Rotter og mus. Arnulf Soleng. Avdeling for skadedyrkontroll Nasjonalt folkehelseinstitutt

Transkript

1 Rotter og mus Avdeling for skadedyrkontroll 2007

2 1 Rotter og mus Innhold UTBREDELSE... 2 GLOBAL UTBREDELSE... 2 UTBREDELSE I NORGE... 2 GENERELL BIOLOGI... 2 KJENNETEGN... 2 LIVSSYKLUS... 4 SANSER... 5 Smak... 5 Lukt... 5 Hørsel og syn... 5 Berøring... 5 ATFERD... 5 Nattaktiv... 5 Rengjøring av pelsen... 5 Klatring... 5 Hopping... 6 Graving... 6 Svømming... 6 Gnaging... 6 Aksjonsradius og vandringer... 6 Sosial struktur og territorier... 7 Bolbygging... 7 Fødeopptak... 8 Neofobi... 8 Åtevegring... 8 ROTTER OG MUS SOM SKADEDYR... 8 SKADEVERK... 8 Hus og bygninger... 8 Søppelfyllinger... 9 Skip... 9 Fly... 9 Kloakknettet SYKDOMSSMITTE Tiltak mot smitte FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE INSPEKSJON Hva slags type gnager er det? Infestasjonsstørrelse Bolplasser og vandringsveier Utendørs områder SANITASJON SIKRING BEKJEMPELSE Feller Repellenter Biologisk bekjempelse Kjemisk bekjempelse Eliminering av smarte og vanskelige rotter/mus Resistens EVALUERING ILLUSTRASJONER BESTEMMELSESNØKKEL... 20

3 Rotter og mus 2 Utbredelse Global utbredelse Vi finner ulike arter av rotter og mus spredt over hele verden. Disse dyrene kan gjøre stor skade på menneskelige interesser, og de er derfor regnet som noen av de viktigste skadedyrene på verdensbasis. Dette gjelder spesielt brunrotta (Rattus norvegicus), svartrotta (R. rattus) og husmusa (Mus musculus / M. domesticus) som alle sannsynligvis opprinnelig stammer fra Asia, men som senere har spredt seg over store deler av verden med menneskets hjelp. Mus domesticus finnes ikke i Norge, men er vanlig sydover i de vestlige delene av Europa. Denne kan hybridisere med M. musculus. Rotter og mus er svært tilpasningsdyktige til ulike miljøer og ulike klima, noe som forklarer hvorfor disse dyrene er utbredt som skadedyr over hele verden. Utbredelse i Norge Brunrotte og husmus er utbredt over hele Norge, spesielt i tilknytning til mennesker. Det er disse to artene vi ofte finner i hus og bygninger. Liten og stor skogmus (Apodemus sylvaticus og A. flavicollis) kan også påtreffes i hus i de sørlige delene av Norge om vinteren, men de kan vanligvis ikke overleve i lengre tid innendørs. Svartrotta er mer uvanlig her i landet, men kan enkelte ganger påtreffes om bord på skip og i havneområder. Vanligvis vil brunrotta utkonkurrere svartrotta hvis de eksisterer i samme område. I Nord-Norge kan også rødmus (Clethrionomys rutilus) påtreffes i hus enkelte ganger. Generell biologi Kjennetegn Brunrotta, svartrotta, husmusa, stor og liten skogmus hører alle til musefamilien, mens rødmus tilhører våndfamilien. De tilhører alle gruppen gnagere (i motsetning til spissmusene som tilhører gruppen insektetere). Det mest karakteristiske kjennetegnet hos gnagerne er tannsettet. De store krumme fortennene, gnagertennene, sitter to i overkjeven og to i underkjeven (se Figur 1). Formen og størrelsen på gnagemerkene kan avsløre hvilken art av gnagere som har vært på ferde. Gnagertennene vokser kontinuerlig, og de er meget harde (hardere enn bl.a. bly, aluminium, jern og kobber). Tennene er meget skarpe, og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager. Rotter og mus har i tillegg svært sterk kjevemuskulatur, som i tillegg også kan jobbe raskt. En rotte kan bite ca 6 ganger pr. sekund. Dette forklarer hvorfor rotter og mus raskt kan gjøre stor skade på bygninger, møbler, klær, ledninger, kabler, vannrør, matvarer, dyrefôr osv. Figur 1. Gnagere har ett par med karakteristiske krumme gnagertenner i overkjeven og ett par i underkjeven. Bildet viser hodeskallen til en vånd.

4 3 Rotter og mus Tabell 1. Noen karakteristiske kjennetegn hos brunrotte og svartrotte. Kjennetegn Brunrotte (Rattus norvegicus) Svartrotte (Rattus rattus) Vekt: g. 200 g. Lengde (kropp): cm cm. Lengde (hale): cm (kortere enn kroppen, mørk overside cm (lengere enn kroppen). og lys underside). Snute: Butt. Spiss. Ører: Små, dekket med hår, når ikke ned til øynene. Store, hårløse i endene, når ned til øynene. Øyne: Små. Store og fremtredende. Pels: Alle farger, stivere enn svartrotta. Alle farger, mykere enn brunrotta. Ekskrementer: cm lange, butt i den ene enden, vanligvis skinnende svart, myk i opptil en dag. Opptil 1.2 cm lange. Noe mer buete enn brunrottas. Mat: Altetende, korn, 28 g/dag. Altetende, frukt/grønnsaker, 28 g/dag. Vann: ml/dag ml/dag. Atferd: Sky, neofob, nattaktiv. Sky, neofob, nattaktiv. Svømming: Meget god til å svømme. Kan svømme, men er ikke glad i vann. Hopping: 90 cm vertikalt. Over 1 m vertikalt. Klatring: Kan klatre. Meget flink klatrer. Bol: Hovedsakelig nedgravd. Inne i vegger, under tak, i trær. Livslengde: Ca 1 år. Lenger under optimale forhold. Ca 1 år. Lenger under optimale forhold. Kjønnsmoden: 2-3 mnd. 2-3 mnd. Antall unger pr. kull: Antall kull pr. år: 4-7. ca 6. Åpninger som bør tettes: >12 mm. >12 mm. Man skiller brunrotta fra svartrotta på størrelsen (se Tabell 1). Brunrotta er større enn svartrotta. Halen er kortere enn kroppen, og ørene er små og behåret helt ut til spissen. Svartrotta har derimot en hale som er lenger enn kroppen, den har smalere snute og større ører som er uten hår på spissen (se Figur 6). Man kan vanligvis ikke skille de ulike artene på pelsfargen fordi begge rottetypene kan opptre med stor variasjon i farge. Brunrotta har en noe stivere pels enn svartrotta. Skogmus har en spissere snute enn husmus, større ører, og øynene trer bedre frem (se Tabell 2). Liten skogmus har ofte en gulbrun flekk på brystet, mens stor skogmus har et karakteristisk gulbrunt halsbånd foran forbeina. Husmus kan gjenkjennes på et karakteristisk hakk på innsiden av gnagertennene i overkjeven i motsetning til skogmusene (se Figur 2). Figur 2. Husmus har et karakteristisk hakk på innsiden av fortennene (a), mens man ikke finner dette hos skogmus (b). Brunrotta veier normalt mellom 200 og 500 gram, og kroppen uten hale er cm lang. Halen er i tillegg cm. Svartrotta har en vekt på gram. Kroppslengden er cm, og halen er cm. Husmus veier bare gram, og kroppen uten hale er 6-9 cm. Halen er i tillegg 7-10 cm lang. Liten skogmus har en vekt på 8-28 gram, kroppslengden er 7-10 cm, og halelengden 7-9 cm. Stor skogmus veier gram, kroppslengden er 8-13 cm, og halelengden 9-13 cm.

5 Rotter og mus 4 Tabell 2. Noen karakteristiske kjennetegn hos husmus, liten skogmus og stor skogmus. Kjennetegn Husmus (Mus musculus) Liten skogmus (Apodemus sylvaticus) Stor skogmus (Apodemus flavicollis) Vekt: g g g. Lengde (kropp): 6-10 cm cm cm. Lengde (hale): 7-10 cm. 7-9 cm cm. Snute: Spiss. Spissere enn husmus. Spissere enn husmus. Ører: Små. Store. Store. Øyne: Små, ikke fremtredende. Fremtredende. Fremtredende. Pels: Alle farger. Alle farger, utydelig gulbrun brystflekk. Alle farger, tydelig gulbrunt halsbånd på brystet. Ekskrementer: 3-6 mm lange, spisse ender, 3-6 mm lange, spisse ender. 3-6 mm lange, spisse ender. harde etter 3 timer. Mat: Foretrekker korn, 3 g/dag. Frø, korn, insekter, småkryp Frø, korn, plantemateriale Spiser steder pr døgn, bare litt på hvert sted. Vann: 3-9 ml/dag, kan klare seg 3-9 ml/dag. 3-9 ml/dag. uten hvis den har mat med mer enn 15% fuktighet. Atferd: Nattaktiv. Nattaktiv. Nattaktiv. Svømming: Kan svømme. God svømmer. God svømmer. Hopping: Opptil 25 cm vertikalt. Hopper godt. Kan hoppe. Klatring: Klatrer godt. Klatrer, men ikke så godt. Klatrer godt. Bol: Generelt under/inne i ting, også nedgravd. Generelt under/inne i ting, også nedgravd. Livslengde: Ca 1 år. Ca 1 år. Ca 1 år. Kjønnsmoden: 5-8 uker. 5-8 uker. 5-8 uker. Antall unger pr. kull: Antall kull pr. år: Åpninger som bør tettes: >6 mm. >6 mm. > 6 mm. Generelt under/inne i ting, også nedgravd, og oppe i trær, fuglekasser. Livssyklus Rotter yngler om våren og høsten. Drektighetsperioden varer i 22 dager, og et kull består vanligvis av 8-12 unger, men opptil 20 unger har vært observert. Antall kull pr. år er 4-7. Rotter blir kjønnsmodne ved 2-3 måneders alder. Levetiden er vanligvis bare rundt ett år, men dette kan variere mye avhengig av miljøforholdene. I motsetning til rotter så yngler mus året rundt. Drektighetsperioden varer i 19 dager, og et kull består vanligvis av 4-7 unger. Også mus kan ha opptil 20 unger i enkelte kull. Antall kull pr. år er opptil 8. Ved 5-8 ukers alder er ungene selv kjønnsmodne. Levetiden for mus er omtrent ett år, men dette kan variere mye avhengig av miljøforholdene. Ungene hos både rotter og mus er avhengig av moren i de første 14 dagene etter fødselen. Skogmus yngler ikke inne i hus. Ved lave temperaturer så vil både rotter og mus produsere færre (og mindre) avkom. Allikevel er det slik at rotter og mus har en eksplosiv bestandsvekst. Man finner ofte høye tettheter av dyr, men under slike forhold har dyrene oftest dårlig individuell overlevelse. Den høye formeringsevnen til gnagere betyr at rovdyr, f.eks. huskatter, oftest ikke vil lykkes som biologiske kontrolltiltak. Et høyt antall generasjoner pr. tid har også konsekvenser for hvor hurtig en bestand kan utvikle resistens mot ulike rotte- og musegifter (rodenticider). Formeringsevnen til rotter og mus er begrenset av antallet hunner siden hver hann kan befrukte flere hunner.

6 5 Rotter og mus Sanser Med unntak av synet er alle sansene hos rotter og mus generelt godt utviklet. Smak Smakssansen er høyt utviklet hos rotter og mus, og de kan smake søtt, surt, salt og bittert. Dette kan medføre at dyrene ikke spiser åte som inneholder gift med spesiell smak. Det er imidlertid viktig å legge merke til at andre faktorer som åtens lukt, størrelse, fasong og konsistens også spiller inn når det gjelder å bestemme i hvor stor grad dyrene vil spise åten. Lukt Luktesansen er en av gnagernes viktigste sanser. De markerer objekter og vandringsveier med urin, og bruker luktesansen aktivt under navigasjon. De bruker også luktesansen for å finne mat, og til å skille mellom medlemmer av egne og andre kolonier. Man kan ofte legge merke til at enkelte åtestasjoner er bedre likt enn andre. Dette kan komme av selve plasseringen av stasjonen, men også være et resultat av at dyr har markert åtestasjonen med urin og ekskrementer tidligere. Hørsel og syn Rotter og mus har god hørsel, og kan høre frekvenser opp til hertz. De bruker høyfrekvente lyder til kommunikasjon. Rotter og mus har dårlig syn, og ser dårlig objekter som er mer enn 1 meter unna. Bevegelser kan imidlertid oppfattes på meters avstand. Rotter og mus er fargeblinde. Derfor har ikke fargen på åte, åtestasjoner og feller noen betydning for hvorvidt disse dyrene vil unngå eller tiltrekkes disse. Svært lyse objekter kan imidlertid stikke seg ut i miljøet og medføre at dyrene unngår disse. Berøring Rotter og mus har svært høyt utviklet berøringssans pga. sensitive kroppshår og følehår. Sammen med luktesansen er dette den viktigste sansen. Gnagere foretrekker derfor å bevege seg med et fast ubevegelig objekt langs siden f.eks. en vegg, og ikke ute på åpne flater. Et eksempel på at gnagere bruker berøringssansen i større grad enn synet er når de gjemmer seg inne i gjennomsiktige glassbeholdere fordi det føles lukket og trygt for dem. Atferd Nattaktiv Rotter og mus er hovedsakelig nattaktive dyr. De kan allikevel ofte sees på dagtid innendørs, spesielt i etablerte infestasjoner der antallet dyr er høyt. De liker seg i mørke og skyggefulle områder. De bruker luktesansen og berøringssansen for navigasjon, og kan i tillegg huske hvor mange muskelbevegelser de trenger for å komme til et bestemt punkt ( kinesthetic sense på engelsk). Rengjøring av pelsen Både rotter og mus steller og vasker pelsen sin. Det er vist at rotter kan stelle pelsen i opptil 20% av tiden de er våkne. Hos mus er dette tallet noe lavere. Denne atferden gjør at bruken av kontaktmidler kan være en vellykket bekjempelsesmåte. Selve idéen med kontaktmidlene er at rotter og mus skal få midlet i pelsen, og at det senere blir spist av dyrene når de rengjør seg ved å slikke på pelsen. Klatring Både rotter og mus kan klatre, og svartrotta er spesielt dyktig. Rotter kan klatre rett opp vegger om de ikke er for glatte, og de kan klatre på ledninger, tauverk, greiner osv.

7 Rotter og mus 6 Hopping En rotte kan hoppe opptil 90 cm vertikalt, og over en meter horisontalt. De kan også hoppe ned fra høyder på meter uten å ta skade. Mus kan hoppe opptil 25 cm vertikalt. Graving Brunrotter er også kjent for å kunne grave seg langt nedover i bakken. Slike hull og ganger har oftest en diameter på ca 8 cm, og finnes ofte nær vegger og under paller, containere og annet som står på bakken. For å finne ut om hullene er aktive kan man tette de forsiktig igjen med litt papir. Det er sjelden at husmus vil grave ganger, men i de tilfellene det skjer er det med en diameter på ca 2.5 cm. En annen gnager som ofte lager ganger på plener og under busker og trær men som ikke kommer inn i hus er vånd (se eget skriv: Vånd ). Svømming Både rotter og mus kan svømme, og spesielt brunrotter er svært dyktige. Det er vanlig å finne rottebol og utgravde ganger i elvebredder. Gnaging Rotter og mus gnager for å undersøke og utforske ting, for å komme til mat ved f.eks. å gnage seg gjennom emballasje, eller for å prøve å komme seg gjennom f.eks. en vegg. Det er også teorier som mener at selve gnagingen kan være en form for kommunikasjon mellom dyr, og at gnagingen har noe med selve territoriet å gjøre. Gnagingen er i alle fall en viktig atferd som dyrene bedriver i opptil 2 % av sin våkne tid. Man har ofte lurt på hvorfor rotter og mus ofte ser ut til å gnage på strømledninger og vannrør, og forklaringen kan ifølge enkelte være at disse ligner på plantestilker og greiner som dyrene gnager på i naturen. Tennene er skarpe og sterke, og de kan gnage seg gjennom mange forskjellige materialer som treverk, bly- og aluminiumbeslag, vinyl, plastikk og porøs betong. Gnagertennene hos rotter og mus er bøyd innover. Det betyr at de ikke kan klare å gnage på flate harde overflater, men at de er avhengige av ujevnheter og kanter for å begynne gnagingen. Aksjonsradius og vandringer En rotte har vanligvis en aksjonsradius på 8-30 meter, mens tallene for mus er 2-10 meter. Det er miljøet som bestemmer hvor langt dyrene vil bevege seg. Har de rikelig tilgang på mat trenger de naturlig nok ikke å bevege seg over store avstander. I tilfeller der matmangelen blir stor kan både rotter og mus foreta vandringer på hundrevis av meter. Det er viktig å huske på at rotter og mus forflytter seg i et tredimensjonalt rom, og at vertikale vandringer ofte skjer i bygninger. Både rotter og mus blir forflyttet med menneskets hjelp, f.eks. med varer som fraktes med f.eks. bil, tog og båt. En voksen mus kan krype under en dør hvis åpningen er litt mer enn 6 mm høy (se Figur 3), mens en rotte trenger en åpning på minst 12 mm (dette er basert på hodeskallens høyde).

8 7 Rotter og mus Figur 3. En voksen mus kan krype under en dør hvis åpningen er litt mer enn 6 mm høy. Sosial struktur og territorier Gnagere etablerer territorier, og markerer disse med feromoner i urin, ekskrementer og kroppssekreter. Størrelsen på territoriene vil variere avhengig av antallet dyr i bestanden og tilgangen på ressurser som mat og vann. Rotter og mus har en sosial struktur med dominante, subdominante og underlegne dyr. Det er oftest de største og eldste hannene i kolonien som dominerer, men også store gravide hunner kan være dominerende i en koloni. De dominante dyrene har ofte først tilgang på de beste områdene for bolbygging og fødeopptak. De underlegne vil oftest bli tvunget til å leve i områder lengre unna de primære matområdene. Disse vil i tillegg være i aktivitet og innta føde når de dominante individene er i ro. Underlegne individer kan ofte vandre ut av kolonien og danne egne nye kolonier. Bolbygging Både rotter og mus bygger seg bol/reir. I bolet sover dyrene, de føder unger og fostrer opp disse, de rengjør pelsen, og spiser mat som er hamstret. Bolet gir dyrene varme og beskyttelse mot det ytre miljøet og fiender. Et godt bygget og plassert bol er derfor svært viktig for overlevelsen til dyrene. Bolbyggingen er en meget viktig del av atferden til dyrene, spesielt om høsten når temperaturen synker. Gravide mus og rotter er også spesielt ivrige til å bygge bol, og det er vist at gravide mus kan ta over 150 turer ut pr. døgn for å samle reirmateriale. Det er en fordel for dyrene at bolet blir plassert på et område som er varmt, og som i tillegg er i nærheten av mat og vann. Man kan ofte finne muse- og rottebol i vegger, gulv, tak, langs vegger, under søppel og skrot, under maskiner som avgir varme. Rotter graver ofte bol utendørs under f.eks. containere, paller, planker osv som er plassert på bakken (se Figur 4). Figur 4. Eksempel på hvordan rotter graver ut bol og ganger i bakken.

9 Rotter og mus 8 Fødeopptak Rotter og mus er regnet som er altetende (omnivore), selv om frø og korn ser ut til å foretrekkes av brunrotter og husmus/skogmus. Svartrotter ser ut til å foretrekke frukt og grønnsaker. En voksen rotte trenger ca gram med mat pr. dag. Rotter er imidlertid svært avhengige av tilgang på væske for å overleve, og trenger ml vann daglig om ikke føden inneholder mye væske. Er maten tørr kan de allikevel ofte få i seg nok væske ved å slikke kondens på rør inne i bygninger. Fødeopptaket hos rotter skjer hovedsakelig tidlig og sent på natten. Husmusa trenger bare 3 gram mat pr. dag, i tillegg til 3-9 ml væske. Husmusa kan imidlertid klare seg uten vann i lang tid hvis den har rikelig tilgang på fuktig mat. Husmus er det som kalles sporadiske spisere, dvs. at de kan spise på forskjellige steder hver natt. Dette betyr at bare små mengder føde blir spist hvert sted, og dette har selvfølgelig konsekvenser for bekjempelse med giftig åte. Det er også viktig å være klar over at gnagere hamstrer mat i varierende grad (mus hamstrer mer enn rotter). Dette har betydning for valg av formulering når det gjelder bruk av forgiftet åte. Videre kan gnagere bli svært spesialisert i sitt valg av føde om de har rikelig tilgang på en bestemt type mat. Dette kan bety at man ikke klarer å få dyrene til å spise utlagt åte om man ikke samtidig fjerner dyrenes tilgang på annen mat. Neofobi Generelt er rotter eksepsjonelt neofobe, mens mus i mindre grad viser samme grad av skesis. Neofobi vil si at dyrene viser frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt. Rotter kan unngå ukjente ting og fremmed mat i lang tid, noe som er viktig å være klar over i forbindelse med utsetting av feller og utlegg av giftig åte. Selve neofobien er en naturlig atferd hos rotter (og til en viss grad mus) som øker muligheten for å overleve. Åtevegring En gnager vil oftest til å begynne med bare spise litt av ny ukjent mat som den kommer over, kanskje bare 10%. Blir dyret syk i løpet av det neste halve døgnet vil den oftest unngå slik mat senere. Dette fenomenet kalles sekundær åtevegring. Innføringen av rodenticider som inneholdt antikoagulanter som aktivt stoff medførte imidlertid at tidspunktet mellom fødeopptak og sykdom ble flere dager, og slik unngikk man problemet med sekundær åtevegring fordi dyrene ikke forbinder sykdommen med åten. Et dyr som ikke spiser utlagt åte i det hele tatt viser det vi kaller primær åtevegring. Rotter og mus som skadedyr Rotter og mus er regnet som noen av de viktigste skadedyrene på verdensbasis. Det er estimert at man i USA bruker rundt 250 millioner dollar på å bekjempe husmus hvert eneste år. I tillegg til den direkte økonomiske skaden de medfører har de potensiale til å spre sykdom. I tillegg er det svært vanlig at mennesker er redde for rotter og mus, og denne psykologiske delen skal man heller ikke overse. Skadeverk Hus og bygninger Når mus og rotter lever i og rundt bygninger medfører det nesten alltid konflikter med menneskelige interesser, og de kan medføre betydelige økonomiske tap spesielt i bygninger der næringsmidler lagres og produseres. Mus og rotter spiser nesten alt mulig, og de vil derfor spise på all slags mat og dyrefôr de kan få tilgang til. Man har derfor et direkte økonomisk tap på grunn av hva de spiser. I tillegg

10 9 Rotter og mus forurenser de mat og området rundt med urin og ekskrementer, noe som direkte kan ødelegge varene. Videre ødelegger de innpakninger for mat og dyrefôr, noe som kan være svært kostbart. I sommerhalvåret holder mange husmus til i parker og hager. Fra midten av august begynner disse husmusene å søke inn i hus og bygninger. Den største invasjonen er gjerne i midten av september. De fleste skogmus tilbringer hele året ute i det fri, men når de invaderer hus skjer dette normalt litt senere på året enn husmus-invasjonene. Skogmus yngler heller ikke inne i bygninger slik rotter og husmus gjør. Rotter og mus påfører strukturelle skader på bygninger pga. gnaging og bolbygging. De kan ødelegge vegger, gulv, dører og tak ved å gnage hull i disse. Man ser ofte skader i isolasjonsmaterialer inne i bygninger som følge av slike infestasjoner. Rotter og mus kan også gjøre store skader på møbler, klær, gardiner, bøker, malerier osv. Det er heller ikke ukjent at de kan gnage på vannledninger, og på den måten kan medføre vannskader. Noe av det alvorligste er at rotter og mus ofte gnager på strømledninger, noe som kan øke risikoen for kortslutning og brann. Datakabler og telefonledninger kan være spesielt utsatt. Skadeomfanget som gnagere gjør på bygninger er avhengig av flere faktorer: (1) Antallet dyr tilstede; (2) hvor lenge dyrene har vært i huset; (3) hvilken art av gnagere det er snakk om. Generelt vil én enkelt rotte gjøre større skade enn én enkelt mus i og med at selve dyret er mye større i seg selv og dermed også kan gnage kraftigere. Det er allikevel slik at også mus kan gjøre betydelig materiell skade ved sin gnaging. I tillegg kan mus lettere få tilgang til spesielle områder på grunn av sin beskjedne størrelse, samt at de kan være tilstede i en bygning i lang tid uten å bli oppdaget. Søppelfyllinger På søppelfyllinger der matavfall ikke sorteres ut finner rotter og mus rikelig med mat. I tillegg har de mange fine skjulesteder, samt få fiender på disse stedene. Antallet rotter kan bli svært høyt på enkelte slike søppelfyllinger. Vi finner ofte dyrene i ytterkantene av fyllingen i områder som normalt ikke berøres av maskinene som brukes. Ved en plutselig mangel på mat, f.eks. ved en innføring av kildesortering slik at matrester ikke lenger havner på søppelfyllingen, kan rottene sette i gang lange vandringer. Invasjoner av store mengder rotter til tettbygd bebyggelse er ikke uvanlig i slike tilfeller. Det er derfor viktig at man i slike tilfeller setter i gang en aktiv bekjempelse av rottene i god til før kildesorteringen settes i gang. Skip Det er ikke uvanlig at skip er infestert med rotter. Internasjonale karanteneregler krever derfor at skip i internasjonal trafikk er utstedt med rottesertifikater som viser at dyrene er under kontroll på skipet. Bekjempelse av gnagere på store båter kan imidlertid være en svært komplisert oppgave som trenger nøye planlegging og kjennskap til skipets konstruksjon. Fly Rotter og mus som kommer om bord på fly kan gjøre stor skade. Det er derfor viktig med en rask eliminering av eventuelle dyr. I tillegg er det svært dyrt for flyselskapene å ikke kunne bruke flyet som må stå på bakken til bekjempelsen er ferdig. De største problemene kan ekstremt neofobe rotter skape, og slike dyr kan være svært vanskelige å fange. Ved fangst av både rotter og mus brukes et stort antall av ulike felletyper. Ved bruk av varmefølsomt utstyr kan man lokalisere dyret nøyaktig. I enkelte tilfeller gasses også flyet når man ikke klarer å fange dyret på annen måte.

11 Rotter og mus 10 Kloakknettet Se eget skriv: Kloakkrotter. Sykdomssmitte I tillegg til å påføre mekaniske skader på bygninger utgjør rotter og mus en smitterisiko når det gjelder sykdommer som kan overføres til mennesker. Gnagerne har en atferd som ofte bringer dem i kontakt med både kloakk og søppelrester, samt fødevarer for mennesker og dyr. På verdensbasis er rotter og mus reservoarer for en hel rekke smittsomme virus-, bakterie- og parasittsykdommer, og de kan utgjøre en reell helsefare for mennesker. I Norge derimot er risikoen for smitte minimal, men allikevel blir det årlig registrert en del sykdommer som blir overført fra gnagere. Et viktig poeng er at husmus og rotter kan fremkalle alvorlige allergiske reaksjoner hos enkelte mennesker. Gnagere kan i tillegg bite mennesker, og der er estimert at minst mennesker bites av rotter i USA hvert år. Dette kan gi alvorlige sårskader spesielt på spedbarn. Tiltak mot smitte Enkle tiltak kan redusere risikoen for smitte av sykdom fra gnagere til mennesker. Ved rengjøring av bygninger hvor det har vært (eller er) gnagere bør det anvendes våt klut. Kosting og støvsuging kan føre til at partikler med sykdomsfremkallende agens virvles opp. For ekstra beskyttelse kan munnbind og gummihansker benyttes. Dette kan også vurderes ved annet arbeid der støvpartikler fra gnagerekskrementer kan virvles opp. Sykdommer som overføres gjennom ekskrementer fra gnagere kan også unngås ved rotte- og musesikring av bygninger, grundig rengjøring og sikker lagring av matvarer. For å unngå sykdomssmitte gjennom loppe- og lusebitt (gjelder ikke i Norge) bør man bruke insektmidler ved en eventuell kontakt med gnagere. Man bør også bruke hansker når man tar i gnagere for å unngå bitt både fra dyret selv og fra eventuelle lopper og lus. Forebygging og bekjempelse Enhver forebygging og bekjempelse av gnagere inneholder fem hovedpunkter som må følges om resultatet skal bli godt og effekten langvarig: 1. Inspeksjon. 2. Sanitasjon. 3. Sikring. 4. Bekjempelse. 5. Evaluering. Inspeksjon Selve inspeksjonen går ut på å bestemme om det er rotter eller mus som er tilstede. Man må videre få et overblikk over infestasjonens størrelse, samt finne de områdene som viser aktivitet av dyr. Det er viktig å finne hvor dyrene har bygget bol, samt de viktigste vandringsveiene til/fra bol og mat/vann. Dette er en forutsetning for å kunne starte opp bekjempelsen med sanitasjon, samt kunne velge riktig plassering og riktig antall åtestasjoner og feller. En av de alvorligste feilene som rapporteres fra USA er at man underestimerer antall dyr samt området dyrene benytter. Resultatet er ofte en mislykket bekjempelse med for få åtestasjoner og feller. Videre er en nøye inspeksjon av området utendørs viktig, samt finne de svake punktene ved bygningen som gjør at dyrene i det hele tatt kan komme seg inn.

12 11 Rotter og mus Hva slags type gnager er det? Enkelte ganger kan det være vanskelig å finne ut om man har et rotte- eller et museproblem. Bortsett fra størrelsen kan rotta gjenkjennes på sin nakne, skjellbelagte hale som ved haleroten er kraftig. Mus har en tynnere hale som i tillegg er hårete. Rotteunger kan være vanskelig å skille fra store voksne mus, men det er allikevel slik at selv de minste rotteunger er større enn de største mus. Rotteungene har i tillegg et valpelignende utseende med store poter, stort hode og gråaktig pels (se Figur 5). Figur 5. Forskjell på ung rotte og voksen mus. Ellers kan man ofte skille rotter og mus fra hverandre på avføringen. Avføringen fra rotter og mus er normalt svart av farge, men kan faktisk opptre i mange andre farger avhengig av hva dyrene har spist. Avføringen fra brunrotter er stor (størrelsen er selvfølgelig avhengig av dyrets størrelse) og rektangulær, cm lang, ofte butt i endene, vanligvis skinnende svart, og den kan holde seg myk i opptil en dag (se Figur 6). En rotte produserer vanligvis slike ekskrementer pr. dag. Svartrotta lager lignende avføring som brunrotta, men den er mer buet i fasongen. Avføringen hos mus er cm lang, spissere i endene, og de blir harde i løpet av 3 timer (50-75 stk per dag). Mus sprer ofte ekskrementene rundt om, mens rottene ofte samler sine på spesielle steder, såkalte rotte-toaletter. Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med rotte- og muselort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus. Flaggermuslort inneholder imidlertid bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den. Ved å løse opp ekskrementene i vann kan man også skille ekte ekskrementer fra objekter som kan ligne på disse, f. eks. fettrester rundt enkelte maskiner. Fettet løser seg ikke i vann, mens rotte- og muselort løser seg og man kan se at den inneholder pels fra dyrene. Ekskrementer fra amerikansk kakerlakk er såpass store at de faktisk kan forveksles med ekskrementer fra små mus. Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme om det er rotter eller mus man har med å gjøre. Både rotter og mus har fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Spissmus som er insektetere har fem tær på frembeina. Rotter etterlater et cm langt avtrykk av bakfoten, mens mus etterlater avtrykk av bakfoten som er ca 1 cm langt (se Figur 6). Både mus og rotter lager ofte slepespor av halen mellom fotavtrykkene. Både rotter og mus lager gnageskader på bygninger og inventar. Man kan ofte se på gnagemerkene om det er rotter eller mus som har forårsaket skadene. Hull etter rotter er ca 5 cm i diameter, og kantene er flisete. Mus lager vanligvis hull opptil 4 cm i diameter med små rene kanter. Merker etter fortennene hos mus er ca 1-2 mm i total bredde, mens tannmerkene etter rotter er ca 4 mm. Ved å legge ut en smørklatt dyrene kan gnage på kan man bestemme hvilken art som er tilstede basert på gnagemerkene de etterlater seg.

13 Rotter og mus 12 Figur 6. Ekskrementer fra henholdsvis brunrotte og husmus. Rotteekskrementene (12-25 mm lange) er mer butt i endene, mens museekskrementene (3-6 mm lange) er spisse i endene. Legg også merke til fotsporene. Infestasjonsstørrelse Det er viktig å få en oversikt over infestasjonens størrelse for derigjennom å kunne velge riktig bekjempelsesmetode. Er det kun enkelte dyr som har kommet inn, eller er bestanden av dyr svært høy? I det førstnevnte tilfellet kan man kanskje klare seg med bruk av feller, mens man i det andre tilfellet kanskje må bruke en kombinasjon av forgiftet åte og feller. Det kan ofte være vanskelig å bedømme infestasjonsstørrelsen, men man kan se etter gnagemerker, avføring, bolplasser, vandringsveier osv. Man kan ofte finne fettmerker eller kløemerker fra dyrene, spesielt der infestasjonen er stor. Inspeksjon for å se levende dyr gjøres spesielt om natten da dyrene er aktive. Det er viktig å være klar over at det oftest er mange flere dyr enn det man kan få inntrykk av etter en befaring på dagtid. Man kan høre pipelyder, gnaging, graving, slåssing og kløing i bygninger som er infestert av rotter og mus. Husmus har en karakteristisk stram lukt, og man kan derfor ofte lukte når bygningen er invadert av husmus. Døde dyr som råtner inne i vegger og under gulv kan i tillegg medføre svært vond lukt. Man kan strø talkum ut i områder der man antar at dyrene ferdes, og på den måten få et konservativt estimat angående antall dyr som er involvert.

14 13 Rotter og mus Et annet alternativ kan være å legge ut giftfri åte for derigjennom å få en oversikt over hvor mye som blir spist. Basert på dette kan man beregne antallet dyr det kan være snakk om. Dette vil imidlertid være svært avhengig av hvor mye annen mat dyrene har tilgang på. Bolplasser og vandringsveier Man kan ofte finne muse- og rottebol i vegger, gulv og tak, under søppel, skrot, paller og maskiner. Rotter graver ofte bol utendørs under f.eks. containere, paller, planker osv som er plassert på bakken. Rotter og mus lager stier som vanligvis er frie for støv innendørs, mens de utendørs er glatte og uten vegetasjon. Stiene merkes med urin. Urinen til rotter og mus er fluoriserende, og kan derfor sees under ultrafiolett lys. Bruk av dette utstyret krever imidlertid erfaring. Det er viktig å kunne finne disse bolene og vandringsveiene for å kunne utføre en effektiv bekjempelse med sanitasjon, sikring, gift og feller. Utendørs områder De fleste bekjempelsesprogrammer mot gnagere foregår innendørs. Det er imidlertid også viktig å finne ut om områdene utendørs kan opprettholde bestander av gnagere som kan trekke inn i bygninger på et senere tidspunkt. Slike områder kan være kloakknettet, vegetasjonsområder tett inntil bygningen, og andre områder som inneholder tilgang på mat og vann. Sanitasjon Bekjempelser av nesten hvilket som helst skadedyr krever sanitasjon om resultatet skal bli vellykket. Området utendørs og innendørs må ryddes for søppel og matrester slik at tilgangen på mat, vann og bolplasser reduseres. Høyt gress og busker tett inntil bygninger bør holdes nede eller fjernes. Alt som kan gi rotter og mus bolplass, f.eks. stabler med gamle bildekk, paller, esker osv bør fjernes. Nedfallsfrukt må fjernes, og eventuell kompost må sikres slik at rotter og mus ikke får tilgang på mat. Husk på at mating av fugler utendørs ofte også medfører at gnagere får tilgang på mat. Mat for hunder og katter utendørs kan også livnære store bestander av gnagere. Søppeldunker og søppelrom må gjøres rotte-og musesikre. Sanitasjon må også utføres innendørs. På lagerrom er det også viktig at man har en rotasjon av varer slik at ikke f.eks. en pall blir stående for lenge på samme sted. Rotasjon av varer kan forhindre oppbyggingen av store gnagerbestander i uforstyrrede områder. Det er også viktig at man i størst mulig grad plasserer ting opp fra gulvet (anbefalt minst 45 cm høyt), for derigjennom å lette renhold samt hindre at dyrene får tilgang på bolplasser og skjulesteder. Mat og fôr må sikres slik at dyrene ikke får tilgang til dette. Lykkes man i å fjerne all tilgang på mat, vann og bolplasser så kan man faktisk eliminere hele gnagerproblemet. Dette kan imidlertid være vanskelig i praksis, men det er viktig å gjennomføre dette så langt det lar seg gjøre. Husk at under bekjempelser må åten konkurrere med annen mat dyrene har tilgang på. Sikring Det viktigste tiltaket man kan gjøre for å redusere rotte- og museproblemer er å hindre dyrene i å komme inn i hus og bygninger. En bekjempelse som gjennomføres uten først å utføre sanitasjon og rotte/musesikring vil bare medføre at nye problemer raskt oppstår på nytt etter at bekjempelsen er over. Det er viktig å bruke rotte- og musesikre materialer som dyrene ikke kan gnage seg gjennom. Man kan allikevel ofte se at dårlig bygningsarbeid har gjort at gnagere har kommet seg inn selv om materialene som er brukt i seg selv er rotte- og musesikre. Det kan her nevnes et eksempel som dårlige sammenføyninger i hjørner.

15 Rotter og mus 14 Alle åpninger større enn 6 mm for mus og 12 mm for rotter bør stenges. Kjellervinduer må være hele og ventilasjonsåpninger bør sikres med kraftig metallnetting. Dører må slutte tett til karmen, og på steder som er spesielt utsatt for gnagere kan metallbeslag festes nederst på dørene for å hindre at dyrene gnager seg gjennom døra. Alle vegger må være fri for hull og større sprekker. Rørgjennomføringer sikres med betong, spesiallaget tettepasta eller galvaniserte plater (se Figur 7), og sluk tettes med rist. Kjellergulv bør være støpt. I områder med mye rotter i kloakknettet så kan man enkelte ganger oppleve at rotter får tilgang på bygninger gjennom toaletter. Her finnes det egne flappventiler som kan monteres i toalettets vannlås (se for øvrig eget skriv: Kloakkrotter ). Figur 7. Rørgjennomføringer tettes med galvaniserte stålplater, betong eller spesiallaget tettepasta mot gnagere. Husk at rotter og mus kan klatre, og at også åpninger høyt oppe på bygningen må tettes. Dette er områder på bygninger som erfaringsmessig ofte blir oversett. Greiner fra trær må derfor heller ikke henge inn over tak. Overgangen mellom grunnmur og vegg er ofte utsatt, og bør sikres tilstrekkelig. På spesielt utsatte bygninger kan man feste glatte metallplater på veggen, eventuelt legge inn områder med andre glatte materialer, f.eks. glatt maling, slik at dyrene ikke kan klatre opp. Slike sperrer bør være minst 40 cm brede, og må festes et godt stykke opp på veggen slik at dyrene ikke kan hoppe fra bakken og over dem. Rotter og mus kan også klatre på både inn- og utsiden av rør (f.eks. rør fra takrenner), og derfor må også slike installasjoner sikres. Netting i rør fra tak bør være festet slik at de lett kan tas av for å fjerne løv og skitt slik at ikke røret går tett. Det finnes også egne såkalte flappventiler som kan festes på slike rør. Disse åpner seg utover når vannet presser på, mens de ellers er stengt. Disse kan imidlertid ofte være problematiske i bruk i områder som er utsatt for snø og is. Rotter og mus kan også klatre på ledninger og tauverk, og slike installasjoner kan sikres med plater eller trakter som vist i Figur 8. Slike plater/trakter må stikke minst cm ut fra objektet som sikres. Selve festemekanismen for sikringen plasseres på motsatt side av der hvor gnagerne kommer fra.

16 15 Rotter og mus Figur 8. Som vist på tegningen kan rør, ledninger og tauverk sikres mot gnagere med trakter og plater som festes rundt objektet. Det er et stort marked tilgjengelig for personer/firmaer med god kunnskap innen rotte- og musesikring både når det gjelder design og bygging av nye bygg, samt sikring av eksisterende bygg. Flere vitenskapelige undersøkelser viser at rotte- og musesikring har en positive effekt, og reduserer sannsynligheten for at bygg blir infestert av rotter og mus betraktelig selv om ingen bygninger kan bli 100 % sikre. En del enkle løsninger bør innarbeides under selve oppføringen av nybygg slik at bygget blir mer sikkert med hensyn på invasjoner av rotter og mus. Dette kan være ting som valg av bygningsmaterialer, konstruksjon av rørgjennomføringer, dører, porter, ventilasjonsanlegg, ventiler, sluser mellom lager og produksjonslokaler osv. Det er enklere å gjennomføre en bedre rotte- og musesikring under design/bygging av bygninger enn det å komme inn for å gjøre det etterpå. Bekjempelse Selve bekjempelsen skal utføres med minste mulige risiko for miljø og helse (substitusjonsprinsippet), og kan basere seg på mekaniske, biologiske og/eller kjemiske bekjempelsesmidler. Feller Bekjempelse ved bruk av feller kan være effektivt når infeksjonen er liten, når giftig åte kan representere en fare for andre dyr og barn, når giftig åte kan forurense matvarer, når dyrene utviser åtevegring, og når eventuelle døde dyr kan representere et problem (oftest luktproblem). Feller kan være av flere typer; vanlig klappfelle som dreper dyret, og levendefangende feller som ofte kan fange flere dyr samtidig (disse må imidlertid ettersees daglig). Limfeller er ikke tillatt brukt mot gnagere i Norge. Klappfeller settes langs vegger der man under inspeksjonen har funnet ut at rotter og mus ferdes. Fellene plasseres slik at utløsermekanismen vender inn mot veggen (se Figur 9). Ofte vil det lønne seg å sette opp to feller ved siden av hverandre. Disse bør være ca 2-3 cm fra hverandre. Det er også slik at jo flere feller jo bedre blir bekjempelsen. Husk at aksjonsradiusen til rotter og mus kan være svært begrenset, og at fellene derfor må stå tett. Fellene bør ettersees så ofte som mulig, men ikke flyttes fordi dyrene da vil kunne bli mistenksomme. Man må ofte smøre seg med litt tålmodighet fordi dyrene vil unngå fellene i starten. Som åte på klappfeller kan man benytte mat som f.eks. peanøttsmør og sjokolade. Rotter og mus er stadig på jakt etter reirmateriale. Man kan derfor utnytte dette når det gjelder bekjempelse med feller. Fordelen er bl.a. at dyr som er vanskelig å få til å ta åte oftest vil bli tatt i feller på denne måten. Reirmateriale det her er snakk om kan være bomull, gress, dun, tøybiter, papir osv.

17 Rotter og mus 16 Figur 9. Skjematisk tegning som viser plassering av feller med utløsermekanismen inn mot veggen. Det bør være en avstand på ca 2-3 cm mellom feller som er plassert ved siden av hverandre. I tillegg til å bruke forskjellige åtetyper er det flere ting som kan gjøres for å øke sannsynligheten for å lykkes med feller. Tilvenning av dyrene til åte som festes på og rundt ikke-aktiverte feller er viktig. Dette er arbeidskrevende, men kan øke sannsynligheten for en vellykket bekjempelse til slutt. Fjerning av f.eks. nikotinlukt fra feller er også meget viktig slik som det tidligere er beskrevet i kursets del I. Fellene kan også kamufleres f.eks. ved å legge gress, papirstrimler og annet over. Selv om gnagere ofte blir omtalt som altetende (omnivore), kan de ofte bli svært spesialiserte om de har tilgang på spesiell mat. I områder hvor mange feller skal settes ut, og hvor man ikke vet hva dyrene spiser til vanlig kan følgende strategi være lur å følge: For tilvenning til åten festes tre til fire forskjellig åtetyper på fellene uten at fellene aktiveres. Åtene kan være av forskjellige typer som (1) åte som samsvarer med den antatte mattypen som dyrene spiser på stedet; (2) åte som næringsmessig supplerer maten de spiser; (3) reirmateriale og (4) naturlig mat for dyrene som f.eks. snegler, mark, korn. Man fortsetter å bruke bare de åtetypene som dyrene viser interesse for, eller alle sammen hvis alle typene blir tatt. Klappfeller kan med hell plasseres inne i åtestasjoner både som bekjempelsestiltak og som overvåkningstiltak. Inne i åtestasjoner er man sikker på at ikke andre dyr får tilgang til fellen, og fellen er i tillegg beskyttet mot ytre påvirkninger. Er allerede åtestasjonen utplassert i området fra før reduseres også dyrenes neofobe atferd. Klappfeller må festes enten i underlaget eller i andre gjenstander med f.eks. en metalltråd for å forhindre at dyr som bare får en fot eller halen i fellen kan dra den med seg. Bruk av levendefangende feller som kan fange mange mus på en gang er mye brukt i USA, og er regnet som et effektivt middel både i bekjempelser og overvåkning av gnagere. Repellenter Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort rotter og mus som f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske repellenter er heller ikke vist å være spesielt effektive mot rotter og mus. I forsøk der man har smurt repellenter på ledninger for å hindre gnag har dette ikke hjulpet. Det er nemlig slik at gnagerne lager en slags plugg med yttersiden av kinnene bak tennene når de gnager. Tungen er brettet opp innerst bak kinnene, og man antar derfor at de ofte faktisk ikke kan kjenne smaken på det de gnager på. Denne måten å gnage på forhindrer også at dyrene svelger uspiselige ting som plast, metall, tre osv. Biologisk bekjempelse Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak mot rotter og mus som kan anbefales.

18 17 Rotter og mus Kjemisk bekjempelse Kjemisk kontroll ved bruk av rodenticider er ofte effektivt. Problemet er risikoen for forgiftninger av andre dyr, fugler og mennesker, samt at døde dyr ofte blir liggende under gulv og inni vegger og forårsaker store luktproblemer. I tillegg kan man senere oppleve invasjoner med insekter som livnærer seg av de døde dyrene. To typer giftig åte benyttes: (1) antikoagulanter og (2) andre gifter som ofte har en mer akutt virkning. Preparatene kommer i forskjellige formuleringer som forgiftet fast åte, flytende åte eller kontaktmidler. For en nærmere beskrivelse av rotte- og musegifter se kursdel I, Kjemiske bekjempelsesmidler rodenticider. Ved valg av rodenticid så må man fortsatt ta hensyn til det såkalte substitusjonsprinsippet. Kan bekjempelsen foregå med en førstegenerasjons antikoagulant så skal man bruke denne. Risikoen for alvorlige forgiftninger av andre dyr, fugler og mennesker er mye høyere når man benytter seg av andregenerasjons giftene. Er ikke bekjempelsen vellykket, og man har en mistanke om at dyrene er resistente mot det første preparatet man har valgt så kan man prøve med et annet middel. Man skal bruke sikre åtestasjoner ved bruk av forgiftet åte der andre dyr og mennesker kan få tilgang. Åtestasjoner (og feller) må ofte brukes i stort antall og plasseres tett. I enkelte tilfeller bør det ikke være mer enn 2-3 meter mellom åtestasjoner/feller for mus, og ikke mer enn 7-12 meter for rotter. Dette er basert på den ofte begrensete aksjonsradiusen som disse dyrene oppviser. For retningslinjer angående bruk av rodenticider og åtestasjoner henvises det til kursdel I, Kjemiske bekjempelsesmidler rodenticider og Mekaniske bekjempelsesmidler. Eliminering av smarte og vanskelige rotter/mus Nedenfor er det satt opp 11 punkter som er vanlig å bruke i USA for å eliminere enkelte rotter/mus som har vist seg spesielt vanskelige å bekjempe. 1. Hvis mulig fjern enhver matkilde, om så bare for et døgn eller to. Dette øker sannsynligheten for at dyrene tar åte eller går i feller. 2. Vær gourmét, dvs. plasser mat av høy kvalitet (ferskt kjøtt, lever, fisk, reker) rundt og på åtestasjoner og feller. Når dyrene er vant til å omgås de mekaniske bekjempelsesmidlene øker sannsynligheten for at de tar forgiftet åte eller går i fellen. 3. La mat ligge rundt og på feller som ikke er aktivert. dette gjør at dyrene blir vant til fellen, og forbinder den med mat. Fellen aktiveres når dyrene tydelig omgås disse uten problemer. 4. Ved å tilby naturlig mat til dyrene kan den neofobe atferden reduseres. 5. Kamufler fellene, f.eks. i en eske med sagflis/spon. La åte ligge i og rundt esken og på fellen som ikke må være aktivert før dyrene viser at de ikke er redde lenger. 6. Identifiser den ressursen som er mest begrensende for dyrene. Er vann et problem for dyrene kan flytende åte være en løsning. Hvis det tydelig er mangel på reirmateriale kan det være lurt å plassere bomull, papirstrimler, tøybiter på fellene. 7. Bruk videokamera for å avsløre atferden til dyret når mennesker ikke er tilstede. 8. Bruk av gevær for å skyte dyret kan være en løsning. I tilfeller der enkelte rotter ikke lar seg fange på andre måter kan gevær være den mest kostnadseffektive måten å fjerne dyret på. Dette forutsetter at man kjenner til dyrets atferd når det gjelder hvor og når det beveger seg (se punkt 7). 9. Bruk av kontaktmidler kan være effektivt mot neofobe og sky rotter som ikke går i feller eller tar åte. 10. Bruk av varmefølsomme kameraer er brukt for å finne rotter på fly, og kan være et alternativ for å finne spesielt sky rotter. 11. Bruk av lydutstyr for å finne rotter. Usikkert hvor effektivt det er. Resistens Man skiller ofte mellom to typer resistens mot rodenticider: (1) fysiologisk resistens der tapet av effektivitet skyldes tilstedeværelsen av en type skadedyr med arvelig redusert følsomhet til giften; og (2) atferdsmessig resistens der dyrene unngår giften.

19 Rotter og mus 18 I den følgende teksten blir ordet resistens brukt om begrepet fysiologisk resistens. Siden 1958 har man funnet resistens hos brunrotte mot førstegenerasjons antikoagulanter i Storbritannia, Danmark, Nederland, Frankrike, Tyskland, Japan, USA og Brasil. Hyppigheten av resistens er vanligvis % i områder hvor den er utviklet. Resistens mot difenacoum (andregenerasjons antikoagulant) er funnet i syd i England. Resistens mot difenacoum og bromadiolon er funnet i Danmark. Siden 1961 har man hatt problemer med resistens hos husmus mot førstegenerasjons antikoagulanter i svært mange land. Mus fra ubehandlede områder har ofte en naturlig lav følsomhet mot disse rodenticidene. Svært høy grad av resistens i deler av Storbritannia, Sverige og Canada kan tilskrives et spesielt resistensgen hos husmus. Når en dyrerase er resistent mot en spesiell antikoagulant, og i tillegg er resistent mot en annen type gift som den tidligere ikke har vært eksponert for, da sier vi at dyrene viser kryssresistens. Data viser at gnagere som er resistente mot Warfarin ofte viser tilsvarende grad av resistens mot andre førstegenerasjons antikoagulanter, men mye lavere (ofte ubetydelig) kryssresistens mot andregenerasjons antikoagulanter. Warfarin-resistente mus viser imidlertid ofte en høy grad av toleranse også mot andregenerasjons antikoagulanten brodifacoum. Forebygging av resistens kan skje ved flere metoder. Maksimal bruk av ikke-kjemiske kontrollmetoder, og økt bruk av rodenticider som resistens sjelden utvikles mot vil motvirke oppbygging av resistente bestander. Hvis mulig bør man sørge for en total eliminering av rotte- eller muse-bestanden hver gang et rodenticid brukes. Hvordan situasjonen er med hensyn på resistens hos rotter og mus i Norge er ukjent, men vi vil gjerne ha opplysninger fra skadedyrbekjempere som mistenker resistens. Evaluering Enhver bekjempelse må avsluttes med etterkontroll for å finne ut om arbeidet har vært vellykket. I slike tilfeller går man gjennom en ny inspeksjon for å se etter tegn på aktivitet av gnagere. Dette kan være avføring, fotspor, samt gnag på giftfri åte som er satt ut. Ved fortsatt aktivitet må man finne årsaken til at bekjempelsen ikke var vellykket. Kanskje må de siste dyrene tas på en annen måte enn gift, f.eks. feller, fordi de av en eller annen grunn ikke vil spise av åten.

20 19 Rotter og mus Illustrasjoner Brunrotte (Rattus norvegicus) Svartrotte (Rattus rattus) Husmus (Mus musculus) Liten skogmus (Apodemus sylvaticus) Stor skogmus (Apodemus flavicollis)