HVILKE ARGUMENTER LIGGER BAK ETABLERINGEN AV TRYGGHETSPROGRAMMET?

Transkript

1 Student: Pb. Hanne Blekkan Tema: politi og oppfølging av unge kriminalitetsofre Studie: Kriminalitetsforebyggende politiarbeid, Politihøgskolen 2010/2011 HVILKE ARGUMENTER LIGGER BAK ETABLERINGEN AV TRYGGHETSPROGRAMMET? 1

2 1. Innledning s. 2,3 1.1 Problemstilling, avgrensning og framdriftsplan s. 3,4 2. Forebygging s. 4,5 3. Trygghetsprogrammet s Kort om trygghetsprogrammet s. 5,6 3.2 Trygghetsprogrammet i praksis s.6,7 3.3 Trygghetsguidens oppgaver s Bidra til å begrense sjansen for viktimisering. s Bidra til å begrense sjansen for at offeret/vitnet søker beskyttelse s.9 i kriminelle ungdomsgjenger Bidra til å forebygge at offeret senere blir gjerningsmann. s.9,10 4. Trygghet s. 10, Synlig politi = trygghet? s. 12, Hvem skaper utrygghet/trygghet? s. 13,14,15 5. Tillit s. 15,16,17 6. Utfordringer s Lovnader/tiltak s. 17, Kan andre enn politiet følge opp offer for kriminalitet? s. 18, En helhetlig tenkning rundt trygghetsprogrammet s.19,20 2

3 7. Avslutning s.20,21 8. Litteraturliste s.22,23,24 1. Innledning Venninna mi og jeg hadde vært på kino nede i sentrum. Vi tok bussen hjem, det var i 19 tiden. Da vi gikk av bussen gikk det også av to gutter, de fulgte etter oss. De begynte å snakke til oss, plutselig sa den ene jeg har kniv!. Jeg ble redd. Gutten sa de skulle ha mobiltelefonene våre. Vi ga de i fra oss, ja vi turte ikke annet. Jeg kjente at beina mine skalv. Venninna mi sa ingenting. Vi var ikke langt unna huset mitt, allikevel skjedde dette. Vi ble ranet med kniv av to gutter rett ved den gamle skolen min, det var uvirkelig. Da guttene hadde fått det de ville løp vi. Det er ikke lange veien, men akkurat da virket den veldig lang. Venninna mi løp like bak meg, hun sa fortsatt ingenting. Da vi kom hjem ropte vi på mamma, hun ringte politiet. Nå, to dager senere sitter jeg her hos politiet sammen med mamma. Har du tenkt noe på dette i ettertid? Spør politibetjenten. Nei, det går bra. Eller, jeg tenker på det når jeg tar bussen. Jeg blir litt engstelig om noen går av bussen på samme stoppested som meg, og hvis de går bak meg. Ja, også har du vel ikke sovet så godt de siste nettene? spør moren bekymringsfullt. Nei, jeg har vel ikke det. Jeg ligger og tenker på at jeg må ta bussen til skolen. Da må vi finne tilbake tryggheten din, sier politibetjenten. Hva gjør det med en ung jente å bli utsatt for noe slik? Et ran, i sitt eget nabolag. Episoden har skapt en 15 åring som er redd for å ta bussen, også på lyse dagen. Denne jenta blir fortsatt fulgt opp i trygghetsprogrammet ved Manglerud politistasjon i Oslo. Venninnen som var på helgebesøk kommer fra et lite tettsted mellom Oslo og Bergen. Hun har ikke fått et tilsvarende tilbud om oppfølgning. Trygghet er blitt et populært begrep i dag. Politikere nevner det ofte i sine taler, media skriver ofte om såkalte utrygge steder. Eksempler på overskrifter er: Er hovedstaden en trygg by å ferdes i?, Ikke gå alene hjem fra byen i disse områdene (VG, ), 14 år gamle gutter selger narkotika på gata i Oslo (VG, ). Slike overskrifter roper ut med 3

4 krigstyper like etter at det har skjedd noe som kan skape frykt blant befolkningen. Det er ikke bare frykten for de narkomane på plata det skrives om, heller ikke voldtekter, men den siste tiden har også media fokusert på frykt gjennom terror. Eksempler på overskrifter som møter oss: Ikke reis hit!, Truer Norden med selvmordsbombere (Dagbladet, ), Utpeker Norge som terrormål (VG, ). Terrorpågripelsene viser at Norge er truet! skrev avisen Verdens gang 15. Juli 2010, og viste til at Norge like gjerne kunne bli et terrormål. Dette viser at det snakkes om utrygghet og frykt på mange plan og ulike områder. Ulrich Beck skriver om risikomarkeder og at det stadig kommer nye (Frønes, 2007:56-58). Det er ikke fordi den risikoen ikke fantes tidligere, men fordi noen setter ord på risikoen, og at det på den måten skapes et nytt marked for det. Et eksempel på dette kan være at bussjåføren nå ber alle om å ta på seg bilbeltet. Risikoen for at bussen kolliderer når passasjerene ikke har på seg sikkerhetsbeltet har alltid vært til stede, men det er først den senere tiden det har fått fokus og blitt kategorisert som en risiko (Frønes, 2007:56-58). 1.1 Problemstilling, avgrensning og framdriftsplan Tema for oppgaven min er oppfølging av unge ofre. Min problemstilling er: Hvilke argumenter ligger bak etableringen av Trygghetsprogrammet? Underspørsmål til problemstillingen: Er det politiets oppgave og følge opp offer for kriminalitet? Hva bidrar Trygghetsprogrammet med for politiets del, og hva bidrar det med for publikums del? I denne oppgaven ønsker jeg å se nærmere på Trygghetsprogrammet som gjennomføres ved Manglerud politistasjon, Oslo politidistrikt. På Manglerud politistasjon jobber jeg som politibetjent på forebyggende avdeling, og har vært involvert i Trygghetsprogrammet som trygghetsguide flere ganger. Erfaringer og kunnskap om selve programmet er hentet derifra. Manglerud politistasjon har fått mye ros for dette programmet og jeg opplever at Trygghetsprogrammet ofte blir profilert utad fra stasjonens side. Jeg ønsker å skrive om dette fordi det er en ny og kanskje noe utfordrende tankegang for politifolk. Politiet er vant til å ha fokus på gjerningsmannen og det å ha fokus på offeret kan være noe uvant. Det utfordrer politifolk til å tenke annerledes og bredere enn de vanligvis gjør. Jeg ønsker også å skrive om Trygghetsprogrammet fordi det engasjerer meg og motiverer meg i det daglige politiarbeidet. 4

5 I oppgaven vil jeg først skrive litt om forebygging. Videre vil jeg se på Trygghetsprogrammet, hva det er og hvordan det fungerer i praksis. Jeg vil også se nærmere på noen av trygghetsguidens oppgaver. Deretter vil jeg komme inn på felt som jeg mener er vesentlig når det gjelder Trygghetsprogrammet, nemlig trygghet og tillit. Trygghetsprogrammet deler ut et evalueringsskjema til de som har vært inne i programmet. Dette er et anonymt evalueringsskjema som koordinatoren for Trygghetsprogrammet får inn mot slutten av oppfølgingen. I løpet av oppgaven vil jeg gjengi noen av tilbakemeldingene som er kommet inn fra de som har hatt trygghetsguide. Den siste delen av oppgaven vil jeg se litt nærmere på noen utfordringer Trygghetsprogrammet kan ha. 2. Forebygging Til å begynne med i oppgaven ønsker jeg og si noe om forebygging. Politiloven 1,2 ledd sier dette om politiets ansvar og mål: Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd for øvrig (Politiloven: 1,2ledd). Forebyggende arbeid drives av mange i samfunnet og på ulike plan, langt i fra bare politiet. Jeg vil nå kort redegjøre for noen ulike prinsipper. Egge og Barland bruker disse begrepene: den byggende, den forebyggende og den kriminalitetsforebyggende arenaen (Egge/Barland2007). Den byggende arenaen er oppvekstmiljøet. Der man får en trygg og fin oppvekst, og har foreldre som stiller opp og støtter opp om en. Skolen og nærmiljøet er også inne på den byggende arenaen (Egge/Barland 2007). Den forebyggende arenaen er den arenaen hvor ulike forebyggende aktører går inn med et ekstra fokus. Dette kommer ofte inn når noe har sviktet på den byggende arenaen. Noen tiltak som kan settes inn er foreldreveiledning, økt fokus på oppvekstmiljø og nettverk. Politiet er ofte inne på denne arenaen. Når politiet er på konserter, idrettsarrangement eller oppdager nye trender i ungdomsmiljøet, så kan det hende at de jobber forebyggende. Når jeg nå sier kan hende er det fordi jeg har erfart at det å bare kjøre forbi arrangementer og lignende ikke 5

6 nødvendigvis er forebyggende, selv om det er det mange politifolk ofte tenker. Dette er et punkt jeg vil komme litt tilbake til under avsnittet om trygghet senere i oppgaven. Den kriminalitetsforebyggende arenaen er arenaen der kriminalitet er det største problemet. Politiet har en markant rolle her da det er vi som sitter på mye informasjon om kriminalitet. For å jobbe kriminalitetsforebyggende kan man forsøke å endre på ulike faktorer som kan være kriminalitetsskapende (Egge/Barland 2007). Det kan gjøres gjennom situasjonell forebygging, der man går inn og gjør ulike endringer, som for eksempel monterer alarmer på alle varer som kan stjeles fra en butikk. Det kan også gjøres gjennom lokalorientert og personorientert forebygging der man går mer inn på individet. Grunntanken ved situasjonell forebygging og personorientert forebygging står i motsetning til hverandre. Kort oppsummert er motsetningene at de som er opptatt av situasjonell forebygging mener konkrete tiltak som låser, belysning og andre fysiske hinder vil være med på å redusere kriminaliteten. De mener det vil redusere kriminalitet at det er dårligere tilgang, vanskeligere å gjennomføre, samt økt risiko for å bli oppdaget. Mens personorientert forebygging mener at det er personen som må endres når det gjelder holdninger, etikk, moral med mer, for å redusere kriminaliteten. Et eksempel på personorientert forebygging kan være bekymringssamtalen (Myhre Lie 2011:103). De ulike forebyggingsarenaene viser at hele samfunnet er med på å forebygge, ulike aktører på hvert sitt plan og med hver sin agenda. Regjerningens handlingsplan Gode krefter er et bevis på nettopp dette. Der nevnes aktører som blant annet skolen, barnevernet og lokalmiljøet som er med på å forebygge. Det satses på mange tiltak og noen av dem er natteravn, skolemegling og konfliktrådet (Justis- og politidepartementet 2009). For politiet sin del er det blant annet Politiloven 1,2 som sier at politiet skal forebygge trygghet. 3. Trygghetsprogrammet 3.1 Kort om Trygghetsprogrammet Trygghetsprogrammet er forankret i bystyremelding nr. 2/2007, Trygg By kriminalitetsforebygging i Oslo, tiltak 2. Der står følgende: 6

7 Kap.3. Trygghet, livskvalitet og velferd. Tiltak 2: Trygghetsprogram med trygghetsguider. Byrådet vil i samråd med politiet vurdere om trygghetsprogrammet ved Manglerud politistasjon skal etableres i hele byen. Dette kan gi økt sikkerhet og trygghet hos barn, unge, eldre, volds- og kriminalitetsofre m.m, som er truet eller utsatt for kriminalitet ( SaLTo er en forkortelse for SLT Oslo og samtidig, Sammen Lager vi et Trygt Oslo. Dette er en samarbeidsmodell mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt. Samarbeidet dreier seg blant annet om barn og unge innen kriminalitetsforebyggende arbeid. Andre steder i landet heter dette samarbeidet SLT, samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak. Hensikten med SLT er at samarbeidet mellom de ulike aktørene innenfor kriminalitetsforebyggende arbeid skal bli bedre. Det jobbes etter en overordnet modell, og det er en felles strategi (Skedsmo: forelesning politihøgskolen, kriminalitetsforebyggende politiarbeid ). Trygghetsprogrammet er også skrevet ned i SaLTo`s handlingsplan for under innsatsområde 3, forebygging og beredskap i forhold til konflikter og vold, tiltak 18 (SaLTo handlingsplan ). Trygghetsprogrammet benyttes i bydelene Østensjø, Nordstrand og Søndre Nordstrand. Disse bydelene ligger i stasjonskretsen til Manglerud politistasjon i Oslo politidistrikt. 3.2 Trygghetsprogrammet i praksis Jeg vil kort redegjøre for hvordan Trygghetsprogrammet fungerer i praksis, jeg vil understreke at dette ikke er en utfyllende redegjørelse. Målsettingen med Trygghetsprogrammet er å gi tilbake tryggheten til unge kriminalitetsofre under 18 år etter at de hovedsakelig har vært utsatt for ran, vold eller trusler. Koordinatoren for Trygghetsprogrammet ved Manglerud politistasjon har oversikt over saker der unge er ofre for slik kriminalitet. Ofrene har bostedsadresse i Manglerud politistasjons stasjonskrets, men forholdet kan ha skjedd utenfor stasjonskretsen og det trenger ikke å være anmeldt. Koordinatoren kontakter da offerets foresatte som blir tilbudt å komme til en trygghetssamtale sammen med offeret. Dette er frivillig og et tilbud fra politiets side. I trygghetssamtalen er koordinatoren til stede sammen med en person som er utnevnt som trygghetsguide. En trygghetsguide kan være en politibetjent, en ansatt i utekontakten, 7

8 helsesøster eller andre samarbeidspartnere. I 2010 var 5 trygghetsguider av 49 fra samarbeidende etater (Årsrapport Trygghetsprogrammet 2011:1). Hvis saken er under etterforskning og det er behov for informasjon, vil det også være en representant fra etterforskningsavdelingen til stede under deler av samtalen. Dette for å informere om saksgangen, noe trygghetskoordinatoren og trygghetsguiden bestreber å holde seg unna. I samtalen blir det lagt vekt på hvordan offeret har det og hvordan han eller hun skal få hverdagen sin tilbake. Det blir drøftet ulike tiltak som kan iverksettes slik at dette går lettere. Vi snakker da om enkle tiltak som for eksempel: Ikke gå alene, involvere foresatte, kontakte skolen osv. Etter trygghetssamtalen får offeret tilbud om å være med i Trygghetsprogrammet og gjennom dette få oppfølging. Offeret får sin trygghetsguide som kan kontaktes ved behov og som er der for han/hun (dette innenfor rimelighetens grenser). Trygghetsguiden skal utføre arbeidet i arbeidstiden. Ofte består denne oppfølgingen i å ha kontakt over telefon. Under trygghetsguidens oppgaver står følgende: Trygghetsguide innebærer å være en kontaktperson/guide for ungdom som av ulike årsaker trenger en nærmere oppfølging fra en person med din faglighet og væremåte. Du skal: - Gi veiledning og råd som kan bedre sikkerheten og øke tryggheten til ungdom som omfattes av trygghetsprogrammet. - Bidra til å begrense sjansen for viktimisering. - Bidra til å begrense sjansen for at offeret/vitnet søker beskyttelse i kriminelle ungdomsgjenger. - Bidra til å forebygge at offeret senere blir gjerningsmann. (Politiets kriminalitetsforebyggende forum 2006). Trygghetsguiden skriver logg over kontakten han har med offeret. Offeret og verge(r) får med seg et evalueringsskjema som levers anonymt i ettertid av oppfølgingen (Politiets kriminalitetsforebyggende forum 2006) 8

9 Årsrapporten for Trygghetsprogrammet i 2010 viser at 49 ungdommer har fått tildelt trygghetsguide i løpet av året. 19 av ofrene var jenter og 30 var gutter. Av de 49 var 18 offer for ran. Volds og trusselsakene er forholdsvis jevnt fordelt på de resterende sakene. Noen voldtektssaker har også vært i Trygghetsprogrammet (Årsrapport Trygghetsprogrammet 2011:2). 3.3 Trygghetsguidens oppgaver Jeg ønsker her å se litt nærmere på noen av trygghetsguidens oppgaver. Jeg går ikke nærmere inn på det første punktet som omhandler det å gi veiledning og råd. Dette fordi jeg mener det går inn i de andre punktene og jeg får sagt litt om det der det passer inn. Det første punktet jeg vil se nærmere på er: Bidra til å begrense sjansen for viktimisering. I Stortingsmelding nr. 42 fra Justis- og politidepartementet står det skrevet følgende om det å forhindre gjentatt viktimisering: Gjentatt viktimisering defineres som forholdet mellom å ha vært utsatt for et lovbrudd og sannsynligheten for å bli utsatt for samme type lovbrudd på nytt. Forskning har konstatert at det ikke bare er en liten gruppe kriminelle som står for et stort antall lovbrudd, men det finnes også en liten gruppe offer som rammes av et stort antall lovbrudd (St.meld : nr. 42, punkt 7.2.2) Når Trygghetsprogrammet vil bidra til å begrense sjansen for viktimisering er det å forhindre at offeret blir offer gang på gang. Trygghetssamtalen som blir gjennomført setter fokus på hendelsen og hva man kan gjøre for å forhindre at det skjer på nytt. Det kan for eksempel være bevisstgjøring av enkelte forhåndsregler som kan tas av offeret og dens nærmeste familie, eller endring av livsstil. I samtalen kan man også se på sannsynligheten for å bli utsatt for samme type lovbrudd på nytt. Stortingsmeldingen viser til forskning som sier at en liten gruppe offer blir utsatt for et stort antall lovbrudd. I og med at Trygghetsprogrammet følger opp hovedsakelig trussel, ran og voldssaker er ikke dette like aktuelt som ved andre type lovbrudd, som for eksempel familevold. Stortingsmeldingen sier at det er lite norsk data om gjentatt viktimisering (Justis- og politidepartementet ). 9

10 3.3.2 Bidra til å begrense sjansen for at offeret/vitnet søker beskyttelse i kriminelle ungdomsgjenger. Utrygghet kan ikke bare gjøre mennesker til ofre. Det kan også bidra til frykt som deretter blir tatt ut som hevn. I ungdomsmiljøene sprer rykter seg som ild i tørt gress. Når noen har blitt utsatt for noe kriminelt kan det skape store reaksjoner blant venner, de andre på skolen og nærmiljøet, eller andre ungdommer som får høre om hendelsen. Noen ofre har uttalt til meg at de føler et press for å ta hevn. Dette presset kommer ofte fra andre ungdommer. Teknologien vi har i dag, som ungdom er flittige brukere av, blant annet facebook og tekstmeldinger er arenaer for å mobilisere krefter. Enkelte grupperinger oppnår status av dette. De blir forbundet med frykt og kan tilkalles om noen trenger hjelp til å ordne opp, ta hevn. Dette er ikke noe som bare finner sted i ungdomsmiljøene. Jeg har også hørt voksne ofre for vold, overgrep, utpressingssaker med mer oppgi at de vil ta kontakt med kriminelle grupperinger, som for eksempel Hells Angels for å få hjelp til å ta hevn. Hvis ofrene blir fulgt opp på en ryddig måte, som for eksempel gjennom Trygghetsprogrammet, kan vi forebygge at ofre tyr til kriminelle gjenger for å få beskyttelse. Offeret ser at det blir tatt på alvor og det offentlige tar tak i problemet. Gjenger får ofte status gjennom å skape frykt. Hvis ingen benytter seg av de som skremmere og gir de oppdrag, vil de også miste statusen sin. På denne måten jobber vi også forebyggende opp mot gjenger Bidra til å forebygge at offeret senere blir gjerningsmann. I Trygghetsprogrammet skal man bidra til å forebygge at offeret senere blir gjerningsmann. Dette er en viktig forebyggende oppgave som jeg opplever at jeg ofte gjør i min politihverdag. Hvis noen har blitt utsatt for vold på en skole tar jeg også en prat med offeret om hva han 10

11 tenker videre. Jeg er da blant annet interessert i å finne ut om han har planer om å hevne seg på det som skjedde. Dette er for å forebygge nye kriminelle handlinger og å hindre at offeret dagen etter blir gjerningsmann. Trygghetsprogrammet gjør nettopp denne typen forebygging. Offeret får snakke åpent ut om hva han mener og føler om det som skjedde, og om gjerningsmannen. Jeg vil nå komme med et eksempel: I et område i Oslo med stor andel etnisk norske beboere, har det den siste tiden vært flere personran. Gjerningspersonene er ikke etnisk norske. Gjennom samtaler med ofrene i Trygghetsprogrammet har det kommet fram at ofrene tenderer mot rasistiske holdninger. Trygghetsprogrammet er da en arena hvor dette kan være med på å forebygges. Trygghetskoordinatoren og trygghetsguiden kan komme med gode innspill og gi offeret et annet syn på saken. I tillegg har koordinatoren og guiden trolig kjennskap til gjerningspersonene og miljøet som kan gi et annet perspektiv på gjerningsmannen. Et konkret eksempel her er å skape forståelse. Med det mener jeg overhodet ikke at man skal unnskylde gjerningspersonen og gi han offer rollen, men å gi offeret en forståelse for ulikhetene i samfunnet. Når resurssvake gutter drar til dette området for å rane er det fordi de vet at det er der ungdommene har dyre jakker og mobiler. Ungdommene bosatt i dette området kan ha en helt annen økonomi enn hva de selv har. Personlig tror jeg at dette er en viktig bevisstgjøring, det å skape forståelse. Denne forståelsen mener jeg bidrar til å forebygge at offeret senere blir gjerningsmann. En gjerningsmann er ikke lenger bare en gjerningsmann så lenge man kan knytte noe mer til vedkommende og på den måten minske fremmedfrykten. Samtidig med at man kan påvirke offerets tanker rundt gjerningspersonen og eventuelle hevntanker, er dette en måte for politiet å følge med i miljøet på. Gjennom denne kontakten med ungdommene kan man komme inn tidlig og ta fatt i problematikken. Her har politiet en gylden mulighet til å følge med på utviklingen og nye trender. 4. Trygghet Trygghet kan defineres som følelsen av å kjenne seg fri. En frihet som gjør at man kan ta egne valg, egne valg om hvordan man vil utnytte det offentlige rommet og ikke begrenses av negativ kontroll (Listerborn 1999:80). Listerborn definerer trygghet på denne måten og har med frihet og egne valg som vesentlige. 11

12 Aas definerer trygghet slik: Trygghet forutsetter fravær av farer- at det er noe vi er trygge for og beskyttet mot, farer som er nøytralisert - og når det gjelder kriminalitet, er det en menneskefare som man beskytter seg mot (Aas 2007:74). Aas er mer inne på det å beskytte seg mot farer som kan true mennesket. Jeg synes begge definisjonene er gode da både frihet og valgfrihet er noe av det første jeg tenker på når jeg hører ordet trygghet. Samtidig ser jeg at det blir større og større fokus på det å beskytte seg mot det som truer tryggheten vår. Et eksempel på dette er at man ikke går i et område i byen fordi det hevdes at det er utrygt der. Carina Listerborn skriver i sin artikkel Om retten att slippa skyddas om den økende bruken av private sikkerhetstiltak (Listerborn 1999). Trygghet er en sentral del hos folk når det gjelder planlegging av nybygg. Sikkerhet har blitt stort og lønnsomt i USA. Flere har personlige sikkerhetsvakter og eiendommer avsperret med gjerder, det kan se ut som om Norden er på god vei etter. I USA bor flere i såkalte gated communities noe som kan oversettes til inngjerdete samfunn. Slike boligområder blir kontrollert med gjerder, vakter og kamera. Vaktene har også oversikt over hvem som går ut og inn av området. Disse tiltakene er igangsatt for at beboerne skal føle seg trygge. I boligannonser kan det godt være bilde av de som bor i nabolaget, på den måten kan kjøperne se om de som bor der er like som dem selv. Dette kan føre til at de som bor i gated communities blir en konform gruppe. Om man blir tryggere av å bo i slike områder er vanskelig å si. Det som er sikkert er at man blir skjermet for omverdenen. Det blir et avgrenset område som er vårt, trygt og godt, og ingen uvedkommende kan komme inn dit. Man er ikke totalt skånet for kriminalitet innenfor et gated community, et eksempel på det kan være familievold. Jeg tror det er vanskelig å skjerme seg helt for kriminalitet og utrygghet. Kanskje skaper slike boligområder en større utrygghet da skillet mellom vi og de utenfor bare blir større og bidrar til en økende avstand? (Myhre Lie 2011: ) Dette bringer meg inn på temaet opplevd og faktisk utrygghet. Listerborn nevner dette, opplevd utrygghet og faktisk utrygghet, hun viser til en studie i Sverige om ungdom og utrygghet der det viste seg at de som sjeldent var ute på kvelder i det offentlige rom, var mest redd for å være der. Noe av det samme ser vi her i Norge. Rapporter viser at de som har størst frykt for vold ute i det offentlige rom, er de som er minst utsatt for denne typen vold (Justis- og politidepartementet 2009). Unge gutter som er ute på byen er de 12

13 som har størst risiko for å bli utsatt for vold, men det er likevel de som er minst redde. Den offentlige debatten rundt trygghet er stort sett preget av at vi tror det er de typiske som er gjerningsmenn og offer. Mens det i realiteten kanskje ikke er slik. Noen kvinner mener at det er minst trygt for dem å gå ute alene i det offentlige rom på kveld og natt, derimot er realiteten den at det er mest utrygt for dem i hjemmet (Aas 2007). Jeg vil også trekke fram Aas sitt poeng med at det er de resurssterke og velstående som styrer fokuset og debatten rundt trygghet, mens det i virkeligheten er de ressurssvake (i denne sammenheng narkomane, prostituerte, bostedsløse) som er mest utsatt for overgrep (Aas 2007:86). 4.1 Synlig politi = trygghet? Jeg vil starte med å si noe om hva loven og andre offentlige dokumenter sier om trygghet. Jeg begynner med politiloven som sier noe om nettopp dette. Kapittel 1. Mål og oppgaver m.v. 2 Politiets oppgaver Politiet skal 1.beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virkesomhet, opprettholde den offentlige orden og sikkerhet og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. ( Politiloven: 2) Hvordan verner man så mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet? Oslo politidistrikt har en politistrategi der mottoet er: På jobb for en tryggere hovedstad. Dette mottoet står skrevet på patruljebilene slik at publikum skal se dette når de ser politiet. Ved å signalisere dette skal man tro at trygghet er et sentralt arbeidsområde for Oslo politiet. I stortingsproposisjonen til stortinget for budsjettåret 2011 påpekes det at det er viktig at ofre for vold får hjelp og beskyttelse (Justis- og politidepartementet 2010:16). Det står også skrevet at det kriminalitetsforebyggende arbeidet henger nært sammen med det trygghetsskapende (Justis- og politidepartementet 2010:85). 13

14 I punkt står følgende: Politiets ansvar for trygghet gjelder både innbyggernes reelle (objektive) trygghet og den opplevde (subjektive) trygghet. Politiet kan først og fremst bidra til reell og opplevd trygghet gjennom redusert kriminalitet, økt tilgjengelighet og målrettet informasjon. Trygghet forutsetter et nært og sterkt politi som er tilgjengelig når publikum har behov for bistand og service (Justis- og politidepartementet 2010:97). Hvordan jobber så politiet opp mot dette? Mitt inntrykk er at når politiet skal øke trygghetsfølelsen til innbyggerne setter politiet fokus på mer synlighet. Flere politifolk ute i gata. Det er uvisst om publikumstrygghetsfølelse øker ved at en politibil kjører forbi. Av praktisk erfaring rundt dette har jeg opplevd å få en tilbakemelding som denne: Det er bra dere passer på oss!. Desto oftere har jeg fått spørsmål og kommentarer som: Hva skjer her?, Hva galt har skjedd? og Det der er ikke et bra område, politiet er alltid der. Flemming Balvig skriver om uformell og formell kontroll. Han er av den mening at jo mer uformell sosial kontroll, jo mindre kriminalitet (Balvig 1992). Den uformelle kontrollen blir utført av mennesker i hverdagen. Den formelle kontrollen blir utført av ulike kontrollører i samfunnet, som for eksempel politiet (Balvig 1992:3). Nils Christie er også inne på dette, tettere relasjoner og jo mer folk bryr seg om hverandre og samfunnet, jo mindre kriminalitet (Christie 2004). Mindre kriminalitet kan skape mer trygghet blant folk. Da er spørsmålet, skaper mer formell kontroll i form av for eksempel økt patruljering økt trygghet? Holmberg skriver om forsøk i Danmark vedrørende erfaringer ved nærpoliti. Der kom de fram til at det ikke ble en økt trygghet blant befolkningen selv om det var økt synlighet og tilstedeværelse av politiet. Deres anbefalinger etter prosjektet var blant annet at generell synlighet og patruljering ikke burde bli prioritert. Hvis det skulle brukes ressurser på patruljering burde det ligge en analyse bak slik at denne patruljerningen blir målrettet. En annen anbefaling var at man burde være forsiktig med å gi for mye oppmerksomhet og debatt om nærpolitiet slik at dette ikke var med på å skape mer frykt blant befolkningen (Holmberg 2001). 4.2 Hvem skaper trygghet/utrygghet? 14

15 Hvem skaper trygghet og hvem skaper utrygghet i samfunnet? Kan det hende at politiet skaper mer utrygghet, selv om det er i beste mening å skape mer trygghet? Aas har skrevet en artikkel om da Sentrum politistasjon i Oslo sendte ut denne tekstmeldingen: Til deg som er ung og skal ut på byen! Ikke bli offer for lommetyver og vold. Ta vare på deg selv, lommeboka, mobilen og dine venner. Mvh. Sentrum politistasjon (Aas 2007:73). Hva formidler denne tekstmeldingen og hvilke signaler gir den? Som Aas sier, så er dette en noe utradisjonell arbeidsmetode for politiet. Det er ikke sikkert at tekstmeldingen skaper den effekten, som Oslo pd. trolig ønsket, at folk ble mer oppmerksomme og passet på seg og sitt. Kan den bidra til mer utrygghet blant de som fikk tekstmeldingen når Oslo politidistrikt går ut og påpeker at det faktisk er utrygt i byen? Aas sier lite om det, men han sier at politiet med dette er med på å ansvarliggjøre befolkningen. Med denne tekstmeldingen gjør politiet det samme som private aktører innenfor sikkerhetsbransjen gjør, de legger noe av ansvaret på hver enkelt. Et eksempel på det er boligalarmer og vektertjenester (Aas 2007). De retter sin markedsføring mot enkelt individer og spør om ikke du har tenkt å gjøre noe for å forhindre innbrudd i boligen din. Det kan hende at politiet er med på å gjøre folk mer utrygge med denne meldingen. Det samme kan Trygghetsprogrammet, som er ment i beste mening gjøre. Trygghetsprogrammet kan kanskje være med å forsterke utryggheten hos noen. Når man i en trygghetssamtale spør ungdommen om han er redd, kan det hende ungdommen tenker mye på det han/hun har vært utsatt for. På den måten kan politiet være med på å påpeke og forsterke at ungdommen bør føle seg utrygg. Hvem skaper utrygghet i samfunnet og ikke minst, kan politiet være med på å forsterke den? Tekstmeldingen kommer med en oppfordring til at folk må ta ansvar for sin egen trygghet, politiet kan ikke ta hele det ansvaret. Det er nok dette som skjer i samfunnet når det gjelder trygghet også. Stadig flere private aktører kommer inn på banen for å ivareta folks trygghet. Det er en økende bruk av vektere, salg av boligalarmer er populært og som nevnt tidligere i oppgaven begynner gated communities lignende områder å finne form også her i Norge. Å spille på folks utrygghet har blitt en pengeindustri. Om vi blir videoovervåket uansett hvor vi går, spiller det ingen rolle, bare det gjør oss tryggere. Om vi må gjennom flere adgangskontroller, spiller heller ikke det noen rolle, bare det også gjør oss tryggere (Aas 15

16 2007). Situasjonell forebygging med tiltak som flere vakter, porter og økt belysning vil øke trygghetsfølelsen. Spørsmålet er bare om det egentlig skaper et tryggere samfunn. Innbyggerundersøkelsen av 2010 har et punkt som dreier seg om opplevelse av trygghet. I den landsomfattende undersøkelsen som er utarbeidet av TNS gallup på oppdrag fra politidirektoratet svarer 94 % at de i stor grad føler seg trygge der de bor og ferdes. 6 % føler ikke det. Befolkningen har ikke endret sin opplevelse av trygghet siden Undersøkelsen påpeker at bosted har ingen betydning for folks trygghetsfølelse og at trygghetsopplevelsen er omtrent lik over hele landet. De som føler seg mindre trygge er de som har blitt utsatt for kriminelle hendelser, særlig vold, svindel, bedrageri, ran eller utpressing, men flertallet av disse føler seg likevel trygge der de bor (Politidirektoratet 2010:48). Hva sier dette om trygghet? Det sier at de aller fleste i Norge føler seg trygge i sitt nærområde. 6 % føler seg ikke trygge, hvordan når vi ut til dem? Det kan hende at de 6 % er de samme som jeg skrev om innledningsvis i oppgaven, det er de Listerborn skriver om i sin artikkel, de som er sjeldnest ute, men som likevel er mest redd for å være ute. Innbyggerundersøkelsen viser at noen av de som har blitt utsatt for kriminalitet er de som føler seg mindre trygge. Hvordan gir vi dem tryggheten tilbake? Det er mange spørsmål som ikke blir besvart her, som for eksempel hva som gjør de utrygge etter at de har blitt utsatt for noe kriminelt? Hva kan gjøres for at de blir kvitt utryggheten? I en trygghetssamtale legges det vekt på å sette ord på den utryggheten man føler. Ungdommen blir da mer bevisst på hva han/hun egentlig er redd for. Foreldrene opplever også ofte en utrygghet. Det viser seg ofte at offeret er redd for at kriminaliteten vil gjenta seg og for hevnoppgjør fordi forholdet er meldt til politiet. Denne konkrete kontakten med politiet kan være med på å føre til at utryggheten avtar. 5. Tillit Tillit er det nye, populistiske ordet som ofte går igjen når politiets nye strategier blir lagt fram. Som Gundhus sier; Tillit presenteres i økende grad som mål på godt politiarbeid (Gundhus 2009:45.) Etter en del enkelthendelser som Fritz Moen saken og Obiora saken, har tillit blitt et sentralt mål å jobbe etter for politiet. Etter slike uheldige hendelser handler det om å gjenopprette tilliten ovenfor befolkningen. Helene Gundhus ser på ulike måter å skaffe seg 16

17 tillit på. Noen modeller som nevnes baseres på tillitsrelasjoner. En modell er gjennom ekspertise og vitenskap, den andre er å skaffe seg tillit blant publikum gjennom kontakt og dialog. Jeg ønsker å se nærmere på det sistnevnte. Egentlig kan man si at forholdet mellom politiet og publikum dreier seg mer om tiltro enn tillit. Politiet er avhengig av at publikum har tiltro til politiet, mens det kan være vanskelig for politiet å ha det til publikum, da publikum kan være så ulike. Både gjerningsmannen og offeret er publikum, men det kan nok være vanskelig for politiet å stole på gjerningsmannen (Myhre Lie 2011: 231). For politiet er det et optimalt at publikum har tiltro til dem. For at det skal skje må politiet må lytte til hva publikum ønsker og hva de egentlig forventer av politiet. Gjennom dialog vil det her bli en økt forståelse for begge parter. For publikum holder det ikke bare å oppnå kontakt med politiet, men de vektlegger også hvordan de blir behandlet under denne kontakten (Gundhus 2009). Jeg velger å tro at publikum blir behandlet bra av politiet, likevel er jeg ikke så naiv at jeg tror at alle møtene er positive. Politifolk er forskjellige, det kan være en krevende hverdag og det er knapphet på tid og ressurser. Gjennom trygghetsprogrammet blir publikum invitert til politiet. De kan få en oppfølging om de ønsker det, og det er satt av tid til dem. Jeg opplever at publikum blir positivt overrasket over at politiet setter av tid og bryr seg. En tilbakemelding fra en gutt (15-18år) som var offer for ran med kniv og fikk oppfølging av trygghetsprogrammet var slik: Fint å vite at man har noen å kontakte hvis det skulle være noe. Publikum forventer at politiet skal ordne opp og løse konflikter. Politiet får tillit av publikum når de løser oppgaver som publikum ber om hjelp til. Hareide sier at politiet driver mer med konflikthåndtering enn bekjempelse av kriminalitet (Hareide 2004). I konfliktsituasjoner der publikum ringer politiet blir ofte situasjonen løst fra politiets side med at en av partene (eller begge) blir bortvist fra stedet. Konflikten blir løst der og da, som på politispråket kalles OPS (ordnet på stedet). Konflikten er mest sannsynlig ikke løst på lang sikt. Christie er opptatt av at vi i dag ikke lar de involverte ta del i, og ordne opp i deres egne konflikter. Han sier at konfliktene blir tatt fra partene, at de profesjonelle overtar konfliktene. Dermed mister partene eierskapet til konflikten og den blir ikke løst på best mulig måte (Christie 1977). Jeg nevner dette fordi 17

18 Trygghetsprogrammet er inne i konflikter. Trygghetsprogrammet ivaretar den parten som normalt ikke får så mye oppmerksomhet fra de profesjonelle. Om det er et anmeldt forhold må gjerningspersonen inn til avhør og han får gjennom dette snakket ut om konflikten. Offeret opplever kanskje ikke annet enn å være et offer. Gjennom Trygghetsprogrammet får offeret komme til en oppfølging hos politiet, der han blir hørt og får snakket ut. Likevel blir ikke dette så bra som Christie gjerne ønsker det skal være, at partene ordner opp og får snakket ut seg i mellom. Nettopp det er vanskelig å få til når en sak er under etterforskning og taktiske hensyn må tas. Når etterforskningen er ferdig kan saken sendes til konfliktrådet og en løsning som Christie ønsker kan finne sted (Christie 1977). Trygghetsprogrammet har også saker som ikke blir anmeldt. Trygghetskoordinatoren og guiden kan da innkalle til mekling eller stormøter om det er ønskelig for partene. En jente på 15 år ga følgende tilbakemelding til sin trygghetsguide etter oppfølging i Trygghetsprogrammet: Fikk snakket litt rundt ting som opptok meg, å vite at hun er der om jeg trenger det, det gjorde meg litt tryggere. Jeg tror at fokus på offeret, som det blir gjennom Trygghetsprogrammet, er med på å gi politiet økt tillit blant publikum. Det denne 15 år gamle jenta har er tillit til politiet. Dette har hun fått gjennom Trygghetsprogrammet som er med på å skape relasjoner mellom politi og publikum. Som tidligere nevnt er politiet avhengig av tillit blant publikum og tettere relasjoner er med på å forsterke det. 6. Utfordringer: Avslutningsvis vil jeg se om det kan være noen utfordringer ved Trygghetsprogrammet. Når det gjelder forebyggende arbeid ønsker politiet helst å jobbe proaktivt. Vi ønsker å komme på banen så tidlig som mulig. Vi ønsker å ha en liten rolle på den byggende arenaen også, ikke bare komme inn på den kriminalitetsforebyggende arenaen. Når vi jobber reaktivt er vi allerede for sent ute, lovbruddet har skjedd, og kriminaliteten er ikke forhindret. Hva så med Trygghetsprogrammet? Det er et tiltak vi setter inn i etterkant av en hendelse. Er vi på riktig spor med dette? 18

19 Jeg mener at vi ikke må slutte å komme med nye ting fordi det ikke er proaktivt. Jeg ønsker her å se på hvilke muligheter Trygghetsprogrammet gir oss til å jobbe proaktivt. 6.1 Lovnader/tiltak: I Trygghetssamtalen kommer politiet med forslag til tiltak som kan bedre situasjonen. Utfordringen her kan være hvis publikum oppfatter dette som lovnader fra politiet sin side. Hva om politiet sier at det skal bli bra og det ikke blir det? Når jeg nevner Trygghetsprogrammet for folk som ikke er kjent med det, hender det at de ser spørrende på meg og lurer på hva politiet egentlig kan bidra med. De lurer på hva politiet kan gjøre med at en ungdom er utrygg etter å ha vært utsatt for noe kriminelt. Politiet kan jo ikke fotfølge offeret, ei heller ha en hotline som fungerer som en egen nødsentral. Det å sette inn enkle tiltak og forslag er politiets måte å bidra på. Har man blitt utsatt for et ran er det kanskje greit å gå en annen vei neste gang, gå sammen med noen, bli hentet av noen voksne, være mer observant med mer. Det er viktig at det i trygghetssamtalen understrekes at politiet ikke kan love noe. Det er ingen garanti for at ungdommen ikke vil bli utsatt for noe lignende igjen eller at ungdommen vil føle seg 100 % trygg etter at politiet kobles inn. Hvis man ser på baksider ved Trygghetsprogrammet kan nettopp dette være en. Hva om offeret og deres foresatte føler at politiet kommer med lovnader og tiltak som ikke kan holdes? Som nevnt kommer det fram i trygghetssamtalen en del forslag på tiltak og forhåndsregler som offeret kan ta etter en hendelse. Trygghetsprogrammet har hentet forskning fra psykolog Bjørn Lagerbäck. Han er pådriver for utviklingen av kriminalitetsofrenes rettigheter i Sverige og har utgitt et hefte Kriminalitesofre - deres reaksjoner og behov. Der redegjør han for vanlige reaksjoner som kan komme etter av noen er utsatt for noe kriminelt. Det nevnes hukommelsestap, sinne, fornektelse, at man blir utmattet og ikke lenger orker å gjøre som man gjorde før dette skjedde, og ulike forsvarsmekanismer (Lagerbäck 2007). Denne kunnskapen bidrar til at vi kan gi offeret støtte og forståelse vedrørende vedkommendes reaksjonsmønster. Offeret kan også bli forberedt på hva som kan komme av reaksjoner og at dette ikke er unormalt. I tillegg blir de foresatte gjort oppmerksomme på dette. Moren til en jente som hadde vært utsatt for antasting kom med følgende tilbakemelding: Ble tryggere på hvordan jeg skal håndtere min datters reaksjoner og mine egne. Har fortsatt 19

20 trygghetsguide og synes dette er et flott tilbud til både barn og voksne, offer og pårørende. Dette mener jeg synliggjør at de forslagene vi kommer med i Trygghetsprogrammet har betydning for de berørte og det hjelper dem i å starte på veien videre. 6.2 Kan andre enn politiet følge opp offer for kriminalitet? Yngve Carlsson skriver i sin artikkel Forebyggingskjøkkenet om dette. Forebygging har blitt et marked. Det finnes så mange ulike tiltak rettet mot forebygging at man nesten kan gå seg vill. Nettopp det at det har blitt et marked gjør at noen tiltak overlever og er ettertraktet, mens andre ikke overlever. Hvilke tiltak som er på markedet til enhver tid kommer mye an på etterspørselen og hva som er hot (Carlsson 2002). Det finnes mange som jobber opp mot ofre for kriminalitet. Rådgivingskontoret for kriminalitetsofre finnes i mange byer i landet. Justis- og politidepartementet åpnet i 2008 en landsdekkende støtte telefon for kriminalitetsofre og vi har kontoret for voldsoffererstatning. I tillegg er det flere fond og stiftelser, krisesenter og andre aktører som jobber med oppfølging av offer. Det er andre som har mye bedre kunnskap om offeroppfølging enn politiet. Det er derfor viktig at Trygghetsprogrammet har kjennskap og godt samarbeid med andre samarbeidspartnere. På den måten kan trygghetsprogrammet guide offeret og de pårørende videre i systemet, og foreslå hvor man kan søke hjelp. Det er også viktig at Trygghetsprogrammet ser sine begrensninger. Trygghetsprogrammet ledes av en koordinator med politiutdannelse og god erfaring, men vedkommende er ingen psykolog. Det er viktig at Trygghetsprogrammet ikke går utover sine grenser som er forsvarlig, da vi har med mennesker å gjøre. Det at koordinatoren for Trygghetsprogrammet jobber på politistasjonen og tett med forebyggende avdeling gjør at vedkommende har et meget godt overblikk. Det igjen gjør at nye saker blir tatt tak i med en gang. Det går kort tid mellom hendelsen og at offeret blir kontaktet og tilbudt en trygghetssamtale. Nettopp det at offeret blir tilbudt en oppfølging ser jeg på som noe av det mest vesentlige. Offeret får ikke med seg en brosjyre om de ulike tilbudene som finnes, men han/hun blir kontaktet over telefon og invitert til en samtale. Dette tror jeg er avgjørende for at programmet har suksess. Det er heller ingen bakside at trygghetskoordinatoren og guiden har kjennskap til saken før offeret kommer. Offeret slipper 20

21 da å forklare hendelsen på nytt (noe vedkommende kanskje allerede har eller skal gjøre i avhør) og slipper å forholde seg til mange ukjente voksne, som offeret måtte ha gjort om en aktør utenfor politiet skulle ha tatt oppfølgingen. 6.3 En helhetlig tenkning rundt Trygghetsprogrammet: En av de største utfordringene er å få med seg alle på laget. For at et trygghetsprogram skal lykkes er man avhengig av flere enn trygghetskoordinatoren. Det må være en satsning og et tiltak som er forankret fra høyere hold. Det er litt nytt i politiet å tenke på oppfølging av offer, og for å få med alle på det må det være en tillit mellom ledelsen og de på gulvet som skal utføre det. Å få tredd noe nytt over hodet som man kanskje ikke er så engasjert i eller ikke ser nytten av, er lite motiverende og samler sjelden innsatsen (Gundhus 2009). Det er derfor av stor betydning at de ansatte får tilstrekkelig med informasjon, og blir motiverte for at dette skal være noe vår politistasjon skal lykkes med. Trygghetsprogrammet må være kjent for alle avdelinger slik at det blir formidlet som et tilbud til publikum. Satsingen må også være i samsvar med etterforskning. Hvis det settes inn fokus på offeret gjennom trygghetsprogrammet, må det også settes inn fokus på saken. Det hjelper ikke at trygghetsprogrammet motiverer til anmeldelse om det ikke er kapasitet til å etterforske saken. Trygghetsprogrammet må også nå de andre samarbeidende aktørene. Dette for å rekruttere trygghetsguider, øke samarbeidet, og at flere har kjennskap til det øker sjansen for at tilbudet når fram til de som trenger det. 7. Avslutning: Noen vil kanskje si at oppfølging av offer for kriminalitet er noe som allerede bedrives i politi Norge. Jeg kan til dels være enig i det, men jeg mener at det er meget personavhengig. Det er avhengig av hvem som fanger opp saken, hvor mye kapasitet den enkelte har til å vie offeret oppfølging, og det er noe avhengig av interesse hos den enkelte politibetjent. Trygghetsprogrammet er ikke personavhengig på denne måten, det er offeroppfølging satt i et system. Dette er offeroppfølging som gjør at alle saker fanges opp og vurderes oppfølging. Det blir dokumentert og fulgt opp på en måte som gjør at det ikke er tilfeldighetene som rår. 21

22 I løpet av denne oppgaven har jeg sett at det er flere argumenter som ligger bak etableringen av Trygghetsprogrammet. Det jeg anser som noe av det viktigste er den tilliten politiet får av publikum. Ofre blir behandlet profesjonelt, og får oppmerksomhet og støtte vedrørende sin situasjon. Dette tror jeg ofre og pårørende setter stor pris på. Denne tilliten er også med på å skape tettere bånd mellom politi og publikum. I tillegg har jeg sett at Trygghetsprogrammet bidrar til mer enn kun trygghet. Trygghetsprogrammet bidrar også til forebygging opp mot kriminelle gjenger og å hindre at offeret senere blir gjerningsmann. Trygghetsprogrammet er et kriminalitets forebyggende tiltak. Ved å ha jobbet med Trygghetsprogrammet har jeg sett hvordan utrygg ungdom har reist seg igjen. Å se at en så liten jobb kan bety så mye for en annen, det engasjerer og motiverer meg videre i jobben. Det handler om å gi ofrene for kriminalitet hverdagen tilbake. Det skal så lite til fra vår side, mens det betyr så mye for offeret. Jeg velger å avslutte med den historien jeg startet oppgaven med. Jenta som ble ranet ble informert om Trygghetsprogrammet av en ordenspatrulje som var på stedet den dagen hun ble ranet. Hun ble innkalt til en trygghetssamtale i etterkant, og var under oppfølging helt til saken kom opp for retten. I denne perioden hadde hun og trygghetsguiden telefonkontakt et par ganger, og i løpet av en patruljevakt stakk trygghetsguiden innom henne på bopel. Da hun ble innkalt som vitne i retten gruet hun seg veldig. Jenta ønsket at trygghetsguiden kunne være tilstede i retten da hun avla vitneforklaring, noe trygghetsguiden stilte opp på. Jeg kan med hånden på hjertet si at Trygghetsprogrammet i dette tilfellet gjorde en god jobb. Jenta og familien ble tatt på alvor, de fikk fortløpende informasjon om saken og ikke minst, de var meget fornøyd med politiet. Den andre jenta som ble utsatt for dette ranet, og som bodde utenbys, ble kontaktet per telefon og gitt anledning til å ringe hvis det var noe. Trygghetsguiden møtte også henne i retten. Foreldrene var imponerte over at politiet i Oslo brukte tid og ressurser, og ikke minst brydde seg om to jenter på 15 år. Jentene gjorde det de var mest redde for, de stod foran gjerningspersonene og fortalte hva denne hendelsen hadde gjort med dem. De fortalte hvor redde de hadde vært og hva dette hadde ført til av tanker i ettertid. Oslo jenta fortalte også om støtten hun hadde fått gjennom Trygghetsprogrammet. Jentene gikk ut av rettssalen med en lettelse og hevet hode, man kunne se at de var trygge igjen. De var på vei til å få tryggheten sin tilbake. 22

23 Litteraturliste: Balvig, Flemming (1995) Social kontrol, I : Kontrollbilleder udvalgte tekster Holte : Forlaget Socpol. Carlsson, Yngve (2002) Forebyggingskjøkkenet : Velferdskommunens problemekspansjon og den internasjonale programindustrien konsekvenser for det lokalt forebyggende arbeidet. I : Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab. 89. årgang Nr 4. Christie, Nils (2004) En passende mengde kriminalitet. Oslo: Universitetsforlaget. Christie, Nils (1977) Konflikt som eiendom. I: Tidsskrift for rettsvitenskap. Oslo : Institutt for kriminologi og strafferett, Universitetet i Oslo. Stensilserie 23.. Det kongelige justis- og politidepartement (2010) Proposisjon til Storinget, prop.1 S for budsjettåret 2011 Egge, Marit og Bjørn Barland (2007) Klarer forebyggingsfeltet seg uten politiet? I : Forskningskonferansen Polisiær virksomhet. Hva er det- hvem gjør det? Oslo : Politihøgskolen. (PHS Forskning 2007:7) 23

24 Frønes, Ivar (2007) Risikosamfunnets rasjonalitet. I: Trygghet. Thomas Hylland Eriksen. Oslo: Universitetsforlaget. Gundhus, Helene I.(2009) Tillitsskapende politiarbeid om å fremmetillit i politiet. I : Forskningskonferansen Demokrati, kontroll og tillit. Oslo: Politihøgskolen. (PHS Forskning 2009:4). Gundhus, Helene (2007) Suksesskriterier for godt politiarbeid. I: Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskap. 94 (2) Hareide, Dag (2004) Politiet som megler, Nordisk forum for megling. Lokalisert 12. desember 2007 på internett: Holmberg, Lars (2001) Erfaringer med nærpoliti i Danmark, I: Politiarbeid på godt og vondt. Oslo : Politihøgskolen. (PHS Forskning 2001:2). Pensum: sider. Listerborn, Carina (1999) Om rätten att slippa skyddas. I: Den trygge byen. Kriminalitetsforebyggende planlegging, Oslo: Norsk Form. Pensum: s sider. Manglerud politistasjon (2006) Mal trygghetsprogram og mal trygghetsguidens oppgaver. Myhre Lie, Elisabeth, I forkant, kriminalitetsforebyggende politiarbeid. Gyldendal Norsk Forlag AS Oslo kommune (2010) SaLTo handlingsprogram , kriminalitetsforebygging blant barn og unge i Oslo Politiloven. Lov om politiet av 4.aug

25 Skedsmo, Knut, Forelesning politihøyskolen, kriminalitetsforebyggende politiarbeid Tns gallup (2010), Rapport politidirektoratet Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse Aas, Katja Franko (2007) Ta vare på deg selv, lommeboka, mobilen og dine venner. I: Trygghet. Thomas Hylland Eriksen. Oslo : Universitetsforlaget. Pensum: s sider Internett: d-nr /7/2/2.html?id= (lesedato ) (lesedato ) (lesedato ) (lesedato ) (lesedato ) (lesedato ) 25