For lasertransmisjonssveising blir det vanligvis anvendt laser i bølgelengdeområdet fra 600 til nm. I området for bølgelengden for laseren anv

Transkript

1 Lasertransparent polyester Beskrivelse Oppfinnelsen omhandler anvendelsen av termoplastiske formmasser, som inneholder som vesentlige komponenter A) 29 til 99,9 vekt-% av en polyester, B) 0,0 til 2,0 vekt-% Na2CO3, K2CO3, NaHCO3, KHCO3 eller blandinger derav, med referanse til 0 vekt-% A) og B), samt ut over dette C) 0 til 70 vekt-% av ytterligere tilsatsstoffer, hvori summen av vekt-% A) til C) er 0 %, for fremstillingen av lasertransparente formlegemer av en hvilken som helst type. Oppfinnelsen omhandler dessuten anvendelsen av de lasertransparente formlegemene for fremstillingen av formlegemer ved hjelp av lasertransmisjonssveiseprosesser, fremgangsmåter for fremstillingen av slike formlegemer samt deres anvendelse i forskjellige bruksområder. Slike komponenter B) er f.eks. beskrevet i EP-A og DE-A som kimdannere for PET kompounderte materialer. De optiske egenskapene til forbindelsene ble ikke undersøkt. For sammensveisingen av plast-formdeler eksisterer forskjellige fremgangsmåter (Kunststoffe 87, (1997), 11, ). Forutsetning for en stabil sveisesøm er, i tilfellet med den vidt utbredte fremgangsmåten med varmeelementsveisingen og vibrasjonsveisingen (f.eks. av bil-innsugingsmanifolder), en tilstrekkelig mykning av forbindelsesdelene i kontaktsonen før det egentlige sammenføyningstrinnet. Som alternativ fremgangsmåte til vibrasjonssveisingen og varmeelementsveisingen har den siste tiden lasertransmisjonssveisingen, særlig med diodelasere funnet stadig sterkere utbredelse. Grunnleggende prinsipper for lasertransmisjonssveisingen er beskrevet i faglitteraturen (Kunststoffe 87, (1997) 3, ; Kunststoffe 88, (1998), 2, 2-212; Kunststoffe 87 (1997) 11, ; Plastverarbeiter 0 (1999) 4, 18-19; Plastverarbeiter 46 (199) 9, 42-46). Forutsetning for anvendelsen av lasertransmisjonssveisingen er at strålingen emittert fra laseren først trenger gjennom en formdel, som er tilstrekkelig transparent for laserlys med den anvendte bølgelengden og i det følgende av denne søknadsteksten blir betegnet som lasertransparent formdel, og så blir absorbert av en andre formdel i et tynt sjikt, som kontakter den lasertransparente formdelen og i det følgende blir kalt laserabsorberende formdel. I det tynne sjiktet, som absorberer laserlyset, blir laserenergien omdannet til varme, som fører til oppsmeltingen i kontaktsonen og til slutt til forbindelse av den lasertransparente og den laserabsorberende formdelen gjennom en sveisesøm.

2 For lasertransmisjonssveising blir det vanligvis anvendt laser i bølgelengdeområdet fra 600 til nm. I området for bølgelengden for laseren anvendt for termoplastsveisingen er det vanlig med Nd:YAG-laser (64 nm) eller høyeffekt-diodelasere ( nm). Når det i det følgende blir anvendt begrepene lasertransparent og laserabsorberende, henføres det alltid til bølgelengdeområdet nevnt over. For den lasertransparente formdelen er det i motsetning til den laserabsorberende formdelen nødvendig med en høy lasertransparens i det foretrukne bølgelengdeområdet, slik at laserstrålen kan trenge frem til sveiseflaten med den nødvendige energien. Målingen av transmisjonsevnen for IR-laserlys skjer for eksempel med et spektralfotometer og en integrerende fotometerkule. Denne måleanordningen detekterer også den diffuse andelen av den transmitterte strålingen. Det blir ikke bare målt ved én bølgelengde, men i et spektralområde, som omfatter alle laserbølgelengder p.t. anvendt for sveiseforløpet. I dag står det flere lasersveiseprosessvarianter til disposisjon for brukeren, som alle beror på gjennomstrålingsprinsippet. Slik tilveiebringer kontursveisingen en sekvensiell sveiseprosess, hvor enten laserstrålen blir ført langs en fritt programmerbar sømkontur eller elementet blir beveget i forhold til den fast installerte laseren. Ved simultansveisingen blir den linjeformig emitterte strålingen fra enkelte høyytelsesdioder anordnet langs sømkonturen som skal sveises. Oppsmeltingen og sammensveisingen av den totale konturen skjer dermed samtidig. Kvasi-simultansveisingen tilveiebringer en kombinasjon av kontur- og simultansveisingen. Ved hjelp av galvanometriske speil (skannere) blir laserstrålen ført med en svært høy hastighet på m/s og mer langs med sveisesømkonturen. Ved den høye forflytningshastigheten blir fugeområdet varmet og smeltet opp etter hvert. I forhold til simultansveisingen består en høy fleksibilitet ved forandringer av sveisesømkonturen. Maskesveisingen er en fremgangsmåte, hvor en linjeformet laserstråle blir beveget på tvers over delene som skal føyes sammen. Strålingen blir målrettet skyggelagt gjennom en maske og treffer sammenføyningsflaten bare der, hvor det skal bli sveiset. Fremgangsmåten tillater fremstillingen av svært eksakt posisjonerte sveisesømmer. Disse fremgangsmåtene er kjent for fagmannen og beskrevet f.eks. i "Handbuch Kunststoff-Verbindungstechnik" (G. W. Ehrenstein, Hanser, ISBN ) og/eller DVS-Richtlinie 2243 "Laserstrahlschweißen thermoplastischer Kunststoffe". Uavhengig av prosessvarianten er lasersveiseprosessen sterkt avhengig av materialegenskapene til begge delene som skal føyes sammen. Graden av lasertransparensen (LT) for den gjennomstrålte delen påvirker prosesshastigheten direkte ved energimengden som kan bringes inn per tidsenhet. Delvis krystallinske termoplaster har som regel en lavere lasertransparens ved deres iboende mikrostruktur, for det meste i form av sferulitter. Disse sprer det innstrålede laserlyset sterkere enn den

3 indre strukturen av en rent amorf termoplast: tilbakespredning fører til en redusert totalenergimengde i transmisjon, diffus (sideveis-) spredning fører ofte til en utvidelse av laserstrålen og dermed tap i sveisepresisjonen. Ved polybutylentereftalat (PBT) er disse fenomenene spesielt sterkt utpreget, den oppviser sammenlignet med andre, godt krystalliserende termoplaster så som for eksempel PA en spesielt lav lasertransparens og høy stråleutvidelse. Derfor finner PBT enda forholdsvis lite anvendelse som materiale for lasersveisede elementer, selv om dens øvrige egenskapsprofil (f.eks. den gode dimensjonsstabiliteten og lave vannopptak) gjør den svært attraktiv for slike anvendelser. En delvis krystallinsk morfologi er riktignok generelt et hinder for en høy lasertransparens, den tilbyr imidlertid fordeler ved andre egenskaper. Slik kan delvis krystallinske materialer belastes mekanisk også over glasstemperaturen og har generelt en bedre kjemikaliebestandighet enn amorfe materialer. Materialer som krystalliserer raskt tilbyr ut over dette fordeler i bearbeidelsen, særlig en rask avformbarhet og dermed korte syklustider. Ønskelig er derfor kombinasjonen av delvis krystallinitet, rask krystallisering og høy lasertransparens. Det er kjent forskjellige ansatser som øker lasertransparensen til polyestere, særlig PBT. Prinsipielt kan disse skilles i blender/blandinger og brytningsindekstilpasning. TIlnærmelsen over blender/blandinger beror på en "fortynning" av de mindre lasertransparente PBT-ene med en høyt lasertransparent blend-/blandingspartner. Eksempler på dette er i tekstene: JP04/3180A1 (PBT + PC/PET/SA + fyllstoff + elastomer), DE-A (gen. blend av en delvis krystallinsk med en amorf termoplast for økningen av LT-en; spes. PBT + PET/PC + glassfiber), JP08/6217A (PBT + kopolymer med 1,4-cykloheksandimetanol; LT på 16 % øket til 28 %). Ufordelaktig er herved, at det nødvendigvis oppstår polymerblender, som tydelig har andre egenskaper enn produkter, som overveiende er basert på PBT som matriks. Tilnærmelsen av brytningsindekstilpasning refererer seg til de forskjellige brytningsindekser for amorf og krystallinsk PBT samt fyllstoffene. Her ble det for eksempel anvendt komonomerer: JP08/ (kopolymer av PBT og siloksan), JP07/18684 (PBT + bisfenol A diglysidyleter) og JP0/1387 (PBT + PC + elastomer + høyrefraktiv silikonolje) er nevnt som eksempler. Dette fører riktignok til en økning av lasertransparensen, men på bekostning av de mekaniske egenskapene. Også brytningsindeksforskjellen mellom fyllstoff og matriks kan bli redusert, se JP09/ (epoksyharpiks belagt på glassfibere, for å tilpasse den optiske overgangen mellom fiber og matriks) eller JP07/16938 (PBT med høytbrytende glassfiber). Slike innsatsstoffer er imidlertid ufordelaktige på grunn av deres høye kostnader og/eller ytterligere trinn i produksjonsprosessen.

4 Totalt er de oppnådde virkningene med hensyn til økningen av lasertransparensen også relativt liten og derfor forbedringsverdig. Det var derfor oppgaven ved foreliggende oppfinnelse å forbedre lasertransparensen av polyestere. Ifølge dette ble det funnet de formmassene som er definert innledningsvis. Foretrukne utførelsesformer kan tas fra underkravene. Som komponent A) inneholder formmassene ifølge oppfinnelsen 29 til 99,8, foretrukket 99, til 99,8 og særlig 99,6 til 99,7 vekt-% av minst én termoplastisk polyester, med referanse til komponentene A) og B). Minst én av polyesterene i komponent A) er en delvis krystallinsk polyester. Foretrukket er komponenter A), som inneholder minst 0 vekt-% av delvis krystallinske polyestere. Spesielt foretrukket ligger denne andelen ved 70 vekt-% (i hvert tilfelle med referanse til 0 vekt-% A)). Med referanse til 0 % av formmassene av A) til C) (dvs. inklusive C)) inneholder disse til 0 vekt-% A) + B), fortrinnsvis 0 til 0 0 til 70 vekt-% C), fortrinnsvis 0 til 0. Vesentlig bestanddel av de relative størrelsene over består i det, at andelen av komponenten B) alltid er med referanse til polyesteren, siden dette forholdet skal ligge innenfor de nevnte grensene. Tilsatsstoffene C) kan ha en innvirkning på lasertransparensen. Dette avhenger i det vesentlige av sprednings- og absorpsjonsegenskapene til tilsatsstoffene. De optiske egenskapene for det kompounderte materialet er i det vesentlige additivt sammensatt av de optiske egenskapene til matriksen ifølge oppfinnelsen (komponenter A+B) og de for additivene (komponentene C). Generelt blir det anvendt polyester A) basert på aromatiske dikarboksylsyrer og en alifatisk eller aromatisk dihydroksyforbindelse. En første gruppe av foretrukne polyestere er polyalkylentereftalater, særlig slike med 2 til C-atomer i alkoholdelen. Slike polyalkylentereftalater er kjent i seg selv og beskrevet i litteraturen. De inneholder en aromatisk ring i hovedkjeden, som stammer fra den aromatiske dikarboksylsyren. Den aromatiske ringen kan også være substituert, f.eks. ved halogen så som klor og brom eller ved C1-C4-alkylgrupper så som metyl-, etyl-, i- eller n-propylog n-, i- eller t-butylgrupper. Disse polyalkylentereftalatene kan bli fremstilt ved omsetning av aromatiske dikarboksylsyrer, deres estere eller andre esterdannende derivater med alifatiske dihydroksyforbindelser på måter kjent i seg selv. Som foretrukne dikarboksylsyrer skal det nevnes 2,6-naftalendikarboksylsyre, tereftalsyre og isoftalsyre eller blandinger derav. Inntil mol-%, fortrinnsvis ikke mer enn mol-% av de aromatiske dikarboksylsyrene kan bli erstattet med alifatiske

5 1 2 3 eller cykloalifatiske dikarboksylsyrer så som adipinsyre, azelainsyre, sebacinsyre, dodekandisyrer og cykloheksandikarboksylsyrer. Av de alifatiske dihydroksyforbindelsene er det foretrukket med dioler med 2 til 6 karbonatomer, særlig 1,2-etandiol, 1,3-propandiol, 1,4-butandiol, 1,6-heksandiol, 1,4-heksandiol, 1,4-cykloheksandiol, 1,4-cykloheksandimetanol og neopentylglykol eller blandinger derav. Som spesielt foretrukken polyester (A) skal det nevnes polyalkylentereftalater, som avledes fra alkandioler med 2 til 6 C-atomer. Av disse blir det særlig foretrukket polyetylentereftalat, polypropylentereftalat og polybutylentereftalat eller blandinger derav. Ytterligere foretrukket er PET og/eller PBT, som inneholder inntil 1 vekt-%, fortrinnsvis inntil 0,7 vekt-% 1,6-heksandiol og/eller 2-metyl-1,-pentandiol som videre monomerenheter. Viskositetstallet for polyesteren (A) ligger generelt i området fra 0 til 2, fortrinnsvis fra 80 til 160 (målt i en 0, vekt-% løsning i en fenol/o-diklorbenzenblanding (vekt-forh. 1:1 ved 2 C) ifølge ISO Særlig foretrukket er polyestere, som har karboksylendegruppeinnhold som utgjør 0 til 0 mval/kg, foretrukket til 0 mval/kg og særlig 1 til 40 mval/kg polyester. Slike polyestere kan for eksempel bli fremstilt ved fremgangsmåten ifølge DE-A Karboksylendegruppeinnholdet blir vanligvis bestemt ved titreringsprosesser (f.eks. potensiometri). Særlig foretrukne formmasser inneholder som komponent A) en blanding av polyestere, hvori minst én er PBT. Andelen f.eks. av polyetylentereftalatet er fortrinnsvis i blandingen inntil 0, særlig til 3 vekt-%, med referanse til 0 vekt-% A). Det er dessuten fordelaktig å anvende PET resirkuleringsmaterialer (også kalt skrap-pet) eventuelt i blanding med polyalkylentereftalater så som PBT. Med resirkuleringsmaterialer forstår man generelt: 1) sk. post industrielt resirkuleringsmateriale: herved handler det om produksjonsavfall ved polykondensasjonen eller ved bearbeidelsen f.eks. av påstøpninger ved sprøytestøpebearbeidelsen, oppstartmateriale ved sprøytestøpebearbeidelsen eller ekstrusjon eller kantavskjær fra ekstruderte plater eller folier. 2) Post Consumer resirkuleringsmateriale: herved handler det om plastgjenstander, som etter utnyttelsen blir samlet av sluttforbrukeren og opparbeidet. Den mengdemessig dominerende gjenstanden er blåseformede PET-flasker for mineralvann, leskedrikker og juice. Begge typer resirkuleringsmateriale kan foreligge enten som oppmalt materiale eller i form av granulat. I det siste tilfellet blir de ubearbeidede resirkuleringsproduktene etter separasjon og rengjøring smeltet og granulert i en ekstruder. Dette forenkler

6 6 1 for det meste håndteringen, risleevnen og doserbarheten for videre bearbeidelsestrinn. Det kan anvendes granulerte resirkuleringsmaterialer men også resirkuleringsmaterialer som foreligger som oppmalt materiale, hvori den maksimale kantlengden skulle være mm, fortrinnsvis mindre enn 8 mm. På grunn av den hydrolytiske spaltingen av polyestere ved bearbeidelsen (ved spor av fuktighet) er det anbefalt å for-tørke resirkuleringsmaterialet. Restfuktighetsinnholdet etter tørkingen er fortrinnsvis <0,2 %, særlig <0,0 %. Som videre gruppe kan det nevnes full-aromatiske polyestere, som avledes fra aromatiske dikarboksylsyrer og aromatiske dihydroksyforbindelser. Som aromatiske dikarboksylsyrer er det egnet med forbindelsene allerede beskrevet ved polyalkylentereftalatene. Foretrukket blir det anvendt blandinger av til 0 mol-% isoftalsyre og 0 til 9 mol-% tereftalsyre, særlig blandinger av omkring 80 % tereftalsyre med % isoftalsyre til omkring ekvivalente blandinger av begge disse syrene. De aromatiske dihydroksyforbindelsene har fortrinnsvis den generelle formelen 2 3 hvori Z representerer en alkylen- eller cykloalkylengruppe med inntil 8 C-atomer, en arylengruppe med inntil 12 C-atomer, en karbonylgruppe, en sulfonylgruppe, et oksygen- eller svovelatom eller en kjemisk binding og hvori m har verdien 0 til 2. Forbindelsene kan ved fenylengruppene også bære C1-C6-alkyl- eller alkoksygrupper og fluor, klor eller brom som substituenter. Som opphavsforbindelser for disse forbindelsene nevnes for eksempel dihydroksydifenyl, di-(hydroksyfenyl)alkan, di-(hydroksyfenyl)cykloalkan, di-(hydroksyfenyl)sulfid, di-(hydroksyfenyl)eter, di-(hydroksyfenyl)keton, di-(hydroksyfenyl)sulfoksid,, '-di-(hydroksyfenyl)-dialkylbenzen, di-(hydroksyfenyl)sulfon, di-(hydroksybenzoyl)benzen resorcinol og hydrokinon samt deres ring-alkylerte eller ring-halogenerte derivater. Av disse er det foretrukket med 4,4'-dihydroksydifenyl, 2,4-di-(4'-hydroksyfenyl)-2-metylbutan

7 7 1, '-di-(4-hydroksyfenyl)-p-diisopropylbenzen, 2,2-di-(3'-metyl-4'-hydroksyfenyl)propan og 2,2-di-(3'-klor-4'-hydroksyfenyl)propan, samt særlig 2,2-di-(4'-hydroksyfenyl)propan 2,2-di-(3',-diklordihydroksyfenyl)propan, 1,1-di-(4'-hydroksyfenyl)cykloheksan, 3,4'-dihydroksybenzofenon, 4,4'-dihydroksydifenylsulfon og 2,2-di(3','-dimetyl-4'-hydroksyfenyl)propan eller blandinger derav. Selvfølgelig kan man også anvende blandinger av polyalkylentereftalater og fullstendig aromatiske polyestere. Disse inneholder generelt til 98 vekt-% av polyalkylentereftalatet og 2 til 80 vekt-% av den fullstendig aromatiske polyesteren. Selvfølgelig kan det også bli anvendt polyester-blokk-kopolymerer så som kopolyeterestere. Slike produkter er kjent i seg selv og beskrevet i litteratur, f.eks. i US_A Det er også tilgjengelig tilsvarende produkter i handelen, f.eks. Hytrel (DuPont). Som polyester skal det ifølge oppfinnelsen også bli forstått halogenfrie polykarbonater. Egnede halogenfrie polykarbonater er for eksempel slike basert på difenoler med den generelle formelen 2 3 hvori Q betyr en enkeltbinding, en C1- til C8-alkylen-, en C2- til C3-alkyliden-, en C3- til C6-cykloalkylidengruppe, en C6- til C12-arylengruppe samt -O-, -S- eller -SO2- og m er et heltall fra 0 til 2. Difenolene kan på fenylenrestene også ha substituenter så som C1- til C6-alkyl eller C1- til C6-alkoksy. Foretrukne difenoler ifølge formelen er for eksempel hydrokinon, resorcinol, 4,4'-dihydroksydifenyl, 2,2-bis-(4-hydroksyfenyl)-propan, 2,4-bis-(4-hydroksyfenyl)- 2-metylbutan, 1,1-bis-(4-hydroksyfenyl)-cykloheksan. Spesielt foretrukket er 2,2-bis- (4-hydroksyfenyl)-propan og 1,1-bis-(4-hydroksyfenyl)-cykloheksan, samt 1,1-bis-(4- hydroksyfenyl)-3,3,-trimetylcykloheksan. Så vel homopolykarbonater som kopolykarbonater er egnet som komponent A, ved siden av bisfenol A-homopolymerisatet er kopolykarbonatene av bisfenol A foretrukket. De egnede polykarbonatene kan være forgrenet på kjent måte, og det fortrinnsvis gjennom innbyggingen av 0,0 til 2,0 mol-%, med referanse til summen av

8 de anvendte difenolene, av minst trifunksjonelle forbindelser, for eksempel slike med tre eller mer enn tre fenoliske OH-grupper. Det har vist seg som spesielt egnet med polykarbonater, som oppviser relative viskositeter ηrel på 1, til 1,0, særlig på 1,2 til 1,40. Dette tilsvarer midlere molekylvekter Mw (vekt-middelverdi) på 000 til 0 000, fortrinnsvis på 000 til g/mol. Difenolene med den generelle formelen er kjent i seg selv eller kan fremstilles ifølge kjente fremgangsmåter. Fremstillingen av polykarbonatene kan for eksempel skje ved omsetning av difenolene med fosgen ifølge grenseflateprosessen eller med fosgen ifølge fremgangsmåten i homogen fase (den såkalte pyridinprosessen), hvori molekylvekten som i hvert tilfelle skal innstilles blir oppnådd på kjent måte ved en tilsvarende mengde av kjente kjedeterminatorer. (Med hensyn til polydiorganosiloksanholdige polykarbonater se for eksempel DE-OS ). Egnede kjedeterminatorer er for eksempel fenol, p-t-butylfenol men også langkjedede alkylfenoler så som 4-(1,3-tetrametyl-butyl)-fenol, ifølge DE-OS eller monoalkylfenoler eller dialkylfenoler med totalt 8 til C-atomer i alkylsubstituentene ifølge DE-A , så som p-nonylfenyl, 3,-di-t-butylfenol, p-t-oktylfenol, p-dodekylfenol, 2-(3,-dimetyl-heptyl)-fenol og 4-(3,-dimetylheptyl)-fenol. Halogenfrie polykarbonater i betydningen ifølge foreliggende oppfinnelse betyr at polykarbonatene er bygget opp av halogenfrie difenoler, halogenfrie kjedeterminatorer og eventuelt halogenfrie forgreningsmidler, hvori innholdet av underordnede ppm-mengder av klor som kan forsåpes, som resulterer for eksempel fra fremstillingen av polykarbonatene med fosgen ifølge grenseflateprosessen, ikke kan anses som halogenholdig i betydningen ifølge oppfinnelsen. Slike polykarbonater med ppminnholdet av klor som kan forsåpes er halogenfrie polykarbonater i betydningen ifølge foreliggende oppfinnelse. Som videre egnede komponenter A) er det nevnt amorfe polyesterkarbonater, hvori fosgen ved fremstillingen ble erstattet mot aromatiske dikarboksylsyreenheter så som isoftalsyre og/eller tereftalsyreenheter. For nærmere detaljer blir det på dette stedet henvist til EP-A Videre egnede kopolykarbonater med cykloalkylrester som monomerenheter er beskrevet i EP-A Bisfenol A kan dessuten bli erstattet med bisfenol TMC. Slike polykarbonater kan oppnås under varemerket APEC HT fra Firma Bayer. Som komponent B) inneholder formmassene ifølge oppfinnelsen 0,0 til 2,0 fortrinnsvis 0,1 til 0,8 og særlig 0,2 til 0, vekt-%, med referanse til 0 vekt-% A) + B), Na2CO3, NaHCO3, KHCO3, K2CO3 eller blandinger derav.

9 Karboksylendegruppene i polyesteren A) reagerer som regel med saltforbindelsene B), hvori metallkationet fra karbonatet blir overført til endegruppen. Den kimdannende virkningen av komponenten B) kan påvises allerede ved de minste konsentrasjonene. På overraskende måte avtar lasertransparensen ved svært lave konsentrasjoner av komponent B), først ved høyere konsentrasjoner blir det oppnådd en økning i lasertransparensen. NaHCO3 er et hvitt, luktfritt pulver, som kan oppnås ved metning av sodaløsning med CO2 ifølge Solvayprosessen NaCl + NH3 + H2O + CO2 NaHCO3 + NH4Cl eller ved enheter av CO2 i natronlut. Natriumkarbonat Na2CO3 (også kalt soda) er oppnåelig i handelen som vannfri soda, men også med, 7 eller 1 krystallvann. Fremstillingen skjer enten ifølge Leblanc-prosessen (fra NaCl + H2SO4) eller Solvay-prosessen (kalsinering av NaHCO3), mens naturlige forekomster som natursoda likeledes er tilgjengelige. K2CO3 (pottaske) er et hvitt pulver og blir som regel fremstilt ved magnesiaprosessen. KHCO3 oppstår generelt ved å lede inn CO2 i K2CO3 løsninger og kan oppnås i handelen som hvitt krystallinsk pulver. Spesielt foretrukne komponenter B), fortrinnsvis Na2CO3, oppviser et aspektforhold (forhold mellom den lengste og den korteste dimensjonen ved ikke-sfæriske partikler) på 1 til 6, fortrinnsvis på 1 til 2,9 og særlig på 1 til 2. Som regel blir disse parameterene visuelt målt fra lysmikroskopibilder. Partikkelstørrelsesfordelingen blir vanligvis bestemt ved hjelp av laserdiffraksjon ifølge DIN (apparat Mastersizer 20, fra Firma Malvern). Spesielt foretrukne komponenter B, fortrinnsvis Na2CO3, oppviser en d0 verdi for partikkelstørrelsen på <00 µm, foretrukket på til 0 µm, helt spesielt på 40 til µm. (d0 betyr at 0 vol.-% av partiklene har en diameter mindre enn den angitte verdien, helt tilsvarende formulering for d og d90 verdier) d verdien er fortrinnsvis µm, særlig fra til 0 µm og helt spesielt fra til 80 µm. d90 verdien er fortrinnsvis 00 µm, særlig fra 0 til 0 µm og helt spesielt fra 0 til µm. Som komponent C) kan formmassene ifølge oppfinnelsen inneholde 0 til 70, særlig inntil 0 vekt-% av ytterligere tilsatsstoffer og bearbeidelseshjelpemiddel, som er forskjellig fra B) og/eller A), med referanse til 0 vekt-% A), B) og C).

10 1 2 3 Vanlige tilsatsstoffer C) er for eksempel i mengder på inntil 40, fortrinnsvis inntil 1 vekt-% av gummielastiske polymerisater (ofte også betegnet som slagfastmodifikatorer, elastomerer eller gummier). Helt generelt handler det derved om kopolymerisater som foretrukket er bygget opp av minst to av de følgende monomerer: etylen, propylen, butadien, isobuten, isopren, kloropren, vinylacetat, styren, akrylnitril og akryl- eller metakrylsyreestere med 1 til 18 C-atomer i alkoholkomponenten. Slike polymerer blir f.eks. beskrevet i Houben-Weyl, Methoden der organischen Chemie, Bd. 14/1 (Georg-Thieme-Verlag, Stuttgart, 1961) sidene 392 til 406 og i monografien av C.B. Bucknall, "Toughened Plastics" (Applied Science Publishers, London, 1977). I det følgende blir enkelte foretrukne typer av slike elastomerer presentert. Foretrukne typer av elastomerer er de sk. etylen-propylen (EPM) eller etylenpropylen-dien-(epdm)-gummiene. EPM-gummier har generelt i praksis ingen dobbeltbindinger lenger, mens EPDM-gummier kan oppvise 1 til dobbeltbindinger/0 C-atomer. Som dien-monomerer for EPDM-gummier er det for eksempel nevnt konjugerte diener så som isopren og butadien, ikke-konjugerte diener med til 2 C-atomer så som penta-1,4-dien, heksa-1,4-dien, heksa-1,-dien, 2,-dimetylheksa-1,-dien og okta-1,4-dien, cykliske diener så som cyklopentadien, cykloheksadiener, cyklooktadiener og dicyklopentadien samt alkenylnorbornener så som -etyliden-2-norbornen, - butyliden-2-norbornen, 2-metallyl--norbornen, 2-isopropenyl--norbornen og tricyklodiener så som 3-metyltricyklo(.2.1,0.2.6)-3,8-dekadien eller blandinger derav. Foretrukket er heksa-1,-dien, -etylidennorbornen og dicyklopentadien. Dieninnholdet av EPDM-gummiene er fortrinnsvis 0, til 0, særlig 1 til 8 vekt-%, med referanse til totalvekten av gummien. EPM- eller EPDM-gummier kan fortrinnsvis også være podet med reaktive karboksylsyrer eller deres derivater. Her er det nevnt f.eks. akrylsyre, metakrylsyre og deres derivater, f.eks. glysidyl(met)akrylat, samt maleinsyreanhydrid. En videre gruppe av foretrukne gummier er kopolymerer av etylen med akrylsyre og/eller metakrylsyre og/eller esterene av disse syrene. I tillegg kan gummiene også inneholde dikarboksylsyrer så som maleinsyre og fumarsyre eller derivater av disse syrene, f.eks. estere og anhydrider, og/eller epoksy-gruppe-inneholdende monomerer. Disse dikarboksylsyrederivater eller epoksygruppe-inneholdende monomerene blir fortrinnsvis bygget inn gummien ved tilsats av dikarboksylsyre- eller epoksygruppe-inneholdende monomerer med de generelle formlene I eller II eller III eller IV til monomerblandingen R 1 C(COOR 2 )=C(COOR 3 )R 4 (I)

11 11 (II) (III) 1 2 (IV) hvori R 1 til R 9 representerer hydrogen eller alkylgrupper med 1 til 6 C-atomer og m er et heltall fra 0 til, g et heltall fra 0 til og p et heltall fra 0 til. Fortrinnsvis betyr restene R 1 til R 9 hydrogen, hvori m står for 0 eller 1 og g for 1. De tilsvarende forbindelsene er maleinsyre, fumarsyre, maleinsyreanhydrid, allylglysidyleter og vinylglysidyleter. Foretrukne forbindelser med formlene I, II og IV er maleinsyre, maleinsyreanhydrid og estere av akrylsyre og/eller metakrylsyre som inneholder epoksygrupper, så som glysidylakrylat, glysidylmetakrylat og esteren med tertiære alkoholer, så som t- butylakrylat. Sistnevnte oppviser riktignok ingen frie karboksylgrupper, men kommer imidlertid i sin opptreden nær de frie syrene og blir derfor betegnet som monomerer med latente karboksylgrupper. Fordelaktig består kopolymerene av 0 til 98 vekt-% etylen, 0,1 til vekt-% monomerer som inneholder epoksygrupper og/eller metakrylsyre og/eller monomerer som inneholder syreanhydridgrupper, samt den resterende mengden som er (met)akrylsyreestere. Spesielt foretrukket er kopolymerisater av 0 til 98, særlig til 9 vekt-% etylen, 0,1 til 40, særlig 0,3 til vekt-% glysidylakrylat og/eller glysidylmetakrylat, (met)akrylsyre og/eller maleinsyreanhydrid, og 1 til 4, særlig til 40 vekt-% n-butylakrylat og/eller 2-etylheksylakrylat. Videre foretrukne estere av akryl- og/eller metakrylsyren er metyl-, etyl-, propyl- og i- eller t-butylesterene. Ved siden av disse kan også vinylestere og vinyletere bli anvendt som komonomerer. De forestående beskrevne etylenkopolymerene kan bli fremstilt ifølge metoder kjent i seg selv, fortrinnsvis ved statistisk kopolymerisering under høyt trykk og forhøyet temperatur. Tilsvarende fremgangsmåter er generelt kjent. Foretrukne elastomerer er også emulsjonspolymerisater, som har fremstilling beskrevet f.eks. ved Blackley i monografien "Emulsion Polymerization". De anvendbare emulgatorene og katalysatorene er kjent i seg selv.

12 Prinsipielt kan det bli anvendt homogent oppbygde elastomerer eller også slike med en skalloppbygning. Den skallaktige oppbygningen blir bestemt ved tilsatsrekkefølgen for de enkelte monomerene; også morfologien til polymerene blir påvirket av denne tilsatsrekkefølgen. Bare representativt er det her som monomerer for fremstillingen av gummidelen av elastomerene nevnt akrylater så som f.eks. n-butylakrylat og 2- etylheksylakrylat, tilsvarende metakrylater, butadien og isopren samt deres blandinger. Disse monomerene kan bli kopolymerisert med ytterligere monomerer så som f.eks. styren, akrylnitril, vinyletere og ytterligere akrylater eller metakrylater så som metylmetakrylat, metylakrylat, etylakrylat og propylakrylat. Myk- eller gummifasen (med en glassovergangstemperatur på under 0 C) av elastomerene kan representere kjernen, det ytre hylsteret eller et midtre skall (ved elastomerer med mer enn to-skalls oppbygning); ved flerskalls- elastomerer kan også flere skall bestå av en gummifase. Hvis det ved siden av gummifasen også er én eller flere harde komponenter (med glassovergangstemperaturer på mer enn C) delaktig ved oppbygningen av elastomeren, så blir disse generelt fremstilt ved polymerisering av styren, akrylnitril, metakrylnitril, -metylstyren, p-metylstyren, akrylsyreestere og metakrylsyreestere så som metylakrylat, etylakrylat og metylmetakrylat som hovedmonomerer. Ved siden av dette kan det også her bli anvendt lavere andeler av ytterligere komonomerer. I enkelte tilfeller har det vist seg som fordelaktig å anvende emulsjonspolymerisater, som ved overflaten oppviser reaktive grupper. Slike grupper er f.eks. epoksy-, karboksyl-, latente karboksyl-, amino- eller amidgrupper samt funksjonelle grupper, som kan bli innført ved den samtidige anvendelsen av monomerer med den generelle formelen, hvori substituentene kan ha følgende betydning: R R 11 hydrogen eller en C1- til C4-alkylgruppe, hydrogen, en C1- til C8-alkylgruppe eller en arylgruppe, særlig fenyl, R 12 hydrogen, en C1- til C-alkyl-, en C6- til C12-arylgruppe eller -OR 13 R 13 en C1- til C8-alkyl- eller C6- til C12-arylgruppe, som eventuelt kan være substituert med O- eller N-holdige grupper, X en kjemisk binding, en C1- til C-alkylen- eller C6-C12-arylengruppe eller

13 13 Y Z O-Z eller NH-Z og en C1- til C-alkylen- eller C6- til C12-arylengruppe Også podemonomerene beskrevet i EP-A er egnet for innføringen av reaktive grupper på overflaten. Som videre eksempler er det også nevnt akrylamid, metakrylamid og substituerte estere av akrylsyre eller metakrylsyre så som (N-t-butylamino)-etylmetakrylat, (N,N-dimetylamino)etylakrylat, (N,N-dimetylamino)-metylakrylat og (N,Ndietylamino)etylakrylat. Dessuten kan partiklene i gummifasen også være kryssbundet. Monomere som virker som kryssbinder er for eksempel buta-1,3-dien, divinylbenzen, diallylftalat og dihydrodicyklopentadienylakrylat samt forbindelsene beskrevet i EP-A Videre kan det også bli anvendt såkalte podekryssbindende monomerer (graftlinking monomers), dvs. monomerer med to eller flere polymeriserbare dobbeltbindinger, som ved polymeriseringen reagerer med forskjellige hastigheter. Fortrinnsvis blir det anvendt slike forbindelser, hvor minst én reaktiv gruppe polymeriserer med omkring samme hastighet som de øvrige monomerene, mens den andre reaktive gruppen (eller reaktive gruppene) f.eks. polymeriserer betydelig langsommere. De forskjellige polymerisasjonshastighetene medfører en bestemt andel av umettede dobbeltbindinger i gummien. Blir det påfølgende podet en videre fase på en slik gummi, så reagerer dobbeltbindingene som foreligger i gummien i det minste delvis med podemonomerene under dannelse av kjemiske bindinger, dvs. den påpodede fasen er i det minste delvis forbundet med podegrunnlaget over kjemiske bindinger. Eksempler på slike podekryssbindende monomerer er monomerer som inneholder allylgrupper, særlig allylestere av etylensk umettede karboksylsyrer så som allylakrylat, allylmetakrylat, diallylmaleat, diallylfumarat, diallylitaconat eller de tilsvarende monoallylforbindelsene av disse dikarboksylsyrene. Ved siden av dette finnes det et mangfold av ytterligere egnede podekryssbindende monomerer; for nærmere detaljer henvises det her for eksempel til US-PS Generelt er andelen av disse kryssbindende monomerene ved den slagfast modifiserende polymeren inntil vekt-%, fortrinnsvis ikke mer enn 3 vekt-%, med referanse til den slagfast modifiserende polymeren. Etterfølgende er det vist enkelte foretrukne emulsjonspolymerisater. Først skal det her nevnes podepolymerisater med en kjerne og minst ett ytre skall, og som har følgende oppbygning:

14 14 Type Monomerer for kjernen Monomerer for hylsteret I buta-1,3-dien, isopren, n- styren, akrylnitril, metylmetakrylat butylakrylat, etylheksylakrylat eller blandinger derav II som I men under samtidig anvendelse som I av kryssbindere III som I eller II n-butylakrylat, etylakrylat, metylakrylat, buta-1,3-dien, isopren, etylheksylakrylat IV som I eller II som I eller III men under samtidig anvendelse av monomerer med reaktive grupper som beskrevet heri V styren, akrylnitril, metylmetakrylat eller blandinger derav første hylster av monomerer som beskrevet under I og II for kjernen andre hylster som beskrevet under I eller IV for hylsteret 1 Disse podepolymerisatene, særlig ABS- og/eller ASA-polymerer i mengder på inntil 40 vekt-%, blir fortrinnsvis anvendt for slagfastmodifisering av PBT, eventuelt i blanding med inntil 40 vekt-% polyetylentereftalat. Tilsvarende blend-produkter kan oppnås under varemerket Ultradur S (tidligere Ultrablend S fra BASF AG). Istedenfor podepolymerisater med en flerskalls-oppbygning kan det også bli anvendt homogene, dvs. enskalls-elastomerer av buta-1,3-dien, isopren og n- butylakrylat eller deres kopolymerer. Også disse produktene kan bli fremstilt ved samtidig anvendelse av kryssbindende monomerer eller monomerer med reaktive grupper. Eksempler på foretrukne emulsjonspolymerisater er n- butylakrylat/(met)akrylsyre-kopolymerer, n-butylakrylat/glysidylakrylat- eller n- butylakrylat/glysidylmetakrylat-kopolymerer, podepolymerisater med en indre kjerne av n-butylakrylat eller på butadienbasis og et ytre hylster av de forestående nevnte kopolymerene og kopolymerer av etylen med komonomerer, som leverer reaktive grupper. De beskrevne elastomerene kan også bli fremstilt ifølge andre vanlige fremgangsmåter, f.eks. ved suspensjonspolymerisering. Silikongummier som beskrevet i DE-A , EP-A , DE-A og EP-A , er likeledes foretrukket. Selvfølgelig kan det også bli anvendt blandinger av de forestående oppførte gummitypene. Som fiber- eller partikkelformige fyllstoffer C) er det nevnt glassfibere, glasskuler, amorf kiselsyre, asbest, kalsiumsilikat, kalsiummetasilikat, magnesiumkarbonat,

15 1 1 kaolin, kritt, pulverisert kvarts, glimmer, bariumsulfat og feltspat. Fiberformige fyllstoffer C) blir anvendt i mengder på inntil 60 vekt-%, særlig inntil 3 vekt-%, partikkelformige fyllstoffer blir anvendt i mengder på inntil vekt-%, særlig inntil vekt- %. Som foretrukne fiberformige fyllstoffer er det nevnt aramid-fibere og kaliumtitanat-fibere, hvori glassfibere som E-glass er spesielt foretrukket. Disse kan bli anvendt som rovings eller snittglass i de handelsmessige formene. Sterkt laserabsorberende fyllstoffer så som for eksempel karbonfibere, sot, grafitt, grafen eller karbonnanorør blir foretrukket anvendt i mengder under 1 vekt-%, spesielt foretrukket under 0,0 vekt-%. De fiberformige fyllstoffene kan bli overflatemessig forbehandlet med en silanforbindelse for bedre kompatibilitet med termoplastene. Egnede silanforbindelser er slike med den generelle formelen (X-(CH2)n)k-Si-(O-CmH2m+1)4-k hvori substituentene har følgende betydning: X NH2-, HO-, n et heltall fra 2 til, foretrukket 3 til 4 m et heltall fra 1 til, foretrukket 1 til 2 k et heltall fra 1 til 3, foretrukket Foretrukne silanforbindelser er aminopropyltrimetoksysilan, aminobutyltrimetoksysilan, aminopropyltrietoksysilan, aminobutyltrietoksysilan samt de tilsvarende silaner, som inneholder en glysidylgruppe som substituent X. Silanforbindelsene blir generelt anvendt i mengder fra 0,0 til, fortrinnsvis 0,1 til 1, og særlig 0,2 til 0, vekt-% (med referanse til C) for overflatebeleggingen. Egnet er også nåleformede mineralske fyllstoffer. Med nåleformede mineralske fyllstoffer blir det i betydningen av oppfinnelsen forstått et mineralsk fyllstoff med sterkt utpreget nåleformet karakter. Som eksempel er det nevnt nåleformet wollastonitt. Fortrinnsvis oppviser mineralet et L/D-(lengde diameter)-forhold på 8:1 til 3:1, foretrukket på 8:1 til 11:1. Det mineralske fyllstoffet kan eventuelt være forbehandlet med de forestående silanforbindelsene; forbehandlingen er imidlertid ikke ubetinget nødvendig. Som komponent C) kan de termoplastiske formmassene ifølge oppfinnelsen inneholde vanlige bearbeidelseshjelpemiddel så som stabilisatorer, oksidasjonsforsinkere, middel mot varmenedbrytning og nedbrytning ved ultrafiolett lys, glide- og formslippmiddel, fargemiddel så som fargestoffer og pigmenter, mykgjører osv.

16 Som eksempler på oksidasjonsforsinkere og varmestabilisatorer er det nevnt sterisk hindrede fenoler og/eller fosfitter, hydrokinoner, aromatiske sekundære aminer så som difenylaminer, forskjellige substituerte representanter fra disse gruppene og deres blandinger i konsentrasjoner inntil 1 vekt-%, med referanse til vekten av de termoplastiske formmassene. Som UV-stabilisatorer, som generelt blir anvendt i mengder på inntil 2 vekt-%, med referanse til formmassen, er det nevnt forskjellige substituerte resorcinoler, salicylater, benzotriazoler og benzofenoner. Det kan bli tilsatt uorganiske og organiske pigmenter samt fargestoffer, så som nigrosin og antrachinoner som fargemiddel. Spesielt egnede fargemidler er for eksempel nevnt i EP B1, EP B1 eller DE 0489 A1. Ytterligere foretrukket er estere eller amider av mettede eller umettede alifatiske karboksylsyrer med til 40, foretrukket 16 til 22 C-atomer med alifatisk mettede alkoholer eller aminer som inneholder 2 til 40, fortrinnsvis 2 til 6 C-atomer. Karboksylsyrene kan være 1- eller 2-verdige. Som eksempler er det nevnt pelargonsyre, palmitinsyre, laurinsyre, margarinsyre, dodekandisyre, behensyre og spesielt foretrukket stearinsyre, kaprinsyre samt montansyre (blanding av fettsyrer med til 40 C-atomer). De alifatiske alkoholene kan være 1- til 4-verdige. Eksempler på alkoholer er n- butanol, n-oktanol, stearylalkohol, etylenglykol, propylenglykol, neopentylglykol, pentaerytritol, hvori glyserol og pentaerytritol er foretrukket. De alifatiske aminene kan være 1- til 3-verdige. Eksempler på dette er stearylamin, etylendiamin, propylendiamin, heksametylendiamin, di(6-aminoheksyl)amin, hvori etylendiamin og heksametylendiamin er spesielt foretrukket. Foretrukne estere eller amider er tilsvarende glyseroldistearat, glyseroltristearat, etylendiamindistearat, glyserolmonopalmitat, glyseroltrilaurat, glyserolmonobehenat og pentaerytritoltetrastearat. Det kan også bli anvendt blandinger av forskjellige estere eller amider eller estere med amider i kombinasjon, hvori blandingsforholdet er vilkårlig. Ytterligere glide- og formslippmiddel blir vanligvis anvendt i mengder på inntil 1 vekt-%. Det er foretrukket langkjedede fettsyrer (f.eks. stearinsyre eller behensyre), deres salter (f.eks. Ca- eller Zn-stearat) eller montanvokser (blandinger av rettkjedede, mettede karboksylsyrer med kjedelengder på 28 til 32 C-atomer) samt Ca- eller Na-montanat samt lavmolekylære polyetylen- eller polypropylenvokser. Som eksempler på mykgjører er det nevnt ftalsyredioktylester, ftalsyredibenzylester, ftalsyrebutylbenzylester, hydrokarbonoljer, N-(n-butyl)benzensulfonamid.

17 Formmassene ifølge oppfinnelsen kan også inneholde 0 til 2 vekt-% fluorholdige etylenpolymerisater. Herved handler det om polymerisater av etylen med et fluorinnhold på til 76 vekt-%, fortrinnsvis 70 til 76 vekt-%. Eksempler på dette er polytetrafluoretylen (PTFE), tetrafluoretylen-heksafluorpropylen-kopolymerer eller tetrafluoretylen-kopolymerisater med mindre andeler (som regel inntil 0 vekt-%) kopolymeriserbare etylensk umettede monomerer. Disse blir f.eks. beskrevet av Schildknecht i "Vinyl and Related Polymers", Wiley-Verlag, 192, side 484 til 494 og av Wall i "fluorpolymers" (Wiley Interscience, 1972). Disse fluorholdige etylenpolymerisatene foreligger homogent fordelt i formmassene og oppviser foretrukket en partikkelstørrelse d0 (tallmiddelverdi) i området fra 0,0 til µm, særlig fra 0,1 til m. Disse små partikkelstørrelsene lar seg spesielt foretrukket oppnå ved anvendelse av vandige dispersjoner av fluorholdige etylenpolymerisater og deres innarbeidelse i en polyestersmelte. De termoplastiske formmassene ifølge oppfinnelsen kan bli fremstilt ved fremgangsmåter kjent i seg selv, i det man blander utgangskomponentene i vanlige blandeinnretninger så som skrueekstrudere, Brabender-møller eller Banbury-møller og påfølgende ekstruderer dem. Etter ekstrusjonen kan ekstrudatet bli avkjølt og malt. Det kan også bli forblandet enkelte komponenter (f.eks. påføring eller påtromling av komponenten B) på granulatet) og så blir de resterende utgangsmaterialene tilført enkeltvis og/eller likeledes blandet. Blandetemperaturene ligger som regel ved 2 til 290 C. Fortrinnsvis kan komponent B) også tilsatt til ekstruderen som "hot feed" eller direkte i inntaket. Ifølge en videre foretrukken arbeidsmåte kan komponentene B) samt eventuelt C) bli blandet med en polyesterprepolymer, kompoundert og granulert. Det oppnådde granulatet blir deretter i fast fase under inertgass, kontinuerlig eller diskontinuerlig kondensert, ved en temperatur under smeltepunktet til komponent A) inntil ønsket viskositet. Formmassene som kan anvendes ifølge oppfinnelsen egner seg for fremstillingen av lasertransparente formlegemer. Disse oppviser fortrinnsvis en lasertransparens (ved 64 nm, målt ved 2 mm tykke formlegemer ifølge målemetoden beskrevet i eksemplene) på minst 33 %, særlig minst 40 %. Slike lasertransparente formlegemer blir anvendt ifølge oppfinnelsen for fremstillingen av formlegemer ved hjelp av lasertransmisjonssveiseprosesser. Som laserabsorberende formdel kan det generelt bli anvendt formlegemer av alle laserabsorberende materialer. Dette kan for eksempel være komposittmaterialer, duroplaster eller foretrukne formlegemer av egenartede termoplastiske formmasser. Egnede termoplastiske formmasser er formmasser som har en tilstrekkelig laserabsorpsjon i det anvendte bølgelengdeområdet. Egnede termoplastiske formmasser kan

18 for eksempel foretrukket være termoplaster, som ved tilsats av uorganiske pigmenter så som for eksempel sot og/eller ved tilsats av organiske pigmenter eller andre additiver er laserabsorberende. Egnede organiske pigmenter for oppnåelsen av laserabsorpsjon er for eksempel foretrukket IR-absorberende organiske forbindelser, slik de er beskrevet for eksempel i DE A1. Gjenstand ifølge oppfinnelsen er videre formlegemer og/eller formdelkombinasjoner, som formdelene ifølge oppfinnelsen ble bundet til med lasertransmisjonssveisingen. Formdeler ifølge oppfinnelsen egner seg fremragende, for å bli varig og stabilt anbrakt på laserabsorberende formdeler med lasertransmisjonssveiseprosessene. De egner seg derfor særlig for materialer for deksel, hus, påbygningsdeler, sensorer for eksempel for bil-, elektronikk-, telekommunikasjons-, informasjonsteknologi-, computer-, husholdnings-, sports-, medisin- eller underholdningsanvendelser. Eksempler Komponent A/1: Polybutylentereftalat med et viskositetstall på 1 ml/g og et karboksylendegruppeinnhold på 34 mval/kg (Ultradur B 400 fra BASF SE) (viskositetstall målt i 0, vekt-% løsning av fenol/o-diklorbenzen, 1:1-blanding ved 2 C). Komponent A/2: Polyetylentereftalat med et viskositetstall på ml/g og et karboksylendegruppeinnhold på 3 mval/kg (viskositetstall målt i 0, vekt-% løsning av fenol/odiklorbenzen, 1:1-blanding ved 2 C). Komponent A/3V: Polyamid 66 med et viskositetstall på målt i g/l svovelsyre (96 %). (Ultramid A27 fra BASF SE). Komponent B/1 Natriumkarbonat (Na2CO3) Komponent B/2 Kaliumkarbonat (K2CO3) Komponent B/3V (for sammenligningen) Kalsiumkarbonat (CaCO3) Komponent B/4V (for sammenligningen) Litiumkarbonat (Li2CO3) Komponent B/V (for sammenligningen) Magnesiumkarbonat (MgCO3) Komponent B/6V (for sammenligningen) Sinkkarbonat (ZnCO3) Komponent B/7V (for sammenligningen)

19 19 Cesiumkarbonat (Cs2CO3) Komponent B/8 Natriumhydrogenkarbonat (NaHCO3) Komponent B/9 Kaliumhydrogenkarbonat (KHCO3) Komponent C Glassfibere : µm Fremstillingen av formmassene skjedde på en ZSK2 ved til 260 C flat temperaturprofil og granulering. Lasertransparens-måling Bestemmelsen av lasertransmisjonen ved en bølgelengde på 64 nm ble gjennomført ved hjelp av en termoelektrisk effektmåling. Målegeometrien var representert som følger: Fra en laserstråle (diodepumpet Nd-YAG-laser med en bølgelengde 1 på 64 nm, FOBA DP0) med en totaleffekt på 2 Watt ble ved hjelp av en strålesplitter (Type SQ2 ikke-polariserende strålesplitter fra Fa. laser-optik GmbH) delt av en referansestråle i vinkelen 90 med 1 Watt effekt. Denne traff referansesensoren. Delen av den opprinnelige strålen som passerer strålesplitteren utgjør målestrålen likeledes med 1 Watt effekt. Denne ble gjennom en modusblende (Modenblende) (,0) bak strålesplitteren fokusert på et fokus med diameter 0,18 µm. I en avstand på 80 mm under fokuset var lasertransparens(lt)-målesensoren posisjonert. Testplaten ble posisjonert i en avstand på 2 mm over LT-målesensoren. Det handler om sprøytestøpte testplater med dimensjonene 60*60*2 mm3, med kantpåstøp. Det ble målt i platemidten (skjæringspunkt mellom de to diagonalene). Sprøytestøpeparameterne ble 2 innstilt på følgende verdier: Uforsterkede Massetemp. Verktøytemp. Injeksjonshast. Holdetrykk[bar] [ C] [ C] [cm3/s] materialer Forsterkede materialer Den totale målevarigheten var s, hvori måleresultatet blir bestemt i de siste s. Signalene fra referanse- og målesensor ble registrert samtidig. Starten av målingen skjer samtidig med innleggingen av prøven. Transmisjonen og dermed lasertransparensen resulterte fra følgende formel: LT = (Signal(målesensor) / Signal(referansesensor)) x 0

20 Ved denne målemåten ble svingningen for laseranlegget og subjektive avlesningsfeil utelukket. For en plate ble LT-middelverdien dannet av minst fem målinger. Dannelsen av middelverdien ble gjennomført for hvert materiale på plater. Fra middelverdiene av enkeltplatemålingene ble det regnet ut middelverdien samt standardavviket for materialet. Transmisjonsspektra (Ulbrichtmåling) I bølgelengdeområdet fra 0 til 0 nm ble transmisjonspektra målt med en Ulbrichtkule-målegeometri. Ulbrichtkuler er hule kuler, som har indre flater som over et bredt spektralområde reflekterer høyt og urettet (diffust). Treffer stråling på den indre flaten av kulen, så blir den reflektert mange fanger, til den er fordelt fullstendig regelmessig i kulen. Etter denne integreringen av strålingen blir det beregnet gjennomsnitt av alle innvirkninger gjennom innfallsvinkel, skyggedannelse, moduser, polarisering og andre egenskaper. Detektoren anbrakt i kulen registrerer alt etter konfigu- 1 rering av Ulbrichtkulen bare diffus transmisjon, eller summen av rettet og diffus transmisjon (= totaltransmisjon). Det ble anvendt et Varian Cary 000 Spektrometer med Ulbricht-oppsats DRA 0 i transmisjonsmodus (prøve mellom strålekilde og Ulbrichtkulen). For målingen av totaltransmisjonen ble refleksjonsåpningen overfor prøven lukket med en hvit re- flektor (Labsphere Spectralon Standard). For målingen av den diffuse transmisjonsandelen ble refleksjonsåpningen lukket med en svart lysfelle (DRA 0 Standard Light Trap). Transmisjonen ble angitt i forhold til innstrålet strålingsintensitet. Den rettede transmisjonen ble beregnet som differanse av totaltransmisjonen og den diffuse transmisjonen. Angivelsene av den rettede transmisjonen skjer i forhold til totaltrans- 2 misjon: = ( ) 0 % Tabell 1 Komponent Mengde B/1 [vekt-%] 64 nm [%T] Referanse 0 % A/1 - B/1 0,01 28 B/1 0,1 41 B/1 0,2 7 B/1 0,3 62 B/1 0,4 64

21 21 B/1 0, 64 B/1 0,7 62 B/ B/1 1, 8 B/1 2 6 Tabell 2 Mekanikk for utvalgte uforsterkede resepturer: 0 vekt-% A/1 Referanse 99, % A/1 + 0, % B/1 E-Modul [MPa] Strekkstyrke [MPa] 6,4 61,1 Bruddforlengelse [%] ,8 Slagfasthet ukjervet [kj/m^2] intet brudd 3 Strekkforsøk ifølge ISO 27. Slagfasthetstesting ifølge ISO 179. Tabell 3a Komponent Mengde B 64 nm [vekt-%] [%T] Referanse 0 % A/1 - B/1 0, 6 B/2 0,6 44 B/3V 0,47 29,4 B/4V 0,3 24,7 B/V 0,4 32 B/6V 0,9 27, B/7V 1,4,3 B/8 0, 62 B/9 0,47 33,1

22 22 Tabell 3b Komponent Mengde B 64 nm [vekt-%] [%T] Referanse 0 % A/2-40 B/1 0,4 Tabell 3c Komponent Mengde B 64 nm [vekt-%] [%T] Referanse 0 % A/3V - 60 B/1 0,4 60 Tabell 4 Transmisjonsmålinger ifølge Ulbricht på utvalgte resepturer: Bølgelengdeområde Totaltransmisjon Andel rettet transmisjon [nm] [%] [%] Referanse 99, % A/1 Referanse 99, % A/1 0, vekt-% B/1 0, vekt-% B/ abs abs Abs Abs abs abs abs: absorpsjonsbetingede endringer av transparensen (bånd)

23 23 Tabell Konsentrasjonsserier forsterket (referanse: 70 vekt-% A/1 + vekt-% C) Komponent Mengde B 64 nm [vekt-%] [%T] Referanse - 27 B/1 0,01 21 B/1 0,1 B/1 0,2 6 B/1 0,3 9 B/1 0,4 9 B/1 0, 8 B/1 0,7 6 B/1 1 B/1 1, 2 B/1 2 0 B/ B/1 41 Tabell 6 Mekanikk for utvalgte forsterkede resepturer: Referanse + 0, % B/1 E-Modul [MPa] Strekkstyrke [MPa] Bruddforlengelse [%] 3,4 3,2 Slagfasthet kjervet [kj/m 2 ] 9,8 6,7 Referanse: 70 vekt-% A/1 + vekt-% C Tabell 7: Forskjellige partikkelstørrelser for komponent B Na2CO3 B/1 B/2 B/3 d [µm] d0 [µm] d90 [µm] Aspektforhold ,9 3-6

24 24 Tabell 8 Eks.1 Eks.2 Eks.3 Smnl.1 Eks.4 Eks. Eks.6 Smnl.2 Komponent A [vekt-%] 99, 99, 99, 0 69,6 69,6 69,6 69,6 B1 [vekt-%] 0, 0,3 B2 [vekt-%] 0, 0,3 B3 [vekt-%] 0, 0,3 C (glassfiber) [vekt-%] E-Modul [MPa] Strekkstyrke [MPa] Forlengelse ved [%] brudd ,2 3,1 2,9 3,4 Slagfasthet [kj/m 2 ] Intet 2 22 brudd Lasertransparens 64 nm [% T, 2 mm]

25 2 Patentkrav 1. Anvendelse av termoplastiske formmasser, som inneholder som vesentlige komponenter A) 29 til 99,9 vekt-% av en polyester, B) 0,0 til 2,0 vekt-% Na2CO3, K2CO3, NaHCO3, KHCO3 eller blandinger derav, med referanse til 0 vekt-% A) og B) samt ut over dette C) 0 til 70 vekt-% av ytterligere tilsatsstoffer, hvori summen av vekt-% A) til C) resulterer i 0 %, for fremstillingen av lasertransparente formlegemer av en hvilken som helst type. 2. Anvendelse ifølge krav 1, hvori formmassene inneholder 0,1 til 0,8 vekt-% av komponenten B), med referanse til 0 vekt-% A) og B) Anvendelse ifølge ett av kravene 1 eller 2, hvori formlegemene oppviser en lasertransparens på minst 33 % (målt ved 64 nm på et 2 mm tykt formlegeme). 4. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 3, hvori komponenten B) oppviser et aspektforhold på 1 til 2,9.. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 4, hvori partiklene av komponenten B) oppviser en d0 verdi for partikkelstørrelsen på 00 µm. 6. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til, hvori komponenten B) oppviser en d- verdi på µm Anvendelse av lasertransparente formlegemer ifølge kravene 1 til 6 for fremstillingen av formlegemer ved hjelp av lasertransmisjonssveiseprosesser. 8. Fremgangsmåte for fremstillingen av sammensveisede formdeler, karakterisert ved at, at man lasertransparente formlegemer ifølge krav 7 eller i henhold til anvendelsen ifølge kravene 1 til 6 forbindes med laserabsorberende formlegemer ved lasertransmisjonssveising.