Siste Sjanse rapport

Transkript

1 Ekstrakt Siste Sjanse har foretatt en revisjon av viltkartet for Rælingen kommune etter DNhåndbok 11. Arbeidet har i hovedsak bestått av innhenting og sammenstilling av eksisterende informasjon. All viltinformasjon er innlagt i databasen Natur2000. Totalt 5 viltområder er avgrenset, hvorav 3 vurderes som viktige og 2 som svært viktige viltområder. To av viltområdene ligger ved kommunegrensa og fortsetter etter alt å dømme inn i nabokommunene. Rapporten gir en oversikt over viltet i Rælingen og beskriver de fem prioriterte viltområdene. Siste Sjanse rapport Tittel Viltområder i Rælingen kommune Forfatter Arne Heggland Dato 25. november 2002 Antall sider 27 + vedlegg Økonomisk støtte Prosjektet er finansiert av Rælingen kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus, miljøvernavdeling. Nøkkelord Akershus Biologisk mangfold Rælingen Rødlistearter Viltkartlegging Viltområder Siste Sjanse Oslo-kontor: Maridalsveien 120, 0461 OSLO Telefon E-post: terje@sistesjanse.no Siste Sjanse Arendal-kontor: Telefon / E-post: arne@sistesjanse.no ISSN: ISBN: Nettadresse:

2 Forord Stiftelsen Siste Sjanse har i løpet av 2001 og 2002 gjennomført en oppdatering av viltkartet for Rælingen kommune. Vi har innhentet eksisterende informasjon gjennom intervjuer og litteratur og har gjennomført noe feltarbeid. Prosjektet har vært gjennomført samtidig med avsluttingen av naturtypekartleggingen i Rælingen kommune. Siste Sjanse takker for godt samarbeid med miljøvernleder og sekretær i viltnemda, Tom G. Bengtson, som også har bidratt med informasjon om viltet i kommunen. Vi takker dessuten Tore Vestli, Arne og John Sundhagen, Gunnar M. Andersen, Fritz Karlstad og Tor Tveterhagen for verdifulle bidrag. Siste Sjanse og undertegnede håper at denne rapporten kan være med på å øke kunnskapen om viltet i kommunen. Videre håper vi at rapporten, sammen med sluttrapporten for naturtypekartleggingen, kan øke forståelsen av forvaltning av biologiske mangfold Rælingen. Vi håper også at rapporten kan danne grunnlaget for en kommunal handlingsplan for biologisk mangfold. Arendal, 25. november 2002 Arne Heggland Stiftelsen Siste Sjanse

3 Sammendrag Denne rapporten oppsummerer resultater fra oppdateringen av viltkartet i Rælingen kommune. Oppdateringen er utført fra våren 2001 til høsten 2002, parallelt med sluttføringen av Naturtypekartlegging i kommunen (Heggland 2002). Hovedmålet har vært å lage en oversikt over spesielt viktige viltarealer i kommunen. Viktige kilder har vært intervjuer, litteratur, noe nytt feltarteid og resultater fra naturtypekartleggingen i kommunen. Det eksisterende viltkartet for Rælingen (Fylkesmannen i Oslo og Akershus 1992) har også vært til hjelp i arbeidet. Denne rapporten beskriver metode for kartleggingen, generell informasjon om viltet i Rælingen og fakta om viltområder i kommunen. Av 5 viltområder, har 3 fått status viktig viltområde, mens 2 er gitt status svært viktig viltområde. Når det gjelder amfibier og flaggermus, er det behov for supplerende feltarbeid for å oppnå en tilfredsstillende kunnskapsstatus.

4 Innholdsfortegnelse FORORD... 2 SAMMENDRAG... 3 INNHOLDSFORTEGNELSE VILTKART, VILTOBJEKTER OG VILTOMRÅDEKART VERDISETTING OG SAMMENVEIING AV ARTER OG FUNKSJONSOMRÅDER VIKTIGE OG SVÆRT VIKTIGE VILTOMRÅDER ANDRE VILTOBJEKTER STATUS FOR VILT I RÆLINGEN KORT OVERSIKT PATTEDYR (KLASSE MAMMALIA) AMFIBIER (KLASSE AMPHIBIA) OG KRYPDYR (KLASSE REPTILIA) FUGL (KLASSE AVES) RØDLISTEARTER VILTOMRÅDER PÅ TVERS AV KOMMUNEGRENSENE OMRÅDEBESKRIVELSER VIKTIGE VILTOMRÅDER SVÆRT VIKTIGE VILTOMRÅDER LITTERATUR VEDLEGG 1: RØDLISTEKATEGORIER VEDLEGG 2: LITTERATURLISTE FRA NATUR VEDLEGG 3: OBSERVATØRLISTE FRA NATUR

5 1 Viltkart, viltobjekter og viltområdekart Det er vanlig å operere med flere ulike viltkart: 1. Standard kartblad for hjortevilt, småvilt og sårbare arter. 2. Spesialkart (arter, årstider). 3. Vektsumkart med eller uten informasjon om sårbare arter 1. Dette kartet er en sum av kartene for de enkelte artene og artsgruppene. Dersom kartet skal være offentlig tilgjengelig, bør det ikke utformes slik at informasjon om sårbare arter lett kan tydes ut fra kartet - heller ikke ved hjelp av andre tilgjengelige rapporter etc. 4. Viltområdekart for kommunen. Dette kartet viser hovedlinjene og er et resultat av mekanisk overlagringsanalyse eller en manuell prioritering av viltobjekter. Her avgrenses de høyest prioriterte viltområdene. Sensitive opplysninger skal ikke framkomme av kartet. Kartet er offentlig tilgjengelig. Med viltobjekt menes minste registreringsenhet i viltkartleggingen. Dette kan f.eks. være én salamanderdam, én ravine med rikt fugleliv eller én viktig trekkvei for elg. Denne rapporten fokuserer mest på å beskrive de fem viltområdene for Rælingen, d.v.s. områdene som skal være offentlig tilgjengelig på kommunens viltområdekart (jfr. pkt. 4 over). Disse fem områdene er arealer av type 4 ovenfor. På viltkartet som er avgitt til kommunen, er både viltobjekter og viltområder tegnet inn og begge enheter er registrert i databasen Natur Verdisetting og sammenveiing av arter og funksjonsområder Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har i DN håndbok 11 ( Vilthåndboka ) (Direktoratet for Naturforvaltning 1996) gitt en oversikt over hvilke arter og funksjonsområder 2 som anbefales registrert i kommunale viltkartlegginger. De ulike funksjonsområdene som anbefales kartlagt er tildelt en verdi i form av en viltvekt fra 1 (laveste) til 5 (høyeste). Dette vekttallet bygger på en skjønnsmessig vurdering av artens verdi/status, funksjonsområdets betydning for arten og trusselnivået mot artens funksjonsområde. Med unntak av noen arter som alltid skal gis høy vekt, gir DN kun retningslinjer. Disse retningslinjene er gitt som et anbefalt spenn (ramme) for viltvekt. F.eks. er leveområde for padde plassert i viltvekt 1-3. Det er opp til Miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen å bestemme hvor, innenfor dette spennet, artene og funksjonsområdene skal plasseres regionalt. Eksempelvis bør kattugle trolig gis høyere viltvekt på Stange (Hedmark) enn i Rælingen (Oslo og Akershus). Når en skal verdisette et viltområde, skjer dette ved en summering/veiing av verdien (vekttallene) for funksjonsområdene for viltartene som er registrert. Resultatet er et vektsumkart med viltområder av ulik verdi. DN-håndbok 11 (Direktoratet for Naturforvaltning 1996) foreslår at justert vektsum 1 gir status registrert viltområde, justert vektsum 2-3 gir viktige viltområder og justert vektsum >3 gir svært viktige viltområder. DN-håndbok 11 spesifiserer i detalj hvordan denne overlagringsanalysen kan gjennomføres. Dersom en skal framstille et meningsfullt kart hvor områdeverdier er avledet direkte fra vektsummer, bør en ha tilgang på nøyaktige og oppdaterte opplysninger. I Rælingen er det for 1 Med sårbare arter menes arter som er utsatt for ulovlig etterstrebelse (for eksempel plyndring av rovfuglreir) eller der funksjonsområdet (for eksempel skogsfuglleiker) kan bli utsatt for forstyrrelse. 2 Med funksjonsområde menes artens bruk av et område. I viltkartleggingen brukes artenes funksjonsområder for å beskrive og spesifisere hvilken type leveområde som er kartlagt. Eksempler er beiteområder, yngleområde, rasteplass, spillplass, trekkvei (direkte etter DN-håndbok 11). -Siste Sjanse-rapport , side 5-

6 en del arealer for mangelfull informasjoner til at opplagt viktige områder vil komme med i overlagringsanalysen. Det er derfor foretatt en manuell vurdering av områdenes verdi og basisen for vurderingen er viltkartleggingens informasjon om registrerte viltobjekter (funksjonsområder). Spesifisert liste over anbefalte viltvekter er ikke utarbeidet for Oslo og Akershus. Viltvekter er ikke justert manuelt i arbeidet med viltkartet i Rælingen, i det dette arbeidet bør koordineres på fylkesnivå. I mangel av konkrete viltvekter for mange arter, tilordner dataprogrammet som er benyttet i viltkartleggingen (Natur2000) høyeste mulig viltvekt for de ulike artene. Dette fører til at enkelte funksjonsområder faller ut med urimelig høye viltvekter. Dette problemet er løst ved at lokalitetsverdien i slike tilfeller er manuelt justert til et nivå som synes rimelig. Et eksempel er funksjonsområdene yngle- eller leveområde for spurvefugl, som har anbefalt viltvekt i intervallet 1-4 og som dermed, til tross for reelt sett svært varierende verdi, automatisk kreditteres viltvekt 4 som tilsier et svært viktig viltområde. Områdeverdien for en del slike områder er nedjustert manuelt. Alt i alt må en bruke et faglig skjønn når en skal vurdere hvor tung eller lett en art er i viltsammenheng. I viltkartleggingen i Rælingen er denne vurderingen nedfelt i lokalitetsverdien. Som i DN-håndbok 11, har vi brukt kategoriene svært viktige, viktige og registrerte (andre) viltområder. 2.1 Viktige og svært viktige viltområder I de viktige og svært viktige viltområdene skal viltinteressene ha avgjørende betydning for arealforvaltningen. Det er ikke ønskelig med (tunge) tekniske inngrep eller storskalaforstyrrelser i slike områder dersom slike inngrep vil redusere viltartenes muligheter til bruk av området. Fragmentering bør unngås, etter som størrelsen er en viktig kvalitet ved de fleste viltområdene. Dersom det utøves landbruk, skal utøveren ta spesielle vilthensyn. Grunneier bør ha en dialog med viltmyndigheter, slik at inngrep i størst mulig grad kan utføres på en viltvennlig måte. Det er ingen skarpe grenser mellom viktige og svært viktige områder. De svært viktige har vanligvis flere viktige viltforekomster enn de viktige. Det er ønskelig at viltområdene som er prioritert som viktige og svært viktige, dekker et tverrsnitt av kommunens naturlig forekommende hovednaturtyper. I Rælingen har vi forsøkt å avgrense prioriterte viltområder som favner naturtypene raviner (inkl. løvskoger, edelløvskoger og kulturlandskap), barskoger og våtmark. Avgrensningene følger i størst mulig grad naturlige skiller i topografi og naturgrunnlag Andre viltobjekter Områder utenom de viktige og svært viktige viltområdene kan også være av stor betydning for viltet. Årsaken til at disse ikke kommer med på viltområdekartet, men forblir enkeltstående viltobjekter i kartleggingen, kan for eksempel være at de er små eller isolerte. Dårlig dokumentasjon kan også være årsaken til at andre viltområder ikke prioriteres. I Rælingen har vi plukket ut én konkret lokalitet og noen område-typer som ikke er dekket inn av de prioriterte viltområdene, men som kommunen må ha en spesielt bevisst og restriktiv forvaltning av: Svarttjennbekken (viltkorridor) (registrert viltområde, uprioritert) -Siste Sjanse-rapport , side 6-

7 Amfibielokaliteter Jerpebiotoper 3 Status for vilt i Rælingen kort oversikt Som en innledning til omtalene av viltartene, kan en trekke fram et par sitater fra Rælingen bygdebok: Av skogsfugl har han lagt ned en masse, såleis omlag 300 tiurer på spill og jerper (Dørumsgard 1955). Han viser til Johan Fagerås, en stor skogsfugljeger fra Rælingen. Hvor høyt i pris viltet stod den gangen får en godt inntrykk av når en hører de kunne få 3-4 kroner for en tiur, mens dresstøy av beste engelske sjeviot kostet noe slikt som kr. 7,50 pr. meter, og at gårdsarbeid ble betalt med 50 øre dagen ved siden av kosten (Holt 1955). Fredningstider ble ofte lite respektert, når unntas på øyene om våren, da ble det skutt lite der. (Holt 1955). Dersom en kan stole på innholdet i disse sitatene, viser de et glimt av en viltrikdom og rovfuglstammer som er fjernt fra dagens situasjon. Måten jegere omtales på i bygdeboka, viser at det å være storjeger, betydde status. I det følgende presenteres det generell informasjon om viltet i Rælingen. Dette er ingen systematisk gjennomgang av alle viltarter som er påtruffet i kommunen, og flere vanlige arter som det finnes lite informasjon om eller som ikke ansees å være spesielt interessante for viltforvaltningen er ikke tatt med. Dette gjelder f.eks. smågnagerne, ekorn og hare. For alle de omtalte artene er kunnskapsstatus angitt, gradert som god, middels eller dårlig. Dette er en skjønnsmessig vurdering av kunnskapsnivået for artenes forekomst i Rælingen per 2002, og for de fleste artene finnes lite data som kan begrunne vurderingen. 3.1 Pattedyr (Klasse Mammalia) Hjortedyr (Familie Cervidae) Rådyr (Capreolus capreolus) Rådyrbestanden varierer mye. På midten og slutten av 1900-tallet har bestanden vært økende, men per 2002 er det mindre rådyr i kommunen enn på slutten av 1900-tallet. Trolig var det en topp i rådyrbestanden på begynnelsen av 1990 tallet. Etter dette gikk bestanden raskt tilbake, kanskje til bare halvparten ti år etter. Muligens har det vært en liten oppgang de siste to åra. Trolig skyldes nedgangen i rådyrbestanden på 1990-tallet flere faktorer, f.eks. den snørike vinteren i og en oppgang i revestammen i perioden. Følgende utdrag fra Rælingen bygdebok, setter perspektiv på rådyrbestandens svingninger opp gjennom tidene: Rådyret har bredt seg og øket veldig i antall i de senere årtier, men mulig det har vært ennå større bestand her i bronesealderen. Det første rådyr som ble sett i Rælingen i nyere tid var omkring Det ble sett av fløtere da det svømte over Nitelva fra Fet til Rælingen (Holt 1955). Reven kan ta mange rådyrkalver om våren. Enkelte hevder at den kan ta opp mot halvparten av produksjonen (John Odden pers. med.). I tillegg har man i den senere tid hatt en vekst av -Siste Sjanse-rapport , side 7-

8 gaupebestanden i Østmarka. Store deler av gaupas matbehov dekkes av rådyr. Gaupa feller trolig voksne dyr like lett som ungdyr, og beskatter derfor hele bestanden. Det kan anslås at en gaupe feller i snitt 50 rådyr i løpet av et år, dvs. ca. 150 rådyr i Østmarka dersom tre gauper har tilhold her året rundt. I det pågående gaupe- og rådyrprosjektet i Norge, som har Østmarka som studieområde, blir det estimert at ca 10 % av rådyrbestanden blir tatt av gaupe og 10 % skutt ved jakt i Østmarka som helhet (John Odden pers. med.). Inntrykket er at det finnes mer rådyr nord i kommunen enn sør i kommunen (Fritz Karlstad og Tor Tveterhagen, pers. medd). Kultur- og skoglandskapet mellom Årnesveien og Holt later til å være et spesielt viktig leveområde for rådyr. I området ved Jahr og Norsk Leca var det tidligere gode rådyrområder, men disse områdene er forringet av industrivirksomheten her. Sør i Rælingen er det trolig noe trekk av rådyr mot Øyeren seinhøstes (Fritz Karlsstad, pers. medd). Hvor vidt dette er en lokal forflytting av dyr som holder til i nærområdene til RV 120 (d.v.s. i de lavereliggende delene av Østmarka) eller om dette forflytningsmønsteret gjelder en større andel av rådyrene i Østmarka, er ikke kjent. Peiling av radiomerka gauper viser at de trekker ut av de sentrale områdene i Østmarka om vinteren og inn i kulturlandskapet. Denne forflytningen skyldes at det finnes mindre rådyr inne i Østmarka om vinteren. I Losbydalen i Lørenskog er dette forflytningsmønsteret hos gaupe og rådyr godt dokumentert. Trolig har denne modellen også relevans for Rælingen, noe som støtter den tanken at en del av rådyrstammen trolig trekker ned mot ravinelandskapet ved Øyeren vinterstid. Den tette bebyggelsen nord i kommunen og i Lillestrøm-området, gjør trolig at det er liten forflytting av hjortevilt inn/ut av kommunen over og langs Nitelvas nedre løp. Det er en viss forflytning av rådyr mellom øyene i Øyeren-deltaet, men det er lite som tyder på at det finnes en viktig trekkvei for rådyr tvers gjennom deltaet. Kunnskapsstatus: God. Elg (Alces alces) Elgen er vanlig over det meste av kommunen. Elg vinterbeiter også i Rælingen, bl.a. på Hektnerhøgåsen og Skurvåsen (Tore Vestli, pers. medd). Imidlertid vurderes ikke noen områder i Rælingen å være godt nok dokumentert som nøkkelområder for elg om vinteren. Kanskje foregår vinterbeitet mer spredt og i alle fall tyder ingenting på at beitetrykket vinterstid er høyt. Flere kilder nevner at elgen synes å bli borte fra store områder i skogen om vinteren. Det er mulig at elg fra Østmarka trekker sørover i Enebakk og Østfold om vinteren, i alle fall hvis bestandene er store, noe som er en gammel hypotese for elgens forflytning om vinteren (Tor Tveterhagen, Fritz Karlstad, Tore Vestli, pers. medd). I tidligere tider er det mulig at en del av elgbestanden fra Romeriksåsene, etter at de var ferdig med vinterbeite på Romeriksslettene, dro sørover (Tor Tveterhagen, pers. medd). I dag er det svært lite sannsynlig at elg fra Romerikssletta i noe omfang trekker inn i Østmarka fra nord p.g.a. tung vei- og boligutbygging i mellomliggende område. En del elg observeres i ravinelandskapet, men trolig er ikke ravinelandskapet et nøkkelområde for arten, hverken sommer eller vinter. Fortetting av bebyggelsen mellom RV 120 og Nordre Øyeren, har etter alt å dømme forringet ravinelandskapet sin verdi for elg i alle fall nord i kommunen. Noe som kan støtte dette, er inntrykket av at færre elg beiter i Skovholthagan nå sammenliknet med situasjonen fra noen tiår tilbake (Tor Tveterhagen, pers. medd). En liten elgstamme holder til på øyene i Øyern-deltaet. Mer om dette finnes i beskrivelsen av Nordre Øyeren viltområde, kap Trekk av elg mellom Østmarka og deltaet foregår via -Siste Sjanse-rapport , side 8-

9 faste ruter, som er registrert som viktige trekkveier i kartleggingen. Elgen krysser RV 120 omtrent ved elgskiltene på Hektnersletta. Overfarten til og fra deltaet foregår mellom Skovholthagan (nord for Burvegens endepunkt) over til Fautøya. I alle fall synes dette å være en fast overfart for ungelg på trekk vestover, ut av deltaet, på sommeren (Gunnar M. Andersen, pers. medd). Dersom det er mye strøm, går de meter høyere opp enn normalt (på Fautøya, i sundet mellom Fautøya og Kavringen) og når land i den samme bukta (informasjon om trekkveier til/fra deltaet: Gunnar M. Andersen, pers. medd). Det står sjelden elg på Årnestangen og Storsand, men voksne dyr kan trekke over Årnestangen og gå over Snekkervika på lavvann. Kunnskapsstatus: Middels. Hjort (Cervus elaphus) Hjort er på vei i Rælingen-skogene, som så mange andre steder. Foreløpig er det kun streifdyr som observeres. Kunnskapsstatus: Dårlig. Prioriterte områder for hjortevilt Hele kommunen ansees som uprioriterte viltområder for elg. Store deler av kommunen (kulturlandskapet og de lavereliggende skogstraktene) ansees som mulige leveområder for rådyr (ikke kartlagt). Ett av de fem viltområdene i Rælingen (Årnesveien-Smestad) har blitt avgrenset hovedsakelig på bakgrunn av funksjon for hjortedyr. Ytterligere to av viltområdene (Bjørnholt-Haugen og Nordre Øyeren) har også nokså stor verdi som funksjonsområde (leveområde) for rådyr og elg. Av tre trekkveier for hjortedyr som vi har informasjon om, inngår to helt eller delvis i de fem viltområdene. Dette gjelder trekkveien for elg over Hektnersletta og trekkveien mellom Skovholthagan og Fautøya (se omtalen av elg; dette kapittelet). Langs Svarttjennbekken går det også en trekkvei, men det er ikke godt dokumentert hva slags verdi denne har Rovdyr (Orden Carnivora) Ingen viltområder er avgrenset på grunnlag av rovdyrforekomster alene. I bare ett viltområde (Østmarka viltområde), anses informasjon om en rovdyrart (gaupe) som en viktig opplysning i forhold til forvaltningen av området. Som så mange andre steder har bekjempelsen av både rovpattedyr og rovfugler vært utbredt i kommunen. I Bygdeboka kan en lese at Rælingen er kjent for sine mange dyktige rovviltjegere,... (Holt 1955). I gjennomsnitt ble det årlig utbetalte skuddpremie for 33 rødrev i Fet og Rælingen i perioden Rev (Vulpes vulpes) Reven er et av våre aller mest alminnelige rovpattedyr, og i Norge er det lange tradisjon for jakt og etterstrebelse etter rev. Systematisk utplyndring av hi har vært vanlig i store deler av landet, så også i Rælingen. I Rælingen bygdebok (Dørumsgard 1955), kan en lese at Godseiern (på Losby, min kommentar), betalte 20 kroner for hvert revehi som blei funnet, hvis det var unger i det (dette skriver seg fra første halvdel av 1900-tallet). Etterstrebelsen 3 Krigsårene og (da var det endring i premiene) er utelatt fra dataene -Siste Sjanse-rapport , side 9-

10 har vært mindre sterk i siste halvdel av 1900-tallet. Dette skyldes trolig både at pelsen ikke lenger har noen særlig økonomisk verdi, at hi-jakt har blitt forbudt og at interessen for ekstreme viltstell-tiltak har dabbet av. Reveskabben på 1980-tallet utraderte store deler av revebestanden, men de siste 15 åra har bestanden vært voksende igjen. Reven favoriseres av bestandsskogbruket, kfr. Sonerud (1991), og har trolig bedre levevilkår i dagens skoger enn noen sinne. Kunnskapsstatus: Middels. Ulv (Canis lupus) Ulven var vanlig i Rælingen opp til 1800-tallet, da det ble sagt at folk ikke turde kjøre alene på Øyeren for ulvens skyld og de hang jernlenker etter sledene for å skremme den (Dørumsgard 1955). I lys av senere tids styrking av den sør-norske ulvestammen, kan en forvente at arten igjen er begynt å streife i Østmarka. Det eksisterer sogar ubekrefta meldinger om sportegn etter ulv i Rælingen fra de siste åra. Ulv er rødlistet i kategorien direkte truet, E. Kunnskapsstatus: Middels/god. Bjørn (Brunbjørn - Ursos arctos) Allerede for 100 år siden var bjørnen nærmest utryddet fra Akershus og Østfold. I Rælingen ble den siste bjørnen trolig skutt omkring 1850 (Dørumsgard 1955). Snarlig reetablering av bjørn i Østmarka synes per 2002 å være helt urealistisk. Bjørn er rødlistet i kategorien sårbar, V. Kunnskapsstatus: God. Oter (Lutra lutra). Oteren har vært borte fra både Marka og trolig også fra Nordre Øyeren området i flere tiår. Det eksisterer ikke data som kan belyse artens tilbakegang. Holt (1955) nevner (i billedtekst) at Oteren holder til ved skogsvannene. Også en muntlig kilde nevner at oterspor ble sett for år siden (på Nordbysjøen, Fritz Karlstad, pers. medd). Arten har vist en kraftig bestandsnedgang i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet. Mens bestanden har økt i Nord- Norge siden 1970, har den sør- og øst-norske bestanden ikke kommet seg, snarere tvert i mot (referanser i Isaksen m.fl. (1998)). Oteren har formodentlig alltid vært mindre tallrik i innlandet enn ved kysten innen utbredelsesområdet. Så lenge det ennå ikke finnes noen oterbestand av betydning langs sørlandskysten og i Skagerrak, er det lite trolig at arten vil kunne vende tilbake til vassdragene i Akershus. Oter er rødlistet i kategorien bør overvåkes, DM. Kunnskapsstatus: God. Mår (Martes martes) De fleste steder på Østlandet hadde måren lave bestandsnivåer på midten av 1900-tallet, p.g.a. omfattende etterstrebelse. Etter en økning utover midten og slutten av 1900-tallet, begynte arten å bli nokså alminnelig forekommende på 80- og 90-tallet. Også i Rælingen var arten hyppig å se for år siden, men arten har trolig gått tilbake i løpet av det seneste tiåret. Mange påstår at den økte revestammen er en av årsakene til at måren tilsynelatende er i tilbakegang. Reven dreper bare unntaksvis mår (Selås 1990). Men de to artene er konkurrenter -Siste Sjanse-rapport , side 10-

11 i matfatet og kan på denne måten påvirke hverandres bestandsnivå kanskje helst ved at måren går fram i perioder med lav revebestand (Selås 1990). Kunnskapsstatus: Middels/dårlig. Mink (Mustela vison) Minken ble innført til Norge i 1927 fra Nord-Amerika og rømt oppdrettsmink ble etter få år anerkjent som et skadedyr. Minken ernærer seg hovedsakelig av fisk, små pattedyr, fugl og krepsdyr (Bevanger og Ålbu 1986). I Rælingen finner vi i dag en relativt stor bestand mink spredt langs de viktige bekkedragene i kommunen og langs Øyeren. Problemene knyttet til mink i kommunen er trolig som predator på hekkefugl/ungfugl om våren, samt fisk og kreps hele året. Forsøk fra andre land i Europa, hvor minken er innført, kan tyde på at totalutryddelse av arten er umulig. Bestanden kan derimot desimeres ved intens og kontinuerlig fangst (Bevanger og Ålbu 1986). Kunnskapsstatus: Middels/dårlig. Gaupe (Lynx lynx) Gaupa var uhyre sjelden i Rælingen på midten av 1900-tallet (Holt 1955). Arten er ikke lett å observere, men sporene på snøen røper artens tilstedeværelse. Det har vært enkelte rapporter om gaupe-observasjoner opp gjennom tiårene, men først de siste fem årene har det blitt godt dokumentert at gaupa streifer fast i Østmarka. Et par av de radiomerka gaupene i Gauperådyr-prosjektet har tilhold i Østmarka, og sommeren 2002 ble det for første gang på mange år påvist yngling i Lørenskog (John Odden pers. medd). Gaupa vandrer mye og bruker store områder i sitt næringssøk, spesielt om sommeren. Den foretrekker da å bruke de mer øde områdene av Østmarka, d.v.s. de indre delene. Spesielt gjelder dette i forbindelse med yngling. Om vinteren forflytter gaupa seg nærmere bebyggelse. Denne forflytningen følger, etter alt å dømme, forflytninger hos hovedbyttedyret rådyr (se f.ø. beskrivelse av rådyr). Om vinteren holder Østmarka-gaupene seg i lange perioder i de lavereliggende skogområdene samt i kulturlandskapet. Dette er godt dokumentert for Losbydalen i Lørenskog. Gaupe er rødlistet i kategorien bør overvåkes, DM. Kunnskapsstatus: God Øvrige pattedyr Bever (Castor fiber) Beveren var utrydda i Østmarka i mange år. I 1974 ble den satt ut i Grinderen. Den spredte seg raskt til flere vann i kommunen og i dag ser det ut som om beveren klarer seg godt. Den finnes i mange vann. Et fåtall store beverhytter og et par oppdemmingsanlegg finnes i kommunen. Kunnskapsstatus: Middels. 3.2 Amfibier (klasse Amphibia) og krypdyr (klasse Reptilia) For et par generasjoner siden var salamander vanlig i kommunen og holdt til i nær sagt hver eneste gårdsbrønn. Guttungene pleide å fiske salamandere i gårdsbrønnene (Fritz Karlstad og Tor Tveterhagen, pers. medd). Trolig dreier dette seg om liten salamander (Tritus vulgaris). -Siste Sjanse-rapport , side 11-

12 Trolig fantes salamandere i kulturlandskapets mange gårsbrønner, dammer og vannhull, samt i mange av de fisketomme små skogstjernene. I dag er det kun noen ytterst få kjente lokaliteter for liten salamander i kommunen, og vi kjenner ikke til lokaliteter for stor salamander. Dammer er en naturtype som har gått sterkt tilbake de siste tiårene. Den største trusselen er gjenfylling, drenering, gjengroing og forurensning/forsøpling. For salamanderne er utsetting av fisk og ender/gjess et problem, og det finnes mange eksempler på hvordan tamender har tømt gårdsdammer for salamandere på kort tid. Alle amfibier er dessuten negativt påvirket av sur nedbør. De to salamanderartene våre har mistet mange av sine leveområder og artene er derfor plassert i høye rødlistekategorier: Direkte truet (E) for stor salamander og sårbar (V) for liten salamander. Oversikten over dammer i byggesonen og kulturlandskapet i Rælingen er relativt god. Utfordringen er å klare å bevare salamandernes levesteder. Det er ikke nok å bevare selve vannspeilet intakt. Salamanderne oppholder seg mesteparten av tida på land; i omgivelsene rundt yngledammene. Forvaltning av salamanderdammer fordrer derfor bevaring av grøntarealer (skog, skrotemark, etc) rundt dammene. Trolig finnes flere uoppdagede salamanderforekomster i skogstrakter i kommunen. Salamander-inventeringer i skogstraktene bør gjennomføres. Spissnutefrosk (rødlistestatus sjelden, R) er kjent fra fire lokaliteter i kommunen. Disse lokalitetene må bevares intakt. Arten finnes sannsynligvis på flere lokaliteter i kommunen og videre registreringer er ønskelig. Lite er kjent om krypdyrfaunaen i kommunen. Av de fem norske krypdyrartene, er én rødlistet (slettsnok, Coronella austriaca). Arten er varmekrevende og den finnes derfor på steinet og tørr mark, gjerne lyngkledte bergskrenter og tørre heier (Nilson og Andrén 1992). 3.3 Fugl (Klasse Aves) Generelt I de lavereliggende delene av Rælingen (under marin grense), finnes store arealer med løvskog, stedvis også varmekjær vegetasjon. Dette landskapet har et rikt fugleliv. Rosenfink, kjernebiter, bøksanger og stillits er alle eksempler på nasjonalt uvanlige arter som finnes spredt til vanlig i kommunen. Fuglefaunaen i Østmarka er atskillig mer artsfattig Hønsefugler (Orden Galliformes) Generelt Skogene i Rælingen er per dags dato ikke spesielt rike på skogsfugl. Skogshønsene (storfugl, orrfugl og jerpe) finnes så å si utelukkende i arealene vest for RV 120. I tidligere tider fantes orrfugl også stedvis i ravinelandskapet mellom RV 120 og Nordre Øyeren. Informasjon om skogsfuglstammene virkelig langt tilbake i tid mangler. Fra Rælingen bygdebok 1955, får en et inntrykk av at skogsfuglstammene i kommunen for ca 100 år siden må ha vært nokså sterke, og at nedgangen allerede hadde startet på midten av 1900-tallet: Jakten på skogsfugl i spilltiden har vært dyrket intenst før i tiden. Det var i grunnen vilt nok for de ivrigste, og den gode betalingen i Oslo bidro også til at det tasset jegere og smalt -Siste Sjanse-rapport , side 12-

13 mangt et skudd i vårnettene. Ennå spiller fugl innover på de kjente leikplasser, selv om det langt fra er så livlig som før (Dørumsgard 1955). Om Johan Fagerås: Av skogsfugl har han lagt ned en masse, såleis omlag 300 tiurer på spill og jerper. Om han sies det i 1955: Johan Fagerås har nå hengt børsa vekk. Den gamle hagla vil han gi til bygdetunet på Fjerdingby. Det er forresten så lite fugl at det ikke er umaken verdt å gå i skauen. Storfuglen blir borte fordi en hogger skogen (Dørumsgard 1955). I Sigurd Senjes bok om Østmarka forteller Johan Hammer følgende om sin bestefars tiurjakt i marka: En gang kom han hjem med 18 tiurer som han hadde skutt inne ved Dunderen og rekorden hans var 22 tiurer ved spilljakt oppe ved Ramstadslottet. Storfugl (Tetrao urogallus) En skal vel ikke uten videre ta de anekdotiske beretningene i bygdeboka for god fisk. Det er galt å hevde endringer i skogsfuglbestanden ut fra slike kilder. Også utfra muntlige kilder finnes klare indikasjoner på at skogsfuglstammen i Rælingen har gått tilbake, og at den også har gått tilbake i løpet av de siste 30 åra. Den beste leiken i Rælingen-skogene i etterkrigsåra var en godt kjent og klassisk leiklokalitet med minst spillende tiurer. I dag er leiken forlatt etter kraftig uthogst i området. Det var ennå et fåtall spillende tiurer her på slutten av 70-tallet, men flere personer har undersøkt leiken i senere år uten å finne fugl her. I dag er det bare én god tiurleik i kommunen. En og annen spillende tiur kan fremdeles påtreffes på andre lokaliteter. Når det gjelder forvaltning av storfugl, bør et vidt leveområde (i området som grenser til leiken) avgrenses på viltkartet. Storfuglen bruker et vidt spekter av habitater (Rolstad m. fl. 1991). I leveområdet må arealbruken være tilpasset tiuren og røyas krav til alle årstider og i alle livsstadier. En oppsummering av økologi og habitatkrav hos storfugl finnes bl.a. hos Sverdrup-Thygeson m.fl. (2002). Kunnskapsstatus: God. Orrfugl (Tetrao tetrix) I gamle dager var det mange gode orrfugl-leiker på måsane (myrene) i kommunen, men mange av disse leikene eksisterer ikke i dag. Et problem er at mange myrer er grøfta og vokser igjen; f.eks. gjelder dette Knølsmåsan. Orrfuglbestanden er trolig mye lavere i dag enn for noen ti-år siden, sannsynligvis som følge av fokusen på tette, reine granbestand med lav andel egnede beitetrær for arten. Per 2002 er det kjent tre brukbare orrfugl-leiker i Rælingen, og to av disse ligger så nær hverandre at det kan dreie seg om en del felles orrhaner. Ellers spiller det orrhaner i topp rundt om kring, bl.a på Skurvåsen og Hektnerhøgåsen og spredt helt opp til Marikollen området. Tradisjonelt har områdene nord i kommunen vært bedre orrfugl-terreng enn sørover. Kunnskapsstatus: Middels/god. Jerpe (Bonasa bonasia) Det er uvisst hvor stor jerpestammen i kommuen er. Det er lite jerpe i sør (Fritz Karlstad, pers. medd). Flere mener at jerpestammen har vært i klar tilbakegang og det er per 2002 forbudt å bruke jerpelokk under jerpejakt i Rælingen. At jakt lokalt har kan desimere jerpe- -Siste Sjanse-rapport , side 13-

14 bestanden har vært kjent lenge, hvilket understrekes av følgende sitat om jerpe fra bygdeboka: Den er lett å jakte på og har derfor ofte vært beskattet for hardt (Holt 1955). For å sikre jerpebestanden, bør leveområdene kartlegges og ivaretas. 9 jerpebiotoper er registrert i arbeidet med oppdatering av viltkartet for Rælingen. Formodentlig finnes det flere jerpeområder i kommunen. Åberg m.fl. (1995) fant at størrelsen på isolerte habitatflekker i både skog- og jordbrukslandskap i Sør-Sverige var viktig for forekomsten av jerpe, og at jerpa ville bli favorisert dersom løvhabitater >10 ha ble spart. Jerpa er en god indikator for miljøer med mer enn 60 % eldre (>40 år) skog og mer enn 7 % løvrik skog (Jansson m. fl. 1999). Det er sannsynligvis mulig å både bevare en tett bestand av jerpe og samtidig drive et aktivt skogbruk (Danielsen 1991). Et slikt kompromiss krever imidlertid spesielle hensyn ved sluttavvirkning og ungskogspleie (bevare sjiktning, løvandel etc.). Jerpa beiter helst på or og må ha god tilgang på skjul i territoriet. Kunnskapsstatus: Middels. Lirype (Lagopus lagopus) For over 50 år siden ble det stadig sett liryper i bygda (Fritz Karlstad, pers. medd), både vinter og vår. Det skal ha blitt skutt rype i Fettavika før krigen. Nyere observasjoner av lirype er ikke kjent. Kunnskapsstatus: God Øvrige fuglearter I dette avsnittet omtales enkelte andre fuglearter som kan ha spesiell interesse i samband for forvaltning av viltet i kommunen: Storlom (Gavia arctica) Arten sees på trekk i Nordre Øyeren og i marka (bl.a. i Ramstadsjøen våren 2001). Etter alt å dømme hekker arten ikke i kommunen. Storlommen har vist tilbakegang i nyere tid og trussel-bildet er sammensatt (Folkestad 1994). Arten er en sjelden hekkefugl i Akershus, og de fleste hekkeplassene finnes øst og nord i fylket. Om jegeren Anders Torstensen skriver Dørumsgard (1955): Det var lom nok i vatna, og Anders skjøt vel 200 stykker av dem. Storlomen livnærer seg i stor grad av fiskeyngel og i gamle dager så mange på den som en konkurrent i matfatet. I tillegg til at kjøttet er spiselig, er nok dette hovedårsaken til at mye lom ble skutt i gamle dager. Det er fullt mulig at historien om Anders Torstensen er riktig, og i så fall setter dette perspektiver på artens bestandsnedgang i regionen. Storlommen er vàr for forstyrrelser i hekketida (padling, bading etc), og trolig er mange av vannene i Østmarka uegnet for arten p.g.a. for mye ferdsel. Storlom er rødlistet i kategorien hensynskrevende (DC). Kunnskapsstatus: Middels. Kanadagås (Branta canadensis) Kanadagåsa har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika. Arten ble første gang innført til Norge på 1930-tallet, men hovedtyngden av utsetting skjedde på 1970-tallet da kanadagjess ble satt ut i nesten alle sør-norske fylker (til sammen minst 750 individer, Heggberget og Reitan (1994)). Arten ble gjort jaktbar i 1986, men allikevel har bestanden fortsatt å øke kraftig (Heggberget og Reitan 1994). I Akershus finnes en nokså stor bestand av -Siste Sjanse-rapport , side 14-

15 kanadagås. Arten hekker i flere av skogsvannene i Rælingen og til sammen hekker kanskje mellom 10 og 20 par i kommunen. I Øyeren og i enkelte større skogsvann (bl.a. Myrdammen) kan større kanadagåsflokker samles. Kanadagås oppfattes i enkelte miljøer som en problemart. I urbane strøk er problemene knyttet til hygienen i områder hvor det samles mange kanadagjess og som benyttes som badefriluftsområder (parker, badestrender etc.). I kulturlandskapet er kan beiteskader på korn og gress være et problem. Kanadagåsa er en meget aggressiv fugl. Konkurranse med norske hekkefugler og trekkgjester i våtmarker hevdes å kunne være et problem, men dette er ikke fyldig dokumentert. Forsøk på å desimere bestanden i Akershus fylke har blitt utført. Metoden er punktering av egg og avskyting om våren. Slike tiltak har vist seg å være vellykket, i alle fall lokalt. I 2003 kommer en regional forvaltningsplan for gjess, som tar for seg problemer og tiltak i forvaltningen av kanadagås. Planen er under utarbeidelse hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen. Kunnskapsstatus: God. Rovfugl (Orden Accipitriformes) generelt I tidligere tider var rovfugler hardt etterstrebet i kommunen. I perioden ble det i gjennomsnitt utbetalt rovviltpremier for 7 hønsehauk og 10 spurvehauk per år. I tillegg ble det, på det meste, utbetalt skuddpremie for 1100 kråker på ett år (i , Holt (1955)). Mer anekdotiske skildringer fra Bygdeboka, beskriver rovfugljegere av stort format f.eks. Anders Torstensen: I alt tok han omkring 16 vandrefalk (Dørumsgard 1955). En observert bestandsnedgang hos rovfugl i kommunen beskrives på denne måten i Bygdeboka: Flere rovfuglarter er minket svært i antall de senere år, mens derimot kråkefuglene er øket,... (Holt 1955). Fiskeørn (Pandion haliaetus) Nordre Øyeren er en yndet fiskeplass for fiskeørn. Hekkeplassene finnes i skogstrakter øst og vest for deltaet. I hekkesesongen kan en følge fiskeørnenes intense pendling, der de trekker i skytteltrafikk mellom reirlokaliteter og fiskeplasser. Fiskeørnene som hekker på hver sin side av deltaet (h.h.v. Rælingen og Fet-sida) deler kanskje fiskeplassene mellom seg, i det observasjoner tilsier at fuglene som fisker vest for Gjushaugsandråka trekker til Rælingensida og fuglene som fisker øst for Gjushaugsandråka trekker mot øst (Gunnar M. Andersen, pers. medd). Minst ett par fiskeørn hekker i kommunen hvert år. I tillegg har noen reirplasser vært i sporadisk bruk av fiskeørn. Ett fiskeørnreir ligger like utenfor kommunegrensa, i Lørenskog kommune. Fiskeørn er rødlistet i kategorien sjelden (R). Kunnskapsstatus: God. Hønsehauk (Accipiter gentilis) Hønsehaukbestanden i Norge og resten av Fennoskandia har vist en dramatisk tilbakegang de siste tiårene (Widén 1997; Hafstad 2002). En fersk norsk sammenstilling av bestandsdata hos arten (Hafstad (2002) med referanser) viser at den norske hønsehaukbestanden siden 1950 har blitt redusert med ca 85 % og at bestandsnedgangen trolig fortsetter i høyt tempo. Bestands- 4 Krigsårene og (da var det endring i premiene) er utelatt fra dataene 5 Mange år ble det ikke rapportert noen skutte kråker, så trolig har det vært sterk underrapportering. -Siste Sjanse-rapport , side 15-

16 nedgangen gjelder hele landet og i Rælingen kan en også regne med at arten var atskillig mer tallrik for noen ti-år siden. Per 2002 finnes bare én kjent hekkeplass for hønsehauk, og på ytterligere én lokalitet skal arten ha hekket i løpet av de siste fem åra. Tiltak for bevaring av hekkeplasser for hønsehauk er anbefalt av Knoff (1999). Knoff (1999) anbefaler å unnta en sone på 50 m rundt reiret fra hogst, samt å unngå store sammenhengende hogstflater innenfor en radius av 200 m fra reiret. Hønsehauk er rødlistet i kategorien sårbar (V). Kunnskapsstatus: Middels. Rapphøne (Perdix perdix) Første kjente forekomst av rapphøne i Oslo og Akershus er fra 1733 (Andersen 1989). For så lang tid tilbake, er det mulig at det fantes en vill, reproduserende bestand av rapphøne i Norge. Imidlertid har det i lang tid vært populært å sette ut rapphøner til jaktformål, og i den grad det noen gang har vært noen vill bestand hos oss, må en regne med at den fort ble oppblandet med utsatte rapphøner (Størkersen 1994). Holt (1955) nevner at Fra år til annet har det vært sett noen rapphøns i Rælingen; og så sent som i 1953 hekket det minst 2 par der. Rapphøne kan imidlertid ikke regnes som en del av fuglefaunaen i kommunen, og ville rapphøns regnes som utdødd fra norsk fauna (Størkersen 1994). Rapphøne er således rødlistet i kategorien utdødd? (Ex?). Kunnskapsstatus: God. Nattravn (Caprimulgus europaeus) I Norge forekommer nattravnen sparsomt på Østlandet. Trolig har arten gått tilbake både i utbredelse og antall i Norge i løpet av de siste 100 åra (Solheim 1994). Bare på én lokalitet i Østmarka finnes informasjon om fast nattravnspill som er bekreftet også i de seneste årene (Tore Vestli, pers. medd). Denne lokaliteten er registrert som viltobjekt og inngår dessuten i viltområdet Østmarka. Arten har blitt observert spredt på noen andre steder i kommunen, f.eks. ved Trestilen (>50 år siden), men mange av observasjonene er gamle. For Rælingen sin del er observasjonsmaterialet altfor tynt til å antyde noe om bestandsendringer, men arten er uten tvil sjelden i Østmarka. Nattravn er rødlistet i kategorien bør overvåkes (DC). Kunnskapsstatus: Dårlig. Hvitryggspett (Dendrocopos leucotos) Sist på 1970 tallet ble arten oppdaget i gråorskogene ved Øyeren-deltaet og hvitryggspett hekket trolig årlig i området fram til 1989 (Stenberg 2001). Ingen hvitryggspettreir er funnet i Akershus fylke siden 1988, til tross for en viss leteaktivitet etter arten på de mest egnede lokalitetene. Arten kan derfor regnes som forsvunnet som hekkefugl fra Akershus. Arten har de siste 10 årene bare blitt observeres helt sporadisk i fylket, bl.a. ble en hvitryggspett observert på Årnestangen på siste halvdel av 1990-tallet. Framtidig hekking kan ikke utelukkes, men bestandsutviklingen i nabofylkene tilsier ikke at arten i overskuelig framtid vil være i stand til å reetablere en populasjon i Akershus. Hvitryggspett er rødlistet i kategorien sårbar (V). Kunnskapsstatus: Middels/god. Dvergspett (Dendrocopos minor) Sannsynligvis har dvergspettbestanden i Akershus avtatt (Bekken 1994) i likhet med dvergspettbestanden i Sverige (Nilsson m.fl. (1993) med referanser). Landskapet rundt -Siste Sjanse-rapport , side 16-

17 Øyeren og langs vassdragene på Romerike er gode leveområder for arten og her finnes ennå en god del dvergspett, selv om data om bestandens størrelse og utvikling mangler. En må derfor konkludere med at det er usikkert om dvergspett har gått tilbake i kommunen. Flere leveområder for dvergspett ble funnet i en undersøkelse av fuglefaunaen i ravinelandskapet i Rælingen (Rælingen kommune 1997) og to av disse inngår i viltområdene for Rælingen. Dvergspett er rødlistet i kategorien hensynskrevende (DC). Kunnskapsstatus: Middels/dårlig. Tretåspett (Picoides tridactylus) Tretåspetten er en karakterart i gamle granskoger med et visst innslag av døende gran (lengst i nord; furu). I løpet av de siste 50 år er det dokumentert tilbakegang i den fennoskandiske tretåspettstammen (Väisänen m. fl. 1986; Amcoff og Eriksson 1996; Cederberg 2001) og ytterligere tilbakegang er forventet. Trolig er situasjonen den samme hos oss (kfr. f.eks. Bekken (1991)) selv om det mangler data som kan belyse den norske situasjonen. Populasjonsendringene hos tretåspett settes i sammenheng med innføringen av bestandsskogbruket og minkende andel død ved og sumpskog (Väisänen m. fl. 1986; Cederberg 2001). Status for bestand og bestandsutvikling for arten i Rælingen og Akershus for øvrig er dårlig kjent, kfr. Andersen (1989). Ut fra det generelle bildet i Fennoskandia, virker det sannsynlig at arten har gått tilbake også her. De gamle barskogene i Østmarka (kfr. omtalen av Østmarka viltområde, kapittel ), særlig innenfor Østmarka naturreservat, er egnete leveområder for arten. I disse traktene observeres arten jevnlig og en må regne med at det finnes en hekkebestand på noen par i området. Kunnskapsstatus: Dårlig. 3.4 Rødlistearter I dette avsnittet gis en summarisk gjennomgang over informasjon om rødlistet vilt i Rælingen. Når det gjelder utfyllende kommentarer for arter som forekommer i kommunen, vises det til artsomtaler gitt i kapittel Amfibier Av Norges 4 rødlistede amfibiearter, er to arter registrert i Rælingen; liten salamander og spissnutefrosk. Se kapitel 3.2 for mer informasjon om amfibier Fugl Avsnittet bygger på noe konkret informasjon, men også på kvalifiserte antakelser for enkelte arter. Arter som har hekket i Nordre Øyeren naturreservat regnes med i materialet (selv om hekkeplassen ikke ligger i Rælingen), i og med at hele Øyeren utgjør et sammenhengende viltområde. 55 fuglearter er oppført på den norske rødlista (Direktoratet for Naturforvaltning 1999). Av disse regner vi med at 18 med stor sannsynlighet har hekket i Rælingen kommune (tabell 1). Av de 18 artene, kan sannsynligvis 4 (åkerrikse, gråspett, myrrikse og dverglo) regnes som tilfeldige hekkere, d.v.s. arter som ikke har noen fast hekkebestand i Rælingen og nabokommunene. Av de 14 gjenværende rødlisteartene som har hekket i Rælingen, er det kun 6 -Siste Sjanse-rapport , side 17-

18 som med sikkerhet eller stor sannsynlighet kan sies å tilhøre dagens fuglefauna i Rælingen: Hønsehauk, skogdue, vendehals, fiskeørn, dvergspett og nattravn. Av disse finnes hønsehauk, fiskeørn og nattravn på kun 1-2 hekkeplasser i kommunen. Utsiktene til reetablering av forsvunne arter er positive for én art; vandrefalk. Ellers er framtidsutsiktene for rødlisteartene stort sett negative, men spredte hekkinger av noen arter er sannsynlig. Tabell 1: Fuglearter på den norske rødlista (Direktoratet for Naturforvaltning 1999) som har hekket eller hekker i Rælingen kommune med status, framtidsutsikter og trusselbilde. Enkelte opplysninger om bestand etc. er gitt i fotnoter. Norsk navn Vitenskapelig navn Rødliste status Antatt fast (årlig) hekkefugl Antatt sporadisk hekkefugl Framtidsutsikter i Rælingen Kommentar (trusselbilde, bestandsutvikling etc.) Rapphøne Perdix perdix Ex? Negative Grensen for utbredelsesområde Åkerrikse Crex crex E x Negative Arten er i tilbakegang Hortulan Emberiza hortulana E Negative Liten norsk stamme i tilbakegang Hønsehauk Accipiter gentilis V x Stabil? Trussel: Hogst av reirplasser, sviktende næringsgrunnlag Hubro Bubo bubo V Tilfeldig hekking mulig Liten bestand, sårbar for forstyrrelser Skogdue Colomba oenas V x Stabil? Trussel: Mangel på reirtrær Hvitryggspett Dendrocopos leucotos V Negative Trussel: Mangel på store områder med gammel, død ved rik løvskog V Reetablering Flere gode hekkeplasser. sannsynlig Bestanden er i framgang Vandrefalk Falco peregrinus Vendehals Jynx torquilla V x Stabil/Nedgang? Stjertand Anas acuta R Negative? Dverglo Charadrius R x Nedgang Trussel: Forstyrrelse og nedbygging dubius av hekkeplasser Fiskeørn Pandion R x Stabil Trussel: haliaetus Forstyrrelse/forsuring Myrrikse Porzana R x Tilfeldig hekking Naturlig sjelden art i porzana sannsynlig kommunen Svarthalespove Limosa limosa R Negative Tilbakegang Dvergspett Dendrocopos DC x Stabil/Nedgang Trussel: Mangel på død ved minor rik løvskog/hagemarksskog Storlom Gavia arctica DC Negative Trussel: Forstyrrelser ved egnede hekkeplasser Gråspett Picus canus DC x Tilfeldig hekking Naturlig sjelden art i sannsynlig kommunen? Nattravn Caprimulgus DM x Stabil? Tilbakegang i europaeus utbredelsesområdet Pattedyr Rovdyr Fire rødlistede pattedyr har med sikkerhet eller stor sannsynlighet ynglet i Rælingen: Ulv, bjørn, oter og gaupe. Alle disse er arter som har vært alminnelige i det meste av Øst-Norge, men som har opplevd dramatisk tilbakegang. Bare én av artene gaupe - er per 2002 tilbake i kommunen (inkludert tilgrensende område). Reetablering av ulv i området er ikke utenkelig innenfor en tidsperiode på år. -Siste Sjanse-rapport , side 18-

19 Flaggermus På den norske rødlista finner vi 9 arter av flaggermus. Vi har foreløpig ikke informasjon om at noen av disse er påtruffet i Rælingen. Dette skyldes nok først og fremst manglende undersøkelser. DN-håndbok 11 legger opp til at kun yngleplasser, overnattingsplasser og overvintringsplasser for flaggermus skal kartlegges i kommunens viltkartlegging. Enkelte jakthabitater for flaggermus (våtmark, kulturlandskap) kan være truede naturtyper med stor verdi for enkelte flaggermusarter. Dersom flere arter av flaggermus benytter et område til jakt, er dette et signal om at området har en viktig viltfunksjon. På denne bakgrunn er det tilrådelig å inkludere spesielt viktige jaktområder for flaggermus i viltkartlegging. Data fra kontinentet indikerer at lineære strukturer og habitater; f.eks. alléer og skogkanter, er viktige ledelinjer for flaggermus som trekker mellom overnattingsplassene og jakthabitatene (Jeroen van der Kooij, pers. medd). Slik informasjon understreker at landskapsplanlegging på høyt nivå er nødvendig for å oppfylle kravene til en stillfarende gruppe dyr som flaggermus. Ennå er det mye vi ikke vet om flaggermus i Norge, f.eks. om hvilke arter som trenger store hule trær til sine ynglekolonier. -Siste Sjanse-rapport , side 19-

20 4 Viltområder på tvers av kommunegrensene En fornuftig viltforvaltning krever interkommunalt samarbeid. Kommunegrensene er ofte trukket midt i viltkorridorene (f.eks. langs vassdrag). Dersom slike korridorer skal ha den ønskede effekten, må viltforvaltninga på begge sider av grensene gi arealet samme prioritet som viltområde. For Rælingens vedkommende fortsetter følgende viltområder inn i nabokommuner: Nordre Øyeren viltområde (Rælingen-Fet-Skedsmo 6 ): Området er vernet som naturreservat. Østmarka viltområde (Rælingen-Lørenskog-Enebakk): Det største sammenhengende området med gammel barskog i Østmarka. En del av området er vernet som naturreservat. 5 Områdebeskrivelser Områdenummer refererer til det unike nummeret i kommunens naturtype- og viltdatabase. Beskrivelsen for områdene er identisk med områdebeskrivelsen innlagt i databasen. 5.1 Viktige viltområder Årnesveien-Smestad viltområde (153) Generelt Området omfatter et større kulturmarks- og skoglandskap som er innrammet av RV 120 i vest, Årnesveien i sør, Nordre Øyeren i øst og bebyggelsen på Støtterud og Smestad i nord. Flere steder i området finnes godt utviklede ravineformer, og en stor del av området er definert av kommunen som et område med høy vernestatus (kfr. Rælingen kommune (1997) og Rælingen kommune (1999)). I de skogkledte ravinene forekommer gråor-heggeskog og noe edelløvskog. Beiteravinene er best utviklet ved Hektner (rett nordøst for krysset Årnesveien/RV 120). I små partier finnes rester av naturbeitemark. Sentralt i området (Skovholthagan) finnes et større granskogsområde. Vegetasjonen i området er jevnt over rik, og flere av ravinene er registrert i kommunens naturtypekartlegging som områder av stor betydning for ivaretakelse av biologisk mangfold (Heggland 2002). Verdi for viltet Viltområdet Årnestangen-Smestad har spesielt stor verdi for hjortedyr: Trekkveiene for elg krysser RV 120 ved Hektnersletta og fører ut i deltaet til Fautøya fra et punkt rett nord for enden av Burvegen. Skovholthagan har altså en strategisk beliggenhet mellom to trekkveier. Kanskje følger også andre viltarter enn elg denne trekkruta mellom Østmarka og Nordre Øyeren. Elg som trekker fra Øyern til Østmarka eller fra marka ned mot Øyern, blir gjerne stående i Skovholthagan noen tid. I området finnes større skogholt og gode beiteplasser i kant mot kulturlandskapet. Det er ikke kjent at område har betydning som vinterbeite for elg. Skovholthagan er et godt rådyrområde. Skovholtagan-Holt er et av områdene i Rælingen hvor det er mest rådyr i kommunen, og utgjør et leveområde for arten hele året. En del trekk av 6 Innsjøen Øyeren strekker seg også inn i Enebakk. Viltområdet er avgrenset til de grunne partiene av Øyeren, d.v.s. områdene nord for terskelen. Enebakk er altså ikke berørt av viltområdet. -Siste Sjanse-rapport , side 20-