ÅRRINGER. Innspill fra NORSKOG til Landbruksmeldingen

Transkript

1 ÅRRINGER Nr 25/ juni Innspill fra NORSKOG til Landbruksmeldingen Av Arne Rørå (Adm. dir. NORSKOG) NORSKOG avgir med dette sine synspunkter på hvilke områder vi mener bør vektlegges særskilt i arbeidet med meldingen. Innspillet er bygd opp av en generell innledning, hvorpå vi presenterer våre standpunkter innenfor hvert næringsområde. Disse standpunktene utdypes i fortsettelsen av dokumentet. Innledning Arbeidet med meldingen må etter vårt syn vektlegge landbrukets oppgave som leverandør til et moderne og bærekraftig samfunn. Langsiktig og økt produksjon av nødvendige råvarer, produkter og energi til en dramatisk voksende verdensbefolkning bør stå helt sentralt. Dette er også understreket av LMD i prosessen frem til i dag. Eierskapet til ulike grønne energibærere er tilnærmet i helhet knyttet til landbruket. Derfor bør landbrukets rolle som energileverandør vektlegges like sterkt som mat i fortsettelsen. NORSKOG registrerer uttalelser fra ulike departementer og fagdirektorater som tyder på manglende helhetsforståelse for de utfordringer verden står overfor. Vi viser i denne sammenheng spesielt til Direktoratet for naturforvaltning sine uttalelser om bioenergi og skogplanting som klart avviker fra det vi oppfatter som gjeldende politikk innen disse områder. I det videre arbeidet vil NORSKOG derfor understreke behovet for et enhetlig fundament for å sikre omforente strategiske veivalg. Det er begrenset nytte av en melding som treneres av øvrige aktører i offentlig forvaltning. Den reelle betydningen av denne meldingen avgjøres i sterk grad av politisk mot til å spisse strategisk riktige beslutninger, og av Regjeringens vilje til å gjennomføre dem. En sikker tapsstrategi er å unngå klare prioriteringer i diplomatiske forsøk på å tilfredsstille alle interesser. NORSKOG vil derfor oppfordre LMD om å ha skjerpet fokus på de høyest prioriterte målene, og analogt slippe oppmerksomheten fra de områdene som betyr mindre i helhetlig sammenheng. Det må foretas noen klare politiske valg i skjæringspunktet mellom bevaring av biologisk mangfold og forsøk på å løse klimautfordringene. Vi tør for vår del minne om at dette ikke er det første dokumentet som tar for seg strategier for økt aktivitet i skogbruket. Næringskomiteen har generelt over minst en tiårsperiode uttrykt tverrpolitisk enighet om at utviklingen i skogbruket er bekymringsverdig, noe som i 2006 resulterte i nøye utredede strategier for å snu utviklingen. Stortingsmelding nr. 39 og Klimakur av nyere dato underbygger nøyaktig den samme kursen for næringen, men da ut fra et annet resonnement enn tidligere. Sett i sammenheng betyr dette at økt aktivitet i skogbruket nå ivaretar et enda bredere spekter av nasjonale målsettinger. Allikevel er det få av strategiene fra 2006 som har blitt satt ut i livet.

2 NORSKOG mener at nå må de overordnede politiske målsettinger operasjonaliseres og rask handling må kunne forventes. For å opptre med besluttsomhet og presisjon er det en nærliggende tilnærming å studere effekten av forvaltningstiltak i våre naboland. Når Regjeringen finner grunn til samarbeid på like premisser for grønn kraftomsetning, der forutsetningene er høyst forskjellige, bør tiltak for økt bruk av skogressursene være et høyaktuelt korrektiv i utformingen av norsk tilnærming. NORSKOG mener det nå må være klart definerte og målbare produksjonsmålsettinger som blir førende for den samlede virkemiddelbruken, slik at vi evner å forene viktige samfunnsinteresser med landbruksnæringenes ønske om økt produktivitet. Situasjonen tillater ikke lenger målsettinger av triviell karakter, eller føringer uten forsvarlig grunnlag som hindrer effektiv men bærekraftig produksjon. NORSKOG vil også minne om at næringen er avhengig av kontinuerlig avsetning for større volumer. Dette skapes ikke av innenlands nisjeproduksjon i småskala, og det er heller ikke tid til å vente på nyetablering av norske industrielle avtakere. Det apparatet som er etablert for å håndtere tømmerressurser fra stubbe til sluttbruker vil evne både løft og utvikling, men tåler neppe en betydelig nedgangsperiode. Da kan det forventes at både kompetansen og innsatsviljen er borte fra næringen i lang tid fremover. Derfor vil NORSKOG poengtere at strategiene må ta utgangspunkt i umiddelbar kontinuitet og rask utvikling ikke tillate en nedgangskonjunktur for å snu situasjonen på sikt. Vi har stor tro på bioenergi i fremtiden, men det er langt fram til at bioenergietterspørselen kan dekke opp for behovet for avsetning av massevirke. Vi frykter at industrielt forbruk av massevirke kan avta raskere enn fremveksten av bioenergiindustrien. Dette tidsgapet må fylles ved at treforedlingsindustrien i Norge får akseptable rammevilkår og ved at virke ka eksporteres til andre markeder enn det norske. Rammevilkår for dagens industri for å sikre avsetning av alle sortimenter må være en del av en strategi for økt avvirkning. Både private og offentlige virksomheter innen skogsektoren er avhengig av kontinuerlig kunnskapsutvikling for å kunne utvikle seg. NORSKOG nærer en bekymring for fremtidig rekruttering av kompetanse og kapasitet til sektoren og mener at det er viktig at dette følges opp både med hensyn på studiestedenes kvalitet, hvordan studiestedene kan øke tilfanget av studenter og hvordan sektoren kan øke sin attraktivitet som arbeidsgiver. NORSKOG vil i fortsettelsen begrunne følgende anbefalinger, der hovedoverskriftene er i prioritert rekkefølge, sett fra næringens ståsted: Skogbruket 1. Sikre rasjonalisering av eiendomsstrukturen og effektiv drift.. a. Oppheve gevinstbeskatning ved salg ut av familie. b. Fjerne delingsparagrafen i jordloven. c. Oppheve prisreguleringen ved omsetning av skogeiendom. d. Oppheve boplikten for skogeiendom. 2. Legge til rette for aktivt og profesjonelt eierskap i skogbruket a. Innføre mulighet for fondsavsetning for enkeltpersonforetakene. b. Utvikle eiendomsstrukturen (se pkt 1). c. Fjerne formuesskatt på arbeidende kapital.

3 3. Øke konkurranseevnen og adgangen til moderne markeder a. Åpne for 60 tonn totalvekt og 25,25 meter lange vogntog der dette er mulig. b. Utvikle et effektivt nettverk av jernbaneterminaler. c. Effektiv kobling av jernbane til kaianlegg for båttransport. d. Utvide kaianlegg til egnet størrelse for store volumer. e. Sidestille finansieringsmuligheter for mindre kaianlegg med øvrige investeringer som har tømmertransport til formål. f. Stimulere til økt etterspørsel etter bioenergi. g. Gjøre flisstøtten fra LMD forutsigbar og langsiktig for å stimulere tyngre investeringer. h. Utvikle klimaoptimale systemer for å sette norske biologiske energibærere i arbeid der nytten er størst. 4. Vurdere om skogoppsynet bør restruktureres til opprinnelig modell. a. Få aktive eiere skaper behov for mobiliseringsevne. b. Vår modell er særegen for Norge og resultatene er dårlige. Tiltak for økt ressurstilgang og klimatilpasning 1. Øke skogens betydning for eierens økonomi. a. Målrette skatteverktøyet mot økt hogst, skjøtsel og investering i skog. b. Beholde dagens skogfondsordning 2. Øke plantetettheten a. Skjerpe skogoppsynets oppfølging av foryngelsesplikten. b. Intensivere opplysningsarbeidet om finansieringsmulighetene. 3. Stimulere til intensivert skjøtsel. a. Engasjere skogeiere for å øke forståelsen. 4. Øke uttaket av virke Tilleggsnæringer 1. Sidestille beskatning av enkeltpersonforetak og aksjeselskaper slik at eierform velges ut fra driftsmessige behov og ikke som følge av skattetilpasning. 2. Utvikle ordningen for bruk av skogfond til å gjelde alle former for investering i salg av grønn energi. 3. Gjøre strategiske valg som forplikter et samlet virkemiddelapparat. Begrunnelse for standpunktene Skogbruket 1) Sikre rasjonalisering av eiendomsstrukturen. Dagens eiendomsstruktur er tilpasset en epoke i historien som for lengst er passert. I analysene for å finne tiltak for økt avvirkning i 2006 fremhevet Skog og Landskap eiendomsstrukturen som et hinder for økt avvikning. Dette arbeidet var en gjennomgripende prosess i regi av Landbruksdepartementet, som involverte landets fremste fagkompetanse. Næringen hadde sterke

4 forventninger til dette arbeidet, og NORSKOG vil anbefale at dette materialet innarbeides i meldingen vi gir innspill til her. Gjennomsnittseiendommen i norsk skogbruk er på ca 500 dekar, og er ofte arrondert i spredte teiger. Med dagens fullmekaniserte driftsapparat er det lite effektivt og kostnadskrevende å betjene eiendommer innen denne kategorien. Små eiendommer betyr lite for eierens samlede økonomi, og blir i sterk grad ekstensivt forvaltet. Dette fører ofte til at store tømmerreserver står urørt og over tid får svekket kvalitet. Veksten er dessuten ikke optimal, og går på bekostning av karbonbinding og verdiskaping. en. Av landets skogeiendommer er under 300 av en størrelse som forsvarer ett årsverk. Grunnlaget for å ta en utdannelse og spesialisere seg som skogbruker er derfor i liten grad til stede med dagens eiendomsstruktur. Vi finner derfor grunn til å anbefale en gjennomgang av det lovverket som ligger til hinder for en strukturrasjonalisering innen skogbruket. Skogen må ha betydning for eierens økonomi for å bli tatt til anvendelse. I Sverige tok man tidlig konsekvensen av utviklingen og fjernet hinder for kjøp og salg. Dette medførte, mot all frykt, at utenbygdsboende eiere solgte til innenbygdsboende. NORSKOG ser ingen problemer med at skogeiere besitter skog i ulike kommuner. Beskatningen følger uansett kommunegrensene, og konsekvensen av eierskapet er større areal og en mer aktiv forvaltning. NORSKOG mener følgende endringer bør gjennomføres for å utvikle en sunn eiendomsstruktur: a) Oppheve gevinstbeskatning ved salg ut av familie. NORSKOG ser ingen rasjonelle forklaringer på hvorfor salg ut av familien skal beskattes hardere. Ordningen er naturligvis et kraftig stimuli for både eier og familie for å tilstrebe et salg innad i slekten, men det innebærer ikke uten videre en optimal produksjonsmessig løsning. At skogbrukere som ønsker å kjøpe opp areal til en drivverdig enhet avskjæres av selgers skattemessige motiver er etter vårt syn uheldig og vitner om mangel på forståelse for næringens oppgave i flere viktige verdikjeder. En utvikling av eiendomsstrukturen i landbruket må skje ved frivillighet. Det er mange kjøpere, men få selgere. Det vi har behov for er derfor stimuli som fremmer salg. Innføring av gevinstbeskatning ved salg virker derfor negativt i forhold til å løse en av næringens største utfordringer. Det er i dag ikke gevinstbeskatning hvis man selger et landbruksareal til tomteformål og gevinsten er under kr ,-. Selges arealet til landbruksformål er det imidlertid full gevinstbeskatning. NORSKOG finner ingen logikk i dette og mener at regelen står i kontrast både til målsetningen om jordvern og behovet for strukturutvikling. Dersom det ikke oppnås fullt fritak for gevinstbeskatning bør man vurdere om det kan innføres et fritak ved salg til landbruksformål. b) Fjerne delingsparagrafen i jordloven. En skogeier bør kunne omsette passiv kapital i likvider for investering videre i eiendommen. Dersom eksempelvis setervollen ikke har en naturlig plass i dagens produksjon kan vi vanskelig se noen grunn til at den ikke skal kunne fradeles og selges slik at eier kan etablere det kraftprosjektet han eller hun har behov for kapital til. Mye tilsier at også historiske verdier blir bedre ivaretatt på denne måten, siden man kan forutsette at kjøper har høyere ambisjoner for salgsobjektet enn opprinnelig eier. En altfor stor andel av dyrkamarka er i dag leiejord. NORSKOG er overbevist om at ressursene forvaltes bedre av en aktiv eier enn en leietaker og det bør derfor stimuleres til at arealer kan selges. En fjerning av delingsparagrafen vil kunne føre til at mindre aktive skog og jordbrukere selger arealer til mer aktive personer som ønsker å satse på å utvikle sitt landbruk. Det er et paradoks at det i dag er lettere å få tillatelse til å bygge ned dyrka mark enn å selge denne til en nabo som driver et aktivt jordbruk. c) Oppheve prisreguleringen ved omsetning av skogeiendom. Prisreguleringen ved salg av skogeiendom virker klart passiviserende både for selger og kjøper. For det første hindrer den uttelling i pris for investeringer som er gjort på eiendommen, og

5 stimulerer til forbruk heller enn investering for den som skal selge eiendommen på sikt. Dernest gir det motivasjon for selger for å hogge ut ressursene før salget, og slik fjerne de verdiene som kjøper skulle hatt for å utvikle eiendommen. Tilpasning til salg er derfor å overlate en klart dårligere eiendom enn tilfellet ville vært med naturlig prissetting. I det store og hele skaper prisreguleringen utilsiktede mekanismer som i sum er usunne for næringen. Der prisreguleringen virker inn vil markedet finne løsninger ved svart omsetning. For unge som ønsker å starte i landbruket er det vanskelig å reise svart kapital og prisreguleringen virker derfor mot sin hensikt. Salg av en landbrukseiendom er en handel mellom to profesjonelle parter. Når disse er enige om prisen kan vi ikke se at det er noen grunn for det offentlige til å gripe inn i dette. d) Oppheve boplikten for skogeiendom. NORSKOG er uforstående til at dette systemet fortsatt praktiseres, og har klaget saken inn for ESA uten å få tilsvar. Ulike domsavsigelser i EU-systemet gir grunn til å betvile lovligheten av Norsk praktisering. Det er klart slått fast at høyst tvingende behov må ligge til grunn for at myndigheter skal bryte enkeltmenneskers rett til å bosette seg der de selv ønsker. Dette er behandlet i EU- domstolen, som understreket at andre og mildere metoder skulle være prøvd ut før krav om pliktmessig bosetting skulle kunne utøves mot enkeltmennesker. Det minnes om at skatten som utløses av inntekter fra eiendommen tilfaller kommunen der eiendommen er. Siden skog godt kan forvaltes aktivt selv om eieren bor i nabobyen der det kanskje finnes relevant arbeid, mener NORSKOG at også skogeiere bør kunne pendle som andre yrkesgrupper. I mange tilfeller øker dette for øvrig både investeringsevne og næringens tilfang av kompetanse. Gjennomsnittsalderen i landbruket er meget høy sammenliknet med andre næringer. Boplikten i kombinasjon med at bruket ikke kan gi heltidsbeskjeftigelse fører til at mange utsetter generasjonsskiftet så lenge som mulig. Eierens høye alder og usikkerhet knyttet til hvem som skal overta reduserer investeringsviljen. 2) Legge til rette for aktivt og profesjonelt eierskap i skogbruket I tillegg til utvikling av flere enheter som kan forsvare et heltids engasjement, prioriterer NORSKOG eiers mulighet til å realisere ny næringsvirksomhet høyt for å øke aktiviteten i skogbruket. a) Innføre mulighet for fondsavsetning for enkeltpersonforetakene. Den skattemessige diskrimineringen av enkeltpersonforetakene i forhold til aksjeselskapene er uholdbar. Aksjeselskaper betaler 28% skatt av et overskudd før dette kan benyttes til investering i virksomheten. EPF betale opptil 51% skatt før investering. Dagens skattelov favoriserer dermed aksjeselskaper. Praktiseringen av konsesjonsloven tvinger skogeiere inn i den minst lønnsomme organisasjonsform og er i strid med ønsket om økt investering og aktivitet. Dette kan løses enten ved å akseptere AS som eierform i landbruket eller mer politisk realistisk ved å etablere en fondsordning slik at enkeltpersonforetakene har mulighet til å spare opp kapitalbeskattede midler i foretaket for investeringer i virksomheten. Enkeltpersonforetakene bærer all risiko personlig, men betaler mer enn 30% høyere skatt enn lønnsmottakere, men sosiale rettigheter må sikres gjennom dyre private avtaler. NORSKOG etterlyser et skjerpet fokus på næringsliv generelt, og spesielt for landbruket som juridisk er låst til denne eierformen.

6 b) Utvikle eiendomsstrukturen (se pkt 1). I tillegg til forhold nevnt under pkt 1 må det fremheves at en struktur med småeiendommer med liten økonomisk betydning for eieren er en trussel mot bransjens evne til å utvikle nødvendig kompetanse. c) Fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Beskatning av kapital som er plassert i produksjon, uavhengig av avkastningen fra produksjonen er en tvilsom og rent fiskal bruk av skatteverktøyet. Prinsippet om å skatte etter evne er med dette kjent maktesløst. Mange virksomheter har fått problemer som følge av denne skatten i vanskelige perioder, slik vi har sett i det senere. I Sverige og de fleste OECD-land er denne beskatningen avskaffet, slik som også er tilfellet for arveavgiften. c) Fjerne arveavgiften Arveavgiften medfører at skogeiendommer må hogges hardt etter et generasjonsskifte for å betale arveavgift. Dette er ingen god ressursforvaltning og arveavgiften medfører derfor at eiendommen tappes for investeringskapital i en fase hvor ny eier har all sin kreativitet og pågangsmot til investeringer i behold. 3) Øke konkurranseevnen og adgangen til moderne markeder Det er sterk usikkerhet knyttet til eierskap og lokalisering av fremtidens treindustri. Med den betydningen prisen på massevirke har for den totale nettoverdien av et hogstinngrep, er derfor dette en usikkerhet som må tas hensyn til i et strategisk arbeid. Avsetning for massevirket avgjør samtidig også tilgangen på sagtømmer. Derfor er avsetning, og pris på massevirket en umiddelbar og vedvarende kjerneutfordring for skogbruket. Det samme gjelder også for energivirke i et norsk marked som ikke er modent på kort sikt, men som må bygge opp produksjonsapparatet mens det finnes interesserte aktører for arbeidet. Den geografiske rekkevidden for norske aktører i et internasjonalt tømmermarked avgjøres i stor grad av transportkostnadene. Verdi per volumenhet er bestemmende for hvor lang transport varen kan bære, og lavere virkeskvaliteter har i lys av dette en vanskelig posisjon. Massevirke, flis og grot er voluminøse råvarer, og har samtidig relativt lav verdi. Dette skaper et logistisk problem som er utenfor næringens kontroll og løfteevne. Av den grunn bør transporteffektivitet prioriteres høyt. Det gir samtidig økt konkurransekraft for et bredt utvalg av næringsvirksomheter i Distrikts-Norge, og er etter vårt syn avgjørende for distriktsbosettingen. Det er viktig å huske at flyten av varer og tjenester er i endring, og at det øker kravet til bosted og levemiljø. NORSKOG mener næringslivet i Bygde- Norge generelt og skogbruket spesielt vil ha store fordeler av følgende tiltak: a) Åpne for 60 tonn totalvekt og 25,25 meter lange vogntog der dette er mulig. NORSKOG mener de veistrekningene som tåler det bør åpnes for transport med denne lengden og vekten. Akselfordelingen gjør at utvidelsen ikke er like dramatisk som den umiddelbart kan synes. Samtidig kan det nevnes at denne type transport i dag foregår på dispensasjon i Norge. b) Utvikle et effektivt nettverk av jernbaneterminaler. NORSKOG ønsker en overordnet plan for jernbane, der terminaler etableres for rundt regnet hver 100 kilometer. Disse må planlegges utformet slik at også logistikken på selve terminalen er effektiv rask lossing og lasting, og nærhet til hensiktsmessig veitransportnett. Terminalen vil ikke være veldig arealkrevende, men bør ha to ganger 600 meters sidespor fra øvrig jernbanenett. Mange baner er nedlagt, men gir allikevel muligheter for godstransport. Det totalt tilgjengelige nettet bør være en del av planen, slik at et størst mulig areal dekkes, og andelen veitransport skjæres ned til et minimum. Det er mange argumenter for en slik utvikling, både når det gjelder miljø og trafikksikkerhet.

7 c) Effektiv kobling av jernbane til kaianlegg for båttransport. Store skogressurser ligger slik til at sjøveien er mest aktuell, gjerne også i kombinasjon med jernbane og naturligvis vei. Sjøveien er ofte den eneste aktuelle ut i verden. Derfor bør det etableres knutepunkter mellom bane og kai. Dette er et tiltak som vil være til stor nytte for næringslivet i distriktene. Slik reduseres kostnader på råvarer inn, og ferdigprodukter ut, samtidig som det åpner for nye markeder. d) Utvide kaianlegg til egnet størrelse for store volumer. Det finnes generelt få aktuelle store kaianlegg som er egnet til de fremtidige logistikkutfordringene næringen står overfor. Økte transportkostnader, fører til at tonnasjen på båtene øker. Dette medfører at en del av de eksisterende kaianleggene er uegnet til bruk, da de volummessig ikke har lagerkapasitet nok, eller den dybden som trengs for båtene. Dette medfører igjen økte transportavstander for å finne egnede kaianlegg. Tømmer er i mange havner en uprioritert bulkvare, siden det er meget plasskrevende, og blokkerer for andre brukere. De store eksisterende kaianleggene brukes i dag i all hovedsak av offshore- og annen industri, med en helt annen betalingsevne enn skogbruket kan tilby. Et fremtidsrettet tiltak ville være å etablere noen større sentralhavner, sett i sammenheng med fjordstrukturer og virkestilgang. Disse havnene bør være i offentlig regi, med en ordning hvor de forskjellige brukerne er representert i driften. Størrelsen på anleggene må kunne tilfredsstille båter med volumkapasitet på m3 tømmer, det vil si bulkbåter på størrelse m3. e) Sidestille finansieringsmuligheter for mindre kaianlegg med øvrige investeringer som har tømmertransport til formål. NORSKOG er kjent med prosjekter der skogoppsynet er negative til å yte tilskudd til mindre kaianlegg, til tross for stor tilstøtende kubikkmasse. NORSKOG mener det må være inntjeningspotesial og ikke transporttype som er førende for slike avveininger. f) Gjøre flisstøtten fra SLF forutsigbar og langsiktig for å stimulere tyngre investeringer. Energi vil med den dramatiske befolkningsveksten i Norge og verden for øvrig bli en stadig viktigere knapphetsressurs. At flis eksporteres til land der den gir større klimaverdi enn i Norge med landets rikelig tilgang på grønn kraft, er etter vårt syn bare en fordel og dessuten miljøetisk riktig. Manglende overføringskapasitet og økt kraftproduksjon som følge av grønne sertifikater fra 2012, gjør bioenergi lite konkurransedyktig i Norge. Strømprisene er slik sett for lave, og kan forventes stabile i lang tid fremover. NORSKOG mener situasjonen vil snu i fremtiden, men det er samtidig viktig at alle klimavennlige ressurser tas i bruk raskt. Lengre tidshorisont enn årlige tilskudd er derfor viktig for å utvikle driftsapparater for dette formålet. For landets egen del gir det mulighet for rask etablering av norske forbrenningsovner den dagen energimarkedet gjør det økonomisk forsvarlig, siden flismarkedet allerede er etablert. g) Utvikle klimaoptimale systemer for å sette norske biologiske energibærere i arbeid der nytten er størst. NORSKOG mener handel med klimavennlige energibærere må prioriteres effektivisert. Manglende innsats for å sikre eksport av klimavennlige materialer og energibærere, forårsaket av tekniske svakheter i klimaregnskapet i forhold til handel med trevirke, er uforsvarlig. NORSKOG ser utfordringen ved at dette kan forlanges innført også for handel med oljeprodukter, og sette Norge i en vanskelig situasjon. Å forholde seg passivt i forhold til åpenbart positive klimatiltak av hensyn til et system som ikke fanger opp realitetene er imidlertid uakseptabelt. I så fall bidrar man til å eskalere klimaeffekten av oljeeksporten ytterligere. Det bør her også minnes om utfordringene knyttet til å gå over til grønn verdiskapning, noe som bør være en opplagt visjon for Norge som en energinasjon med høy grad av

8 fornybar kraft. Næringsutvikling basert på fornybare og ikke fossile energibærere må prioriteres uavhengig av klimaregnskap, for å sikre fremtidsrettet næringsaktivitet. Dette kan i tillegg gi store muligheter for norsk næringsliv internasjonalt, dersom det satses tidlig og strategisk. 4) Vurdere om skogoppsynet bør restruktureres til opprinnelig modell. Skogbrukssjefen ble underlagt kommunene på begynnelsen av nittitallet. Etter det vi erfarer var det særlig stillingens vilkår som utløste overføringen fra fylkesmannsembetet. Etter NORSKOG sitt syn innebar endringen en åpenbar svekkelse at skogoppsynets rolle. Mangelen på en gjennomgående kommandolinje fra LMD til det ytre forvaltningsapparatet gjør det vanskelig å gjennomføre omfattende tiltak overfor målgruppen av skogeiere. Slik vi generelt kjenner kommunal skogbruksmyndighet har denne blitt redusert til en ren forvaltningsstilling uten drivkraft til å mobilisere næringen. NORSKOG mener derfor at tiltaket nå må evalueres, og at man går tilbake til opprinnelig modell dersom tunge skogbruksmessige hensyn ikke tilsier noe annet. a) Få aktive eiere gir behov for mobiliseringsevne. Siden omleggingen har utviklingen gått klart i retning av mer passive skogeiere. At hogsten ikke har avtatt mer enn den har, skyldes organisasjonenes intensiverte arbeid overfor medlemmene. Det siste er naturligvis positivt, men mangelen på en nøytral fagperson som kjenner den enkelte eiers situasjon må ikke undervurderes. Behovet for kunnskap og pådrivere for aktivt skogbruk er som sett større enn noensinne. Vi mener skogbrukssjefens potensial må komme til anvendelse og ikke forspilles i kommunal saksbehandling. Med en effektiv fylkesadministrasjon og et tilhørende nettverk av lokale skogfunksjonærer mener NORSKOG at mulighetene for samlede tiltak vil økes betydelig. b). Vår modell er særegen for Norge og resultatene er dårlige. Tiltak for økt ressurstilgang og klimatilpasning 1) Øke skogens betydning for eierens økonomi. Skogens betydning for eierens samlede økonomi er avgjørende for engasjementet. Derfor må en rekke tiltak gjøres for å bedre avkastningen fra skog, slik det også anbefales som effektivt tiltak i klimasammenheng. Skogtiltak er nevnt som svært kostnadseffektiv måte å håndtere karbonproblematikken, og underbygger betydningen ytterligere for skattesystemer som holder aktiviteten oppe. Avviklingen av kapitalbeskatningen er spesielt omtalt som negativ faktor for avvirkningsnivået. a) Målrette skatteverktøyet mot økt hogst, skjøtsel og investering i skog. b) Beholde dagens skogfondsordning Skogfondsordningen er selve bærebjelken i skogbrukets insentivordninger. Ordningen ivaretar en rekke målsettinger, like fra å stimulere til hogst til å sikre investeringer. Overgangen til personbeskatning av skoginntektene virket stikk motsatt. Forskningen anslo effekten av dette til en reduksjon av avvirkningen på 0,4 millioner kubikkmeter årlig. Enkeltpersonforetak behandles generelt stemoderlig i Norge, og NORSKOG mener tiden er overmoden for å utligne de skattemessige forskjellene fra andre eierformer. Det er vitenskapelig vist at mangfoldig næringsaktivitet utløser hogst. Derfor vil en mulighet for oppsparing av kapitalbeskattede midler, øremerket for investeringer, gi økt motivasjon for å øke aktiviteten blant skogeiere.

9 2) Øke plantetettheten NORSKOG frykter et tiltakende problem ved at gjenveksten etter hogst ikke er tilstrekkelig sikret. Dette reduserer skogens klimafortrinn, gir lavere virkeskvalitet og mindre volum. De økonomiske ordningene er gode for å sikre gjenplanting, og vi som organisasjon og omsetningsledd har en oppgave å gjøre i forhold til dette. Kombinasjon av tiltak er imidlertid påkrevd for å løse problemet. a) Skjerpe skogoppsynets oppfølging av foryngelsesplikten. Plikten til å sikre gjenvekst er udiskutabel. For vårt vedkommende utøves et press på tømmerleverandørene for å avsette tiltrekkelige midler på skogfond for å få jobben utført. Vår erfaring er imidlertid at oppfølging, kontroll og rådgivning fra skogoppsynets side vil bidra til at hogst- og plantefelter følges opp. Jamfør tidligere omtale av omleggingen av skogetaten bør dette forholdet vurderes nøye. b) Insentiver for økt CO2-opptak. Det er potensial for å øke skogens CO2 opptak ved å øke plantetettheten. Det er et gap mellom hva som er klimaoptimalt nivå av plantetetthet og hva som er økonomisk for skogeier. Dersom det skal plantes tettere for å sikre økt CO2-opptak er dette en tjeneste skogeier leverer til storsamfunnet og som det må betales for. Dette vil ikke skje uten at gode insentiver er på plass. c) Intensivere opplysningsarbeidet om hogst, skjøtsel og finansieringsmulighetene. Eiere av små eiendommer utgjør det massive flertallet av norske skogeiere. Disse er vanskelige å aktivisere, siden skogen har svært liten betydning for personøkonomien. Mange har store verdier stående på rot, men kjenner ikke fagfeltet tilstrekkelig til å nyttiggjøre seg verdiene og utvikle skogressursene. NORSKOG arrangerer med jevne mellomrom kortkurs for denne eierkategorien, men oppslutningen er tradisjonelt begrenset. Også i denne sammenhengen savner vi den rollen skogbrukssjefen hadde før omleggingen. Eksistensen av gode skogbruksplaner er viktig for å gjøre denne kategori skogeiere klar over hvilke ressurser de faktisk eier. 3) Stimulere til intensivert skjøtsel. a) Engasjere skogeiere for å øke forståelsen 4) Øke uttaket av virke Som tidligere omtalt er virkesmarkedet i endring. Om norske skogressurser skal anvendes optimalt må vi sikre kontinuitet i avsetningen, like fra grot til sagtømmer. Økonomien er som tidligere nevnt avgjørende for hogstnivået, og derfor må alle sortimenter selges til akseptable priser for å beholde og øke aktiviteten. Hvor vi finner morgendagens kjøpere av ulike virkeskvaliteter er et åpent spørsmål. Derfor er sikkerhet for effektiv og rimelig transport avgjørende. Utvikling av nasjonal industri bør naturligvis være et delmål, men det vil sannsynligvis skade primærskogbruket om muligheten for framtidig norsk industri skal bære garantien for virkesavsetningen alene. Tilleggsnæringer 1. Sidestille beskatning av enkeltpersonforetak og aksjeselskaper for å fremskaffe mer investeringskapital. Investeringsevnen i sidegrener til skognæringen er viktig for avvirkningsnivået og dermed for den generelle aktiviteten i næringen. For mange er muligheten for flere ben å stå på bestemmende for om eiendommen skal være arbeidsplass for eieren eller ikke. Den tidligere omtalte likebehandlingen av enkeltpersonforetakene og aksjeselskapene bør derfor vektlegges i dette arbeidet. Investeringer i tilgrensende næringer finansieres normalt ved at kapital hentes fra skogen.

10 2. Utvikle ordningen for bruk av skogfond til å gjelde alle former for investering i salg av grønn energi. Energiforsyning er en voksende utfordring. Norge har et stort potensial på dette feltet, og som energinasjon et særlig ansvar for å bidra med de mulighetene som står til rådighet. Bruk av skogfond til å utløse ressursene gir økt avvirkning i første omgang og viktig produksjon som bieffekt. 3. Gjøre strategiske valg som forplikter et samlet virkemiddelapparat. NORSKOG er forundret over den sprikende tolkningen av politiske beslutninger. Det etterlyses tilstrekkelig disiplin i rekkene til å forene innsatsen om besluttet målsetting. For tilleggsnæringene dreier dette seg om å holde fokus på målet, slik at virkemidlene på ulike nivåer konsentreres om de aktivitetene som er prioritert. Samtidig ønsker NORSKOG en overordnet struktur i satsingsområdene som sikrer helhet. Eksempelvis må satsing på reiseliv omfatte alle elementer i et reiselivsprodukt innenfor naturlig reiseavstand. Det hjelper lite om man har 10 tilbydere av fiske hvis man ikke har overnattingstilbud og matservering i clusteret. arne.roraa@norskog.no