadde de høyeste nivåene av kobolt og mangan. år det gjelder arsen, er lite kjent om hva som er normale eller risikable nivåer (Eisler 988). Det er imidlertid ingen grunn til å tro at noen av konsentrasjonene i Tabell 4.2 og 4.27 representerer forhøyede verdier. 8

40 Tabell 4.2. Al, i, Co, Cr, Mn, Cu og Zn og Se i ulike organer i norske pattedyr (voksne ind.), mg/kg våtvekt. Table 4.2. Selected other metals in various organs of orwegian mammals (adult individuals), mg/kg w.w. Organ Al Midd Vim Ma\ Cu Midd Mm Vlaks Zn Midd Mm Max Se i Co Cr Mn Midd Mm Ma\ Midd Midd Midd Midd Lc\cr Klaircmus Giasidcmus Vanlig spissmus Hare ,.S T> X , , , Hion Rådyr 2S.S Elg S Rem I/fllllV x '.S' 7.X 2 II.V JO.V tl.'j » U. Ill f> 2 yre Rem / ;i"///ri,8. s.: (>.'<) 2.. IIIIV Kjeve H it,7 Rådyr. 28 Tabell Arsen i lever og nyre av norske pattedyr, mg/kg våtvekt. Table Arsenic in liver and kidney of orwegian mammals, mg/kg w.w. Art //C-///VV Rem Elg Hjon Rådyr Organ AfVCV.Vvre Lever* yre Lever Lever Lever Middelv II 2X2 U. Wll.7.* Periode iym-9i ivkv-yi " "2 294 n 4 * Alle prøvene fra Rondane, ( lever- og 2 nyreprøver) lå under deteksjonsgrensen, som var,-,8 mg/kg (våtvekt). Resten av prøvene er fra Finnmark. Hos marine pattedyr er det påvist at selen og kvikksølv akkumuleres proporsjonalt, noe som er blitt tolket som en mekanisme for avgiftning av kvikksølv (Koeman et al. 97). Goede (99) konkluderte imidlertid med at selen ikke så ut til å være koblet til detoksifisering av kvikksølv hos fugl. I figur 4.22 er det gitt en fremstilling av resultatene for selen og kvikksølv i samme prøver. Sett under ett (alle arter, alle organer) var selen positivt korrelert med kvikksølv. Splitter en imidlertid materialet opp i pattedyr og fugl, blir sammenhengen svakere. Selen viste ikke noen sammenheng med kadmium eller arsen. 82

41 Tabell.. Gjennomsnittlig radioaktivitetsmvå (Bq/kg/våtvekt fra Cs-7 og Cs-4) i ferskvannsfisk for perioden i fylkene Buskerud, Oppland, Sør-Trøndelag, ord-trøndelag og ordland. I parentes er antall prøver analysert. Etter Daugstad (99). Table.. Mean levels of radioactivity (Bq/kg w.w. from Cs-7 and Cs-4) in freshwater fish for the period of in the counties Buskerud, Oppland, Sør-Trøndelag, ord-trøndelag, and ordland. The number of samples are given m parenthesis. Fylke Buskerud Oppland Sør- Trøndelag ord- Trøndelag ordland 989 (22) 4(29) 7(9) 2() 99 4 (2) (9) (2) 2() 8(9) ' Høye enkeltmålmger fra Tunnsjøen er ikke med 99 (2) 7(48) 8() 8 (89) 7() 992 (27) 8() 9 () 99 2() () (7) 7(4) (9)* (4) En fin fangst av ørret og harr frå Snåsafjella i indre ord-trøndelag. Dette var et av de områdene som ble hardest rammet av det radioaktive nedfallet frå Tsjernobyl i slutten av april 98, og det ble målt svært høye nivåer av radioaktiv cesium. Den økologiske halveringstida for 7Cs i ørret ser ut til å være ca år. Foto: Torgeir ygård. 4

42 <U S O l l l l l l T dager Figur.. Utviklingen av radioaktiviteten i ørret og røye fra Høysjøen etter Tsjernobyl-ulykken. Etter Forseth e? a/. (997). Figure.. Radioactivity in trout and char in lake Høysjøen after the tchernobyl accident. After Forset et al. (997). Liknende avtak i radioaktivitetsnivået har man funnet i den rutinemessige overvåkningen av ferskvannsfisk som næringsmiddel. De første årene etter ulykken ble det målt radioaktivitet i fisk fra et forholdsvis stort antall innsjøer, men etterhvert som aktivitetsnivåene sank ble omfanget av måleprogrammet redusert. I 987 ble det målt radioaktivitet i fisk fra et større antall lokaliteter i Oppland fylke (Skurdal et al. 987). Oppland var det fylket som ble hardest rammet av radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl. Av fisk fra nær 8 elver og vann var radioaktivitetsnivået (Cs-7 og Cs-4) mer en. Bq/kg i ørret fra 9 innsjøer ( %), mens det ble registrert mer enn Bq/kg i 8 innsjøer (9 %). I (4 %) av lokalitetene lå radioaktiviteten i området - Bq/kg, mens det ble målt - Bq/kg i 49 ( %) av lokalitetene. I 989 ble det i samme fylke målt radioaktivitet i nær lokaliteter, og bare unntaksvis ble det funnet aktivitetsnivåer høyere enn tiltaksgrensen på Bq/kg (Skurdal 99). I 994 var analyseprogrammet betydelig redusert, men de gjennomsnittlige nivåene i laksefisk fra de mer belastede områdene i ord-gudbrandsdalen omlag var omlag Bq/kg, med høyeste verdi på Bq/kg (Skurdal.(red.)99). I ord-trøndelag, som sammen med Oppland var et av de områdene i orge som fikk mest radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken, har det funnet sted en liknende reduksjon i radioaktivitetsnivået i fisken (Rikstad og Paulsen 99). Fra 98 og til 989 ble innholdet av radiocesium hos ørret og røye i gjennomsnitt redusert med henholdsvis 7 og %. I 987 ble det av 27 innsjøer funnet aktivitetsnivåer høyere enn bq/kg i 8 vatn (7 %), mens det i 989 bare ble funnet slike verdier i av i alt 4 innsjøer (7 %) som tidligere hadde hatt høye nivåer. Tabell. oppsummerer utviklingen i gjennomsnittlig radioaktivitesnivået for de hardest rammet fylkene.

43 ... Radioaktivitet Etter ulykken ved kjernekraftverket i Tsjernobyl 28. april 98 ble det satt i gang en omfattende måling av radioaktivitet i næringsmidler, blant annet i ferskvannsfisk. Luftmassene med de radioaktive isotopene hadde beveget seg i en nordlig retning over de nordiske landene, men nedfallet fra Tsjernobyl ble svært ujevnt fordelt over orge. Kartlegging av radioaktivt nedfall viste at høyereliggende deler av Østlandet (Oppland fylke især), indre deler av ord- Trøndelag og enkelte sørlige deler av ordland fikk størst belastning (Garmo og Gunnerød 992). Blant de radioaktive isotopene var det de to cesium-isotopene Cs-4 og Cs-7 som skapte størst bekymring. Omlag to tredjedeler av cesiumnedfallet besto av Cs-7. Denne isotopen har en fysisk halveringstid på år, mens Cs-4 har en halveringstid på 2 år. edfallet av radioaktive isotoper etter Tsjernobyl-ulykken har ikke hatt noen direkte økologisk effekt på fiskebestander i norske vassdrag, til det har stråledosene fisken ble eksponert for vært for lave (Garmo og Gunnerød 992). Skadevirkningene av nedfallet har derfor begrenset seg til å være av sosiologisk og økonomisk art, i og med at det i visse områder ble lagt restriksjoner på omsetning og konsum av ferskvannsfisk. Etter ulykken ble det i november 98 innført en tiltaksgrense for innhold av radioaktive stoffer i fisk og vilt på. Bq/kg (Cs-4 + Cs-7). Denne tiltaksgrensen ble redusert til Bq/kg fra og med 994. Til sammenlikning er tiltaksgrensen på basismatvarer satt lik Bq/kg. Bakgrunnsnivåene av radiocesium forut for ulykken var dårlig kartlagt, men analyser av ferskvannsfisk fanget før ulykken indikerer et vanlig forekommende nivå i intervallet - Bq/kg (Skurdal et al. 987). Cesium oppfører seg kjemisk mye likt kalium; den inngår i fiskens stoffomsetningen på samme måte og lagrer seg i fiskens muskelatur. Studier etter Tsjernobylulykken viste at det mye av radiocesiumet som ble tilført en innsjø etter nedfallet var partikkelbundet, og ble etter kort tid lagret i sedimentene (Blakar et al. 992, Hongve et al. 99). Fisk opptar i hovedsak cesium via føden, og bunndyr og dyreplankton bringer så cesiumet inn i næringskjedene. På grunn av ulikt næringsvalg og forskjeller i stoffskifte opptar og utskiller de enkelte fiskebestandene i en innsjø cesium i forskjellige rater. Det er derfor vanlig å finne ulike nivåer av radiocesium i de enkelte fiskeartene/bestandene innen en innsjø. Innsjøspesifikke faktorer som mengden nedfall på innsjøoverflaten, tilførsler av radiocesium fra nedbørfeltene, vannmassenes oppholdstid i innsjøene og vannkjemiske forhold (alkalinitet, ph og ione-sammensetning) gjør at en finner forskjellige nivåer og tidsutvikling i fiskebestander fra ulike innsjøene. Ved siden av den rutinemessige overvåkningen av radioaktivitet i ferskvannsfisk som ble utført ut fra næringsmiddelhensyn, ble utviklingen av radiocesiumnivået i det akvatiske økosystemet inngående studert i Høysjøen, Verdal kommune, og i Øvre Heimdalsvatn, Østre Slidre kommune (Forseth et al. 997, Brittain 99). Disse to sjøene ligger i hvert sitt område som mottok betydelige mengder radioaktivt nedfall. Studiene fra disse sjøene viste at radioaktivitetsnivået i fisken steg svært raskt i de første månedene etter nedfallet. I Høysjøen inntraff de høyeste aktivitetsnivåene etter 8 døgn hos ørret, mens maksimalnivåene inntraff etter døgn hos røye. ivåene av Cs-7 var da.9 Bq/kg i ørret og.7 Bq/kg i røye. I Øvre Heimdalsvatn ble det i august 98 målt høyeste nivå i ørret med 4.7 Bq/kg (Cs- 7). Aktivitetsnivåene i fisken sank hurtig de første årene, for deretter å avta mer langsomt. Den økologiske halveringstida for Cs-7 etter 987 synes å være omlag 2,9 år for ørret fra Høysjøen og Øvre Heimdalsvatn, mens den for røye fra Høysjøen synes å være omlag 2, år. Om slike halveringsrater opprettholdes vil det innebære at ørreten vil være tilbake til før- Tsjernobyl nivå (ca. Bq/kg) i år 27, mens for røye vil dette skje i 22-2 (Forseth et al. 997) (Figur.). 2

44 Haukesjøen, Sørvaranger 99røye (smelteverk, mindre påvirket) Førstesjøen, Sørvaranger 99sik (smelteverk, sterkt påvirket) vatn, (smelteverk) 997 ørret 2 vatn, (smelteverk) 997 gjedde blandprøve " "» muskel,2,74.4-,,2-,27, 4 w Schlabach og 9,2 fv Skotvold 99a 8,vv Schlabach og 48 fv Skotvold 99a,4-,2 vv Schlabach og,9-2 fv Skotvold 997,-,4 vv Schlabach og fv Skotvold 997 Drammenselva, Buskerud 99ål Stavsvatn, Telemark 99 ørret (bakgrunn). eådalsvatn 994 ørret Møre og Romsdal (bakgrunn) Mjøsa (div.) 974 lagesild 99 Holmetjern, Buskerud 99abbor (bakgrunnsnivå) " lagesild (4 år, - 2 cm) " abbor (-8 år, cm) 7 2 blandprøver blandprøve (8) " blandprøve (9) muskel 7,8± 442± ±8, muskel, ±.7 muskel 2,97,±.8.7±.8 lever, 7 fv fv lever 2,7 7fv 4 fv muskel,2,7 <, lever, 2,9 <, muskel,22 2,48 <,,±, 4,4±4,7 Knutzenefa/. 99a..9±,22.±.2. ±. Rosseland et al ±.24.9±..29±. Rosseland ef al 997. Brevik 98 Brevikef al 99 IVA, upubl. lever,2, <, 99 Øverlandselva, Akershus 994Ørret (jord- og skogbruk, div. småindustri) Seternbekken, Akershus (bakgrunn) * non-orto PBC " abbor " - g blandprøve () 2 blandprøver blandprøve muskel,4 lever, muskel,-,7-4,2,-7,,7,7,9,2,94 (,8)' IVA, upubl.,(,9)" IVA, upubl.

45 Tabell.9. ivåer av klororganiskc forbindelser i ferskvannsfisk fra et utvalg norske undersøkelser. Konsentrasjonene er oppgitt på våtvekt-basis når intet annet er angitt. (fv= fcttvckt-basis, vv= våtvckt-basis) Tablc.9. Lcvcls of organochlorinc compounds in freshwatcr fish from a sclcetion of orwegian studics. The conccntrations are given on a wct wcight basis if not othcrwisc stated. (fv = fat wcight basis, vv = wct wcight basis). Sted (forurensning) Ar art n Vev Fett sum sum PCB-7 % PCB ug/kg ug/kg sum DDT HCB a-hch g-hch PCDD/DF ug/kg) ug/kg ug/kg ug/kg ng TE/kg Referanser Ørsjoen, Østfold (planteskole) mort abbor abbor 9 lever lever muskel 7,4 8 (-),, 2,4 27 (28-7),,2,22,2 Kveseth 98 Brevik 99 Brevik 99 (,7-9,2) Gvarv, Telemark (bakgrunn) (eksponert, planteskole) gjedde gjedde 9 lever lever 8, 8±2 29 2±9 Berg og Skåre 99 Berg og Skare 99 Finnmark 2 vatn (bakgrunn) 997 abbor muskel.4-2- vv. 4-2 fv 4-. vv.7-. <. vv.-.7 vv - 2 fv vv 4- fv Skotvold et al fv Finnmark vatn (bakgrunn) 997 sik 28 muskel.2-,4-,9 vv fv, 7-, vv.-. vv <.vv fv - fv 4- fv Skotvold er al. 997 Sokna, Buskerud (div.) Tyrifjorden, Buskerud (div.) Froylandsvatnet, Rogaland (industri, jordbruk, avlallsdeponi) Salsvatnet (bakgrunn) sik orret ørret orret orret ørret blandprove () muskel muskel muskel lever muskel lever, 4,8,,2, 4,2 4,7,2,,9,29 4, 24, 22,4 2 4,27,7,9,7,,9,8,4,,,2,7 Berge 98 Berge 98 Bækken og Grande 99 Bækken og Grande 99 Bækken og Grande 99 Bækken og Grande 99

46 forhold som en også kjenner frå fjordområder som har mottatt avrenning frå fruktdyrkmngsdistnkter (se kapitlene l og 2 2) I nærområdene til bedriften A/S Sørvaranger finnes det svært forhøyede konsentrasjoner av dioksiner (PCDD/PCDF) i ferskvannsfisk (Schlabach og Skotvold 99a, 997) ivåene er så høye at et enkelt fiskemåltid vil kunne medføre overskridelse av anbefalt øvre grense for livslangt ukemntak ( pg TE/kg kroppsvekt) Foruten data som er listet i tabellen må nevnes funn av meget høye konsentrasjoner av nonorto PCB i lever av lake frå Mjøsa (Brevik et al 998, under forberedelse) I løpet av er det /vil bh innsamlet et omfattende materiale i en planlagt landsomfattende registrering av spesielt klororgamske stoffer og kvikksølv i flere arter av ferskvannsfisk, slik at man bl a får den regionale oversikt som hittil har manglet Reinsdyr beiter på lav om vinteren, og får derigjennom i seg forurensninger som kommer via luft og nedbør Etter Tsjernobylulykken gjorde opptaket av radioaktivt cesium frå lav Vlllremkjøttfra store områder i Midt- og Sør-orge uegnet som menneskeføde, og det er mye som tyder på at deler av villrembestanden ble påført skader på arvestoffet Foto PerJordhøy 99

47 ... Organotinn Organotinn eller tinnorganiske forbindelser er blant de mest toksiske miljøgifter man kjenner, og de benyttes særlig som antibegroingsmiddel i skipsmåling og til impregnering av trevirke. I orge er det kun tillatt å benytte Organotinn i maling på skip større enn 2 m, og all bruk av Organotinn til treimpregnering ble forbudt i 99. På grunn av anvendelsen i skipsmåling har det vært fokusert på å overvåke nivåene av organotinn langs orskekysten, mens man har hatt liten kunnskap om nivåene i ferskvann. Det har imidlertid nylig blitt gjort en undersøkelse av nivåene av organotinn i lake fra seks norske innsjøer i fra ulike deler av orge (Følsvik og Brevik, 999). Både tributyltinn, triphenyltinn og deres nedbrytningsprodukter ble funnet, og nivåene i filet varierte fra under deteksjonsgrensen (l ng Sn/g) og til ng Sn/g (tørrvektsbasis). De høyeste nivåene fantes i sør-orge, Mjøsa ved Lillehammer og Hurdalssjøen, hvor nivåene av forbindelsen triphenyltinn var henholdsvis 7 og 49 ng Sn/g. I de andre lokalitetene var nivåene av denne forbindelsen under deteksjonsgrensene. Triphenyltinn har vært benyttet som et soppmiddel i behandlingen av trevirke, og utslipp fra slik virksomhet kan ha nådd innsjøene. ivåene av tributyltinn, som særlig har vært benyttet i skipsmåling var lavere, og kun i Mjøsa og Hurdalssjøen nådde nivåene over deteksjonsgrensen med verdier på henholdsvis 22 og 24 ng Sn/g tørrv...4. Organiske miljøgifter Det foreligger i dag ingen systematisk kunnskap om nivåene av organiske miljøgifter i norsk ferskvannsfisk. Fra Finnmark har det kommet fram noen resultater i regi av det arktiske overvåkningsprogrammet AMAP (Skotvold et al. 997) og en undersøkelse i Sørvaranger (Schlabach og Skotvold 99a, 997). Fra Sør-orge finnes det spredte undersøkelser fra enkeltstående lokaliteter, med tildels eldre data som beskriver tidligere nivåer av pesticider (se en gjennomgang i Brevik et al. 99). I de rapporterte undersøkelsen har det blitt fokusert på persistente klororganiske forbindelser, i hovedsak pesticider (DDT med nedbrytningsprodukter, lindan m. isomerer), ulike PCBer, hexaklorbenzen (HCB), samt dioksin-forbindelser. Dette er fettløselige (lipofile) forbindelser som kan oppkonsentreres i de akvatiske næringskjedene. Hovedkildene til slike forurensninger i ferskvann er landbruk- og skogbruksrelatert virksomhet (pesticider), og utslipp fra industri eller urbane områder (PCB, HCB, dioksiner). Ved siden av disse lokale kildene har man et langtransporten bidrag gjennom atmosfæriske avsetninger til nedbørfeltene. Undersøkelse av innsjøsedimenter i orge tyder på at lokale utslipp til luft eller vann samt langtransporterte atmosfæriske avsetninger er kildene til slike miljøgifter i ferskvann (Skotvold et al. 997, Rognerud et al. 997). De viktigste resultatene fra senere års undersøkelser er oppsummert i tabell.9 Av de enkelte PCB-forbindelsene (kongenerene) har vi oppgitt konsentrasjonen som summen av de enkelte kongenerene det er analysert for, samt summen av de såkalte "seven Dutch" (EPCBv). Dioksinene, som er en samlebetegnelse på forbindelser av typen polyklorerte dibenzo-p-dioksiner og polyklorerte dibenzofuraner (PCDD/PCDF), er oppgitt i toksisitetsekvivalenter (TE etter Ahlborg (989), ng/kg). I undersøkelser som fokuserer på fisk som mat blir konsentrasjonen av klororganiske forbindelser oppgitt på våtvektbasis. Dette gjør det mulig å estimere befolkningens eksponering via ulike typer mat. I undersøkelser hvor målet er å sammenlikne nivåene mellom arter eller ulike vevtyper angis konsentrasjonene ofte på fettvektbasis, det vil si konsentrasjonene som forefinnes i det fettet som er ekstrahert ut til analysene. I tabell.9 er det oppgitt konsentrasjonene på våtvektbasis sammen med fettprosenten slik at det er enkelt å omregne konsentrasjonene til fettvektbasis. I de tilfellene hvor fettprosenten ikke var oppgitt er konsentrasjonen oppgitt på både våtvekt- og fettvektbasis. Av tabell.9 ses fortsatt til dels høye nivåer av DDT med nedbrytningprodukter i lokaliteter som har mottatt utslipp fra planteskoler (Brevik et al. 99, Berg og Skåre, 99). Dette er et 98

48 (bakgrunnsnivå) 8 Indre amdalen, div. 984 orret/royc vassdrag (gruvepåvirkning, kobber og sink ) 9 Store Hittcrsjocn, 99 sik Roros () (bakgrunnsnivå) Djupsjocn, Roros sik (kobbergruver) () Froylandsvt. (industri, 994 orrct(h)) jordbruk, avfallsdcponi) II Aust- Agder, 987 abbor kystnærc vann (n= -4 ) (atm. avsetninger) muskel <(),() lever, ±, i 7 nyrer,±,oio muskel (),()() -,2 lever,-, -22 g lever, -4 g lever 2,9±, il,9±l, 8,()±2, 8, ±7,8,79±,(),±,7,4-, muskel,2,2,42 4,2, <,2 (7-9 g) (<.2-,4) (<.2-,2) (,2-,9) (,-,4) (<.4-,) lever,,4 47,7 7,2, (,2-,2) (<,2-,) (-) (44-!) (<.2-,2) (<.2-,) cm lever,9-4, (mcdianvcrdicr) Grande Rosscland et al. 997 Amundsen et al. \ Langeland 99; Most 997; Langeland et al. 99 Iversen og Grande 99a Iversen og Grande I99b 7 Jensen et al. (998) 8 Sorstrøm og Rikstad 98 9 Grande et al. 99. Bækkcn og Grande 99 Berg

49 Tabell.8. Konsentrasjoner av metaller og arsen i ørret (Salmo trutta), gjedde (Esox lucius), abbor (Percafluviatilis), sik (Coregonus lavaretus), røye (Salvelinus alpinus) og laks (Salmo salar) frå et utvalg norske innsjøer og elver. Konsentrasjonene er oppgitt som gjennomsnittsverdier for gitte størrelsesgrupper eller som intervaller for fisk av varierende størrelse, mg/kg våtvckt. Table.8 Concentrations of mctals and arscnic in fish from selcctcd orwegian lakes and rivcrs. The conccntrations are given as mean values of different size groups or as ini for rcf. mg/ka w. w. Ar Cd Pb Cu Zn i Cr As fish of variable size, Lokalitet (påvirkning) normalmtcrvallcr Øvre eådalsvatn Stavsvatn (bakgrunn) Vaggatcm, Pasvik (atm. avsetninger fra russiske smelteverk) Jarfjord, Øst- Finnmark vatn (atm. avsetninger fra russiske smelteverk) Bleikvatn Kjokkenvatn (gruvcpåvirkning, sink/bly) Hjcrkmdammcn (kobber og sink ) Orkla v. Vormstad (gruvcpåvirkning. kobber og sink ) Orkla v. Grut Art (antall) Spccies (no.) uspcsificrt unspccified 994 orrct() 99 orrct() 99/992 orret gjedde abbor sik orret/royc 99 royc 99 orrct 99 orret 99/994 laks () 99/994 laks () Størrelse Sizc 28-4, -2 g 2-4 cm, 7- g cm, 27-4 cm 8 cm, 2- cm 22 cm, 2- cm 2 cm, 2- cm 2 cm, 7 g 9-2 cm;,2- kg 7- g - cm - cm Vev Tissue muskel lever lever lever lever lever lever lever gjeller muskel lever nyrer skjelett muskel lever muskel lever muskel lever gjelle muskel lever nyrer gjelle,2-,2,-,,7-,8,7-,84,,2,,,-4,-4, 2,,7,,4,44±, <(),,4 ±,8 (),S()±(),24, x(),4,2-,(7),-,8,2-,2 ^,-,,2-, 4 4,4-,2,2-,2 2-,-,2-2-,2-,4,2-2,4-,-,,, 9,,8 2 8,,,,4 4,, 44,7±, (),4±(),()4,±,7,8±,2,4±,2 -,-,,2-, 2-8,-,2,,,4,,4 9,7, 4,8 4 47±4 7,±,,±, 4,()±7,8 27+2,2-,-,,4-,8,8-,,8-, 9

50 97 979/ f É i O) ^. O) E f D) O vekt, kg vekt, kg O vekt, kg Figur.2. Konsentrasjon av Hg (mg/kg våtvekt) i ørret fra Tyrifjorden har sunket i løpet av perioden 97 til 99. Data fra Underdal (97 a) og Skurdal et al. (992). Figure.2. The mercury concentrations (mg/kg w.w.) in trout from Lake Tyrifjorden have been reduced during the period Data from Underdal. (97 a) and Skurdal et al (992) Andre metaller For andre metaller i akvatisk miljø har det i orge særlig vært fokusert på utslipp fra gruver og metallbearbeidende industri. Kadmium (Cd), kobber (Cu), bly (Pb), sink (Zn), krom (Cr) nikkel (i) og arsen (As) og er blant de best undersøkte elementene. Disse metallene/sporelementene viser langt mindre om noen tendens til å oppkonsentreres gjennom næringskjedene (biomagnifiseres) enn hva tilfellet er for kvikksølv (Mance 987). Generelt sett finner man de høyeste konsentrasjonene av metaller i fiskens lever og nyrer, mens konsentrasjonen i muskelvevet kan være betydelig lavere. Det er da heller ikke meldt om noen nivåer av andre metaller enn kvikksølv som gjør ferskvannsfisk uegnet til konsum. ivåene i lever og nyrer kan i ekstreme tilfeller være såvidt høye at de ville nå grenseverdier for konsum, men dette er organer som normalt ikke spises på ferskvannsfisk (med unntak av lever hos lake). På grunnlag av en litteraturgjennomgang av nasjonale og internasjonale data har Grande (979) angitt "normalintervaller" for metaller i ferskvannsfisk (første to rekker i tabell.8). Det er i her ikke skilt mellom ulike arter ferskvannsfisk, da de angitte normalintervallene er såvidt vide at de fleste arter antas å falle innenfor grensene. Som nevnt har det ved undersøkelser av metallnivåer i ferskvannsfisk (med unntak av kvikksølv) vesentlig vært fokusert på gruvepåvirkede vassdrag, i senere år dessuten på grenseområder i Øst-Finnmark påvirket av atmosfæriske avsetninger fra de store smelteverkene på russisk side. I mange av gruvevassdragene hadde fisken tydelige forhøyede nivåer av flere metaller i lever og nyrer (Sørstrøm og Rikstad, 98; Iversen og Grande 99), men generelt sett synes skadevirkningene på fiskesamfunnene å være forårsaket av at kobbekonsentrasjonene i vannfasen når toksiske konsentrasjoner. For fisken i de undersøkte vassdragene i Øst- Finnmark fantes det en stor variasjonsbredde som det var vanskelig å knytte direkte opp mot tungmetallavsetningene, og trolig styres mobilitet og biotilgjengelighet av lokale miljøforhold som alkalinitet og ph (øst et al. 997). 9

51 Tabell.7. Konsentrasjon av kvikksølv (mg/kg våtvekt) i fisk fra utvalgte lokaliteter med tidligere kvikksølvforurensninger. Konsentrasjonene er oppgitt som gjennomsnittsverdier for gitte størrelsesgrupper eller som intervaller for fisk av varierende størrelse. Table.7 Mercury concentrations in fish from localities with former local point sources of mercury. The concentrations are given as mean values of different size groups or as intevals for fish of variable size. Lokalitet (forurensningskilde) Tyrifjorden (treforedling) Mjøsa (treforedling, div. industri urbane utslipp) Haldenvassdraget øvre deler, 4 innsjøer (jordbruk) Bergsvatnet, Vestfold (jordbruk) Øyeren, Akershus/Østfold (div. kilder) Rødnessjøen, Østfold (jordbruk) Art Ørret Ørret Ørret Røye 2 Sik Sik Gjedde 4 Gjedde Gjedde Abbor Abbor Krøkle Krøkle Gjedde Gjedde Gjedde Abbor Abbor Abbor Lake 7 Lake Lake Lake Ørret Ørret Ørret Krøkle Krøkle Krøkle Lagesild 8 Lagesild Abbor Abbor Gjedde Gjedde Gjedde Gjedde Gjedde Gjedde Gjedde Gjedde År Størrelse 7 cm, 4- kg 7 cm, 4- kg 7 cm, 4- kg 2 cm, 2 g -4 g -4 cm, 7- g cm, kg cm, kg cm, kg g g g g cm, kg cm, kg cm, kg 2 cm, g 2 cm, g 2 cm, g cm, kg cm, kg cm, kg kg cm,. kg cm,. kg cm, g cm, g cm, g 22 cm - 2 cm, g 2 cm, g cm, kg 72 cm - 2, kg cm, kg cm, kg cm, kg cm, kg cm, kg cm, kg Glomma, Grønnsund og Sarpsborg (div. industri og urban virksomhet) Drammensfjorden Ål 9 abbor g 2- cm (treforedling, div. utslipp) 8-9 g gjedde cm.4-. kg ) Sa/mo trutta 2) Salvelmus alpinus ) Coregonus lavaretus 4) Esox lucius esperlanus 7) Lota lota 8) Coregonus albula 9) Anguilla anguilla Hg mg/kg ,9+, ,9+, (.-.8).42 (.4-.8) ) Perca fluviatihs Referanse Underdal 97 a Skurdal992 Skurdal 992 Skurdal 992 Underdal 97 A Skurdal 992 Snekvik 99 Berge et al. 98 Berge et al. 98 Berge ef al. 98 Berge ef al. 98 Berge ef al. 98 Berge et al. 98 Underdal 97 b ashoug 97 Sandlund 98 Underdal 97 b ashoug 97 Sandlund 98 Underdal 97 b Sandlund 98 Eriksen et al. 99 Brevik, in prep. Sandlund 98 Sandlund 98 Eriksen et al 99 Underdal 97 b Sandlund 98 Eriksen etat. 99 Sandlund 98 Brevik, in prepl Tærudefa/. 987 Økland989 Vøllestad 987 Vøllestad 987 ylander99 Knutzen ef al. 99a ) Osmerus 94

52 Tabell.. Kvikksølvkonscntrasjoner (mg/kg våtvekt) i norsk ferskvannsfisk fra lokaliteter uten kjente punktutslipp. Konsentrasjonene er oppgitt som prosentilverdier, minimum og maksimum av lengdejusterte bcstandsgjcnnomsnitt. = antall bestander. Data er fra Rognerud et al. (99), samt orhcim et al. (98) (to bestander av henholdsvis harr, sik, abbor og gjedde fra Finnmark) og Skotvold et. al. (997) (fem bestander av sik, en av abbor, og en av gjedde fra Finnmark). Table.. Mercury concentrations (mg/kg w.w.) in orwegian freshwater fish (in the listed order Salmo tmtta, Salvelinus alpinus, Thymallus thymallus, Coregonus lavaretus, Percafluviatilis, Esox lucius and Rutilus rutilus) from localities without local point sources of mercury. The concentrations are given as percentiles, minimum and maximum of length adjusted population means. Data from Rognerud et al. (99), orheimera/. (98) and Skotvold et. al. (997). Kvikksølvkonsentrasjon, mg/kg Art /størrelse Region Min. % 2 % % 7 % 9% Max. Ørret 2 cm ( g) Røye 2 cm ( g) Harr 2 cm (4 g) Sik cm (2 g) Abbor 2 cm ( g) Gjedde cm ( kg) Mort Østlandet Sørlandet Vest/Midt-orge Finnmark orge Østlandet Sørlandet Vest/Midt-orge Finnmark orge Finnmark Østlandet Finnmark orge Østlandet Finnmark orge Østlandet Finnmark orge Østlandet cm (8g) Tidligere punktkildebelastede lokaliteter I tabell.7 gis data over kvikksølvkonsentrasjonene i fisk fra innsjøer og vassdrag som har vært eller er påvirket av kvikksølvutslipp fra industri, landbruk og urbane områder. Det er siden begynnelsen av 97-tallet gjort en rekke undersøkelser av kvikksølvnivåene i fisk fra lokaliteter påvirket av punktutslipp, men store systematiske undersøkelser som har fulgt nivåene over tid finnes kun for noen få større vassdrag og innsjøer som Mjøsa og Drammensvassdraget med Tyrifjorden. Etterhvert som bruken og utslippene av kvikksølv har blitt begrenset har nivåene i tidligere belastede lokaliteter avtatt. I tabell 2 ser man at kvikksølvnivåene i fisk fra Tyrifjorden og Mjøsa har sunket tildels betydelig fra 99/97 og fram mot 98/99-tallet. I Tyrifjorden sank kvikksølvkonsentrasjonen i stor fiskespisende ørret (4 kg) fra mg Hg/kg i 99 og til omlag,7 mg/kg i 99. Mjøsa sank kvikksølvkonsentrasjonene i ørret og lake på cm fra henholdsvis. og.4 mg/kg i 979 og til henholdsvis.4 og.77 mg/kg i (Eriksen et al. 99). Utviklingen for ørret i Mjøsa er illustrert i fig..2. 9

53 Lokaliteter uten punktutslipp Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 I en landsomfattende undersøkelse over kvikksølvkonsentrasjoner i ferskvannsfisk (Rognerud et al. 99) er det rapportert om nivåene i nær 2 fisk fra 84 innsjøer i ulike deler av landet. Innsjøene var uten kjente punktutslipp av kvikksølv. Det ble analysert for kvikksølv i ryggmuskel i bestander av ørret, abbor og gjedde, samt i et mindre antall bestander av røye, mort og sik. Konsentrasjonene i stor abbor (>2 cm) og gjedde i denne undersøkelsen var stedvis såvidt høye at Statens næringsmiddeltilsyn (ST) anbefalte begrenset konsum av slik fisk (Rognerud et al. 99). Sammenhengen mellom Hg-konsentrasjonen og fiskelengden for ørret, abbor og gjedde er gitt i figur.. Her ser en at det er en tendens til at nivåene økte med fiskens lengde, men at det var en betydelig variasjon innenfor en gitt lengdegruppe. Hadde materialet blitt splittet opp på de enkelte bestandene, ville sammenhengen mellom konsentrasjon og lengde ha vært mer framtredende. For å kunne sammenlikne nivåene har det derfor blitt beregnet et gjennomsnittlig nivå for en fisk av en standard lengde for hver bestand. I tabell. er resultatene fra undersøkelsen sammenfattet for ulike landsdeler i orge. For Finnmark er supplerende data hentet fra orheim et al. (98), og Skotvold et al. (997).. Ørret Abbor. Gjedde.7 O) E. di Lengde, cm 2 4 Lengde, cm 2. o>2. o> E. Figur.. Kvikksølvkonscntrasjon (mg/kg våtvckt) i ørret, abbor og gjedde i forhold til fiskclcngde. Data fra Rognerud og Fjcld (99). Figure.. Concentrations of mcrcury (mg/kg w.w.) in trout, pcrch and pike in relation to fish length. Data from Rognerud and Fjcld (99). Generelt lå nivåene lavt hos laksefisk med virvelløse dyr som næringsgrunnlag (ikke fiskeetere). Hos ørret, røye og harr med en standard lengde på 2 cm (ca g) var de vanligst forekommende populasjonsgjennomsnittene i intervallet.4-. mg Hg/kg. Hos abbor var nivåene høyere, gjennomsnittlige verdier var omlag.2-. mg Hg/kg for fisk med en standard lengde på 2 cm (ca g). ivåene hos gjedde på omlag cm (ca l kg) varierte mellom.7-. mg Hg/kg. Fisk fra Finnmark hadde de laveste verdiene, mens fisk fra Østlandet og Sørlandet hadde de høyeste. Kvikksølvnivåene i fisk fra lokaliteter uten punktutslipp har ofte vært ansett som det naturlige bakgrunnsnivået. Imidlertid avsettes det tildels betydelige mengder luftbårne kvikksølvforurensinger i innsjøenes nedbørfelt, og kvikksølvinnholdet i norske innsjøsedimenter synes generelt å ha økt med en faktor på, i ord-orge til på Sørlandet (Rognerud og Fjeld 99). Dataene i tabell. er således - generelt sett - forhøyet i forhold til de opprinnelige bakgrunnsnivåene.... O Lengde, cm 92

54 forurensningsbelastningen i vassdraget og fiskens innhold av tungmetaller. Unntatt for kvikksølv, er fisk mindre egnet som indikatorer på metallbelasning. I tilfellet må det analyseres på indre organer som nyre eller lever, ikke muskelvev.... Kvikksølv I orge fikk kvikksølv (Hg) sin aktualitet som miljøgift i fisk mot slutten av 9-tallet. Det ble da klart at det var betenkelig høye konsentrasjoner av kvikksølv i fisk fra lokaliteter som mottok kvikksølvutslipp fra treforedlingsbedrifter (Snekvik 99). Etterhvert ble det innført restriksjoner på bruken, og i tidligere belastede vassdrag kunne man da relativt raskt spore en reduksjon i fiskens kvikksølvnivåer (Berge et al. 98). På midten av 98-tallet ble det imidlertid klart at de langtransporterte atmosfæriske avsetningene av kvikksølv i orden kunne være såvidt betydelige at fisk i innsjøer uten punktutslipp kunne ha forhøyede kvikksølvnivåer (Andersson et al. 987). Kvikksølv i fisk foreligger i hovedsak som den meget giftige forbindelsen monometylkvikksølv (CH Hg +, eller MeHg), og trolig er så mye som 9 99% av kvikksølvet i fisk som monometylkvikksølv (Bloom 992). I en risikovurdering av kvikksølv i fisk har Fs ekspertkomité for vurdering av tilsetningsstoffer og kontaminanter (Joint Expert Comitee on Food Additives and Contaminants, JECFA) fastsatt et ukentlig tolerabelt inntak på, jag metylkvikksølv/kg kroppsvekt (JECFA 988). For en voksen person på kg betyr dette at inntaket av kvikksølv frå fisk ikke bør overstige,2 mg metylkvikksølv per uke. Gravide kvinner bør av hensyn til fosterets utvikling ha et enda lavere inntak. Det har vært rapportert toksiske effekter av metylkvikksølv på voksen fisk ved muskelkonsentrasjoner på -2 mg Hg/kg (Wiener og Spry 99), og symptomene kan vise seg som apetittløshet, koordineringsvansker, apati, reproduksjonssvikt og død i de mest ekstreme tilfellene. Slike tydelige negative effekter av kvikksølv på fisk har man ikke observert i orge, men under tidligere forhold med stor belastning kan de ha blitt oversett. Da metylkvikksølv er et kraftig neurotoksin som kan forstyrre utviklingen av sentralnervesystemet, kan imidlertid subletale effekter av kvikksølv på fiskeembryo og larver inntreffe ved vesentlig lavere konsentrasjoner (- %?) enn hos voksen fisk (McKim et al. 97, Wiener og Spry 99). Fisk metylerer ikke kvikksølvet selv, men eksponeres i all hovedsak via føden (Meili 997). Mikrobiell metylering utenfor fisken er trolig den viktigste prosessen for produksjon av metylkvikksølv, og en rekke bakterier i vann, sediment og jord kan metylere kvikksølv (Meili 997). Kvikksølv (i form av monometylkvikksølv) er det eneste tungmetallet som i noen betydelig grad viser en ekte biomagnifisering i fisk, dvs. at konsentrasjonene øker markant oppover i næringskjedene til rovfisk. Årsaken er effektivt opptak av kvikksølv fra føden og en lav utskillesesrate. Konsentrasjonene av MeHg i fiskekjøtt kan derfor være så mye som millioner ganger høyere enn i vannfasen (Wiener og Sprey 99). Kvikksølvkonsentrasjonen til fisk innen en bestand øker som regel med fiskens størrelse og alder. For fisk som ikke har stagnert i vekst korrelerer konsentrasjonene som regel best med fiskens størrelse, mens sammenhengen med alder oftest er noe dårligere (Rognerud og Fjeld 99). Skal en vurdere og sammenlikne konsentrasjonene av kvikksølv i fisk, bør en derfor også ha informasjon om fiskens størrelse, eventuelt også alder. I nedenstående redegjørelse for kvikksølvnivåene er det valgt å skille mellom lokaliteter uten kjente punktutslipp og lokaliteter påvirket av utslipp frå industri, landbruk og urbane områder. Vi har i hovedsak fokusert på nåværende nivåer, men har beskrevet den historiske utvikling i et utvalg innsjøer og vassdrag med tidligere punktutslipp. 9

55 Tabell.. Kvikksølvinnhold i mg Hg/kg våtvekt i noen av fiskens næringsdyr i Mjøsa 98. +, + og 2+ angir h.h.v. første, andre og tredje leveår. Data fra Sandlund et al. (98). Table.. Mercury in some prey organisms for fish in lake Mjøsa, mg /kg wet weight. Source: Sandlund et al. 98. Organisme størrelse mg Hg/ kg våt vekt Krepsdyrplankton Mysis relicta M. relicta Pallasea quadrispinosa Gammaracanthus loricatus G. loricatus små ind. ( + ) store ind. ( + ) små ind. ( +, + ) store ind. ( 2 + ) Organiske mikroforurensninger Med hensyn til klororganiske stoffer finnes data for fjærmygglarver (Chironomus sp.) fra fire prøvesteder i den mistenkt påvirkede Åkersvika i Mjøsa For PCB ( kongenere, deriblant PCB 7, dvs. nr 28,2,, 8, 8, og 8) varierte konsentrasjonene i området 2-8 ng/kg v.v.; for DDE (ag/kg og HCB opp til.2 ag/kg (Kjellberg 992). Senere (992) er det fra 8 prøvesteder i samme område analyser PCB i dammusling, som viste konsentrasjoner i intervallet.7-.8 ng/kg v.v. (Kjellberg og Brevik 99). Maksimalverdien her ligger bare så vidt over antatt høyt bakgrunnsnivå i blåskjell ( kfr. kl I i Molvær et al. 997) og tyder følgelig ikke på vesentlig belastning. Analyser av PAH i dammusling fra det veiavrenningsbelastede Padderudvatnet og referanselokaliteten Semsvatnet i Akershus ga moderate verdier (Bækken og Jørgensen 994). Av sum PAH og KPAH (summen av de potensielt kreftfremkallende forbindelsene)ble det registrert maksimalnivåer (i prøven fra Semsvatnet) på henholdsvis 44 og 8 ng/kg v.v..2.. Radioaktivitet Kort etter ulykken i Tsjernobyl i 98 viste prøver av zooplankton og bunndyr fra edre Heimdalsvatn i Oppland aktiviteter av radiocesium (Cs-4 + Cs-7 på -7 Bq/kg v.v. (Brittain et al. 99). Etter denne ulykken ble radioaktiviteten fulgt i både fisk og næringsdyr fra Høysjøen, ord-trøndelag i perioden frem til 99 (Forseth et al. 997). ivået i dyreplankton av Cs-7 umiddelbart etter nedfallet var på 2 Bq/kg tørrvekt (ca. 2 på våtvektsbasis), mens nivået året etter var redusert til omlag Bq/kg tørrvekt. Etter 987 er den økologiske halveringstiden til Cs-7 beregnet til 2 døgn, hvilket for 99 tilsvarer et aktivitetsnivå på omkring 7 Bq/kg tørrvekt... Fisk... Metaller Fisk eksponeres for tungmetaller både gjennom føden og vannet. Hvilke eksponeringsruter som er betydningsfulle varierer bl. a. metallene imellom, og med de vannkjemiske forholdene i de akvatiske systemene. Opptaket av metaller i fisk er avhengig av en rekke faktorer. Visse metaller kan effektivt opptas direkte fra vannet over gjelleoverflaten (eksempelvis sink og kamium, Alabaster og Lloyd 98), mens for andre er inntak via føden og tarmsystemet viktigste opptaksrute (eksempelvis kvikksølv, Meili 997). For opptak over gjelleoverflaten er det viktig at metallene finnes som frie metallioner, og ikke inngår i større kjemiske komplekser eller er adsorbert til partikler. Opptak av visse metaller som kadmium, kobber og sink minsker med økende alkalinitet, surhetsgrad og kalsiuminnhold i vannet. Utskillelsen av metaller i organismen skjer først og fremst gjennom urinen via nyrene, gjennom avføringen via leveren og gallen, eller over gjellene. Utskillelsesratene er bl. a. avhengig av fiskens størrelse, hvilke organer eller vevstyper de lagres i, og i hvilken kjemisk form de respektive metallene befinner seg i. På grunn av de mange og varierende faktorene som styrer metallenes opptak og utskillelse er det ofte ikke noen god og entydig sammenheng mellom 9

56 Tabell.. Innhold metaller i bløtdcler av vanlig dammusling ved fem stasjoner i Padderudvatnet og en stasjon i Semsvatn (referanse) i 99. mg/lg våtvekt (Bækken og Jørgensen (994). Tablc.. Metals in soft parts of the freshwater mussel (Anodonta anatina) at five lokalities in lake Padderudvatn and at one locality in Semsvatn (reference), mg/kg wet weight. Lokalitet Padderudvatn Intervall (St. -) Gjennomsnitt Semsvatn Cd Cu Hg i <.2-.2 <2.2 Pb Zn Ut fra sammenligninger med utenlandske data for andre Anodonta-arter (se ref. i Bækken og Jørgensen 994) synes skjellene frå Semsvatnet å være representative for områder uten punktkildebelastning, og den eventuelle påvirkning i Padderudvatnet med tilgjengelige metaller bare svak og begrenset til kadmium og sink. I en del lokaliteter med forskjellig status mht. forsurning er innholdet av kvikksølv analysert i diverse grupper av insekter for å vurdere metalleksponering hos fossekallen (ybø 997). Resultatene er vist i tabell.4. Kvikksølvkonsentrasjonene i surt eller kalket vann synes ut frå tabelltallene noe forhøyet jevnført med registreringene i dyr fra ikke forsuret vann. Tabell.4. Innhold av kvikksølv (mg/kg tørrvekt) i insektlarver og snegl fra sure og kalkete vannkvaliteter i syd-orge og i en ikke sur vannkvalitet frå midt-orge. Medianer, intervall og antall prøver (i parentes). Analyserte arter merket *. Data frå ybø (997). Table.4. Mercury concentrations (mg/kg d.w.) of insect larvae and snails sampled at acidified and limcd waters in southern orway and non-acidified waters in central orway. Median values with range ( = number of samples). Analysed species marked *. Source: S. ybø (997). Bunndyr gruppe Sur vannkvalitet Kalket vannkval. Ikke sur vannkval. Vannløpere () () Gerns lacustris Øyenstikker larver (libeller).2 ()..8-.4() Libellu/a quadrimaculata Cordulegaster boltoni Aeshna grandis Øyenstikker larver (vannnymfer).2 ().7 ().7.-.7(2) Enallagma cyathigerum " * * Pyrrhosoma nymphula Vårflue larver.9 ()..-.4().2.2-.(2) Limnephilus sp * Døgnflue larver..9-.2()..7-.2().4.-.7() Loptophlebia sp * Heptagenia sp Snegler mdet..8 () Observasjoner i zooplankton er meget fåtallige, men det foreligger en undersøkelse av kvikksølv i næringsdyr for fisk av Sandlund et al. (98) i diverse prøver frå Mjøsa (tabell.). Frå tabellen ses en viss (usikker?) forskjell-mellom store og små individer av Mysis relicta. Forskjellen var derimot meget stor for små og store individer av Gammaracanthus loricatus, som er pelagisk som liten, men siden knyttet til bunnen. Utover dette er det ikke kjent metallregistreringer i zooplankton, bortsett fra noen foreløpig ikke rapporterte målinger av kobber og nikkel i prøver frå grenseområdet mot ord-russland (A.K.L. Schartau, IA/IKU, pers. medd.). 89

57 Tabell.. Maksimums- og minimumsverdier for innhold av metallene kadmium, kobber og sink i bunndyrgruppene steinfluer, døgnfluer og vårfluer i gruvcresipientenc Skorovassdragct (S) og Huddingsvassdragct (H), mg/kg våtvekt. (Etter Sjøbakk 987). Tablc.. Concentrations of Cd. Cu and Zn (mg/kg wct vveight) of stoneflies, mayflics and caddisflies samplcd in two mine recipients in central orway. Results given as maximum and minimum values. Source: Sjøbakk (l987). Cd Cu Zn Dyregruppe Steinfluer Plecoptera Døgnfluer Ephemeroptera Vårfluer Trichoptera H S H S H S Referansestasjoner Belastede stasjoner Belast. st. Ref. st Ref. St Belast. st Undersøkelsene til Størseth (99) i øvre Gaula viste også høyere konsentrasjon av kobber og sink i en art av døgnfluer (Baetis rhodani) enn i larver av steinfluen Diura nanseni og vårfluen Rhyacophila nubila. Alle viste imidlertid signifikant økning med høyere metallinnhold i vann. På referansestasjonen var konsentrasjonen av kobber og sink henholdsvis ca. og ca. 4 mg/kg tørrvekt i alle tre artene. De høyeste konsentrasjonene i Baetis rhodani var ca. 4 mg Cu/kg t.v. og omkring 2 mg Zn/kg t.v. Ingen av artene viste noen sammenheng mellom størrelse og metallinnhold. Rhyacophila nubila er også undersøkt med henblikk på innhold av kvikksølv. I materiale fra 8 tilløpselver til Mjøsa fant Sandlund et al (98).-.4 mg/kg v.v. Ved utsettingstbrsøk i en gruveresipient observerte Hylland et al. (997b) en økning i innholdet av kadmium og sink i marflo (Gammarus lacustris) på henholdsvis -4 og ca. 2 ganger i forholdet til referansematerialet, som inneholdt.2-. mg Cd/kg t.v. og 4-7 mg Zn/kg t.v. Metaller og arsen er undersøkt i larver av fjærmygg fra Akersvika i Mjøsa, et område som må antas noe sivilisatorisk påvirket (Kjellberg 992). Samsvarende med dette ble det konstatert svake/moderate overkonsentrasjoner av bly, krom, nikkel og arsen jevnført med "trolige bakgrunnsnivåer" (tabell.2) Tabell.2. Innhold av metaller og arsen i samleprøver av fjærmygglarver (Chironomus sp.) fra 4 lokaliteter i Akersvika, Mjosa 99, mg /kg tørrvekt. Data hentet fra Kjellberg (992). Table.2. Metals and arsenic in pooled samples of chironomidcs (Chironomus sp.) from 4 localities in Lake Mjøsa 99, mg/kg dry weight. Lokalitet A B C D "Trolige bakgrunnskonsentrasjoner" Kjellberg 992 Hg Cd Cu * * Bare i helt spesielle omrader hvor berggrunnen inneholder høye Cu-Zn verdier. Vanligvis vil innholdet av disse metallene være betydelig lavere i Chironomus larver. Pb Cr i <.. Zn * As Analyser av dammusling (Anodontapiscinalis = A. anatina) er foretatt i forbindelse med å registrere metallbelastning fra veiavrenning (E 8 i Akershus, tabell.). 88

58 . Ferskvannsmiljø.. Effekter på populasjoner/samfunn Observerte direkte skade av miljøgifter i norske ferskvannsforekomster begrenser seg til metaller fra gruvedrift. For andre miljøgifters vedkommende er det bare registrert økt forekomst, uten at det har latt seg relatere til konkrete skader. Innen gruvedrift er det særlig avrenning fra utvinning av kismineraler som har skapt problemene. Her forekommer som regel kobber, sink og kadmium sammen og til dels i høye konsentrasjoner. Vanligvis ser det ut til at kobberbelastningen er avgjørende for virkningen, med noe varierende konsentrasjoner som kritiske for fisk (Grande 99 med ref.). Eksempelvis er flere mindre vassdrag omkring de nedlagte kobberverkene på Røros fortsatt fisketomme på grunn av avrenning fra slagghauger. Flere av våre viktigste lakseelver som amsen, Gaula og Orkla har vært, eller er, på enkelte strekninger markert påvirket av forurensninger fra gruvevirksomhet. Større skadevirkninger har imidlertid vært av forholdsvis lokal karakter. I Orkla har det imidlertid vært betydelige forurensninger på den viktigste strekningen for laksefisket, og konsentrasjonen av kobber har ligget omkring skadegrensen for laks. Tilførslene av kobber til vassdraget har i løpet av de seinere år blitt redusert og produksjonen av næringsdyr og lakseunger har tatt seg opp på de tidligere skadede strekningene (Aanes og Romstad 998, Jensen et al. 998). I mange tilfeller er det også registrert større eller mindre skader på bunndyrssamfunn, f.eks. i Hitteråa ved Røros, videre i Folla, Gaula, Orkla, Skorovassdraget og Sulitjelrnavassdraget (Grande 99 med ref. til en rekke undersøkelser). I de nevnte eksemplene anses metallbelastningen å spille en vesentlig rolle for skadene på dyrelivet. I andre tilfeller av gruveforurensning kan det være fysisk påvirkning ved partikler som er mest belastende. Uansett er strukturen på samfunnene av bunndyr i innsjøer og elver et formålstjenelig verktøy for kartlegging av effekter og grader av skade (se blant annet Aanes 988, Aanes og Bækken 989, Aanes og Romstad 998)..2. Virvelløse dyr Registreringer av miljøgiftinnholdet i virvelløse dyr er fåtallige, og de fleste av dem gjelder metaller. Ellers er det noen observasjoner av PCB og PAH (begge i bunndyr), samt noe data om radioaktivt cesium (en eldre undersøkelse i bunndyr kort etter Tsjernobylulykken og en mer omfattende studie av dyreplankton fra en innsjø i Trøndelag)..2.. Metaller Analyse av metaller i insektlarver nedstrøms gruveavløp jevnført med referanselokaliteter er gjort av Sjøbakk (987) og Størseth (99). Det samme er gjort eksperimentelt med marflo av Hylland er a/. (997b). Hovedresultatene fra Sjøbaks arbeide er gitt i tabell., som viser metallinnholdet i ulike grupper av insektlarver på referanselokaliteter og belastede stasjoner i resipentene til Grong Gruber og Skorovas Gruber. På referansestasjonene var innholdet av kadmium, kobber og sink forholdsvis likt i de tre insektgruppene (tabell.). Belastning ga derimot noe forskjellig utslag. I døgnfluelarver ble det på de mest påvirkede lokalitetene konstatert sterk økning i innholdet av alle tre metaller. Delvis klar økning, men i mindre grad, ses også hos vårfluelarver, mens det hos steinfluer bare fremtrer en markert økning i kobberkonsentrasjonen. Ut fra dette synes døgnfluelarver best egnet som indikator på vannets metallinnhold. 87

59 Vandrefalken, en ekstremt rask rovfugl som har spesialisert seg på å slå andre fugler i flukt, ble i mange land nesten utryddet av miljøgifter. Opphopning av DDT og dets giftigere nedbrytningsstoff DDE i vandrefalkens kropp føne til at den la egg med tynne skall som ble ruget i stykker. Bestanden i orge var midt på 97-tallet nedpå under kjente par, men den er nå i god økning. Foto: Torgeir ygård. 8

60 Tabell Aktivitet av Cs-7 i muskelvev hos pattedyr i orge 98-99, Bq/kg våtvekt. Table Activity of Cs-7 in muscle tissuc of orwegian mammals 98-99, Bq/kg w. w. Art Lemen Lemen Fjellrotte Fjellrotte Fjellrotte Fjellrotle Fjellrotte Fjellrotle Fjellrotte Fjellrotte Fjellrev Villrein Villrein Villrein Villrein Villrein Ar Sted Doralen. Rondane Doralen. Rondane Doralen, Rondane Doralen. Rondane Doralen. Rondane Doralen. Rondane Gavalia. Dovre Gavalia. Dovre Gavalia. Dovre Gavalia. Dovre Snohetta Hardangervidda Knut^ho. vinter Knuts.no. sommer Rondane, v inter Rondane, sommer (U «ro 2- o T x en -8- i er ca Sommer Sommer Sommer Sommer Sommer Sommer Vinter Vinter Vinter Vinter Vinter Vinter Figur 4.2. Utjevnet kurve som viser aktivitet av Cs-7 i muskelvev hos rein fra Rondane , Bq/kg våtvekt (Fra Strand et al. 99). Figure 4.. Smoothcd curve for Cs-7 activity in muscle of rcindcer from Rondane, Bq/kg w.w. våtvekt (From Strand et al. 99). 8

61 utbredt i omegnen av Årdal, med 89 % av 9 prøver over "normalkonsentrasjonen" (dvs. 9- prosentilen fra referanseområder, Vikøren og Stuve 994). % av disse prøvene inneholdt mer enn ganger normalkonsentrasjonen. Tilsvarende prosentfordelinger for Sunndal og Høyanger var hhv. /9 og 2/,. Også fluorrelaterte tannskader var hyppigere i hjort fra Årdal enn fra de øvrige stedene med aluminiumsverk (Vikøren og Stuve 994). Konsentrasjonene i hjort fra Årdal (, år og eldre) lå imidlertid - % under 97-nivået (Vikøren og Stuve 994). Ved sammenlignende studier av rådyr og hjort fra Sunndal ble det funnet høyere fluoridinnhold i rådyr, antatt å skyldes at rådyr har størst tilknytning til de deler av arealet der vegetasjonen er mest belastet (Vikøren og Stuve 994). Andre data fra de omfattende studiene i viste blant annet stort sett moderat økning i fluoridinnholdet i elg fra Vefsn sammenlignet med dyr fra referanseområder, men med enkelte ekstremverdier høyere enn x normalgrensen, dessuten til dels markert forhøyede konsentrasjoner i rådyr og hare fra nærområdet til aluminiumsverket på Lista (Vikøren og Stuve 994) PAH Hjort fra Årdal og Sunndalsøra ble undersøkt for PAH i forbindelse med fluorundersøkelsen i samme periode (Vikøren og Stuve 994). Det ble ikke funnet PAH-komponenter i noen av prøvene (lever). For terrestriske pattedyr ser det derfor ikke ut til at PAH-eksponering fra aluminiumsverk er noen risikofaktor av betydning Radioaktivitet Sommeren 98 (samme år som Tsjernobylulykken) ble det målt svært høye verdier i villrein, tamrein, ferskvannsfisk og husdyr på beite. Et omfattende forskningsprogram klarla etter hvert at nedfallet representerte doser som kunne gi strålingsskader på de mest utsatte dyregruppene (Gunnerød og Garmo 99). De viktigste resultatene er presentert i en egen rapport (Gaare et al. 99). Eri oversikt over publiserte analyser i pattedyr er gitt i Tabell Av denne fremgår at de klart høyeste aktivitetene er målt i rein. Årsaken til at rein skiller seg ut må ses i sammenheng med at den viktigste næringen om vinteren er lav (Gaare og Skogland 97). I forhold til andre planter er lav særlig eksponert for atmosfærisk forurensning, da den vokser sakte, mangler beskyttende overhud, og har en porøs, absorberende overflate (Jenkins 987). Cs-7 aktiviteten i muskulatur hos rein varierte betydelig gjennom året. De desidert høyeste verdiene ble målt i vinterhalvåret (Figur 4.2). Forurensningen med Cs-7 i rein fra Rondane har avtatt raskere enn det som var forventet ut fra den fysiske halveringstiden på vel år. Vinteren 987 ble gjennomsnittsaktiviteten fra Cs-7 i muskel målt til 8 Bq/kg våtvekt, mens den i mars 99, 8 måneder etter ulykken, var redusert til 274 Bq/kg. En kan derfor anslå at de økologiske prosessene har bidratt til ca 8% av den observerte nedgangen, mens 9% av nedgangen er forårsaket av desintegrasjon alene. Basert på dette kan den økologiske halveringstida til Cs-7 i villreinens muskulatur estimeres til ca 4 år. 84

62 D) >..2 Artsgruppe n Pattedyr o, Fugl Hg (mg/kg våtvekt) Figur Selennivåer i forhold til kvikksølvnivåer i lever av pattedyr og fugl i orge. Hvert punkt kan representere enkeltindivider eller gjennomsnittet i et bestemt organ av flere dyr fra samme sted. Figure Selenium versus mercury in livers of orwegian mammals and birds. Each point may represent a single individual or the mean of several samples from a given site Fluor Fluorose i form av tann- og skjelettskader hos husdyr i omegnen av aluminiumsverk har en lang historie, men etter utslippsreduksjoner har hyppigheten av alvorlige skader sunket betydelig i det siste -året (Aas Hansen 994). Også når det gjelder vilt (hjortedyr) har skade og ledsagende dyreplageri tidligere vært påvist eller sannsynliggjort ut fra sterkt forhøyede fluoridkonsentrasjoner i tenner og beinvev i prøver av hjort fra omegnen av enkelte aluminiumsverk (Holt 978). På begynnelsen av 9-tallet var det imidlertid inntrått en betydelig forbedring, selv om enkeltdyr fremdeles kan være alvorlig rammet (Vikøren og Stuve 994). Ved observasjoner i referanseområder er det dokumentert at beinvevets innhold av fluorid øker med alderen hos både hjort, rådyr og elg (dessuten sannsynligvis hos hare), men også at det innen hver aldersgruppe var variasjoner på - ganger, f.eks , 4-8,4- mg/kg i beinaske (underkjeve) hos aldersgruppen,-, år av hhv. hjort, rådyr og elg (Vikøren og Stuve 994). Det settes følgelig betydelige krav til observasjonsmaterialet for med sikkerhet å kunne påvise økte konsentrasjoner som følge av utslipp. Sammen med bakgrunnsnivåer av fluorid i underkjeve av hjort, rådyr og elg angir Vikøren et al. (994) også fluoridnivåer i beinvev av markmus og rødrev. Undersøkelser viste store variasjoner i fluoridnivåer i vilt rundt de forskjellige aluminiumsverkene, hvilket settes i sammenheng med både forskjeller i størrelse og sammensetning av utslippene og topografiske/lokalklimatiske forhold (Vikøren og Stuve 994). For hjort viste resultatene at overkonsentrasjoner av fluorid i underkjeven var mest 8