DIVE-analyse Rjukan næringspark

Transkript

1 NIKU Oppdragsrapport nr. 65/2011 DIVE-analyse Rjukan næringspark Rjukan som moderne industrisamfunn og verdensarv Sveinung Krokann Berg Johanne Sognnæs Lars Jacob Hvinden-Haug

2 Innledning NIKU har på oppdrag fra Rjukan Technology Center AS utarbeidet en kulturmiljøanalyse av Rjukan næringspark basert på Riksantikvarens DIVE-analyse som grunnlag for å utarbeide reguleringsplan/områdeplan for næringsparken. Rjukan Technology Center AS (RTC) er et nystiftet selskap som ønsker å etablere ny virksomhet i Rjukan næringspark og er i kjøpsprosess med Norsk Hydro om kjøp av næringsparken. Planene for området er hovedsakelig etablering av datasenter og IKT-virksomhet med støttefunksjoner samt å opprettholde dagens virksomhet. Etableringen anslås å generere rundt 450 arbeidsplasser i anleggsperioden og 300 arbeidsplasser mer permanent. Målsettingen er at Rjukan næringspark skal bli et moderne og attraktivt vekstområde for industri og industrietablering og å etablere nye kompetansearbeidsplasser og høyteknologisk produksjonsteknologi basert på de primære innsatsfaktorene i Rjukan. I planen legges til rette for ca m2 ny bebyggelse på tomten der Tårnhus I og II, som nå er revet, tidligere sto. Rjukan er samtidig inne i en prosess med å søke verdensarvstatus etter at Norge i 2009 orienterte UNESCO om at Rjukan-Notodden og Odda/Tyssedal er oppført på Norges tentative liste for nominasjon til innskriving på World Heritage List. Rjukans verdensarvnominasjon bygger på 4 pilarer: Kraftproduksjonen Fabrikkområdet Byen Rjukan Transportåren Rjukanbanen til Notodden Verdensarvsøknaden ligger til grunn for vurderingen av hvordan ny bruk og virksomhet i næringsparken på en god måte kan virke sammen med disse pilarene og bidra til at industrisamfunnet Rjukan gis utviklingsmuligheter og samtidig ivaretar sin unike kulturhistorie. DIVEanalysen av området ivaretar kravet om konsekvensutredning av kulturminner og kulturmiljø i henhold til pbl 20-4 (utbyggingsformål) og forskrift om konsekvensutredninger 2, vedlegg 1, pkt 1 (industri-/næringsbygg med bruksareal på mer enn m2 eller investeringskostnad på mer enn 500 millioner kr), men bidrar også til å klargjøre prinsipper og løsninger for ny bebyggelse i området som del av DIVE-analysens aktiveringsfase. Kulturmiljøanalysen er utført med Sveinung Krokann Berg som prosjektleder og ansvarlig for rapporten i samarbeid med Johanne Sognnæs og Lars Jacob Hvinden-Haug som har hatt ansvar for bygningsdokumentasjon. Vurderinger og beskrivelse av prinsipper er gjort i fellesskap. Rapporten er kvalitetssikret av avdelingsleder i Landskapsavdelingen Kari Charlotte Larsen. Oslo mars Tittel inn her

3 Innledning Planprogram og planstatus... 4 Planprogram... 4 Planstatus Kulturhistorisk stedsanalyse/dive... 8 Analyseprosessen... 8 Arbeidsmetode UNESCO og World Heritage List Verdensarvlisten Operasjonelle retningslinjer Venezia Charteret Washington Charteret for bevaring av historiske byer (1987) Rjukan Forståelse av Rjukan og planområdet/ Rjukan forstått som verdensarv DIVE-matrise Rjukan Næringspark Tiden før Produksjons- og byggeperioden Produksjons- og byggeperioden Produksjons- og byggeperiode Bygninger oppført etter Oppsummering av bygningenes og områdets særlige kvaliteter Utviklingsmuligheter og aktivering av Rjukan Prinsipper for utbygging med utgangspunkt i kulturhistoriske verdier Om et samtidig uttrykk i arkitekturen Avslutning Litteratur/Kilder Tittel inn her

4 1 Planprogram og planstatus Planprogram Forslag til Planprogram foreligger pr og forventes fastsatt av Tinn kommune i mars Planområdet omfatter hovedsakelig Rjukan næringspark og er på ca 544 daa. Også del av dalsiden i sør medtas for å muliggjøre eventuelle ras- og skredsikringstiltak, og regulering av fareområde der ny trafostasjon planlegges. Videre medtas eksisterende vei ved videregående skole, veisystem i øst og veitilknytning over Måna til Sam Eydes gate. Det er mulig at planområdet vil bli innskrenket senere i prosessen. Planområdet omfatter flere eiendommer der Norsk Hydro Produksjon AS/Hydro Transport AS og Tinn kommune (Såheimsveien 18, gnr.129/bnr 32) er hjemmelshavere. Rjukan Støp fester gnr 129, bnr. 33, snr. 1 av Norsk Hydro Produksjon AS. Behovet for utredning av kulturminner og kulturmiljø er beskrevet i kapittel 6.1 i planprogrammet: Definisjon av utredningstemaet: Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Kulturmiljø er en samling av kulturminner eller områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer er en del av våre omgivelser og skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videre samfunnsutvikling Begrunnelse for utredningen og utfordringer: Rjukan søker om oppføring på UNESCOs verdensarvliste med utgangspunkt i hvordan industrisamfunnet Rjukan viser et unikt tidsbilde i verdenssammenheng av den moderne industrielle revolusjonen, som åsted for utnyttelse av vannkraft og produksjon av kunstgjødsel. Nominasjonen bygger på 4 pilarer som til sammen utgjør industrisamfunnet som helhet: Kraftproduksjonen, fabrikkområdet, byen Rjukan og transportåren Rjukanbanen. Ny bruk og virksomhet på deler av området som utgjør Rjukan næringspark vil kunne bygge opp under Rjukans videre liv som industrisamfunn, men må forholde seg til disse grunnpilarene for å opprettholde status som nominert. Planområdet omfatter hele Rjukan næringspark som utgjør det meste av Norsk Hydros fabrikkområde. Området har i dag flere eiere. Planområdet er en vesentlig del av både Rjukan by og fabrikkområdet som kulturmiljø, og anlegg, strukturer og bygningsmasse innenfor planområdet 4 Tittel inn her

5 utgjør sentrale kulturminner hvorav flere er i fredningsklasse. På området som er aktuelt for utbygging har det tidligere også stått meget store produksjonsbygninger (bla tårnhus I og II, filter og sikteanlegg og syrekonsentrasjon/tapperi) som nå er revet. Utfordringen i planarbeidet er hvordan eksisterende bygninger/kulturminner og ny bebyggelse kan virke sammen på en god måte og bidra til at industrisamfunnet Rjukan gis utviklingsmuligheter og samtidig ivaretar sin unike kulturhistorie. For å belyse denne problemstillingen er det nødvendig å samle og analysere kunnskap om kulturminnene innenfor planområdet og kulturmiljøet de er en del av Utredningens omfang og metode: Utredningen vil ta utgangspunkt i Riksantikvarens DIVE-metode for kulturhistorisk stedsanalyse for å sortere og drøfte hvilke sosiale, økonomiske, kulturelle og fysiske historiske særtrekk som er grunnleggende for forståelsen av Rjukan. Gjennomføring av analysen gjøres i dialog med Riksantikvaren for å avklare nivå og omfang for analysen og for å sikre grunnlaget for verdensarvsøknaden. I DIVE-analysen vil det utarbeides en såkalt DIVE-matrise som vil fungere som en oversikt over kulturminneverdiene som ligger til grunn for å vurdere Rjukan som verdensarvkandidat og til å synliggjøre hvilke aktiverende faktorer som kan introduseres for å ivareta og styrke Rjukans posisjon både som verdensarv og levende kulturmiljø. DIVE-analysen beskrives gjerne gjennom fire trinn, fra en beskrivende fase via fortolkning og vurdering til den aktiverende fasen, som delvis overlapper hverandre. I analysen av Rjukan næringspark vil målsettingen for området forene utbyggingsbehov og styrke grunnlaget for verdensarvnominasjon være førende for hvordan disse fasene gjennomføres. Beskrivelse og fortolkning av bygninger og fabrikkområde gjøres dermed med tanke på lesbarheten av produksjonslinjer fra tidsperioden 1907 til ca 1940 som utgjør kjerneperioden for forståelse av det som gjør Rjukan aktuelt som verdensarv. Hovedvekten av analysen vil fokusere på områdenivå og dermed forsøke å vise hvordan ny bebyggelse og nye funksjoner kan bidra til å gi området en lesbarhet som ivaretar både historien og dagens industriuttrykk. Lesbarhet vil stå sentralt både som nær- og fjernvirkning for forståelse av området og dermed stille krav også til uteområder og tilgjengelighet i planområdet. I løpet av DIVE-analysen er det gjennomført tre arbeidsmøter med representanter for Tinn kommune, Telemark fylkeskommune, Rjukan Technology Center som tiltakshaver og Riksantikvaren. NIKU har i tillegg hatt kontakt med tidligere ansatte i Hydro og lokalhistorikere for fange opp lokal kompetanse. Vurderingen av Rjukan næringspark som kulturmiljø vil være basert på NIKUs egne befaringer i området samt den informasjonen som er innhentet gjennom møter og kontaktpersoner. Planstatus Planområdets status beskrives i planforslaget, men planer som angår kulturminneverdien i området nevnes kort her. Næringsparken omfattes ikke av reguleringsplan per i dag, men Kommunedelplan for Rjukan (1997) krever ny reguleringsplan før utbygging. 5 Tittel inn her

6 Statlige føringer I denne sammenhengen er følgende Rikspolitiske retningslinjer (RPR) vurdert relevante for hensynet til kulturminner på planområdet: RPR for samordnet areal og transportplanlegging (1993): Retningslinjene angir at det skal legges vekt på å utnytte mulighetene for økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonene i by- og tettstedsområder. Det skal bygges opp om eksisterende infrastruktur. Utformingen av utbyggingen bør bidra til å bevare grøntstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og de estetiske kvalitetene i bebygde områder. Regionale føringer Regional planstrategi Bærekraftige Telemark : Planstrategien ble vedtatt av Fylkestinget Strategien bygger på en visjon der samfunnsendringene ses i et helhetsperspektiv og bærekraftig utvikling nås gjennom bærekraftig miljø, bærekraftige sosiale forhold og bærekraftig økonomi. Strategien peker på at Telemark har utfordringer blant annet når det gjelder befolkningsutvikling og utdannelsesnivå. Plantema i strategien er kunnskap, nyskaping og næringsutvikling, klima og miljø, attraksjon og livskvalitet og infrastruktur og transport. Regional plan for nyskaping og næringsutvikling er under utarbeidelse. Kommuneplan for Tinn kommune Gjeldende kommuneplanen ble vedtatt i I kommuneplanens samfunnsdel er næringsutviklingen fokusert på Reiselivskommunen Tinn, og strategiområdene for næringsutvikling er næringsliv og kompetanse samt estetikk, kultur og identitet. Kommuneplanen er under revisjon. I planprogrammet for Kommuneplan følges den strategiske næringsplanen fra 2010 opp med bredere målsetninger for næringslivet. I kommuneplanens arealdel er planområdet vist som industri. Tinn kommune opplyser at det er Kommunedelplan for Rjukan fra 1997 (se under) som gjelder for området når det gjelder arealbruk. Strategisk næringsplan 2010 Det skal skapes attraksjonskraft for kommunen som bo- og etablerersted. Flere attraktive arbeidsplasser skal skapes i Tinn. Eksisterende arbeidsplasser skal videreutvikles og det skal stimuleres til nyetableringer, nyskaping og fornyelse. Det skal tilrettelegges for næringsutvikling og en god dialog med næringslivet, og arbeides med rammebetingelsene for næringslivet. Kommunedelplan for Rjukan 1997 Kommunedelplanen ble vedtatt av Tinn kommunestyre og gir rammer for arealbruk og byforming. Det stilles krav om at det foreligger reguleringsplan eller bebyggelsesplan for nye tiltak. Tinn kommune opplyser at det ikke foreligger annen reguleringsplan for Rjukan Næringspark. 6 Tittel inn her

7 For byggeområder er det krav om tilfredsstillende tekniske anlegg, elektrisk forsyning, trafikksikker atkomst mv. før utbygging finner sted. Det stilles også krav til god estetisk utforming iht. bebyggelsens funksjon og at det tas hensyn til eksisterende terreng og bebyggelse. På plankartet er området vist som næringsområde. For næringsområder er det angitt formål som forretning, industri, kontor, småindustri, engrosvirksomhet og tyngre handelsvirksomhet. Det tillates ikke detaljhandel eller service som hører naturlig til i sentrumsområdet. Deler av området er vist til offentlig vei, og dalsiden er vist som LNF-område. Syretårnet i Næringsparken er i planen båndlagt til bevaring og er nå vedtaksfredet. Lokstallen med skinnegang nord for Snekkververkstedet var i planen oppgitt som varslet fredet. Flere av bygningene i planområdet er verneverdige (som fredningsobjekter eller gjennom annet formelt vern) og vil i forbindelse med utvikling av området og nominasjonen av Rjukan til UNESCOs verdensarvliste utredes og verdivurderes. Forslag til revidert kommunedelplan for Rjukan Det er igangsatt planarbeid for revisjon av kommunedelplanen. Planprogrammet ble fastsatt av Tinn kommunestyre Programmet angir at revisjonen vil ha verdensarv og næringsutvikling som hovedtema, og det angis at det er store verneverdier knyttet til Rjukan næringspark. Det skal vurderes bedre kobling mellom næringsparken og sentrum, samt mer publikumsrettet aktivitet i deler av området. 7 Tittel inn her

8 2 Kulturhistorisk stedsanalyse/dive DIVE-analysen er utviklet av Riksantikvaren i samarbeid med Riksantikvarieämbetet i Sverige og Museiverket i Finland. Målet fro DIVE er å omdanne kulturhistorisk informasjon til funksjonell kunnskap og utvikle et verktøy som evner å balansere kontinuitet og endringskrefter i en utviklingsprosess. DIVE-analysen er, med sin fleksible, metodisk åpne, tverrfaglige og medvirkningsorienterte oppbygging, tilpasset vår tids utfordringer og arbeid med kulturarven som kvalitativ og funksjonell ressurs i by- og stedsutviklingsprosesser. Ettersom lokal tilpassing er viktig er analysens struktur enkel og basert mer på hva som bør behandles for å nå oppsatte mål enn på presise anvisninger om hvordan arbeidet skal gjennomføres. DIVE er med andre ord ikke en metode i tradisjonell forstand, men et hjelpemiddel for å sortere, drøfte og bearbeide informasjon i plan- og stedsutviklingsprosesser, kulturmiljøanalyser med mer. Gjennom analysen klarlegges hva som har vært og er sosialt, økonomisk, kulturelt og fysisk viktig for stedets utvikling, hvilke fysiske spor som har vært og er sentrale funksjons- og betydningsbærere og hvilke deler som er mindre vesentlige. DIVE-analysen kan anvendes på ulike måter, enten det er for å belyse kulturarvens kvaliteter og muligheter i samfunnsutvikling og fysisk planlegging, eller fokusere på grunnleggende historiske trekk i enkle eller komplekse områder. Tilnærmingens fleksible, systematiske og transparente karakter gjør den spesielt egnet som prosess for å utvikle balanserte forvaltnings- og utviklingsstrategier. Analysen kan anvendes som kunnskapsunderlag i: Kulturminne-, miljø-, landskapsforvaltning på alle nivå Areal- og trafikkplanlegging, fra oversikts- til detaljplannivå Konsekvensutredning av programmer, planer og prosjekter Samfunnsplanlegging på regionalt og kommunalt nivå Målgrupper for analysen er offentlige og private aktører, som arbeider med kulturmiljøtemaet i planlegging og stedsutvikling og ulike beslutningsprosesser, og trenger et systematisk og pedagogisk redskap for å utvikle og formidle kunnskap om kulturarvens kvaliteter og muligheter til brukere og allmennheten. Analyseprosessen En DIVE-analyse kan fungere både som integrert planunderlag og selvstendig kunnskapsprosess. I begge tilfelle er hensikten å omdanne kulturhistorisk informasjon, fra passiv til funksjonell kunnskap, gjennom kritisk og kreativ, systematisk og målrettet arbeid. Analysens kulturhistoriske profil favner et bredt spekter av naturbetingede og samfunnsmessige forutsetninger, forestillinger og tema. Oppbyggingen er avledet av fire grunnleggende spørsmål, som hver på sin måte berører forholdet og balansen mellom stedets kontinuitets- og endringskrefter. 8 Tittel inn her

9 D - Hva forteller dagens landskap og miljø om analyseområdets opprinnelse, utvikling og karakter? I - Hvorfor har enkelte elementer og karaktertrekk i analyseområdet hatt spesiell samfunnsmessig betydning? V - Hvilke historiske elementer og karaktertrekk har spesiell verdi, kan de utvikles og hvor går grensene for hva de tåler? E - Hvordan kan stedets prioriterte, historiske karaktertrekk og ressurser forvaltes og utvikles? De fire spørsmålene besvares gjennom fire trinn: T1 (Beskrivende arbeidsfase), T2 (Fortolkende arbeidsfase), T3 (Vurderende arbeidsfase) og T4 (Aktiverende arbeidsfase). I tillegg har analysen et Input-trinn (Forberedende arbeidsfase) og et Output-trinn (Oppsummerende arbeidsfase). For å gjøre det lettere å følge veilederens beskrivelser brukes en fargekode i gjennomgangen. Når veilederen beskriver leddene i analysen som frittstående aktiviteter, er det for å tydeliggjøre oppgavenes ulike egenskaper i kunnskapsutviklingen. Gjennomførte analyser viser at det i praksis er naturlig og hensiktsmessig både å la trinnene overlappe og arbeide parallelt med flere deloppgaver. For å få til en godt samvirkende prosess og gode diskusjoner kan det eksempelvis være hensiktsmessig å arbeide med to og to trinn (T1 og T2, T2 og T3, og T3 og T4). Aktivere Oppsummere 9 Tittel inn her

10 Arbeidsmetode NIKU vil i sin bruk av DIVE-verktøyet bruke den beskrivende fasen (D) til å identifisere området og eksisterende bebyggelse og den fortolkende fasen (I) til å se hvilke av disse elementene som er sentrale for lesbarheten av den næringsaktiviteten som har vært grunnlaget for etableringen av Rjukan og som nå er basis for hvordan Rjukan skal vurderes i verdensarvsammenheng. I den fortolkende fasen vektlegges kriterie som integritet, autentisitet og lesbarhet i tråd med UNESCOs operasjonelle retningslinjer og som er en integrert del av DIVE-analysen. I samarbeid med Arkitektene Astrup og Hellern AS vil NIKU deretter synliggjøre hvordan de identifiserte kvalitetene i området kan ivaretas og samtidig være et tilskudd til og gi inspirasjon til utvikling av næringsparken og ny bebyggelse i området. Dette vil utgjøre DIVE-verktøyets vurderingsfase (V) med tanke på utviklingspotensial og definere handlingsrom og prinsipper for utforming og nybygging i næringsparken. Samlet vil DIVE-analysen være et grunnlag for hvordan kulturhistoriske verdier danner grunnlag for og balanseres med ny næringsutvikling og eventuelle nye funksjonskrav som følger av dette. Utforming av nybygg vil således også forholde seg til hvordan ny funksjonalitet kan reflekteres i området uten at lesbarheten av området som helhet forringes samt at verdier representert ved sentrale bygninger og anlegg blir ivaretatt. Det er i analysefasen gjennomført tre arbeidsmøter hos NIKU med representanter fra Riksantikvaren, Telemark fylkeskommune, Tinn kommune og Rjukan Technology Center som tiltakshaver. I tillegg er det gjennomført ett møte hos Riksantikvaren. De ulike faggruppene tilknyttet planarbeidet har deltatt i møtene. NIKU har gjennom prosjektarbeidet hatt kontakt med lokal kompetanse tilknyttet Hydro, tidligere ansatte og lokalhistorisk kunnskap, og det er innhentet kunnskapsunderlag fra Norsk Hydro ved Geir Stensland, supplerende bygningsbeskrivelse fra Helge Songe/SingSong AS som har dokumentert Hydros bygninger og gjennom kontakt med Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork. Det er i fortsettelsen lagt opp til møter med lokale aktører (leietakere, skoler, beboere, tidligere ansatte i Hydro) før fagutredningen ferdigstilles og før planforslag foreligger for å kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget. I tillegg legges opp til høring når planforslaget for næringsparken foreligger slik at skriftlige merknader kan utfylle og korrigere det som måtte være mangelfullt eller feilaktig. Fagrapporten fra arbeidet står for NIKUs regning og er basert på egne befaringer, arkivsøk og historisk kildemateriale som kart, fotografier, tegninger og litteratur i tillegg til den informasjonen som er innhentet i møter og gjennom lokale kontaktpersoner. 10 Tittel inn her

11 3 UNESCO og World Heritage List Som utgangspunkt for å vurdere Rjukan som verdensarv legges i første rekke kriteriene som er nedfelt i Verdensarvkonvensjonen (WHC) til grunn, men også internasjonale chartre for kulturminnevern gir føringer for hvordan historiske områder vurderes og behandles. Verdensarvlisten For å inkluderes på UNESCOs verdensarvliste må stedet/objektet være av enestående allmenn verdi og oppfylle minst ett av ti utvalgskriterier. Disse kriteriene er beskrevet i Verdensarvkonvensjonen (World Heritage Convention) som utgjør det sentrale arbeidsverktøyet knyttet til verdensarven og verdensarvstedene. Kriteriene revideres jevnlig av verdensarvkomiteen for kontinuerlig å reflektere utviklingen av verdensarvbegrepet og ideen om en verdensarv. Fram til 2004 ble verdensarvsteder valgt ut basert på seks kulturbaserte og fire naturbaserte kriterier. I de reviderte retningslinjene fra 2005 (Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention) opereres det med 10 kriterier som dekker både kulturelle og naturgitte verdier. Kriteriene foreligger i engelsk, tysk og fransk versjon og er ikke formelt oversatt til norsk. Kriteriene gjengis her derfor på engelsk. Kriteriene I-X: i. to represent a masterpiece of human creative genius; ii. to exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, townplanning or landscape design; iii. to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared; iv. to be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history; v. to be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change; vi. to be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria); vii. to contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance; viii. to be outstanding examples representing major stages of earth's history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features; ix. to be outstanding examples representing significant on-going ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals; x. to contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation. 11 Tittel inn her

12 Kriteriene II og IV er de som vil bli lagt til grunn for verdensarvsøknaden som utformes av Riksantikvaren. Kriterium II omhandler hovedsakelig den teknologiske utviklingen Hydros industrivirksomhet på Rjukan representerer og den utformingen av bygninger og byplan som var en del av denne industrialiseringen. Kriterium 4 plasserer denne utviklingen som et eksempel på hvordan industrialiseringen av Rjukan belyser en betydelig historisk epoke i større sammenheng. Rjukan representerer overgangen fra fattig bondesamfunn til velferdssamfunn og industri samt utviklingen av Norge fra å være et lite utviklet samfunn basert på primærnæring til å bli et av verdens rikeste land. Utnyttelsen av vannkraft til elektrisitet og Hydros virksomhet og basert på Birkeland- Eyde-metoden, og senere Haber-Bosch-metoden, for å framstille kunstgjødsel var teknologisk banebrytende både i nasjonal og global sammenheng. Operasjonelle retningslinjer I tillegg til disse kriteriene står bevaring, forvaltning, autentisitet og integritet knyttet til egenskaper og verdier (properties) sentralt i vurderingen av verdensarvstedene. Siden 1992 har også viktigheten av kulturlandskap, som betydelige møtepunkter mellom mennesker og natur, blitt anerkjent. Mer om dette.. Venezia Charteret (The Venice Charter INTERNATIONAL CHARTER FOR THE CONSERVATION AND RESTORATION OF MONUMENTS AND SITES) Venezia-charteret har siden det ble nedfelt og ratifisert i 1964 vært en sentral internasjonal ramme for bevaringsarbeid og utforming av verneplaner. Charteret er i stor grad objektorientert og fokusert på hvordan bevaringsarbeidet kan/skal utføres. I dag utgjør legitimeringen av vernearbeid en vesentlig del av rammene for forståelsen av kulturarv samtidig som gjenbruk og aktivering av kulturarven anses som en vesentlig del av kriteriene for vern. Charteret nedfeller imidlertid noen prinsipper for hvordan historiske steder bør tilnærmes for å ivareta integritet og hvordan nybygging innordnes eksisterende skala og strukturer som er viktige påminnelser med tanke på hvordan Rjukan bør utvikles. De mest aktuelle artiklene fra charteret med tanke på forståelse og utvikling av Rjukan er følgende: HISTORISKE OMRÅDER/KULTURMILJØER Artikkel 14: Historiske områder må vies spesiell omsorg for å bevare sin integritet, sikres renovering og vedlikehold, og at områdene kommer til sin rett i samsvar med deres betydning. RESTAURERING Artikkel 12: Elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale, slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene Artikkel 13: Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverkets, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene. 12 Tittel inn her

13 Artikkel 6: Bevaringen av et kulturminne innbefatter vern av omgivelsene i deres målestokk. Der den tradisjonelle omgivelsen består, må denne bevares. Enhver nybygging, riving eller endring som kan ødelegge forholdene i bygningsmassen eller i fargen avvises. Artikkel 11: Gyldige bidrag fra alle epokene for oppførelsen av et kulturminne må respekteres, da enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering Vurderingen av de angjeldende elementers verdi og avgjørelsen om hva som eventuelt kan fjernes, kan ikke overlates til prosjektets ansvarshavende alene. Washington Charteret for bevaring av historiske byer (1987) Washington-charteret er en generell prinsipperklæring for bevaring av historiske byer og byområder og må ses sammen med hvert enkelt lands forskrifter innen kulturminnevern. Charteret utfyller Venezia-erklæringen og er i overensstemmelse med UNESCOs Tilrådning vedrørende vern av historiske områder og deres rolle i dagens samfunn (Warszawa/Nairobi 1976)og andre internasjonale virkemidler. Charteret består av prinsipper og siktemål for hvordan bysamfunn skal ivaretas som kulturmiljøer samt metoder og midler for hvordan dette kan og bør forvaltes. De viktigste med tanke på utvikling av Rjukan som bysamfunn og verdensarv anses å være: PRINSIPPER 2. De verdier som skal bevares omfatter byens eller byområdets historiske egenart og alle de materielle og åndelige elementer som uttrykker denne, spesielt: a) bymønstret, slik eiendomsstruktur og gater tegner det b) forholdet mellom bebyggelsen, grønne områder og åpne plasser c) bygningenes form og utseende, i eksteriør og interiør, slik dette kjennetegnes ved målestokk, størrelse, stilart, konstruksjon, materialer, farger og utsmykning d) forholdet mellom byen eller byområdet og de naturgitte og menneskeskapte omgivelser e) de ulike virksomheter som er vokst fram over tiden i byen eller byområdet METODER OG MIDLER 4. Nye funksjoner og virksomheter må være forenlig med den historiske byens eller byområdets særpreg. Tilpassingen av slike områder til dagens forhold krever varsomhet ved nyanlegg Når det er nødvendig å innpasse nybygg eller å bygge om eksisterende bygninger, må eksisterende ytre romforhold respekteres, spesielt med hensyn til målestokk og tomtestørrelser. Innpassingen av moderne elementer i harmoni med omgivelsene kan aksepteres i den utstrekning slike trekk kan være til berikelse for et strøk. 13 Tittel inn her

14 4 Rjukan Forståelse av Rjukan og planområdet/ Rjukan forstått som verdensarv Etableringen av Norsk Hydro og industriutbyggingen på Rjukan med produksjon av Norgesalpeter, har blitt omtalt som et norsk industrieventyr. Kristian Birkelands lysbuemetode og Sam Eydes gründeregenskaper la i løpet av få år grunnlaget for en av Norges mest framgangsrike industribedrifter og etableringen av bysamfunnet Rjukan. Fra å være et jordbruksbasert bygdesamfunn med noe turisme som næringsgrunnlag ble Rjukan i løpet av få år like etter forrige århundreskifte forvandlet til et industri- og bysamfunn med en framtredende rolle både i utviklingen av Norge som industrinasjon og som teknologisk banebrytende virksomhet som erobret verdensmarkedet gjennom etableringen av Norsk Hydro. Lokaliseringen på Rjukan ga grunnlaget for det som i dag vurderes å være de overordnede strukturene for forståelsen av Rjukan og de fire grunnpilarene som er lagt il grunn for å søke verdensarvstatus; Kraftproduksjonen, Fabrikkområdet, Byen Rjukan og Transportåren Rjukanbanen til Notodden. Hydros rolle for utviklingen av Rjukan som bysamfunn vises blant annet gjennom antallet sysselsatte opp gjennom Hydros historie på Rjukan. År Sysselsatte Produksjon Kraft NHVR Annet Tittel inn her

15 Omtrent samtidig som den norske nasjonalstaten så dagens lys helt i begynnelsen av 1900-tallet, kom et nasjonalt initiativ med å legge landets enorme vannkraftressurser i rør for å produsere elektrisk strøm. Sammen med den påfølgende utviklingen av storskalaproduksjon av en rekke kjemikalie- og metallprodukter markerer dette starten på industriens dominans over jordbruksøkonomien, som inntil da hadde vært viktigst nasjonalt. Med disse to teknologiområdene har vi de klassiske forutsetningene for det som i økonomisk historie kalles den andre industrielle revolusjon, der sektorene som tidligere hadde ledet an, med bruk av kull og storskalaproduksjon av jern og stål, ble erstattet med produksjon av elektrisitet og storskalaproduksjon av kjemiske varer. Norge kan sies å ha vært en spydspiss for denne utviklingen internasjonalt. Landet hadde uvanlig store, naturlige kraftkilder, akkurat det som trengtes for å produsere elektrisitet. Norge var blant de fremste nasjoner som utnyttet denne muligheten. All denne energien ble temmet for å forsyne den energihungrige sektoren som produserte kjemiske varer, hovedsakelig kunstgjødsel basert på nitrogen. Det utviklet seg to hovedprosesser her rundt 1900, som begge ble anvendt nasjonalt. Gründeren Sam Eyde og fysikeren Kristian Birkeland spilte en framtredende rolle i denne utviklingen og gikk i 1905 sammen og presenterte en lysbueprosess for produksjon av salpetergjødsel. Svenske og franske kilder sto for finansieringen. Produksjonen av kunstgjødsel basert på nyutbygde vannkraftressurser, foregikk på begge sider av Hardangervidda. Fjellplatået var den sentrale ressursen for naturlig energi begge steder, både i Hordaland i vest og i Telemark i øst. Produksjonsomfanget i Notodden og på Rjukan nådde helt fra starten av internasjonale nivåer og dannet dermed grunnlaget for betydelig eksportvirksomhet. Den norske utviklingen sett opp mot andre, kullbaserte, produksjonsprosesser i stor skala som for eksempel AEG-virksomheten i Bitterfeld i Tyskland, representerer en unik utvikling av en teknologisk, økonomisk og sosial prosess som helt og holdent var basert på de spesifikke muligheter som lå i naturen. Dette inntraff akkurat på det tidspunktet da teknologien ble utviklet på grunn av elektrisitetsproduksjonen. På to viktige områder fikk derfor norske utbygginger etter år 1900 i den østlige og vestlige delen av Hardangervidda en unik innvirkning på den moderne industrielle verdenshistorien i andre fase av den industrielle revolusjon. Samtidig dannet denne innovasjonsbølgen grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Planområdet for Rjukan næringspark dekker store deler av det tidligere fabrikkområdet til Hydro, og det er først og fremst dette området som er i fokus for analysen i dette arbeidet. De tre andre grunnpilarene vil likevel vises til som forståelsesramme i flere sammenhenger siden disse henger nært sammen og er innbyrdes avhengige av hverandre for å forstå etableringen av Rjukan som helhet. Planområdet defineres også som den primære fokus i DIVE-matrisens romlige inndeling, men planområdets bygninger, Rjukan by og Hydros/Rjukans rolle i nasjonal og verdenssammenheng er sentrale analysenivåer for å sette virksomheten i planområdet inn i en forståelig ramme. Planområdet kan også deles inn i ulike underområder på bakgrunn av byggeperiode, funksjon og rolle i produksjonen, men hovedinndelingen i rapporten følger de sentrale tidsepokene for utviklingen av produksjonen på Rjukan. 15 Tittel inn her

16 DIVE-matrise Rjukan Næringspark Romlige nivåer i forståelsen av Rjukan Næringspark Tidsvinduer Bygninger Planområde Rjukan by Rjukan i verden Mulige løsninger som styrker og utnytter Rjukans verdensarvpotensial Nye arbeidsplasser Utnytting av restarealer Innskriving på WHL Etablering av ny industri Stor utflytting i perioden (befolkning ned fra til 8000) Fabrikken nedlegges 1991 Ide om verdensarvsøknad Krig/Sabotasje Hydro flytter til Herøya 1943 Krig/Sabotasje Nyanlegget Byen vokser østover Haber-Bosch Kunstgjødseleksport Byen bygges Birkeland-Eyde Norsk vannkraft Eksport av kunstgjødsel Før 1905 Jordbruksområde Såheim gård Jordbruksbygd Fossen oppdages Naturområde turisme 16 Tittel inn her

17 Tiden før 1905 Rjukan nasjonalt og i verden Sommeren 1810 reiste Jens Esmark, assessor ved overbergamentet på Kongsberg og senere professor i Kristiania i Telemark og innberettet deretter om naturfenomenet Rjukanfossen som det høieste af alle bekjente Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele verden (Dahl 1981). Esmark målte høyden til 271 meter. Så sent som i 1876 ble den i et verk om Kongeriget Norge angitt å være 245 meter. Fossens totale fallhøyde er 238 meter med høyeste loddrette fall på 104 meter. I 1811 kunngjorde Frederik VI at han med allernådigst tilfredshet hadde fått opplysninger om fossen og ba om å få undersøkt muligheten for å utnytte dette til almennyttige store Værkers Anlæg og Drift (Dahl 1983). Det skulle imidlertid gå hundre år før fossekraften ble utnyttet, men fossen fristet etterhvert mange turister og kunstnere til området som en stor attraksjon sammen med Gaustatoppen. Rjukanfossen ble kalt den rykende fossen i elva Maana og utgjør øvre del av Skiensvassdraget gjennom Vestfjorddalenmellom Tinnsjøen og Møsvatn. Romantikken blomstret, og det nye Norge fra 1814 med sin ville natur og sine frie odelsbønder framsto som et drømmeland som trakk mange tilreisende. Turiststasjonene på Dale og Ingolfsland opplevde gode tider. Bøndene holdt god greie på turistene og skrev ned deres navn i notisbøker og kunne siden fortelle hvem som hadde vært i Tinn. Den første ferga over Tinnsjøen, D/S Rjukan, ble satt i drift i Turiststrømmen økte, og D/S Rjukan måtte i 1886 byttes ut med en større båt, D/S Gausta. Turistene tok gjerne en tur innom husmannsplassen Krokan, som også Esmark hadde beskrevet, og som var utgangspunktet for Maristien som ført fram til den beste utsikten til fossen. En av dem som besøkte Rjukanfossen var konsul Heftye, initiativtaker til Den Norske Turistforening, som sørget for at Krokan ble kjøpt av DNT for å etablere et herberge på tomta. Driften kom i gang i 1871 og fram til den siste sesongen i 1896 kom det mellom 600 og 800 gjester hver sommer til Krokan. I 1884 ble det igangsatt bygging av et veianlegg fra Våer bru til Fosso gjennom Maristien. Veganlegget ble ferdigstilt i 1895 og på Fosso reiste det seg snart et turisthotell. Mens veiarbeidet pågikk øynet privatfolk muligheten for å drive turisme og tjene penger med Rjukanfossen som attraksjon, men da måtte de sikre seg fossen. I følge Vassdragsloven av 1887 tilhørte elvene grunneierne, og Rjukanfossen lå under gårdene Vemork og Sud Fosso med eiendomsskille midt i elva. Rettighetene til fossefallet ble skilt ut og solgt i 1893 og Motivasjonen for kjøpet var å bygge et turisthotell Hotel Rjukan ved fossen. En dynamo drevet med fossekraft sørget for strøm til å belyse fossen. Det var den første bruk av Måna til kraftproduksjon i turistnæringens tjeneste. Hotellet fikk imidlertid konkurranse fra andre turistmål og gikk konkurs i Det ble seinere videreført som Krokan Hotel. Sam Eyde besøkte første gang fossen i Når han i 1898 etablerte Norges største private ingeniørkontor i Oslo kom Eyde med i flere større foretagender knyttet til fossekraften. Gjennom A/S Rjukanfos og senere A/S Maaneelvens Fossekompagni ble Rjukanfossen ervervet i Hvordan kraften skulle utnyttes var imidlertid ikke avklart, men tanken på å bruke Rjukankraften til kvelstoffproduksjon kan spores tilbake til Tittel inn her

18 Rjukan by Før Norsk Hydro etablerte sine fabrikkanlegg på Rjukan, var det bare et par hundre innbyggere i dalen. Områdene rundt Måna som var dyrkbare var hovedsakelig i bruk som jordbruksareal med Bøen-gårdene på nordsiden av Måna og Såheim på sørsiden. En viss infrastruktur, som veganlegg, bruer og overnattingssteder, var bygget opp rundt turismen i området. Planområdet Planområdet tilhørte Såheim gård og besto hovedsakelig av dyrket mark og jordbruksbebyggelse. Vestfjorddalen i 1882 ( Såheimsletta september 1907 (fra Dahl 1981) 18 Tittel inn her

19 Bygninger Jordbruksbebyggelsen på området ble revet i forbindelse med etablering av Norsk Hydros virksomhet, og ingenting av denne bebyggelsen er sporbar på området i dag. Noe av trehusbebyggelsen ble flyttet til området ved det som i dag er Birkelands bru og fungerte som arbeiderboliger/rallarboliger til ut på 1930-tallet før de ble revet. Produksjons- og byggeperioden Rjukan nasjonalt og i verden Norsk Hydro ble etablert i 1905 med det formål å produsere kunstgjødsel ved å hente ut nitrogen fra luften. Energiproduksjonen var svært energikrevende og ga Norge et fortrinn i forhold til tyske fagmiljøer som hadde en konkurrerende metode. Grunnen til at Norsk Hydro valgte å bygge fabrikker og dermed et helt bysamfunn i Vestfjorddalen, skyldes først og fremst selskapets vurdering av datidens overføringsteknologi. Det var ingen teknisk umulighet å overføre kraftmengdene ned til kysten - selv om spenningstapet ved lange overføringer var betydelig - men det viste seg å være dyrere å bygge kraftlinje enn jernbanelinje, noe som bl.a. skyldes kobberprisen til ledningsnettet. I 1908 hadde kalksalpetergjødsel oppnådd gode priser i det europeiske markedet og Birkeland-Eydes lysbueprosess, som la grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro, ble et nasjonalsymbol på hvordan vitenskapen både var en åndelig og materiell kraft i det nasjonale livet. Etableringen av Norsk Hydro ble også sett på som en manifestasjon av den nye arbeidsdagen etter unionsoppløsningen med Sverige, og selskapet framsto som et kraftfullt uttrykk for nasjonens nyvunne selvstendighet på tross av at eiersiden var fullstendig dominert av utenlandske kapitalinteresser. Om lag sju prosent av aksjene var på norske hender (Andersen 2005). Sett fra utlandet handlet Norges industrialisering i årene etter 1905 seg ikke om en ny norsk arbeidsdag, men om kappløpet om å sikre seg norsk vannkraft. For tyske og franske interesser handlet det om å legge under seg de rike naturressursene i en av Europas periferinasjoner. Norges rolle for som spydspiss for denne utviklingen internasjonalt framheves også av TICCIHs eksperter Axel Föhl og Rolf Höhmann i vurderingen av norsk vannkraft og kjemiindustri som potensiell verdensarv (Föhl og Höhmann 2010). Dette foregikk samtidig som striden om konsesjonslovene raste som begrenset utlendingers rett til å erverve norske naturressurser. Loven ble vedtatt i 1906 bla som en reaksjon på tysk tilstedeværelse på Rjukan under etableringsfasen. Ved inngangen til det tjuende århundret fantes ingen organisert kapitalisme i Norge. Tyskland hadde Europas mest dynamiske økonomi på denne tiden og framsto som modellandet for hvordan den vitenskapsbaserte storindustrien hadde fått sitt gjennombrudd. Hydro ga den organiserte kapitalismen et visst fotfeste i Norge selv om selskapet fram til slutten av andre verdenskrig var dominert av svenske, franske og tyske eierinteresser. Hydro var også markedsmessig vendt mot utlandet og manglet et hjemmemarked av betydning, men framsto i den norske offentligheten som et norsk selskap med norsk identitet bygd opp rundt norske fosser og banebrytende teknologi utviklet av norske ingeniører og vitenskapsmenn. Tanken om å bruke Rjukankraften til kvelstoffproduksjon blir datert til 1902, da Eyde henvendte seg til et tysk firma i håp om å skaffe finansiering til utvikling av elektrokjemisk og metallurgisk industri, 19 Tittel inn her

20 men får avslag på dette (Dahl 1983). 13.februar 1903 regnes av Eyde som den norske kvelstoffindustris fødselsdag. Eyde møtte da professor Kristian Birkeland for første gang, i et selskap hos daværende statsråd Gunnar Knudsen. For øyeblikket interesserer jeg meg mest for å få fatt på de aller største lyn som overhodet kan skaffes ned her på jorden skal Eyde ha sagt til Birkeland hvorpå Birkeland svarte at Det kan jeg skaffe dem. Birkeland jobbet da med en elektrisk kanon og hadde ved et uhell fått en stor gnist. Eyde hadde allerede samlet mye informasjon om kvelstoffeksperimenter verden over og så hva denne gnisten/ flammen kunne brukes til. Kort tid etter ble det søkt patent på metoden, i Birkelands navn. I 1903 ble det gjort forsøk på å skaffe amerikansk kapital, men også dette mislykkes. Kvelstoffproduksjonen var i en startfase og en stort anlagt fabrikk ved Niagara gikk konkurs. Til sist kom svenske Wallenberg inn med kapital og A/S Det norske Kvælstofkompagni ble stiftet i Stockholm 11.desember 1903 og overtar Birkelands og Eydes patenter. I januar 2004 ble Det norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri stiftet med Sam Eyde som direktør. Selskapet skulle ha som oppgave å samle patenter og vannfall og støtte ny industri. I juli 1904 ble A/S Notodden Salpeterfabrikk konstituert og i mai 1905 kom driften i gang med tre Birkeland-Eyde ovner. Allerede nå viste det seg at det å lage salpeter ved oksydering av luftens kvelstoff var økonomisk lønnsomt. Helge Dahl sier det slik: Samtidig arbeidet de norske ingeniørene med å utvikle absorbsjonsanlegget for å utnytte gassen fra ovnen best mulig. Emil Collett og Sigurd Kloumann må dele mesteparten av æren for de store tårnene av granitt, en genial løsning (Dahl 1983). Det ble skaffet ytterligere kapital fra Frankrike, men denne var ennå ikke villig til å satse på en storstilt utbygging av Rjukanfallene, man ville først se an utviklingen på Notodden. 2.desember 1905 ble Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap stiftet med en aksjekapital på 7.millioner. Gjennom Norsk Hydro fikk Eyde midler til bygge ut Notodden, men målet var Rjukan. For å realisere dette og unngå konkurranse, ble det inngått samarbeidsavtale med tyske Badische Anilin- und Sodafabrik (BASF) som var i ferd med å utvikle sin egen lysbuemetode og med kjemikeren Fritz Haber som en av de sentrale vitenskapsmennene (Nobelprisen 1919, utvikling av giftige gasser for krigføring under 1.verdenskrig og seinere). 20.desmber 1906 ble avtalen mellom Hydro og Badische undertegnet. Samme dag utløp egentlig den fristen den norske stat hadde fått for å svare på tilbudet om fossegaven. Badische Anilin- & Sodafabrik hadde ved århundreskiftet om lag 6500 arbeidere i sin tjeneste, foruten ingeniører, funksjonærer og kontorfolk.fra og med 1905 sto selskapet i spissen for et kartell med Farbenfabriken i Elberfeld og Aktiegesellschaft für Anilinfabrikation i Berlin som partnere. Denne gruppen inntok en ledende posisjon i internasjonal kjemisk industri, og de kunne komme til å bli en farlig konkurrent for Hydro. De arbeidet nemlig også med å utvikle en kvelstoffovn Schönherrovnen. Tyskerne manglet vannkraft, og var derfor interessert i et samarbeid med Hydro for å få lettere tilgang til norsk fossekraft. Forhandlingene førte til at det ble inngått en samarbeidsavtale i Det skulle dannes to nye aksjeselskaper, norsk Kraftaktieselskap og A/S De norske Salpeterverker. Badische og Hydro skulle eie disse med like store andeler. Innenfor denne rammen skulle norsk transportaktieselskap etableres som et datterselskap for å ta seg av bygging og drift av transportlinjen som skulle etableres fra Notodden til Rjukan (Dahl 1983) Etter at Norge ble selvstendig i 1905 oppstod en bekymring over at norske naturressurser i stadig større grad kom på utenlandske hender. For å sikre sterkere norsk kontroll vedtok Stortinget i Tittel inn her

21 den første konsesjonsloven. Eyde så at dette kunne bli en hindring for å skaffe utenlandsk kapital og fremmet derfor forslaget om tilbakefall av rettighetene etter år noe både staten og de utenlandske investorene fant akseptabelt. Ovnen utviklet av Birkeland-Eyde hadde en rund form og var basert på elektromagneter som trakk flammen ut til en skive. Otto Schönherr ved Badische utviklet en annen ovnstype, denne var høy med liten grunnflate og basert på at lysbuen ved hjelp av en sterk luftstrøm ble trukket til værs i en flere meter høy flammesøyle. Den tyske ovnen ga høyere gasskonsentrasjon enn den runde til Birkeland-Eyde, problemet for tyskerne var tilgang på billig kraft, noe som motiverte dem for samarbeid med nordmennene. Det ble diskutert om fabrikkene burde bygges nær fossen eller om kraften burde overføres til et mer gunstig beliggende sted. Pga et beregnet tap på 20% ved overføringen, utgifter til overføringsanlegg samt bruddet med staten i fossekontrakten, ble det valgt å lokalisere fabrikkene og bysamfunnet Rjukan i Vestfjorddalen nær kraftanlegget. I 1906 startet sprengningsarbeidene for å temme fossen. Redaktøren i Landsbladet skriver: Fossens skjønnhet må vike, men i stedet vil den sende sin fruktbargjørende kraft ut over hele jorden og sette det ensomme fjellfolk i intim forbindelse med verdenskulturen (Dahl 1983). Fra Såheim var det allerede i 1908 lagt en smalsporet bruksbane opp til Vemork. I 1909 var den ordinære jernbanelinjen til Rjukan ferdigstilt og ble offisielt åpnet av Kong Haakon i august samme år. Ferjeforbindelsen over Tinnsjø med Dampfærgen D/F Rjukanfos var den eneste i sitt slag i Norge. Stasjonsbygningen som ble oppført i 1918 er tegnet av Thorvald Astrup. Rjukanbanen ble elektrifisert i 1911 og ble med det den første bredsporede bane med elektrisk drift. Hydroutbyggingen Hydro og Badische fordelte arbeidet slik at nordmennene gjennom Norsk Kraftaktieselskab skulle ha ansvaret for kraftstasjonene, tyskerne gjennom A/S De Norske Salpeterværker for fabrikkene. På berghylla der fjellgarden Vemork lå, reiste kraftstasjonen seg etter tegninger av professor Olaf Nordhagen, bygd i betong og kledd med naturstein, 110 m lang og 22 m bred. Stasjonen ble tatt i bruk i november 1911 og ga via 60 ledninger kraft til fabrikkanleggene på Såheim, en halv mil unna. Som byggeleder for fabrikkanleggene satte Badische inn direktør Fritz Raithel, supplert med to andre tyske direktører, Otto Schönherr og Hans Schleissing. Alle holdt til i Oslo, men førte utstrakt kontroll med byggearbeidene. Som lokal byggeleder ble Jens Rumohr Kittelsen tilsatt. Raithel fikk mye å gjøre også med selve bysamfunnet. Utplaneringen begynte i 1908 og da jernbanen kom i drift for gods i februar 1909 ble det mulig å forsere arbeidet med levering av jernkonstruksjoner, granitt og alt det 21 Tittel inn her

22 andre som trengtes (Dahl 1983). 7.august 1909 skriver Aftenposten: Paa den søndre Side, hvor før Saaheimgaardene laa, stiger de mægtige Fabrikanlæg i veiret, 2 Stykker med Arealer som et passe Kristianiakvartal og med Sttilladser, der lade ane imponerende Høider, naar de engang bliver færdige. Af Saaheimgaardene er der kun nogle Udhuse igjen. Det ble bygget 96 Schönherrovener og 8 Birkeland-Eyde ovner av den største typen. I 1910 ble Eyde presset ut av ledelsen pga motsetninger til de utenlandske lederne og manglende støtte fra sine norske kollegaer. Rjukan gikk med det inn i sin tyske periode. Den tyske ledelsen eksperimenterte med ovnstypene og satset først og fremst på en forbedring av de tyske modellene. Til sist fant imidlertid Badische det best å bygge absorbsjonsanlegget, det store tårnhuset, etter Hydros modell og patent. Badische var nå i ferd med å utvikle en ny metode for syntetisk framstilling av salpeter i Tyskland, ledet av Fritz Haber og Carl Bosch. I 1912 vedtok de å bygge en ammoniakkfabrikk. Under krigen kom denne opp i enorme kvanta og noen år etter krigen utkonkurrerte denne metoden Birkeland-Eyde metoden. I 1911 ble Badische kjøpt ut og Hydro var på nytt herre i eget hus. Eyde overtok nå som overbyggeleder (Dahl 1983) I desember 1911 rullet de første jernbanevognene med salpeter ut fra fabrikken og videre ut i verden. Våren 1912 var hele anlegget i drift. Ovnshuset dekket et areal på 6 mål. Tårnhuset ruvet 34 meter i været, hadde foreløpig 32 granittårn på 23 meter og 14 jerntårn og var med sin flate på 7 mål den største bygningen i Skandinavia. Kjelehuset dekket 1 mål, Emballasjefabrikken 2,5. Framstillingsprosess for Norgessalpeter (Kilde: Erling Andresen/NIA, Vemork) Utvidelsen, kalt Rjukan II, startet i Tårnhuset ble utvidet til å romme 50 absorbsjonstårn og dekke 10 mål. Det ble bygget en ny kraftstasjon på Saaheim, oppført etter tegninger av arkitekt Thorvald Astrup og professor Olaf Nordhagen. En prektig og monumental bygning, byens opera, i fjellsiden rett overfor torget. Den kolossale turbinhallen med de 24 enorme buevinduene, framhever Eyde, minner mest av alt om en ballsal, så lyst og rent er det over alt omkring de sorte blanklakkerte uhyrene som skal gjøre fossekraften om til elektrisk energi (Dahl 1983). En ekstra kraftstasjon ble lagt inne i fjellet den første i verden bygget helt i fjell og et basseng for vannforsyningen. Det nye ovnshuset var delvis påbegynt på fabrikktomten, men for å unngå problemer med konsesjon ble etter forslag fra Vogter Ovnshus II lagt i kraftstasjonen og gassen ført i aluminiumsrør opp til Tårnhuset på fabrikken, vel en kilometer unna. I det nye ovnshuset sto bare Birkeland-Eyde ovner, 35 i alt. 22 Tittel inn her

23 Rjukan by Grunnen til at Norsk Hydro valgte å bygge fabrikker og dermed et helt bysamfunn i Vestfjorddalen, skyldes først og fremst selskapets vurdering av datidens overføringsteknologi. Det var ingen teknisk umulighet å overføre kraftmengdene ned til kysten, men dette ble sett på som et dyrere alternativ (det var vesentlig dyrere å bygge kraftlinje enn jernbanelinje, noe som skyldes kobberprisen til ledningsnettet). Fra å være et enkelt bondesamfunn med en viss turisme vokste Rjukan seg til å bli Norges mest moderne industriby på denne tiden med et folketall på rundt i 1909 (Wikipedia ). Skulle det bli levelige vilkår for en tilfreds arbeidsstokk i Vestfjorddalen var det nødvendig å bygge gode hus og sørge for skoler, parker, forsamlingslokaler, idrettsplasser osv. Eyde var en moderne industrileder opptatt av både arkitektur og velferd, og et helt byanlegg med ingeniører og arkitekter ble satt til å lede utbyggingen av byen. Senere karakteriserte Eyde selv Rjukan som uden tvil Norges mest moderne by i I perioden var Rjukan Byanlegg ledet av henholdsvis Erling Gjestland, Hjalmar Waaden og Jens Poulsson med arkitekter som Bernt Keyser Frølich, Bjarne Blom, H.E. Blix, Ove Bang knyttet til seg. Utenfra fikk også Thorvald Astrup, Harald Aars, Magnus Poulsson og Christian Morgenstierne oppdrag i Rjukan. Funksjonær- og direktørboliger ble oppført i Villaveien og arbeiderboliger vokste fram på Bøhagen (senere kalt Flekkebyen) og etter hvert videre østover til det som skulle bli Torget (Rødbyen, Tyskerbyen mm). På Såheimsiden ble det etablert en gamleby langs elva med tømmerhus som ble flyttet hit fra ulike deler av gården. Gamlebyen eksisterte som arbeiderboliger/rallarboliger fram til omkring I desember 1911 nådde selskapets bebyggelse omtrent dit hvor kirken kom til å ruve i været noen år senere. Bebyggelse på Bøen 1911 (fra Dahl 1983) 23 Tittel inn her

24 Fra å bli kalt Såheim byområde under første byggefase ble Rjukan valgt som offisielt navn på byen og jernbanestasjonen fra og med 15.november Ved kgl res av 7.april 1911 ble Såheim å betrakte som byområde men ikke by (fra Dahl 1983) Planområdet Sommeren 1907 fikk folket på Såheimsgårdene beskjed om å flytte. I den første utbyggingsfasen som følger fram til 1915 bebygges hele den østlige delen av planområdet fra og med Ovnshuset i vest. Den første byggefasen inkluderer også Såheim kraftstasjon øst for planområdet. På vestre del av planområdet, der nyanlegget senere oppføres, anlegges i løpet av perioden infrastruktur tilknyttet kraftoverføringen fra Vemork og transport fram til tårnhus I. Bygninger Bebyggelsen fra denne perioden utgjør det eldste produksjonsanlegget basert på Birkeland-Eyde metoden. Den gjenværende bebyggelsen fra denne perioden utgjør sentrale historiske spor fra Rjukans pionertid og har gjennomgående høy arkitektonisk kvalitet. Situasjonskart Rjukan 1912 (Tinn kommune) 24 Tittel inn her

25 Gjenværende bygninger fra denne perioden 242 Ovnshuset Oppført 1911 med tre ovnshaller (I, II og II) for de første Birkeland-Eyde-ovnene og to lagerhaller (IV og V). Ved overgangen til Haber-Bosch i ble en del av byget brukt som forbrenningsanlegg. Resten fortsatte som hovedlager for Rjukan fabrikker fram til gjødselprodukajonen ble nedlagt i Bygget er godt bevart både utvendig og innvendig og er sentralt historiefortellende element fra den første produksjonstiden på Rjukan. Østfasaden til høyre Ovnshuset sett fra nordvest. Ovnshuset den søndre gavlen sett fra øst. Foto NIKU 2011 Ovnen som ble utviklet av Birkeland-Eyde hadde en rund form og var basert på elektromagneter som trakk flammen ut til en skiveform. Otto Schönherr ved Badische utviklet en annen ovnstype, denne var høy med liten grunnflate og basert på at lysbuen ved hjelp av en sterk luftstrøm ble trukket til værs i en flere meter høy flammesøyle. Den tyske ovnen ga høyere gasskonsentrasjon enn den runde 25 Tittel inn her

26 til Birkeland-Eyde, problemet for tyskerne var tilgang på billig kraft, noe som motiverte dem for samarbeid med nordmennene. Ovnshus Birkeland Eyde ovner 1912 Kraftlinjer 1911 ( Kraften kom fra Vemork ned gjennom dalen og ble ledet inn i ovnshuset, som på denne tiden var den vestligst beliggende bygningen i industriområdet. 246 Kjelehuset Oppført 1911 som de av første byggetrinn (Rjukan I). I kjelehuset ble spillvarmen utnyttet til å produsere damp som ble brukt i produksjonsprosessen. Ved overgangen til Haber-Bosch ble det bygget kjøletårn for å kjøle ned nitrogengassen før den ble sendt videre til syretårnene. Kjelehuset er uforandret utvendig, men kun et kontrollrom er beavrt innvendig. Kjelehuset (Foto: NIKU ) Bildet til venstre viser kjelehuset fra nordvest. Det ene granitt-tårnet fra Tårnhus I som er bevart, ses bakerst i bildet. På bildet til høyre ser vi litt av kjelehuset fra øst. Vi ser også de to søndre gavlene (av i alt 5 gavler) på ovnshuset. Foran i bildet ligger et nyere garasjeanlegg med trafokiosk nærmest syretårnet. 26 Tittel inn her

27 3280 Kjelehus Kjelehus med vifter 1912 ( Bildet til høyre viser vestre del av bygget, der gassen kommer inn fra ovnshuset. Tankene på bildet til venstre synes å stå i det langsgående tilbygget på østsiden, dvs nærmest Tårnhus I. Ovnshus, kjelehus og syretårn sett fra øst (Foto: NIKU ) 248 Laboratoriet Oppført 1911 som hovedlaboratorium for den kjemiske produksjonen. I dette bygget ble all produksjon kontrollert fra den første Norgessalpeter til edelgass på 1990-tallet. I tillegg til laboratorium hadde bedriftslegen kontor her, og her fikk arbeiderne i Lille helvete en dram av bedriftslegen når luften i produksjonslokalet ble så stinn av svovelgass at de begynte å hoste blod. 27 Tittel inn her

28 Laboratoriet sett fra sørvest. Laboratoriet sett fra nord (Foto: NIKU ) Laboratoriet har i ettertid fått et takoppbygg mot vest, og et lite vindfang mot sør (rundt 1990?) for å skjerme inngangspartiet mot is og snø fra taket, men synes ellers å være lite endret. Laboratoriet Interiør fra laboratoriet ( 249 Pumpehuset Oppført 1911 for å pumpe vann opp til vannbassenget på baksiden av Ovnshuset. Vannet derfra ble brukt til overrisling i syretårnene og til kjøling samt til å produsere damp i kjelehuset. Pumpehuset og laboratoriet 1911 ( Pumpehus (Foto tatt fra Villaveien, NIKU ) Pumpehuset ligger nede ved elva som før, og synes å være intakt. 28 Tittel inn her

29 252 Syrepit / Silomur i bakkant av tårnhus I I bakkant av det tidligere tårnhus I lå et knuse- og filteranlegg der kalkstein ble tippet fra Vemorkbanen og tilsatt salpetersyre. Dampen fra salpetersyren og støvet fra steinen medførte arbeidsforhold som ødela lungene til de som arbeidet her og var grunnlaget for at arbeidsplassen gikk under navnet Lille Helvete blant arbeiderne. Hvelvene fra dette anlegget er sporbare i bakveggen av anlegget som også er del av støttemuren for Vemorkbanen Tårnhus silomur 1909 ( Silomur Foto NIKU Mur i bakkant av tårnhus I/ Lille Helvete (Foto: NIKU ) I forlengelsen av denne muren ligger en garasje bygget på en ringmur oppført i 1911 som sikkerhetskar for to lagertanker med salpetersyre. Ringmuren ombygget til garasje (SingSong-Hydro 2011) 29 Tittel inn her

30 Syretårn Dette er det eneste bevarte av granitt-tårnene som en gang fylte Tårnhus I. Sylinderen holdes sammen av et stort antall stålbånd (3 stk pr. omfar) som tyder på at det er et press innenfra og ut. Granittoverflaten har fått et markant rustbelegg. Tårnet er vedtaksfredet etter kulturminneloven, og vedlikehold av tårnet må løses i form av vernebygg eller andre former for konservering dersom konstruksjonen tåler å stå uten overbygg? Granitt-tårn fra Tårnhus I. Foto NIKU Rallaren i granittbrudd 3097 Hugging av stein til Tårnhus ( Granittblokkene fra syretårnene som er revet skal vær gjenbrukt i utomhusanlegg på Kongsberg (Eggerud mars 2011). 30 Tittel inn her

31 Fabrikken Bildet viser ovnshuset til høyre, der kraften fra Vemork kommer inn. Det største bygget, Tårnhus I som ligger bakerst, er allerede ferdig oppført, mens kjelehuset som ligger mellom disse to, er under bygging. De to tilbyggene på kjelehuset ett på hver langside som står der i dag, ser ut til å ha vært der fra starten av. Bygget er i så fall bredere enn vist på situasjonskartet fra Laboratoriet, framme på kanten, er også under bygging Pumpehus og laboratoriet Tittel inn her

32 282 Snekkerverkstedet/ Emballasjen Oppført 1911 som verksted for emballasjefabrikken for vedlikehold av verktøy og utstyr i tønneprodukajonen. Har fungert som snekkerverksted for vedlikehold av bygninger på fabrikkområdet og i byen. Emballasjefabrikken ble nedlagt i Snekkerverkstedet sett fra nord, vest og øst (Foto: NIKU ) Snekkerverkstedet emballasjen har opprinnelig vært større, både lengre og bredere og hadde opprinnelig fire buede tak. Bygningen ble hardt skadet under krigen og ble gradvis revet fram mot Ut fra beliggenhet, fasader og fotografier må det forstås slik at det er det nordvestre hjørnet av den opprinnelige bygningen som står igjen, men i nordfasaden er det satt inn lavere vinduer og det øverste halvsirkelformede partiet tettet igjen. Plasseringen av bygget stemmer imidlertid ikke med plasseringen på kartene fra 1912 og 1920, men med et tilbygg oppført rundt 1920, som senere er revet(?). På bildet til venstre ser vi de fire rundete gavlene, vest for tomta til Tårnhus II. I dag står bare to av disse igjen og bygningen er i tillegg gjort kortere, noe den tette gavlveggen mot øst vitner om. Bygningen representerer en viktig funksjon, nemlig produksjonen av emballasje for salpeteren. På det meste kunne det bli produsert over tønner om dagen. Pølsefesten i 1929, som markerte Hydros overgang til ammoniakkmetoden på nyanlegget, samlet over 3000 personer og var en historisk begivenhet som ga bygningen tilnavnet pølsehallen Fabrikktomta bak kasino 1913 Pølsefesten ( 32 Tittel inn her

33 Tønneproduksjon Embalarsen 1912 ( 295 Kontorbygg Kontorbygning oppført i flere etapper med først og andre byggetrinn i 1911 og 1929 (tegnet av Chr Morgenstierne) som i dag utgjør bygningens hovedvolum. Det lavere tilbygget mot vest er oppført rundt 1970 og har blant annet vært brukt som lønningskontor. Kontorbygget (Foto: NIKU ) 33 Tittel inn her

34 Påbygg ca 1970? (Foto: NIKU ) 296/121 Portvakt / Brannstasjon Portvakten er oppført i 1911 som del av første byggetrinn på Rjukan, mens brannstasjonen har kommet til i to etapper med den eldste delen fra før Bygningen er den først man kommer til når man ankommer næringsparken over fabrikkbrua, og alle som skulle inn på fabrikkområdet måtte registrere seg her. Portvakta er således et sentralt bygg som de fleste har et forhold til. Brannstasjon og portvakt (Foto: NIKU ) 34 Tittel inn her

35 Påbygg brannstasjon (etter 1930) (Foto: NIKU ) 297 Kontorbygg/ Krügerpalasset /Adm Skarpenord Oppført i 1915 og oppkalt etter ingeniør Krüger som konstruerte de berømte strømmastene som markerte seg i landskapet i Vestfjorddalen. Bygningen er stort sett uforandret både innvendig og utvendig med unntak av et lavt tilbygg mot ventilfabrikken i øst. Kontorbygg/Krügerpalasset (Foto: NIKU ) 35 Tittel inn her

36 270 Telefonverksted/Kontorer Oppført 1911 som telefonverksted og verneavdeling og er i dag småbedriftsenter. Bygget ble totalrehabilitert i 2000 og modernisert innvendig, men er relativt intakt utvendig med unntak av fargebruk. Telefonverkstedet (Foto: NIKU ) Vest for telefonverkstedet lå sekkelageret og pakkeriet som ble revet på slutten 1980-tallet (?). 271 Kasino/Kantine Oppført 1911 som kantine og har i tillegg hatt hybler for ansatte og brannvesen. Serverte smørbrød og middag og hadde ansvaret for å produsere overtidsmat når det trengtes. Modernisert innvendig, men i hovedsak uforandret utvendig. Kasino/Kantine (Foto: NIKU ) 36 Tittel inn her

37 Navnet kasino (it. casino) betyr liten villa eller paviljong bygget for fornøyelser. I denne sammenhengen må betegnelsen antas å skrive seg fra den tyske offisersmessen (offizierkasino) som ble brukt om en innlosjering med spisesal. 273 Trafo Oppført 1911 som sentral del av bygningsmiljøet rundt Kontorbygget. Pusset opp i 2004 med nye farger, men ellers intakt med autentiske bygningsdetaljer. Trafo (Foto: NIKU ) 291 Sentralverksted Oppført og tilbygget i flere etapper med den eldste delen fra første produksjonsfase (1911) midt i og de nyeste delene fra mellom 1930 og 1950 lengst mot øst. Bygget utgjør en sentral del av hele produksjonsperioden i næringsparken og utgjør samlet et viktig historisk og strukturerende element i området. Bygningene er godt bevart utvendig, men er gitt ny fargesetting. Sentralvekstedets nyeste del mot øst (Foto NIKU ) 37 Tittel inn her

38 Sentralverkstedets eldste del (Foto: NIKU ) I sentrumsområdet utgjør bebyggelsen fra de ulike byggeepokene samlet en gatestruktur som utover bygningenes egenkvalitet bidrar til å gi området dets karakter. Bygningsdetaljer og elementer som gjerder og porter er også sentrale kvaliteter i området. Det skal også ha vært gatelykter i området som nå er forsvunnet, men en lykt av den gamle typen skal finnes ved Såheim kraftstasjon (Eggerud mars 2011). Grind, gjerde og bygningsdetaljer (Foto: NIKU ) 38 Tittel inn her

39 Gjerde og bygningsdetaljer (Foto: NIKU ) Gatebilde fra sentrum (Foto: NIKU ) Vemorkbanen Transportbanen mellom Såheim og Vemork anlagt i perioden representerer et sentralt historiefortellende element for forståelsen av områdets infrastruktur og sammenheng mellom fabrikkområdet og anleggene på Vemork. 39 Tittel inn her

40 Produksjons- og byggeperioden Rjukan nasjonalt og i verden Tiden under første verdenskrig var økonomisk sett gode tider. Når det gikk godt for Hydro, gikk det godt for Rjukan. Under krigen ble tyskerne sjaltet ut som konkurrenter og avsetningen av produktene økte. Hydros produksjon økte sterkt fra 1911 til 1919, det samme gjorde lønninger og overskudd. I 1918 ble det laget tønner hver dag, alle fylt med 100 kg Norgesalpeter. Ikke bare jordbruket, men også ammunisjonsfabrikkene trengte kvelstoffproduktene far fabrikkene på Rjukan. Dette endret seg etter krigen, og fra et utbytte i 1917/18 på over 22 mill. ble det i de påfølgende år bokført underskudd. Nedgangstidene etter første verdenskrig førte til oppsigelser og arbeidsledighet. I 1921 ble emballasjen lagt om fra tønner til sekker og arbeidsstokken på snekkerverkstedet ble kraftig redusert. Konkurransen med den tysk utviklede syntesemetoden for produksjon av salpeter ble stadig mer tyngende. Allerede i 1912 hadde Badische startet med Haber-Bosch metoden, som viste seg å være langt mer effektiv enn lysbuemetoden. Sam Eyde innså dette og la allerede i 1923 om strategien for videreutvikling av Hydro. Birkeland-Eyde-metoden måtte vike for Haber-Boschmetoden, som bla ga Fritz Haber som utviklet metoden Nobelprisen i kjemi i Metoden dreide seg om katalytisk framstilling av ammoniakk på basis av kvelstoff og vannstoff (Dahl 1984). I 1927 ble det inngått samarbeid mellom Hydro og I.G. Farbenindustrie, og Rjukan ivaretar sin posisjon på det internasjonale markedet. Rjukan by I 1920 nådde Rjukansamfunnet et høydepunkt. Etter vel 10 års eksplosiv vekst og utvikling gikk det nå tilbake med økonomi, investeringer, arbeidsplasser og folketall. I løpet av 1920-tallet ble kommunens budsjett redusert til det halve (Dahl 1984). I 1927 opplevde Rjukan en naturkatastrofe med store konsekvenser da kraftig regnvær, ras og flom ødela bygninger og anlegg og førte til at 6 personer omkom og mange ble husville. På 1920-tallet var for øvrig krisene mange. Til tross for økende arbeidsledighet og fraflytting, var det likevel bolignød og trangboddhet. Katastrofeåret 1927 ble også det året da utvandringen kulminerte etter at 700 personer hadde reist i oktober. Til tross for tunge tider, ble bysamfunnet likevel utviklet videre. Offentlige bygg kom opp og parker ble anlagt. Det sies at da sorenskriver Elster kom til stedet i 1928, hadde han aldri før sett en by så planmessig anlagt, så sikker i anlegget og så utmerket vedlikeholdt (Dahl 1984). Et allment gode som kom på denne tiden var gondolbanen Krossobanen som ble satt i drift i 1928 og sørget for å bringe innbyggerne i den trange og mørke dalen opp i høyden til ren natur, sol og frisk luft. Nede i tettbebyggelsen glimret sola med sitt fravær i 6 av årets 12 måneder. Planområdet I perioden oppføres det som senere blir kalt nyanlegget knyttet til Haber-Bosch-metoden på den vestligste delen av fabrikkområdet. Utvidelser knyttet til støttefunksjoner fører også til nybygg/tilbygg til kontor- og verkstedsbebyggelsen samt at Rjukan stasjon etableres i Tittel inn her

41 Bygninger Bebyggelsen fra denne tiden utgjør sammen med det som står igjen fra første byggefase sentrale historiske dokumenter og er de viktigste materielle spor etter kjernevirksomheten som ga grunnalg for Rjukan som bysamfunn og som mulig verdensarv. Gjenværende bygninger fra denne perioden Nyanlegget (Rjukan III) ble oppført i perioden Her foregikk produksjon av ammoniakk NH3 til gjødningsproduksjon. Foran på bildet er Ovnsverksted som hadde vedlikehold av anlegget. Østover fra Ovnsverksteder er Synteseanlegget og Nitrogen. Den lange bygningen mot nordvest er Kompressorhuset med gasometer og renseanlegg i fortsettelsen østover. Foran renseanlegget er et nytt gasometer. Gata som går gjennom nyanlegget ble kalt Storgata og plassen foran Nitrogen Torvet. 41 Tittel inn her

42 4500 Nyanlegget 1931 ( 226 Nitrogenanlegg Nitrogenanelgget ble oppført i for produksjon av nitrogengass, oksygen og argon i forbindelse med at Haber-Bosch-metoden ble innført. Fabrikken var i drift fram til Bygget brukes i dag som lager for gassflasker og driftssentral for gassproduksjon. Fasaden er intakt, men bygget er tømt innvendig. Nitrogen (Foto: NIKU ) 42 Tittel inn her

43 Nitrogenanlegg sett fra vest (www,vestfjorddalen.no /SingSong-Hydro 2011) Nitrogenanlegg ( / SingSong-Hydro 2011) 228 Kompressorhus Oppført som del av Haber-Bosch-teknologien (Rjukan III) med 14 kompressorer for komprimering av nitrogen og hydrogen til synteseanlegget. Bygget er tilnærmet uendret utvendig og har mye av bygningsstrukturen bevart også innvendig. Brukes i dag av Yara/Praxair. Kompressorhus, maskinsal ( 43 Tittel inn her

44 Kompressorhus (Foto: NIKU ) 230 Mekanisk verksted Oppført som ovnsverksted for vedlikehold av ovnene til gassproduksjonen. Bygget er relativt uendret utvendig og inneholder også originaldeler innvendig. BIS holder til i bygget i dag. Ovnsverksted/Mekanisk verksted (SingSong-Hydro 2011) 44 Tittel inn her

45 229 Katalysatoranlegg/Syntese Ammoniakk og synteseanlegg oppført i 1982, men med betongstrukturen fra 1928 som et tomt skall rundt anlegget. Betongstrukturen var opprinnelig del av Synteseanlegget (Sirkulatoranlegget?) som lå mellom Nitrogenanlegget og Ovnsverkstedet der synteseovnene sto på rekke og rad. Anlegget er kjent som Syntesen. Betongfundament for katalysator og syntesovner (SingSong-Hydro 2011) Fundamentet av gasometret øst for Kompressorhuset står igjen (angitt som LG 90 på Hydros situasjonskart). Nyanlegget med Kompressorhuset i forgrunnen, Ovnsverkstedet til høyre og Nitrogenen lengst bak (Foto: NIKU ) 45 Tittel inn her

46 Kompressorhus og Ovnsverksted med rørbru og gangbru for Kompressorhus Lindeanlegg ledere som bodde i Villaveien ( 46 Rjukan stasjon Mer om dette Rjukan stasjon (Foto: Astrup-Hellern 2011) 47 Rjukan godshus Mer om dette 46 Tittel inn her

47 Rjukan godshus og Rjukan stasjon (Foto: Astrup-Hellern 2011) Thorvald Astrup tegnet i 1918 utkast til Rjukan stasjon og godshus/lokstall, men disse ble aldri oppført. Utkast til Rjukan stasjon og godshus/lokstall (Thv Astrup 1918/Astrup-Hellern) 48 Vognvisitørbua Oppført i 2 etapper med den eldste delen lengst mot øst oppført i forbindelse med stasjonsanlegget (?). Vendeskive øst for bygget ble etablert som en del av jernbaneanlegget. Vognvisitørbua med den eldste delen (gul) til venstre(foto: NIKU /Astrup-Hellern 2011) Produksjons- og byggeperiode Rjukan nasjonalt og i verden Børskrakket i 1929 skapte kaos på den internasjonale økonomien, og for Rjukansamfunnet medførte dette rasjonalisering og nedgang utover på 1930-tallet. Hydro overført folk til Herøya og Porsgrunn, og andre fikk førtidspensjon og flyttebidrag for å flytte tilbake til sine tidligere hjemsteder. Med 47 Tittel inn her

48 nyanleggene sto Hydro sterkt rustet teknisk og med ny produksjonsevne, men markedet for selskapets produkter sviktet katastrofalt. I gikk bedriften med underskudd. For Hydro virket rasjonaliseringen positivt og konsernet kom til krefter igjen etterhvert som konjunkturene ute i verden også rettet seg noe. Mot slutten av 1930-tallet ble det en drakamp mellom Tinn kommune og Hydro om overføring av vannkraften. I 1940 ble det ved kgl.res nedfelt en avtale om kraftoverføring under forutsetning av at ingen skulle sies opp på Rjukan. Noen ble likevel ledige når den siste lysbueovnen ble slokket i april Rjukan ble bombet av amerikanske fly Det ble sluppet over 700 bomber som traff industribebyggelsen, 8 bolighus og 4 brakker. 21 mennesker ble drept (totalt ble 45 fra Rjukan drept under krigen). Tungtvannsanlegget som var målet for bombingen, var uskadd, men store deler av fabrikkområdet ble rammet. Begge tårnhusene ble truffet og det oppsto brann med stor røykutvikling i Tårnhus I. Emballasjefabrikken ble fullstendig ødelagt. Krigen ga folk annet å tenke på etter det turbulente 1930-tallet, og utbygging av Mårvassdraget og etterkrigstidens konjunkturer skapte nye muligheter som ga Rjukan en uventet oppblomstring fram til Rjukansituasjonen oppsto på 1960-tallet Hydros fabrikker på Rjukan bombes Rjukan by Etter nedgangen på 1920-tallet strømmet igjen folk til Rjukan i med den nye produksjonen i gang, og Hydros virksomhet beskjeftiget våren 1929 rundt 3500 personer (Dahl 1984). Gamlebyen ble igjen tatt i bruk som losji for anleggsfolk, og byen vokste med boligutbygging og brakker på Granli, Vemork og Våer. Handelsstanden økte igjen sin omsetning, og besøket av handelsreisende og turister doblet besøket på hotellene. På posthuset økte arbeidsmengden med prosent etter at nyanlegget var satt i drift. Oppgangen vart imidlertid kort. Det ble flere arbeidskonflikter i forbindelse med ledighet og utflytting til Porsgrunn, og utover på 1930-tallet gikk befolkningen ned. I kriseåret 1934 sank Rjukans 48 Tittel inn her

49 befolkning med 1210 personer. Folketallet holdt seg imidlertid relativt stabilt etter det fram til den store fraflyttingen på 1960-tallet. Planområdet Planområdet hadde på 1930-tallet et nytt teknisk anlegg med stor kapasitet, men denne ble ikke fullt utnyttet pga krakket i 1929 og Hydros rasjonalisering som medførte en gradvis flytting til Herøya og Porsgrunn. Bygninger Noen støttefunksjoner ble etablert tidlig på 1930-tallet etter at nyanlegget var satt i drift. Gjenoppbygging av fabrikkanlegg som ble ødelagt under krigen ble i liten grad gjort, men noen nye støttefunksjoner (som HMS-bygget og trelastlageret) ble oppført i oppgangstiden etter krigen. Gjenværende bygninger fra denne perioden 233 Gassfyllestasjon Fyllestasjon for gass oppført i 1950 sør for Nitrogen. Påbygg fra rundt Tittel inn her

50 Gassfyllestasjon (Astrup / SingSong-Hydro 2011) 234 Isen Bygg for kullsyreisproduksjon oppført på 1950-tallet (?) ofr å utnytte et biprodukt fra gassproduksjonen. Isen (SIngSong-Hydro 2011) 288 Jernlager/Lokstall Oppført som jernlager på 1930-tallet samt for å huse støttefunksjoner etter hvert som produksjonsmetoder ble endret. Bygget føyer seg fint inn i industrigata på området og har arkitektoniske kvaliteter som gir bygget verdi. Lokstallen som utgjør østre del av bygget er oppført rundt Tittel inn her

51 Jernlager med vognverkstedet i bakgrunnen (Foto: NIKU ) Lokstall (Foto: NIKU ) 292 Vognverksted/Ventilfabrikk Oppført når? Foto av dette? 250 HMS-bygget/Velferdsbygg Oppført 1950 som velferdsbygg med kantine, garderober, bedriftshelsetjeneste og renholdsavdeling. Inneholder også kontorer og møterom. Som sentral støttefunksjon er det et bygg alle ansatte har hatt et forhold til. Bygget er funksjonsmessig og arkitektonisk noe løsrevet fra annen bebyggelse, men har hatt en sentral funksjon og har arkitektoniske kvaliteter som 50-tallsfunksjonalisme. Oppført av samme entreprenør som bygde første trinn av Rjukan vgs like etter dette. 51 Tittel inn her

52 HMS/Velferdsbygget (Foto: NIKU ) 251 Garasje Garasjeanlegg med liten kontordel og trafokiosk oppført Garasjeanlegg (Astrup 1958, NIKU 2011, SingSong-Hydro 2011) 289 Støperiet Eldste del oppført som stavlager/trelastlager i Bakre betongdel ble tilbygd i da bygningen ble gjort om til støperi for aluminium som var i virksomhet fram til Fram til 2008 var bygget produksjonslokale for kornforfiner, et tilsetningsstoff for aluminium. Støperiet (Foto: NIKU ) 52 Tittel inn her

53 Støperiet (Foto: NIKU ) 279 Silolager/Anleggsavdelingen Platekledd silolager og blikkenslagerverksted oppført i flere etapper på og 1980-tallet. Silolager/Blikkenslagerveksted (Foto: NIKU ) 53 Tittel inn her

54 Rjukan videregående skole Rjukan Yrkesskoles nybygg (tegnet av Odd Brochmann) ble tatt i bruk i Yrkesskolen var en videreføring av Rjukan fagskole etablert i Bygningen er oppført i flere etapper og fikk i 1977 navnet Rjukan videregående skole når fagskolen i husstell ble lagt under felles administrasjon med yrkesskolen. I 1981 fik skolen navnet Såheim videregående skole, men er igjen Rjukan vgs i dag. Rjukan vgs (Foto: NIKU ) Rjukan vgs (Foto: NIKU ) 54 Tittel inn her

55 Bygninger oppført etter 1970 Rjukan nasjonalt og i verden Rjukans posisjon på verdenskartet tapte terreng etter hvert som Hydros produksjon flyttet ut, men Rjukan og Vemork har pga krigshistorien beholdt en viss posisjon som åsted for verdensbegivenheter. Fabrikkvirksomheten ble nedlagt i 1991, men siden Rjukan fra rundt 1988 har klart og beholde en relativt stabil befolkning og etablere ny virksomhet i deler av næringsparken ligger både den levende byen og den historiske bebyggelsen i dag et grunnlag for at Rjukan på ny settes på kartet som verdensarv basert på Rjukans historie som industrisamfunn. Rjukan by Rjukan by opplevde utover på 1960-tallet stor fraflytting me den nedgang på rundt 20% (fra til 8000) over 10 år. Fra 1988 har folketallet vært relativt stabilt med en liten oppgang siste år. Planområdet Deler av fabrikkområdet er i aktiv bruk som næringspark (bla med Yaras virksomhet i nyanlegget), men det er betydelige arealreserver på området og enkelte bygg står tomme. Bygninger Byggene oppført etter 1980 er delvis knyttet til industrivirksomhetens siste 10 år fram mot nedleggelse i Disse har delvis industrihistorisk interesse, men er av mindre betydning når Rjukan skal vurderes som verdensarv. Gjenværende bygninger fra denne perioden 55 Tittel inn her

56 254 SS 80 Oppført som salpetersyrefabrikk i 1980 og erstattet da funksjonen til tårnhus I. SS 80 er den siste nye fabrikken som er bygget i næringsparken og var i drift fram til SS 80 (Foto: NIKU ) 278 Lagerhaller Lagerhaller med silolager og syretapperi i bakkant (Foto: NIKU ) 280 Syretapperiet Jf kart over området er bygget oppført etter 1975, men i beskrivelsen fra SingSong-Hydro er bygget oppført rundt Bygget for å fylle salpetersyre på plastkanner og fylle tankvognene som gikk med salpetersyre til Herøya. 56 Tittel inn her

57 Syretapperiet (SingSong-Hydro 2011) 57 Tittel inn her

58 5 Oppsummering av bygningenes og områdets særlige kvaliteter NIKU har gjort en foreløpig verdivurdering av bygningene innenfor planområdet med fokus på hvilke bygninger som er sentrale for forståelsen av kjerneperioden Gradering av verneverdien er antydet ut fra kriterier om integritet og autentisitet for enkeltbyggene samt hvordan byggene henger sammen og må forstås som del av en produksjonssammenheng eller som del av fabrikkområdet som helhetlig kulturmiljø. Senere tilbygg og nybygg er derfor vurdert som verdifulle der de føyer seg inn i bygningsmiljøet og oppfattes å utgjøre betydningsfulle deler av fabrikkområdet. Når det gjelder integritet uttrykkes i UNESCOs operasjonelle retningslinjer at en vesentlig del av de elementer som er nødvendige for å uttrykke stedets helhetlige verdi skal være med og at relasjoner og dynamiske funksjoner som er til stede i kulturlandskap, historiske byer eller andre levende steder skal være opprettholdt (side 89). Utover vurderingen av bygninger og områdets påpekes i UNESCOS operasjonelle retningslinjer punkt 53 at nominasjoner som legges fram for komiteen, skal vise et sterkt engasjement fra vedkommende statsparts side for å bevare det aktuelle kulturminnet eller naturområdet, med de midler parten har til rådighet. Et slikt engasjement skal gi seg uttrykk i at det blir foreslått og vedtatt hensiktsmessige politiske, rettslige, vitenskapelige, tekniske, administrative og økonomiske tiltak, for å beskytte stedet og dets fremragende universelle verdi. Dette innebærer at de kriterier som settes opp for innpassing av ny industribebyggelse kan få avgjørende betydning for om Rjukan blir godkjent som verdensarvområde eller ikke. Hydros Bygningsbetegnelse Matrikkelnr NIKUs vurdering Fylkeskomunens vurdering bygnnr 228 Blandingskompressorhus Høy verdi Vurderes fredet 230 Ovnsverksted Høy verdi Vurderes fredet 226 Nitrogenanlegg Høy verdi Vurderes fredet 242 Ovnshus l (hovedlager) Høy verdi Fredes etter kml 246 Verkstedbygning (kjelehus) Høy verdi Vurderes fredet 248 Laboratorium Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 249 Pumpehus med pumpe Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 250 Velferdsbygning Middels verdi Type vern vurderes pbl/kml Syretårn fra tårnhus 1 Høy verdi Fredet kml Kontor- og Høy verdi (to eldste Type vern vurderes pbl/kml administrasjonsbygg deler) 296/121 Port- og brannvakt Høy verdi (to eldste Type vern vurderes pbl/kml deler) 270 Verkstedbygning Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 271 Verkstedbygning/Kantine Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 273 Trafo Høy verdi 291 Sentralverksted Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 297 Kontorbygning Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 282 Snekkerverksted Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml 46 Rjukan stasjon Høy verdi Fredes etter kml 47 Rjukan godshus Høy verdi Fredes etter kml 48 Vognvisitør Høy/Middels verdi Vurderes fredet 288 Lokstall Høy/Middels verdi Fredes etter kml 292 Vognverksted/Ventilfabrikk Høy/Middels verdi Vurderes fredet Vemorksporet Høy verdi Type vern vurderes pbl/kml Del av mur bak tårnhus 1/ filteranlegg Middels verdi 58 Tittel inn her

59 Flere av byggene i planområdet representerer i tillegg utsøkt industriarkitektur som bidrar sterkt til områdets kvalitet. Imidlertid har det innenfor prosjektets rammer ikke vært mulig å gå detaljert nok til verks i hvert enkelt bygg, og det presiseres derfor at verdivurderingen må ses som foreløpig. Følgelig er det ikke vurdert hvilken formell vernestatus bygningene bør tilkjennes siden dette krever en mer inngående detaljkunnskap om hver enkelt bygning med tanke på både eksteriør og interiør samt en mer inngående industrihistorisk vurdering av hva bygninger og anlegg representerer. NIKU mener likevel at vurderingen gir et tilstrekkelig grunnlag for hvordan planområdet skal forstås som ramme for eventuell nybygging og til å angi prinsipper for utforming av nybygg. Fylkeskommunens foreløpige vurdering av de samme bygningene (pr ) er tatt med i tabellen. 59 Tittel inn her

60 6 Utviklingsmuligheter og aktivering av Rjukan DIVE-verktøyets viktigste fase er aktiveringsfasen der ressursene som er beskrevet og fortolket settes inn i en sammenheng der disse gis betydning og verdi. Utgangspunktet for analysen som er gjort av Rjukan næringspark er initiativet til ny næringsutvikling på området sett i sammenheng med målet om å søke verdensarvstatus for industrisamfunnet Rjukan med kjerneperioden som utgangspunkt. Aktivering av de historiske ressursene på Rjukan må ses i dette perspektivet med det mål at disse initiativene kan balanseres og helst berike hverandre. Aktiveringsfasen tar utgangspunkt i hvordan stedets prioriterte historiske kvaliteter og ressurser forvaltes og utvikles, og denne fasen bør angi både overordnete og mer detaljerte betraktninger knyttet til hvordan området kan utnyttes og utvikles med forankring i de historiske strukturene. NIKU har i denne fasen vektlagt å formidle prinsipper for utbygging ut fra hva vi mener styrker og ivaretar lesbarheten av planområdet som del av verdensarvområdet. Samtidig redegjøres for hvilke avveininger vi ser må gjøres i møtepunktet mellom historisk lesbarhet og etablering av ny virksomhet og bebyggelse. Ny bruk av eksisterende bebyggelse er således ikke vurdert, men snarere hvordan denne bebyggelsen danner rammer for ny utvikling på den aktuelle byggetomta og kan være inspirasjon til hvordan utforming av ny bebyggelse løses. Prinsipper for utbygging med utgangspunkt i kulturhistoriske verdier For å kunne fortelle historien om etableringen av Rjukan og produksjonsprosessen på fabrikkområdet er den eksisterende bebyggelsen en sentral kilde. Utgangspunktet vil være å identifisere alle spor som forteller noe om aktiviteten på området og vurdere hvordan disse bidrar til å formidle områdets historie. Med utgangspunkt i den mulige verdensarvstatusen vil det deretter gjøres en prioritering med tanke på hvilke spor som er sentrale og i størst grad bidrar til å formidle historien fra kjerneperioden for etableringen og framveksten av industrisamfunnet Rjukan. Innenfor planområdet er dette hovedsakelig knyttet til de sentrale bygningene som gjenstår fra de ulike produksjons- og byggeepokene i perioden Dette omfatter produksjonsbygningene som huset Birkeland- Eyde metoden, som ble benyttet fra oppstart av produksjonen i 1911, og bygningene fra Haber- Bosch metoden, som ble enerådende fra slutten av 1920-tallet. Enkelte sentrale bygg fra denne kjerneperioden er revet; noe som bidrar til at området er blitt mindre lesbart som historisk dokument, men som også åpner for ny bruk og oppføring av ny bebyggelse i planområdet. Bygningene som er revet bør utnyttes som inspirasjon og kilde til hvordan ny bebyggelse kan utformes på en måte som styrker lesbarheten og forståelsen av kjerneperioden i tilblivelsen av Rjukan som industristed. Volum Et framtredende karaktertrekk ved hele næringsområdet på sørsiden av elven Måna er dimensjonene og volumene som definerer områdets hovedstruktur. Store bygningsvolumer er både visuelle og strukturerende elementer for hvordan området oppfattes og brukes, så som det rundt 200 meter lange kompressorhuset, Såheim kraftstasjon og tårnhusene som er revet. Riktignok er det flere mindre bygninger som også er sentrale og betydningsfulle kulturbærere innenfor planområdet, men som hovedinntrykk består næringsbebyggelsen av store volumer. Dette gir rom for ny bebyggelse med store volumer som i tillegg kan bidra til å opprettholde noe av områdets karakter. Volumenes samlede og faste form er viktig for å gripe den eksiterende 60 Tittel inn her

61 bebyggelsens karakter og for ikke å utgjøre fremmedelementer som bakteppe for Rjukans øvrige bebyggelse. Topografi Planområdet har en utstrekning på i underkant av 2 km i øst-vest-retning og har en høydeforskjell på ca 25 meter fra høyeste punkt i vest til laveste punkt i øst. Nivåforskjellen framstår som tre platåer i landskapet der den aktuelle byggetomten går over to av disse nivåene med en høydeforskjell på 8-10 meter. På øverste/vestligste del av byggetomten sto tidligere tårnhus I, mens tårnhus II sto på det laveste nivået. Denne topografien gjenspeiles til en viss grad også i hvordan infrastrukturen har vært lagt i området. Denne topografien bør bestemme hvordan nybygg plasseres på tomta for at lesbarhet av området ikke endres/reduseres ytterligere. Vises med snitt? Materialitet Dersom man ønsker å knytte seg opp mot den gamle industriens materialuttrykk gir betong, malt eller umalt, bygningene en tyngde som kler den eksisterende bebyggelsen og fanger opp materialuttrykk fra tårnhusene som er revet. Ovnshuset og kjelehuset er byget i tegl, og som tilknytning til disse kan tegl uttrykke tyngde og samtidig gi byggeområdet en sammenheng med disse. Taklandskap/takform Med såpass store volumer og areal som bygningene i planområdet utgjør danner taklandskapene et vesentlig landskapselement. Dette gjelder både fjernvirkningen sett ovenfra og som siluett/fondmotiv sett fra bakken og fra byen. Tårnhusene som er revet utgjorde gjennom sin karakteristiske repeterende saltakform lett identifiserbare strukturer fra første byggetrinn som til en viss grad også var knyttet til funksjonene bygningene rommet. Nyanleggets langstrakte bygningsformer med taklyrer er karakteristisk for hvordan takflatene ble utformet i neste generasjons bygninger. Karakteristiske takformer på tårnhus II og kompressoranlegg/ovnsverksted ( 61 Tittel inn her

62 Ny bebyggelse bør ha som mål å finne en takform som bidrar til å styrke områdets lesbarhet både i historisk perspektiv og som synliggjøring av eventuell ny virksomhet i området. De nye takflatene bør bidra til å identifisere den første byggefasen på Rjukan med tårnhus I og II som åpenbare referansepunkter. Takflatene bør også virke sammen de bevarte industribygningene og byen Rjukan for øvrig. Slik NIKU ser det har den repeterende saltakformen en slik virkning og kan samtidig være et moderne funksjonelt uttrykk. Strukturalisme/Form Industriarkitekturen på Rjukan, og for så vidt industriarkitektur med store volumer generelt, preges av en strukturalisme knyttet til gjentakelse av elementer i en form for addisjons-arkitektur. Dette addisjonsprinsippet i fasade og tak gjenspeiler delvis bygningenes funksjon ved at de samsvarer med produksjonsutsyr/elementer inne i bygningen, men er også konstruksjonsmessige og valgte estetiske grep for å bryte opp ellers store flater og tilføre overflaten kvaliteter utover det funksjonsbestemte. Denne addisjonen av elementer finnes både i stor og liten skala i den eksisterende bebyggelsen i næringsparken og var i særdeleshet framtredende i tårnhusene som sto der det er aktuelt å oppføre ny bebyggelse. Addisjonsprinsippet anses som ønskelig videreført i ny bebyggelse både som en formidling av tårnhusene som sto der og som en måte å vise hvordan nye funksjoner og virksomhet både inntar og tilpasser seg områdets karakter. Sammenheng form og funksjon Sammenhengen mellom form og funksjon skal ikke overdrives sett i lys av at det er få funksjoner som nødvendigvis, eller tilsynelatende, resulterer i en gitt form for arkitektur. Atskillige bygninger har i tillegg vist seg å være både fleksible og transformerbare ved funksjonsendring uten at overordnede arkitektoniske grep er endevendt eller endret. Like fullt gjenspeiler det nevnte addisjonsprinsippet i fasaden gjerne hvordan produksjonsenhetene inne i bygningen er utformet og sier dermed noe om bygningens funksjon. Møtepunktet mellom historisk lesbarhet og ny funksjonalitet vil i så måte være en balanse mellom hvordan tidligere funksjon og sammenheng kan formidles samtidig som ny funksjon forsøkes synliggjort i utformingen av ny bebyggelse. Dette møtepunktet oppstår blant annet mellom det som kan sies så være en sterk vertikalitet i tårnhusene som er revet og den horisontaliteten som delvis følger de nye funksjonene som er planlagt på området. Forholdet mellom vertikale og horisontale bygningselementer utfordres også gjennom at tårnhus I og II var to atskilte bygningskropper, mens de nye funksjonene som skal inn synes å fordre en sammenhengende bygningsmasse. Balansen mellom vertikale og horisontale elementer påvirkes også av at tårnhus I tidligere var 34 meter høyt, mens foreslått nybygg har 24 meters høyde. På det aktuelle byggeområdet i næringsparken var tårnhus I del av den første produksjonsenheten som ble oppført sammen med ovnshuset og kjelehuset som fortsatt eksisterer. For å forstå produksjonssammenhengen ut fra bygningshistorien må disse tre byggene ses i sammenheng. Siden tårnhus I er revet er noe av denne produksjonsprosessen gjort mindre lesbar. Utformingen og 62 Tittel inn her

63 plasseringen av tårnhus I kan imidlertid legges til grunn for hvordan ny bebyggelse tilpasses området for at lesbarheten ikke blir ytterligere redusert. Byggeområdet strekker seg fra kjelehuset i vest til emballasjefabrikken i øst og vil som ramme for ny bebyggelse lett kunne oppleves som en sammenhengende enhet uten noen sammenheng med ovnshuset og kjelehuset. Det gjenværende syretårnet står igjen som bindeleddet mellom disse, og muren i bakkant av tårnhuset kan bidra til at denne delen av byggeområdet henvender seg mot vest. I denne sammenhengen vil forholdet mellom tidligere form og funksjon være knyttet til hvorvidt sammenhengen mellom ovnshuset, kjelehuset og tårnhuset kan synliggjøres gjennom at vestre del av byggeområdet, dvs på tomten for tårnhus I, kan knyttes både til ovnshus/kjelehus og til resten av byggeområdet samtidig og dermed gjøre området funksjonsmessig lesbart både i historisk og samtidig perspektiv. Tårnhus II var for så vidt en forlengelse av tårnhus I funksjonsmessig, men kan bygningsmessig og lokaliseringsmessig oppfattes å være knyttet vel så mye til Såheim og planområdets nedre/østre del. Med tanke på funksjon oppfattes et nybygg på denne delen av tomta å være mer fristilt fra omkringliggende bebyggelse, men også her med vertikale elementer som karakteristisk for tidligere funksjon og uttrykk som en mulig inspirasjonskilde til å fange opp og videreføre historiske kvaliteter. Visuell lesbarhet Lesbarhet står sentralt i det å skape balanse mellom historiske kvaliteter og nye tilføyelser som medfører endring i forholdet mellom landskap og bygninger, relasjonen mellom bygninger og ift utforming av bygningsvolumer, artikulering av fasader, materialbruk og detaljering. Områdets lesbarhet kan vurderes både med tanke på nærvirkning og fjernvirkning. Med fjernvirkning menes her hvordan området som helhet kan forstås og fortolkes sett fra utvalgte ståsteder som viser sammenhengen mellom de ulike bygningene, forholdet til landskap og terreng samt hvordan planområdet knyttes til omgivelsene, mens nærvirkning handler om hvordan området, bygninger og anlegg oppleves inne på området. For å vurdere fjernvirkning finnes det enkelte sentral utkikkspunkter som både viser området godt og som representerer viktige historiske punkter i seg selv. Fra disse utkikkspunktene blir bygningenes takflater svært viktig for å forstå hvilke bygg, og dermed funksjoner, som hører sammen. I tillegg dekker takflatene såpass store arealer at de utgjør sentrale landskapselementer i området. Størrelsen på fabrikkområdet fordrer også et visst perspektiv for at anlegget skal være lesbart som helhet. Fjernperspektivet er i tillegg vesentlig for å forstå hvordan kraftoverføring og transport inn og ut av området henger sammen med bygningene. Vemorkbanen og Rjukanbanen representerer her sentral infrastruktur. Fabrikkområdets sammenheng med byen og som del av industrisamfunnet Rjukan er også vesentlig å vurdere i fjernperspektivet. Sentrale utkikkspunkter er blant annet: Villaveien Villaveien representerer i seg selv en sentral del i oppbyggingen av bysamfunnet Rjukan med boliger for direktører/høyere funksjonærer og en både symbolsk og fysisk atskillelse fra arbeiderboligene og fabrikkområdet. Fra Villaveien er det i tillegg godt utsyn både over fabrikkområdet og delvis byens sentrum som underbygger kontrollfunksjonen som tillå Villaveiens beboere. 63 Tittel inn her

64 SS 80 og velferdsbygget sett fra Villaveien (Foto: NIKU ) Kjerneområdet for første byggetrinn (ovnshus, kjelehus, syretårn og laboratorium/pumpehus) sett fra Villaveien (Foto: NIKU ) 64 Tittel inn her

65 Kontorbygg, sentralveksted og nyere lagerhaller sett fra Villaveien (Foto: NIKU ) Støperi, ventilfabrikk og kontorbygg/krügerpalasset sett fra Villaveien (Foto: NIKU ) 65 Tittel inn her

66 Fra Krossobanen Krossobanen representerer i seg selv et eksempel på de paternalistiske velferdstiltakene Norsk Hydro gjennomførte for å ta vare på sine medarbeidere. Krossobanen ble anlagt i 1928 for å transportere Hydros arbeidere opp i sol og friluft. Utsikten fra Krossobanen gir et svært godt bilde av hele fabrikkområdet fra vest til øst og vil bli et ytterligere sentralt ståsted for lesing av området med planene for en ny kafe, som erstatter den eksisterende (?), på toppen av banen. Fabrikkområdet sett fra Krossobanen (Foto: NIKU ) 66 Tittel inn her

67 Fra byen Opplevelsen av fabrikkområdet fra bysiden av Måna representerer det daglige møte med fabrikken som arbeidsplass og som en monumental ramme for boområdet sammen med fjellsidene som stuper ned i Vestfjorddalen. Tegning Rjukan fabrikkområde 1921 (fra Hydro) Jernbanestasjonen er et viktig ankomststed til Rjukan og til fabrikkområdet sørfra Fabrikkområdet med ankomst sørfra (Foto: Astrup-Hellern 2011) 67 Tittel inn her

68 Atkomsten til fabrikken gikk for mange (de fleste?) over fabrikkbrua fra Bøhagen der tårnhus II i sin tid utgjorde et visuelt viktig element og der ny bebyggelse igjen vil prege opplevelsen av området. Fabrikkbrua med tårnhus II som sentralt fondmotiv ( Fabrikkbrua 2011 (Foto: NIKU ) 68 Tittel inn her

69 Andre sentrale ståsteder fra bysiden? Tyskerbyen/Rødbyen Grøntstruktur/Uteområder Ut fra kart og fotomateriale har det tilsynelatende vært lite vegetasjon på fabrikkområdet. Dette bør også gjenspeiles i den videre utviklingen av området som dermed ikke bør pyntes for mye med nye vekster og landskapselementer og på den måten opprettholde et industrielt preg. Mer om dette Om et samtidig uttrykk i arkitekturen Historisk rekonstruksjon Er det mulig å la seg inspirere av historiske elementer uten at dette blir en form for kulisser? Artikkel 12 i Veneziacharteret ser slik på denne problematikken: Elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale, slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene. I uttrykket passe harmonisk inn i helheten ligger at graden av frihet ikke bør være like stor i et bevaringsområde som i et nybyggområde, at man forholder seg til det som er og det som har vært og vurderer nøye hva som er vesentlig å formidle ved hjelp av det bygde miljøet. Tilføyelser fra vår tid har ikke et gitt formuttrykk som nødvendigvis skiller seg fra tidligere former og dermed skiller seg fra fortiden som et moderne uttrykk for sin tid eller funksjon. Historien som inspirasjon til ny bebyggelse På området som nå planlegges utbygget ble det i den første produksjonsfasen oppført to tårnhus Rjukan I og Rjukan II som begge er revet i dag. Dette var monumentale bygg oppført for å huse en sentral funksjon, spesielt i Hydros første produksjonsår, og i tillegg utgjorde visuelle landemerker sett fra byen og som del av fabrikkområdet sett fra Villaveien, Krossobanen og andre steder med utsyn over Vestfjorddalen. Den historiefortellende rollen disse bygningene representerte i forhold til å 69 Tittel inn her

70 forstå fabrikkområdet som helhet er følgelig fjernet, men for at historien om Rjukan skal formidles og tydeliggjøres ligger det en betydelig mulighet i å se hvilke kvaliteter disse byggene representerte med tanke på volum, takflater, form og materialitet som inspirasjon for ny bebyggelse. Tårnhus I som det eldste anses som det viktigste av disse og utgjorde sammen med ovnshuset og kjelehuset kjernen i de første produksjonsårene. Ett av syertårnene som sto inne i syretårn I er bevart. En synliggjøring av denne fasen gjennom utforming av ny bebyggelse vil kunne styrke områdets lesbarhet og visuelt bidra til at dette kjerneområdet knyttes sammen. Dette kan gjøres ved gjenskaping av volumer, fasadeelementer og takflater eller ved nybygg som evner å ta opp og omsette disse kvalitetene til lesbare strukturer som forener historiefortellingen om Rjukans første gründerperiode med de nye funksjonene som skal inn. Det andre tårnhuset ble bygget kort tid etter det første, var større enn dette og hadde en noe enklere fasadeutforming. Bygningens fasade og materialitet samt at det står på planområdets nedre del knytter bygget også mot Såheim selv om den produksjonsmessige sammenhengen er en videreføring av tårnhus I. Hensyn til det gjenværende syretårnet (som er fredet) vil være nødvendig og kan for eksempel løses i form av et vernebygg eller på andre måter integrere tårnet i bebyggelsen på en måte som både ivaretar tårnet og bidrar til å styrke lesbarheten av området. Eget tema Tårnhus I (Revet før 1990) Navnet indikerer at bygningen var full av tårn, dvs sylindre bygget opp med yttervegger av tilhogd granittstein. Tårnene har en diameter på ca. 7 meter en høyde på ca. 23 meter mens selve tårnhuset var 34 meter høyt. Inne i disse tårnene foregikk det som kalles absorbsjon av kvelstoffoxyd i vann til salpetersyre, dvs gass blandes med vann. Tårnene fylt med stein for å gi en størst mulig overflate for blanding av gass og vann. Gassen skal ha blitt ledet inn nedenfra, vannet ovenfra. Fabrikkbroa med kontorbygg og tårnhus Krygermasten ved broa. Fabrikken I tilfellet med tårnhuset var basisenheten den lange smale bygningskroppen med saltak som inneholder fire tårn. Fasaden var delt mellom åpne glassfelt og lukkede pussfelt (som i tillegg var lett forskjøvet i fasadeplanet) og mellom mørke og lyse partier. Sokkeletasjen var murt opp i teglstein mens veggene over skal ha hatt en enklere utførelse med puss på et underlag av trelekter og hønsenetting og neppe båret annet enn sin egne vekt. 70 Tittel inn her

71 Tårnhus II (Bombet under krigen og revet?) Produksjonen hadde ikke vært i gang lenge før det ble behov for utvidelse. Tårnhus I hadde 32 tårn, mens tårnhus II var bortimot dobbelt så stort. Miljøaspekter Energibruk og varmegjenvinning omtales i andre fagutredninger for å oppnå en grønn industri på Rjukan. Det antydes at betydelig overskuddsvarme fra nyanlegget vil kunne gå til spille uansett kjølesystem og jf tidligere utnyttelse/bebyggelse i området har det vært tradisjon for å utnytte restprodukter som grunnlag for ny virksomhet. Både miljømessig og ressursmessig er det viktig at dette inngår på alle plan. 71 Tittel inn her

72 Avslutning Analysen som er gjennomført med utgangspunkt i Riksantikvarens DIVE-verktøy har fungert som en velegnet tilnærming til å beskrive og fortolke Rjukan og sette eksiterende bygninger og planområde inn i konteksten som mulig verdensarv. Forståelsen av planområdets overordnede struktur har vært fokus for analysen, men beskrivelse av eksisterende bygninger er gitt betydelig plass i og med at bygningene utgjør et såpass viktig element i forståelsen av produksjonslinjer og flyt av både energi, produkt, transport og mennesker. Den historiske beskrivelsen av kjerneperioden fra 1905 til 1928 er vektlagt i og med at dette regnes som grunnlaget for Rjukans søknad om å bli anerkjent som verdensarvsted. For forståelsen av Rjukan som sted/by og levende industrisamfunn er imidlertid historien lengre i begge ender av kjerneperioden. Det er imidlertid bygninger og anlegg oppført i denne kjerneperioden som danner utgangspunktet for hvordan Rjukan vurderes opp mot kriteriene for å oppnå verdensarvstatus. De fysiske restene etter utviklingen i denne perioden er også det som vektlegges av Föhl og Höhmann i vurderingen av Rjukan som del av verdensarven som sammen med et finurlig nettverk av transportsystemer for vei-, tog- og skipstransport i sin nåværende form, danner et fremragende og omfattende nettverk av industribaserte landskap, produksjonssteder, kraftverk som nødvendig base for produksjon, transportnettverk og infrastruktur som arbeiderboliger og hele bysamfunn basert på hjørnesteinsbedriften samt nødvendige støtteinstitusjoner som administrasjonsbygg, bedriftseierboliger, forsamlingssteder osv (Föhl og Höhmann 2010). Det har i analysefasen vært gjennomført arbeidsmøter med Riksantikvaren, Telemark fylkeskommune, Tinn kommune og potensiell kjøper av Rjukan næringspark som deltakere. Dette har til en viss grad gitt forankring lokalt, men den største svakheten i analysen må likevel sies å være graden av medvirkning det har vært rom for innenfor den korte tidsrammen som har vært styrende for prosjektet. NIKU har i løpet av perioden hatt telefonkontakt med lokal kompetanse og tidligere ansatte i Hydro som har kommet med svært nyttige innspill og faktakunnskap om bygninger, produksjon og livet på fabrikken. Vi ser imidlertid at det her ligger en betydelig ressurs som ikke er tilstrekkelig utnyttet i analysen og som burde vært involvert langt sterkere i prosessen både når det gjelder faktakunnskap og framtidig utnyttelse av området. Det oppfordres derfor på det sterkeste at Tinn kommune som planansvarlig legger opp til medvirkning fra lokalsamfunnet ved aktivt å involvere lokale ressurser før det endelige planforslaget legges ut på høring samt at det blir gitt tilstrekkelig tid til høring og presentasjon av planforslaget i folkemøter med mulighet for innspill, rettelser og kommentarer. 72 Tittel inn her

73 7 Litteratur/Kilder Andersen, Kjetil Gjølme (2005) Flaggskip i fremmed eie. Hydro Pax forlag Calmeyer, Reidar (1980) Industriarkitekturen i Norsk Hydro gjennom 75 år, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Særtrykk av Årbok 1980 Dahl, Helge (1984) Rjukan, bind II Fra 1920 til Utgitt av Tinn kommune. Dahl, Helge (1983) Rjukan, bind I - Fram til Utgitt av Tinn kommune. Fjeldbu, Sigmund ( ) Et lite sted på verdenskartet. Rjukan Föhl, Axel og Höhmann, Rolf (2010)Taming the waterfalls. Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal Industrial Heritage Sites. Hydro electric power and chemical industry in the Norwegian Counties of Telemark and Hordaland. Mission Report by request of Riksantikvaren Oslo/Norway On-site-review Kjelstadlid, Knut (1997) Telemark Historie: Eksemplet Rjukan et signalement av et ensidig industristed. Artikkel i Telemark Historie, nr Utgitt av Telemark Historielag. Lande, Eivind (1997) Kraft og konsesjon. Norsk Hydros etablering av storindustri på Notodden og Rjukan. Artikkel i Telemark Historie, Telemark Historielag, nr Riksantikvarens magasin ALLE TIDERS nr Riksantikvaren (2009) Kulturhistorisk stedsanalyse en veileder i bruk av DIVE SingSong AS-Hydro (2011) Rjukan næringspark Beskrivelse av bygningsmassens historiske og arkitektoniske verdier UNESCO (2008) Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention, Intergovernmental Committee for the protection of the World Cultural and Natural Heritage, World Heritage Centre Kontakter Geir Stensland, Norsk Hydro Helge Songe, lokalhistoriker Arild Kittelsen, tidl. ansatt Hydro Nils Eggerud, tidl. ansatt Hydro / Tittel inn her