Et informasjonsblad fra Norges Blindeforbund Nr 3/2005. Da jeg våknet opp etter middagskvilen var jeg blind Edla Henriksen, Sørøya

Transkript

1 Et informasjonsblad fra Norges Blindeforbund Nr 3/2005 Da jeg våknet opp etter middagskvilen var jeg blind Edla Henriksen, Sørøya

2 Etter 60 år i mørke skimter Edla i dag litt lys Det blåser friskt inn fra Nordishavet. Skjerf og tørrfisk ligger nærmest loddrette i vinden. Men Edla Henriksen står støtt. Som hun alltid har gjort. Som hun gjorde det 19 år gammel da hun gikk og la seg fordi hun følte seg dårlig. Og våknet opp blind. Som nå i det siste, hvor hun har begynt å skimte litt lys Hun er liten og spe, Edla. Yngst i en søskenflokk på sju. Mistet sin mor da hun bare var 6. Selv mor til to, bestemor til 4, oldemor til 8. En liten kvinne full av flir og historier så sterke at vi flere ganger er nær ved å blåse overende! Selv om vi enn så lenge befinner oss innendørs. Og kanskje er det nettopp nærheten til blåst og hav, til den barske Finnmarksnaturen, som gjør at denne lille kvinnen har greid å stå oppreist, gang på gang, når det har stormet som aller verst rundt henne? JEG GLEDET MEG TIL Å GÅ PÅ FEST Jeg husker så godt den dagen, forteller hun. Jeg hadde ordnet meg en himmelblå kjole. Jeg og han far, mannen min, skulle på fest. Så ble jeg dårlig. Fikk så hodepine at jeg ikke kunne stelle litjtulla engang Jeg gikk og la meg. Da jeg våknet etter middagskvilen var jeg blind. Edla blir stille. Ikke lenge, bare et øyeblikk. DET VAR NESTEN SÅ JEG ØNSKET Å DØ Så ble jeg satt i en sykekurv og firt ned i båten som skulle til Hammerfest. Edla smiler; Og litjetulla var med. Jeg gav jo bryst! Men det var en lang tur, og jeg ble stadig dårligere. På sykehuset møtte jeg en "helbreder". Han hadde helbredet datteren til legen og fikk derfor lov å komme. Han sa: Du kommer til å bli dårligere, Edla. Like etter fikk jeg en forferdelig hodepine. Å for en hodepine! Det var nesten så jeg ønsket å dø! Jeg husker han far sa: Vi må komme oss videre til Bodø, til Oslo Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp én måned senere, på Rikshospitalet. Jeg er så sulten, sa jeg. Sykesøsteren trodde jeg fantaserte, jeg var jo bevisstløs! Du har sovet så godt, Edla, sa Døden nær: Jeg husker han far sa han skulle koke middag. At han skulle rope på meg når den var ferdig. Men jeg orket bare en skje, så måtte jeg gå og legge meg igjen.

3 Edla og mannen foran sitt nybygde hus i `44: Mor vi må evakuere, sa han far. Jeg husker jeg begynte å skrike. Vi hadde jo et lite barn, og jeg var blind. Blind og gravid: Hva vil folk si, tenkte jeg da jeg ventet Eldbjørg. Du skal ikke høre på hva folk sier, sa jordmora. hun da hun skjønte at jeg var våken; nå skal du få mat. Og som jeg spiste! Mens jeg tenkte på helbrederen. Tror jeg hadde vært død hvis det ikke hadde vært for han. TØFF SKJEBNE Senere fikk Edla vite at hun hadde hatt hjernesvulst. At det var på grunn av svangerskapet og fødselen. Men det var det ingen som fortalte den unge moren da. Hun visste ikke annet enn at hun var blitt både blind og, skulle det vise seg lam. Men at hun levde, og at hun lengtet så fryktelig hjem til litjetulla si! Lille Randine som henger der på veggen, innrammet, sammen med alle de andre Edla har holdt kjær. Men som dessverre gikk bort bare 9 måneder gammel. Men det vil ikke Edla snakke om nå! Hun vil at vi skal spise kake og drikke kaffe. Hygge oss! DA SØRØYA BRANT For Edla fikk etter hvert livsmotet tilbake. Hun kom seg på beina etter vel et år, og fem år etter det igjen var hun atter gravid. Først ble jeg nedfor må jeg ta det bort, tenkte jeg? Men jordmora og legen sa det kunne bli en glede for meg. Også kom lille Eldbjørg til verden. Han far ordnet med et par geiter og sauer. Vi bygde nytt hus, et lite fjøs. Så kom tyskerne. Edla blir mørk i blikket. Vi fikk beskjed om å evakuere, og dro fra Sørøya med babyen i en skøyte til Tromsø. Da vi kom tilbake, vel et år senere, var det bare en utedo igjen på hele øya. Alt var borte! Det nye huset vårt, fjøset. Dyra. Alt vi eide i verden. Edla folder hendene og legger dem i fanget. SÅ KOM DET ET BREV FRA BLINDEFORBUNDET Etter krigen gikk årene der ytterst i havgapet på et vis. Minstedatteren Randi kom til verden. De fikk bygget opp huset igjen, mannen dro på fiske mens Edla var opptatt av barn og hjem. Så i `59 kom der et brev. Jeg glemmer det aldri, forteller Edla, det var svigersøsteren min som leste det for meg. I brevet sto det at Blindeforbundet skulle holde årsmøte i Harstad. Og jeg som hadde trodd at jeg og den gamle mannen på den andre siden av øya var de eneste blinde i hele verden! Å jeg ble så glad da jeg fikk vite var flere! Også dro jeg til Oslo og lærte meg blindeskrift. Og etter hvert til Evenessenteret hvor jeg lærte meg å veve, og å strikke Edla smiler, ja gløder nesten:

4 På tur med Frati, sin fjerde førerhund: Egentlig hadde jeg ikke lyst på førerhund. Det blir bare spetakkel, tenkte jeg. Men da jeg så at førerhunden "virket". At jeg kunne bevege meg ute alene. Da begynte livet! Dessuten er det godt å ha førerhund når vinden tar veska! Apport sier jeg da, Frati hent veska! Edlas yngste datter Randi: Vi glemte nesten at mor var blind. Send over smøret, kunne vi be henne ved bordet. Husk, ho Mor kan ikke se, svarte han Far. Jeg er så utrolig glad i Evenessenteret! Elly, roper hun. Du må vise bilder! Og så viser ledsager Elly Pedersen bilder fra Evenessenteret. Fra skiuka, fra vevsalen Dere må komme og se alt det fine Edla har laget på kursene! Sier Elly. Selv om mye av det er jo loddet ut, da, forteller hun. Også viser det seg jammen at den driftige damen er med å holde kakelotteri også. Én gang i måneden nede på butikken. Til inntekt for Blindesaken. DET HJELPER Å HJELPE Jeg "tigger" kaker, forklarer Edla, og lodder dem ut. Alle kjøper lodd av Edla, sier Elly stolt. En gang solgte hun nærmest alene 600 lodd på bare noen få dager. Og det er ganske mange når man tenker på at det ikke er bosatt mer enn cirka 1000 mennesker på øya For som aktivt medlem i Blindeforbundet gjennom mange år, vet Edla at det koster å hjelpe. Hun vet at det offentlige kun dekker en tredjedel av våre utgifter. At vi må samle inn 2 av 3 kroner selv. Men Edla vet en annen ting og: Hun vet at det nytter. At det hjelper å hjelpe. Det er hun selv et levende bevis på. EVENESSENTERET Handletur med ledsager Elly: Det er ikke lett å finne fram i butikken! Heldigvis har Edla Elly Pedersen til å hjelpe seg. Evenessenteret er et opptrenings-, kurs- og feriesenter som eies og drives av NBF. For synshemmede fra våre tre nordligste fylker. Her gjennomføres hvert år et stort antall kursaktiviteter. Synshemmede lærer å klare seg selv. De får opplæring i blindeskrift, i å bruke hvit stokk og finner styrke i å møte andre i samme situasjon.

5 Det hender ensomheten kommer. Da er jeg glad jeg har Blindeforbundet! Edla Henriksen BLINDE OG SVAKSYNTE trenger Norges Blindeforbund Edla Henriksen er bare én av mange som har fått hjelp av Blindeforbundet. Hvert år mister 1000 mennesker synet her til lands. Vi ønsker å være der for alle som én. Med omsorg. Praktisk hjelp. Mestringskurs. Førerhund. Og et lokalt tilbud. Mye av vårt hjelpearbeid gjøres på våre to rehabiliteringssentre: Hurdal og Evenes. Her får synshemmede også anledning til å møte andre i samme situasjon. Et opphold her er god medisin mot ensomhet og isolasjon bare spør Edla... Foto: Thomas Barstad Eckhoff Blindeforbundet trenger DEG Det koster å hjelpe mennesker på beina igjen etter at de har mistet synet. I dag betaler det offentlige under 30 % av det vi trenger for å drive vårt hjelpeapparat. Så Blindeforbundet er helt avhengig av frivillige gaver. Din støtte er derfor ikke bare viktig, den er avgjørende for at vi skal kunne hjelpe alle som trenger oss. Postboks 341 Sentrum, 0101 Oslo Telefon: E-post: giver@blindeforbundet.no