GIVERGLEDE. - Det gjelder å ta det første steget... Maren (88) dagsenterbruker, Tønsberg.

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "GIVERGLEDE. - Det gjelder å ta det første steget... Maren (88) dagsenterbruker, Tønsberg."

Sverre Endresen
8 år siden
Visninger:

1 GIVERGLEDE Et informasjonsblad for Norges Blindeforbunds givere Nr 2/ Det gjelder å ta det første steget... Maren (88) dagsenterbruker, Tønsberg.

2 - Det gjelder å ta det første steget 3 Maren Larsen (88) fra Nykirke utenfor Horten er sterkt svaksynt, har hofteproblemer og er avhengig av stokk eller rullator for å komme seg fram. Men det er ikke noe hinder. Hver onsdag trosser den driftige damen vær, vind og egne lemmer - og begir seg ut på den lange ferden til Blindeforbundets dagsenter i Tønsberg. Uten annen støtte enn rullatoren - Jeg kan jo ikke sitte hjemme på Nykirke og tvinne tommeltotter! Maren Larsen ler hjertelig. Hun har det både hjemmekoselig og hyggelig i det røde huset hun og mannen bygde på 60-tallet utenfor Horten. Men det er liksom ikke hennes stil å bare sitte der To ganger er hun operert for grå stær. På midten av syttitallet mistet hun mannen sin. Tjue år senere forsvant mesteparten av synet. Men man er den man er selv om både den ene og det andre forsvinner. Og Maren er fremdeles en aktiv dame. Glad i å komme seg ut. Glad i å reise. Det har hun alltid vært. For Maren har vært fra Nordkapp i nord til Karibien i syd og på rehabiliteringskurs på Hurdalsenteret. Og fremdeles hender det at hun er på besøk hos sin datter i Tromsø. - Jeg kan jo ikke sitte hjemme på Nykirke og tvinne tommeltotter!

Uten annen støtte enn rullatoren - Jeg kan jo ikke sitte hjemme på Nykirke og tvinne tommeltotter! Maren Larsen ler hjertelig.

3 4 Fremdeles reiselysten Men selv om onsdagsturene fra det røde huset på Nykirke til dagsenteret i Tønsberg, ikke helt kan måle seg med maratonetappen Horten-Nordkapp eller Nykirke-Karibien, er den omfattende nok. Spesielt for en som kun har sidesynet og en rullator å hjelpe seg med. Men det er utrolig hva som går så lenge man har humøret i behold: Dagsenteret betyr mye - Dagsenteret betyr mye for meg. Vi kan være oss selv. Ingen bryr seg hvis man søler litt med kaffen Det skal mye til før jeg parkerer mercedesen og holder meg hjemme! Maren tar et godt tak i rullatoren. Den er god å støtte seg til når veien ligger speilblank og lunefull helt fra utgangsdøra til Tønsberg. Selv for en gammel turner er det nok best å unngå saltomortaler på glattisen Mot til å foreta nye reiser Da Maren mistet synet var hun raskt ute med å skaffe seg både leseskjerm og andre hjelpemidler. Men det var som sagt ikke helt hennes stil å bare sitte der Det var ikke før hun fikk besøk av en av Blindeforbundets besøkskontakter, hun kom seg - bokstavelig talt på fote igjen. Og fikk mot til å foreta nye reiser. Ikke til Nordkapp eller det Karibiske hav, men rett og slett på onsdagsklubb til Norges Blindeforbund i Tønsberg. - Jeg husker første gang jeg kom til dagsenteret Solfrid sto ute i sneen og tok i mot meg! Da visste jeg at jeg hørte hjemme. Ut på glattisen Klokken er fem på ni. Det er onsdag. Om nøyaktig 12 minutter går bussen fra Nykirke via Horten til Tønsberg. Utenfor det røde huset er hekken helt hvit av frost. Det blåser surt fra havet. Under oss er bakken såpeglatt. Maren knyter på seg skjerfet og legger veska i rullatoren. Hun vil nødig komme for sent. I Tønsberg venter Solfrid og de andre med kaffen. - Jeg husker første gang jeg kom til dagsenteret... Solfrid sto ute i sneen og tok i mot meg... Ferden mot dagsenteret 5 Kl 0855: Det er surt. Maren tar et godt tak i rullatoren. Nattefrosten har glasert oppkjørselen. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen! Kl 0907: En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! Maren får hjelp både med bil og bagasje. Dessuten et stort smil med på veien!

Men det er utrolig hva som går så lenge man har humøret i behold: Dagsenteret betyr mye - Dagsenteret betyr mye for meg. Vi kan være oss selv.

4 6 7 Endelig på plass. Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet. Først skal vi innom Horten - Vi glemmer det vonde på dagsenteret! Kl 1000: Tønsberg rutebilstasjon. Er alt med? Veske, skjerf Oops! Fortauskant. Maren legger ut på siste etappe. Ca. kl 1015: Framme! Maren kan ta seg en velfortjent pust i bakken. Om knappe tre kvarter setter Solfrid på kaffen. Den lange ferden mot dagsenteret er omme. Majen (Hermansen) har fått bingo! Videre fra v: Dagny Mathisen og Grethe Olafsen. Ute er det surt og vintergrått, men bakenfor veggene i Baglergate 3 - er stemningen lys og munter. Majen har akkurat blitt den lykkelige eier av en solskinnsgul teletubbie-bamse, og Maren er bare et par tretall unna en diger pose non-stop Det er da det skjer. Solfrid får BINGO. Igjen. - Hvis det er Solfrid, må vi sjekke ordentlig! Spøker Wenche. Og legger til at hun selv aldri har hatt hell i spill. Bare i kjærlighet - Du får ta de grønne sjokoladebitene først, Solfrid, det er de som er sunnest Du trenger såvisst ikke synet for å delta her. Stemningen er til å ta og føle på. - Noen som er kaffetørste? Solfrid hviler ikke på sine laurbær. Nå er det kaffe og snitter som gjelder. Og opplesing. Fra lokalavisen og Allers. - Solfrid er selve krumtappen, forteller Hjørdis. - i 37 år har hun smurt snitter og spredt godt humør... Selv om det er noe som feiler oss går vi nødig glipp av dagsenteret! - Jeg har lært mye av å komme hit, fortsetter Maren. Blitt tøffere til å spørre om hjelp på posten for eksempel. Til og med Wenches førerhund Rosita, ser ut til å trives der den ligger på ryggen med labbene i været. - Jeg smyger jo til henne en godbit i ny og ne, hvisker Solfrid. Med lommene fulle av non-stop. Bare husk Solfrid; Det er de grønne som er de sunneste. Selv for førerhunder. Solfrid (Storsveen) skjenker kaffe til Maren.

Den lange ferden mot dagsenteret er omme. Majen (Hermansen) har fått bingo! Videre fra v: Dagny Mathisen og Grethe Olafsen.

5 Hva er det beste med dagsenteret? Astrid Johanne Berg: - Det er et fristed. Vi treffer likesinnede. Dessuten er Solfrid enestående! Vi glemmer det vonde. Selv om det er noe som feiler oss, kan vi ikke unnvære dagsenteret Knut Andreassen: - Jeg er ikke selv synshemmet, men følger min kone. Det er hyggelig å komme sammen både for de som ser og de som ikke ser. Det skal mektige grunner til for ikke å gå Vi diskuterer alt mellom himmel og jord. Dessuten hjelper jeg til å skjenke kaffe. Wenche Lier: - Jeg er den yngste her. Men jeg er ikke så nøye på alderen, så lenge det er hyggelige folk! Så sant jeg er hjemme (jobber på Hurdalsenteret), må jeg og Rosita (førerhunden) en tur innom hver onsdag... NBF driver lokale dagsentre over hele landet. Dette er et av mange tilbud vi samler inn penger til. Takk for din støtte som er med på å gi synshemmede i ditt lokalmiljø en mer meningsfylt og innholdsrik hverdag. Postboks 341 Sentrum, 0101 Oslo Telefon: Telefax e-post: giver@nbf-ma.no

Det er hyggelig å komme sammen både for de som ser og de som ikke ser. Det skal mektige grunner til for ikke å gå Vi diskuterer alt mellom himmel og jord. Dessuten hjelper jeg til å skjenke kaffe.

Like dokumenter

Jeg hadde nettopp begynt på danseskole... Arne ble blind da han var bare 17 år

Norges Blindeforbund utgir Giverglede for sine givere Nr 1/2005 Jeg hadde nettopp begynt på danseskole... Arne ble blind da han var bare 17 år Arne (t.v.) mistet synet gradvis som tenåring: Som 22-åring