Ordet viltvoksende er ikke tilfeldig valgt, ordet gir gjerne assosiasjoner til natur eller uterom, noe som vi etter hvert skal komme tilbake til.

Transkript

1 Kultur- og kirkedepartementet innstiftet i forbindelse med feiringen av Arne Nordheims 70-års jubileum i 2001, en musikkpris som i år altså deles ut for tiende gang. Juryen har i år bestått av Hild Borchgrevink, Peter Tornquist og undertegnede Asbjørn Schaathun. For å karakterisere årets prisvinner vil det være altfor lett å ty til den språklige klisjéen om at vedkommede har en personlig stemme - selv om dette i kveld ville være den korteste og letteste måten å gi et omriss av det omfattende og viltvoksende kunstnerskap som årets prisvinner har bidratt med. Ordet viltvoksende er ikke tilfeldig valgt, ordet gir gjerne assosiasjoner til natur eller uterom, noe som vi etter hvert skal komme tilbake til. Som talsmann for juryen tillater jeg meg å anvende en av mine egenkonstruerte aforismer med respekt, den eneste som overhodet kan anvendes og det er : overraskelser kommer alltid fra uventet hold - og for juryen var det i denne sammenheng enstemmig jubel over å oppdage at, jo, vi ble utsatt for en attakk fra uventet hold gjennom plutselig å gjen-oppdage kveldens prisvinner som i sin stadige tilstedeværelse via sin ettervert store produksjon, stadig klarer å utforske nye sider av sitt univers. Altså, dette merkelige kastemerke i pannen man ofte finner hos store kunstnere; blandingen av foranderlighet og på godt norsk stayer-evne - eller, lagt ut på en annen måte: tilstedeværelse og flyktighet!

2 For å parafrasere den danske filosofen Søren Kierkegaard: En karriere må leves forlenges men forståes baklenges. Og i dette tilfelle står vi overfor et ouvre som er både omfattende og svært forskjellige i sine former og sine uttrykk. Han for det er en han - er en modig komponist som våger å dvele, ikke via den moderne dveling som teknologien byr på hvor mønstre lagres i bit-form og gjentas i det uendelige men ekte dveling som har å gjøre med å bringe publikum i kontakt, via lydlige tilstander som stadig er i forandring - i intelligent gjentagelse, vil jeg kalle det bringe publikum i kontakt med kroppslige og mentale tilstander, som bokstavelig talt åpner opp for refleksjon, ettertanke og kontemplasjon. Han oppfordrer oss til å lytte innover. Det er en hel masse naturlyrikk i hans musikk. Lyttingen innover finner sitt speilbilde i naturen hvor han viderfører en lang tradisjon tilbake til Grieg - for ikke å si Waldemar Thrane med sin innledende lur til Aagots fjellsang i Et Fjeldeventyr - ved å være naturnære, ved å forsøke å gjenskape stemningsmettede øyeblikk og uterom både akustisk og senere altså både visuelt og fysisk. Men der hvor Grieg gjerne gir oss en rask skisse, en kortfattet stemning velger vår komponist å dvele. Reisen innover tar tid. Med et voldsomt fokus på tilhøreren og opplevelsen har han på mange måter tangert og satt ut i livet komposisjoner og prosjekter som både foregriper og utdyper virkemidler som langt senere har vist seg å tilhøre mere sentrale kunst- og musikkarenaers nye uttrykksformer; Her kan nevnes både såkalte stedspesifikke prosjekter, installasjoner og uortdokse arenaer - det siste var undervannsmusikk i et svømmebasseng! Og etter det jeg husker var det også snakk om et stort mobilt ateliér formet som et egg som man kunne flytte rundt som et sted for mobile kunstneriske aktiviteter

3 Han er altså et eksempel på en komponist som altså ikke kvier seg for å anvende ukonvensjonelle arenaer eller lokale krefter og utøvere, men hele tiden våger å melde seg til bruk for et publikum. Arbeidet i det lokale må understrekes; som et forbilledlig eksempel for sine kolleger har han i sin produskjon klart å viske ut skillet mellom høy og lav musikk, det hele går opp i en høyere enhet gjennom viljen til formidling. I musikk og tale fra komponisten legger juryen merke til en fokusering på publikum gjennom opplevelsen. Dette nedfeller seg f.eks. konkret i ønsket om å kunne formidle musikken også i det tredimensjonale rom og ikke bare via det titteskapet som vi møter i en konsertsal. Dette finner vi f.eks. i orkesterverket det er kje snøen som fell, det er me som stig fra 2006, hvor også tittelen alluderer til en følelse av vektløshet som er med på å formidle prisvinnerens oppfatning av musikken som en fysisk substans som kan formes og oppleves i rommet, og i beste fall omfavne tilhøreren. Allikevel arbeider han med klare og tydelige musikalske byggestener, hvor melodien ofte står i sentrum. Disse to ofte motsridende musikalske elementer, rom og melodi, har han i sine senere verker sammenføyd med stor integritet og originalitet! Til og med tittlene hans er en del av uttrykket; og her er det ingen modernistisk berøringsangst i titlene, ingen redsel for kroppsnære titler. Titler som kan provosere mang en urban estet som drømmer om at kunsten skal gjenspeile en helt annen virkelighet. Hør bare: Du er elska Du, bli her Einsam/Omfamna Eit under og ei tåra Farvel, grenser Syng, smerte

4 Kveldens komponist faller utenfor formater. Ikke som hos mange modernistisk betonte komponister hvor dette nærmest er deres grunn til å være som det heter i filosofen, men heller som et utslag av en naturfølelse, et panteistisk gudssyn hvor det gjelder å komme i kontakt med det som er både innenfor og utenfor oss, uansett virkemiddel. Etter juryens syn et forfriskende ekte musikalsk fundert prosjekt. Prisvinneren har konsekvent gjennom en stor produksjon skjelet hverken til motemessige eller sentralistiske forestillinger om hva en komponist skal eller bør være. Dette er et av de sikreste kjennetegn på en ekte kunstner nemlig at han eller hun viser oss det eneste vedkommende kan vise, nemlig en annen måte å være kunstner på. Dette mener juryen årets prisvinner gjør til fulle. Jeg tillater meg å gjette at årets prisvinner vil si at han bare har vært seg selv. Hvorvidt man skal få betalt bare for å være seg selv i fremtiden, vil vi måtte overlate til de bevilgende myndigheter eller eventuelle mesenater. - Kveldens pris er imidlertid en bekreftelse på at dette, i hvert fall på en kveld som denne, fremdeles lar seg gjøre; Tusen takk, Magnar Åm for at du fortsetter med å være deg selv og gratulerer med Nordheim-prisen for 2009!

5