Veterinærinstituttets rapportserie. Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring: konsekvenser for dyrehelse og folkehelse.

Transkript

1 Rapport Veterinærinstituttets rapportserie Norwegian Veterinary Institute`s Report Series Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring: konsekvenser for dyrehelse og folkehelse Helga R. Høgåsen, Annette H. Kampen, Petter Hopp, Mette Valheim (Veterinærinstituttet) Lisbeth Hektoen, Ingrid Melkild (Animalia) Knut Framstad, Hanne Steen (Nortura) Truls Nesbakken (Norges veterinærhøgskole) Norwegian Veterinary Institute

2 Veterinærinstituttets rapportserie Tittel Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring: konsekvenser for dyrehelse og folkehelse Publisert av Veterinærinstituttet Pb. 750 Sentrum 0106 Oslo Form omslag: Graf AS Forsidefoto: Grethe Ringdal, Animalia Bestilling Faks: Tel: ISSN elektronisk utgave Forslag til sitering: Høgåsen HR, Kampen AH, Hopp P, Valheim M, Hektoen L, Melkild I, Framstad K, Steen H, Nesbakken T. Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring: konsekvenser for dyrehelse og folkehelse. Veterinærinstituttets rapportserie Oslo: Veterinærinstituttet; Veterinærinstituttet Kopiering tillatt når Veterinærinstituttet gjengis som kilde

3 Veterinærinstituttets rapportserie Norwegian Veterinary Institute`s Report Series Rapport Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring: konsekvenser for dyrehelse og folkehelse Forfattere Helga R. Høgåsen, Annette H. Kampen, Petter Hopp, Mette Valheim (Veterinærinstituttet) Lisbeth Hektoen, Ingrid Melkild (Animalia) Knut Framstad, Hanne Steen (Nortura) Truls Nesbakken (Norges veterinærhøgskole) 16. januar 2012 ISSN elektronisk utgave Norwegian Veterinary Institute

4 Forord Denne analysen er utført etter initiativ fra Nortura, som ønsket å kartlegge farer og tiltak relatert til dyrehelse og folkehelse i husdyrproduksjon, og få et vitenskapelig grunnlag for å tolke gjeldende regelverk på et riktig skjønnsmessig nivå. Sauenæringen ble valgt pga. de spesielle utfordringene den innebærer. Et delmål var å vurdere om denne ROS-analysen for sau kunne være en god modell for tilsvarende analyser for de andre dyreartene. En hel næring er en kompleks struktur, og det er en utfordring å samle og presentere informasjon på en oversiktlig måte, innenfor en rimelig ressursbruk. Det er her evaluert en rekke punkter, og selektert en rekke farer. Velferd og økonomiske aspekter har måttet nedprioriteres i denne omgangen. På samme måte har enkelte farer som er aktuelle i Norge ikke blitt prioritert, for eksempel planteforgiftninger, Elaphostrongylus, mykotoksinforgiftning, Echinococcus, Campylobacter, Cryptosporidium m.m.. Vi håper og tror at dette arbeidet likevel gir et nyttig grunnlag for å møte noen av de viktigste utfordringer knyttet til dyrehelse og folkehelse i sauenæringen, og et godt utgangspunkt for å vurdere hvilken tilleggskunnskap en bør prioritere å samle inn. Det kan også være et nyttig bakgrunnsdokument for mer fokuserte og regionale analyser, der metodikk og kunnskap kan tilpasses interesseområdet. Kunnskapen om norsk sauenæring og utvalgte farer, som er brukt for å komme frem til vurderingene i denne rapporten, er samlet i Vedlegg 1 og 2. I tillegg er tre områder av spesiell interesse vurdert parallelt og kopiert som Vedlegg 3 til 5. Vi takker alle som har deltatt i arbeidet, bl.a. Solveig Jore, Aksel Bernhoft, Berit Djønne, Kari Grave, Madelaine Norström, Turid Vikøren, Gry Grøneng, Britt Gjerset, Tormod Mørk, Hannah J. Jørgensen, Georg Kapperud, Annine Christiansen, Tone Kjeang, Terje Ramstad, Thor Blichfeldt, Snorre Stuen, Siv Svendsen, Ola Nafstad, Synnøve Vatn, Børge Baustad, Martha Ulvund, Finn Avdem. Vi takker også Øyvind Kloster, Mattilsynet, DK-Dalane, Sirdal og Flekkefjord, for grundige kommentarer til høringsutkastet. Det foreløpige utkastet, datert 27. juli 2011, ble lagt ut på og og sendt til alle som har bidratt, samt andre nøkkelpersoner, ved følgende institusjoner: Veterinærinstituttet, Norges veterinærhøgskole (NVH), Nasjonalt folkehelseinstitutt, Mattilsynet, Animalia, Nortura, Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF), Norsk Sau og Geit (NSG). Det ble informert om at analysen var på høring i 6 uker, med mulighet for å inkludere tilleggsopplysninger, rettelser og kommentarer av vesentlig art. Det ble mottatt kommentarer kun fra Øyvind Kloster. Rettelser, tilleggsopplysninger, samt nødvendige avklaringer ble tilføyet endelig rapport.

5 Innhold 1. Sammendrag Definisjoner og forkortelser Risikovurdering Fareidentifisering Eksponeringsvurdering Terminologi og generelle aspekter Eksponering av sau Eksponering av befolkningen gjennom sau Konsekvensvurdering Terminologi og generelle aspekter Eksponeringsvurdering og konsekvensvurdering for enkeltfarer Munn- og klauvsyke Munnskurv Mædi-visna Byllesyke (Infeksjon med C. pseudotuberculosis) Paratuberkulose Q-feber Smittsom abort (Enzootic abortion of ewes, EAE) Smittsom klauvsyke (fotråte) Listeriose Salmonellainfeksjoner Staphylococcus aureus VTEC og EPEC Resistente bakterier Klassisk skrapesyke Nor98 skrapesyke Toksoplasmose Resistente parasitter Blåtunge Flåttbårne sykdommer (sjodogg, borreliose, louping ill) Legemiddelrester Toksiske mineralelementer (kobber, kadmium m.m.) Organiske miljøgifter (PCB, dioksiner m.m.) Ukjent smittestoff Risiko, sårbarhet, tiltak og forskningsbehov Risiko Sårbarhet Tiltak Forskningsbehov Konklusjon Vedlegg Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

6

7 1. Sammendrag En risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) av norsk sauenæring er utført for å kartlegge og sammenligne de viktigste risikomomenter for sauehelse og folkehelse i denne næringen. Denne analysen er gjort på nasjonalt nivå. En vurdering på lokalt nivå vil kunne basere seg på samme tilnærming og en del grunnkunnskap, men vil kreve en tilpasning til lokale forhold. Det er samlet inn kunnskap om næringen for å vurdere styrker og svakheter i forhold til spredning og bekjempelse av sykdommer hos sau, og overføring fra sau til mennesker. I tillegg er det selektert 25 spesifikke helsefarer, både virus, bakterier, prioner, parasitter, og kjemiske substanser. For hver fare er sannsynlighet for at sau eksponeres, helsekonsekvenser for sau ved eksponering, sannsynlighet for at mennesker eksponeres gjennom sau, og helsekonsekvenser for menneske ved eksponering, gitt en kvalitativ vurdering. For folkehelse vurderes både HMS-aspekter, dvs. helseproblemer forårsaket av direkte eksponering til sau, og mattrygghet, dvs. helseproblemer forårsaket av konsum eller tilberedning av saueprodukter. Kunnskapen som ligger til grunn for disse vurderingene er samlet i vedleggene, og de mest relevante elementene er gjengitt i ROS-analysen. Norsk sauenæring er beskrevet i Vedlegg 1, mens helsefarer er beskrevet i Vedlegg 2. I Vedlegg 3-5 er enkelttemaer som var av spesiell betydning for næringen behandlet spesifikt: Tid og temperatur for inaktivering av Toxoplasma gondii i produkter av svin og lam. Vask og desinfeksjon av dyrebiler. Risiko ved dagens ullhåndtering mhp. zoonoser og spredning av dyresjukdommer. Styrker og sårbarhet i norsk sauenæring med tanke på helsefarer Særtrekk ved norsk sauenæring. Sauenæringen skiller seg fra andre produksjoner på en rekke punkter. Den innebærer mye livdyrkontakt, som øker muligheter for smittespredning. Fjellbeite og værringer er en del av normaldriften, og kunstig inseminasjon kan ikke erstatte dagens avlssystem. Sau er gressetende, og eksponeres derfor naturlig for smitte i utemiljøet, der vask og desinfeksjon er umulig, og flåttbekjempelse utfordrende. Viltlevende dyr og andre drøvtyggere (storfe, geit, eksotiske drøvtyggere) kan befinne seg på samme beiteområder eller samme bruk som sau, og spre en rekke sykdommer (salmonellose, paratuberkulose, byllesyke, mædivisna, smittsom abort, VTEC- og EPEC-infeksjon, fotråte, MKS m.m.). Sykdom hos sau kan lett overses pga. ekstensiv drift med periodevis lite tilsyn, få produksjonsindikatorer, lav økonomisk verdi av enkeltdyr og fordi sau er en sekundærvirksomhet for mange produsenter. Sauenæringen er sesongpreget, med en travel lammingssesong om våren og slaktesesong om høsten. Dette fører til spesielle hygieniske utfordringer med økt HMS-problematikk i fødselsperioden og økt mattrygghetsproblematikk i slakteperioden. I tillegg er sporbarheten for råvarer og produkter av sau spesielt utfordrende, fordi slaktene er så små at det inngår svært store antall slakt, mange gårder og flere slakterier i hvert produksjonsparti. Informasjon og kunnskap. Muligheter for å oppdage farer varierer i ulike flokker og for ulike farer. Mange har tilgang på informasjon gjennom bl.a. NSG, Animalia, og slakteriene. Det er imidlertid begrenset innsats for nasjonal registrering av helsedata gjennom Sauekontrollen. Registreringer på Helsekort samles ikke inn systematisk. Samarbeid i form av værringer, kåringssjå og fellesbeite kan tenkes å øke muligheten for å oppdage sykdom, men innebærer samtidig en økt risiko for spredning av smittsomme sykdommer. Kjøttkontroll- og slakteriansatte kan også være en viktig aktør i å påvise sykdom. Sporingsmuligheter er i teorien gode, og blir bedre ved bruk av elektroniske øremerker og sentral registrering av livdyrforflytning. Smitte innen flokk. Det er nær kontakt mellom sauer i samme flokk, spesielt i lammingsperioden. Ekstra hygienisk innsats i den perioden kan redusere faren for smitte. Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

8 Smitte mellom flokker. Smitte mellom flokker begrenses gjennom regelverket som forbyr bl.a. flytting av hunndyr mellom flokker. Direkte kontakt mellom flokker kan oppstå som følge av overføring av værer eller andre husdyr, under samtransport til og fra beite, og ved felles sanke- og/eller skilleplasser etter beite. Ved fellesbeite kan det oppstå kontakt mellom alle dyr, men slik kontakt er kortvarig og begrenset av spredningen på et stort geografisk område. Ved kjøp av ny vær er kontakten tvert imot langvarig og tettere, men det gjelder kun et fåtall værer, slik at sannsynligheten for at en av dem er smittebærer er begrenset. Værringer, kåringssjå, og samling av slaktesau kan føre til kontakt mellom flokker, men i begrenset tid. Fellesbeite kan regnes for å være en beskjeden smittevei hvis man unngår fellestransport, reduserer kontaktperiode ved felles sanking og reduserer felles kontaktpunkter i beiteområdet, som for eksempel saltsteiner. Helseattest og karantene reduserer risikoen ved kjøp og salg. Værer som sirkulerer mellom besetninger slippes som regel inn i flokken; bruk av semin i bruksbesetninger for å rekruttere egne værer er et tryggere alternativ. Helsepyramide slik vi kjenner det fra svine- og fjørfenæringa anses som urealistisk pga. betydelig kontakt mellom avlsavdelinger, værholdslag og bruksbesetninger gjennom fellesbeite og kåring. Smitte mellom regioner. Smittemuligheter mellom regioner har vært begrenset gjennom fylkesgrenseforbudet mot flytting av småfe. Videreføring av begrensinger på forflytning av småfe anses som vesentlig bl.a. i lys av økende regionalisering av land i internasjonale avtaler det kan være lettere å få gjennomslag for at visse regioner er fri for sykdom selv om den finnes andre steder i Norge. Denne regionaliseringen er effektiv for farer begrenset til sau, og i mindre grad for farer som kan smitte via andre arter (bl.a. storfe eller vilt), som ikke omfattes av fylkesgrenseforbudet. Smitte fra andre husdyr. Man bør være spesielt oppmerksom på sykdommer som kan smitte fra storfe, som ofte er assosiert med sauebruk (33 % av saueflokkene) og ikke omfattes av fylkesgrenseforbudet. Assosiasjon med geit er sjeldnere, men likevel til stede i 5 % av saueflokkene og sau og geit har flere alvorlige smittsomme sykdommer felles (f.eks. scrapie, mædi-visna/cae, paratuberkulose, byllesyke, fotråte). Katt er den viktigste kilden til Toxoplasma-smitte til sau. Smitte fra importerte dyr. Smittespredning fra importerte dyr begrenses ved å redusere antall importer, krav til helsekontroll, samt isolat. Mattilsynet krever ikke isolat etter import av sau fra Danmark, Sverige og Finland, men KOORIMP har krav om dette. Ulovlig import er relativt vanskelig å oppdage pga. sauens størrelse, og foregår i noen grad. Smitte fra mennesker. Kontakt med fagpersonell (andre bønder, slakteriansatte, rådgivere, klippere, veterinærer, inseminører osv.) utgjør antagelig en viktig spredningsvei for enkelte sykdommer og kan kun begrenses vha. hygieniske tiltak, som både saueeier og besøkende må ta ansvar for. En bør være spesiell oppmerksom på utenlandsk arbeidskraft fra land med eksotiske sykdommer. Smitte fra transportmidler. Av transportmidler regnes dyretransportbiler som transporterer livdyr til gården som den viktigste potensielle smittekilden. Vask/desinfeksjon før transport kan redusere faren betydelig, og er regulert. På samme måte er fellestransport av dyr med ulik helsestatus problematisk pga. mulig smitte til slaktedyr og/eller til opprinnelsesflokk ved lasting. Smitte på beite. Beite er en viktig potensiell smittekilde for agens som overlever i miljøet og tas opp oralt, eller som overføres via nærkontakt med andre dyr. Fellesbeite kan føre til spredning av sykdommer til mange flokker og store geografiske områder. Bruk av gjødsel fra andre områder er en risikofaktor for innføring av nye sykdommer i et område. 8 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

9 Smitte fra drikkevann. Drikkevann kan være kilde til inntak av smittestoff som overlever i miljøet og er til stede omkring drikkevannskilden. Stor bruk av utmarksbeite i sauenæringen øker sannsynligheten for at sauespesifikke agens spres på denne måten. Bruk av kranvann med drikkevannskvalitet godkjent for humanbruk reduserer sannsynlighet for smitte vesentlig. Smitte fra fôr. Ved kjøp av fôr fra andre gårder, bl.a. geitemelk til lam, bør en være oppmerksom på helsestatus og hygieniske forhold i opprinnelsesgården. Silo bør være av god kvalitet for å hindre listerioseutbrudd. Importert fôr utgjør en risiko for import av smittestoff, i tillegg til risiko for kontaminering av fremmedstoffer ved bruk av leverandører med dårlig internkontroll. Smitterisikoen ved returvarer fra meieri og slakteri anses som liten for sauenæringen. Andre smittekilder. Brukt landbruksutstyr kan føre med seg smitte, og god hygiene (rengjøring og desinfeksjon) er viktig for å hindre smittespredning via slikt utstyr, særlig fra utlandet. Bedrifter/institusjoner som håndterer smittefarlige materiale, (laboratorier, veterinære undervisningsinstitusjoner, m.m.) bør ha god kunnskap om smitterisiko og gode hygienerutiner, oppdaterte beredskapsplaner og inngående kunnskap om hvordan alle avfallstrømmer håndteres i etterfølgende ledd. Konklusjon om generelle smittemuligheter. Vi konkluderer med følgende generelle estimater relatert til eksponering av sau for ulike smittestoff: Evnen til å oppdage en sykdom før den sprer seg er moderat, pga. variabelt kunnskapsnivå og fokus. Evnen til å hindre smitte innen flokk er lav. Evnen til å hindre smitte mellom flokker er moderat. Evnen til å begrense geografisk spredning innen fylker er lav pga. utstrakt samarbeid mellom sauebønder (værringer, værholdslag, fellesbeite, fellestransport, kåringssjå), mens evnen til å begrense geografisk spredning mellom fylker er høy for sykdommer begrenset til sau pga. forbud mot flytting over fylkesgrenser (eller tilsvarende restriksjoner), ellers moderat. Helsekonsekvenser for sau Generelt kan helsekonsekvenser for sauen ved eksponering for ulike farer, øke pga. perioder med lite tilsyn, lav verdi av enkeltdyr, lavt kunnskaps- og ambisjonsnivå hos enkelte eiere, en trygghet på at vi ikke har alvorlige smittsomme dyresykdommer i Norge, og en normaldrift med mange kontaktmuligheter mellom dyr. Alle disse trekkene kan føre til at sykdommer spres til flere dyr før sykdommen oppdages og bekjempes. Helsekonsekvenser for menneske Mattryggheten kan være mer utsatt ved zoonoser hos sau sammenlignet med andre produksjonsdyr pga. små muligheter for aktiv forebygging særlig av Toxoplasma og VTEC/EPEC hos sau på besetningsnivå, og fordi høyt tempo under høstslakting og skitten ull, skaper spesielle utfordringer for slaktehygienen. Sporbarheten for råvarer og produkter av sau er dessuten mer komplisert, fordi slaktene er så små at det inngår svært store antall dyr, mange gårder og flere slakterier i hver produksjonsbatch. Bransjen har imidlertid innført flere risikoreduserende tiltak de senere årene, bl.a. linjeklipp og dampstøvsugere på slakteri. Vann kan lettere kontamineres av sau pga. utmarksbeite. HMS konsekvenser ved zoonoser hos sau begrenses på grunn av lange perioder med lite nærkontakt, men lammingen representerer en viktig risikoperiode for bønder og veterinærer. Vurdering av risiko for spesifikke farer. Risikoen knyttet til 25 utvalgte spesifikke farer er blitt vurdert. Et kvalitativt estimat av sannsynlighet for eksponering av sau, sannsynlighet for eksponering av mennesker gjennom sau, konsekvenser ved eksponering av sau og konsekvenser ved eksponering av mennesker er gitt og samlet i to risikomatriser, Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

10 en for mennesker og en for dyr. Ut fra fargekoden i risikomatrisen, der rød representerer den største risikoen og grønn den laveste risikoen, er farene gruppert som følger: Menneske Rød Gul Grønn/Ingen smittefare Rød Risikonivå 1: Toksoplasmose Risikonivå 2: Sjodogg/Anaplasmose i flåttområder Munnskurv Staphylococcus aureus Sau Gul Risikonivå 4: Listeriose Resistente bakterier (inkl. multiresistente) Smittsom abort Q-feber Salmonella (humanpatogene stammer) Toksiske mineralelementer Risikonivå 6: MKS Mædi-visna Klassisk skrapesyke Paratuberkulose Blåtunge Resistente parasitter Alvorlig og mild fotråte Louping-ill Salmonella diarizonae Byllesyke Grønn Risikonivå 3: VTEC og EPEC Risikonivå 5: Borreliose Medisinrester Risikonivå 7: Skrapesyke Nor98 Organiske miljøgifter For sauehelsen er toksoplasmose, munnskurv, Staphylococcus aureus og sjodogg (i flåttområder) vurdert å representere høyest risiko, fordi et flertall av sauene blir eksponert, med moderate til alvorlige helseproblemer som følge. For menneskehelsen er forekomst av toksoplasmose, VTEC og EPEC hos sau vurdert å representere høyest risiko. Disse kan overføres til menneske gjennom direkte kontakt med sau, eller ved inntak av mat og kontaminert vann. Det finnes få spesifikke tiltak på plass for å begrense spredning og konsekvenser av disse sykdommene, delvis på grunn av spesielle utfordringer, som vid utbredelse, små muligheter for bekjempelse og manglende kunnskap. Viktigste farer. Toxoplasma er til stede i ca halvparten av norske sauebruk, og er den infeksiøse viktigste årsaken til kasting og lammetap. Sau smittes med denne parasitten gjennom konsum av gress, fôr og vann kontaminert med oocyster spredd av infiserte katter. Katter infiseres når de spiser mus og lignende, og skiller ut store mengder oocyster i 1-2 uker første gang de infiseres. Oocystene er infektive i opptil 2 år i miljøet. For å unngå kontaminering av miljøet kan en unngå katt og særlig unge katter på sauebruk, ved bl.a. å sterilisere hunkatter. Mennesker kan smittes ved konsum av infisert kjøtt, og dette kan føre til alvorlige problemer hos gravide og immunsvekkede, med blant annet abort og fosterskader. Vevscyster er vanskelige å påvise på slakteri. De inaktiveres ved varmebehandling og frysing, men effekten er ikke nøyaktig kartlagt pga. utfordrende analyse og variasjon mellom stammer. Mennesker kan også smittes direkte fra sau. Gravide og immunsvekkede bør derfor være forsiktige både ved konsum av sauekjøtt, ubehandlet vann og fødselshjelp hos søyer. Det er behov for mer kunnskap om effekt av frysing, speking og varmebehandling på norske stammer. Munnskurv er vanlig i norsk sauehold og fører til smertefulle hudlesjoner. Skadeomfang varierer mellom flokker og år. Mennesker kan smittes med viruset ved kontakt med sau eller skorper, og få sår som varer lenge. Tiltak går ut på å unngå hudskader og bedre hygienen. Komplikasjoner og spredning kan reduseres 10 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

11 ved å rense sårene og unngå at de mest affiserte dyrene smitter andre sauer eller miljøet. Det er behov for mer kunnskap om spredningsmekanismer for munnskurv i norsk sauehold. Staphylococcus aureus er vanlig hos dyr og mennesker. Hos sau kan bakterien føre til mastitt, i noen tilfeller livstruende, gangrenøse former, og til alvorlige infeksjoner hos lam, særlig i kombinasjon med sjodogg i flåttområder. Tiltak går ut på å øke motstandskraften til dyrene gjennom godt hold og stell. Matforgiftning er lite aktuell i Norge pga. liten konsum av søyemelk. Sjodogg er vanlig i flåttområder og regnes for å være den mest tapsbringende sykdommen hos lam på beite i disse områdene. Bakterien fører til nedsatt immunitet og infiserte dyr får lettere alvorlige sekundærinfeksjoner og nedsatt tilvekst. Tiltak går ut på å bekjempe flått og slippe lam tidlig ut på beite mens maternale antistoffer fortsatt gir beskyttelse. VTEC og EPEC finnes hos norsk sau, og det er noe usikkert i hvilken grad enkelte VTEC og EPEC kan være årsak til diaré på sau. Sannsynligheten for eksponering av mennesker for humanpatogene VTEC og EPEC fra sau er uavklart pga. den komplekse stammevariasjonen hos disse bakteriene. Hos menneske kan VTEC føre til alvorlig sykdom og dødelighet, særlig hos små barn, immunsvekkede og eldre. Noen varianter av EPEC er VTEC-like, andre forårsaker gastroenteritt på lik linje med Salmonella, og hele spekteret av mer eller mindre patogene utgaver finnes. Hygieniske tiltak på gård og på slakteri er av spesiell betydning for å hindre smitte fra sau til risikogruppene. Det er behov for mer kunnskap om risikoen for mennesket forbundet med sauereservoaret og effekten av tiltak. Anbefalte prioriteringer. Analysen fremhever følgende mål: Fortsatt forebygge introduksjon og spredning av eksotiske sykdommer: MKS, smittsom abort og Q-feber. Redusere forekomst og forebygge spredning av smittsomme sykdommer som i dag synes å være begrenset til visse geografiske områder: S. diarizonae, alvorlig fotråte, resistente helminter, klassisk skrapesyke. Forebygge toksoplasmose, sjodogg, munnskurv, S. aureus infeksjoner, listeriose, mild fotråte, byllesyke, mædi-visna og forekomst av multiresistente bakterier hos sau. Forebygge smitte av Toxoplasma, VTEC/EPEC og Salmonella til menneske via næringsmidler (mat og drikke). Forebygge smitte av Toxoplasma, VTEC/EPEC, Listeria, flåttbårne sjukdommer og munnskurv til menneske via kontakt med sau. En rekke generelle og spesifikke tiltak er foreslått, i god overensstemmelse med rådene som er beskrevet i Helseplan sau (2008). Videreføring av begrensinger på forflytning av småfe anses som vesentlig, spesielt for farer som er spesifikke for småfe. God hygiene og tidlig behandling av sjukdom bidrar til å redusere smittepresset, mens godt sauehold øker sauens motstandsdyktighet. Nært samarbeid mellom sauebønder og ulike helseaktører kan bidra til spredning av viktig helserelatert kunnskap. Det påpekes forskningsbehov for inaktivering av agens (Toxoplasma), kartlegging av sykdommer (mædivisna, louping-ill, resistente helminter) og spesielle stammer (fryseresistente Toxoplasma-cyster, EPEC og VTEC), kartlegging av spredningsmekanismer (transportbiler, utenlandske ansatte og utstyr, munnskurv). Det konkluderes med et særlig behov for godt samarbeid om høy hygienisk standard i en næring basert på stor grad av kontakt mellom dyr og miljø, samt sårbare intense perioder rundt fødsel og slakting. Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

12 2. Definisjoner og forkortelser BSE CAE CAEV DK EPEC Fare GSP-ordning HMS HOP HT Sau HUS KBM KLF KOORIMP KSL LI MKS MRL-verdier MRSA MUL-ordning MVV NKS NSAID NSG OBB OIE RK SE Sensitivitet SLF Spesifisitet SRLV SRM SSB SVA TBE TRACES TSE UK VetReg VFS VTEC WAHID Tiltak: Standardtiltak Krisetiltak Ingen tiltak Generelle tiltak Spesifikke tiltak Bovin spongiform encefalopati (Kugalskap) Caprin artritt/encefalitt Caprint artritt/encefalitt-virus Mattilsynets distriktskontorer Enteropatogene E. coli Biologisk eller kjemisk agens som kan føre til uheldige konsekvenser (helse eller økonomi), for eksempel smittestoff eller legemiddelrester Generalized System of Preference gir utviklingsland fordeler i form av lav eller ingen toll ved eksport til Norge for å bedre deres markedsadgang Helse, miljø og sikkerhet (i forhold til arbeidsmiljø) Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt Helsetjenesten for sau Hemolytisk uremisk syndrom Kjøtt- og benmel Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund Husdyrnæringas koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import Kvalitetssystem i landbruket Looping ill Munn- og klauvsyke Maksimale restkonsentrasjonsverdier (Maximum Residue Limits) Meticillin-resistente Staphylococcus aureus Nå Nulltollordning en del av GSP-ordningen Mædi-visna virus Norsk kvit sau Non-Steroidal Anti-Inflammatory Drug Norsk Sau og Geit Organisert beitebruk Verdens dyrehelseorganisasjon Mattilsynets regionkontorer Stafylokokk-enterotoksiner Sannsynlighet for at en diagnostisk test gir positivt svar ved infeksjon Statens landbruksforvaltning Sannsynlighet for at en diagnostisk test gir negativt svar ved frihet for infeksjon Småfelentivirus (Small Ruminant LentiVirus) Spesifisert risikomateriale (organer definert i TSE-regelverket) Statistisk sentralbyrå Statens veterinärmedicinska anstalt (Sverige) Skogflåttencefalitt (Tickborne Encephalitis) Trade control and expert system (EU) Overførbar spongiform encefalopati (prionsykdom, Transmissible spongiform encephalopathy) (=,) United Kingdom Meldesystem for legemidler til dyr Vinterfôra sau Verotoksinproduserende E. coli, også kalt STEC (Shigatoksinprodusende E. coli) OIE World Animal Health Information Database Forebyggende tiltak i fravær av utbrudd Bekjempelsestiltak ved utbrudd og økt beredskap i naboområder Hvordan sykdommen ville spredd seg hvis det ikke fantes smittebeskyttende tiltak Tiltak som er etablert for å begrense spredning av flere farer (f.eks.: smittesluser) Tiltak som er etablert for å begrense spredning av en spesifikk fare (f.eks.: SRM for å hindre spredning av TSE med fôr og mat) 12 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

13 3. Risikovurdering Det er utført en kvalitativ risikovurdering av ulike farer relatert til dyrehelse og folkehelse i norsk sauenæring. Den er delt opp i fire deler: fareidentifisering, eksponeringsvurdering, konsekvensvurdering og risikoestimering. I fareidentifiseringen selekterer vi først et utvalg av farer som vi anser å være de aller viktigste å fokusere på i norsk sauenæring i forhold til dyrehelse eller folkehelse. Dette betyr på ingen måte at andre farer er ubetydelige, men at de vurderes underordnet farene som er omfattet av denne vurderingen. En fare defineres her som et biologisk agens, fysisk påvirkning eller kjemisk forbindelse som har et potensiale til å skape et uheldig utfall. I eksponeringsvurderingen diskuterer vi i hvilken grad norske sauer i Norge kan bli eksponert for disse farene. Her diskuteres sannsynlighet for import til Norge, sannsynlighet for introduksjon til en ny flokk og sannsynlighet for smitte innen flokk. Elementer av betydning er bl.a. smitteveier, beskyttelsestiltak, og evne til å oppdage sykdommen. I konsekvensvurderingen diskuterer vi konsekvenser hvis sau blir eksponert for de ulike farene, både for dyrehelse og folkehelse (HMS og mattrygghet). Risikoestimatet kombinerer de ulike elementene i analysen, og vi diskuterer mulig effekt av tiltak Fareidentifisering Vi har i denne rapporten behandlet et utvalg av sykdommer som ble vurdert som viktigst i en ROS analyse av norsk sauenæring, enten pga. et eksisterende eller potensielt problem, eller fordi de er representative for ulike kategorier / typer sykdommer (f.eks. virus som smitter lett, bakterie som gir alvorlig sykdom, men ikke smitter så lett, parasitt vi har / ikke har, zoonose/ ikke zoonose, osv.). Utvalgte farer kommer frem av Tabell 1, og noen av kriteriene for utvelgelse er nevnt i kommentarfeltet. Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

14 Tabell 1. Liste over sykdommer og problemer behandlet som farer i denne ROS-analysen Sykdom/ problemer Listestatus Kommentar Virus Munn- og klauvsyke OIE, A-sykdom Spres raskt til flere arter; vanskelig å oppdage hos voksen sau. Store konsekvenser for hele landbruket. Munnskurv C-sykdom Veldig vanlig hos sau. Zoonose. Mædi-visna OIE, B-sykdom Nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Vanskelig å oppdage. Bakterier Byllesyke C-sykdom Opp til store tap i mange land. Viktig problem hos geit i Norge. Zoonose. Paratuberkulose OIE, B-sykdom Alvorlig tarmbetennelse hos drøvtyggere. Påvist i Norge. Mulig zoonose. Q-feber OIE, C-sykdom Reproduksjonsproblem hos drøvtyggere og kjæledyr. Ikke påvist i Norge, men sprer seg i andre europeiske land. Zoonose. Smittsom abort OIE, B-sykdom Friske smittebærere. Ikke påvist i Norge, men i andre europeiske land. Zoonose. Smittsom klauvsyke B-sykdom Alvorlig halthet hos sau, påvist i Norge. (Fotråte) Listeriose C-sykdom Vanlig årsak til abort og encefalitter hos sau og geit. Zoonose. Salmonellainfeksjoner OIE, B-sykdom Enteritt og diaré hos alle dyrearter, abort hos sau. Zoonose. Staphylococcus aureus Viktig mastittårsak hos sau. Zoonose. VTEC og EPEC Drøvtyggere er symptomløse smittebærende. Zoonose. Kan ha alvorlige konsekvenser for smittede mennesker, spesielt små barn og eldre. Mediafokus. Resistente bakterier Vanskelig å behandle med antibakterielle midler og er derfor viktig å begrense. Kan også gjelde zoonotiske agens. Prioner Klassisk skrapesyke OIE, B-sykdom Streng bekjempelsesplan. Mange generelle og omfattende tiltak som også kan begrense smittespredning av andre sykdommer. Nor98 skrapesyke OIE, B-sykdom Moderat bekjempelsesplan. Nylig definert sykdom. Parasitter Toksoplasmose C-sykdom Zoonose. Potensiell høy smittefare fra kjøtt av sau og lam. Alvorlig både hos dyr og mennesker, spesielt gravide. Resistente parasitter Vanskelig å behandle med antiparasittære midler og er derfor viktig å begrense. Vektorbårne sykdommer (virus og bakterier) Blåtunge OIE, A-sykdom Påvist i Norge hos storfe i Ikke påvist i Flåttbårne sykdommer Viktig i noen områder. Klimarelatert. (Anaplasmose m.m.) Toksikologisk Legemiddelrester Fare for folkehelse. Toksiske mineralelementer Tungmetaller. Kadmiumskandale + enkelttilfeller. Organiske miljøgifter PCB, dioksiner, m.m. Internasjonalt fokus. Ukjent "Ny" sykdom Viktig fokus 14 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

15 De ulike farene er omtalt i Vedlegg 2. En liste over andre sykdommer som ble vurdert, fremgår av Tabell 2. Noen av kriteriene for hvorfor sykdommen ikke er tatt med er nevnt i kommentarfeltet. Tabell 2. Liste over sykdommer og problemer som ble vurdert men ikke er behandlet som farer i denne ROS-analysen. Sykdom/ problemer Listestatus Kommentar Border disease B-sykdom Kjente tilfeller i Norge var BVD relatert, nå antas uryddet, god test ved import. Brucellose OIE, A-sykdom Brucella melitensis er aldri påvist i Norge, B. abortus (storfevarianten) ble sist påvist i 1953, lav risiko for å få inn, overvåkingsprogram i EU. Norge har fristatus (EU). Campylobacter spp. Zoonose. Hovedkilder for smitte til folk er vann og fjørfe. Sau kjent kilde til to utbrudd hos mennesker: ett blant barn på en besøksgård, og ett etter en firmafest der det ble grillet lam. Caprin artritt/encefalitt OIE, C-sykdom Sykdom på geit. Mædi-visna hos sau behandles. Crimean Congo haemorrhagic OIE Eksotisk, antatt liten fare for introduksjon til Norge. fever (CCHF) Echinococcose/hydatidose OIE, B-sykdom Hovedkilder er hund og rovdyr, sau lite viktig. Heartwater OIE Eksotisk, ikke i EU. Infeksiøs agalakti OIE, B-sykdom Mest betydning for geit, aldri påvist i Norge. Leptospirose OIE, B-sykdom Håndtert vha antibiotikabehandling ved import? Lungeadenomatose B-sykdom Ikke påvist i Norge. Typisk klinisk bilde ved alvorlige tilfeller ville sannsynligvis blitt oppdaget. Miltbrann (Anthrax) OIE, A-sykdom Ikke påvist i Norge siden Ikke påvist på sau i Norge. Zoonose. Nairobi sheep disease OIE Eksotisk, bare i Øst-Afrika. New world screwworm OIE Eksotisk, ikke i EU. Old world screwworm OIE Eksotisk, ikke i EU. Peste des petits ruminants OIE, A-sykdom Ikke i EU, dekkes av MKS tiltak. Rabies OIE, A-sykdom Eksotisk, sannsynlighet for import antatt minimal. Zoonose. Radionukleider (Tchernobyl ) Tiltak er på plass, endring krever egen vurdering. Rift Valley Fever OIE, A-sykdom Ikke i EU, EU har fokus. Sauekopper OIE, A-sykdom Sjelden, lav risiko for import. Saueskabb A-sykdom Ikke lenger i Norge. Behandling påkrevd av næringen ved import. Trikinose (Trichinellosis) OIE, B-sykdom Sjelden og lite relevant for sau. Zoonose. Tuberkulose B-sykdom Lite problem sammenlignet med storfe. Zoonose. Tularemi OIE, C-sykdom Sjeldent, lite relevant for sau. Påvises hos hare i Norge, men aldri påvist på sau. Zoonose. Vesikulær stomatitt OIE, A-sykdom Dekkes av MKS tiltak. West Nile fever OIE Eksotisk. Sau vil ikke fungere som bærer Eksponeringsvurdering Terminologi og generelle aspekter Vi vil gi et kvalitativt estimat av hvor stor sannsynligheten er for at: Sauer i Norge eksponeres for ulike farer i løpet av livet. Befolkningen eksponeres for disse farene som en følge av at sau er eksponert. Alle aktuelle smitteveier er tatt i betraktning, som direkte kontakt med sau (HMS-aspekt), indirekte Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

16 overføring (for eksempel med flått), eller konsum av saueprodukter (mattrygghetsaspekt, melk eller kjøtt). I noen tilfeller finnes det gode overvåkingsdata for å estimere eksponering, men i de fleste tilfeller er eksponeringen basert på ekspertuttalelser. Følgende terminologi er brukt: Neglisjerbar: vi kan i praksis se bort fra at sau/mennesker eksponeres (<0,01%). Veldig liten: det er usannsynlig at sau/mennesker eksponeres, men vi kan ikke se bort fra at det kan skje (0,01-1%). Liten: det er uvanlig at sau/mennesker eksponeres, men det skjer av og til (1-10%). Moderat: en del sau/mennesker eksponeres, men de fleste blir ikke eksponert (10-50%). Høy: mer enn halvparten av sau/mennesker eksponeres, men langt fra alle blir eksponert (50-80%). Veldig høy: de aller fleste sau/mennesker blir eksponert i løpet av livet (80-100%). Tallene i parentes angir omtrentlig andel individer som eksponeres i løpet av livet. Hos sau velger vi å fokusere i utgangspunktet på andel individer, heller enn andel flokker, fordi vi fokuserer på dyrehelse og folkehelse. Når vi diskuterer forebyggende tiltak, er det imidlertid av interesse hvorvidt eksponeringen foregår innenfor større enheter flokk, avdeling, fylke, eller land. Eksponeringen kan være veldig lokal, for eksempel for flåttbårne sykdommer, og det kan være aktuelt å definere ulike områder. Graden av eksponering, dvs. hvor store mengder smittestoff en eksponeres for, kan være svært varierende og avgjørende for utfallet. Dette gjelder for eksempel for Listeria monocytogenes, som finnes normalt i miljøet i mengder som ikke fører til sykdom ved eksponering alle sauer blir eksponert for bakterien i løpet av livet, uten at det trenger å ha konsekvenser. Imidlertid kan det av og til oppstå svært høye konsentrasjoner i for eksempel dårlig silo, eller kontaminerte matvarer, som kan føre til alvorlige sykdomsutbrudd. Slike scenarier kan være vanskelige å overføre til en enkel terminologi, og det kan være aktuelt å skille mellom høy eksponering for lave doser, og lav eksponering for høye doser. Generelt vil graden av eksponering være viktig i forhold til hvilke konsekvenser det kan ha: eksponering for små mengder smittestoff vil ha lavere sannsynlighet for å føre til infeksjon og sykdom enn større mengder. Noen smittestoffer har imidlertid så lav infeksjonsdose, for eksempel noen stammer av VTEC hos mennesket, at det er i praksis nok å skille mellom hvorvidt man eksponeres eller ikke Eksponering av sau Sannsynlighet for at sau eksponeres for en bestemt fare avhenger av: Omfang av faren: Geografisk utbredelse, biotopisk utbredelse (arter og miljøer som kan fungere som smittekilde), prevalens (andel dyr eller flokker som har sykdommen). Spredningsmuligheter: Omfang av direkte og indirekte kontakt mellom infiserte og mottakelige individer. Kjennskap til faren: Evne til å oppdage faren: Diagnostiske verktøy, overvåking, sporing av kontaktflokker (orden, vilje, ), kunnskap, samarbeid m.m. Vilje til å melde om faren. Farens spredningsegenskaper: direkte via nærkontakt, indirekte via kontaminert miljø (i vid forstand), utskillelse, vekst og inaktivering i miljøet, effekt av tiltak. Aktiviteter som tillater eller begrenser ulike spredningsveier. Sannsynlighet for eksponering øker jo mer utbredt faren er, og jo større muligheter den har til å spre seg: det er en gradvis økning i risiko jo mer man tillater ulike, mulige spredningsveier, og en gradvis reduksjon i risiko jo flere tiltak man iverksetter som hindrer de ulike spredningsveiene. For eksempel vil overføring av livdyr øke muligheten for direkte spredning mellom flokker (tillat spredningsvei), mens helseundersøkelse og ID-nummer vil redusere betydningen av denne spredningsveien (iverksatte tiltak). Enkelte trekk ved saueproduksjonen øker muligheten for eksponering av sau for smittestoffer generelt, mens en del tiltak er på plass for å redusere dette. 16 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

17 Kjent forekomst av farer Den norske husdyrpopulasjonen har en god dyrehelsesituasjon sett i internasjonalt perspektiv. Norge har også liten import av levende dyr, noe som antakelig utgjør den viktigste beskyttelsen av norsk sau mot smitte, siden det reduserer sannsynligheten for import av nye sykdommer. All sykdomsbekjempelse er med på å redusere sannsynligheten for eksponering av sauer Kjennskap til farer Kjennskap til farer bidrar til å redusere eksponeringen, siden det da blir mulig å iverksette spesifikke beskyttende tiltak. Ukjente farer vil derimot lettere kunne spre seg. Kjennskap til farer avhenger både av vårt fokus på sykdommen (overvåking, kartlegging, helsekontroll, oppmerksomhet, rapporteringsplikt), samt vår evne til å påvise sykdommen når vi ser etter den (diagnostiske redskaper). Norge har nasjonale overvåkings- og kontrollprogram (OK-program) for enkelte sauesykdommer: skrapesyke (fra 1997), mædi-visna (fra 1997, utvidet i 2003), brucellose (fra 2004), paratuberkulose (fra 2002 for sau, 1996 for storfe), Salmonella (fra 1995) og blåtunge (fra 2008). I tillegg finnes det enkeltprosjekter for kartlegging av spesifikke sykdommer. Viktige fokus i dag er blant annet fotråte (Snu sauen-prosjektet i 2008, videreført i Friske føtter), Q-feber (screening av et utvalg besetninger fra værringene som ble prøvetatt i forbindelse med OK-programmene i 2009), og Chlamydophila abortus (plan om en screening i 2011). En rekke sykdommer er rapporteringspliktige, og mistanke skal følges opp med spesifikk diagnostikk. For A- og B-sykdommer, samt C-sykdommer i nytt område, skal mistanke meldes umiddelbart til Mattilsynet, mens for andre C-sykdommer skal det rapporteres månedlig til Husdyrkontrollen. Kjennskap til farer avhenger ellers i stor grad av bondens og veterinærens kompetanse, diagnostiske muligheter og rapporteringsrutiner. Husdyrnæringas organisasjoner, som Animalia og NSG gir ut informasjon gjennom internett, seminarer, rapporter, bøker, artikler i Sau og Geit, Bondebladet og andre landbrukstidsskrifter. Nortura og KLF driver også informasjonsvirksomhet mot produsenter knyttet til dyrehelse og mattrygghet. NSG har medlemmer, som mottar bladet Norsk Sau og Geit et høyt antall i forhold til ca sauebruk og 1300 geitebruk i Norge, hvorav 650 er kombinert sau og geitebruk: Ca 4 av 5 saueeiere er medlem i NSG. Andel medlemmer i Nortura er av samme størrelsesorden, basert på 73 % markedsandel. Andel medlemmer av Sauekontrollen er derimot betydelig lavere, ca 25 % av besetningene, men 40 % av sauene, med i tillegg dårlig rapportering av helsedata det tyder på at få ser nytten av å innrapportere helsedata. Kun % av sauebesetningene registrerer helsedata gjennom Sauekontrollen. Derimot gir det omfattende samarbeidet mellom saueeiere en mulighet for å utveksle kunnskap og erfaring, samt en ekstra motivasjon for å passe på helsestatusen i hverandres flokker. Andre tiltak av betydning er: Krav til merking, fordi smittet sau da lettere kan identifiseres og spores. All sau skal merkes slik at det er mulig å finne tilbake til eier og identifisere sau innen flokk. De skal ha et gult opprinnelsesmerke, samt et hvitt merke når de skifter eier. Ved gjentatte salg fjernes det forrige hvite merket. Slike merker kan imidlertid mistes eller fjernes, og nye elektroniske merker skal erstatte de på sikt. Foreløpig er det vedtatt at lam som blir født etter skal merkes med et visuelt merke og et elektronisk merke, med unntak for lam slaktet før de er 12 mnd 1. Krav til dyreholdsjournal og helsekort (fra Mattilsynet) i besetninger, som bidrar til å ha oversikt over syke dyr. Oppfølging og effekt er imidlertid usikre. Kjøttkontroll, som bidrar til overvåking og oppfølging av sykdommer. Ved mange dårlige slakt sendes en bekymringsmelding til Mattilsynets distriktskontor. 1 januar_2011_81867 Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

18 Følgende elementer bidrar til å redusere evnen til å påvise sykdom blant sau: Utmarksbeite: Begrenset mulighet for å fange opp symptomer. Sau som bierverv: enkelte saueeiere har begrenset kompetanse, tid og motivasjon for å følge med på sauehelsen. Økonomisk belastning: hver sau har relativ lav verdi, og mange saueeiere er dårlig forsikret. Derfor kan de ha redusert vilje til å bære omkostninger for diagnostikk og bekjempelse av sykdommer. Dette kompenseres delvis ved at samfunnet bærer kostnadene i forbindelse med overvåking og bekjempelse av A-sykdommer og en del B-sykdommer. Krevende oppfølging av kontaktflokker: Det er svake sporingsmuligheter for levende sau pga. manglende sentralregistrering av individer og livdyrforflytninger. Forskrift om merking, registrering og rapportering av småfe ( 12) 2 krever at dyreholder sender årlig inn til sentralt småferegister informasjon om antall dyr per dyrehold. Dyreeier skal føre journal, bl.a. om overføringer og forflytninger. Sporingen blir tungvint og sporingsmulighetene vil avhenge av dyreholders journalføring og samarbeidsvilje. Mulighet for svikt i oppfølging av individer: øremerker kan mistes. Dyreeiers kompetanse: Eneste kompetansekrav for sauehold er velferdsmotivert, jfr. 5 i Forskrift om velferd for småfe: Dyreeier og annen med ansvar for småfe skal ha nødvendig kunnskap om driftsformen, om dyrenes mentale og fysiologiske behov, samt kunnskap om bestemmelsene i denne forskriften. Den som har ansvaret for dyreholdet skal sikre tilstrekkelig faglig kompetent personell til enhver tid. Tidligere var det krav til opplæring det er nå fjernet fra forskriften. Ingen sentral registrering av data på helsekort. Muligheter for å oppdage farer varierer i ulike flokker og for ulike farer. Mange har tilgang på informasjon gjennom bl.a. NSG, Animalia, og slakteriene. Det er imidlertid begrenset innsats for nasjonal registrering av helsedata gjennom Sauekontrollen. Registreringer på Helsekort samles ikke inn. Samarbeid i form av værringer, kåringssjå og fellesbeite kan tenkes å øke muligheten for å oppdage sykdom, men innebærer samtidig en økt risiko for spredning av smittsomme sykdommer. Kjøttkontroll- og slakteriansatte kan også være en viktig aktør i å påvise sykdom. Sporingsmuligheter er i teorien gode, og blir bedre ved bruk av elektroniske øremerker og sentralregistrering av livdyrforflytning Direkte kontakt med sau fra samme flokk Generelt regnes direkte kontakt med smittede dyr for å være en mer effektiv spredningsvei enn indirekte kontakt gjennom miljøet, fordi de fleste smittestoffer er tilpasset verten og inaktiveres i miljøet. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike smittestoffer. Jo lengre tid det er kontakt med smittede dyr, og jo nærere kontakt, jo større sannsynlighet er det for at smittestoff overføres. På samme måte, jo større mengder smittestoffer som skilles ut i miljøet, jo større sannsynlighet er det for at nye dyr vil kunne smittes. Elementer ved sauenæringen som øker muligheten for smitte mellom sauer i samme flokk er: Sauenæring uegnet for alt inn-alt ut prinsippet: dette medfører mulighet for overføring av smittestoffer fra år til år. Håndtering av døde/syke sauer: det enkelte individ har lav økonomisk verdi og motivasjonen for behandling antas derfor å være lavere enn for andre dyrearter. Små dyr kan dessuten i større grad graves ned på gården. Inneforingsperiode, med stor dyretetthet til tider. Det blir mer vanlig med uteareal, noe som reduserer tettheten. Sesongmessig trykk på lamming liten mulighet for isolering og økt fare for smitte, p.g.a. høy mottakelighet hos søyer i drektighetsperioden og hos unge lam, samt utskillelse av smittestoff i fostervann og fosterhinner m.m. Tiltak: 2 FOR nr 1356: 18 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring

19 Bedre hygiene på gården for å redusere smittepresset: isolering av syke dyr, seksjonering av dyregrupper, vask/desinfeksjon av oppstallingsrom og utstyr, spesielt ved lamming. Fordi sauen har en lang beitesesong der fjøset er tomt er det gode muligheter for vask og desinfeksjon av fjøset i den perioden. Godt sauehold og miljø (foring, lufting, trivsel ) Avl for robuste dyr for å øke dyrenes motstandskraft og redusere smitteutskillelse. Det er nær kontakt mellom sauer i samme flokk, spesielt i lammingsperioden. Ekstra hygienisk innsats i den perioden kan redusere faren for smitte Direkte kontakt med sau fra annen flokk, innenfor fylkesgrensen Elementer ved sauenæringen som øker muligheten for smitte mellom sauer fra annen flokk, innen fylkesgrenser er: Kjøp/salg og lignende (all omsetning inkl. lån, gaver o.s.v.): Dyret flyttes inn i flokken, og utgjør derfor en effektiv smittekilde hvis dyret er smittebærer. o Oftest nærhandel, men av og til over større avstander. o Værer: Stor omsetning. Noen værer kan kjøpes og selges flere ganger. Kan ikke erstattes helt av semin pga. kostnadene og redusert avlsmessig framgang. o Hunndyr kan tillates overført innenfor fylke eller sone innefor fylke på vilkår gitt av lokalt Mattilsyn. Praksis for å innvilge søknad varierer en del. o Ingen forbud mot kjøp/salg av geit: kan bære med seg smittestoff inn i flokken. o Helseattest brukes foreløpig kun av et fåtall. o Karantene for nye dyr anbefales, men ofte kommer væren til flokken så nær paring at dette ikke er mulig. Fellesbeite: o De aller fleste sauer møter andre flokker på fellesbeite. I Norge sendes ca 1,8 millioner sau (søyer og lam) på utmarksbeite. De fleste av disse går på fellesbeiter. Mange er organisert i beitelag, med varierende antall flokker og opprinnelse. o I tillegg deltar noen søyer på husmorbeite : Husmorbeite er en betegnelse som brukes noen steder om en praksis der søyene, etter at lammene er avvendt om høsten, på nytt sendes på fellesbeiter. Dette er ikke fjellbeiter eller heibeiter, men ofte utmarksbeiter med høyere dyretetthet enn få fjell- og heibeiter. Ofte er dette fellesbeite med andre flokker enn de som de var på fellesbeite med tidligere på sommeren. På denne måten utvides smittenettverket ytterligere. o Noen steder har Fylkeslandbruksforvaltningen reklamert for fellesbeiter for sau på innmark. Dette er trolig for å beite ned innmark på nedlagte gårdsbruk. Slik fellesbeiting på innmark og kulturbeiter ble forbudt da skrapesyke oppstod 1994/95 fordi slik kontakt ble regnet som smittefarlig. Trolig skjer slik beiting likevel der folk er uvitende om det. (Kilde: Øyvind Kloster, Mattilsynet) o Mens beitelag før i tiden oftest besto av naboflokker, kan de i dag bestå av flokker som kan komme fra steder med relativt stor geografisk avstand, avhengig av plass og interesse. o Størst risiko for direkte kontakt ved felles sankeplass og transport, noe på salteplasser. Ellers beiter flokkene i stor grad atskilt, med noe tilfeldig kontakt mellom flokker. o I enkelte tilfeller har naturlige barrierer (elver ) forsvunnet, for eksempel pga. lav vannføring, noe som muliggjør økt kontakt mellom beitelag. Fellestransport av naboflokker: o Hovedsakelig til/fra fellesbeite, spesielt fra beite og i forbindelse med ettersanking. o Små flokker og lange avstander, øker samtransport. o Vi mangler data på hvor mange flokker det gjelder, men vil anta at kanskje % av sauene transporteres sammen med annen flokk. Norturas biler er involvert i 20 % av transportene hjem. Værringer (avdelinger) og andre avlssamarbeid: Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring Veterinærinstituttets rapportserie

20 o o o o o o o Værer sirkulerer mellom flokker i samme værring (for avkomsgranskning), samme værholdslag, eller annet samarbeid mellom sauebønder. Mest vanlig er flytting hver dag eller 2. hver dag. De fleste værer slippes inn i flokken, noe som tillater mye nærkontakt. Et mindretall praktiserer å ta søyene ut til væren. Avstand mellom flokker kan være stor pga. lav tetthet av sau eller sjelden rase, spesiell interesse for enkelte individer. Ikke alle flokker som har utvekslet værer fanges opp i Mattilsynets definisjon av avlsgrupper. NSG Semin ser ikke muligheten for å erstatte værringer gjennom avkomsgransking i semin, pga. økte kostnader per avkomsgranska vær. I noen tilfeller gis dispensasjon for inntak av værer født utenfor værringen. Sesongtrykk på slakting: o Oppsamling/henting: Flere flokker samles opp i et fjøs før innhenting, for å rasjonalisere transport til slakteri, på oppfordring fra slakteriene (økonomisk fordel med færre stopp). Hvis oppsamlingssteder er dårlig isolert fra dyr som ikke skal slaktes, kan smitte overføres fra slaktedyr fra en besetning til livdyrflokk i en annen besetning. Kåringssjå: kontaktpunkt mellom ulike flokker, værringer og beitelag. Tiltak som reduserer mulighet for smitte mellom flokker, i samme fylke: Kjøp/salg og andre overføringer: o Forbud mot overføring av hunndyr mellom besetninger siden 1995 (først begrenset til Hordaland og Rogaland, innført pga. skrapesyke og mædi). o Helseattest anbefales av HT Sau. o Karantene for nye dyr anbefales av HT Sau i minst 2-3 uker. o Kjøp av semin: ca 3 % av søyene ble inseminert i 2008 ( doser ble solgt). Flere bruksbesetninger bør kunne rekruttere egne værer vha. semin. Fellesbeite: o Organisert beitebruk (OBB): Ca 80 % av sauer som sendes på fellesbeite deltar i OBB og får tilskudd for å følge ulike tiltak, bl.a. parasittbehandling og smitteforebyggende tiltak. Det er imidlertid varierende parasittrutiner og vekt på smittehygiene. Kommunenes landbruksavdelinger har oversikt over beitebruk. Fylkesmannens landbruksavdeling utbetaler midler til OBB og skal ha oversikt over det. o Beitelag forsøkes å holdes atskilte, bl.a. med gjerder i enkelte områder. o Krav om melding til Mattilsynet dersom ny flokk skal inn i et beitelag eller dersom noen går ut av det. o Animalia gir råd om smitteforebyggende tiltak, bl.a. ved sanking og rundt slikkesteiner. Fellestransport: o Det anbefales å unngå samtransport til og fra beite. Værringer (avdelinger) og andre avlssamarbeid: o Værer sirkulerer kun innenfor fylkesgrenser, og dette håndteres strengt. o Mattilsynet definerer som avlsgruppe alle flokker som har utvekslet værer. o NSG sørger for at værer som sendes til værholdslag ikke kommer tilbake til avdelingen. o Medlemmer av en avdeling i en værring har ikke anledning til å ta inn livdyr utenfra (utenom avdelingen). Nytt genetisk materiale skal tas inn med semin. o Maksimal størrelse på 2000 søyer i hver avdeling (fra 2012). o Noen begrenser nærkontakt: Væren holdes atskilt, og snuseværer plukker ut de søyene som skal tas ut av flokken. Det praktiseres imidlertid sjeldent. Kåringssjå: o Hygieniske tiltak som reduserer kontakt mellom flokker. o Hygieniske krav for deltakelse. 20 Veterinærinstituttets rapportserie Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk sauenæring