Bakgrunn og innledende kommentarer. AFS Norge Internasjonal Utveksling Trondheimsveien Oslo

Transkript

1 AFS Norge Internasjonal Utveksling Trondheimsveien Oslo Kunnskapsdepartementet Postboks 8119 Dep Oslo Høringssvar til Kunnskapsdepartementets forslag om endringer i forskrift for utdanningsstøtte av utvekslingsorganisasjoner og utvekslingssamarbeid mellom norsk videregående skole og utenlandsk skole. AFS Norge Internasjonal Utveksling (AFS) er en frivillig og ideell organisasjon som i over 70 år har drevet med ungdomsutveksling både til og fra Norge. Vi mener at utveksling fører til økt interkulturell læring og global kompetanse. Bakgrunn og innledende kommentarer Norge er et lite land og internasjonalt samarbeid er viktig. I tillegg til at internasjonalisering bidrar til kvalitet i utdanningen gjennom erfaringsutveksling og institusjonell læring og utvikling, så er den personlige utviklingen viktig. Gjennom internasjonal erfaring tilegner man seg språkferdigheter og kulturkompetanse, men like viktig er utviklingen av sosiale og emosjonelle ferdigheter (soft skills). Selv om internasjonalisering av utdanning og studentmobilitet er en viktig politisk målsetning med ambisjoner om at flere skal ut så opplever vi at det stadig blir vanskeligere å få dette til og at færre, ikke flere elever reiser på utveksling. Siden toppen i 2013 (skoleåret ) da 2383 norske elever reiste på utveksling med støtte fra Lånekassen, så var dette tallet nede på 1802 elever i Det er en nedgang på 581 elever fra 2013 til 2018, altså over 20 % nedgang på bare 4 år (24,4 %). Vi ser dette i sammenheng med stadige endringer i regelverket på området og for lite kunnskap blant skoler og rådgivere. På den ene siden handler dette om kultur og holdninger til utveksling; enkelte ildsjeler får til mye, men gjennomgående får elever lite og dårlig informasjon om mulighetene som finnes. På den andre siden handler dette i veldig stor grad om byråkratiske og strukturelle hindringer. Vi mener at et viktig tiltak for å nå målene om økt studentmobilitet i høyere utdanning, er å satse på mobilitet og utveksling som en naturlig del av grunnopplæringen. For å få dette til, kreves det en større politisk satsing på området, og endringer både i struktur og kultur. Denne forskriften er en viktig brikke i dette bildet.

2 Kapittel 1. Virkeområde og rett til utdanningsstøtte 2 Rett til utdanningsstøtte Vi registrerer at forskriften gjelder elever som tar et utvekslingsopphold i et land utenfor Norden. Hva da med elever som reiser på utveksling til et nordisk land? Er det ikke et krav om at utvekslingsopphold til nordiske land er formidlet av en godkjent utvekslingsorganisasjon? Vår erfaring er at disse søker og får innvilget utdanningsstøtte på samme måte som alle andre utvekslingselever, men vi ønsker at departementet tydeliggjør hva som gjelder for disse elevene. Vi ønsker å påpeke en tydelig forskjell i forskrift om tildeling av utdanningsstøtte. Mens en elev som deltar i et utvekslingssamarbeid i inntil ett skoleår har rett til utdanningsstøtte, så har en elev som tar et utvekslingsopphold i ett skoleår rett til utdanningsstøtte. Per i dag er det altså bare mulig å søke om utdanningsstøtte fra Lånekassen for utveksling gjennom organisasjon der oppholdet har varighet på 1 år. Hva er bakgrunnen for denne forskjellsbehandlingen? Dersom målet er økt internasjonalisering av utdanning, ønsker vi her å belyse at man ved å åpne for muligheten for utdanningsstøtte til kortere utvekslingsprogrammer vil kunne nå flere ungdommer enn i dag, spesielt innenfor yrkesfagene. Ikke alle ønsker eller har mulighet for dette. Det finnes en rekke muligheter for kortere utvekslingsprogrammer, men disse har ikke vært levedyktige i Norge ettersom det ikke er mulig å søke om utdanningsstøtte. På samme måte er det per i dag er det bare mulig å søke om utdanningsstøtte fra Lånekassen for utveksling der skoleåret i utlandet blir godkjent som Vg2 i Norge. Mange elever ønsker å reise på utveksling på Vg1, og vi mener at det bør åpnes for dette. Kapittel 2. Godkjenning av utvekslingsorganisasjoner for utdanningsstøtte 5 Plikt til å informere Utvekslingsorganisasjonen skal sikre at eleven og foresatte i forkant av utvekslingsoppholdet har tilgjengelig informasjon om kulturell, faglige, økonomiske og sikkerhetsmessige forhold knyttet til oppholdet, og gi råd og veiledning etter behov. Vi er glad for å se at informasjon om kulturelle og sikkerhetsmessige forhold er tatt med i forskriften. Vi er helt enig i at god forberedelse er viktig og at elevenes forventninger må justeres og realitetsorienteres i forkant av utvekslingsoppholdet. Utvekslingsorganisasjonene bør ha et stort ansvar for å legge til rette for god forberedelse, men dette er likevel ikke noen garanti for at alle ungdommer og foresatte faktisk er godt forberedt på det som møter dem. Det er derfor viktig at forskriften presiserer ansvaret for «input» ikke «output». Altså god og tilrettelagt forberedelse. Hvordan man markedsfører utveksling og rekrutterer deltakere vil også påvirke forventningene til både elev og foresatte. Vi mener at forskriften også burde si noe om dette. Utvekslingsorganisasjonen skal ved behov bistå eleven med å innhente dokumentasjon som er nødvendig i forbindelse med elevens søknad om forhåndstilsagn om godkjenning av tidligere bestått opplæring i utlandet, etter gjeldende vilkår i forskrift til opplæringslova og forskrift til friskolelova. Vi har ingen kommentarer til endringen i dette punktet i seg selv, men ønsker å påpeke at kravet om «nødvendig dokumentasjon» i forbindelse med søknad om forhåndstilsagn er problematisk på flere måter.

3 I følge Udir er det ikke er et krav om tilsagn og godkjenning for å kunne godkjenne et skoleår i utlandet som tellende. Det er Lånekassen som krever denne dokumentasjonen, ikke Udir eller Kunnskapsdepartementet. Vi mener derfor at det er uheldig at denne forskriften spesifikt viser til forhåndstilsagn om godkjenning av tidligere bestått utdanning i utlandet. Etter vår mening bidrar dette til å forsterke et inntrykk av dette er et krav for godkjenning av skoleår i utlandet. «Fylkeskommunen kan gje tilsagn om godkjenning på vilkår før eleven dreg til utlandet», og «Selv om det er eleven som har hovedansvaret for å velge utenlandsk utdanning som vil kunne godkjennes i Norge, følger det av 116 andre ledd siste punktum at fylkeskommunen kan gi forhåndstilsagn om godkjenning.» Udir Selv om departementet i flere sammenhenger har uttalt at målet med gjeldende forskrift var å forskriftsfeste gjeldene praksis, ikke å innskjerpe kravene, og rundskrivet slo fast at vilkårene for å få forhåndstilsagn ikke ville bli berørt, så mener vi like fullt at dette var en endring av gjeldene praksis når det gjelder bruk av forhåndstilsagn eller forhåndsgodkjenning. Det har mange steder blitt vanskeligere å få et år i utlandet godkjent etter at forskriften trådte i kraft, stikk i strid med intensjonen, og vi opplever nå at skoler/rådgivere ikke lenger gir forhåndstilsagn uten detaljert informasjon om fagtilbudet i utlandet. Resultatet er at færre elever får forhåndstilsagn og dermed også at færre elever reiser på utveksling. På det tidspunktet forhåndstilsagnet blir behandlet vil i mange tilfeller ikke organisasjonen eller eleven kunne vite noe om skole eller fagtilbud. Det er først når vi vet hvilken familie eleven skal bo hos at vi vet hvor i det aktuelle landet og på hvilken skole elevene skal gå. Det vi kan si noe om er utdanningssystemet i et land. Vi argumenterer derfor for at forhåndstilsagn må bli gitt på et generelt grunnlag slik som tidligere, og at det er den endelige godkjenningen etter fullført skoleår som er avgjørende. Et forhåndstilsagn er ikke ensbetydende med en endelig godkjenning. AFS foreslår at forskriften presiserer at organisasjonene skal bistå med å framskaffe tilgjengelig dokumentasjon på det eleven faktisk har gjort slik at skole/fylkeskommune kan vurdere om eleven har oppfylt kravene til endelig godkjenning etter fullført utvekslingsopphold. Så lenge det er opp til hver enkelt rådgiver på den enkelte skole å definere hva som er «nødvendig dokumentasjon», vil det føre til forskjellsbehandling for elevene og skape store utfordringer for utvekslingsorganisasjonene. NOKUT, Samordna Opptak, Lånekassen og Udir sitter allerede på ulike deler av denne informasjonen, og vårt forslag er at informasjon om andre lands utdanningssystemer blir samlet. En slik database vil sikre elevene likebehandling uansett skole, fylkeskommune og organisasjon og være et nyttig hjelpemiddel for elev, skole og utvekslingsorganisasjon. Vi var glad for at rundskrivet presiserte at departementet ikke pålegger utvekslingsorganisasjonene en selvstendig plikt til å skaffe den nødvendige dokumentasjonen eller det formelle ansvaret for at eleven faktisk får godkjent utvekslingsåret sitt, og slår fast at organisasjonene ikke er part i avtalen mellom skole og elev. Det blir viktig at dette videreføres og følgende punkter presiseres i de nye retningslinjene: at forhåndstilsagn om godkjenning ikke er et krav for å kunne søke om godkjenning av et skoleår i utlandet at forhåndstilsagn om godkjenning skal gis på generelt grunnlag at eleven selv har ansvaret for å søke og skaffe nødvendig dokumentasjon for et forhåndstilsagn om godkjenning at organisasjonen har plikt til å bistå med innhenting av dokumentasjon at organisasjonen har ikke ansvar for at eleven faktisk får godkjent utvekslingsåret sitt at det er ikke et krav at den utenlandske opplæringen skal ha samme fag- og timefordeling som den norske, eller at fagene har de samme kompetansemålene at utdanningsstipendet fra Lånekassen vil ikke bli krevd tilbake selv om det skulle vise seg at eleven likevel ikke får utenlandsoppholdet godkjent som Vg2

4 6. Ansvar for elevens sikkerhet Utvekslingsorganisasjonen er ansvarlig for å plassere eleven i egnede vertshjem som tilfredsstiller alminnelige krav til økonomi og boforhold i henhold til levestandard i oppholdslandet. Samtidig som vi er glad for at begrepet «egnede vertshjem» forsøkes presisert i den nye forskriften, så ser vi flere utfordringer med begreper som egnede og alminnelige. Hvem avgjør hva som er egnede vertshjem og alminnelige krav til økonomi og boforhold? I mange land er det svært store forskjeller på økonomi og boforhold fra fattig til rik. Hva er da alminnelige krav til økonomi og boforhold i forhold til levestandard i oppholdslandet? Hva tar man utgangspunkt i? Er det alltid slik at vertsfamiliens inntekt og boforhold er avgjørende for om de er et «egnet» vertshjem? Organisasjonen skal uten ugrunnet opphold sette inn nødvendige tiltak dersom forhold i vertshjemmet eller skolen er i strid med det som eleven med rimelighet kan forvente. Vi mener igjen at det er problematisk at forskriften bruker begreper som vil inneholde subjektive preferanser. Ulike elever og foresatte vil ha ulike forventninger, ønsker og behov. Hvem avgjør hva som er rimelige forventninger og hva som er urimelige eller urealistiske forventninger? Utveksling er krevende og store kulturforskjeller vil by på utfordringer selv om forberedelsene har vært gode både fra organisasjonens og elevens side. Vi ønsker oss i størst mulig grad objektive kriterier og et tydelig skille mellom sikkerhet og trivsel. Organisasjonen bør ha et tydelig ansvar for elevens sikkerhet, mens trivsel er en subjektiv opplevelse av situasjon og hendelse. Organisasjonen skal ha en stedlig kontaktperson som er tilgjengelig for eleven. Vi ønsker her å poengtere at alle organisasjoner har ulik struktur og ulike rutiner. Oppgavene til det som forskriften kaller «stedlig kontaktperson» vil hos oss være fordelt på ulike personer. AFS har alltid et nasjonalt kontor, og utvekslingseleven vil i tillegg tilhøre et lokallag bestående av frivillige med ulike roller. Alle utvekslingselever har også en frivillig «lokalkontakt» som skal bistå med praktiske ting og bidra til å løse små utfordringer fortløpende. Vi kan derimot ikke pålegge en frivillig person med full jobb og egen familie å slippe alt for å bistå eleven uten unødig opphold. Vi foreslår derfor å skille mellom kontaktperson som skal ivareta praktisk støtte og hjelp til tilpasning, og det som går på sikkerhet og nødsituasjoner. Alternativt kan man vurdere å bytte begrepet «stedlig kontaktperson» med hjelp og støtte fra lokal organisasjon. 7. Krav til innreisende mobilitet Vi ønsker igjen å poengtere at når departementet krever at utvekslingsorganisasjonene «skal kunne ta imot utenlandske elever i Norge, og ha et apparat for dette som tilsvarer det som finnes for å sende norske elever på utveksling til utlandet», må også norske myndigheter sørge for at det legges til rette for dette i praksis. Vi opplever i dag store utfordringer knyttet til norsk byråkrati når det gjelder utenlandske utvekslingselever i Norge. Dette gjelder særlig prosesser rundt oppholdstillatelse, skoleplasser, personnummer og medlemskap i Folketrygden. I rundskrivet står det: «Den delen av virksomheten i Norge som er rettet inn mot å ta imot utenlandske elever reguleres imidlertid ikke av denne forskriften, og følges ikke opp spesielt av norske utdanningsmyndigheter.» Hva regulerer da denne virksomheten? Hvem sikrer disse elevenes rettigheter? Vi ber om at de nye retningslinjene tydeliggjør og plasserer dette ansvaret.

5 Vi opplever det som et stort paradoks at stadig større krav legges på elever, skoler og organisasjoner når det gjelder utveksling fra Norge, mens ingen ønsker å se på forholdene for utveksling til Norge. I mobilitetsrapporten fra 2016 nevner Diku selv det problematiske ved at Norge sender mange ganger flere elever ut enn vi tar imot, og det er et stadig større fokus på internasjonalisering hjemme. Vi håper tilrettelegging for utvekslingselever som kommer til Norge, med fokus på samarbeid med skoler og andre offentlige myndigheter vil stå på departementet og Dikus dagorden i tiden framover. 8. Varslings- og rapporteringsplikter Det samme gjelder hendelser som går ut over elevens sikkerhet og som kan ha betydning for om vilkårene i 6 er oppfylt. Vi opplever det fremdeles som uklart hva som faller innenfor og utenfor den kategorien av hendelser som departementet ønsker at organisasjonene skal rapportere på. Vi mener det er rimelig å forvente at organisasjonene skal rapportere på hendelser som går ut over elevens sikkerhet der organisasjonen kan sies å være helt eller delvis ansvarlig og/eller innebærer brudd på deltakerkontrakter og rutiner. Vi anser det derimot ikke som naturlig at organisasjonene skal rapportere hendelser som går ut over elevens sikkerhet i tilfeller der hendelsen er utenfor organisasjonens kontroll og er håndtert etter gjeldende rutiner (for eksempel bilulykker, sykdom, naturkatastrofer etc.). Når det gjelder vilkårene i 6 så er det en slik forskriften er formulert i dag vanskelig å med sikkerhet slå fast om vilkårene er oppfylt eller ikke. Så lenge forskriften ikke bruker objektive kriterier, men begreper som innebærer subjektiv tolkning så vil denne vurderingen innebære bruk av skjønn. AFS mener dette er uheldig. Elevens og foresattes perspektiv skal selvsagt lyttes til og tillegges vekt, men vi tør likevel påstå at det er forskjell på en subjektiv opplevelse av kvalitet eller trivsel, og objektiv kvalitet. Utveksling handler om mennesker og opplevelser. Det er ikke en vare som kan kjøpes, men krever innsats og vilje fra alle ikke minst utvekslingseleven selv. At man ikke er fornøyd med utvekslingsåret sitt handler like mye om forventninger som ikke innfris, som manglende kvalitet på forberedelse og oppfølging. 9. Videreføring og tilbaketrekking av godkjenning AFS støtter forslaget om årlig runde med søknadsbehandling med faste frister, men ønsker å gjøre oppmerksom på at vi til et hvert tidspunkt markedsfører og rekrutterer deltakere både 1 og 2 år fram i tid. Det vil derfor være avgjørende at godkjenningen vil videreføres med mindre det har oppstått spesielle situasjoner eller endringer siden sist. Dette for å sikre en viss forutsigbarhet både for organisasjonen og elevene. De fleste godkjente organisasjoner per i dag søkte ny godkjenning høsten Vedtaket om godkjenning gjelder for 3 år. Vil det være en overgangsordning for allerede godkjente organisasjoner, eller vil dette vedtaket trekkes tilbake? Når det gjelder dokumentasjon av vilkår og hvordan de ulike vilkårene vurderes og vektes opp mot hverandre, opplever vi forskriften som uklar. Hva skal til for at en organisasjon mister godkjenningen? Vektes kriteriene likt? Er alle feil og mangler like alvorlige og vil gi samme konsekvens? Bør det finnes andre sanksjonsmuligheter enn bortfall av godkjenning? Før eventuell sanksjon pålegges, vil normal prosedyre tilsi at den enkelte organisasjon gis en mulighet til å korrigere feil/avvik. Det framgår heller ikke av forskriften hvor lenge et bortfall av godkjenning gjelder for.

6 Forskriften omtaler heller ingen klageordning for organisasjoner som opplever sanksjoner eller tilbaketrekking av godkjenning. Det vil være svært viktig at utvekslingsorganisasjonene i henhold til god forvaltningsskikk får innsikt i grunnlaget for vurderingene og at det gis adgang til klage på vedtaket. Vi foreslår at det presiseres at vedtaket fra godkjenningsorganet kan påklages etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, med departementet som klageinstans. Dikus rolle AFS ønsker økt mobilisering og internasjonalisering generelt. Likevel er det en realitet at utvekslingsorganisasjoner og andre mobilitetsordninger i regi av skoler og fylkeskommuner retter seg mot den samme målgruppen. Diku har per i dag blant annet ansvaret for å administrere EUs Erasmus+ program. Hva tenker departementet rundt Diku sin rolle både som tilbyder av utveksling og på den annen side som «kontrollør av utveksling»? Kapittel 3. Godkjenning av utvekslingssamarbeid for utdanningsstøtte Vi er glad for å se at kravene som stilles til skoleeier i større grad enn tidligere speiler kravene til utvekslingsorganisasjoner. Skoleeier tilbyr også en form for utvekslingsprogram og eleven bør ha krav på lik kvalitetssikring av programmet uavhengig av tilbyder. Vi ønsker at flest mulig skal ta del i internasjonalisering og mobilitet og ser positivt på et mangfold av tilbydere og programmer. Vi ønsker likevel likebehandling av alle aktører innen det samme «markedet». Selv om forskriften er et skritt i riktig retning, er det fremdeles stor forskjell på rammevilkårene for utvekslingsprogram i regi av organisasjoner og utvekslingssamarbeid i regi av skole/skoleeier. Et viktig moment i denne sammenheng er stykkprisfinansieringen i norsk skole som i dag fører til at skolene mister finansiering ved at elever velger å reise på utveksling i regi av en utvekslingsorganisasjon. Skoler og skoleeiere må gis bedre insentiver for å satse på internasjonalisering og bidra til studentmobilitet, og finansieringsordningen bør endres slik at skoler ikke taper økonomisk på å oppfordre til mobilitet. Et annet moment er retten til utdanningsstøtte for kortere utvekslingsopphold for elever som deltar i et utvekslingssamarbeid. Avsluttende kommentarer Som utvekslingsorganisasjon stiller vi oss positive til en ny gjennomgang av retningslinjene og økt fokus på sikkerhet og forberedelse. Vi ser likevel utfordringer ved noen av forslagene, spesielt gjelder dette kravet om «nødvendig dokumentasjon» ved søknad om forhåndstilsagn, bruk av subjektive begreper som «egnede vertsfamilier», «alminnelige krav til økonomi og boforhold» og «rimelighet», samt utydelighet rundt rapporteringsplikt. Vi mener det er problematisk at forskriften bruker begreper som vil inneholde subjektive preferanser og kreve skjønnsmessige vurderinger. Vi ønsker oss i størst mulig grad objektive kriterier og et tydelig skille mellom sikkerhet og trivsel. Organisasjonen bør ha et tydelig ansvar for elevens sikkerhet, mens trivsel er en subjektiv opplevelse av situasjon og hendelse. Vi håper at organisasjonene blir tatt med videre på råd i utformingen av retningslinjene som skal erstatte rundskrivet. Som en seriøs organisasjon med lang erfaring er det viktig for oss at utveksling foregår i trygge rammer, og å opprettholde god kvalitet på programmene vi tilbyr. Samtidig ønsker vi at flere elever skal få mulighet til å ta del i et utvekslingsopphold i tråd med ambisjonene for internasjonalisering og studentmobilitet. Vi tillater oss derfor å komme med noen innspill til det vi mener er nødvendige tiltak for å snu den negative trenden på dette området.

7 Det er en tydelig sammenheng mellom utveksling i videregående skole og utveksling i høyere utdanning. Vi mener at et viktig tiltak for å nå målene om økt studentmobilitet i høyere utdanning, er å satse på mobilitet og utveksling som en naturlig del av grunnopplæringen. Å legge bedre til rette for utveksling i videregående opplæring vil gi positive ringvirkninger for andelen studenter i høyere utdanning som velger å reise ut. Dette har vi også spilt inn i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om studentmobilitet. Hvordan få flere til å reise på utveksling som en del av grunnopplæringen? 1. Tydelig målsetning Vi ser at det ikke er nok at det oppfordres til internasjonalisering og mobilitet fra Kunnskapsdepartement og Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning. Det er nødvendig å tallfeste konkrete mål så skoler og skoleeiere har noe å strekke seg mot. AFS mener at det bør settes nasjonale mål for mobilitet, også i videregående skole, og ber derfor departementet om å tallfeste mål for mobilitet i grunnopplæringen. 2. Informasjon Man bør tilstrebe god tilrettelegging av informasjon til alle elever uavhengig av hvilket fylke eller skole man tilhører, og internasjonalisering og mobilitet bør være en viktig del av rådgiverkompetansen i norsk skole. Alle elevene i ungdomsskolen og videregående skole bør informeres om de ulike mulighetene som finnes med tanke på internasjonalisering og mobilitet, og informasjon om utveksling skal være lett tilgjengelig. Dette punktet handler om kunnskap, men like mye om holdninger. Internasjonalisering og utveksling bør være en naturlig del av hele skoleløpet, og global og interkulturell kompetanse bør være inkludert i læreplaner i alle fag. Ny nasjonal digital karriereveiledningstjeneste må inkludere informasjon om internasjonalisering og mobilitet. Dersom det utarbeides informasjon til bruk i den digitale karriereveiledningstjenesten, bør denne gjøres tilgjengelig for alle rådgivere på skoler. 3. Redusere byråkratiet og sikre likebehandling Det er avgjørende at byråkratiske hindre for mobilitet bygges ned. AFS mener at: a. Det må legges bedre til rette for godkjenning av fag, og regelverket rundt godkjenning av et utenlandsk skoleår bør forenkles slik at flere elever opplever en reell mulighet til å reise på utveksling. Vi viser her til at Rådet for den europeiske union nettopp har godkjent anbefalinga om å fremme automatisk gjensidig anerkjennelse av høyere utdanning og videregående opplæringskvalifikasjoner. b. Språk- og kulturkunnskap, global og interkulturell kompetanse, samt ikke-kognitive ferdigheter bør tillegges mer vekt. c. Forhåndstilsagn må gis på et generelt grunnlag slik som tidligere. d. Nasjonale retningslinjer for hvordan videregående skoler legger til rette for utveksling bør utarbeides for å sikre at alle elever skal ha de samme mulighetene til å reise ut. e. Myndighet til å treffe enkeltvedtak om godkjenning av hele opplæringsår bør legges til fylkeskommunen, uten adgang til å delegere dette til skolene, for å sikre kvalitet og likebehandling. f. En egen nasjonal nemd for behandling av klagesaker bør opprettes. g. Det bør være mulig å reservere plass på «sin» skole i Norge det året man er på utveksling slik at man er sikret skoleplass etter fullført utvekslingsopphold. h. Skoler og skoleeiere må gis bedre insentiver for å satse på internasjonalisering og bidra til studentmobilitet, og finansieringsordningen bør endres slik at skoler ikke taper økonomisk på å oppfordre til mobilitet.

8 4. Utvide og styrke de økonomiske rammene for utvekslingselever De økonomiske rammene er et viktig insentiv for å øke antall elever som reiser på utveksling i videregående skole. I tillegg er det viktig at alle elever har like muligheter til å reise på utveksling uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. AFS mener at man bør se på stipendordningen for utveksling på videregående skole på nytt. Støtteordninger til utvekslingselever bør utvides og styrkes. Elever som tar Vg2 i utlandet kan søke Lånekassen om stipend. Dette stipendet er det samme borteboerstipendet som elever som bor på hybel i Norge søker på. Stipendet har siden starten (1999) ikke økt i takt med prisstigningen i resten av samfunnet. Stipendet blir ikke justert med tanke på valutaendringer. Grunnstipendet er en del av borteboerstipendet som utvekslingselever har mulighet til å søke på. Fra og med 2105 er vilkårene for denne delen av stipendet slik at svært mange utvekslingselever ikke lenger kvalifiserer for grunnstipend. Etter kutt i reisestøtten gis i dag 65 % av støtten som lån. Et tiltak er å øke «borteboerstipendet» generelt, og bostøtten spesielt. Reisestøtten bør gis som rent stipend. Et annet alternativ er å opprette et eget stipend for utvekslingselever etter modell fra utveksling på høyere utdanning. I tillegg mener vi at det bør vurderes å opprette egne språkstipend for å øke rekrutteringen til ikke-engelskspråklige land. 5. Mulighet for utdanningsstøtte på Vg1 Per i dag er det bare mulig å søke om utdanningsstøtte fra Lånekassen for utveksling der skoleåret i utlandet blir godkjent som Vg2 i Norge. Mange elever ønsker å reise på utveksling på Vg1, og vi mener at det bør åpnes for dette. 6. Mulighet for utdanningsstøtte til kortere utvekslingsprogrammer Per i dag er det bare mulig å søke om utdanningsstøtte fra Lånekassen for utveksling gjennom organisasjon der oppholdet har varighet på 1 år. Ikke alle ønsker eller har mulighet for dette. Det finnes en rekke muligheter for kortere utvekslingsprogrammer, men disse har ikke vært levedyktige i Norge ettersom det ikke er mulig å søke om utdanningsstøtte. Dersom målet er økt internasjonalisering av utdanning, er dette programmer som vil kunne nå flere ungdommer enn i dag, og vi ønsker at det åpnes for denne muligheten. 7. Ekstrapoeng ved å ta et skoleår i utlandet på lik linje med folkehøyskole St.meld. nr. 14 Internasjonalisering av utdanning slår blant annet fast at Norge i en globalisert verden er avhengig av mennesker med inngående kunnskap om og erfaring fra andre kulturer. Det er nettopp dette vi jobber for og ønsker å gi flere ungdommer muligheten til. Slik ordningen er i dag er det lettere for ungdom i Norge å ta et år på norsk folkehøyskole enn det er å ta et skoleår i utlandet. I tillegg føler kanskje mange at man får mer igjen for et år på folkehøyskole, da man får et ekstra poeng ved opptak til høyere utdanning. Ved å tilby et ekstrapoeng for elever som tar et skoleår i utlandet (og får året godkjent) vil dette bidra til både å motivere samt gi flere muligheten til å ta et skoleår i utlandet. Elever som får mulighet til å ta et skoleår i utlandet, går gjennom et svært krevende år med stort læringsutbytte på ulike nivåer. Ikke bare skal de følge vanlig skole der de er, de skal samtidig tilpasse seg en helt ny familie, en ny kultur og lære et nytt språk. Mange jobber veldig hardt både i forkant, under og etter hjemkomst. Ved å gi dem et ekstrapoeng, vil dette oppleves som ekstra motiverende. Samtidig vil et ekstrapoeng og så bidra til økt elevutveksling jf statlig mål. Ekstrapoenget vil ikke medføre ekstra kostnader, men heller til at flere får økt internasjonal kompetanse. På vegne av AFS Norge Internasjonal Utveksling (AFS). Siri Bolstad Programsjef AFS Norge Internasjonal Utveksling