Kjære landsrådsdelegater og alle fremmøtte medlemmer av Allmennlegeforeningen!

Transkript

1 Kjære landsrådsdelegater og alle fremmøtte medlemmer av Allmennlegeforeningen! Velkommen til Allmennlegeforeningens landsrådsmøte. Velkommen også til landsrådsmøtets gjester: President i Legeforeningen Hege Gjessing Leder av Overlegeforeningen Jon Helle Leder av Yngre legers forening Johan Torgersen Leder av Leger i samfunnsmedisinsk arbeid Ernst Horgen Fra styret i Praktiserende spesialisters landsforening Raymond Mortensen Fra styret i Nordland legeforening Ingrid Schrøder Hansen Leder av Norsk medisinerstudentforening Bjørg Bakke Leder av Norsk forening for allmennmedisin Marit Hermansen Sentralstyremedlem Cecilie Risøe Og fra Legeforeningens sekretariat; Direktør i avdeling for jus og arbeidsliv Anne Kjersti Befring Direktør i medisinsk fagavdeling Bjarne Riis Strøm Direktør i samfunnspolitisk avdeling Jorunn Fryjordet Fagsjef i avdeling for jus og arbeidsliv Hanne Riise-Hanssen Kommunikasjonssjef i samfunnspolitisk avdeling Knut E. Braaten Velkommen også til redaksjonsutvalget for festskriftet til 75-års jubileet og til tidligere ledere av foreningen som har bidratt til festskriftet. Jeg gjør oppmerksom på at presse er til stede på vårt landsråd, som er et åpent møte. Det sittende styret er inne i sitt andre og siste arbeidsår. Det skal velges nytt styre på møtet i dag, med tiltredelse 1.september. Det antas kjent at jeg ikke stiller til gjenvalg. Til min forundring fant til og med Dagens Medisin det verdt å ha et oppslag om dette. Jeg får ta det som et positivt tegn på at jeg er blitt lagt merke til. Det er mye mediehenvendelser, jeg synes det er moro. Noen gjengangerhenvendelser blir jeg imidlertid litt sliten av. Ikke fordi jeg synes det er ugreit å svare, men fordi jeg synes det er rart at media ikke synes å stille kritiske spørsmål til de som angriper fastlegene. Det dreier seg dels om alle de med særinteresser som fremmer påstander om at fastlegene kan for lite om akkurat deres interesseområde. «Fastlegene kan for lite om (fyll inn det som passer).» Spørsmålet som burde stilles, er hvordan dette skal balanseres mot kravene til fastlegers breddekompetanse. Det er så lettvint å mene at fastlegene burde kunne mer om alt. Jeg skulle ønske det var større oppmerksomhet på verdien av breddekompetanse. Dels dreier det seg om talspersoner for annet helsepersonell som hevder å ville avlaste fastlegene, men som egentlig vil ha tilgang til det de oppfatter som godbiter fra fastlegens oppgaveportefølje. Jeg forundres stadig over at det ikke stilles kritiske spørsmål til de som fremmer slike synspunkter. Hvorfor har de ikke drøftet med fastlegene hva fastlegenes behov er, før de tilbyr å avlaste oss? Hvorfor er det bare det de ser som prestisjeoppgaver som de ønsker å overta? Det skal som sagt velges nytt styre på møtet i dag. Men det gjenstår over fire måneder av nåværende styres funksjonstid. Vi skal arbeide ufortrødent videre denne tiden, og jeg vil nå omtale en del aktuelle politiske saker.

2 Jeg vil først si noe om fastlegeforskriften, som var fjorårets store kampsak. Da revidert fastlegeforskrift ble presentert 29.august i fjor, var det en forskrift som var vesentlig endret i forhold til departementets forslag fra desember Forslaget fra 2011 ville ha ødelagt fastlegeordningen. Den vedtatte forskriften som kom i august, er til å leve med. Bestemmelser som ville trukket fastlegen bort fra pasientene, var blitt fjernet eller endret. Et annet hovedgrep som ble gjort, er at fastlegen ifølge den fastsatte forskriften skal vurdere og prioritere pasientenes behov, ikke pliktmessig levere på «bestilling». Men forskriften er fortsatt utfordrende for fastlegene i den forstand at det er kommet mange nye forpliktelser. Det er imidlertid ingen ledig kapasitet i fastlegeordningen, slik at det er avgjørende med tiltak for å øke kapasiteten i fastlegeordningen, for at tilbudet til pasientene reelt sett skal bli bedre. Det er nødvendig å arbeide videre med både kapasitet, kompetanse og kvalitet. Vi trenger en opptrappingsplan for fastlegeordningen. Allmennlegeforeningen har sammen med NFA laget en beskrivelse av hva en opptrappingsplan for fastlegeordningen bør inneholde. En opptrappingsplan bør ikke bare ha fokus på økt kapasitet, men også på kompetanse og kvalitet i fastlegeordningen. En opptrappingsplan for fastlegeordningen kan gi befolkningen et enda bedre helsetjenestetilbud. Beskrivelsen av hva opptrappingsplanen bør inneholde, er overlevert Legeforeningen for at dette kan få tilslutning som hele Legeforeningens politikk, ikke bare være noe allmennlegene ønsker seg. Foreningen kan imidlertid ikke lage en opptrappingsplan alene. For å få gjennomført en opptrappingsplan, vil det nemlig kreve vilje til å tilføre fastlegeordningen mer ressurser, ikke bare mer personell, men også finansiering av flere og bedre tjenester. Det er en vesentlig strukturell mangel ved finansieringen av dagens fastlegeordning, som kommer i tillegg til det at det ikke er tilfredsstillende hensyntatt at utgiftsveksten i fastlegepraksis de siste årene har vært langt høyere enn generell lønns- og prisstigning. Finansieringen ivaretar ikke behovet for vekst, verken det å få nye leger inn i ordningen eller økt arbeidsmengde per pasient. Det er blitt for vanskelig å komme i gang med ny fastlegepraksis. Det å få en ny fastlege i en kommune må i stor grad finansieres av de eksisterende legene ved å avstå fra basisfinansiering. Det er det som i realiteten skjer når kommunens innbyggere og dermed kommunens samlede basisfinansiering skal fordeles på flere fastleger. Så må en ny lege først investere i lokaler og utstyr, deretter starte med fulle praksisutgifter dersom legens praksisutgifter ikke subsidieres av de andre legene eller kommunen, men med innledningsvis beskjedne inntekter. Det kan gå lang tid før man oppnår balanse, for ikke å snakke om positivt resultat. Jeg mener at det er helt nødvendig å få på plass et statlig eller kommunalt etableringstilskudd ved oppstart av null-liste, og en inntektssikring de første årene. Det kan ikke være de eksisterende fastlegene som skal finansiere dette. Når arbeidsmengden per pasient øker, eller sagt på en annen måte, ved økt arbeidsmengde på samme listelengde, har legen mulighet for listereduksjon, men bare ganske få benytter seg av den muligheten. Det har nemlig den effekten at basisfinansieringen reduseres tilsvarende. En

3 lege som etter listereduksjon for eksempel fra 1500 til 1200 arbeider like mye som før ved å yte mer til hver pasient, vil oppleve et bortfall av årlig praksisinntekt på kr selv om legen arbeider like mye. Dette fenomenet vil bli verre jo større andel av totalinntektene basistilskuddet utgjør. Jeg mener at dagens finansiering innebærer et for stort økonomisk tap ved listereduksjon. Utviklingen de senere årene har også på andre måter vært særlig krevende for nyetablerte fastleger. Det gjelder ikke minst reduksjon og bortfall av SOP-ytelser, reduserte ytelser fra utdanningsfond II, og den store utgiftsveksten i fastlegepraksis som ikke har vært kompensert med økte driftsinntekter, men vært finansiert med en redusert lønnsutvikling for fastlegene. Fastlegeordningen er under svært god økonomisk kontroll, og den kontrollen har myndighetene misbrukt til å svekke økonomien i fastlegeordningen. At ordningen er under økonomisk kontroll betyr at den ikke vil vokse, ut over en beskjeden og underfinansiert økt tjenesteproduksjon fra dagens fastleger, hvis ikke veksten besluttes og budsjetteres. For å gi befolkningen mer og enda bedre fastlegetjenester, må økonomien i fastlegeordningen vokse, men på hvilken måte? Vi må ivareta både nåværende og fremtidige legers interesser. For å rekruttere leger som ønsker å bli gode fastleger, må økonomien være god nok til at nyutdannede leger både ønsker å starte et karriereløp som fastlege og ønsker å bli værende. Etablering av null-lister ser som sagt ut til å være særlig krevende. De som får anledning til å kjøpe en veldrevet praksis, kommer raskt i gang, men vi mangler gode løsninger for de som skal etablere null-lister. Rekrutteringsstillinger eller rekrutteringshjemler hvor legen selv kan velge mellom fastlønn eller næringsdrift, vil kunne gi en god start som allmennlege og gi mer effektive og smidige utdanningsløp. Jeg registrerer en økt interesse for fastlønte fastlegestillinger blant yngre leger, selv om bildet ikke er helt entydig. Jeg tror fastlønn er mest interessant i begynnelsen av en fastlegekarriere, mens man senere legger økt vekt på de større mulighetene man som næringsdrivende lege har til å utvikle praksisen faglig, medisinsk teknisk og kontorteknisk. Muligheten for å endre driftsform på et senere tidspunkt etter eget ønske, er derfor viktig. Rekrutteringsstillinger vil uansett ha et preg av midlertidighet. Det er et stort paradoks dersom vi skal ønske oss midlertidige stillinger for leger i spesialisering i allmennmedisin, mens leger i spesialisering på sykehus kjemper for faste stillinger. Ved fullført spesialisering må legene over i vanlig fastlegehjemmel eller annen allmennlegestilling, og jeg mener at det bør være en del av avtalen at man får rett til vanlig fastlegehjemmel i samme kommune ved godkjent spesialitet i allmennmedisin. Jeg har forhåpninger om at ALIS-utvalget, AF og NFAs utvalg for allmennleger i spesialisering, vil få en viktig rolle som talspersoner for våre yngre medlemmers interesser, noe som er viktig for å sikre en god fastlegeordning også i fremtiden. Den aller viktigste forutsetningen for vekst i fastlegeordningen, er at det må være vilje til offentlig finansiering av denne veksten. Dersom det er vilje til å finansiere nødvendig vekst i fastlegeordningen, vil Legeforeningen være villig til å drøfte forskjellige innretninger for dette. Det vil være helt umulig å gå til slike drøftinger med låste standpunkter. Turnustjenesten er nå omgjort til første obligatoriske del av spesialisering til alle spesialiteter, og fordeling av plassene er endret fra loddtrekning til søknadsbasert fordeling av plassene. Det gjenstår en god del ubesvarte spørsmål rundt hvordan søknadsprosessen vil fungere. Overgangen er krevende, og jeg registrerer betydelig uro blant de som nå skal ut i turnus.

4 Legeforeningens hovedoppgave er å ivareta våre nyutdannede legers interesser og passe på at de får en god start på sin yrkeskarriere som leger. Men samtidig vet vi at turnustjenesten også har bidratt til god legefordeling, og ønsker at den fortsatt skal gjøre det. Her må foreningen følge nøye med. Det vil fortsatt være en viktig rekrutteringsfaktor å tilby god turnustjeneste, både for å tiltrekke seg søkere, og for at leger etter turnustjenesten skal få lyst til å fortsette på samme plass. At basistjenesten formelt legges inn som første del av spesialisering, gjør det naturlig å vurdere om basistjenesten bør differensieres i forhold til hvilken spesialitet den er første del av tjenesten til. Jeg tror den diskusjonen vil komme ganske raskt, selv om tjenestens innhold i første omgang skal videreføres uten vesentlige endringer. Hvis vi skal lykkes med å rekruttere nye gode allmennleger, må de tilbys god veiledning. Hvis vi får tilslutning til at alle nye fastleger bør være spesialister eller i spesialisering i allmennmedisin, vil vi få en betydelig økning av antallet allmennleger i spesialisering. Da vil veiledningskapasiteten i allmennmedisin komme under betydelig press. Hvordan skal vi best disponere denne veiledningskapasiteten? Vi må kanskje finne en ny balanse mellom veiledningskapasitet til unge leger som allerede har bestemt seg for å bli sykehusleger, og veiledningskapasitet til de som ønsker å bli allmennleger. Hvor viktig er det egentlig at sykehusleger har minner om sitt halve år som turnusleger i kommunehelsetjenesten? Etter noen år vil det være fortidens allmennmedisin som sykehuslegene husker, og det kan skape en illusjon av at de kjenner et arbeidsområde som har utviklet seg videre. Bør vi tenke nytt om spørsmålet om alle leger må ha et halvt års praksis som allmennleger uansett valg av spesialitet og arbeidsområde? Bør vi heller legge mer økonomi og veiledningskapasitet i god spesialistutdanning til de som vil bli allmennleger? Rammeavtalen med KS ble prolongert til 31. desember 2012 i påvente av at ny fastlegeforskrift ble vedtatt. Rammeavtalen ble forhandlet høsten Det var en konstruktiv prosess, og partene kom til enighet om ny regulering av «korrigerende tiltak ved avtalebrudd». Dette var en oppfølging av fastlegeforskriftens bestemmelse om regulering av sanksjoner ved avtalebrudd. Det ble også gjort endringer av samarbeidsutvalgets funksjon der det presiseres at allmennlegene gjennom LSU skal involveres i kommunens samarbeid med lokalt helseforetak. Det ble også utarbeidet en veiledning om håndtering av voldelige og truende pasienter som utfyller fastlegeforskriftens nye bestemmelser om dette. Rammeavtalen med Oslo kommune ble også prolongert til 31. desember Avtalen ble sagt opp til reforhandling for første gang siden Forhandlingene ble ikke avsluttet i Det ble etablert en partssammensatt arbeidsgruppe som skal gjøre forarbeider til forhandlingene. Legevakt har stått på stedet hvil i mange år, til tross for tydelige utviklingsbehov. Det er vanskelig å forstå at legevakt ikke har vært mer fokusert i samhandlingsreformen, da kvaliteten på legevakt har stor betydning for samhandling med spesialisthelsetjenesten. Som kjent skjer de fleste akuttinnleggelser fra legevakt. Særavtalen med KS forhandles nå. Særavtalens bestemmelser om legevakt må endres. Hver eneste gang jeg møter medlemmer, særlig yngre allmennleger, konfronteres jeg med et raseri over det manglende vern mot urimelig vaktbelastning, og det dreier seg både om hyppige vakter, lange vakter, og plikten til arbeid etter nattevakt. Vi aksepterte dette sist avtalen ble reforhandlet i Men vi kan ikke akseptere det lengre. KS har fått tydelig beskjed om behovet for vernebestemmelser. Hvis vi ikke kommer til enighet, går særavtalen til nemnd.

5 Etter min oppfatning kan legevakttjenestene til befolkningen aldri bli tilfredsstillende uten at det tilbys gode arbeidsforhold for legene som skal utføre tjenestene. Legevaktarbeid skal være like lystbetont som annet allmennmedisinsk arbeid. Legevakt må være noe man gleder seg til, like mye som til vårt øvrige arbeid, ikke noe man kvier seg for og er glad hver gang vakten er overstått. Det er en helt nødvendig forutsetning for å kunne tilby gode tjenester. Bedre legevakttjenester vil forutsette vilje til å bruke mer økonomiske ressurser på å utvikle bedre tjenester. Vi vil oppnå mest ved et samspill mellom sentral og lokal avtaleutvikling, jeg har derfor oppfordret til å prøve å få til lokal avtaleutvikling på dette området. Når det gjelder øvrige allmennlegeoppgaver i kommunene, synes det å være en positiv utvikling når det gjelder legedekning på sykehjemmene, men utviklingen går for langsomt og det fortsatt er alt for stor variasjon. Allmennlegeoppgaver i kommunehelsetjenesten utenom fastlegevirksomhet bør i minst mulig grad utføres av fastleger i pålagt bistilling. Det må heller rekrutteres til disse stillingene på vanlig måte ved å tilby tilfredsstillende lønns- og arbeidsforhold. Det å bygge gode fagmiljøer for slikt allmennlegearbeid, gjerne interkommunalt, antas å være den aller viktigste rekrutteringsfaktoren. Slikt arbeid må få en høyere status gjennom rekruttering av leger med interesse for fagfeltet, basert på frivillighet. Eventuell bruk av pålegg må være en tidsavgrenset nødløsning. Kommunen vil etter hvert få en øyeblikkelig hjelp forpliktelse for helse- og omsorgstjenester som også vil innebefatte pasienter med behov for døgnopphold i kommunal institusjon. Kommunens plikt til dette, vil bety endringer for legetjenestene i kommunen. Noen kommuner er allerede i gang med slike tilbud, og flere står på trappene. Jeg mener det vil være klokt å engasjere seg i dette, både i allmennlegeutvalget og i lokalt samarbeidsutvalg for å medvirke til gode løsninger for pasientene, for befolkningen og for kommunehelsetjenesten. Her vil lokal avtaleutvikling være særlig viktig. Sist, men ikke minst: Vi må få fart på nødvendig IKT-utvikling. For å få dette til trenger IKT i helsetjenesten en overordnet statlig finansiering. I dag finansierer ulike deler av helsetjenesten sine fagsystemer, og må finansiere hver sin andel av IKT-utvikling for samhandling. Et slik «spleiselag» hindrer en overordnet plan for utviklingen, og hindrer nødvendig utvikling Situasjonen nå er en helt annen enn på samme tid i fjor. I fjor måtte vi bekjempe et forskriftsforslag som ville ha ødelagt fastlegeordningen dersom det ble vedtatt. Nå trenger vi positive virkemidler for å utvikle fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver i kommunen. Å kjempe for positive virkemidler krever en annen strategi enn å bekjempe negative virkemidler. Vi har en omfattende saksliste på dagens møte, og jeg vil avslutte min tale med å ønske et godt landsrådsmøte og en god debatt med lav terskel for å komme med synspunkter. Alle medlemmers synspunkter er viktig for oss, selv om bare landsrådsdelegatene har stemmerett når vedtaksforslag skal stemmes over. Godt landsrådsmøte!