Direktoratet for naturforvaltning. Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge av Svein Skavhaug.

Transkript

1 i Direktoratet for naturforvaltning Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge av Svein Skavhaug Miljøsamarbeid Naturområder og arealbruk Dyr og planter Friluftsliv

2 Tittel: Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: september 2005 Antall sider: Vilt 81 Fisk 170 Viltdelen ble avsluttet i juli 1996 Fiskedelen ble avsluttet i juni 1999 Refereres som: Oppdrag fra direktør Peter Johan Schei til Svein Skavhaug (pensjonistjobb)

3 Enkelte trekk fra norsk jaktlovgivning... 6 Historikk... 6 Forberedelsen og forarbeidene til lov av 14. desember 1951 (nr. 7) om viltstellet, jakt og fangst - senere endringer... 7 Karakteren av loven av fullmaktslov med utfyllende forskrifter og vedtak av sentrale og lokale myndigheter... 8 Lov om viltet av 29. mai Jaktbare arter og jakttider Felling av vilt til forsvar av person eller bufe og tamrein Lisensjakt Kvotejakt på gaupe Viltlovens 13 (felling av hjortevilt og bever som gjør skade) (felling av andre viltarter som gjør skade) Viltlovens kap. VI - Utøvelse av jakt og fangst Fullmakt for Kongen til å gi forskrifter Egg og dun Skuddpremier Forskrifter Hjortevilt og bever Jakt og fangst. Våpen og ammunisjon Skadegjørende vilt. Rovdyrfelling. Erstatning Jaktretten. Organisering Diverse Norsk viltforvaltning i internasjonal sammenheng Jegerregisteret (viltlovens 26, nr. 7) Jegerprøven (viltlovens 39) Skyteprøve for storviltjegere Ettersøkshund (hjorteviltforskriftenes 25) Elg Perioden etter Hjort Rådyret Villrein Villreinutvalgene Fylkesmannen, Miljøvernavdelinga Småviltjakt Forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe Bjørn Jerv Ulv Gaupe Mål og hovedprinsipper for rovviltforvaltningen Norge Sammendrag Vernemotiver Mål Kunnskapsbasert forvaltning Levedyktige bestander Kjerneområder Forholdet til landbruksnæringen

4 Virkemidler for å redusere skader voldt av rovdyr Fellingstillatelser Forebyggende tiltak Kvotejakt på gaupe Lisensjakt på jerv Erstatning for skader voldt av fredet rovvilt Premie for felling av rovvilt Viltforskningens historie Perioden Perioden Perioden Samarbeid med andre forskningsorganer Songli forsøksgård Forskning Viltfondet Avgifter- viltfond Vilttrygdavgift/jergeravgift Utlendinger - jaktavgift Geværavgift Fellingsavgifter for storvilt

5 Enkelte trekk fra norsk jaktlovgivning Historikk Gulatingsloven og Frostatingsloven ble samlet og nedskrevet på hundreårstallet. Her finner man de eldste skrevne norske lovregler om jakt og fangst. Mange av rettsreglene var imidlertid av langt eldre dato. - Gjennom Magnus Lagabøters landslov av 1274 ble reglene overført uten særlige endringer til Christian IV s Norske lov av 1604 og derfra videre til Christian V s Norske Lov av Fram til 1814 ble sistnevnte lov supplert med enkelte forordninger og reskripter og etter 1814 med en del særlige lover. Alle eldre jaktlovregler ble opphevet ved jaktloven av 20. mai De eldste norske lovregler om jakt inneholdt ingen regler om fredning. Lovreglene behandlet bare spørsmålet om grunneierens jaktrett og den fri jakt. Senere fikk man regler med andre siktemål, f.eks. til regulering av jakten for å hindre for sterk beskatning. Det har vært uenighet om forståelsen av de eldste norske jaktlovregler. Den Parlamentariske Landbrukskommisjon, som utarbeidet forslaget til jaktloven av 1899, mente at spaltningen av jaktretten, jakt med hund og jakt uten hund, i Christian IV s Norske Lov og Christian V s Norske Lov skyldtes feil i oversettelsen av den oldnorske tekst i de gamle lover. Etter Christian V s Norske Lov av 1687 var jakt uten hund fri etter alt vilt, unntatt jakt etter hjort som var en særrett for vedkommende grunneier. Grunneieren hadde videre enerett til jakt med hund og til å sette opp feller og snarer. Denne rettstilstand vedvarte stort sett til man fikk jaktloven av Muligens som følge av allemannsretten til jakt uten hund ble det etter hvert behov for fredning. Ved forordning av 2. mars 1730 ble fastsatt en bestemt årlig fredningstid for elg, hjort og villrein; samtidig fikk grunneieren enerett til jakt på elg og villrein. Fuglevilt og hare ble fredet i tidsrommet 1. mars til utgangen av juli. Etter en forordning av 8. mai 1733 ble elg totalfredet for 3 år. Disse forordninger ble imidlertid opphevet ved forordning av 5. februar 1744, dog således at en bestemmelse i forordningen av 1733 om premie for felling av rovvilt ble stående ved makt. I 1760 ble fastsatt at det bare kunne skytes èn elg pr. mann pr. år og i 1784 ble elgen på ny totalfredet. Ved lov av 22. juni 1818 ble bestemt at grunneieren skulle ha enerett til all elgjakt, men det måtte ikke felles mer enn èn elg på hver eiendom. For hjortens vedkommende hadde allerede Christian V s Norske Lov fastsatt at en grunneier bare kunne felle to dyr (senere nedsatt til ett dyr) om året på sin eiendom. Det var videre fastsatt en jakttid på hjort fra 10. august til 8. september. Jakt på villrein uten hund var fri for enhver helt til man fikk jaktloven av "Fredningsloven" av 4. august 1845 innførte faste fredningstider for de fleste viltslag, men ikke for rype som man mente forekom i så store mengder at den ikke trengte noen fredning. Loven av 1845 ga grunneieren enerett til jakt på bever, og videre enerett til all jakt på hare i hjemmemarken. Den ble avløst av lov av 22. juni 1863, som utvidet fredningstidene og tok rype med blant de fredede viltarter. Det ble tillagt Kongen å gi regler om hvorledes det skulle forholdes med jakt på elg, hjort og bever i stats- og bygdeallmenninger. Denne jakten hadde før vært fri for enhver. Grunneieren fikk retten til all jakt i hjemmemarken på de dyr som loven hadde fredningsregler for. Denne lov var gjeldende inntil jaktloven av 20. mai Etter den lovgivning som ble avløst av loven av 1899, var grunneieren eneberettiget til: 1) all jakt med hund, unntatt jakt på ulv og bjørn som kunne jages fritt, 2) jakt på elg, hjort og bever også uten hund, 3) all jakt i hjemmemarken på viltslag som var fredet noen del av året, og 4) all fangst. Den fri allemannsrett til jakt og fangst omfattet etter rettstilstanden før loven av 1899: 1) jakt på ulv og bjørn overalt, med eller uten hund, 2) jakt uten hund i utmark på alt vilt unntatt elg, hjort og bever, 5

6 3) jakt uten hund i hjemmemarken på rovvilt og arter av matnyttig vilt som ikke var fredet noen del av året (f.eks. ender, bekkasiner, gjess, duer, trost), 4) jakt i statsallmenning, med og uten hund, på alt vilt unntatt elg, hjort og bever, og 5) fangst av rovdyr i statsallmenning. I bygdeallmenninger var jakt med hund forbeholdt de bruksberettigede. Jaktloven av 20. mai 1899 opphevet alle eldre jaktregler. Grunneierens enerett til jakt og fangst ble knesatt som prinsipp. Loven av 1899 opphevet således allemannsretten til jakt uten hund i utmark på småvilt, rovvilt dog unntatt. Ved kgl. resolusjon av 27. juni 1930, utferdiget i medhold av lov av 7. juli 1927 (nr. 2) om innskrenkning i jakttiden for småvilt samt jakt på bever og rådyr, ble adgangen til villreinjakt gjort betinget av særskilt tillatelse, og tallet på dyr som kunne felles ble begrenset ut fra jaktområdets areal. - I 1932 ble store deler av jaktloven av 1899 endret. Blant de viktigste endringer var opphevelsen av den fri jakt på rovdyr, forbud mot spilljakt på tiur og orrhane og vårjakt på rugde. Forberedelsen og forarbeidene til lov av 14. desember 1951 (nr. 7) om viltstellet, jakt og fangst - senere endringer Mange forhold av betydning for jakt og fangst endret seg etter hvert sterkt i årtiene etter hundreårsskiftet, sammenlignet med forholdene da loven av 1899 ble gitt. I den forbindelse kan nevnes det økende antall jegere, jaktvåpnenes større effektivitet og utviklingen av kommunikasjonene og innenfor jordkultivering og skogskjøtsel. Småviltmengden var etter manges mening i nedgang, og dette førte med seg krav om regler som kunne råde bot på dette, f.eks. totalfredning og endret tid for jakt og fangst. Oppfatningen av hva reglene burde inneholde for å gagne viltbestanden på best mulig måte, var imidlertid forskjellig. Med bakgrunn i en uenighet som stadig var tilstede omkring disse spørsmål, ble Landbruksdepartementet ved kgl. resolusjon av 2. oktober 1936 bemyndiget til å nedsette en komité til behandling av spørsmålet om endring av jaktlovgivningen. Departementet nedsatte så 29. mai 1937 Jaktlovkomitéen. Komitéen fikk som oppdrag å utrede spørsmålet om jakt, fangst og fredningstider, spørsmålet om den lokale administrasjon av jaktsakene og spørsmålet om oppsyn, ordnet veiledning og andre foranstaltninger til fremme av rasjonell og hensiktsmessig viltpleie. Ved siden av Jaktlovkomitéen ble nedsatt en faglig nemnd med oppdrag å utrede de biologiske sider ved jaktlovgivningen. Jaktlovkomitéen avga innstilling 26. mai Innstillingen fulgte som trykt vedlegg til Ot. prp. nr. 1 for 1940, jf Ot. prp. nr. 41 for 1949, om lov om viltstellet, jakt og fangst. Den faglige nemnd avga i alt 11 utredninger. Fire ble trykt som vedlegg til Jaktlovkomitéens innstilling, mens de øvrige 7 fulgte innstillingen som utrykte vedlegg. Til bruk under lovrevisjonen forelå ellers en innstilling av 5. mai 1936 fra en departemental nemnd for revisjon av jaktlovens regler om elgen. Ot. prp. nr. 1 for 1940 kom ikke til behandling i Stortinget på grunn av krigshandlingene i 1940 og okkupasjonen. Okkupasjonsmyndighetene utferdiget 4. juni 1942 regler om jakt. Disse falt bort ved frigjøringen. - Ny proposisjon ble fremsatt i 1949, Ot. prp. nr. 41 for Odelstinget besluttet imidlertid at proposisjonen ikke skulle tas til behandling det året. Nok en ny proposisjon ble fremsatt, Ot. prp. nr. 9 for 1951, som etter behandling i Stortinget samme år, jf Innst. O. XXI for 1951, Ot. forh. for 1951 s og Lt. forh. for 1951 s , ledet til lov av 14. desember 1951 (nr. 7) om viltstellet, jakt og fangst. Lovens første kapittel om administrative organer trådte i kraft 29. februar 1952 i henhold til kgl. res. av samme dato. Kapitlene II - XI trådte i kraft 28. juni 1952, bortsett fra avgiftsreglene i 7, 8 annet ledd og 19, som først trådte i kraft 1. september 1952, jf kgl. resolusjon av 28. juni Jaktloven av 1951 ble endret ved følgende anledninger: 1) Lov av 22. mai 1953 (nr. 3) da reglene om rettighetstap i 62 annet ledd ble opphevet. 6

7 2) Lov av 1. juli 1954 (nr. 2) med endring av 7, 17, 32 og 61, jf Ot. prp. nr. 31 for 1953 og Ot. prp. nr. 25 for 1954, Innst. O. nr. 73 for 1954, Ot. forh. for 1954 s. 184 flg. og Lt. forh. for 1954 s. 78 flg. 3) Lov av 17. juni 1960 (nr. 5) med endring av 19, foretatt i forbindelse med en omfattende revisjon av lovreglene om offentlige fond m.v. 4) Lov av 21. juni 1963 (nr. 18) med endring av 29 slik at det ble adgang til å få overprøvet viltnemndas avgjørelse om nekting av fellingstillatelse, og av 32 hvoretter viltstyret fikk adgang til å dispensere fra lovens alminnelige jakttidsregler når særlige grunner tilsier det. Etter samme lovendring kunne viltstyret dispensere fra forbudet mot å felle årskalv og gi tillatelse til bruk av løs hund under jakt på rådyr og dådyr ( 33). 5) Lov av 26. januar 1973 (nr. 2) som opphevet reglene om inndragning i 62 annet (siste ledd). Karakteren av loven av fullmaktslov med utfyllende forskrifter og vedtak av sentrale og lokale myndigheter Loven av 1951 var resultatet av en lang utvikling og regulerte spørsmål som hadde vært aktuelle i århundrer, således det innbyrdes forhold mellom jegere og fangstmenn, forholdene mellom grunneiere og allmennheten og forhold som gjaldt beskatningen av viltet. Men dessuten ga loven mulighet for tiltak basert på en nyere tankegang, således vern om etterstrebede viltarter og humanisering av jakt og fangst. Lovreglene om jakt og fangst har endret karakter fra stort sett bare å gjelde et ledd i livberging og næringsvirksomhet, til i betydelig grad å gjelde også fritidsbeskjeftigelse og rekreasjon. - Loven av 1951 fastslo visse hovedprinsipper: 1) Viltstellet skal ha et eget forvaltningsapparat. 2) Avgifter på jakt- og fangstutøvelse skal bidra til å dekke utgifter ved viltstellet. 3) Beskatningen skal reguleres ut fra hensynet til viltbestanden og annen næringsutøvelse. 4) Grunneierens enerett til jakt og fangst må ta hensyn til allmenhetens behov for jakt og fangstmuligheter. 5) Jakt- og fangstutøvelse må baseres på en human tankegang, med vekt også på naturvernmessige og sikkerhetsmessige sider ved utøvelsen. Et utgangspunkt også for jaktloven av 1951 var at viltet i fri tilstand ikke tilhører noen som eiendom. Innføringen av lisensjakt for elg, hjort, dådyr og rådyr, 29, var en av de viktigste nyskapninger i jaktloven av Prinsippet var det samme som hadde vært praktisert for villreinjakt siden Ordningen bygger på det såkalte arealbegrensningsprinsippet, og lisensen er knyttet til jaktområdet (reallisens). Loven av 1951 inneholdt atskillige materiellrettslige regler av ufravikelig karakter, men dessuten var loven en fullmaktslov som ga sentrale og lokale organer myndighet til å fastsette forskrifter på viltstellets område. Dette kunne være forskrifter innen en ramme som var trukket opp i loven, eller forskrifter av mer generell og ubundet karakter. Som eksempler kan nevnes regler om jakttider, fredning, kvoter og beskatning, human avliving og sikkerhetstiltak. Visse detaljreguleringer kunne etter loven overlates lokale organer (viltnemnder eller viltråd). Nærmere om enkelte av jaktlovens prinsipper a. Lovens formål, omfang og rekkevidde. Jaktloven hadde, i motsetning til enkelte andre verne- og reguleringslover (således lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket), ingen regler som klart og samlet ga uttrykk for lovens formål. Av 4 og 5 fremgår at loven særlig tok sikte på: 1) å fremme fornuftig viltstell, 2) å tilrettelegge utnyttelsen av jakt og fangst som næring, 3) å holde bestanden av rovpattedyr, rovfugler og kråkefugler nede, og 7

8 4) å åpne en alminnelig adgang til å drive jakt i områder som var skikket til det. Når det gjaldt jaktlovens formål, uttalte Jaktlovkomitéen i forbindelse med lovens tittel (jfr. komitéens innstilling s. 22): "Ved denne titel mener komitéen å fremheve at hensikten med loven ikke i første rekke er å åpne adgang til jakt og fangst. Det som tilsiktes ved det system komitéen har søkt å bygge opp, er å verne om viltbestanden og søke å sikre en jevnere avkastning gjennom jakten og fangsten. Det er med andre ord et fornuftig viltstell som lovutkastet tilsikter å fremme". Loven omfattet v i l t, et begrep som imidlertid ikke er entydig, og som kan by på visse fortolkningsvansker. Vanligvis oppfattes begrepet slik at det omfatter alle ville pattedyr og fugler. Jaktloven av 1951 gjaldt uten videre bare for den del av kongeriket Norge som lå på fastlandet og for sjøområdet ut til territorialgrensen. For Svalbard og Jan Mayen og for bilandene Bouvetøya, Peter I s øy og Dronnning Mauds land ble ved lov om Svalbard av 17. juli 1925 (nr. 11), lov om Jan Mayen av 27. februar 1930 (nr. 2), og lov om Bouvetøya, Peter I s øy og Dronning Mauds land m.m. av 27. februar 1930 (nr. 3) åpnet adgang for kongen til å utferdige alminnelige forskrifter om bl.a. jakt og fangst og fredning av dyr. b. Myndighetsapparatet Et viktig punkt i jaktloven av1951 var etableringen av et lokalt forvaltningsapparat for viltstellet, de kommunale viltnemnder ( 2). Som følge av loven av 1951 ble det organisert et eget kontor i Landbruksdepartementet for viltstell, jakt og fangst. Dessuten ble det kort tid etter at loven var trådt i kraft opprettet et Landsråd for viltstell, jakt og fangst. Sammensetningen av viltnemndene og Landsrådet ga uttrykk for forbindelsen og det nære samarbeid mellom viltstell og jakt på den ene side og skogskjøtsel og beitebruk på den annen side. Den sentrale myndighet som hadde med viltstellet å gjøre, ble i loven kalt viltstyret ( 1). Landbruksdepartementet ble ansett som viltstyret. Dette har gjaldt også etter 1. oktober 1965 da Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk ble etablert i Trondheim. - Om opprettelsen av direktoratet er uttalt bl.a. (St. prp. nr. 105 for s. 5): "Det nye direktoratet vil få som arbeidsområde den forvaltningsmessige, faglige og praktiske virksomhet som nå er tillagt de to departementskontorene, Kontoret for viltstell, jakt og fangst og Kontoret for reindrift og ferskvannsfiske, med underliggende etater/organer". I Innst. S. nr. 208 for uttales (s. 476): "Utenom de rent forvaltningsmessige oppgaver vil det bli direktoratets sak å arbeide aktivt for fremme av de to næringer, jakt og fiske". Ved stortingsvedtak av 23. november 1964 (jfr. St. meld. nr. 13 for og Innst. S. nr. 27 for ) ble bestemt at i påvente av endringer i lovgivningen på områder som angår samenes reinbeiteforhold, skulle Kontoret for tamreindrift fremdeles være i Landbruksdepartementet. Derimot ble Kontoret for viltstell, jakt og fangst nedlagt i forbindelse med opprettelsen av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Statens viltundersøkelser og en distriktstjeneste for viltstell var deler av direktoratet. Jaktlovens 3 åpnet mulighet til å opprette viltråd. Viltråd var ment som organer i fylkene og var tenkt å skulle overta gjøremål som tidligere var tillagt fylkesmyndighetene, spesielt fylkestinget. Viltråd ble imidlertid ikke etablert i noe fylke. For å løse behovet for koordinerende organer for større områder ble det som en midlertidig ordning noen steder opprettet samarbeidsutvalg for viltnemndene og arbeidsutvalg for villreinområdene. Disse utvalg hadde ikke basis i jaktloven og var ikke der tillagt noen myndighet eller noe mandat. Viltnemnder ble opprettet i de aller fleste av landets kommuner. Nemndenes arbeidsoppgaver og plikter var fastsatt i loven. Oppgavene var først og fremst å veilede, samordne, administrere og føre tilsyn i saker som gjaldt viltstellet i vedkommende kommune. Hvilke dyr og fugler som kunne felles eller fanges - jakttider 8

9 Det var et grunnprinsipp i jaktlovene at ville dyr og fugler som ikke uttrykkelig var beskyttet ved noen fredningsbestemmelse i lov eller med hjemmel i lov, kunne felles eller fanges til enhver tid. Dette var tilfelle med bl.a. gaupe, rev, ravn og kråke. Når det gjaldt fredningsreglene, hadde jaktloven flere ordninger som varierte etter viltartene. Jakttiden for s t o r v i l t skulle fastsettes av administrasjonen innenfor yttergrenser angitt i lovens 32: - Elg inntil 14 dager i tiden 15. september oktober, - hjort inntil 30 dager i tiden 10. september oktober, - villrein 25. august september, - rådyr og dådyr 1. oktober desember. Jaktiden for bjørn skulle etter lovteksten være fra og med 15. mai til og med 31. oktober. Viltstyret kunne dispensere fra de fastsatte tidsrammer hvor det forelå særlige grunner ( 32 siste ledd). En særskilt art som moskusdyr var totalfredet ( 35). Jakttidens lengde, sammen med andre virkemidler, forutsatte å gi en kontrollert jakt og beskatning. Ved fastsettelse av de ulike jakttider blir det lagt vekt på flere omstendigheter, bl.a. på tiden for bestemte arbeidsrytmer i landbruket, beitemulighetene i utmark for bufe, tiden for sauesanking og småviltjakt og på brunsttiden for vedkommende viltslag. Påbud om rettet avskytning, dvs. at man ut fra de naturgitte forhold (levevilkår og stammens sammensetning og størrelse) søker å oppnå en mest mulig riktig avskytning ved å differensiere fellingstillatelsene i kjønns- og aldersgrupper, må ses som en viktig faktor i storviltforvaltningen, sammen med fastsettelse av jakttiden, minsteareal og fellingskvoter. Ved lov av var det fastsatt forbud mot felling av årskalv av jort og villrein. Jaktloven av 1951 utvidet dette forbudet til også å gjelde årskalv av elg, rådyr og dådyr. Ved direktoratforskrift av , ble det fra jaktsesongen , tillatt inntil videre å felle årskalv av elg, hjort, villrein og rådyr. Bestemmelsene ble gjentatt i direktoratforskrift av Samtidig ble det nå fastsatt at viltnemnda kunne fordele fellingstillatelser - for så vidt gjaldt elg, hjort og rådyr - etter kjønn og alder. Begrepet rettet avskytning er nå kommet inn i forvaltningen. Når dyr som hører til storviltarter gjorde skade, kunne de både i og utenfor jakttiden felles etter forutgående tillatelse av viltnemnda ( 30). For s m å v i l t gjaldt etter jaktlovens 36 følgende yttergrenser for jakttiden: - Hare 15. september - utgangen av februar, - ekorn 1. desember januar - tiur, røy, orrhane, orrhøne, jerpe og rugde 15. september desember, - rype 15. september - utgangen av februar, for Finnmark fylke 15. september mars, - rapphøne og fasan 1. oktober oktober, - and 21. august desember. Også for småviltet var det lovens forutsetning at jakttidens lengde skulle gi en kontrollert jakt og beskatning, og at viltet i yngle- og rugetiden var fredet. Særegne arter som svaner, ærfugl, ekonge, havsule, havhest og dvergmåke, samt alle ugler, unntatt hubro og snøugle, var etter loven fredet hele året, men med adgang til dispensasjon ( 37). Loven ga adgang til jakt på fasan og rapphøne utenom jakttiden på nærmere avgrensede områder ( 38) og til felling utenom jakttid av bever og hare som gjorde skade ( 39 og 40). Innføringen av alminnelig vår- og sommerfredning, dvs. fra og med 1. mars til og med 20. august, for de fleste fuglearter ( 42 første ledds første punktum) var et ledd i bestrebelsene på å beskytte artene i forplantningstiden. I loven er også reirene og eggene til de fleste av våre fuglearter beskyttet ( 51). - Det var etter loven også en viss adgang til å felle skadefugler ( 42 første ledds annet punktum og annet ledd). Etter lovens 43 annet ledd var i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember all jakt og fangst forbudt. 9

10 Loven ga mulighet for administrasjonen til å fastsette fredningstider for vilt som ikke var nevnt i loven ( 61 nr. 1), til å innskrenke jaktog fangsttider eller å frede hele året enkelte viltarter eller hann og hunn av enkelte arter ( 61 nr. 2), og til å innskrenke eller utvide adgangen til innsamling av egg ( 61 nr. 4). Ordningen med å overlate til administrasjonen å fastsette jakttidene var en nyskapning som kom inn i jaktloven av

11 Lov om viltet av 29. mai 1981 Jaktloven av 1951 ble avløst av lov om viltet av 29/5-1981, nr. 38. Viltloven er stort sett bygget på de tanker og forslag som jaktlovutvalget hadde fremlagt 19/ (NOU 74:21). Jaktlovutvalget ble oppnevnt ved Kgl.res. 20/ , og hadde denne sammensetning. - riksrevisor Lars Breie, Bærum (formann) - stortingsrepresentant Ola H. Kveli, Lierne (viseformann) - advokat Dagfinn Huseby, Drammen - skogssjef Leif Lykke, Verdal - bonde Kåre Brotnow, Algarheim - museumsdirektør Holger Holgersen, Stavanger - reindriftssame Anton Lifjell, Ranosen - dr.philos Yngvar Hagen, Ås - byråsjef Helge Christensen, Oslo Som sekretær ble samtidig oppnevnt utvalgets medlem, byråsjef Christensen. Ved kongelig resolusjon av 11. juni 1971 fikk utvalget endret sammensetning. Riksrevisor Lars Breie ble etter eget ønske løst fra vervet i utvalget. Videre ble ekspedisjonssjef Helge Christensen løst fra vervet som medlem og sekretær i utvalget fordi han etter oppnevningen var utnevnt til ekspedisjonssjef i vedkommende avdeling i Landbruksdepartementet. Reindriftssame Anton Lifjell var avgått ved døden. Som nye medlemmer ble oppnevnt: - fylkesmann Erling Sandene, Molde (formann) - forbundsformann Klaus Kjeldsrud, Oslo - lappefogd Ole K. Sara, Kautokeino - sekretær Olav Carlsen, Eidsvoll Som sekretær for utvalget ble samtidig oppnevnt konsulent i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Svein Skavhaug, Trondheim. I den kongelige resolusjon som lå til grunn for nedsettelsen av utvalget, ble det bl.a. uttalt: "Det har etter hvert vist seg at de sterke og voksende interesser for jakt, friluftsliv og utmarksrettigheter har gjort det nødvendig å se nærmere på en rekke spørsmål vedrørende jakt og viltstell, - en nyvurdering synes å være aktuell på flere felter." Videre ble det pekt på henvendelsene fra Nordisk Råd til regjeringen om å endre prinsippet i jaktlovgivningen i Norge slik at alle pattedyr og fugler skal være fredet med unntak av de bestemte arter som loven uttrykkelig tillater jakt på. Dette nye fredningsprinsipp var på det tidspunkt gjennomført i Sverige, Danmark og Finland. Jaktlovene bygget på den hovedregel at arter som ikke var fredet ved positiv bestemmelse normalt kunne felles eller fanges. Det mandat jaktlovutvalget fikk var følgende: a) Vurdere spørsmålet om å endre grunnprinsippene i jaktloven i samsvar med de øvrige nordiske lands jaktlovgivning og i tilfelle utarbeide et lovforslag i samsvar med dette. b) Avgi innstilling til spørsmålet om revisjon av visse paragrafer i loven, eventuelt i forbindelse med prinsippendring. c) Vurdere spørsmålet om en egen hundelov og i tilfelle fremlegge forslag". Når det gjaldt punkt c) i mandatet, fant utvalget ikke å ville gå inn for en egen hundelov. Bakgrunnen var at reglene om bruk av hund under jaktutøvelse hører naturlig hjemme i jaktloven. De øvrige hundebestemmelser, båndtvang m.v., av hensyn til viltet, kunne etter utvalgets oppfatning inngå i en hundelov, men på grunn av sammenhengen fant utvalget også at disse regler fortsatt burde være å finne i jaktloven. Departementet var enig i denne konklusjonen. Som tidligere nevnt la jaktlovutvalget frem sitt forslag 19/ De videre forberedelser til loven tok lang tid. Først 29/ ble loven vedtatt. De fleste bestemmelser i loven trådte i kraft ved kongelig resolusjon 2/ Resten av bestemmelsene og en del endringer trådte i kraft ved endringsloven av 8/ og 20/ Når loven ble hetende Lov om viltet er dette uttrykk for at dyrelivforvaltning og jakt bør 11

12 skje på viltets premisser, og at loven også gjelder arter som ikke er jaktbare. Mange av prinsippene i jaktloven fra 1951 går også igjen i viltloven, f.eks.: - viltstellet skal ha eget forvaltningsapparat, - avgiftssystem for jaktutøvelsen, - minsteareal for storviltjakt, - krav til human jakt- og fangstutøvelse, - grunneierens enerett til jakt og fangst, - loven utformet som fullmaktslov. Men nye, viktige prinsipper og endringer finner vi selvsagt i loven. I det følgende vil en ta for seg enkelte bestemmelser i viltloven. I 1 (formålsparagrafen) heter det: "Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv" Lovens formål innebærer at bevaring og utvikling av ressursene framheves som viktigere enn høstingsaspektet. En av de viktigste endringer i forhold til jaktloven var innføringen av fredningsprinsippet ( 3), også kalt speilvendingsprinsippet. Dette innebærer at bare de arter som det uttrykkelig er fastsatt jakttid for, kan felles. Fredningen omfatter også viltets egg, reir og bo. Det motsatte prinsipp lå til grunn for jaktloven av Innføring av fredningsprinsippet bragte vår lovgivning i samsvar med lovgivningen i de øvrige nordiske land. Etter 4 er det følgende organer i viltforvaltningen: 1) departementet 2) Direktoratet for naturforvaltning 3) fylkesmannen 4) kommunen Kongen kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Reglene om klage i forvaltningsloven gjelder tilsvarende. Ved lovendring 8/ kom fylkesmannen inn som viltorgan. Samtidig ble fylkesviltnemnda tatt ut av loven. Bakgrunnen for dette var opprettelsen av miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Vilt og fiskerikonsulentene gikk inn i disse avdelinger, og derfor ble ordene "med distriktstjeneste" i 4 pkt. 1 sløyfet ved nevnte lovendring. Slik viltloven ble vedtatt i 1981, skulle det etter 4 første ledd nr. 3, som hovedregel være en statlig viltnemnd i hver kommune. Gjennom en midlertidig lovendring i 1988 (lov 17. juni 1988 nr. 61, Ot prp nr 54 ( )) ble det mulig å legge viltnemndas oppgaver til kommunen, jf tidligere viltlovens 6 a. Etter denne bestemmelsen kunne den enkelte kommune som deltok i MIK-programmet ("Miljøvern i kommunene") søke om å få overført viltnemndas myndighet og arbeidsoppgaver i en periode frem til utgangen av Denne perioden ble forlenget ved lov 28. februar 1992 nr 22 (Ot prp nr 14 ( )). Ved lovendring 3/ ble ordningen med statlige viltnemnder i kommunene opphevet, og i viltlovens 4, nr. 4, kom kommunene inn som viltorgan. Etter at viltnemndas oppgave er lagt direkte til kommunene, blir det opp til den enkelte kommune å avgjøre om forvaltningsoppgavene skal legges til en egen kommunal viltnemnd, eller f.eks. en annen kommunal nemnd. Fra 1. januar 1988 ble det opprettet offentlige villreinnemnder som fikk forvaltningsansvaret for hvert sitt villreinområde. Dette var en nyskapning i norsk viltforvaltning ved at villreinnemnda har forvaltningsansvar på tvers av kommune/fylkesgrenser. Viltlovens kap. III har bestemmelser om vern av viltets leveområder (biotopvern). I jaktloven var det ingen tilsvarende bestemmelse. Tanken som ligger bak, er at det er liten hjelp i å frede fugler og dyr mot jakt og fangst dersom leveområdene, biotopene, blir ødelagt. Lovbestemmelsen åpner nå adgang til at lokale biotoper kan få sitt vern ved at de viktigste leveområder for viltet ved arealplanlegging og forbud kan unndras for annen bruk ( 7) og at ferdselen kan reguleres ( 8). 12

13 Jaktbare arter og jakttider Paragraf 9 i viltloven gir Kongen myndighet til å fastsette hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og innen hviletidsrammer jakten kan foregå. Ved kongelig resolusjon av 2/ er denne myndigheten delegert til Miljøverndepartementet, som i forskrift av 2/ (endret 29/ og 4/2-1992) har fastsatt følgende om jaktbare arter og tidsrammer: 1. Elg i perioden 10. september januar, hjort i perioden 21. august januar, rein i perioden 10. august januar, rådyr i perioden 1. august januar. 2. Bever i perioden 1. oktober mai, bisamrotte i perioden 21. august mai, hare og sørhare i perioden 1. september mars, ekorn i perioden 15. oktober april. 3. Gaupe i perioden 21. august mai, rødrev, mårhund og villmink hele året, grevling og røyskatt i perioden 21. august mars, ekorn i perioden 15. oktober april. 4. Fjellrype, lirype, storfugl, orrfugl, jerpe, fasan og rapphøne i perioden 1. september mars. 5. Canadagås, grågås, kortnebbgås og sædgås i perioden 10. august januar. Ærfugl i perioden november. Stokkand, krikkand, brunnakke, toppand, sjøorre, svartand, kvinand, havelle, siland, laksand, ringdue og skogdue i perioden 21. august januar. 6. Heilo, polarsnipe, gluttsnipe, brushane, rugde, enkeltbekkasin, småspove og storspove i perioden 21. august januar. 7. Svartbak, gråmåke, fiskemåke, hettemåke, krykkje, lunde, alke, lomvi, polarlomvi, teist, toppskarv og storskarv i perioden 21. august mars. 8. Gråtrost og rødvingestrost i perioden 10. august januar. Skjære og nøtteskrike i perioden 10. august - 29./29: februar. Kråke hele året, ravn i perioden 15. juni mars. Av viltarter som kan felles hele året (rev, mårhund, villmink og kråke) bør voksne individer bare felles når avkom kan felles samtidig. Som en ser, har viltloven i motsetning til jaktloven, ingen oppregning i loven av de arter det bare kan fastsettes jakttid for. Ordningen gir mulighet for en større fleksibilitet i viltforvaltningen. Innenfor de rammer som Miljøverndepartementet gir i sin forskrift etter 9, første ledd, har direktoratet fullmakt til å fastsette årlige jakttider for den enkelte art, 9, annet ledd. Forskrift om alminnelige jakttider og jaktmåter m.v. for jaktsesongene fra 1. april 1992 til og med 31/3-1997, er fastsatt av direktoratet den 6/ Fra forskriften kan en merke seg bl.a. følgende: - Som en prøveordning fram til 31/3-1997, er det jakttid 1/11-30/11 på ærfugl i fylkene Østfold, Vestfold og Telemark. - Generelt er det forbud mot å jakte etter storfugl, orrfugl og jerpe med rifle. Men som en prøveordning fram til 31/3-1997, er slik jakt tillatt i Østfold, Hedmark og Telemark fylke. 11. Felling av vilt til forsvar av person eller bufe og tamrein Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. På samme måte kan eieren, eller noen som opptrer på eierens vegne, felle vilt under direkte angrep på bufe og tamrein. Kongen kan bestemme at bestemmelsen i annet ledd ikke skal gjelde for spesielt truede arter eller spesielt truede bestander av enkelte arter. Felling eller forsøk på felling i henhold til første og annet ledd skal straks meldes til kommunen. Jaktloven hadde ingen tilsvarende bestemmelse som den i viltlovens 11 "Nødvergebestemmelsene". Paragraf 11 ble endret ved siste lovrevisjon av 11. juni For så vidt gjelder bufe og tamrein, het det i den opprinnelige lovteksten: 13

14 "under fare for direkte angrep". Ved lovendringen ble denne formulering erstattet med "under direkte angrep". I Ot. prp. nr. 54 ( ) ble endringen i det vesentligste begrunnet med behovet for å komme på linje med internasjonale forpliktelser om å opprettholde levedyktige bestander av viltarter som har naturlig tilhold i landet. Ved tolkning av 11 finner en følgende retningslinjer i ovennevnte proposisjon: "Adgangen til å felle rovvilt til forsvar for bufe og tamrein er skjerpet i forhold til tidligere bestemmelse med tilhørende praksis. Etter bestemmelsens annet ledd kan felling etter ordlyden bare skje mens rovviltet jager eller angriper bufeet eller tamreinen. Dette innebærer at felling bare kan skje dersom rovviltet er i ferd med å angripe eller angriper bufeet/tamreinen. Eiers, eller den som opptrer på hans vegnes subjektive oppfatning av om viltet vil komme til å angripe, er således uten betydning". I 12 har en fått bestemmelsen som gir adgang til å gi fellingstillatelser på rovvilt som gjør skade. Bestemmelsen i 12 har ingen parallell i jaktloven av Tvert om, ga jaktloven en utvidet jaktadgang på rovvilt, i det loven hvilte på en skadedyrbetraktning når det gjaldt artene, bjørn, ulv, jerv og gaupe. Ved kongelig resolusjon av 9/7-1993, er det gitt forskrift om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe. Etter forskriftens 1 er formålet "å sikre bestander av bjørn, jerv, ulv og gaupe som er levedyktige på lang sikt. Innenfor denne ramme skal det arbeides for at de skader disse rovviltarter volder på bufe- og tamreinnæring blir minst mulig". Forvaltningen av bjørn, jerv, ulv og gaupe skal bygge på den kunnskap som til enhver tid er tilgjengelig om biologiske og bestandsmessige forhold. I de tilfeller kunnskapen om nevnte forhold er begrenset, skal "føre var"-prinsippet praktiseres. I følge 2 i nevnte forskrift er det Direktoratet for naturforvaltning som skal ha hovedansvaret for forvaltningen, herunder forebyggende tiltak mot rovviltskader, skadefelling og bestandsregulering, bestandsregistrering, skadedokumentasjon og drift av et sentralt rovviltregister (Rovbasen). Direktoratet kan gi detaljerte bestemmelser og retningslinjer om de nevnte forvaltningsoppgavene, og for den myndighet som er lagt til underliggende organer. Regelen fastslår at direktoratet kan fastsette detaljerte bestemmelser og retningslinjer for å etablere samordnede rutiner og samarbeidsordninger på tvers av de administrative grenser. Paragraf 3 i forskriften omhandler skadefelling, og har følgende ordlyd: "Dersom bjørn, jerv eller ulv volder betydelig skade på bufe eller tamrein, kan direktoratet gi tillatelse til felling. Dersom gaupe volder slik skade kan fylkesmannen gi fellingstillatelse. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til størrelse og sammensetning av vedkommende rovviltbestand, områdets betydning som beitemark og skadenes omfang og utvikling. Fellingstillatelsen skal være begrenset til et bestemt område, tidsrom og antall individer. Før fellingstillatelse gis skal det vurderes om det i stedet kan gjennomføres forebyggende tiltak for å begrense skadene. Det kan knyttes nærmere vilkår til fellingstillatelsen, herunder at bestemte typer dyr skal være unntatt, at felling kun kan foretas av nærmere bestemte personer, om godkjente metoder for felling, utbetaling av fellingsvederlag og/eller dekning av utgifter i forbindelse med fellingen". En skal her spesielt merke seg at det primære kriteriet som det skal legges vekt på ved en eventuell tillatelse til skadefelling, er om bestanden av vedkommende rovviltart er levedyktig på lang sikt. I tillegg til rovviltbestandens størrelse skal også bestandens kjønns- og alderssammensetning tas med i vurderingen så lenge denne er kjent. Lisensjakt Dersom det anses nødvendig for å regulere veksten i en bestand av bjørn eller jerv, kan direktoratet åpne for bestandsregulering i form av lisensjakt. Vilkåret for dette er at vedkommende rovviltbestand kan anses som levedyktig på lang sikt og at det har oppstått skader på husdyr eller tamrein i området. (forskriftens 4, 1. ledd). 14

15 Lisensjakt er i likhet med skadefellingstillatelse motivert ut i fra behovet for å begrense skade, men skiller seg fra skadefellingstillatelse blant annet ved at den ikke er knyttet til en akutt tapssituasjon, og at felling kan skje utenom beitesesongen. Det er et vilkår for å åpne for lisensjakt at vedkommende rovviltbestand anses som levedyktig på lang sikt. Det er videre et vilkår for åpning av lisensjakt at det er oppstått skade på bufe eller tamrein. Siden lisensjakten er hjemlet i viltlovens 12 og 35, er ikke lisensjakten knyttet til jaktrettshaver. Direktoratet fastsetter derfor hvem som kan delta i lisensjakten og hvilke vilkår som skal være oppfylt for å delta. Kvotejakt på gaupe Etter 5, 1. ledd har fylkesmennene hjemmel til å fastsette fylkesvise eller distriktsvise kvoter for uttak av gaupe. I områder der det ikke er gaupebestander med tilstrekkelig reproduksjon, skal det ikke åpnes for jakt på gaupe. Både kvotens størrelse og fordeling på kjønn og alder skal fastsettes på grunnlag av data om bestandens størrelse og sammensetning i vedkommende fylke/distrikt. Eventuell skade som gaupe volder kan også være et kriterium som legges til grunn ved fastsetting av størrelsen på kvoten. Fylkesmannen har anledning til å endre sin kvotefastsettelse og/eller stanse videre jakt dersom særlige omstendigheter oppstår. Kvoteregulert jakt på gaupe er en ordinær jakt og er derfor underlagt ordinære jaktbestemmelser i medhold av viltloven. Dette innebærer bl.a. at en må ha tillatelse fra jaktrettshaver for å kunne utøve slik jakt. Av hensyn til kontrollen med at kvoten ikke skal overskrides skal felling av gaupe straks meldes til fylkesmannen. Fylkesmannen vil dermed om nødvendig kunne stoppe all jakt på kort varsel. Viltlovens 13 (felling av hjortevilt og bever som gjør skade) I følge 13, 1. ledd, kan kommunen gi tillatelse til felling av hjortevilt og bever som gjør skade av betydning på fast eiendom, avling, frukttrær eller bærbusker eller vesentlig skade på skog. Med hjortevilt menes her elg, hjort, rådyr og villrein. I rundskriv nr 3/90 om forvaltning av hjortevilt, har direktoratet i kapittel 5 gitt nærmere rettledning om skadetype, felling av hjortevilt som gjør skade, om tillatelsen fra kommunen, om våpen og ammunisjon ved skadefelling, om å ta skadevilt på kvote for året, og forebyggende tiltak mot skade og om erstatning for skade. Etter siste ledd i 13 kan kommunen gi særlig tillatelse til å fjerne beverboliger eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. 14 (felling av andre viltarter som gjør skade) Loven ga opprinnelig - før endringene 8/ en omfattende oppregning av de tilfeller som kunne gi anledning til å felle skadevilt etter 14. Ved endringen fikk paragrafen en mer generell utforming. Bestemmelsene gjelder andre viltarter enn de som er nevnt i 12 og 13, og omfatter såvel pattedyr som fugl. Direktoratet har ved forskrift av 16/ (endret h.h.v. 12/ og 22/6 1988) bestemt hvilke viltarter som kan felles og hvilke skader som gir grunnlag for felling. Felling av skadegjørende viltarter representerer et unntak fra viltlovens generelle fredningsprinsipp og fra prinsippet om at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden. Hjemmelen i viltlovens 14 er i utgangspunktet ikke begrenset til individer som gjør skade. Det er nok at det dreier seg om individer av en art som oppfyller skadekriteriet. Det har vært direktoratets forutsetning at felling av skadegjørende vilt skal være ett av flere virkemiddel for å hindre eller begrense skader. Det er likevel et ufravikelig prinsipp at forskriften ikke praktiseres slik at det medfører en uthuling av lovens fredningsprinsipp. Visse kvalifiserte krav må derfor være tilfredsstilt før felling iverksettes: 15

16 Viltlovens 14 setter krav om 1. skade skal ha skjedd 2. den skadelidte skal i rimelig utstrekning ha gjennomført tiltak for å hindre/begrense skaden. I tillegg til lovens krav er det videre i nevnte forskrift av 16/4 1984, fastsatt: 1. Avliving av skadegjørende viltarter skal skje sikkerhetsmessig og humant forsvarlig. 2. Avlives et mor-dyr i yngletid, bør avkommet av dyrevernmessige hensyn om mulig også avlives. I forskriften inndeles de skadevoldende viltarter i fire grupper: A. Viltarter som kan felles uten særskilt tillatelse hele året av eier/bruker eller den han bemyndiger når viltet gjør skade som nærmere angitt. B. Viltarter som kan felles når kommunen har gitt tillatelse. C. Viltarter som kan felles når fylkesmannen har gitt tillatelse. D. Viltarter som kan felles når direktoratet har gitt tillatelse. Ved lovendringen 11/ fikk vi en ny paragraf - 14 a., som lyder: "Departementet kan gi forskrifter om felling utenom fastsatt jakttid av bestemte viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon. Reglene i 14 første ledd gjelder tilsvarende." Hjemmelen kan være aktuell å bruke i spesielle situasjoner, der det er behov for å gjøre unntak fra prinsippet om yngletidsfredning. Uttrykket "felling utenom fastsatt jakttid" innebærer at adgangen ikke omfatter fredete arter. Viltlovens kapittel V. Storviltjakt og beverjakt, arealvilkår og rettet avskyting. I kapittel V er samlet reglene om fastsettelse av minsteareal og fellingstillatelser. Viltlovens 16: (fellingstillatelse på hjortevilt og bever - minsteareal) "Direktoratet bestemmer i hvilke områder jakt på elg, hjort, villrein, rådyr, dåhjort og bever kan drives. Direktoratet fastsetter minsteareal eller kvoter for felling av dyr av arter nevnt i første ledd. Kommunen utsteder fellingstillatelse i samsvar med areal- eller kvotefastsettelsen." Bestemmelsen er stort sett i samsvar med ordningen etter jaktloven. Direktoratets myndighet etter 16, annet ledd, 1. punktum er delegert til fylkesmannen. 17 (rettet avskyting og andre vilkår for felling) I fellingstillatelse etter 16 kan det settes som vilkår at det skal felles hann eller hunn og eldre eller yngre individ av vedkommende viltart. Departementet 1) Direktoratet for naturforvaltning kan gi nærmere regler om utstedelse av fellingstillatelse og herunder sette som vilkår for storviltjakt at eiendommer slås sammen etter reglene i kapittel VIII. I jaktloven var det ingen tilsvarende bestemmelser. Første ledd gir adgang til rettet eller planlagt avskyting, dvs. en bestemt fordeling i kjønn og alder i fellingen av det antall dyr som tillates felt av vedkommende viltart. Hensikten er å oppnå en mest mulig produktiv viltstamme, sammensatt på en slik måte at avkastningen blir så stor som mulig. Praksis har vist at bl.a. adgangen til felling av årskalv har vært velbegrunnet. I jaktlovens 33, første ledd var det forbud mot felling av årskalv. I forskriftene etter 17, annet ledd, kan det settes som vilkår at eiendommer slås sammen etter reglene i kapittel VIII. Denne bestemmelsen er ny og tar sikte på en rasjonell forvaltning med vekt på utarbeidelse av driftsplaner for storvilt gjeldende for større eiendommer. Erfaring viser at eiendomsstrukturen kan skape vansker for en rasjonell viltforvaltning, og 17, annet ledd er ment å bøte på dette. Bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene i kapittel VIII og med Kongens fullmakt etter 26, nr. 3 til å gi forskrifter om storviltjakten, organisering av jaktlag m.v. Fullmakten etter annet ledd omfatter adgang til å sette vilkår om sammenslåing utover det areal som er nødvendig for å felle ett dyr (minstearealet). Dette betyr at det kan betinges sammenslåing, selv om en av eiendommene alene tilfredsstiller kravene til minsteareal. 16

17 Viltlovens kap. VI - Utøvelse av jakt og fangst I dette kapittel er samlet en rekke forskjellige bestemmelser fra jaktloven, bl.a. kap. VII. De fullmakter som Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning hadde etter jaktloven er opprettholdt. Kapittel VI inneholder bestemmelser om: - Human jakt ( 19) - Bruk av våpen under jakt ( 20) - Bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt ( 21) - Svømmende elg ( 22) - Bruk av hund under jakt ( 24) - Fangst ( 24) - Bruk av gift ( 25) Ser en nærmere på 24 om fangst, vil en finne at fredningsprinsippet i viltloven klart kommer til uttrykk i 1. ledd der det heter: "Bruk av fangstredskaper er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov." Resten av paragrafen har følgende ordlyd: "Departementet gir forskrifter om fangst der dette kan være av betydning for næringsgrunnlaget og ellers der det er nødvendig for å begrense skader som viltet gjør. Det kan herunder fastsettes krav om typegodkjenning av fangstredskaper og om betaling av gebyr for å få et redskap typegodkjent." Fullmakten til å gi forskrifter er delegert direktoratet. Bern-konvensjonen stiller opp to viktige forutsetninger for fangst: - At redskapet fanger selektivt. - At det settes forbud mot fangstmetoder som fanger i stor skala (fuglenett). Som hovedregel bør fangsttiden være lik den jakttid som er fastsatt for den enkelte art. Unntak kan gjøres der fangst tillates for å begrense viltskader. 26 Fullmakt for Kongen til å gi forskrifter Kongen gir nærmere regler 1. for å forebygge skade og ulykke under jakt og fangst, herunder om aldersgrense og om plikt til å legge frem helseattest for å kunne drive jakt, 2. om forsikring for jegere og fangstfolk, herunder ansvars-, ulykkes- og invaliditetsforsikring og plikt til å delta i kollektiv forsikring, 3. om storviltjakten, herunder skyteprøve, jaktmåter, organisering av jaktlag og bruk av ettersøkshund, 4. om innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskaplige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder, 5. om innfanging av vilt for overføring i live til annet område, 6. om plikt til å melde fra om såret og skadet vilt og om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktrett til grunnen, 7. om opprettelse av et sentralt jegerregister, 8. om å holde vilt i fangenskap, oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. Det kan herunder stilles krav om betaling for behandling av søknad om tillatelse til slik virksomhet, og gis håndhevingsbestemmelser for å stanse ulovlig virksomhet, 9. om innførsel og utførsel av dødt og levende vilt og av egg, 10. om storviltjakt og småviltjakt, herunder jaktformer. Med unntak av punkt 7 er fullmakten etter 26 delegert direktoratet. Nærmere om punkt 7 jegerregisteret, se side Egg og dun Viltloven ( 44) gir bestemmelser om at grunneier eller bruker bare kan ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer. På statens grunn i Finnmark har de som er fast bosatt i kommunen samme rett som grunneier eller bruker. Skuddpremier Etter viltlovens 51 kan skuddpremie bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkesmannen eller den han i samråd med direktoratet gir fullmakt. Vederlag for felling i henhold til viltlovens 12 kan fastsettes av direktoratet. I det foregående har en tatt for seg bare en del av bestemmelsene i viltloven. Dersom en 17

18 skulle tatt med alle, ville det i denne sammenheng føre for langt. Forskrifter Viltloven er bygget opp med tanke på å kunne gjennomføre en fleksibel og hensiktsmessig forvaltning. Rammebetingelsene er fastsatt i lovteksten, mens detaljreguleringene skal skje gjennom utfyllende forskrifter. Nedenfor følger en oversikt over gjeldende forskrifter pr. 1/ inndelt etter emneområde. Hjortevilt og bever Forskrift av 30/ Forskrift av 1/ Forskrift av 24/ Om oppdrett av hjortevilt i innhengning. Om forvaltning av hjortevilt. Om prøving og godkjenning av ettersøkshund til jakt på elg, hjort og rådyr. Jakt og fangst. Våpen og ammunisjon Forskrift av 19/ Om viltforvaltning på statsgrunn. Forskrift av 2/ Om bruk av fangstredskaper. Forskrift av 1/ Om korttyper og prisrammer for innlandsfiske, småvilt- og villreinjakt i statsalmenning. (fastsatt i medhold av 25 og 29 i fjelloven). Forskrift av 6/ Om alminnelige jakttider og jaktmåter m.v. for jaktsesongen fra 1. april 1992 t.o.m. 31. mars Forskrift av 16/ Om våpen og ammunisjon for storvilt- og småviltjakt, skyteprøve for (sist endret 6/2-1992) storviltjegere. Forskrift av 28/ Om aldersgrense for å utøvejakt. Skadegjørende vilt. Rovdyrfelling. Erstatning Forskrift av 28/ Om erstatning for hjorteviltskader og økonomisk støtte til forebyggende tiltak. Forskrift av 16/ Om felling av viltarter som gjør skade. Forskrift av 15/ Om innsamling av egg og dun. Forskrift av 9/ Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe. Jaktretten. Organisering Forskrift av 24/ Forskrift av 24/ Om gjennomføring av bestemmelsene om sammenslåing for å oppnå minsteareal for hjorteviltjakt i viltlovens 38. Om gjennomføring av bestemmelsene om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde i viltlovens 37. Diverse Forskrift av 31/ Om autorisasjon av preparanter. I tillegg til forskriftene er det gitt en rekke rundskriv med retningslinjer på de forskjellige områder. Norsk viltforvaltning i internasjonal sammenheng Norges internasjonale forpliktelser i miljøvernet blir stadig fokusert. Blant annet har Bern-konvensjonen spilt en betydelig rolle i norsk viltforvaltning. Bern-konvensjonens formål er å verne om europeiske arter av ville dyr og planter, samt deres levesteder. Det legges særlig vekt på beskyttelsen av truede og sårbare arter. Konvensjonen trådte i kraft i 1979 og pr har over 28 land tiltrådt den. Artene som konvensjonen omfatter er listet opp på ulike lister: 18

19 1. Liste over plantearter som skal totalfredes. 2. Liste over fugler og pattedyr som skal totalfredes. 3. Liste over fugler og pattedyr som det kan være behov for å samarbeide om forvaltningen av. 4. Liste over jakt- og fangstmetoder som skal forbys i de land som godkjenner konvensjonen. Rapporten fra "Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling", og Norges oppfølging gjennom behandlingen av Stortingsmelding nr. 46 ( ) "Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport", understreket verdens miljøutfordringer, herunder behovet for bevaring av naturens artsrikdom. På miljøverkonferansen i Bergen i 1990 ble det gitt tilslutning til "føre-var prinsippet" som grunnleggende for all politikk og strategiutvikling i miljøvernet. Dette prinsipp må også legges til grunn for viltforvaltningen. Forut for den store miljøvernkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 utarbeidet Norge rapporter om status for det biologiske mangfold i Norge. Her fremgår at Norge har 79 virveldyr-arter (ekskl. fisk) som regnes som direkte truede, sårbare, sjeldne eller usikre. Biodiversitetskonvensjonen som ble undertegnet av Norge i Rio de Janeiro 9. juni 1992 fastslår at landene skal verne om og foreta en bærekraftig bruk av det biologiske mangfold. Jegerregisteret (viltlovens 26, nr. 7) Ved kongelig resolusjon av 25. februar 1983 ble det bestemt opprettet et sentralt jegerregister i samsvar med konsesjon av 30. mars 1982 gitt av Datatilsynet. Fra og med jaktåret 1982/83 har man i Direktoratet for naturforvaltning arbeidet med å bygge opp dette jegerregisteret. Nøkkelen i dette registeringsarbeidet har vært fødselsnummeret (dato, måned, år, personnummer) som jegerne har fylt ut på jegeravgiftsblanketten. Jegerregisteret besto 1. april 1985 av totalt personer. Av disse var 98,4 prosent menn og 1,6 prosent kvinner. Dette var personer som hadde løst jegeravgiftskort, og som var registrert i et av de årene registreringen hadde pågått. Det er dermed ikke sagt at alle hadde gått på jakt i alle de tre årene. Da jegerregisteret ble lukket 1. april 1986, var det registrert ca jegere. Av jegerregisteret kan man finne ut hvor mange jegere som bor i den enkelte kommune og det enkelte fylke. Jegeregisteret er nødvendig etter at obligatorisk jegerprøve ble innført for alle førstegangsjegere fra 1. april Samtidig som jegerprøven ble innført, ble jegerregisteret lukket. Det vil si at fra 1. april 1986 er ikke jegeravgiftskort lenger utlagt på postkontorene, men blir sendt ut fra direktoratet til alle som står i jegerregisteret. Førstegangsjegeren må derfor bestå jegerprøven før han kan komme inn i jegerregisteret. Når jegerprøven er bestått, blir dette registrert i jegerregisteret, og vedkommende får tilsendt jegeravgiftskort. Jegerregisteret er til stor nytte i forbindelse med jaktstatistikken. Det gir muligheter til spesialundersøkelser som for eksempel jaktinteressene i forbindelse med vassdragsreguleringer, jegernes reiser i forbindelse med jakt, jaktformer, bruk av våpen og ammunisjon osv. Skulle noen være så uheldig å miste sitt jegeravgiftskort, vil vedkommende nå kunne få utstedt et duplikat fra direktoratet. Dersom en person tre år på rad ikke jakter og derfor heller ikke betaler jegeravgift, vil vedkommende ikke lenger få tilsendt jegeravgiftskort. Han står fortsatt i jegerregisteret, men må ta kontakt med direktoratet når han på ny skal betale jegeravgift. Bruken av personalopplysninger i registeret er underlagt strenge regler fra Datatilsynet. 19

20 Fylke Totalt registrerte Antall som betalte Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet Tabellen viser fylkesvis oversikt over antallet registrerte jegere i det norske jegerregisteret og antallet som betalte jegeravgift i jaktåret 1991/1992. Opplysningene stammer fra februar Jegerprøven (viltlovens 39) Ved kongelig resolusjon av 20. desember 1985 ble det fastsatt forskrift om innføring av obligatorisk jegerprøve for alle førstegangsjegere fra og med 1. april Bortsett fra kravet om bestått obligatorisk skyteprøve for å kunne drive storviltjakt var det i vårt regelverk ikke tidligere stilt spesielle krav om kunnskap eller ferdighet for å kunne utøve jakt. En jegerprøve er holdningsskapende og sikrer et visst kunnskapsnivå hos de fremtidige jergerne. Dette er viktig på bakgrunn av lovens krav om forsvarlig og human jakt. Økningen i antall jegere har også aktualisert behovet for opplæring. Jegerprøven gjelder alle førstegangsjegere. Som førstegangsjeger regnes den som vil utøve jakt uten å kunne godtgjøre å ha betalt jegeravgift for en tidligere sesong. Personer som har fylt 16 år etter 31. mars 1986, må i alle tilfeller avlegge jegerprøve. I den utstrekning det er kapasitet til det kan også andre enn førstegangsjegere få avlegge prøven frivillig. Jegerprøven kan avlegges fra den dag vedkommende fyller 14 år. Personer under 16 år trenger ikke avlegge jegerprøve for å delta i jakt sammen med myndig jeger, forutsatt at deltakelsen forøvrig er i samsvar med forskrift om aldersgrense for jegere. Fylkesmannen kan etter søknad gi personer over 16 år inntil ett års utsettelse med å ta praktisk kurs dersom det ikke er kurstilbud i rimelig nærhet. Personer som er fast bosatt i utlandet, trenger ikke å avlegge jegerprøve dersom de på oppfordring fra viltmyndighetene kan dokumentere at de fyller vilkårene for å drive tilsvarende jakt i sitt bopelsland. Jegerprøven består av en skriftlig teoretisk eksamen og et praktisk kurs. Personer under 18 år må ha særskilt dispensasjon fra politimesteren etter våpenlovens 29 eller samtykke fra den som har foreldreansvaret, til å gjennomgå det praktiske kurset. 20