SYKDOM OG HYGIENE HOS BIER

Transkript

1 SYKDOM OG HYGIENE HOS BIER Kompetansekurs i birøkt Hygieniske tiltak og forebyggende sykdomsarbeid hos bier

2 UTGIVER Utgitt av Norges Birøkterlag, Dyrskuevegen 20, 2040 Kløfta. Tlf: E-post: Hjemmeside: Heftet er godkjent av Mattilsynet som grunnlag for kompetansekurs i birøkt for å bli sertifisert birøkter. 2

3 Innholdsfortegnelse SIDE Innledning 4 En birøkters plikter 5 Inspeksjon for sertifisering 6-7 Det friske bifolket 8-9 Sykdommer og parasitter i bifolket 10 Mistanke om meldepliktig sykdom 11 Spredning av sykdommer og parasitter Forebyggende sykdomsarbeid 14 Hygiene i birøkten 15 Bienes evne til å holde rent 16 Plassering av bigård 17 Tiltak i bigården Rengjøring og desinfisering av materiell Rengjøring av honningbehandlingsutstyr 23 Renhold av personlig utstyr 24 Svermhindring Lukket yngelråte Åpen yngleråte Steinyngel Liten kubebille Tropilaelapsmidd 40 Nosema Varroa Virus Trakémidd Kalkyngel Voksmøll Andre sykdommer og skader i bifolket Sprøyteskader 66 3

4 Innledning God hygiene og friske bier gir birøkterne god økonomi og en hyggeligere hverdag. God hygiene er også grunnlaget for å produsere rene produkter. Forebyggende helsearbeid på biene bør inngå som en naturlig del av driftsopplegget i birøkten. Dette heftet tar, med bakgrunn i Forskrift om birøkt, for seg de ulike bisykdommene og beskriver årsak, sykdomsbilde, spredning, bekjempelse og forebyggende arbeid. Det er i tillegg lagt stor vekt på hygieniske tiltak for å unngå bisykdommer. I Forskrift om birøkt legges det opp til at birøkterne, etter å ha gjennomgått og bestått et kompetansekurs, kan bli godkjent til å sertifisere bigårdene sine selv. Birøkterne må således legge opp til egenkontroll i tråd med forskriften. Dette medfører at birøkterne må ha faglig kunnskap og i tillegg kjenne lovverket og ikke minst følge med på evt. endringer i lovverket i den 10-årsperioden man er godkjent for. FOREBYGGENDE SYKDOMSARBEID Bør inngå som en naturlig del av den daglige birøkten. Er like viktig for alle birøktere uansett kubeantall. Er viktig for andre birøktere i nærområdet, ikke bare for deg selv. Fordrer samarbeid og lagånd. Er enklere, billigere og gir bedre resultat enn behandling av allerede syke bifolk. Er den viktigste faktoren for å hindre spredning av smittsomme sykdommer. Gjør at en slipper å bekjempe sykdommer med medikamenter som kan gi rester i honningen og andre biprodukter. En godt plassert bigård er grunnlaget for friske og produktive bier. Foto: Roar Ree Kirkevold. 4

5 En birøkters plikter En hver kan begynne med bier, men som birøkter må en sette seg inn i de lover og forskrifter som gjelder. Det er regelverk som angår slyngerom, helse, miljø og sikkerhet og biene er med i dyrevelferdsloven. Forskrift om birøkt skal sikre god hygiene i all birøkt og skal forebygge, begrense og utrydde sykdom hos bier. I henhold til denne forskriften skal: Birøkteren skal: Registrere bigårdsplassene sine hos Mattilsynet og avregistrere dem når de legges ned. Merke alle bigårdene med navn, adresse og telefonnummer. Merke alle bikubene med et nummer som identitetsmerke. Varsle Mattilsynet ved påvisning eller mistanke om meldepliktige sykdommer. Driften skal legges opp slik at en: Prøver å unngå å få inn sykdommer i bigården. Har god hygiene. Bare bruker biprodukter i birøkten som kommer fra egen bigård, bortsett i fra voks som er varmebehandlet til minst 120 ºC i 30 minutter. Forebygger sverming. Ved omsetning eller flytting av bier og utbygde vokstavler må en: Ha sertifisert bigård (helsesjekk etter krav i følge forskrift). Føre fortegnelse over all omsetning av bier, brukt kubemateriell og utbygde vokstavler. Føre liste over all flytting av bifolk mellom registrerte bigårder. Sertifisering Birøkteren kan få sertifisert bigården sin ved å henvende seg til Mattilsynet. De vil så foreta den nødvendige kontroll. Birøktere kan gjennomgå og bestå et kompetansekurs og på den måten få en godkjenning for 10 år så de kan sertifisere bigården sin selv. Sertifiseringen av bigården gjelder for 2 år av gangen. Svermer De som har sertifisert bigård kan sette ut svermefangerkuber i egen bigård. De som har sertifisert bigård kan opprette svermebigård som også skal meldes til Mattilsynet. Ved omsetning eller flytting av brukt bimateriell uten bier må dette være Rengjort. Ikke ha huset levende bier de siste 10 dager før flytting eller omsetning. Importforbud Det er forbudt å importere brukt kubemateriell, unntatt utstyr til honningbehandling som er rengjort og desinfisert. På Mattilsynets hjemmesider finner man nødvendig informasjon og veiledning om birøkternes plikter. 5

6 Inspeksjon for sertifisering Foto: Roar Ree Kirkevold INSPEKSJON Ved ankomst bigården sjekk: Aktivitet. Røving. Evt. kravlende og eller døde bier foran kubene. Sjekk både sterke og svake kuber. Ved åpning: Se etter biller (liten kubebille). Lukt. (ikke hornlim, mugglukt) Yngeltavlene. Se på forsegling. Hullet yngelleie. Sjekk mistenkelig yngel. Ganger i voksen og kravlende larver. Kuben - hjørner på tavlene og sprekker i materiellet for klynger med egg. I henhold til forskriften skal biene undersøkes hvert annet får for å bli sertifisert. Sertifisering av bigård må omfatte alle bigårder en birøkter har ansvar for i en region eller sone. Hvilke sykdommer en skal undersøke for står i forskriften og hver enkelt sykdom er beskrevet bakerst i dette heftet. Nedenfor er en oppskrift for hvordan man skal gå fram når man skal undersøke en bigård for sertifisering. Generelt Førsteinntrykket når man åpner en kube er viktig. Åpner man en kube tidlig på våren eller sent på høsten vil biene sitte samlet i mer eller mindre vinterklase. I sesongen vil biene sitte spredt, men allikevel mange samlet om yngelleiet. Man skal også lukte om det er noen fremmed lukt som f.eks. syrlig eller råtten lukt, noe som kan være tegn på sykdom. Er lukten annerledes en varm, søtlig og vokslukt, bør man være på vakt. Da kan det være sykdom i bifolket. Lyden av bifolket vil variere avhengig av været, hvor aggressive de er osv., men den skal normalt være en behagelig monoton summende lyd. Bruser biene opp, kan det tyde på at noe er galt, f.eks. at bifolket er dronningløst. Tips til hvordan en inspeksjon kan gjennomføres Ved ankomst bigården bør en kontrollere aktiviteten før en håndterer kubene. Det skal være passende (væravhengig) aktivitet i alle kubene. Dersom noen kuber ikke viser tilstrekkelig aktivitet kan det være pga. sykdom. Dersom det er markant røving i en kube, kan dette skyldes svekkelse pga. sykdom. Aktuelle kuber undersøkes i løpet av inspeksjonen. 6 Kontroller at det ikke er kravlende bier utenfor kubene, både nede på bakken og på høyere gressvegetasjon. Lammede, kravlende bier kan være et sykdomstegn. Finnes slike bier, sjekk vingestillingen. Sitrende, strittende vinger i K-formasjon kan være et tegn på trakémidd. Dersom noen kuber har utmerket seg negativt, undersøk disse. Velg ut over dette tilfeldige kuber, slik at man får sett i et tilstrekkelig antall. Velg både sterke og svake kuber, men sørg for å få undersøkt alle kuber som er svake uten skjellig grunn. Ha øynene oppe for biller og lignende i det kuben åpnes og eksponeres for lys. Eksemplarer av liten kubebille vil være vanskelig å se, ettersom de er svært lyssky og svært raske. Sjekk kuben for mistenkelig lukt. Kubene skal lukte friskt eller ikke ha noen lukt. Lukt av hornlim kan skyldes yngelråte, lukt av mugg kan skyldes steinyngel eller andre soppsykdommer. Sjekk alltid yngelrommet! Det er her vi finner yngelsykdommene! Dronningen skal være i fin egg - legging. Yngelen skal se frisk og fin ut. Sjekk for symptomer på lukket yngelråte, fjern for seglingen fra mistenkelige celler. Ta evt fyrstikktesten (se side 33). Det skal ikke finnes død yngel i cellene, verken i for seglede eller åpne celler. Særlig mistenkelig er yngelen som står igjen med ukrøpet yngel etter at de rundt har krøpet. Kontroller hjørnene på tavlene og sprek ker i materiellet for klynger med egg. Slike klynger kan skyldes liten kube bille. Kontroller også tavlene for ganger i voksen og kravlende larver. Biene vil i stor grad rense ut larver av voksmøll, mens larver av kubebille

7 kan forekomme i enorme antall og noen vil derfor kunne finnes i kubene. Ved mistanke om liten kubebille, sjekk slyngerommet og lageret. Angrep av liten kubebille vil antagelig være mulig å se her. Dersom det er behov for å stille diagnose for om man har varroa eller trakémidd, se henholdsvis side 46 og 58. Tips til hvordan prøver tas ut Dersom en skal ta ut prøver for selv å analysere eller for å sende inn til et laboratorium, stilles det litt forskjellige krav avhengig av hva som skal undersøkes. Nedenfor er det listet opp hvordan prøvene helst skal være tatt ut. Prøver av bier kan tas ved å føre et beger med åpning opp, raskt nedover tavlene slik at biene detter nedi. Foto: Trond Gjessing. Yngelsykdommer: Dersom en har misstanke om yngelsykdommer som er meldepliktige skal en varsle Mattilsynet og så vil de bestemme hvordan evt. prøver skal tas ut. Dersom en har mistanke om annen yngelsykdom som ikke er meldepliktig, og ønsker å få dette analysert ved et laboratorium kan en sende dette inn f.eks. til Norges veterinærhøgskole. Man tar ut en eller flere tavlerbiter med syk yngel i, helst i form av håndflatestore områder av de misstenkelige partiene av tavlene. Prøvene legges i tett (dobbel) emballasje før det hele sendes til laboratoriet. Husk å merke hver prøve godt med bigårdens nummer og navn. Dersom det sendes inn flere prøver fra samme bigård, merkes disse også med kubenummer. Trakémidd: Enkelte birøktere må sende inn trakemiddprøver for å få sertifert bigården sin. Tidsrommet for uttak av prøvene og hvor mange bier som skal sendes inn står i forskriften. Prøven skal bestå av minst 60 fullt utviklede bier som er tatt jevnt fordelt fra bifolkene i bigården. Prøven kan du for eksempel ta ved å riste noen bier fra dekkbrettet fra hvert bifolk i et tak (pass på at ikke dronninga er med) og så helle disse over i egnet emballasje. Egnet emballasje er en pappeske (f.eks. en stor fyrstikkeske), ikke bruk plast da vil biene lett mugne. Tape esken godt igjen slik at den ikke blir klemt flat i posten. Dersom man har flere bigårder skal det tas ut en prøve fra hver bigård. Biene avlives ved å legge dem i fryseren over natten. Etter at biene er avlivet sendes så biene med en gang til Norges veterinærhøgskole (eller evt. annet godkjent laboratorium). Send helst inn biene tidlig i uken (mandag-tirsdag) slik at ikke prøvene blir liggende i posten over helgen. Fyll ut et skjema som Mattilsynet/ veteringærhøgskolen har utarbeidet til dette formålet. Varroa: I Forskrift om birøkt står det beskrevet hvordan en varroaprøve skal tas ut dersom den skal brukes i forbindelse med sertifisering. Nærmere beskrivelse av hvordan en kan foreta en provosert nedfallsprøve og analysere prøvene selv, står på side Nosemaprøve: Det er best å ta ut prøver for rutinekontroll for nosema om våren, men dette kan også gjøres andre deler av året. Fra bifolkene som skal undersøkes tas det ut ca gamle, levende bier. Ingen nykrøpne bier må følge med. Dersom prøvene tas ut om våren bør det ha vært litt aktivitet i kuben en tid. Optimalt tidspunkt er siste uken i april/første uken i mai. Avliv biene ved å legge dem i fryseren. Merk alle eskene godt med f.eks. nosema, ditt eget navn, nummeret på dronninga eller kuben, bigårdsnavn eller -nummer og dato for prøveuttak. Analyse av prøvene kan en gjøre selv dersom en har et mikroskop (se side 44-45). Hvis ikke må det sendes et laboratorium som foretar slike undersøkelser. Vingeindeks: Dersom en skal ta ut prøver for å foreta rasekontroll bør en fra hver kube ta ut ca nykrøpne bier. Gamle bier skal IKKE benyttes da disse kan være kommet til kuben ved feilflukt fra et annet bifolk. Avliv biene ved frysing. Merk alle esker godt med f.eks. vingeindeks, ditt eget navn og nummeret på dronninga. Ta kontakt med Norges Birøkterlag dersom du ønsker oppskrift på hvordan en vingeindeksprøve kan gjennomføres for å vurdere hvilken birase du har. Alternative måter å ta ut levende bier Husk å være bevist på om en skal ta ut nykrøpne eller gamle bier når en velger metode. Dersom man fører et plastbeger e.l. med åpningen opp, raskt nedover tavlen der biene sitter vil disse falle ned i begeret (se foto). Her vil en både kunne få med seg både unge og gamle bier. Dersom en skal plukke bier med en bestemt alder kan en ta en glassbeholder (gammelt syltetøyglass e.l.). I stedet for lokk, stenger man åpningen med Glad-Pack (tynn og gjennomsiktlig plastfolie). Lag et hull i midten av plastfolien. Plukk så bier en etter en med en lang stekepinsett og slipp dem inn i hullet i plastfolien. De kommer ikke ut fordi åpningen er nærmest helt usynelig inne i den gjennomsiktelige boksen. Legg så hele boksen i fryseren over natten.

8 Det friske bifolket Bier Farge avhenger av rase og alder, fra gulbrun til grå. Nykrøpne bier har mer behåring enn eldre bier. Ekskrementene er brune til sortbrune, og slippes normalt utenfor kuben. Droneslaget, der dronene hives ut og drepes, er ikke et tegn på sykdom. Yngel Store flater av forseglede celler, enkelte tomme innimellom. Lyse eller mørke cellelokk/celleforseglinger som buer oppover. Ingen døde eller inn tørkede larver. Ingen eller frisk lukt Perlemorsaktige, butte larver. Bifolk Et visst forhold mellom mengde egg, åpen yngel, forseglet yngel og bier avhengig av årstid. Tilstrekkelig med pollen og honning. God aktivitet avhengig av årstid. En erfaren birøkter vil intuitivt oppdage når et bifolk ikke er friskt. I et sykt bifolk vil man se unaturlig aktivitet hos biene, eller biene og/eller yngelen vil se annerledes ut. En fremmed lukt vil også kunne være tilstede. Forrige kapittel beskriver hvordan man skal gjennomføre en inspeksjon i bigården og i hvilken rekkefølge man bør gjøre de nødvendige observasjoner. Her er en beskrivelse av hvordan et friskt bifolk skal se ut. Biene En sunn voksen bie i et friskt bifolk har hår, og nykrøpne bier er mer behåret enn eldre bier. Fargen er avhengig av rase og alder og er fra gul, gulbrun, brun til grå. Selve bien er matt i fargen, men vingene skal være blanke. Ekskrementene er brune til sortbrune og skal normalt slippes utenfor kuben. Om høsten jages dronene ut av kuben og vil etter hvert dø. Dette kalles droneslaget, og er helt normalt da det som regel ikke skal være droner i kuben om vinteren. På den tiden vil det kunne ligge mange døde droner foran kuben. Antall bier i et bifolk skal øke i løpet av sesongen og minske naturlig ved innvintring og gjennom vinteren. Det er normalt med noen døde bier på bunnbrettet og/eller foran kuben om våren. Yngel Yngelflatene skal være sammenhengende, og normalt starter eggleggingen i midten av tavlen og fortsetter deretter i sirkel ut mot tavlenes ytterkanter. Det kan være enkelte tomme celler innimellom etter utrensking av døde larver. Mange tomme celler kan, i tillegg til sykdom, bety at bifolket er innavlet. 8 Cellelokkene skal bue oppover og være lysebrune eller mørkebrune. Fargen er avhengig av hvor mange ganger det har vært yngel i cellene. Det skal ikke være noen døde eller inntørkede larver. Eggene skal ligge i midten av cellene. Larvene i de åpne cellene skal være butte og perlemorsaktig i fargen. Bifolk I et bifolk i god utvikling skal det være et vist forhold mellom mengde egg, åpen yngel, forseglede celler og bier. Dette forholdet vil variere gjennom sesongen, men det er f.eks. viktig at det ikke blir for lite bier til å holde yngelen varm. I et sunt bifolk skal det alltid være tilstrekkelig med mat, både pollen og honning. Det skal ikke være noen lukt eller evt. være en frisk lukt fra et bifolk. I et bifolk i god utvikling skal det være et vist forhold mellom mengde egg, åpen yngel, forseglede celler og bier avhengig av årstid, og det skal alltid være tilstrekkelig med mat, både pollen og honning. Foto: Trond Gjessing.

9 Yngel flatene skal være sammen - hengende, og celle lokkene skal bue oppover. Eggene skal ligge i midten av cellene, og larvene i de åpne cellene skal være butte og perlemorsaktig i fargen. Foto: Trond Gjessing. Friske bier har hår. Fargen er avhengig av rase og alder og er fra gul, gulbrun, brun til grå. Selve bien er matt i fargen men vingene er blanke. Foto: Roar Ree Kirkevold.

10 Sykdommer og parasitter i bifolket Foto: Trond Gjessing. SYKDOMMMER OG PARASITTER SOM OMFATTES AV LOVVERKET B-sykdommer: Lukket yngelråte American foulbrood (Paenibacillus larvae). Åpen yngelråte European foulbrood (Melissococcus plutonius). Steinyngel Stonebrood (Aspergillus fumigatus, A. flavus og A. niger). Liten kubebille Small Hive Beetle (Aethina tumida). Tropilaelapsmidd Tropilaelaps mite (Tropilaelaps ssp.). C-sykdommer: Nosemasyke Nosemosis (Nosema apis og N. ceranae). Varroainfeksjon Varroosis (Varroa destructor). Trakémiddinfeksjon Acarapiosis (Acarapis woodi). Andre aktuelle sykdommer (D-sykdommer) og problemer Virus Virus. Kalkyngel Chalkbrood (Ascosphaera apis). Voksmøll Wax moth. (Galleria mellonella og Achroia grisella). Sprøyteskader Spray injury. Forkjølet yngel Chilled brood. Bukløp Dysentery. Pukkelyngel Brood of laying worker or of drone-laying queen. Pollenmugg Pollen mould. Gjærsopp Yeast. Skader av dyr. I et bifolk burde det være en ideell grobunn for mange sykdommer og skadegjørere, fordi det der er konstant høy temperatur og luftfuktighet, konstant mørke, rikelig med næringsstoffer og mange individer på et lite område, store åpne yngelflater og individer som stadig tar med seg potensielle sykdomsframbringende organismer inn i samfunnet. Men bifolket er en enestående organisme, og det er derfor den har overlevd gjennom tidene. Det er mye smittestoff i et bifolk uten at det derved utbryter sykdom i bifolket. Det er først når smittepresset blir stort, eller når bifolket av en eller annen grunn kommer ut av balanse og blir svekket, at en sykdom kan bryte ut. I et bifolk er det mange virus, bakterier, sopp, protozoer, midd og insekter. Noen av disse kan framkalle sykdom, mens mange av disse organismene skal være der som en naturlig del av omgivelsene i bifolket. I regelverket vårt er sykdommene delt inn i ulike klasser; A-sykdommer, B-sykdommer osv. der A-sykdommer er de mest alvorlige. Det er ingen A- sykdommer på bier. De sykdommene som omfattes av lovverket ser man i venstre spalte. I tillegg er det listet opp en del andre sykdommer og problemer som kan forekomme i bifolk. 10

11 Mistanke om meldepliktig sykdom Meldepliktig Mattilsynets distriktskontor skal straks varsles ved forekomst eller mistanke om følgende bisykdommer: Varroa- eller trakèmiddinfeksjon, lukket yngelråte, åpen yngelråte, steinyngel, liten kubebille eller tropilaelapsmidd. Varsel om varroamidd gjelder ikke for bigårder som ligger i region C og varsel om trakèmidd gjelder ikke for bigårder som ligger i sone B1. Det er så Mattilsynet som har ansvaret for den videre håndteringen av et eventuelt sykdomsutbrudd. Rask innmelding av mistanke er viktig for å hindre spredning og unødvendige tap som følge av sykdommer. Mattilsynet vil rekvirere prøve - taking, og fyller ut et skjema som skal følge prøvene. Veterinærhøgskolen foretrekker at prøvemateriale fra tavler med honning legges i tett emballasje før den puttes i konvolutt eller lignende. Tas det ut prøver av bier kan disse avlives ved å legges i fryseren over natten. Disse prøvene må emballeres slik at biene ikke mugner eller blir sammenklemt under forsendelsen. Prøven skal merkes med bigårdens nummer og navn. Dersom det sendes inn flere prøver fra samme bigård, merkes disse 1A, 1B, 1C osv. Bigården pålegges restriksjoner. Det vil bli forbud mot å føre bier til og fra bigården og forbud mot å føre brukt bimateriell og utbygde vokstavler til og fra bigården/ lager/ slyngerom. Har mistanken oppstått i en sertifisert bigård, trekkes sertifikatet tilbake inntil videre. Offentlige påbud Håndteringen av de ulike sykdommene vil variere, men ved påvisning av lukket yngelråte gis normalt påbud om avliving og destruksjon av bifolk med kliniske symptomer, samt at bifolk uten symptomer avlives alternativt skal bygges om. I tillegg gis påbud om smittesaneringstiltak som: Tilintetgjøring (brenning) av materiell i bigård/på lager/ i slyngerom etc. som vanskelig lar seg rengjøre og desinfisere (for eksempel pga dårlig stand). Grundig rengjøring og desinfeksjon av materiell i bigård/ på lager/ slyngerom etc. som ikke tilintetgjøres. Foto: Roar Ree Kirkevold. Tilintetgjøring (brenning) evt. omsmelting av utbygde vokstavler som finnes i bigården/ på lager. Jorda foran kubene i bigården strøs med brent kalk og spavendes. I tillegg til ovenfor nevnte tiltak vil Mattilsynet forsøke å kartlegge smittekilde og avklare hvorvidt det har vært smittefarlig kontakt med andre bigårder. Som kontaktbigårder er det aktuelt å regne: Andre bigårder tilhørende samme birøkter. Alle bigårder som befinner seg innenfor et område med radius 3 km rundt den bigården hvor sjukdommen er påvist. 11 Alle bigårder som i løpet av det siste året har hatt smittefarlig kontakt med bigården hvor sjukdommen er påvist, for eksempel ved: Levering/mottak av bier, materiell, vokstavler etc. Bruk av samme parestasjon på samme tid. Vandring til samme område på samme tid. Evt. kontaktbigårder vil også bli pålagt restriksjoner, og det vil bli foretatt undersøkelser i disse på samme måte som beskrevet over. EU-regler Når det gjelder oppheving av restriksjoner i forbindelse med lukket yngelråte er Norge forpliktet av EØS-avtalen til å følge EU sine regler. I forbindelse med utførsel av dronninger til andre EØS land, følger det av rådsdirektiv 92/65/EØF at restriksjoner etter påvisning av lukket yngelråte tidligst skal oppheves 30 dager etter at alle bikuber som finnes i et område med radius 3 km rundt utbruddet har blitt kontrollert, og alle infiserte kuber har blitt brent eller behandlet med tilfredsstillende resultat. Tidspunkt for oppheving av restriksjoner vil kunne variere noe avhengig av bla når på året sjukdom påvises. Før restriksjonene oppheves skal det være foretatt en ny inspeksjon i bigården som viser at yngel som er produsert etter tidspunktet man regner med at smitten skal være utryddet, er frisk. Erstatning Det kan gis erstatning ved offentlig pålegg om bekjempelse. Det er Fylkesmannens landbruksavdeling som administrerer denne ordningen, som altså er uavhengig av Mattilsynet.

12 Spredning av syk - dommer og parasitter SPREDNING AV SYKDOMMER MELLOM BIFOLK Røving. Feilflyvning. Sverming. SPREDNING AV SYKDOMMER VIA FÔR Importert honning Honning og pollen fra andres bigård. Vaskevann som settes ut i bigården. Tavler som skal slikkes rene. Ved et sykdomsutbrudd i et bifolk blir det et stort smittepress til andre bifolk. Avhengig av årsaken til sykdommen finnes smitten på materiellet, på utbygde vokstavler, i honningen, i pollenet, på biene og i syk yngel. Et bifolk kan imidlertid inneholde betydelige mengder smittestoff uten av bifolket viser sykdomstegn. Når birøkteren ser symptomene, er imidlertid sykdommen kommet så langt at bifolket må behandles. Forebyggende arbeid er alltid viktig for å holde evt. smittepress nede både for å hindre spredning, men også for å slippe en kostbar og tidkrevende behandling. Birøkternes gjøremål Den kanskje viktigste spredningsveien fra bifolk til bifolk er birøkternes gjøremål. Flytting av bier og yngeltavler fra ett bifolk til et annet, samt bruken av samme materiell i flere bifolk, er med på å flytte smitte fra smittede til friske bifolk i tillegg til vandring, kjøp og salg. En birøkter med mange bigårder kan vurdere å dele bigårdene inn i soner, der det samme materiellet brukes innen samme sone, men aldri utenfor sonen. Dette vil også begrense omfanget av arbeidet ved påvisning og pålagte tiltak ved et eventuelt sykdomsutbrudd. Svermer Svermer kan fly flere kilometer og på den måten spre sykdom. Svermer kan også sette seg på skip, containere og lastebiler og på den måten bli transportert over landegrenser og over store avstander innenlands. Røving og feilflyvning Eksponering av honningtavler eller søl av fôr og lignende kan være med på å igangsette røving i en bigård. Røving og feilflyvning kan være veier for smittespredning, da biene selv kan føre smitte fra ett bifolk til et annet. Bifolk som svekkes av en sykdom, mister ofte sitt forsvar av kuben, noe SPREDNING AV SYKDOMMER VIA MATERIELL Gammelt materiell som tas i bruk (eget). Oppkjøp av gamle bigårder. Dårlig hygiene i egen bigård. Materiell som oppbevares tilgjengelig for bier. Gamle bigårder som blir stående. Brukt materiell er en viktig spredningskilde for bakterien. Vær skeptisk ved kjøp av brukt materiell, sjekk forhistorien og at materiellet selges fra en sertifisert bigård. 12

13 som igjen kan føre til røving. Honning fra bifolk inneholder ofte store mengder smitte, som ved røving spres til andre kuber i samme bigård, eller til andre bigårder i nærheten og parasitter kan lett gå over på røverbier. Urent fôr Lukket yngelråte og andre bakterier og sopp kan lett spres med både honning og pollen. I Norge er det ulovlig å fôre med bieprodukter (honning, pollen, bivoks, propolis og dronninggelé) fra andres bigård, med unntak av bivoks dersom denne har vært varmebehandlet til minst 120 ºC i 30 minutter. Dette innbefatter i særdeleshet at man ikke må gi importert honning, pollen og andre biprodukter til biene. Mange birøktere har for vane å sette ut tavler i bigården for at biene skal slikke disse rene for honning. Slik eksponering av honning kan føre til effektiv spredning av smitte, da bier fra flere bigårder gjerne deltar i gildet. Dette er derfor ikke tillatt. Gammelt materiell Kubemateriell fra bifolk som f.eks. har hatt lukket yngelråte kan være en viktig spredningskilde. Sporene kan overleve på materiellet i flere tiår uten at dette er i kontakt med bier. Det frembys mye brukt bimateriell på markedet. Det er umulig å se på materiellet om det er forurenset med sporer fra lukket yngelråte eller andre sykdommer. Vær skeptisk ved kjøp av brukt materiell, sjekk forhistorien og at materiellet selges fra en sertifisert bigård. Det er ikke alltid det er et godt kjøp selv om det er billig! Forlatte bigårder Rundt om i landet står det bikuber som birøktere har forlatt enten fordi birøkteren ikke lenger vil eller kan drive, eller fordi biene har død av sykdom. Slike kuber kan inneholde sporer av lukket yngelråte, og kan være en skjult smittekilde i det området der den står. Fjerning av slikt materiell er en viktig del av det sykdomsforebyggende arbeidet i et område. Birøktere i nabolaget kan ha nytte av å forsøke å kontakte eieren av slike bigårder, evt grunneier, for å få dem fjernet. Eventuelt kan birøkterne selv tilby seg å ta arbeidet med fjerning av utstyret. Slikt utstyr må brennes, ikke tas i bruk i andre bigårder. Felles slyngerom/ slyngeutstyr Bruk av felles slyngerom og/eller slyngeutstyr kan være en spredningskilde for sykdommer bl.a. lukket yngelråte. Ved slikt samarbeid er det svært viktig at kasser og annet utstyr holdes atskilt, at felles utstyr bare brukes av en birøkter om gangen, og at det rengjøres grundig før en ny birøkter overtar. Ved transport av utstyr er det viktig at det er nøye rengjort, og at det ikke oppbevares slik at det kan komme i kontakt med levende bier. Kjøp og salg Ved kjøp og salg av bier og bimateriell er det gode muligheter for også å spre bisykdommer. Det er viktig at en i det minste følger det offentlige regelverket og at en kun flytter sertifiserte bier. Det er også viktig at en ikke flytter bimateriell i strid med regelverket. Import/eksport Det er et offentlig regelverk som gjelder ved både import og eksport av bier. I og med at sykdommer lett spres ved å føre bier over landegrensene er det viktig å minst følge dette regelverket. En skal være klar over at det i nåværende lovverk ikke stilles krav i forbindelse med virus, og virus vil trolig bli et økende problem i birøkten i årene framover. Husk at det ikke er tillatt å importere brukt bimateriell, bortsett i fra honningbehandlingsutstyr som er rengjort og desinfisert. Det er viktig å være klar over at en heller ikke må bruke importert pollen, honning eller andre biprodukter. Gjør en det, vil en med stor sannsynlighet få lukket yngelråte. Svermer kan se friske ut, men kan overføre smitte. Det er ikke tillatt å ta svermer inn i en sertifisert bigård. Foto: Helge Nybakken. 13

14 Forebyggende sykdomsarbeid FOREBYGGENDE SYKDOMSTILTAK Hyppig voksskifte (forskriftskrav). God hygiene (forskriftskrav). Rengjøring og desinfeksjon av alt(!) materiell. Husk bidress, hansker, skraper, bil m.m. Bifri lagring av tavler og materiell. God hygiene forebygger sykdommer Unngår nosema. Mindre sjanse for utbrudd av lukket og åpen yngelråte. Mindre sjanse for å få problemer med kalkyngel. Minsker sjansen for å få den lille kubebillen i kuben. Minsker sjansen for sekundærinfeksjoner etter angrep av varroa og trakemidd. God hygiene fører til at vi produserer mat med god kvalitet. Ingen fremmedstoffer i honningen som kan gi lukt eller smak. Minsker sjansen for å få botulismebakerier i honningen. Arbeid for et rent og godt miljø slik at biene kan ha en god helse og produsere et produkt med god kvalitet. Sykdomsforebyggende arbeid bør være en naturlig del av enhver birøkters driftsplan. Å forebygge utbrudd av sykdom, er en billig forsikring for birøkterne. I kapitlet om hygieniske tiltak vil en gå nærmere inn på direkte tiltak og gjøremål. Sterke bifolk Sterke bifolk i god kondisjon har i seg selv en formidabel evne til å motstå sykdommer. De kan blant annet lettere rense ut syk yngel og på den måten fjerne smittestoff fra kuben. Sterke bifolk er et viktig ledd i det sykdomsforebyggende arbeidet. Imidlertid vil bifolk som svermer kunne spre sykdom. Svermhindrende tiltak blir tatt opp i eget kapittel. Rengjøring av materiell og utstyr God hygiene i bigården og på tavlelageret er viktig. Ved regelmessig rengjøring av kubemateriell og annet utstyr fjernes smittestoff som ellers vil føres tilbake til bifolkene. En kombinasjon av mekanisk rengjøring (skraping) og kjemisk rengjøring Hyppig voksskifte er et viktig forebyggende tiltak mot lukket yngelråte. Alle birøktere bør sortere sine vokstavler årlig. 14 (f.eks. kaustisk soda) er mer effektivt mot lukket yngelråtesporer enn bare en av metodene. Kubene i en bigård bør plasseres slik at feilflyving unngås. Det er større sannsynlighet for feilflyving dersom kubene står tett i tett på en krakk, enn dersom de står med større avstand og gjerne med flyhullet i ulike retninger. Vegetasjon eller andre elementer som forenkler bienes orientering er også med på å redusere feilflyvingen. Ved høsting av honning eller fôring i bigården kan det ofte oppstå røving. En bør forsøke å hindre dette ved å fôre alle bifolkene på en gang og ikke søle med honning og fôr i bigården. Honningtavlene bør under høstingen settes i tett kasse med en gang, slik at biene ikke får tilgang til dem og materiell må lagres slik at det ikke kan komme bier til. Hyppig voksskifte Hver høst bør birøktere gå igjennom tavlelageret og sortere ut tavler til omsmelting. Voksskifte er en effektiv metode for å fjerne smittestoff fra kuben. Særlig bør voksen i yngelrommet skiftes hyppig. Voksen som sorteres ut bør ikke brennes, da norsk voks er en ressurs. Voksen kan smeltes om og brukes til produksjon av nye byggevokstavler. Honning - centra len tar i mot både blokkvoks (hele året) og vokstavler/skrellevoks ( fra 1. november til 1. mars). I følge norsk lovverk er det et krav om at all voks som skal presses til bruk i bikuber skal varmebehandles ved minimum 120 C i 30 minutter. Videre skal utbygde vokstavler, skrellevoks og blokkvoks på lager eller under transport til vokspresseri oppbevares slik at tavlene/vokset ikke kan komme i kontakt med levende bier.

15 Hygiene i birøkten Det er viktig å ha god hygiene i birøkten for å forebygge sykdommer hos biene, og for å produsere produkter av ren og god kvalitet. God hygiene er helt avgjørende for å hindre eller minske risikoen for å få syke bifolk eller fremmedstoffer i produktene biene produserer. Vi må under hele vårt driftsopplegg og i det daglige ha i bakhodet at hygienen i hele birøkten skal være god, for at biene skal opprettholde en god helse. Det er også viktig å fokusere på at det er mat som produseres. Urenheter og smitte overføres med biene selv, med skadedyr som kommer inn i bifolket eller med det utstyr og redskap vi bruker. Foto: Roar Ree Kirkevold. 15

16 Bienes evne til å holde rent Et bifolk som utvikler seg normalt har en beundringsverdig egenskap til å holde seg friske. Foto: Roar Ree Kirkevold. GODE FORHOLD FOR BIFOLKENE: Tørr, lun og solvarm plass for kubene. Trekkmuligheter helst. hele sommeren av både pollen og nektar. Fôring i trekkpauser med både karbohydrat og proteinfôr. Helst overvintring bare av sterke bifolk og med unge, produktive dronninger. Renhold og hyppig skifte av vokstavlene særlig i yngelrommet. Varmt, fuktig og mørkt Et bifolk er i utgangspunktet et ideelt sted for oppformering og spredning av mange sykdommer og andre skadegjørere. Dette skyldes at bifolkene holder en konstant høy temperatur og luftfuktighet, det er mørkt og det er rikelig med næringsstoffer (honning og pollen) til stede. I tillegg er det mange individer på liten plass, det er store flater med åpen yngel og det er stor sjanse for at biene får med seg hjem smittestoffer. Allikevel holder bifolkene seg som regel friske ved egen hjelp, men vi kan gjøre tiltak for å hjelpe dem. Biene Smittestoff spres med bier via føttene deres, via hårene på kroppen og via fôr. Biene har imidlertid i større eller mindre grad en hygienisk atferd. Bifolkene har hele tiden noen bier som gjør rent i kuben, de såkalte pussebiene. Biene vil også rense hverandre. Disse egenskapene gjør at potensielle smittestoffer bæres ut av kuben. Det er imidlertid viktig å være klar over at når biene gjør dette, vil de kunne bli smittet. Resistens og toleranse Biene og bifolkene vil gjennom sin 16 hygieniske adferd hindre oppblomstring og smittespredning av sykdommer. Det er imidlertid genetiske forskjeller mellom både denne egenskapen og den enkelte bies resistens eller toleranse overfor smitte. Disse genetiske forskjellene gjør at enkelte bifolk blir syke, mens andre holder seg friske under ellers like forhold. Disse genetiske forskjellene utnytter man i avlsarbeidet hvor sykdomsresistens er et avlsmål på lik linje med gemytt, svermetrang og honningutbytte. Biskitt Normalt tømmer biene seg utenfor kuben, og dette er en måte å hindre smittespredning på. Dersom biene tømmer seg inne i kuben, må dette renses ut av andre bier med påfølgende smittespredning. Det at bilarvene spinner ekskrementene inn i kokonger kan også sees på som en hygienisk adferd. Sverming I moderne birøkt vil vi unngå at biene svermer. Sverming er imidlertid en naturlig måte for biene å rense seg på. En sverm vil bygge en ny bolig på et nytt og rent sted uten annet smitte press enn det de evt. har tatt med seg på eller i kroppen. Sterke bifolk Sterke bifolk har en beundringsverdig egenskap med å holde god hygiene i bikuben, og de gjør dette adskillig bedre enn svake bifolk. Dette fører til lite smittepress og god motstandsevne mot smitte. Smittespredning Smittespredning skjer fra bikube til bikube og fra bigård til bigård gjennom feilflyging, røving, desertering og sverming.

17 Plassering av bigård Grunnlaget for sunne og friske bier legges med en god plasseringen av bigården. Det er viktig at det velges en bigård som gir biene optimale forhold både om sommeren og om vinteren. En skal ta hensyn til vindforhold, sol og fuktighet. Det optimale er å ha sterke bifolk. Dette får man når man har en god og ung dronning og nok mat (pollen og sukker/honning) og vann hele sesongen. Videre er det viktig at bigården etableres slik at kubene står et sted med gode forhold for bier. Det skal ikke være trekkfullt, men med muligheter for god ventilasjon i bifolkene. Kubene skal plasseres opp fra bakken, og det skal ikke være fuktig. Det skal være gode solforhold, men sterk sol rett på kubene midt på dagen kan føre til økt svermtrang. På den tiden av døgnet kan det være fint om det er noen trær som skygger for den verste solinnstrålingen. Bigården bør plasseres slik at den ikke generer naboer eller folk som går forbi bigården. Man bør ha tilstrekkelig avstand til nabo og ferdselsveier. Dersom det er kort avstand, kan man plante en hekk eller sette opp et gjerde for å presse biene opp i luften og høyere enn menneskehøyde. Tilgang til vann er også viktig slik at ikke biene må hente dette i naboens sandkasse. Feilflukt Når man plasserer kubene i bigården, skal man først og fremst tenke på å plassere dem slik at arbeidet går rasjonelt og slik at man unngår unødige tunge løft. Imidlertid bør man også plassere dem slik at det blir minst mulig feilflukt, for å hindre spredning av evt. sykdommer. Bifolkene kan plasseres med flyhullet i ulike retninger, eller med litt avstand og evt. noe vegetasjon i mellom slik at biene lett orienterer seg til egen kube. Vi må imidlertid ikke plassere dem slik at biene blir hindret av oss når vi steller, og vi må plassere dem slik at det er rasjonelt for oss og slik at en unngår mye bæring. Drikkevannskilde Drikkevann kan være en smittekilde. Hvis drikkevannet er i nærheten av bigården, og der biene tømmer seg i det de flyr over, er det stor fare for smittespredning. Stillestående vann er mer risikofylt enn rennende vann fordi dette vil skylle smittestoffene bort. Smitte på bakken Foran en kube vil det samle seg avfall både fra det biene kaster ut samt døde bier og larver, i tillegg til biskitt. Som følge av dette vil det foran en kube være mye smittestoffer som biene kan få med seg inn i kuben igjen dersom de mellomlander her eller dersom smittestoffet blir virvlet opp med vinden. Rengjør foran kuben Det anbefales å spavende jorden foran kuben en gang i blant, gjerne hvert år og evt. kalke i tillegg. Evt. kan man fylle på litt ny jord. Dersom man bruker flybrett bør dette rengjøres og/eller skiftes med jevne mellomrom. Bytt bigårdsplass Dersom man har sykdomsproblemer i en bigård, og tiltak med spavending av jorden foran kuben ikke hjelper, bør man skifte bigårdsplass. Det er viktig med en bigårdsplassering der forholdene for biene er optimal. Foto: Roar Ree Kirkevold. Det er viktig med en ren drikkevannskilde for biene. Foto: Trond Gjessing 17

18 FORSKRIFTSKRAV Birøkteren skal vise aktsomhet i forhold til innslep av sykdommer som kan ramme bigården, og samtidig sørge Tiltak i bigården Det er nyttig å ha en solvokssmelter i bigården. for god Foto: hygiene Trond Gjessing. og nødvendig rengjøring av kuber og kubemateriell og utskifting av vokstavler. Det er kun tillatt å bruke bieprodukter i bigården som kommer fra egne bigårder med unntak av bivoks dersom denne har vært varmebehandlet til minst 120 grader i 30 minutter. Unntak for utbygde vokstavler i henhold til 11 første ledd. Med unntak av svermefangerkuber, skal kuber uten levende bier og lagrede, utbygde voks tavler, ikke være tilgjengelige for tilfeldige bier. Plass til tavler Under stell av en bikube er det viktig at vi ikke setter rammene vi tar ut rett på bakken. Hovedårsaken til at vi skal unngå det, er at vi skal holde rammene og derved honningen unna jordbakterier. Rammer på bakken kan også føre til smitte av bisykdommer dersom disse settes der det er renset ut døde bier og/eller larver. Vårrengjøring Mange bier i et bifolk dør i løpet av vinteren. Derfor vil det alltid ligge mange døde bier på bunnbrettet sammen med voksrester og annet avfall. Dette kan blokkere for lufttilførselen, men ikke minst kan det være en smittekilde. Hvis det er fuktig, vil det råtne og bli til en stinkende masse som er vanskelig for biene å fjerne. For å hindre smittespredning når biene skal fjerne avfallet av døde bier m.v. på våren, skal vi foreta denne rengjøringen for dem. Det gamle bunnbrettet skrapes rent. Dersom bunnbrettet blir rent av denne mekaniske rengjøringen, kan Det er normalt at en del bier dør i løpet av vinteren. Alle disse bunnbrettene viser normalt tap. Foto: Trond Gjessing. 18 det brukes igjen, men hvis ikke må det vaskes og tørkes. Se nærmere informasjon om vaskemetoder i det kapittelet som omhandler dette. Avfallet fra bunnbrettet samles i en pappeske eller lignende og brennes eller kastes. Bukløp Bifolk kan ha fått bukløp (se side 64) i løpet av vinteren, men bukløp kan også forekomme til andre tider av året. Bukløp kan skyldes at biene har spist mye ufordøyelig fôr og at de ikke har fått kommet ut og tømt seg, eller det kan være pga. av en sterk nosemainfeksjon. Uansett årsak til bukløp må biene få rent materiell og evt. nye rammer. Rengjør materiellet som beskrevet under rengjøring. Døde bifolk Så snart man oppdager en bikube med et dødt bifolk i, lukker man flyhullsåpningen. Man bør prøve å analysere årsaken til at et bifolk døde, om det var sult, en bisykdom, dårlig kondisjon på vinterbiene eller et skadedyr som mus, spissmus eller kjøttmeis. Har man mistanke om at bifolket har dødd av en av de sykdommene som Mattilsynet har ansvaret for, skal man kontakte dem. Prøver av evt. døde bier og/eller død yngel kan sendes til Norges veterinærhøgskole. Slike prøver koster noen kroner dersom de sendes inn av en privatperson. Bifolk kan også dø av sult. Om vinteren kan de dø av sult selv om det er mat i kuben. Er det svært kaldt, kan det nemlig hende at biene sitter slik til at de ikke klarer å forsere tavlene for å få tak i maten. Sjekk evt. også om fôret eller honningen i tavlene har krystallisert. Dersom det har det, kan ikke biene nyttiggjøre seg dette.

19 Årsaken til at fôret krystalliserer i tavlene er at det er et høyt innhold av druesukker i fôret eller honningen og/eller at det om høsten ble gitt i for sterk konsentrasjon (for lite vann i sukkerblandingen). Et bifolk kan dø ut eller svekkes sterkt av andre årsaker. Det kan være grener som slår mot kuben hele vinteren og forstyrrer den, eller det kan være fuktighet eller dårlig ventilasjon slik at bifolket kveles. Dersom biene som innvintres er for gamle eller har for dårlig proteinreserve, vil det også kunne svekkes sterkt eller dø. Dette skjer når vinterbiene har hatt dårlig næringstilgang om høsten. For god overvintring er det helt nødvendig at vinterbiene har god proteinbalanse ved innvintring. Forening av bifolk Det er vanlig å forene svake bifolk for å få sterke bifolk til trekket. Vær imidlertid opptatt av å ikke forene svake bifolk for en hver pris. Dersom bifolket er svakt pga. sykdom skal man heller ta livet av bifolket enn å beholde smitten i bigården. Avliving av bifolk Et bifolk avlives lettest ved å stenge flyhullet og evt. spaltene ned til nettingbunnen. Dette gjøres om kvelden når biene er inne. Dynk så en fille eller et stykke papir med litt bensin og legg dette oppå rammene. Legg raskt på dekkbrettet slik at det blir helt tett. Bifolket dør i løpet av noen få minutter. Del driften En yrkesbirøkter kan vurdere om han skal holde deler av bigården helt atskilt fra andre deler. F.eks. kan man dele bigårdene i to og ikke bruke materiellet fra den ene halvdelen i den andre. På den måten vil en berge halvparten av bigården/materiellet dersom en skulle være så uheldig å få en alvorlig sykdom i en bigård. Ikke knus bier Etter at vi har knust bier under stellet, vil biene prøve å fjerne restene av de døde biene. Dersom de knuste biene har smittestoff i seg, vil dette spre seg videre til resten av bifolket av de som prøver å rense opp. For å unngå smittespredning i et bifolk er det viktig at vi i minst mulig grad knuser bier under stellet. Bygging av nye tavler Sommer: Når det er varmt vær og litt trekk i mai, er biene villige til å bygge Unngå å knus bier under stell. Knuste bier er en smittekilde. Foto: Roar Ree Kirkevold. nye tavler. Dette kan gjøres ved at en gir byggevoks i yngelrommet når en utvider eller som erstatning for oppflyttede yngeltavler når en setter på skattekasse. Dersom en bruker to kasser som yngelrom, kan en når en setter på den andre kassen bruke bare byggevoks eller delvis byggevoks og delvis utbygde tavler, og la dronninga gå opp. Når denne kassen er bygd ut, kan denne kassen med dronningen flyttes under dronninggitter og en har helt nytt og fint voks i yngelrommet. Biene kan lett bygge dronebygg, særlig når vi nærmer oss juni, men dette vil en kunne regulere ved å 19 bruke dronetavle ved varroabekjempelse. En kan også gi en del byggevokstavler i skattekassen. Biene bygger best i nærheten av yngel og på de varmeste stedene så disse byggevokstavlene bør settes samlet i midten oppe eller inntil oppløftet yngel. Når en kommer ut i juni eller det blir trekkpauser, må det ikke brukes byggevoks i yngelrommet. Biene tar slike tavler nødig i bruk, og det kan føre til svermtrang og bier i svermtrang bygger ikke. Høst: Fornying av vokstavlene kan også skje ved å bruke bare byggevoks eller de fleste tavlene med byggevoks ved innvintring. Fordelene ved å gjøre dette er at biene da får helt rent voks og materiell uten smitte samt at en hindrer at det er rester av honning som kan være uheldig for biene å ha som fôr om vinteren. Ulempen er at det er en ekstra belastning for biene før vinteren og at en må vente til all yngel har krøpet. En kan evt. samle tavler med yngel i ett eller noen få bifolk. Godt vinterfôr Det er viktig å gi biene et godt vinterfôr med lite avfallstoffer. Dersom vi lar biene ha et vinterfôr med mye ufordøyelige stoffer i, vil dette kanskje føre til bukløp. I bukløpsflekker er det ofte smittestoffer (bl.a. nosema) og smittespredning vil forkomme når biene prøver å fjerne disse flekkene. Personlig hygiene Vask bidrakten innimellom og rengjør redskapene som brukes i birøkten. Dersom man besøker andres bigård, kan en godt benytte engangshansker eller vaske hendene etter besøket. Solvokssmelter i bigården Under stell av biene, skjærer en ofte bort litt voks fra tavler, dekkbrett osv. Dette vokset må en ikke kaste i naturen for på den måten å spre evt. sykdommer. Vokset kan en ta med hjem til omsmelting eller legge det i en solvokssmelter som er veldig kjekt å ha i bigården.

20 Rengjøring og desin - fisering av materiell Vasking med varm kaustisk soda er sammen med skraping av materiellet en velkjent metode for rengjøring av materiell. Foto: Roar Ree Kirkevold. Ved bruk av flambering er det nødvendig å brunsvi materiellet, da sporene til lukket yngelråte er svært varmebestandige. Foto: Preben Kristiansen. Sortering av materiellet Når bifolkene er innvintret og honningen høstet og slynget, er det tid for rengjøring og opprydding i slyngerom og lagerlokaler. Materiell skal gjøres rent og eventuelt repareres. Gammelt utstyr av god kvalitet kan være like godt som nytt og moderne utstyr. Blir materiellet imidlertid sprukkent og vanskelig å rengjøre, bør det skiftes ut. Smittestoff som blir sittende i sprekker og på ru overflater er vanskelig å fjerne, og kan spre smitte videre selv fra nyvasket utstyr. Alle birøktere bør derfor med jevne mellomrom ta et kritisk overblikk over materiellet sitt, og sortere vekk materiell av dårlig kvalitet. Materiell som sorteres vekk bør brennes, slik at det ikke blir liggende som en potensiell smittekilde i fremtiden. Kastes det på søppeldynga, kan bier få tilgang til det og eventuell smitte kan spres videre. En annen viktig faktor man må vurdere når man skal rengjøre, er hva materiellet er laget av. Kasser, bunnbrett og annet materiell av treverk tåler annen behandling enn styropor (Jackon-kasser og lignende). Styropor er et plastmateriale, som ved for lang eller kraftig varmebehandling vil smelte. Sortering av tavler og skraping av rammer Det enkleste er å sortere rammene i forbindelse med slyngingen. Mørke, møkkete og dårlig utbygde tavler bør en ikke ta vare på. Det samme gjelder tavler med hull, som har mye dronebygg, har synlige tegn på mugg eller som det har vært gjæring i. De skal smeltes om og rammene skal vaskes. Det finnes en del birøktere som gjør dette arbeidet selv, men en kan også sende rammene til Honningcentralen som har et bra anlegg for omsmelting 20 og rammevask. De rammer man vil ta vare på til neste sesong skrapes rene for villbygge og propolis, og settes siden i vel rengjorte skattekasser. Et viktig punkt i den forbindelse er å beskytte tavlene mot angrep av voksmøll. Se hvordan dette gjøres under kapittelet der voksmøll behandles og senere i dette kapittelet om eddiksyrebehandling av tavlene. Kombinasjon av metoder Rengjøring og desinfeksjon av materiell som kasser, dronninggitre, dekkbrett osv. bør inngå som en naturlig del av alle birøkteres gjøremål, da dette er et viktig forebyggende tiltak mot bisykdommer generelt og lukket yngelråte spesielt. Ettersom sporene til lukket yngelråtebakterien er svært motstandsdyktige mot det meste, må metode for rengøring velges nøye. Som forebyggende tiltak står birøkteren fritt til å velge blant flere metoder, men anbefales å kombinere mekanisk rengjøring (for eksempel skraping eller vasking med kost) med kjemiske metoder (for eksempel kaustisk soda). En slik kombinasjon gir et langt bedre resultat enn bare en av metodene alene. Skraping Før den kjemiske rengjøringen starter, er det viktig at alt materiellet skrapes godt. Denne mekaniske rengjøringen fjerner utvendig skitt, rester av propolis og voks, og gjør at den kjemiske rengjøringen kommer helt inn til overflaten på materiellet som rengjøres. Slurver man med skrapingen, kan effektiviteten på den kjemiske rengjøringen bli betraktelig dårligere. Flambering Lukket yngelråtesporers motstands-

21 Vasking med kaustisk soda Et godt alternativ til å brunsvi kubedyktighet gjør at enkel flambering med gassbrenner ikke er tilstrekkelig. Skal flambering brukes, er det nødvendig å brunsvi treverket. Flambert materiale må vaskes før det igjen kan brukes i kubene. Kasser og lignende av styropor tåler ikke å brunsvis. materiellet, er å vaske det i varm kaustisk soda (5%). Annet materiell kan med fordel kokes minutter i tilsvarende løsning. Etter bruk av kaustisk soda kan materiellet vaskes med vanlig høytrykkspyler. Noe materiell tåler ikke varme, og da må man bruke kald blanding. Virkon S Virkon S er et desinfeksjonsmiddel som ofte brukes i husdyrproduksjonen. Dette kan også brukes i birøkt. Følg bruksanvisningen nøye. Vask av Jackon Jackon kassene vaskes best ved å bruke vann med romtemperatur tilsatt kaustisk soda og grønnsåpe. Disse kassene tåler ikke varmt vann, da vil de bli misfarget. Rengjøring av redskap Vask skrape, bibørste, kniv og lignende godt. Sett dem inn med litt olje så de ikke ruster eller irrer. Rengjøring av røykpuster Beket i røykpusteren rengjøres lettest etter at man har latt den ligge et døgn i kaldt vann (bare metallet ikke belgen). Sett den inn med litt olje slik at den ikke irrer eller ruster. Etter at materiellet er vasket i varm kaustisk soda bør det spyles med høytrykksspyler. Foto: Roar Ree Kirkevold. Rammevask Rammevask kan gjøres ved å ha 2-3 g 21

22 grønnsåpe og 8-10 g kaustisk soda pr ramme. F.eks. kan man ta 100 liter vann 2,5 kg (1,5 kg til rammer) kaustisk soda og 1,5 liter grønnsåpe og 1/4 kg tøyvask i et kar. En avskåret varmtvannsbeholder på bein med vedfyring under kan f.eks. brukes. Spyle tavlene godt etterpå med kaldt vann, gjerne med en liten høytrykksspyler, men hageslangen går bra. Tavlene må tørkes godt. Skifte av voks Skifte av voks er et svært viktig hygienisk tiltak i birøkten. Hvert bifolk bør få nye byggevokstavler hvert år. Maling Utvendig maling kan gjøres for å forlenge holdbarheten til materiellet. Man kan også male kubemateriellet innvendig. Maling innvendig av brukt materiell vil kunne forsegle og hindre evt. smittestoff som har festet seg. Velg en malingstype som ikke gir lukt eller smak i honning eller kan være skadelig for biene. Eddiksyrebehandling av tavlelageret Eddiksyrebehandling av tavlelageret er godt både mot nosema og mot voksmøll. Eddiksyren helles i en skål som plasseres i en tom kasse på toppen av en kassestabel. Legg et tøystykke eller liknende i skålen som veke, det gir bedre fordampning. Bruk ikke iseddik (som anbefales i en del eldre litteratur), men eddiksyre i konsentrasjon på mellom 60 og 80%. Dersom en bruker 80% eddiksyre, som kan kjøpes på Honningcentralen, trengs 3/4 dl per 10-rammers kasse. Legg en plastduk på golvet under kassestabelen, og legg en plastduk på toppen før et kubetak settes på. Gjør dessuten kassestabelen så tett som mulig, enten gjennom å dra en plastpose over stabelen eller gjennom å vikle igjen sprekker med tape. Sett et skilt på stabelen som viser at eddiksyrebehandling foregår, og sørg for at barn ikke kan komme til kassene. Vask og renhold i driftsbygningen/tavlelager/ bil/henger Det er viktig å holde alt som er i kontakt med bimateriellet rent for vokssmuler o.l. både for å unngå smitte av ulike bisykdommer, men også for å unngå oppblomstring av voksmøll og evt. liten kubebille. plast 3/4 dl 80% eddiksyre per 10-rammers kasse Bruk hansker og vernebriller plast Behandling med eddiksyre foregår Eddiksyrebehandling av tavlelager. Tegnet av: Preben Kristiansen. RAMMEVASK (pr ramme) 2-3g grønnsåpe. 8-10g kaustisk soda. Rengjøringsmetode Effektivitets% mot yngelråtesporer Dampsterilisering i 15 min & dypping i kokende lutoppløsning og brun såpe & høytrykksspyling med kaldt vann 99,9 Flambering med gassbrenner 83,9 Påsprøyting av Virkon S 83,5 Høytrykksspyling med kaldt vann 81,2 Skrubbing med kjøkkensvamp og varmt såpevann 75,7 Effektivitet av ulike rengjørinsmetoder. Fra Hansen & Brødsgaard

23 Rengjøring av honningbehandlingsutstyr Det er liten sjanse for at bisykdommer spres via honningbehandlingsutstyret, men dersom det brukes av flere birøktere bør det rengjøres mellom hver bruker. Slynger Ta alltid ut strømkabelen før vask. Slynger vaskes for hånd med lunkent vann, ca C. Spyling med hageslange eller høytrykksspyler bør ikke forekomme! Husk at her er det elektriske brytere/motorer som kan ta skade! Har man en stor beholder kan kurven i slyngen tas ut og settes i bløt til honningen er oppløst. Bruk gjerne litt sitronsyre i vannet til slutt. Selve beholderen vaskes for hånd, bruk en myk klut eller svamp. Zalo er fint, men annen såpe kan også brukes. Bruk vanntemperatur C og gjerne litt sitronsyre i vannet til slutt. da vil det tynne vokssjiktet forsvinne, og stålglansen kommer fram. Siler og silsystem Siler og silsystem settes i vann eller gjennomspyles med lunkent vann til alt av voks og propolis er oppløst og fjernet. Skyll så og sett det til tørk før det settes bort for vinteren. Brukes det varmt vann vil voks og propolis smelte og kline/polere seg utover. Ligger vannet derimot på C vil honningen smelte lett, og voks og propolis følger med i klumper uten å kline seg utover. I slynger og beholdere vil ofte en tynn voksfilm bli liggende igjen uansett. Denne fjernes lett ved å tørke over med en mild løsning av sitronsyre. Dette kan kjøpes på apoteket. Honningcentralen selger også næringsmiddelgodkjent smørefett som kan brukes for eksempel til smørepunktene på Delta pumpen (ett 1/4 trykk på pumpen er nok), i rørføringene til sideplatene på Sjøli honningløsner, til føringene i styrekrysset under slyngekurvene i CMF og Graze slyngene, til kula under akslingen i små og store slynger og ellers hvor man måtte ønske å bruke litt smørefett som beskyttelse (man bør passe på at fettet ikke kommer i honningen, og derfor bør det ikke brukes i større mengder enn nødvendig). Vask slyngen for hånd med kaldt eller lunkent vann. Foto: Roar Ree Kirkevold. 23

24 Renhold av personlig utstyr Når sesongen er over, bør man gå over alt av redskap og utstyr og gjøre det rent før det settes bort for vinteren. Noe bør bare vaskes, annet bør settes inn med fett, slik som hansker. Hansker Skinnhansker legges i sterkt, lunkent grønnsåpevann et kvarters tid før de vaskes for hånd i lunkent vann. Grønnsåpe anbefales, fordi det sies at denne bevarer fettet i skinnet. Deretter skylles de i et eller to lunkne vann, vris forsiktig og legges til tørk. Før de er helt tørre settes de på hånden og man masserer inn fett. Bruk gjerne syrefri vaselin, men diverse skinnfett (impregneringsfett) kan også brukes. Så kan de legges bort for vinteren. Pass på at de ligger et sted der mus ikke kommer til. Neopren/gummihansker På neopren/gummihansker bør man ikke bruke såpe, da vil gummien bare tørke mer ut etterpå. Legg dem i lunkent vann en halv time til honningen er oppløst. Vask dem deretter i lunkent vann. Litt propolis blir igjen, men det kan gnis eller rulles av med fingrene. Annorakker og kjeledresser Ta av hatt og slør (de skal vaskes for hånd) og legg alt til bløtlegging i lunkent, sterkt Biotex-vann et kvarter eller en halv time før de vaskes. Da vil honningen være oppløst og det meste av voks og propolis vil ha løsnet. Skyll og vask. Bruk C, da vil voks og propolis lettere løsne og følge med ut med skyllevannet. Brukes det for varmt vann vil voks og propolis kline seg lengre inn i tøyet, og det blir ikke rent. Det er viktig å rengjøre personlig utstyr. Foto: Roar Ree Kirkevold. Hatt og slør Hatt og slør legges i bløt som de andre klærne, deretter skylles de og tøydelene vaskes ved å gni dem mot hverandre for hånd. Nettet bør man ikke gni, bare skylle i lunkent vann. 24

25 Svermhindring I tillegg til innvintring er svermhindring noe av det viktigste arbeidet en birøkter gjør. Utfordringen er å gi biene riktig plass i forhold til den tilstanden de er i og forventet utvikling til neste gang man skal stelle dem. Sverming er bienes naturlige måte å formere seg på. Når biene svermer, drar den gamle dronninga av gårde sammen med noen tusen arbeiderbier og en del droner. Disse finner et nytt sted å bo, og danner sitt eget samfunn. En sverm kan være til sjenanse for allmennheten dersom den slår seg ned i et hus eller i nærheten av der folk ferdes. Birøkterne har, etter manges mening, et moralsk ansvar for å hindre dette, og evt. fange svermer som er til sjenanse. Sverming bør unngås for å hindre spredning av bisykdommer. En sverm kan fly flere kilometer, og den kan slå seg ned på f.eks. en container eller et skip og på den måten bli fraktet over lange avstander. Kontroll en gang i uken I svermperioden er det viktig å se etter biene en gang i uken for å kontrollere om de har kommet i svermtrang. Årsaken til så hyppig kontroll er at det tar 8 dager fra dronninga legger et egg i en dronningcelle til cellen blir forseglet, og er det godvær vil en kube sverme så snart de første dronningcellene er blitt forseglet. Det er svært sjeldent biene svermer på bare uforseglete dronningceller. Den første svermen med gamledronninga og bier kalles forsvermen. Dersom ikke birøkteren foretar seg noe når et bifolk svermer vil som regel svermtrangen fortsette, og i løpet av de kommende dager Bifolkene bør kontrolleres 1 gang i uken i svermperioden. Foto: Roar Ree Kirkevold. 25

26 modnes de nye dronningene i sine celler. Hvis ikke forsvermen var forsinket på grunn av dårlig vær, klekker den første ungdronningen 8 døgn etter at forsvermen fløy ut. Da kan det komme ettersvermer, hvis ikke svermtrangen gir seg og de biter hull på de andre dronningcellene og dreper disse dronningene. Enkelte ganger kan det komme mange ettersvermer, de første med ganske mye bier, men de siste kanskje bare med noen hekto bier. Til sist er det bare en dronning igjen i bifolket, og denne dronninga vil pare seg og starte egglegging. Svermingen har svekket bifolket betydelig, avhengig av antall ettersvermer. Svermperioden Sverming kan oppstå fra mai og gjennom hele sommeren. Som regel skjer svermingen midt på dagen i fint vær. Biene slår seg først ned i nærheten av kuben. Speiderbiene leter etter et nytt sted å etablere seg. Det kan gå noen få timer eller flere dager før speiderbiene har funnet et til- Sverming Reduserer honning - utbyttet. Skaper mye merarbeid. Er til sjenanse for allmennheten. Sprer bisykdommer. Typiske svermceller. Foto: Roar Ree Kirkevold. 26

27 fredsstillende sted, og svermen drar av gårde til sitt nye hjem. Svermhindrende tiltak Arveegenskapene. Svermtrang er arvelig, og et av avlsmålene i Norges Birøkterlags avlsprogram er svermetrege bier. Dette avlsmaterialet er tilgjengelig for alle. Det er viktig å ikke avle videre på dronninger som har svermet, men skifte dronning i slike bifolk så raskt som mulig. Værforhold. Enkelte år regner vi med er svermeår, mens i andre år er det mindre sverming. Dette skyldes i stor grad værforhold. Det kan dels være indirekte forhold som utløser dette ved at bifolket har blitt svært sterkt tidlig på året pga. varmeperiode på våren. Men ellers er det temperaturen i juni som får størst innflytelse. En varmeperiode på den tiden vil ofte utløse en intens sverming, særlig hvis bigården ligger i solsteiken. Birøkteren må følge nøye med for å utvide plassen avhengig av bifolkets utvikling. Denne utviklingen vil skje til ulike tider fra år til år. Birøkteren må ikke følge kalenderen, men naturens og bienes utvikling. En stille dronningskiftecelle. Foto: Roar Ree Kirkevold. Dronningens alder. Unge dronninger gir mindre sverming enn eldre dronninger. Dette har sammenheng med at unge dronninger produserer mer svermhindrende feromoner enn eldre dronninger. Et av de beste svermhindrende tiltak er å ha unge dronninger. De fleste dronningene bør skiftes når de er 2 år gamle, bare noen få bør få leve til de er 3 år gamle. Trekkforholdene. Dårlig vær midt i trekket fører til innesitting. Når det gode været kommer tilbake, har biene ofte bygget seg opp svermtrang, som er vanskelig å gjøre noe med. Påbegynt svermetrang kan imidlertid avbrytes av starten på et godt trekk pga. at biene får noe å gjøre. Det er viktig at birøkteren følger med også i perioder med langvarig dårlig vær. Plass i kuben. Svermtrangen oppstår lettest i kuber med liten plass hvor biene får inntrykk av overbefolkning. Det må være tilstrekkelig skattekasser slik at det blir plass til den økende bimengden, og særlig har det betydning at dronninga får nok plass til egglegging. Stanses dronningas egglegging på grunn av plassmangel før den har nådd toppen av sin produksjonsevne i juni, vil svermtrangen svært lett innfinne seg. Det skal ikke lange stunden til med liten egglegging som skyldes dårlig plass før bifolket kommer i svermtrang. Det kan være at 10 rammer i yngelrommet blir for lite i sterke bifolk med en dronning i god eggelegging. Da kan man bruke to kasser som yngelrom, alternativt løfte opp yngel over dronninggitteret. Hvis yngelrommet blir blokkert (av yngel, honning eller pollen) slik at dronninga ikke får plass til å legge egg, vil man raskt se at svermetrangen oppstår. Bistyrke og sammensetningen av bifolket. Svermtrangen oppstår lettest hos sterke bifolk, og vi kan hindre svermtrang ved å svekke bifolket eller dele det opp. Men et sterkt bifolk vil ikke nødvendigvis sverme. Dersom plassen er tilstrekkelig som beskrevet 27 over kan man ha et sterkt bifolk uten at det svermer, og et sterkt bifolk samler mer honning enn et svakt bifolk. Svermtrangen opptrer særlig når det blir et overskudd av arbeidsløse bier, særlig i yngelrommet. Det kan være eldre bier som blir sittende hjemme om dagen pga. at det ikke er trekk, men som oftest er det et overskudd av arbeidsløse ungbier. Og det er særlig derfor svermtrangen er sterkest nettopp i juni når det klekkes mange nye bier hver dag. Dersom man kan få satt disse biene i arbeid, vil man kunne hindre svermtrangen. Det er viktig å beskjeftige dem med å bygge voks i tillegg til at de hele tiden får mye å gjøre med å fôre opp ny yngel ved å hele tiden passe på at dronninga har plass til å legge egg. Ventilasjon og varme. God ventilasjon er viktig, spesielt i varmt vær. Bikuber som står i sola vil lettere få økt svermtrang. Dronningskifte I og med at sverming er den naturlige måten for biene å formere seg på og for å få ny dronning, må vi legge inn regelmessig dronningskifte i driftsplanen når vi også foretar svermhindrende tiltak. Stille dronningskifte Vi har også noe som heter stille dronningskifte. Dette er når bifolket vil skifte ut dronningen i det stille uten å sverme. Trolig har disse dronningene arvemessig liten svermetrang. Dessuten får disse dronningene optimalt stell i larvestadiet og blir tatt vel i mot når de kryper, og har derfor gode forutsetninger for å bli gode dronninger dersom de har gode arveegenskaper. Utskiftningsceller kan forekomme når som helst på sommeren. Som regel er det bare fra 1-5 celler i kuben når de lager slike celler, og til forskjell fra svermeceller som fortrinnsvis opptrer på sidene og i underkant av tavlene, finner vi som regel utskiftningscellen midt på yngeltavlene. Cellene er store og framstående så de er lette å se, men av

28 Forskriftskrav Birøkteren skal gjennom - føre egnede tiltak for å hindre spredning av s ykdom, herunder forebygge sverming fra bigården. Birøkter med sertifisert bigård kan opprette sverme bigård. Svermebigården skal registreres og være tydelig adskilt fra den sertifiserte røkters faste oppstillings- eller vandreplass og røktes med eget utstyr. Bifolkene fra svermebigården kan tas inn i egen sertifisert bigård etter å ha gjennomgått undersøkelsene nevnt i 5. Svermefangerkuber kan plasseres i egen sertifisert bigård, eller i egen svermebigård, og stå åpne i tidsrommet 1. mai til 31. juli, med den hensikt å fange svermer. Innfangede svermer skal settes i en tom, rengjort kube med byggeanvisning eller byggevokstavler. Etter 4 dager skal biene settes over i en rengjort kube med byggevokstavler; det gamle vokset sendes til omsmelting eller brennes. samme grunn kan de lett bli ødelagt når vi steller. Stille skifte forekommer når bifolket av en eller annen grunn er misfornøyd med dronningen de har, gjerne fordi den har blitt for gammel. Gamledronningen pleier å forsvinne så snart en ungdronning er paret, men det hender også at mor og datter lever side om side en tid, også over vinteren. Driftsopplegg Det blir opp til den enkelte birøkter å finne fram til en driftsmetode som hindrer sverming. Det fins utallige metoder beskrevet i ulike lærebøker som tar for seg metoder for å hindre svermtrang, og metoder som kan brukes for å hindre sverming selv om et bifolk har kommet i svermtrang. Neden for er det noen grunnleggende råd. Nok plass Sørg for at bifolket får nok plass i rett tid. Det vil si sett på nok kasser i tide. Er man i tvil om man skal sette på en kasse nå eller vente, bruk avispapir i mellom slik at biene kan spise seg igjennom til den nye kassen når de føler behov for dette. Har man svermetrege bier med ung dronning, kan dette være nok. Hvis biene allikevel kommer i svermtrang kan man forsøke yngeloppflytting eller gi dronninga en kasse til å legge egg i. Å gi biene mer plass hindrer opp - levelse av overbefolkning, og forebygger svermtrang. Det gir også dronninga mer plass til å legge egg ved at biene får god plass til å legge honning i skattekassene, og dermed legger de den ikke i yngelrommet. Yngeloppflytting Oppdager man dronningceller med egg eller unge larver i, fjerner man disse. Deretter flyttes 2-3 yngeltavler opp i skattekassene over dronninggitteret. Pass på så dronningen blir igjen i yngelrommet. Sjekk kuben etter ca en uke for å se om det har blitt dannet nye dronningceller med egg eller yngel i. Hvis ikke, er alt vel. Er det nye dronningceller, kan man 28 velge å flytte hele yngelrommet opp over dronninggitteret. Tavlen med dronningen på settes i en ny kasse med byggevoks som plasseres under dronninggitteret som nytt yngelrom. Sjekk kuben igjen etter ca en uke. Hvis det da har kommet nye svermeceller må man lage en avlegger. Yngeloppflytting gir dronninga plass til egglegging og fjerner ungbier fra yngelrommet. Denne metoden er egnet både for å forebygge svermtrang, og for å hindre sverming hvis biene har kommet i svermtrang. De som har sertifisert bigård kan opprette svermebigård. Foto: Roar Ree Kirkevold Yngelavlegger Gjør klart et bunnbrett med yngelrom og liten flyhullsåpning. Ta ut yngeltavler etter behov fra kubene med svermtrang, og sett dem ned i avleggeren. Har man mange og sterke kuber kan det være behov for å lage mer enn en avlegger. Lager man avleggeren i godt vær med godt trekk kan man sette sammen tavler fra ulike bifolk uten at dette byr på problemer. Sørg for at dronningen ikke kommer med i yngelavleggeren. Det er en fordel å bruke yngeltavler med mest mulig krypeferdig yngel. 3-6 tavler med yngel er passe til en

29 avlegger. Man kan velge å sette to avleggere i en kube og skille de med en delevegg, og sørge for at de får hver sin flyhullsåpning. Rist bier fra 2-4 yngeltavler ned i avleggeren i tillegg til biene som fulgte med tavlene som ble satt ned. Sett inn en fôrtavle eller innskuddsfôrer i avleggeren. Sett nedi en dronning i et utspisningsbur, alternativt kan man sette ned en krypeferdig dronningcelle. Dronninger og dronningceller får man kjøpt hos en dronningavler hvis man ikke har dette tilgjengelig selv. Yngelavlegger gjør morbifolket svakere, fjerner ungbier fra yngelrommet og gir dronningen god plass til egglegging. Denne metoden er egnet både for å forebygge svermtrang og for å hindre sverming hvis biene har kommet i svermtrang. Svermefangerkuber De som har sertifisert bigård kan sette ut svermefangerkuber for å fange svermer. En svermefangerkube skal være en bikube som er rengjort. Kuben kan inneholde rengjorte eller nye rammer med byggevoks. Det er ikke tillatt å ha utbygde tavler i en svermefangerkube. Svermefangerkuber kan også plasseres i svermebigård (som skal være registrert hos Mattilsynet). Behandling av svermer Svermer som fanges kan ha sykdomssmitte med seg. Det er derfor viktig at de behandles slik at smittefaren blir liten. Dersom det er mistanke om at svermen kan ha med seg alvorlig smitte anbefales det at den avlives. Dersom en velger å beholde den, skal en i henhold til forskriften foreta enkelte grep. For å redusere faren for yngelråte skal innfangete svermer settes i en tom, rengjort kube med byggeanvising eller byggevokstavler. Etter 4 dager skal biene settes over i en rengjort kube med byggevokstavler. Det gamle vokset skal sendes til omsmelting eller brennes. Det er å anbefale at svermer også behandles mot varroa, særlig hvis svermen er fanget i et område av landet der varroa ikke er påvist og det kan være mistanke om at den kan ha varroa. Det er aktuelt å bruke oksalsyredrypping eller fri maursyre til å behandle svermer. Svermebigård De som har sertifisert bigård kan opprette svermebigård. Husk at plasseringen av denne også skal meldes Mattilsynet. En svermebigård skal ligge minst 300 meter fra annen bigård eller bigårdsplass. I en svermebigård kan man plassere svermefangerkuber. Hensikten med å opprette en svermebigård er også for å ha et sted der en kan plassere innfangede bisvermer med ukjent opphav og helsestatus, dvs. de svermene som man ikke er helt sikker på kommer fra egen bigård. Før man kan flytte svermene ut fra svermebigården, må de undersøkes for lukket yngelråte, åpen yngelråte, steinyngel og liten kubebille. For de som er i region A og B må man også undersøke for varroamidd og for de som er i sone B2 også for trakémidd. Undersøkelsen gjøres på samme måte som når en sertifiserer en bigård. Slike yngeltavler med bare forseglet yngel er fine til å lage avleggere av. Foto: Roar Ree Kirkevold. 29

30 Lukket yngelråte (B-sykdom Paenibacillus larvae LUKKET YNGELRÅTE Paenibacillus larvae Sporedannende bakterie. Svært motstandsdyktige sporer. Sporene kan overleve i brukt materiell m.m. i flere tiår. Sertifisering av bigårder krever klinisk kontroll for lukket yngelråte. Sporene kan finnes i bifolk uten kliniske symptomer. Kan forveksles med: åpen yngelråte. sekkyngel. forkjølt yngel. råtten pukkelyngel. Larvene får sporer i seg via maten. Unge larver (< 2 døgn) mest mottakelige. Sporene spirer i tarmen. Bakteriene trenger. gjennom larvetarmen og ut i øvrig vev. Larven dør. Voksne bier kan rense ut syke larver. Lukket yngelråte regnes som en av de mest tapsbringende bisykdommene i verden, og mye arbeid legges årlig ned for å forebygge og behandle mot sykdommen. I Norge het sykdommen tidligere lukket bipest. På engelsk heter sykdommen American foulbrood. Norge har i motsetning til flere av våre naboland relativt sjeldent utbrudd av sykdommen. De siste ti årene har vi ikke hatt årlige utbrudd, men det finnes ingen garanti for at det vil fortsette slik. Stadig åpnere grenser og stadig økende problemer i utlandet gir økt risiko for at sykdommen skal bre om seg også her til lands. I 2006 ble det gjennomført en screening i Norge for å undersøke utbredelsen av yngelråtesporer. Det ble tatt ut 538 honningprøver fra leveranser til Honningcentralen. En valgte å ta ut lynghonning for å få inn prøver fra hele landet. Prøvene ble analysert ved bruk av PCR metode ved Norges Veterinærhøgskole. 7 av de 538 prøvene (1,3%) inneholdt sporer av yngelråte. Det var 2 positive i Akershus, 1 i Hedmark, 1 i Oppland, 2 i Telemark og 1 i Møre og Romsdal. Ingen av birøkterne rapporterte om kliniske symptomer etter at de ble gjort oppmerksom på diagnostikken. Påvisning av sporer betyr nemlig ikke at det finnes kliniske sykdomstegn i bifolkene! Forekomsten av sporer i honningen er lavere enn det tilsvarende prøver av honning har vist i andre land der det ikke er uvanlig med 25-75% positive funn. Årsak Lukket yngelråte forårsakes av den sporedannende bakterien Paeni - 30 bacillus larvae. Larvene får i seg bakteriesporene via maten. Unge larver kan bli syke bare av noen få sporer, mens larver eldre enn to dager må få i seg millioner av sporer før sykdommen utvikles. Sporene spirer i tarmen, og bakterien oppformeres raskt. Bakteriene trenger snart igjennom tarmveggen og ut i kroppens øvrige vev. Larvene dør etter hvert, og i den døde larvemassen dannes det mengder av nye sporer. Sporene er svært motstandsdyktige mot tørke, høy varme og de fleste desinfeksjonsmidler, og kan overleve i kuber og gammelt materiell i flere tiår. Sporenes overlevelsesevne gjør at blant annet bruk av gammelt materiell som ikke har vært i bruk på mange år, kan forårsake utbrudd av sykdommen. Sykdomsbilde Påvisning I motsetning til flere andre bisykdommer er lukket yngelråte relativt lett å diagnostisere i felt. Symptomene er ofte typiske, og skiller denne alvorlige sykdommer fra andre tilstander i bifolket. Hullete yngelleier i større eller mindre områder er et sikkert tegn på at noe er galt. Sammensunkne, ofte gjennombitte cellelokk er typisk ved utbrudd. Fargen på cellelokkene kan variere, men er ofte mørkere over død enn over frisk yngel. Død yngel har slapp konsistens, og finnes hovedsakelig i forseglede celler. Etter hvert som yngelen råtner utvikler den seg til en seig, slimete masse. I noen tilfeller er det lett å se at snabelen (munndelene) på puppene står opp mot midten av cellene. Dersom man pirker i den råtnende seige larvemassen med en fyrstikk eller liten pinne, finner man at larve-

31 Forekomst av lukket yngelråte i Norge Ser yngelleiet hullete og ujevnt ut er det god grunn til å undersøke årsaken nøyere. Foto: Trond Gjessing. 31

32 Symptomer Døde eller døende larver med slapp konsistens. Åpne celler i større eller mindre områder. Innsunkne cellelokk, gjerne mørke. Gjennombitte cellelokk. Rester av yngel som ikke kryper. Ulike stadier av råtten yngel. Larvemassen tørker inn til svartbrune, knudrete skorper. Skorpene sitter godt fast i celleveggen. Syrlig, ubehagelig lukt kan forekomme. Trådtrekkende larve - masse. Fyrstikktesten. P. larvae sporer kan undersøkes fra: Yngelrester. Voksne arbeiderbier. Honning. Voks. Pollen. Treverket i bikuben. massen kan trekkes ut til en tråd (fyrstikktesten). Vi sier den er trådtrekkende, noe som er svært typisk for larver som er døde av lukket yngelråte. Etter hvert tørker larvemassen inn og blir til mørke og harde skorper som biene har vanskelig for å fjerne fra cellene. Ettersom det er vanskelig for biene å fjerne skorper og døde larver fra de forseglede cellene, er det viktig at man ved diagnostisering i felt undersøker celler som fortsatt er forseglet etter at yngelen rundt har krøpet. Diagnostisering på laboratoriet Mattilsynet har avtale med Norges veterinærhøgskole om referansediagnostikk av bisykdommer (parasitter og bakteriesykdommer). Det er flere metoder som brukes for å fastslå at det er bakterien Paenibacillus larvae som forårsaker de kliniske symptomene i felt. Direkte mikroskopiering. Ved ankomst blir den innsendte prøven undersøkt i mikroskop. Ofte er det rikelig med sporer ved direkte mikroskopi av larverestene ved klassisk forekomst av klinisk sjukdom. Dyrking. Materiale fra innsendt prøve dyrkes på ulike medier. Prøvene inkuberes ved ca. 36 C i 7 dager. Aktuelle kolonier undersøkes i mikroskop. PCR. Nå har veterinærhøgskolen også mulighet til å bruke en PCRmetode for å påvise Paenibacillus larvae. I PCR-metoden brukes bakterienes genetiske materiale til å skille ulike bakterier fra hverandre. Ved positivt funn ved dyrking kjører de en Forebygging og bekjempelse God hygiene. Hyppig voksskifte. Mattilsynet bestemmer. opplegg for bekjempelse. På veterinærhøgskolen dyrker de frem bakterien fra tavler som sendes inn til undersøkelse. Foto: NVH. 32

33 verifisering av kulturen med PCR. Den endelige diagnose stilles ut fra laboratoriefunnene samlet. Bekjempelse Med bakgrunn i at lukket yngelråte er en meldepliktig B-sykdom, er det det offentlige som bestemmer hvordan sykdommen skal bekjempes. (Se side 10 om sykdommer og parasitter som omfattes av lovverket). Spredning og forebyggende arbeid Det viktigste tiltaket for å hindre spredning og utbrudd av lukket yngelråte er å gjennomføre gode hygieniske tiltak med bl.a. godt renhold og hyppig voksskifte. (Les mer om dette på side 14 om forebyggende sykdomsarbeid og side 15 om hygieniske tiltak.) I og med at sporen er svært motstandsdyktig og kan overleve i mange 10-år, er det svært viktig å ikke ta i bruk gammelt brukt bimateriell som en ikke kjenner forhistorien til. Temperatur og tid for å ødelegge P. larvae sporer Medium Temp. C Tid, min. Vann Voks Honning » » 121 8,6 3» White, 1920; 2. Kostecki & Jelinski, 1977; 3. Calesnich & White, 1952; 4. Hansen & Rasmussen, Den råtnende larvemassen kan trekkes ut til en seig tråd. Fyrstikktesten er et viktig diagnoseverktøy i felt, da dette er et typisk symptom på lukket yngelråte som sjelden kan forveksles med andre sykdommer. Foto: NVH 33

34 Åpen yngelråte (B-sykdom) Melissococcus pluton Åpen yngelråte er en meget smittsom tarmsykdom hos bienes yngel, men den er sjeldent påvist i Norge. Sykdommen er et økende problem blant annet i Sveits. På engelsk heter sykdommen European foulbrood. ÅPEN YNGELRÅTE Melissococcus pluton En ikke sporedannende bakterie. Larvene er mottagelige for bakteriene i ca 48 timer. Bakterien inn med larvematen, formerer seg i mellom - tarmen. Bakterien konkurrerer med larven om næringen som fører til abnormt behov for fôr. Larvene sulter i hjel. Ammebier renser ut larver som krever mye fôr. De fleste larvene fjernes av biene, men bakteriene kan dog overleve lenge. Om det finnes tilstrekkelig mange ammebier og ren - gjøringsbier kan de fleste bifolk overvinne sykdommen. Sykdommen er vanligst tidlig i sesongen. SYMPTOMER Symptomene ligner lukket yngelråte dog ikke like trådtrekkende! Larvene dør i både åpne og forseglede celler. Tomme celler i større eller mindre områder. Larvene ligger i forvridde stillinger. Ofte synes larvenes luftrør tydelig. Larvene blir gule. (fløtefargede) og slappe, senere brunsvarte. Trådtrekkende larve masse kan forekomme. Tørker inn til svartbrune, glatte skorper som ofte fjernes av biene. Kan lukte syrlig og ubehagelig. FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE Et sykt bifolk skal sitte trangt og evt. drivfôres. Hyppig voksskifte og god hygiene. I vanskelige tilfeller bør bigården saneres og syke bifolk avlives. Mattilsynet bestemmer opplegg for bekjempelse. Årsak Åpen yngelråte forårsakes av bakterien Melissococcus pluton. Bakterien er ikke sporedannende slik som for lukket yngelråtebakterien. Bakterien kan infisere både dronning-, drone- og arbeiderlarver. Bakterien kommer inn i larven med maten og føres så ned i mellomtarmen hvor den formerer seg. Når det er gunstige betingelser for sykdommen, tar det 1 1/2 til 2 døgn fra infeksjon til sykdommen bryter ut. Jo yngre larvene er, desto mindre bakteriemengde er nødvendig for at sykdommen skal bryte ut. Larver eldre enn 48 timer må få store mengder bakterier i seg for å bli syke. Bakterien spres med ammebier via fôrsaften. Sykdomsbilde Påvisning Små, døde larver vil ligge i forvridde stillinger, og de vil kunne være gjennomsiktige med synlige luftrør. Større larver som dør av sykdommen blir slappe, fløtefargede og lukter syrlig. Etter hvert tørker de inn til skorper. En tredje type død yngel som følge av åpen yngelråte kan være en slimet, sortbrun masse som stinker råttent. Den kan finnes både i åpen og lukket yngel. Massen er til en viss grad trådtrekkende, men ikke så mye som ved lukket yngelråte. Biene renser ofte ut syk og død yngel og en ser ofte derfor tomme celler i større eller mindre mengde på tavlene. Ved framskredne infeksjoner er cellelokkene over døde larver mørke, innsunkne og gjennombitte. 34

35 Åpen yngelråte forekommer oftest på forsommeren. Bekjempelse Med bakgrunn i at åpen yngelråte er en meldepliktig B-sykdom, er det det offentlige som bestemmer hvordan sykdommen skal bekjempes. (Se side 10 om sykdommer og parasitter som omfattes av lovverket). Spredning og forebyggende arbeid Det viktigste tiltaket for å hindre spredning og utbrudd av åpen yngelråte er å gjennomføre gode hygieniske tiltak med bla. godt renhold og hyppig voksskifte. (Les mer om dette på side 14 om forebyggende arbeid og side 15 om hygieniske tiltak.) Bakterien kan overleve i infiserte tavler i et par år, så det er viktig å ikke ta i bruk gammelt brukt bimateriell som en ikke kjenner forhistorien til. Ved lukket yngelråte kan yngelen bli gjennomsiktig med synlige luftrør. Foto: Ingemar Fries. 35

36 Steinyngel (B-sykdom) Aspergillus flavus STEINYNGEL Aspergillus flavus Muggsopp. Soppene som er årsak til sykdommen kan angripe slimhinner hos mennesker og fremkalle allergiske lidelser. Noen av stammene produserer toksiner som kan påvirke mennesker som spiser honning fra slike bifolk. SYMPTOMER Larver Døde larver er først hvite, siden gulgrønne til blågrønne. De blir harde og innskrumpede. Svak mugglukt. Voksne bier Voksne bier får lammelser. Bryst og bakkropp blir harde som stein. FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE God hygiene. Hyppig voksskifte. Mattilsynet bestemmer. opplegg for bekjempelse. Steinyngel er ikke påvist i Norge på mange tiår, og siste kjente tilfelle i Danmark er fra Årsaken til at den er meldepliktig og klassifisert som en B-sykdom, er at de sopper som forårsaker den kan gi sjukdom hos mennesker. Aspergillus er en muggsopp som kan finnes overalt i naturen, og som er vanlig i jord. Den finnes hovedsakelig i råtnende plantemateriale, kompost, fuktig høy og korn, samt i matvarer som er lagret under fuktige og varme forhold. Slekten Aspergillus omfatter ca 200 arter. Omkring 20 arter i slekten Aspergillus er rapportert som sjukdomsfremkallende hos mennesker. Aspergillus forårsaker svært sjelden sykdom hos ellers friske mennesker. De viktigste sykdomsfremkallende artene er A. fumigatus, A. flavus og A. niger. Disse kan forårsake infeksjon i lunger, luftveier, nese, bihuler og øreganger, og kan spres til andre organer som hjerne og nyrer hos immunsvekkede personer. Allergisk aspergillose, en overfølsomhetsreaksjon mot aspergillussporer, viser seg som astmatiske besvær. Aspergillus kan også produsere mykotoksin (aflatoksin) som kan finnes i f. eks. kontaminert korn eller peanøtter. Aflatoksin kan gi leverskade og kreft. 36 Årsak Steinyngel forårsakes som regel av soppen Aspergillus flavus, men sykdommen kan også fremkalles av A. fumigatus. Både voksne bier og larver kan smittes. Infeksjonen begynner ved at soppsporene tas opp gjennom fôret. Når sporene kommer ned i tarmen, spirer de og danner et mycel. Dette mycelet ødelegger vevet og organene hos bia. Soppen utvikler seg raskt i infiserte larver. Mycelet trenger ut av larvekroppen, og danner en karakteristisk gulhvit ring eller krage bak hodet. I løpet av en til tre dager omslutter det hvite vattaktige mycelet hele larven. Soppen produserer deretter sporer på utsiden av den døde larven, og fargen blir grønnaktig (gulgrøn ved A. flavus og grågrønn ved A. fumigatus). Den omvendte situasjon, altså at sporene spirer utenpå bien og deretter vokser inn i kroppen, er også mulig. Sykdomsbilde - Påvisning De fleste angrepne larver dør i de forseglete cellene før de forpupper seg. De døde larvene omdannes til steinharde mumier som biene oftest lar bli værende i cellene eller bare fjerner delvis. Grunnen til det, er at larve - mumiene sitter fast i celleveggene, slik at biene vanskelig kan fjerne dem. Soppen kan utvikle seg i voksne bier på samme måte som i larvene. De første symptomer på infeksjon hos voksne bier er flyvelammelse og svake, kravlende bier. Disse symptomer beror antagelig på toksiner (gift) som soppen produserer. Bakkroppen til de døde biene mumifiseres og blir steinharde som følge av soppens vekst. Soppen danner sporer på de døde biene, spesielt i overgangen mellom brystet og bakkroppen. Vanligvis blir bifolket ikke særlig svekket av sjukdommen hvis det bare er en liten andel av larvene og de voksne biene som blir infisert. Det finns allikevel rapporter om at naturlig infiserte bifolk har gått til grunne. Det har også forekommet tilfeller der yngelen stort sett ikke var angrepet, men der voksne bier har dødd i stort antall. Til tross for den vanlige forekomsten av Aspergillus soppene, er det sjelden at de forårsaker steinyngel. Forsøk med å infisere bifolk kunstig

37 har ikke lyktes, og sannsynligvis utvikles sjukdommen kun dersom yngelen/bifolket er svekket på en eller annen måte. Hvis en stor andel av yngelen dør, vil hele bifolket bli svekket og gjenværende yngel og voksne bier mer mottakelige for angrep av soppen. På bunnbrettet kan man finne både mumier og døde bier med sporer på yttersiden. Angrepne bifolk har ofte hullet yngelleie. Med tiden avtar mengden yngel som følge av at ammebiene dør. Det skjer en gradvis svekkelse av bifolket, som til sist ender med at bifolket dør. Steinyngel er relativ lett å diagnostisere på bakgrunn av de kliniske symptomer. Sykdommen kan forveksles med kalkyngel og pollenmugg. Men den kan skjelnes fra disse ved at mumiene vokser fast i celleveggene. Kalkyngel er lette å riste ut av cellene, det er ikke steinyngelmumier. For å kunne stille en sikker diagnose er det imidlertid nødvendig å foreta labo - ratorieunder - søkelse. Sopper i slekten Asper - gillus kan påvises ved dyrkning og soppveksten underlegges makroskopisk og mikro skopisk artsdiagnostikk. Bekjempelse Med bakgrunn i at steinyngel er en meldepliktig B-sykdom, er det det offentlige som bestemmer hvordan sykdommen skal bekjempes. Etter at mistanken er innrapportert, vil Mattilsynet sørge for at det blir foretatt inspeksjon i bigården, og at nødvendige prøver blir tatt ut og sendt til laboratorieundersøkelse. Samtidig blir bigården og eventuelt lager av honning underlagt restriksjoner. (Se side 10 om sykdommer og parasitter som omfattes av lovverket). Spredning og forebyggende arbeid Det viktigste tiltaket for å hindre spredning og utbrudd av steinyngel er å gjennomføre gode hygieniske tiltak med bl.a. godt renhold og hyppig voksskifte. (Les mer om dette på side 14 om forebyggende arbeid og side 15 om hygieniske tiltak.) Det er viktig å ha sterke bifolk, og at ikke bifolkene sulter. Steinyngel. Foto: Henrik Hansen. Asbergillus fumigatus. Foto: CDC/Dr. Libero Ajello. 37

38 Liten kubebille (B-sykdom) Aethina tumida LITEN KUBEBILLE Aethina tumida Hører naturlig hjemme i det sørlige Afrika. Lever der i afrikanske bifolk (A. m. scutellata, A. m. capensis). Påvist i USA (1996), Egypt (2000) og Australia (2002). Portugal 2004 avverget spredning. SKADER/SYMPTOMER Svake bifolk som angripes kan dø i løpet av to uker. Bifolket kan rømme kuben. Spiser yngel, honning og pollen. Synlige egg og larver i bikuben, gjerne i hjørner og sprekker. Voksne biller kan være vanskelige å se, de er raske og lyssky. FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE Restriktive importregler. Vanskelig å hindre spredning pga kan komme inn med frukt o.l. Godt renhold. Den lille kubebillen stammer opprinnelig fra Afrika hvor den er en parasitt på afrikanske biraser uten at det blir store skader i bifolket. Nå er imidlertid billen spredt til områder i verden hvor den til dels gjør store skader. Den ble påvist i USA i 1998 (men ble senere funnet i en prøve tatt ut i 1996), i Canada i 2000 og i Australia i Det var et funn også i Portugal, men det ser ut til at dette er bekjempet og det er ikke meldt om nye funn der. Så langt er det derfor ikke positive funn i Europa. Årsak Liten kubebille (Aethina tumida) er omtrent 0,5 cm lang med en oval kropp. På hodet har den et par kølleformede følehorn. Nyutklekte biller er lysegule-brune, og blir etter hvert brune, mørkebrune og til sist sorte. De voksne hunnene legger sine egg i uregelmessige klumper i sprekker i bikuben og i cellene. Eggene kan minne om biegg, og er ca 1,4 mm lange og 0,26 mm brede. Ofte legges eggene nær celler med pollen pga. at larvens føde bl.a. består av pollen. Normalt klekker eggene etter 2-3 dager. Larvene, som er kremhvite, er utstyrt med tre par ben som sitter tett ved hodet. Hele veien langs kroppen har larvene knudrete utvekster. Utvokst blir larven opp til 1,2 cm lang og har en diameter på 0,15cm. Larvene spiser biyngel både fra forseglete og uforseglete celler samt pollen og honning. Larvestadiet varer i gjennomsnittlig 16 døgn hvorav de siste 3 døgn i jorden utenfor bikuben. Kort tid før larvene forlater bikuben, klumper de seg sammen i hjørnene av tavlene og på bunnbrettet. I den tiden da larvene er utenfor bikuben, er de meget følsomme for 38 sollys og høye temperaturer. Derfor graver de seg ned i jorden hvor de gjennomgår et 3 dager langt pre-puppestadie før de blir vanlige pupper. De hvit-brune puppene ligger i jorden i 3-4 uker. Det kreves en temperatur på minst 10 ºC for at larven skal kunne utvikle seg. Når puppene klekker, er de unge billene veldig aktive og flyr allerede etter 1-2 dager. De parer seg kort tid etter klekking og så søker de inn i bikubene. Det er lukten av bikuber og bier som gjør at de finner inn, og man mener at de på lang avstand særlig kan lukte bifolk som er i en stresset situasjon f.eks. pga. sykdom. Voksne biller lever normalt i fire måneder. Utfordringen for birøkten er at de også kan overleve og formere seg på bl.a. frukt. I USA overvinter billene som voksne individer. De blir inaktive ved temperaturer under 20ºC, men pga. at det i et bifolk, selv på vinteren, er steder der temperaturen er så høy eller høyere vil liten kubebille kunne overleve i vårt klima. Sykdomsbilde Påvisning De europeiske biene mangler noen av de forsvarsmekanismer som de afrikanske biene har. Dersom et bifolk som i forveien er stresset og svekket blir angrepet av den lille kubebillen, vil den bukke under i løpet av et par uker. Et angrep kan også føre til at bifolket rømmer. Både larvene og de voksne billene foretrekker å spise biegg og yngel framfor pollen og honning. Størst skade gjør larvene. Larvene spiser også honning fra tavlene og dens ekskrementer forurenser honningen, og dette fører til

39 at den begynner å gjære. Tavlene blir slimete, og de lukter råtne appelsiner. Lukten er så skarp at den virker frastøtende på biene, og man risikerer at biene rømmer fra kuben. Billene kan også skade tavlelageret. I alvorlige tilfeller vil man finne kubene fylt med larver og biller. Tavlene vil være ødelagt med ganger gjennom cellene, og ha en slimete overflate. Skal man påvise liten kubebille kan man sette en åpen kube på et stykke papp eller papir i et par minutter. Billene vil da søke bort fra lyset og ned på pappen. Dersom man så raskt løfter opp kassen, vil man kunne se evt. biller på pappen. Larvene kan forveksles med voksmøllarver, men larvene fra liten kubebille har knudrer langs kroppen i motsetning til voksmøllarver og de har 3 par ben like ved hodet, noe heller ikke voksmøllarvene har. Man kan finne andre typer biller i et bifolk, men disse ser normalt ikke ut som liten kubebille. Alle de ulike spredningsmåtene gjør at det er vanskelig å kontrollere spredningen av den lille kubebille. For å hindre spredning, er det viktig med restriktive importregler. Sterke bifolk med god dronning er mer motstandsdyktige mot kubebillen enn svake bifolk med gammel dronning. Biene skal sitte trangt. I tillegg kan det være en fordel å bruke materiell med lite sprekker i der eggene kan legges. Det er viktig å holde god hygiene, og unngå at gammelt materiell og annet som billen kan leve i blir stående tilgjengelig. Ved honninghøst er det viktig å høste raskt og å slynge honningen med en gang, før billelarvene får forringet kvaliteten på honningen. På grunn av billenes avhengighet av å forpuppe seg i jord, bør en unngå bigårder med sandete, lett og fuktig jord. Bekjempelse Til bekjempelse har det til nå vært bruk kjemiske midler (Coumafos), til tross for sannsynligheten for at billene kan utvikle resistens og at det er stor fare for rester av disse midlene i honningen. Det arbeides nå med å finne alternative metoder. Både dagens økologiske metoder for varroabekjempelse og muligheten for å utvikle feller til å fange biller i blir undersøkt. I tillegg ser man på muligheter for modifisering av kubematerialet (blant annet plassering av flyhull), og bruk av ulike parasitter (sopp og nematoder) som angriper billene. Spredning og forebyggende arbeid I tillegg til de vanlige spredningsveiene for sykdommer og parasitter som sverming, vandring, kjøp og salg, flytting av materiell osv. kan kubebillen selv forflytte seg ved at den kan fly. Den kan fly opptil 10 km. I tillegg kan den spres på humler, frukt, grønnsaker og i jord. I USA har man funnet egg av den lille kubebillen på importerte bier. En hardt angrepet yngeltavle. Larvene graver ganger i cellene og dreper yngelen før den kryper. Foto: Stephen Härtel. En voksen kubebille er 5-7 mm lang og mørk brun til svart i fargen. Foto: Arkivfoto. 39

40 Tropilaelapsmidd (B-sykdom) Tropilaelaps clareae TROPILAELAPSMIDD Med i EU-regelverket. Ikke aktuell i Norge pga. vil ikke overleve yngelfrie perioder (slik vi kjenner den i dag). Tropilaelapsmidd kan være en trussel for birøkten i varmere strøk, men slik vi kjenner den i dag, kan den ikke overleve uten kontakt med bienes yngel. Derfor er dette en parasitt som lite trolig vil overleve og skape problemer i Norge. Årsak Tropilaelapsmidd (Tropilaelaps clareae) er en mellomstor, langstrakt midd, rødbrun av farge. Som varroamidden er den opprinnelig en parasitt på bier i Asia (Apis dorsata). Midden ble først funnet på europeiske honningbier (Apis mellifera) på Filippinene, og har utviklet seg til å bli et problem i den delen av tropiske Asia som baserer seg på birøkt med A. mellifera. Tropilaelapsmidden ligner på mange måter på varroamidden. De lever både i yngel og på levende bier, men sitter på biene i kortere perioder enn varroamidden. Den blir også oftere funnet gående rundt på tavlene. Munndelene til tropilaelapsmidd er langt mindre utviklet enn hos varroamidden, slik at tropilaelapsmidden ikke kan bite hull i huden på voksne bier. Dette gjør at den er avhengig av yngel for å spise. Dette er en viktig grunn til at den neppe vil overvintre i kaldere strøk, der biene har yngelfrie perioder. Både livssyklus og paringsbiologien er lik som den vi kjenner fra varroamidden. Yngelutviklingen foregår i forseglede celler, og også tropilaelapsmidden foretrekker droneyngel fremfor arbeideryngel, om enn i langt mindre grad enn varroamidden. I motsetning til varroamidden går tropilaelapsmidden ofte ned i åpen yngel for å spise på eldre yngel, som de er avhengige av for å overleve. De kan overleve minst 4 uker dersom det 40 bare er larver i kuben som er over fire dager gamle. Yngre larver er ikke velegnet som føde for tropilaelapsmidd. Både hunner og hanner kan finnes fritt i bifolket i motsetning til hos varroamidden der hannene dør når celleforseglingen brytes. Tropilaelapsmidd. Foto: Ingemar Fries. Sykdomsbilde Påvisning Tropilaelapsmidd kan gjøre omfattende skade på våre bier (Apis mellifera), og kan være et langt større problem enn varroamidd i områder der de begge forekommer. Angrepet yngel får mørke flekker, hovedsakelig på ekstremitetene (beina), og voksne bier i angrepne bifolk er ofte deformerte. Deformasjonene gir biene kortere levetid og liten mulighet til å hente nektar og pollen. Dette påvirker bifolket i sin helhet. Skadene ser ut til å forekomme ved langt lavere middtrykk enn vi ser skader etter varroamidd. I angrepne kuber kan man ofte se tropilaelapsmidd løpe over tavlene, og de sees lett dersom man rister tavlene over et stykke hvitt papir. Angrepne bifolk har ofte ujevne og hullete yngelleier, forkrøplet yngel og nykrøpne bier med forkrøplede vinger og bakkropper.

41 41 Foto: Roar Ree Kirkevold

42 Nosema (C-sykdom) Nosema apis og Nosema ceranae NOSEMA Nosema apis/ Nosema ceranae Encellet, sporedannende organisme. Sporene inn i voksne bier med maten. Ødelegger bienes tarmceller. Redusert protein - omsetning og redusert. fôrsaftproduksjon. Redusert livslengde fører til redusert honning - utbytte. Økt vintertap. Symptomer Flygelammelser, oppsvulmet bakkropp. Døde eller kravlende bier på flybrettet og utenfor kuben. Redusert bistyrke. Uvanlig stor vinterdødelighet. Ubetydelig til rikelig med ekskrementklatter i kuben og/eller på flybrettet (bukløp). Nosema er en sykdom som forårsaker større tap enn mange birøktere tenker over. Det kan være bifolk som blir betydelig svekket eller dør ut i løpet av vinteren, eller det kan være redusert honningproduksjon i løpet av sesongen. Ofte er birøkteren ikke klar over situasjonen, og fortsetter sin birøkt som om ingen ting har skjedd. Først når situasjonen blir prekær kommer det en reaksjon. Nosema er en sykdom enhver birøkter relativt lett kan hanskes med, forutsatt at problemet er kjent, og viljen til å ta tak er til stede. Årsak Nosema forårsakes av den encellede, sporedannende mikroorganismen Nosema apis eller Nosema ceranae. Biene får i seg nosemasporene med maten. Når sporene kommer ned i mellomtarmen, spirer de og trenger inn i tarmens overflateceller, der de formerer seg og danner nye sporer. I løpet av et par uker kan mellomtarmen bli helt gjennominfisert og satt ut av funksjon. Sykdomsbilde - Påvisning Det finnes ingen ensbetydende kliniske symptomer på nosema. Vinter tap og dårlig vårutvikling kan ha mange årsaker. Bienes bakkropp kan svulme opp som følge av forstyrrelser i vannbalansen. Dette gir økt risiko for bukløp. Nosema og bukløp kan imidlertid forekomme uavhengig av hverandre. Flygemusklene kan lammes med det resultat at en foran kubene kan finne mange kravlende bier. Dessuten kan stikkerefleksen mangle og vingene stritte. Alle voksne bier kan angripes av nosema. Fordi tarmfunksjonen ødelegges, skjer det en rekke fysiologiske forandringer i biene. Organer utvikles dårligere og bienes levetid 42 forkortes. Bifolkets mulighet til å overleve vinteren blir betydelig svekket. Vintertap av dronninger og bifolk kan i mange tilfeller skyldes nosema. Den kanskje viktigste fysiologiske forandringen er at biene mister evnen til å omsette protein. Dermed mister de også evnen til å produsere fôrsaft. Om sommeren er det de unge biene som produserer fôrsaft, men om våren må gamle overvintrende bier gjenopprette funksjonen i fôrsaftkjertlene. Hvis en stor andel av biene er angrepet, blir det ikke produsert nok fôrsaft. Følgelig hemmes vår - utviklingen i bifolket. Dårlig vårutvikling gir færre bier, og samtidig lever stadig færre bier lenge nok til å bli trekkbier. Dette gir reduksjon i honningutbyttet, og til slutt dårligere økonomi for birøkteren. Ettersom denne effekten kommer gradvis er det ofte ikke lett å legge merke til forandringen. Både arbeidsbier, droner og dronninger kan angripes av parasitten. Om dronningen angripes kan eggstokkene degenerere, noe som kan føre til at bifolket skifter dronning, eller blir dronningløst. Nosema sammen med noen typer virus kan sannsynligvis gi alvorlige sykdomsutbrudd. Bla. mistenker man at nosema er assosiert med black queen cell virus. For å kunne stille en sikker diagnose, må det foretas mikroskopisk undersøkelse av prøver. Det beste er å ta prøver av gamle levende bier etter renselsesutflukten om våren. Prøven bør bestå av minst 60 bier. En enkel måte å ta ut prøven på, er å riste bier fra dekkbrettet ned i en plastpose. Biene avlives ved å legge posen i en fryser.

43 For å undersøke prøvene trengs et mikroskop som kan forstørre ganger, en porselensmorter eller lignende, samt objekt- og dekkglass. Nosema ceranae Undersøkelsen foretas slik: Biene knuses i morteren. Den knuste massen tilsettes 1 ml vann pr. bie. En dråpe av væsken overføres til et objektglass. Et dekkglass legges oppå det våte preparatet. Preparatet undersøkes under mikroskop ved gangers forstørrelse. Hvis biene er angrepet av nosema, vil en kunne se sporene i mikroskopet. Vær oppmerksom på at sporene synker til bunns i preparatet, så let der. Sporene er sterkt lysbrytende og likner risgryn. Forskjellen på sporestørrelsen mellom N. apis og N. ceranae er ikke stor, men likevel går det for personer som har stor erfaring med diagnose av nosema å skille sporer fra N. apis og N. ceranae. Foruten de morfologiske forskjeller finnes det genetiske forskjeller, som kan påvises gjennom sekvensering av ett rrna gen og foreta undersøkelser med molekylærbiologiske metoder (PCR). Foreløpig behandles de to nosemaartene likt. Stadig flere lokal- og fylkeslag arrangerer møter der birøkterne kan ta med seg nosemaprøver og få dem analysert. Slike sammenkomster er både lærerike og nyttige. Her kan birøktere som selv ikke har utstyr eller kunnskap om slike analyser få hjelp av andre, noe som ofte fører til at langt flere prøver blir analysert. Særlig kostbart er det heller ikke, sammenlignet med å få prøvene analysert andre steder. Bekjempelse Bifolk som er angrepet i så stor grad at det lar seg diagnostisere, bør overføres på nye byggevokstavler eller eddiksyredesinfiserte nybygde tavler. Nosema ceranae ble oppdaget ved en tilfeldighet. Det skjedde i forbindelse med undersøkelser om N. apis også kunne angripe den asiatiske honningbie. Før undersøkelsene startet, ble det påvist en naturlig forekommende mikrosporidieinfeksjon hos denne bien. Derfor ble det også undersøkt om Apis mellifera (den europeiske honningbie) ble infisert av mikrosporidieisolat fra A. cerana. Forsøkene viste at den mikrosporidien som kunne isoleres fra A. cerana også utviklet seg vel i tarmcellene hos A. mellifera. Etter morfologiske undersøkelser og gensekvensering av mikrosporidieisolat fra A. cerana viste det seg at organismen ikke var N. apis. Den nye arten ble beskrevet, og fikk navnet Nosema ceranae. Det ble snart klart at N. ceranae infeksjon forekom hos A. mellifera også utenfor laboratoriet. Undersøkelser i 2006 av isolater fra flere europeiske land viser at N. ceranae er utbredt, og at A D PF B Figur 2. Snitt av Nosema ceranae spore (A) og Nosema apis spore (B). PF= polarfilamentviklinger (piler). Strek = 5 µm. (A fra Fries m. fl. 1996, B fra Fries 1993). 43 D PF den dominerer i Syd-Europa. N. ceranae er også påvist i prøver fra alle de nordiske land. Under - søkelser av prøver fra Nord- Amerika tyder på at N. ceranae også forekommer der. At N. ceranae kan påvises på forskjellige geografiske plasser, kan tyde på at det ikke handler om en helt ny introduksjon av en eksotisk parasitt i en ny populasjon. Det er rimelig å anta at de to nosemaartene har eksistert side om side i Europa i et antall år. De undersøkelser som nå gjennomføres på flere europeiske laboratorier kommer etter hvert sannsynligvis å kunne si mer om hvor lenge N. ceranae har vært i Europa. N. ceranae er assosiert med store bitap spesielt i Spania og er trolig mer virulent enn N. apis. Dette er ikke så overraskende ettersom N. ceranae har funnet en ny vert i A. mellifera og de to artene ikke har gjennomgått en samevolusjon. A B Figur 1. Nosema ceranae sporer (A) og Nosema apis sporer (B) i lysmikroskop. Strek = 5 µm (Fra Fries m. fl. 2006).

44 FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE Kraftig angrepne bifolk bør avlives! Unngå stress. Unngå tidlig yngelproduksjon. Riktig utvidelse av plassen i kuben. Gode pollenkilder nær bigården. Fôring i trekkpauser. Hyppig voksskifte. Rent materiell. Unngå knusing av bier ved stell. Hygienisk vann- og fôrtilgang. Godt vinterfôr. Eddiksyrebehandling Eddiksyrebehandling av tavlelageret. Eddiksyre i fôret har ingen effekt mot Nosema! Eddiksyrebehandling er også effektivt mot voksmøll. Husk å lufte godt før materiellet tas i bruk. Kraftig angrepne bifolk vil ofte være veldig svake om våren, og greier vanligvis ikke å utvikle seg tilfredsstillende i løpet av sommeren. For å unngå smittespredning, bør de ikke forenes med andre bifolk. Det beste er å avlive, og deretter brenne dem. Spredning og forebyggende arbeid Nosemasporene spres med bienes avføring. Spredningen blir spesielt effektiv hvis det er både nosema og bukløp i kuben samtidig. De unge biene blir smittet når de rengjør tavlene i kuben, og spesielt om våren kan en få en kraftig oppblomstring av sykdommen. Birøkteren kan spre smitten ved å overføre infiserte tavler mellom bifolk, og ved å slå svake bifolk sammen med andre bifolk om våren. Smitten kan også spres mellom bifolk ved røving, og ved at biene henter vann fra kilder som har blitt forurenset med avføring fra infiserte bier. 60 bier knuses i en morter og tilsettes 1 ml. vann pr bie. Foto: Trond Gjessing. En dråpe overføres til et objektglass med et dekkglass på. Foto: Trond Gjessing. 44 Grundig rengjøring av bunnbrett og kubemateriell er viktig. Også materiell som ser rent og pent ut kan være fullt av sporer. Materiell av dårlig kvalitet og med mye ekskrementflekker bør brennes. Avflamming med gassbrenner, vasking med varm sodaløsning eller sterkt og varmt grønnsåpevann er som regel tilstrekkelig på resten av materiellet. Husk regelmessig rengjøring av utstyr som bidress, skraper, børster og lignende. En eddiksyrebehandling av tavlene fjerner effektivt nosemasporer (se side om hvordan dette gjøres). Husk å lufte tavlene godt etter behandling. Eddiksyre i fôret har ingen effekt mot nosema. Med hygienisk birøkt menes blant annet hyppige voksskifter, lite knusing av bier ved stell av kubene, regelmessig rengjøring/desinfisering av utstyr og tilgang på rent drikkevann for biene. Nosema er en typisk hygienesykdom som birøkterne selv kan håndtere. Har man problemer med sykdommen bør man gå igjennom rutinene i bigården, og se om noe kan endres. Ofte kan små endringer gi svært gode resultater. Ikke vent til nosema blir et synlig problem. Preparatet undersøkes under mikroskop. Foto: Trond Gjessing.

45 Et kraftig angrep av nosema kan føre til at bifolket dør. Foto: Trond Gjessing. Svakt angrep med enkelte sporer. Middels angrep 4 40 sporer. Sterkt angrep > 40 sporer. 45

46 Varroa (C-sykdom) Varroa destructor VARROAMIDD Varroa destructor Ektoparasitt. Lever av hemolymfe. Reproduserer bare i forseglet yngel. Foretrekker droneyngel. fremfor arbeideryngel. Bare parede hunner lever fritt i bifolket. SYMPTOMER Kan være mange og skyldes ofte sekundær - infeksjoner. Kraftige angrep på yngel medfører deformerte vinger. Hullet yngelleie. De første funn av varroa var på den asiatiske bien Apis cerana, der varroaen og bia har tilpasset seg hverandre slik at de lever i sameksistens uten at varroaen forårsaker store skader slik vi ser hos den europeiske bia (Apis mellifera). Norges Birøkterlag har helt fra midden ble påvist i Norge i 1993 oppfordret birøkterne på det sterkeste å kun bruke organiske syrer og biotekniske metoder, og så vidt kjent er det ingen birøktere i Norge som bruker reseptbelagte medisiner i bekjempelse av midden. Pga. at en ikke bruker reseptbelagte medisiner er det heller ingen fare for rester av disse i honning eller fare for resistente midd, noe en har sett i mange andre land. Årsak Varroamidden (Varroa destructor) er en parasitt som livnærer seg på både voksne bier og yngels hemolymfe (blodvæske). Varroa kan bare leve på bier/bilarver, og den kan bare formere seg i de forseglete yngelceller. Det er bare hunnmiddene som er i stand til å suge blod fordi hannmiddenes munndeler er omdannet til paringsorgan. Midden skader og svekker biene og bifolket, men noe av det mest alvorlige er at den er bærer av forskjellige virus som kan gå på bier. Den voksne hunnmidden er oval ca 1,5-1,7 mm bred og 1,1-1,2 mm lang og er derfor mulig å se med det blotte øye. De unge hunnmiddene er lysebrune, mens de eldre er mørkebrune. Hannene er mindre, runde i fasongen og lysere. 46 På oversiden har midden et hardt ryggskjold. Undersiden består av flere plater som holdes sammen ved hjelp av elastisk hud. På den måten kan kroppen utvides og trekkes sammen når den tar til seg føde og når den er drektig. Midden har 4 par ben der det forreste paret er utstyrt med sanseorganer. Ytterst er hvert ben utstyrt med sugekopp og en klo som både gjør at varroamidden kan bevege seg hurtig samt holde seg godt fast. De voksne hunnmiddene som sitter på biene kan gjemme seg mellom leddene på bakkroppens underside. De kryper ned i yngelcellene kort tid før disse forsegles. Midden foretrekker droneyngel pga. at den har en lengre forseglingsperiode, noe som fører til at de får produsert flere avkom. Man regner med at de 10 ganger heller formerer seg i en droneyngelcelle enn i en arbeideryngelcelle. Når midden har gått ned i en celle, starter den med å ta til seg næring, og etter at cellen er forseglet begynner den å legge egg. Det første egget utvikles til en hannmidd. De etterfølgende eggene som legges med ca. 30 timers mellomrom blir hunnmidd. Etter at midden har gjennomgått larvestadiet og to nymfestadier kan de pare seg. Denne utviklingen tar 7 dager for hannen og 6 dager for hunnene. Hannmidden parer seg så med sine egne søstre. Selv om dette skjer er det ikke fare for innavlsdepresjon. På de 12 dagene som arbeideryngel er forseglet kan det i gjennomsnitt produseres 1,6 parede hunner pr. syklus og 3 parede hunner i droneyngelen som er forseglet i 14 dager. Når biyngelen kryper ut blir de ferdigutviklete hunnmiddene med ut. Hannen og de middene som ikke er ferdigutviklet blir igjen i cellen og dør. Etter 5-6 dager på voksne bier oppsøker varroamidden celler som er i ferd med å bli forseglet. Og det hele gjentar seg.

47 Som regel vil et bifolk bukke under etter 3 år etter et varromiddangrep hvis man ikke foretar bekjempelse. Vi sier at antall varroamidd for - dobles hver måned i yngelsesongen. Det skjer en 100 dobling av varroamidd fra våren til høsten i bifolket. Det skjer en 10-dobling av varroamidd fra år til år % av middene dør om vinteren. Tidligere regnet man med at et bifolk bukket under når det var midd, men man regner nå med at dette tallet er nede på under midd pga. flere følgesykdommer særlig virus. Sykdomsbilde Påvisning Symptomer på varraomidd kan være mange, og skyldes ofte ikke bare middens parasittering, men også sekundærinfeksjoner som f.eks. virussykdommer. Kraftige angrep på yngel medfører deformerte vinger og bakkropper på biene, og kan i verste fall ta livet av yngelen. Likeledes har biene kortere levetid. Yngelleiet blir uregelmessig, og cellelokkene vil være hullet. Død yngel kan ligge i forvridde stillinger. Bienes adferd kan endres og arbeidsoppgaver forsømmes f.eks. dårligere yngelpleie. Oppgaven som vaktbier kan også forsømmes, noe som fører til at sterkt angrepne bifolk lettere blir røvet. Bienes orienteringsevne svekkes slik at trekkbier ikke finner hjem igjen. Bifolket blir svakere og bifolket går til grunne på slutten av sommeren, eller de klarer å trekke ned fôr og dør i løpet av vinteren eller tidlig om våren. Ved å legge inn et diagnosebrett i bunnen av bikuben kan man på dette samle opp døde midd og på den måten stille diagnose. En slik diagnose vil også kunne si oss hvor hardt bifolket er angrepet ut i fra hvor mange døde midd som faller ned i et visst tidsintervall. Det er viktig at en ikke setter på en kasse eller tavler i den perioden en samler nedfall. Dersom en gjør det, vil det være vanskelig å skille ut midd fra alle vokssmulene som ramler ned når biene renser tavlene. Som en tommelfingerregel kan man gange det daglige nedfall av midd 10 Varroamidden overføres gjennom nærkontakt mellom bier 2 1 Midden trenger ned i Varroahunnen innkilt mellom cellen til en 5-51/2 bakkroppssegmentene der døgn gammel larve den suger hemolymfe Voksen hun 3 Varroamidd i larvematen 9 Voksne hunnmidder følger med bien ut av cellen. Hunnmidd som ikke er ferdig utvokst og hannmidd dør Deutonymfe Protonymfe Egg 4 Varroamidden suger næring direkte på puppen 8 Paring i den forseglede cellen 5 Hunnmidden legger de første eggene rundt 60 timer etter forseglingen. Deretter legger hun egg med ca. 30 timers intervall 7 6,8-6,9 døgn, voksen hann 6,0-6,2 døgn, voksen hunn 6 Eggene utvikles over proto- og deutonymfestadiet til voksne individer. Det første egget utvikles til en hann, de øverige til hunner llustrasjon: B. Alexander. Utførelse: C. Henderson, Cornell University, Ithaca, NY. Omarbeidet av: Ingemar Fries 47

48 Varroamidd. Foto: Preben Kristiansen. MIDDETRYKK Skadeterskelen har endret seg fra: midd pr bifolk til kanskje midd pr bifolk. med 120 for å få et anslag på hvor mange midd som er i bifolket (på sommeren). En annen måte å påvise et evt. middeangrep er å åpne forseglede yngelceller og særlig droneyngelceller for å se etter midd. Denne måten er imidlertid ikke sikker pga. at midd i et bifolk ikke er jevnt fordelt i yngelleiet. Varroamidd kan for et uøvd øye forveksles med bilus, men det er klare forskjeller bl.a. er varroamidden mer oval i kroppsformen. Det hullete yngelleiet med oppbitte cellelokk og døde larver i forvridde stillinger kan forveksles med åpen yngelråte. Deformerte bier kan forveksles med og er sannsynligvis virussykdommer (som ofte er i kombinasjon med varroa). Provosert nedfallsprøve En provosert nedfallsprøve kan påvise varroamidd lenge før skadene eller midden vises i bifolket. Tidlig påvisning av midden gir birøkteren et forsprang, slik at middtrykket i kubene lettere kan holdes nede på et nivå biene kan leve med. Ved provosert nedfallsprøve kan en bruke oksalsyre eller maursyre (evt. andre bekjempelsesmidler). Syredosene en bruker kan være lavere enn ved bekjempelse og særlig er dette vanlig ved bruk av maursyre. Derved er også risikoen for skader på bifolkene minimal. Bruk 1,5 ml 60% maursyre per ramme (eller 1,0 ml 85% maursyre per ramme) ved provosert nedfallsprøve. Bruker en provosert nedfallsprøve er det enkelt å foreta en analyse pga. at det vil bli svært lite annet bunnbrettsnedfall. Les mer om bruk av de ulike syrene under avsnittet om bekjempelse. Påvisning av varroamidd i nedfall Midden er stor og kan sees med det blotte øyet, men i nedfall på bunnbrettet kan det være vanskelig å skille mellom midd, vokssmuler og andre partikler, særlig hvis en skal se etter midd i vinternedfallet fra en kube. I en sprittest flyter tørkede varroamidd opp, mens vokssmuler og mange 48 andre partikler synker til bunns. Derfor kan en sprittest være et nyttig hjelpemiddel for å undersøke om det finnes varroamidd i en kube. Utstyr som trengs: Godt tørket bunnbrettsnedfall. Bolle med lav kant. Hvit plastikkskje. Rødsprit. Vann. Lupe/forstørrelsesglass. Godt lys. Det er svært viktig at bunnfallet som skal undersøkes er godt tørket før testen starter. Dårlig tørket nedfall gir svært usikre resultater. Ta bunnfallet fra kubene og spre det utover i romtemperatur i minst to døgn. Det lønner seg å legge nedfallet til tørk rett etter at det er samlet fra kubene, slik at det ikke begynner å råtne når det kommer inn i varmen. Ferdig tørket nedfall tåler å oppbevares i en beholder (ikke tett plast) i lang tid frem til det skal analyseres. Analyse av nedfall 1. Helt tørt nedfall legges i en bolle med lav kant 2. Store mengder nedfall kan med fordel deles opp i flere omganger 3. Rødsprit helles på til det står et par cm over nedfallet. 4. Rør godt med plastikkskjeen 5. Midd, bi-deler og andre partikler flyter opp. Sjekk det som flyter opp med godt lys, evt lupe. Hold den hvite skjeen under, så er det lettere å se. 6. Dersom man nå har funnet midd, er undersøkelsen avsluttet. Har man ikke funnet midd, gå videre til punkt 7 7. Tilsett litt vann, og rør godt igjen 8. Undersøk om det kan være noen varroamidd i det som nå flyter opp Finner man midd, kan man konkludere med at det er midd i kuben. Finner man ikke midd, kan man ikke konkludere med at det ikke er midd i kuben. Den kan være der selv om man ikke fant den! Ta en prøve igjen neste år.

49 Bekjempelse Bekjempelse av midd kan skje ved hjelp av biotekniske metoder, organiske syrer og/eller reseptbelagte medisiner. Den mest brukte organiske syren til bekjempelse i Norge i dag er oksalsyre, mens noen bruker maursyre. Melkesyre ble brukt tidligere ved at en dusjet tavlene med denne syren. Melkesyrebehandling tar imidlertid lang tid og er derfor lite brukt i dag. I Norge er det ikke kjent at noen bruker reseptbelagte medisiner i varroabekjempelse. Den mest brukte biotekniske metodene er i dag droneyngelskjæring. Tillaging av avleggere vil også redusere middeantallet på samme måte som utstrakt sverming. Sverming ønsker vi imidlertid å unngå bl.a. på grunn av spredning av sykdommer. Med bakgrunn i at det i dag ikke er én bekjempelsesmetode som er effektiv nok til å holde midden i sjakk under de vanligste forhold, kombinerer en derfor flere metoder og lager et bekjempelseskonsept. Det viktigste å tenke på er at man skal ha få midd i bifolket når vinterbiene dannes. Selv oksalsyrebehandling i november er for å ha lite midd i bifolket i juli og august året etter. Påvisning av midd Middetrykket bestemmer videre behandling. Foto: Trond Gjessing. Middtrykket bestemmer Målet med konseptet er å la middtrykket (mengde midd i bifolket) bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes. På den måten blir behandlingen tilstrekkelig effektiv, uten å overdrive arbeidsmengden for birøkteren eller påkjenningen for biene. Er det mye midd i bifolkene, må flere tiltak iverksettes for å holde midden i sjakk enn om det er lite varroamidd i bifolkene. Det vanligste bekjempelseskonseptet er droneyngelfjerning på forsommeren og oksalsyredrypping sent på høsten, evt. med en maursyrebehandling mellom sommertrekket og lyngtrekket dersom dette er nødvendig ut i fra middetrykket. Droneyngel Fjerning av forseglet droneyngel er et effektivt middel mot midd, ettersom varroamidden helst reproduserer i Tørk nedfallet Rødsprit og nedfall Hell i rødsprit Rør godt Midd flyter opp Påvisning av midd 49

50 diagnosebrett på bunnbrettet. La det ligge i 10 dager og undersøk nedfallet nøye. Tell antall midd som har falt ned i løpet av de ti dagene og del dette på 10, slik at man får et gjennomsnittlig antall midd per dag. Ikke sett på skattekasse eller mange tavler i den perioden undersøkelsen skal gjennomføres. Gjøres dette, vil det bli så mye voksrester i nedfallet at det er umulig å se midd. Behandlingskonsept med droneskjæring, se på naturlig nedfall av midd og oksalsyrebehandling. Dersom det faller ned mer enn 5 midd per dag i juni, må man foreta en kort behandling med maursyre. Illustrasjon: Preben Kristiansen. droneyngel. Droneyngelfjerning er effektivt, og sikrer lite midd i kuben når vinterbiene dannes på sensommeren. Gode forhold for yngel som skal bli langlivede vinterbier er en forutsetning for god overlevelse neste vinter. Sett inn to- eller tredelte dronetavler (hele tavler kan også brukes) og pass godt på at droneyngelen ikke kryper i tavlene. Jo flere ganger man skjærer droneyngel, jo mer effektiv blir behandlingen. Det anbefales å holde på til andre skattekasse settes på, men dette må den enkelte birøkter tilpasse til sin birøkt. Jo mindre droner man fjerner, jo viktigere blir det å sikre at middtrykket virkelig blir lavt nok gjennom sesongen ved hjelp av andre bekjempelsesmetoder. Naturlig nedfall Det viktigste tiltaket i bekjempelseskonseptet mot varroa er å undersøke middetrykket i bifolkene. Middetryk - ket er bestemmende for hvilke bekjempelsestiltak som skal gjennomføres. I juni, når yngelsesongen til biene er godt i gang, er det en fin periode for å bestemme hvor mye midd som finnes i bifolkene. Ved å undersøke det naturlige nedfallet i kubene over en 10 dagers periode, kan en videre bestemme hvilke tiltak som er nødvendige å sette inn i kampen mot midden. Rens skuffen i bunnbrettet (for de med slike bunnbrett) eller legg inn et 0-5 midd per dag Dersom man finner opptil 5 midd i daglig nedfall, kan man ta det med ro frem til høsten. Middtrykket i bifolkene er lavt, og det er tilstrekkelig om man til høsten behandler med oksalsyre. Oppskrift på slik behandling finner man senere i dette kapittelet midd per dag Finner man mellom 5 og 10 midd i daglig nedfall er det tilrådelig å gjennomføre en kort maursyrebehandling mellom sommer- og lyngtrekket, slik at vinterbiene som dannes på ettersommeren får så gode vilkår som mulig. Videre er det viktig at høstbehandlingen med oksalsyre gjennomføres etter oppskriften. Oppskrift på sommerbehandling med fri maursyre finner man, på side 53. Mer enn 10 midd per dag Her er det fare på ferde, og biene må behandles umiddelbart med maursyre. Bruk samme oppskrift som ved sommerbehandling. Det er viktig at høstens oksalsyrebehandling og neste års behandling gjennomføres med stor nøyaktighet. De fleste birøktere som har varroamidd, og som gjennomfører årlig bekjempelse i tråd med det anbefalte konseptet vil aldri oppleve å finne mer enn 10 midd i daglig nedfall. Gå igjennom rutinene for varroabekjempelsen din og forsøk å finne ut hva som kan forbedres i kommende sesong. Sikker strategi Med de metodene vi har for varroabehandling i Norge i dag, er det unød- 50

51 vendig at middtrykket kommer så langt at skadeterskelen nås. Dersom man har gjort jobben med varroabehandlingen, er det liten fare for at man noen gang skal komme i den situasjonen at man må straksbehandle kubene med maursyre. Har man sluntret unna i ett eller to år, behandlet med oksalsyre før bifolkene var yngelfrie eller har reinvasjon fra ubehandlete bigårder i nærheten, er det imidlertid ikke umulig at man må ta noen skippertak for å få orden på middtrykket igjen. Følges regelen med å kontrollere kubene hvert år i juni, har man en sikker strategi for å sørge for at vinterbiene dannes med så lite midd som mulig. Da kan man bruke resten av sommeren til å nyte opplevelsene i bigården! Oksalsyrebehandling Oksalsyre er en organisk syre som finnes naturlig i honning. Under forutsetning av at det ikke er honning i kubene ved behandling, øker behandlingen ikke syreinnholdet i honningen. Høstbehandling med oksalsyre bør inngå som en del av et behandlingskonsept mot varroamidd sammen med fjerning av droneyngel om våren, samt evt. en maursyrebehandling mellom sommer og lyngtrekk ved behov. Oksalsyre dreper ikke midd i forseglede celler. Bifolket MÅ derfor være yngelfritt under behandlingen. Selv små roser med yngel gir sterk reduksjon i behandlingseffekten! Kan man ikke vente lenger med oksalsyrebehandlingen må man fjerne de tavlene som inneholder yngel før man Oksalsyredrypping. Tegning: Preben Kristiansen. behandler. Tavlene med yngel kan eventuelt samles i egen kube som behandles når all yngelen er krøpet. Oksalsyrebehandling kan gjerne gjøres i november i de fleste landsdelene i Norge. Biene trenger ikke å fly ut etter behandlingen, men utetemperaturen bør være over 0 C. Utstyr som trengs: Krystaller av oksalsyredihydrat. Kjemisk formel: C 2 H 2 O 4-2H 2 O. Sukker. Vann. Syrefast beholder (glass e. l.). Nøyaktig vekt (hvis en ikke kjøper ferdig oppveid oksalsyre). Målebeger. Sprøyte. Syrefaste hansker. Beskyttelsesbriller. Åndedrettsvern (Filter P2) hvis en håndterer oksalsyrekrystaller. Tillaging av 3,2% oksalsyreløsning Ved fortynning av syrer: Husk alltid å helle syre i vann, ikke omvendt!! Oksalsyrekrystaller kjøpes på apoteket eller på Honningcentralen. Krystallene blandes med en sukkerløsning til 3,2 % oksalsyreløsning. Bland nøyaktig etter følgende oppskrift: Oksalsyre dihydrat: 7,5 gram. Sukker: 100 gram. Vann: 100 gram. Dette tilsvarer å blande 46 gram oksalsyrekrystaller i 1 liter ferdigblandet 1:1 sukkerløsning. Bruk lunken sukkerløsning, ikke varm! Oksalsyreløsningen har begrenset holdbarhet. Bruk aldri løsning som har vært lagret i flere måneder. 1 liter løsning rekker til behandling av ca 30 bifolk. Behandling av bifolk 1. Sjekk at bifolket er yngelfritt! 2. Bestem styrken på bifolket som antall tavler som dekkes helt av bier på begge sider. 3. Beregn 3,5 ml løsning per tavle dekket med bier på begge sider, og trekk dette opp i sprøyta Drypp løsningen sakte utover biene, slik at løsningen ikke bare renner igjennom kuben. Biene sprer effektivt løsningen i kuben. 5. Behandlingen skal kun gjennomføres én (1) gang på høsten. Sikkerhetsregler Bruk alltid syrefaste hansker, beskyttelsesbriller og åndedrettsvern ved håndtering av oksalsyrekrystaller! Dessuten anbefales det å ha rent vann tilgjengelig for å skylle bort evt. dråper på huden. I tillegg bør man ha en øyeskylleflaske tilgjengelig i tilfelle av syre i øyet. Er man uheldig med å få syre i øyet, skal man skylle i minst 15 minutter. Det krystalliserte oksalsyrepulveret kan virke harmløst, men er klassifisert som helseskadelig. Unngå kontakt med hud, øyne og pass på og ikke pust dette inn i lungene. Ved arbeid med oksalsyrekrystaller bør man derfor ikke arbeide utendørs slik at vinden kan virvle disse opp i luften. Syrefaste hansker og briller bør brukes ved drypping av oksalsyreløsning. Maursyrebehandling Maursyre er en organisk syre som finnes naturlig i honning. Under forutsetning av at det ikke er honning i kubene ved behandling, øker behandlingen ikke syreinnholdet i honningen. Maursyre dreper midd både på biene og i forseglede celler, og er derfor den eneste syrebehandling som er effektiv i yngelsesongen. Kort maursyrebehandling kan inngå som en del av et behandlingskonsept mot varroamidd i de tilfeller der middtrykket på sommeren er så stort at de kommende vinterbiene vil skades. Behandlingen av vanlige kuber bør da foregå mellom sommer- og lyngtrekk, etter høsting av sommerhonningen. Behandlingen kan også foretas etter høsting av honning om høsten og i forbindelse med innvintring istedenfor en oksalsyrebehandling. Behandlingen kan brukes på svermer og yngelfrie avleggere hele

52 Oksalsyredrypping er svært effektivt mot varroamidd. Foto: Trond Gjessing. BEKJEMPELSESMETODER Fjerning av droneyngel. Avleggere. Maursyre. Oksalsyre. Ulike metoder kombi - neres, og mer enn ett inngrep gjennomføres i sesongen. Middtrykket bestemmer hvilke tiltak som er nødvendige (undersøk naturlig nedfall i juni). Naturlig nedfall: 1 midd i daglig nedfall tilsvarer 120 levende midd i bifolket. TILLAGING AV 60% MAURSYRELØSNING Ved fortynning av syrer: Husk alltid å helle syre i vann, ikke omvendt! Bland 7 deler 85% maursyre i 3 deler vann. sesongen. Eventuell honning kan brukes til fôr dersom en må behandle uten at denne er høstet først. Middens kitinskall er mye tynnere enn bienes, og maursyredampen ødelegger dette, andre celler og åndedrettsorganet til midden. Ved riktig dosering skader ikke maursyredampen biene. Den eldste yngelen i et bifolk kan ta skade av en maursyrebehandling, men tapet er normalt ikke så stort at det har betydning for bifolket. Det kan imidlertid forekomme dronningtap, derfor er det en fordel å vente med dronningskifte til etter at behandlingen med maursyre er gjennomført. Det er særlig dronninger eldre enn 2 år som går ut. Det er hittil ikke konstatert at midd kan bli resistente overfor maursyre selv om dette har vært i bruk i over 25 år. Dette er heller ikke å forvente pga. at maursyre virker på midden på flere måter. Dersom en maur syrebe hand - ling gjen nom føres ved optimale forhold, kan den være 95% effektiv. Behand ling - ens effektivitet er imidlertid avhengig av flere forhold, særlig temperatur under behandlingen. Maursyredamp er tyngre enn luft, og biene venti - lasjon fordeler maur syren rundt i kuben. Utendørs - temeperaturen bør ligge mellom Droneyngelfjerning er effektiv varroabekjempelse grader. 52

53 Dette er den optimale temperatur for en behandling. I de tilfeller man må behandle i perioder hvor maksimumstemperaturen er høyere enn 25 grader, bør en behandle om kvelden når temperaturen er lavere. Maursyrebehandlingen kan gjen - nom føres ved bruk av såkalt fri maursyre (maursyre som sprøytes på et sugende materiale) eller ved å anvende ulike typer fordampere som f.eks. krämerplater, nassenheiderfordamper eller apideafordamper. Dersom fordampere benyttes, må en lese bruksanvisningen på disse. Ved bruk av fri maursyre kan man bruke 85% maursyre og dette gir en større sjokkeffekt enn 60%, men dette kan også føre til større skader på bifolket. Dersom en bruker 85%, skal en anvende mindre mengder. 1,5 ml 85% maursyre tilsvarer 2 ml 60%. Man kan bruke fri maursyre nedenifra ved å plassere det sugende materialet i en skuff eller et plastinnskudd på bunnen av bikuben, alternativt ovenifra ved å plassere det sugende materialet på bærelistene på tavlene. La gjerne det sugende materialet dekke hele toppen av kassen, slik at ikke biene flyr opp når maursyren sprøytes på, hvis en ikke bruker duker som en har dynket på forhånd. Bunnplaten i nettingbunnbrett bør være i kuben under behandling, ellers vil ikke effekten være god nok. Dersom biene ruser ut under behandling, bør en avbryte behandlingen. Da kan en redusere doseringen, eller vente til et senere tidspunkt når det er kjøligere. Ha gjerne i et innskuddsbrett, eller rengjør varroaskuffen på bunnbrettet før behandling for å kunne sjekke hvor mange midd som faller ned. Husk at i og med at maursyre dreper midd inne i forseglede celler, vil døde midd kunne ramle ned opp til 12 dager etter behandling. Det er anbefalt at en ikke fôrer og bruker maursyre samtidig, men foretar dette adskilt for å ikke få for høyt maursyreinnhold i fôret. Sikkerhetsregler Bruk alltid syrefaste hansker, beskyttelsesbriller og eventuelt åndedrettsvern ved håndtering av maursyre. Dessuten anbefales det å ha rent vann tilgjengelig for å skylle bort evt. dråper på huden. I tillegg bør man ha en øyeskylleflaske tilgjengelig i tilfelle av syre i øyet. Er man uheldig med å få syre i øyet, skal man skylle i minst 15 minutter. Ved arbeid med maursyre, sørg da for god utlufting evt. arbeid utendørs. Maursyre oppbevares utilgjengelig for barn. Utstyr som trengs ved bruk av fri maursyre: 60% maursyre (evt. 85%). Duk av sugende materiale (sjekk at det sugende materialet er i stand til å inneholde all maursyren). Sprøyte. Plastbrett (hvis en vil gjøre det sugende materialet ferdig til bruk). Diagnosebrett / varroaskuff (for å sjekke nedfallet ved behandling). Syrefaste hansker. Beskyttelsesbriller. Evt. åndedrettsvern (Filter P2). Behandling av bifolk 1. Sjekk at temperaturen er C, og at den ikke forventes å overstige 25 C de neste seks timene. 2. Legg et diagnosebrett på bunnbrettet eller rengjør varroa - skuffen. 3. Legg en duk av sugende materiale på et plastbrett (evt. rett på bærelistene på kuben). 4. Fyll på maursyre med en sprøyte. 4. a. Provosert nedfallsprøve: Bruk 1,5 ml 60% (eller 1,0 ml 85%) maursyre pr ramme. 4.b. Kort sommerbehandling mel - lom sommertrekk og lyngtrekk: Bruk 2 ml 60% (eller 1,5 ml. 85%) maursyre pr ramme. Kubene skal stå på maks to kasser under behandlingen. En behandling. 4.c. Høstbehandling: Bruk 2 ml. 60% (eller 1.5 ml 85%) maur - 53 syre pr. ramme. Behandlingen gjentas daglig 4 dager i strekk. 5. Legg duken på toppen av tavlelistene (løft den ut av plastbrettet) hvis ikke dette er gjort før maursyren er påført. Bruk dekkbrett dager etter ferdig behandling kan duken tas bort og nedfallet undersøkes. Undersøk gjerne nedfallet igjen 12 dager etter at all den yngel som var til stede under behandling er krøpet og alle død varroamidd fra yngelen har falt ned. Ved lave temperaturer og liten fordampning, eller mer enn 300 midd i nedfall under behandlingen, bør bifolkene etterbehandles med oksalsyre samme høst. En høstbehandling med maursyre kan inngå som en del av et bekjempelseskonsept (istedenfor oksalsyredrypping) mot varroamidd, sammen med blant annet fjerning av forseglet droneyngel om våren. Spredning og forebyggende arbeid Med bakgrunn i at orienteringsevnen svekkes og trekkbiene ikke finner veien hjem ved et varroaangrep, kan de gå inn i andre kuber. Videre vil røving spre varroa på samme måte som flytting av kuber ved kjøp og salg og vandring, samt sverming. Varroamidden kan leve noen dager utenfor bifolket, og som følge av dette og i henhold til Forskrift om birøkt, skal brukt kubemateriell som ikke huser bifolk og som skal flyttes eller omsettes være rengjort og ikke ha huset levende bier de siste 10 dager før flytting eller omsetning. Ellers er det viktigste forebyggende arbeide at alle birøktere holder kontroll med middetrykket i bifolkene sine. Dersom alle birøktere gjør det de skal i dette arbeidet, vil en i stor grad slippe overraskelser med reinvasjon av midd med dertil påfølgende store problemer. Les mer om problemer med midd under kapittelet om virus og om CCD.

54 Virus Tydelig tegn på virus derfomerte vinger. Foto: Preben Kristiansen. Mange av de skader som opptrer som følge av varroa kan tilskrives virussykdommer. Varroamidden fungerer ofte som vektor for ulike virus. Det vil si at den opptrer som bærer av virus, og overfører denne fra bie til bie. Når en varroamidd suger blod (hemolymfe) fra en virusinfisert bie, får den med seg virus i spyttkjertlene som den så overfører til bier og larver når midden stikker hull for å suge mer blod. Når varroamidden suger hemolymfe fra biene, blir bienes immunforsvar svekket og parasitteringen av varroamidden på biene kan fungere som utløsende faktor for et sykdoms- 54

55 utbrudd der virussmitte allerede er tilstede. Den utløsende faktoren for et sykdomsutbrudd er at varroamidden stikker hull på bien eller yngelen. Også andre sykdommer som Nosema, som forstyrrer proteinbalansen i biene og dermed bienes immunforsvar, gjør dem også mer utsatt for virusinfeksjoner. Østerrikske undersøkelser har vist at det som regel ikke bare er ett virus tilsted hos et bifolk, men mellom to og fire samtidig. Årsak Det er påvist ca 20 forskjellige virus hos bier. I Norge ble CWV (Uklar ving- evirus) påvist i Ved en screening i Norge i 2009 hos 19 birøktere ble det etter å ha undersøkt for 6 ulike virus påvist 3. Det ble ikke funnet ABPV (Akutt Biparalyse Virus), SBV (Sekkyngel Virus) eller KBV (Kashmirsk Bi Virus), men påvist BQCV (Sort Dronningcelle Virus), DWV (Deformert Vinge Virus) og CBPV (Kronisk Biparalyse virus). I en dansk undersøkelse som ble gjennomført i 2006 ble alle de 6 virusene påvist. SBV var det mest utbredte mens bare ett tilfelle av KBV ble funnet i Danmark. I forhold til den danske undersøkelsen har vi en høyere forekomst av BQCV og CBPV. Sykdomsbilde Påvisning Sykdomsbildet hos biene er forskjellig fra virus til virus. Det er vanskelig å påvise virus som følge av kliniske undersøkelser selv om noen virus har karakteristiske kjennetegn. Imidlertid kan disse sykdomstegnene skyldes andre sykdommer. Den sikreste måten å påvise virus på er ved å ekstrahere RNA fra innsendte prøver og lage cdna og bruke cdna i forskjellige PCR (Polymerase Chain Reaction). Deretter kjører man dette i en gel som separerer DNA og ut i fra dette finne de ulike virusene. ABPV eller APV, som det ofte forkortes, (Akut Biparalyse Virus) ble opprinnelig regnet å være et laboratoriefenomen. ABPV er i seg selv uten symptomer, og er ikke dødelig. Det skal adskillige millioner viruspartikler for å utløse sykdommen dersom larven tar dette inn oralt (gjennom føden) og ellers er uskadd. Det var først når man injiserte viruset i bier og larver at alvorlige skader oppstod. Denne injiseringen som skjer ved å stikke hull på biene eller larven, blir tilsvarende som når varroamidden biter hull for å suge hemolymfe. Når ABPV overføres via varromiddens bitt til bienes hemolymfe skjer det en oppformering av viruset. Viruset transporteres så til biens hjerne, fettlegeme og forsaftkjertler. Via forsaftkjertelene overføres så viruset 55 til larvene, og når en varroamidd biter hull i larven bryter sykdommen ut. ABPV fører til dårlig pleie av yngelen og dårlig utrensning og renhold av cellene med dertil oppblomstring av andre sykdommer som f.eks. kalkyngel. En følge av dette blir et hullet yngelleie der en også kan se død eller slapp yngel. ABPV reduserer tiden som husbier, og biene blir raskere trekkbier. Orienteringssansen svekkes, og feilflyvning skjer hyppigere med dertil påfølgende spredning av viruset. Levealderen til biene reduseres, og med bakgrunn i at fettlegemet påvirkes vil vinteroverlevelsesevnen bli dårligere. IABPV eller IAPV, som det ofte forkortes, (Israel Akut Biparalyse Virus) ble først påvist i Israel i Symptomene hos bier som er syke av IABPV er sitrende vinger, de blir paralyserte og dør utenfor kuben. Det er mistanke om at IABPV kan være en av årsakene til CCD. SBV (Sekkyngel Virus) er årsaken til sekkyngel. Viruset spres via forsaften til de unge larvene. Det er sjeldent sykdommen forårsaker store skader pga. at den som regel ikke angriper så stor del av yngelen. Sykdommen kan dukke opp og forsvinne igjen i løpet av sesongen, og derfor vil en ofte ikke oppdage sykdommen. Sekkyngel kan imidlertid være en følgesykdom etter varroa, og man kan forvente større problemer dersom ikke denne holdes i sjakk. Det som skjer er at yngelen dør under det første hudskiftet i strekklarvestadiet. Sannsynligvis skader viruset hjernen og nervebaner, slik at larven ikke kan fullføre hudskiftet. Mellom larve- og puppehuden danner det seg bakfra en klar til lett brunlig væske. Larveskinnet løsner fra den underliggende larvehuden. Det er dette som gir puppen det sekkeformete utseendet. Hvis larven holdes i en pinsett henger den som en sekk. Larvens farge blir mørkere bakover. Etter som huden løser seg opp, knekker biens hode framover og gir det klassiske bildet av sekkyngel med

56 Her er det noe galt med få bier og lite yngel! Foto: Preben Kristiansen. pupper som har løftet hodet i cellene. Puppen blir så til en brunlig og sausaktig masse som kan ligne på lukket yngelråte. Til sist tørker dette inn, og legger seg som en skorpe i bunnen av cellen. Voksne bier har ingen synlige tegn på sykdommen, bortsett i fra at de ikke samler pollen og at livslengden blir kortere. KBV (Kashmir Bi Virus) ble først funnet hos voksne Apis cerana i Kashmir, men senere hos Apis mellifera i Australia og Tyskland. Undersøkelser har vist at KBV er det mest virulente virus av alle de virus vi kjenner til hos bier. KBV er nært beslektet med ABPV (Akutt Biparalyse Virus). KBV kan finnes hos bier uten å skade disse. Det er først når det er til stede sammen med varroa at sykdommen bryter ut, på grunn av at viruset da blir injisert i blodet når varroa biter hull for å suge hemolymfe. KBV sammen med nosema kan også aktivere oppformering av viruset. Både larver og voksne bier kan angripes av KBV. Det er vanskelig å stille diagnose på sykdommen ut i fra kliniske symptomer pga. at disse ligner mye på andre bisykdommer. Larver som har KBV ser væskeholdige og skinnende ut og kan ligne på sekkyngel, men larvene dør før de blir strekklarver og derfor før cellene blir forseglet. Voksne bier med KBV kravler foran flyhullet og bifolket kan dø relativt raskt. BQCV (Sort Dronningcelle Virus) opptrer ikke sammen med varroa, men sammen med nosema. Som navnet sier angriper viruset først og fremst dronninglarver. 56

57 DWV (Deformert Vinge Virus) er i likhet med ABPV dødelig for bier i kombinasjon med varroa. DWV angriper voksne bier og forseglet yngel og overføres ved middens biting. DWV kan finnes i bifolk uten at det gir sykdom dersom varroamidd ikke er tilstede. Sykdom som følge av DWV forekommer raskere og hyppigere enn f.eks. ABPV. Sykdommen synes ved at biene får uutviklede og deformerte vinger. Man har funnet at 82% av biene fikk deformerte vinger dersom den var parasittert med en varroamidd som tidligere hadde parasittert en bie med deformerte vinger. Det er også en sammenheng mellom antall midd pr celle og antall bier med deformerte vinger. Dersom det er mye midd og DWV i et bifolk, smitter dette fort til hele bigården. CBPV (Kronisk Biparalyse virus) (Sortfargingssyke) gir bier som er hårløse og derved ser sorte ut. Bakkroppen er oppsvulmet. Sykdommen bryter oftest ut på våren og sommeren. Sykdommen svekker biene og redusere livslengden deres, og kan føre til at bifolket dør hvis det blir for svakt. CWV (Uklar vinge virus) er forholdsvis alminnelig hos bier, og angriper bare yngelen i forbindelse med varroaangrep. CWV er et luftbårent virus. Det spres derfor fra bie til bie via luften. Dette gjør at viruset særlig gir problemer i veldig sterke bifolk. Infiserte bier vil hurtig dø, noe som fører til at bifolket etter hvert dør ut. Ved kraftig infeksjon kan bienes vinger bli mindre gjennomsiktige, som følge av at viruset danner en krystallinsk masse. Bekjempelse Det eksisterer for tiden ingen bekjempelsesmetode eller midler mot virussykdommer. Den eneste måten er å holde antall midd nede på et så lavt nivå som mulig, og ellers holde bifolkene sunne og friske. Det arbeides imidlertid med å utvikle en vaksine som gis via fôret mot noen av de alvorligste bivirusene. En vaksine mot IABPV er under utprøving i Spredning og forebyggende arbeid For å hindre spredning og for å forebygge utbrudd av virus, gjelder generelle hygieniske tiltak og generelle tiltak for å hindre spredning (se eget kapittel om dette). For mange av virusene vil et lavt varroamiddetrykk forebygge utbrudd av sykdommer. CCD De siste årene har det vært stor bidød i verden og det er stor aktivitet for å finne fram til årsaken til denne bidøden. Det store spørsmålet er om det er en epidemi på gang eller om det er dårlig birøkt som er årsaken, eller evt. en kombinasjon av dette. Noe av 57 denne bidøden har fått navnet CCD (Colony Collapse Disorder), mens vanlig vinterdødelighet ikke skal betegnes som CCD. Et bifolk som har kollapset av CCD har følgende symptomer: Det er ingen (eller svært få) arbeidsbier til stede. Det er ingen (eller svært få) døde bier i eller like i nærheten av kuben. Det er områder med forseglet yngel til stede. Det er både honning (eller sukker) og pollen i tavlene og dette blir ikke umiddelbart røvet av andre bifolk. Før bifolket kollapser vil følgende symptomer vise seg: For få arbeidere til stede for å ta vare på yngelen i bifolket. De arbeidsbiene som er til stede er unge. Dronninga er til stede. Biene tar ikke fôr. CCD viser seg til alle tider av året. Det er sannsynlig at noe vinterdødelighet også går inn under betegnelsen CCD, men denne form for bidød skjer altså også i sommerhalvåret. Det har vært mange spekulasjoner om hva som forårsaker CCD. Det har vært nevnt mobiltelefonstråling, pesticidbruk i landbruket, dårlig næringsgrunnlag, stress hos biene m.v. CCD kan skyldes noen av disse forholdene, og kanskje en kombinasjon av noen av disse forholdene, men det mest nærliggende er å mistenke at dette har med virus og gjøre i kombinasjon med en eller flere andre sykdommer eller parasitter. I undersøkelser av CCD-bifolk ser en at det er flere virus til stede samtidig. Virus og varroa er en kombinasjon som sannsynligvis kan utløse CCD dersom det er nok midd i et bifolk.

58 TRAKÉMIDD Acarapis woodi Trakémidd (C-sykdom) Acarapis woodi Svært liten midd (0,143-0,174 mm lang). Lever og reproduserer seg i bienes luftrør (trakéer). Angriper hovedsakelig unge bier. Biter hull i trakéene, lever av hemolymfe. Gir arrdannelse, tiltetting av trakeene og hemolymfetap. Bifolk med mer enn 30% angrepne bier har redusert mulighet til å overvintre. SYMPTOMER Ingen symptomer som er ensbetydende med trakémidd! Økt vinterdødelighet. Dårlig vårutvikling. Kravlende bier med strittende, sitrende vinger. DIAGNOSTISERING For sertifisering i buffer - sonen er det krav om d iagnostisering ved NVH Avhengig av laboratorie - analyse. Spørreundersøkelser har vist at trakémidd ikke er et problem for birøkten i Sogn og Fjordane. BEKJEMPELSE Maursyre (brukes som for varroa). Krystallisk menthol (lite aktuellt i Norge). Extender patties av vegetabilsk olje og sukker. Trakémidd er en parasitt som lever på voksne bier. Betydningen av sjukdommen er omdiskutert. Mens man i mange land i Europa ikke betrakter trakémidd som en trussel mot birøkten, har sjukdommen forårsaket tap blant annet i Nord-Amerika. Trakémidd forekommer på alle kontinenter, unntatt Australia. I Europa er midden påvist i alle land, unntatt Sverige. Trakémidd ble første gang påvist i Sogn og Fjordane i I følge en spørreundersøkelse blant birøkterne i Sogn og Fjordane skaper trakémidd få problemer. Årsak Trakémidden (Acarapis woodi) er en mikroskopisk midd som lever og reproduserer seg i bienes åndedrettssystem (trakeer), spesielt i det fremre traképaret på brystet. Det er primært bier yngre enn 4 døgn som angripes. Eldre bier kan Trakemidd. Foto: Henrik Hansen. Trakemidd i trakeer. Foto: Henrik Hansen. 58 også angripes, spesielt i vinterklasen. Årsaken til forskjellene i mottakelighet mellom bier av ulik alder er foreløpig ikke kjent. Sykdomsbilde - Påvisning Parede hunnmidd trenger inn i biens fremre trakeer. Midden punkterer trakéveggen og livnærer seg blant annet på hemolymfe (blodvæske) som siver ut av såret. Hvor skadelig angrepet er, avhenger av antall midd i biens trakeer. Midden forårsaker mekaniske skader og fysiologiske forstyrrelser som følge av tilstopping av luftveiene, sår i trakéveggene og tap av blodvæske. Etter hvert som antallet midd øker vil trakeene, som normalt er melkehvite og gjennomsiktige, bli mørke av sårene som dannes når middene suger blodvæske. Mørke trakeer kan således være et symptom på trakémiddangrep. Det finnes ingen ytre symptomer som utelukkende betegner angrep av trakémidd. Bukløp, økt vinterdødelighet og dårlig vårutvikling av bifolkene kan skyldes trakémiddangrep, men kan også ha andre årsaker. Foran kuber med kraftig angrepne bifolk kan det kravle bier med sitrende vinger som stritter som en K. Årsaken til at biene har mistet flygeevnen antas å være at flygemusklene er skadet på grunn av for liten oksygentilgang. Symptomene er tydeligst om våren. Angrep av trakémidd forkorter levetiden til den enkelte bie. Dersom 20-30% av biene i et bifolk er angrepet, øker sannsynligheten betydelig for at bifolket dør ut i løpet av vinteren. I temperert klima utgjør økt vinterdødelighet kanskje det største problemet med trakémidden. I tillegg vil bifolk med dårlig vårutvikling og dårlig kondisjon gjennom sesongen, ha redusert evne til hon-

59 ningproduksjon. Svakt angrepne bifolk kan svekkes uten av birøkteren legger merke til at noe er galt. Trakémidd kan bare påvises ved laboratorieundersøkelse av døde bier. Undersøkelsen foretas ved å skjære en tynne skive av den fremre delen av bienes bryst, hvor det fremre traképaret med eventuelle trakémidder finnes. Skivene oppklares i en kaliumhydroksidoppløsning, og undersøkes deretter under et stereomikroskop (kraftig lupe). Oppklaringen i kaliumhydroksid gjør at muskulaturen i skivene blir mer eller mindre gjennomsiktig, slik at trakeene lettere kan sees. Hos friske bier er trakeene melkehvite og gjennomskinnelige. Hos bier med fremskredent angrep av trakémidd vil en kunne se mørke sår på trakeene. Eventuelle trakémidd og egg av trakémidd vil kunne sees gjennom trakéveggene. Bekjempelse Trakémidd er en meldepliktig C-sykdom. Birøktere som får mistanke om trakémiddangrep i bigården, må straks varsle nærmeste distriktsveterinær. Behandling mot trakémidd skjer normalt i privat regi. Maursyre er effektivt mot trakémidd, og behandlingen skjer på samme måte som mot varroamidd. Behandling med mentolkrystaller er et alternativ som blant annet brukes i USA. En slik behandling vil for øvrig kunne påvirke honningens lukt og smak. Såkalte extender patties (deig fremstilt av sukker og plantemargarin) vil trolig kunne brukes som et supplement på våren/forsommeren når det ikke er mulig å bruke andre bekjempelsesmidler. Et birøktteknisk inngrep som produksjon av middfrie avleggere vil også kunne brukes som supplerende bekjempelsesmetode. Spredning og forebyggende tiltak Midden er avhengig av direkte kontakt mellom bier for å foreta vertsskifte. Parede hunnmidd kan skifte Trakemidd kan også spres gjennom svermer. Foto: Trond Gjessing. vert, mens hannene forblir hele livet i de trakeene hvor de er født. Vertsskiftet skjer ved at midden forlater trakeen og kryper ut på spissen av et av biens hår. Der inntar den en spesiell angrepsposisjon og venter på nærkontakt med en annen bie. Når en annen bie kommer nær, griper parasitten tak i den nye vertens hår og søker seg etter hvert til det fremre traképaret. Midden kan ikke overleve utenfor levende bier i mer enn noen få timer. Den er helt avhengig av vertens mobilitet for å kunne spres mellom bifolk. Naturlig spredning av trakémidd kan skje ved røving, feilflyging og sverming. Vandrebirøkt og salg av dronninger kan føre til rask spredning over store avstander. For å unngå spredning av trakémidd er hele Sogn og Fjordane en egen sone, og det er ikke tillatt å føre bier ut fra fylket. Ved omsetning og flytting av bier fra en buffersone i kommunene rundt Sogn og Fjordane, er det stillet ekstra krav for å få sertifisert bigård. For å få sertifisert bigården i denne buffersonen, må birøkteren legge frem dokumentasjon på at en biprøve fra bigården er analysert for trakémidd med negativt resultat. (Sonen og buffersonen er pr 2009 og kan endres ved nye funn.) 59

60 Kalkyngel Ascospaera apis I bifolk med kalkyngel ser en ofte mumier på flybrettet eller foran kuben. Foto: Trond Gjessing. KALKYNGEL Ascospaera apis Sporedannende sopp som angriper larvene. Angrepene forverres i bifolk med dårlig kondisjon. Lave temperaturer gir gode vekstforhold. Sees som oftest høst og tidlig vår. Dårlig ventilerte kuber. Kuber i rask utvikling, der det er mer yngel enn bifolket klarer å holde varmt. SYMPTOMER Døde, kalkfargede, svulne larver fyller cellene. Larvene tørker inn og krymper til harde, hvite, grå eller svarte mumier som biene hiver ut. Mumier på bunnbrettet og utenfor kuben. FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE Bytt dronning. Skifte av voks. Sørg for at bifolkene har god styrke. Innskrenk plassen. Unngå å ha mange bifolk i samme bigård. Bytt bigård. Kalkyngel anses vanligvis ikke som noe stort problem i Norge, men har de senere år forekommet i større omfatning enn tidligere hos noen birøktere. Forøvrig varierer forekomsten av kalkyngel i noen grad uforklarlig fra år til år og plass til plass. Årsak Kalkyngel er en sykdom som angriper honningbienes larver. Den forårsakes av den sporedannende soppen Ascospaera apis. Lite bier og mye yngel er ideelt for utvikling av kalkyngel, og sykdommen er mest forekommende på våren og forsommeren når yngelproduksjonen er stor og bistyrken liten i forhold til yngelmengden. Soppsporene kommer via fôret ned i larvens tarm der de begynner å spire. Sopptrådene trenger ut fra tarmen gjennom tarmveggen og videre ut gjennom larvehuden. Larven blir overvokst av soppen, og den døde larven sveller ut til den fyller mesteparten av cellerommet. Soppens mycel gir larven en hvit og dunaktig overflate, og senere tørker den inn til en hard og kalklignende mumie. I en kalkyngelpuppe kan det være opp til 90 millioner sporer. A. apis er en særkjønnet sopp, hvilket betyr at det finnes to "kjønn" av soppen, som blir kalt (minus) henholdsvis + (pluss). Sporer fra begge "kjønnene" må være tilstede i samme larve for at fruktlegemer kan dannes. I de hvite mumiene er det bare den ene varianten av soppen, hvilket innebærer at det ikke skjer noen dannelse av fruktlegemer i disse. I de grå/svarte mumiene finnes det fruktlegemer med sporer. Larvene er mest mottagelige for infeksjon når de er tre til fire dager gamle, og spesielt utsatt er yngelen dersom den kjøles ned til ca 30 ºC i 60 noen timer i dagene rundt celleforsegling. Yngelen dør som regel etter at cellen er forseglet og larven har strukket seg. Ettersom soppen gror best ved temperaturer som ligger noen grader under den optimale temperaturen for yngel, så forekommer sykdommen oftest i ytterkanten av yngelklasen. Droneyngel befinner seg ofte i yngeltavlenes ytterkanter, og det er forklaringen på at droneyngel oftere er angrepet enn arbeideryngel. Sykdomsbilde - Påvisning Kalkyngel er sjelden dødelig for et bifolk, men den kan svekke bifolket kraftig og dermed lede til lavere honningutbytte og dårlig overvintring. Et svekket bifolk kan være mer mottakelig for kalkyngel, liksom et bifolk som er svekket av kalkyngel lettere kan bli angrepet av andre sykdommer. Kalkyngel er relativt enkelt å skjelne fra andre yngelsykdommer. Cellene med de mumifiserte larvene blir ofte avdekket av de voksne bier, som også lett kan ta dem bort. Yngeltavler med sykdommen har et uregelmessig utseende med mange Her ses både celler med perforerte cellelokk og celler der lokket helt har blitt fjernet av biene. Mumiene i cellen ses tydelig. Foto: Preben Kristiansen.

61 gjennombitte cellelokk. Syk yngel er først hvit, myk og muggaktig, og blir etter hvert hardt og kalkaktig. Selve mumiene kan enten være hvite eller grå/svarte. Mumiene kan lett ses i cellene, på bunnbrettet, på flybrettet eller foran kubene. Hvis mumiene tørker inn i de forseglete cellene kan har vist at forekomst av kalkyngel er vesentlig lavere i bifolk som hadde blitt etablert på byggevoks eller på utbygde tavler fra skattekassene, sammenliknet med bifolk som hadde blitt etablert på gamle yngeltavler. Tavlene i kuben bør derfor regelmessig byttes ut. Mange forskjellige midlers effekt mot kalkyngel har blitt undersøkt, så vel kjemiske stoffer som ulike stoffer fra planter (eteriske oljer), men det finnes ingen som har vist seg å være effektiv mot sykdommen. Noen stoffer (f. eks. tymol) kan stimulere biene til å rense ut cellene, men det helbreder ikke sykdommen. Det finnes således for øyeblikket ikke noen stoffer som er virksomme mot kalkyngel. Sykdommen skal altså behandles gjennom forebyggende hygieniske tiltak, stell og bier som er mindre mottakelige for den. Et eksempel på et alvorlig tilfelle av kalkyngel der hela bunnbrettet er dekket med kalkyngelmumier. På de grå/svarte mumienes overflate finnes fruktlegemer med sporer som biene kan spre så vel i bifolket som til andre bifolk. Foto: Trond Gjessing man høre en raslende lyd når man rister på tavlen. Mumiene kan forveksles med steinyngel, men steinyngelmumier er sterkt forankret til cellene og er derfor meget vanskelig å trekke ut av cellen. Kalkyngelmumier er derimot lette å trekke ut. Steinyngelmumier er gul-grønnlige i motsetning til det hvite eller grå-sorte hos kalkyngelmumier. Bekjempelse Om det bare handler om noen få celler der en ser symptomene, og hvis disse forsvinner når bifolkene er i god utvikling, trenger en ikke å gjøre noen tiltak, utover vanlig fornuftig stell. Ved alvorligere eller tilbakevendende tilfeller bør man foreta tiltak mot sykdommen. Tavler med mange kalkyngelmumier skal tas bort fra kuben, og best er det å brenne slike tavler for ikke å bringe smitten videre. Undersøkelser Plassen i kuber med bifolk som har kalkyngel skal innskrenkes, slik at biene kan dekke og dermed holde all yngel varm. En kan også forsterke bifolket med bier og yngel fra friske bifolk, og gi ekstra fôr hvis det er nødvendig. Sørg for at det er god ventilasjon i kuben, dvs. unngå at det blir høy luftfuktighet inne i kuben. Utvid ikke plassen i kuben mer enn nødvendig, og sørg for at biene fyller alle tavlene, slik at yngelen holdes varm. Det kan også være aktuelt å skifte bigård eller spavende på bakken foran kuben for å bli kvitt smitte som ligger der. Bytt ut dronningen med en ung dronning etter bifolk som er mindre mottakelige for kalkyngel, dvs. dronning fra bifolk der det ikke finnes kalkyngel. En bør ikke avle dronninger fra bifolk som viser symptomer på sykdommen, og naturligvis heller ikke anvende droner for paring fra slike bifolk. Spredning og forebyggende arbeid Sporer fra A. apis sies å kunne leve i minst 15 år. I pollen kan sporene overleve et år, og i honning kan de overleve i opp til 2 år. Spredning av de smittsomme sporene kan skje både med biene og med birøkteren. Biene sprer sporene i kuben når de renser ut kalkyngelmumiene og når de kommer i kontakt med mumier som ligger på bunnbrettet og flybrett. Imidlertid vil bifolk med gode utrenskningsegenskaper, spre sporene i mindre grad. Arbeidsbiene kan lukte kalkyngel gjennom forseglede celler. Dersom cellelokket gnages opp og mumiene renses ut før mumiene blir sorte og fylt med soppsporer, vil smittespredningen ikke være så stor. Spredning med biene mellom bifolk skjer gjennom feilflygning. Birøkteren sprer smitten ved å flytte tavler med kalkyngel mellom bifolk, eller ved å bruke redskap og verktøy som inneholder smitte. Sykdommen anses å være stressrelatert, og er vanligere i bifolk som er svekket av andre årsaker, f.eks. andre sykdommer eller feil forhold mellom voksne bier og yngel (for få bier i forhold til yngelmengden). Kalkyngel kan øke kraftig ved dårlige trekkforhold, fuktig vær og høy luftfuktighet i kuben. Bifolk med høy grad av innavl ser ut til å være mer utsatt for sykdommen. Dessuten finnes det genetisk betingete forskjeller i mottakeligheten for sykdommen. 61

62 Voksmøll Galleria mellonella Achroia grisella Det finnes to arter voksmøll, stor voksmøll (Galleria mellonella) og liten voksmøll (Achroia grisella). Den voksne store voksmøllen kan bli opp til 20 mm og den lille opp til 13 mm. Størrelsen for begge arters vedkommende varierer mye, blant annet avhengig av næringstilgangen i larvestadiet. De to kan også skilles fra hverandre ved at den lille voksmøllen er skinnende gråbrun og på forsiden av hodet har den en brunlig-orange flekk som den store voksmøllen ikke har. Fargen på den store voksmøllen er grålig-brun og den skinner ikke, men er derimot mer spettete. Voksmøll ser ut til å være et tilbakevendende problem for en del birøktere. Voksne møll tar ikke næring til seg, de kan leve fra tre til 30 dager, og normalt begynner hunnmøllen å legge egg fra fire til 10 dager etter de har klekt. I løpet av sin levetid legger voksmøllen normalt egg, men det finnes rapporter om voksmøll som har lagt opptil minst 1000 egg. Eggene blir lagt i revner og sprekker i kuben, i avfall på bunnbrettet og i tavlene (både i kuben og på tavlelageret). De måler ca 0,5 mm, er hvite-lyserøde og ligger i klynger med egg i hver klynge. Ved temperatur på ºC begynner eggene å klekke allerede tre til fem dager etter de har blitt lagt. Ved 18 ºC drøyer det opp til ca. 30 dager før de klekker. Larvene gnager ganger i vokstavlene der de tar til seg næring i form av pollen, kokonger, ekskrementer og rester av biyngel. De kan også gnage ganger slik at de skader yngel slik at den dør eller blir misdannet. De store voksmøllene dekker store flater av tavlene med et hvitgrått silkespinn. I dette spinnet er det ekskrementer som sorte klumper. Spinnet er seigt og gir voksmøll-larvene en viss beskyttelse mot biene. Den lille voksmøllen gnager ganger i midten av tavlene. Den store voksmøll-larven vokser fra en lengde på 1 mm til mer enn 23 mm. Utviklingstiden, som avhenger av temperatur og næringsforholdene, kan ta fra 28 dager til 6 måneder. Larvene klumper seg sammen og kan gjennom sitt stoffskifte utvikle veldig høy varme, i følge en undersøkelse opp til 25 ºC høyere enn omgivelsestemperaturen. Ved gunstig temperatur og næringsforhold kan en larve fordoble sin vekt hver dag de første 10 dagene, og kan allerede etter dager begynne å forpuppe seg. Før forpupningen gnager den store voksmøll-larven ofte en liten grop i rammeverket eller kassen. Puppestadiet varer 1-9 uker. Den tid det tar for voksmøll å utvikle seg fra egg til voksen er avhengig av temperaturen. Raskeste utvikling, ca fire uker, skjer ved ºC, og en kan dermed lett risikere å få angrep på tavlene samt en ny generasjon voksmøll allerede før en er ferdig med slyngingen. Kuldebehandling Samtlige utviklingsstadier av voksmøllen dør om de utsettes for minus 7 ºC i 4,5 time, minus 12 ºC i tre timer eller minus 15 ºC i 2 timer. Dersom en har en stor fryser eller tilgang til et fryserom kan tavlene således behandles der. Vær likevel oppmerksom på at det kan drøye mange timer før alle voksmøllene har blitt utsatt for den temperatur som trengs for å oppnå effektiv behandling. Et til to døgn pleier å rekke, men 62

63 om en har plassert mange tavler/kasser i fryserommet og de står veldig tett mot hverandre (både kasser og tavler isolerer bra) så kan det ta mye lengre tid. Det samme gjelder om et sterkt angrep allerede er i gang, ettersom en ansamling av mange larver utvikler mye varme. Dette er viktig å tenke på når man vil forebygge henholdsvis behandle tavler mot angrep av voksmøll. Kuldebehandling kan en også gjøre ved å sette tavlene ute i løpet av noen døgn ved lave temperaturer på vinteren. Tavler som har blitt kuldebehandlet kan oppbevares i flere måneder etter behandlingen uten å bli ødelagte, selv om temperaturen i lagerlokalen går over 10 ºC. En forutsetning er imidlertid at ny voksmøll ikke kan ta seg inn i kassene. Eddiksyre Damp av eddiksyre dreper voksne møll, egg og yngre larver. Derimot kan eldre larver og pupper overleve en behandling, noe som innebærer at en kan risikere at få problemer med voksmøll dersom behandling først settes i gang når et angrep er startet. En bør derfor begynne behandlingen så tidlig som mulig etter at slyngingen er avsluttet. Dette er også viktig å tenke på dersom behandling med eddiksyre skjer i et kaldt rom. Ved lave temperaturer skjer fordampningen nemlig langsomt, og effekten blir derfor dårligere. Behandling med eddiksyre bør ikke gjøres i lokaler der en også oppbevarer korrosjonsfølsomt materiale eller utstyr. Se hvordan en gjennomfører en eddiksyrebehandling av rammene på side 22. Oppbevar tavlene kaldt, tørt og luftig Voksmøllens egg kan ikke klekkes ved temperaturer under 9 ºC, og larvene kan ikke utvikle seg ved temperaturer under 15 ºC. Dette innebærer at en kan unngå skader på tavlene om de oppbevares ved temperaturer under 10 ºC. Hvis en plasserer kassene med de tavler som skal oppbevares på en pall slik at kald luft kan sirkulere mellom rammene, kan en unngå voksmøllangrep. Dersom rommet der tavlene oppbevares ikke er musesikkert, så kan en legge et dronninggitter over og under hver kassestabel. I tillegg må en naturligvis se til at nye voksne voksmøll ikke kan komme inn i kassene, slik at nye angrep begynner å utvikle seg når temperaturen på våren går over 10 ºC. Ved risiko for nye angrep eller dersom det drøyer lenge på våren/sommeren før tavlene på lageret kommer ut til bifolkene kan det bli nødvendig å gjenta behandling med eddiksyre. Avispapir Ved å legge avispapir mellom kassene på kasselageret vil en forsinke spredningen av voksmøll fra kasse til kasse. Spredning Voksmøllen flyr selv, og kan derfor selv gå inn i bifolk eller på lager. Ved å flytte rundt på tavler med påsittende egg, larver og/eller pupper mellom bifolk og bigårder, kan birøkteren medvirke til å spre voksmøll. Påvisning Som regel er voksmøll, voksmøll-larver og kokonger enkelt å få øye på. Når man banker på en tavle med Spor etter liten voksmøll. Foto: Roar Ree Kirkevold. Spor etter stor voksmøll. Foto: Preben Kristiansen. Voksmølllarver. Foto: Preben Kristiansen kubekniven, vil evt. larver prøve å rømme. Voksmøll skyr lys, og man kan derfor se dem fly mot mørke steder i bikuben eller på lageret. Larvene kan forveksles med larver til liten kubebille, men sistnevnte har utvekster langs kroppen og har tre par ben tett sittende ved hodet. Voksmøllarvens ganger i tavlene kan også forveksles med ganger fra liten kubebilles larver og av bilus. Imidlertid er voksmøll-larvens ganger forsynet med et spinn. 63

64 Andre sykdommer og skader i bifolket Sult Biene må ha tilgang til både karbohydrater (sukker eller honning) og protein (pollen eller pollenerstatning). Dersom biene ikke har eller får tilgang på karbohydrater vil bifolket dø. Typisk tegn på dette er at biene sitter døde i cellene med bakkroppen opp. Dersom biene mangler protein, vil arbeidsbiene ha en dårligere proteinballanse i kroppen og derfor ha kortere levetid. Mangel på proteinreserve i den enkelte bies kropp kan derfor føre til dårlig overvintring for bifolket og i verste fall at bifolket dør. Forkjølet yngel Når temperaturen i yngelleiet er for lavt, kan det hende at en del yngel dør. Dette fenomenet kalles forkjølet yngel. Årsaken til den lave temperaturen i yngelleiet kan være at det er for få bier i forhold til yngelmengden. Dette kan skje særlig om våren med god yngelutvikling, vinterbier som dør og at det kommer en kuldeperiode. Det kan også skje dersom birøkteren splitter yngelleiet ved å sette tomtavler mellom tavler med yngel. Forkjølet yngel kan også forekomme som følge av en sprøyteskade der husbiene blir borte i tillegg til trekkbiene. De døde larvene fins som regel i uforseglede celler og særlig i ytterkanten av yngelleiet. Larvene blir helt eller delvis svarte, og tørker etter hvert inn til mørke skorper. Skorpene fjernes lett av biene. Sult. Biene sitter døde i cellene. Foto: Trond Gjessing. Pukkelyngel. Foto: Preben Kristiansen. Museskader 64

65 Forkjølet yngel. Foto: Henrik Hansen. Bukløp Når biene skiter i kuben, sier vi at de har bukløp. Årsaken til at de gjør det kan være mye nosema, men kan også være fôr med høyt innhold av ufordøyelige stoffer. F.eks. vil innvintring på lynghonning eller honningdogg kunne gi bukløp i løpet av vinteren. For å unngå bukløp må man passe på å innvintre på mest mulig rent vinterfôr og ha bier uten nosema. Pukkelyngel Pukkelyngel er ikke en sykdom, men er når droner utvikles i arbeiderceller. Årsaken til dette kan være at dronninga ikke har (mer) sæd og legger derfor ubefruktede egg i arbeiderceller. Når et bifolk er dronningløst over en tid, vil arbeiderne begynne å legge egg. Disse eggene er også ubefruktede, og vil utvikle seg til droner og pukkelyngel i og med at eggene legges i arbeiderceller. For å skille mellom om det er en dronning eller arbeidere som legger egg, kan man se om det er ett eller flere egg i hver celle. Er det ett egg er det en dronning, men er det flere egg i en celle (og disse ofte ikke er sentrert i bunnen av cellen) er det arbeidere som legger egg. Pollenmugg Pollenmugg forårsakes av soppen Bettsia alvei, som er i nær slekt med kalkyngelsoppen (Ascosphaera apis). B. alvei angriper ikke yngel, bare pollen, og den begynner først å vokse ved temperaturer under +20 C. Det er derfor en normalt bare ser pollenmugg i tavler med pollen om vinteren og tidlig på våren. Pollenmugg er vanligvis ikke noe alvorlig problem. Men hvis pollentavlene er sterkt angrepne, bør de tas ut av kubene og smeltes. Det samme gjøres ved angrep i tavlelageret. God ventilasjon i kubene vil forebygge angrep av pollenmugg. Gjærsopp Honning kan begynne å gjære dersom den har et for høyt vanninnhold. For at honning skal gjære må det være et visst antall gjærsopp tilstede og vannprosenten i honningen må være over 19% (ved 17% kan ikke soppen formere seg). Mest gjæring får en ved temperaturer mellom 13 og 18ºC. Gjæring i tavlene sees ved at voksforseglingen blir fuktig og en kan se bobler i honningen. Gjæring i tavlene i kuben kan forekomme, og vil gi en gjærlukt i kuben. Skader av dyr Bikuber kan bli skadet av ulike dyr som f.eks. mus, spissmus, grevling og bjørn. I stor grad kan birøkteren forebygge slike skader selv om dette ikke alltid er praktisk mulig eller rasjonelt ut i fra en risikovurdering. Dersom man får skader av bjørn på bifolk/bikuber, skal dette umiddelbart meldes til Statens naturoppsyn i kommunen der skaden har skjedd (se Gjæring i honningtavle. Foto: Roar Ree Kirkevold. Bukløp. Foto: Roar Ree Kirkevold. Pollenmidd. Foto: Roar Ree Kirkevold. 65

66 Sprøyteskader Her er det mistanke om sprøyteskade. Foto: Roar Ree Kirkevold. sprøyteskader på biene. Dette gjelder også dersom skaden oppdages først en del dager etter at skaden har skjedd. Godkjente plantevernmidler som er utstyrt med et biemerke, er forbudt å bruke på eller over blomstrende vegetasjon. Er preparatet merket med både en bie og en sol, er det forbudt å bruke preparatet på eller over blomstrende vegetasjon i den delen av døgnet som pollinerende insekter er ute og flyr (klokken normaltid eller kl hvis temperaturen ikke overstiger 10 ºC). Husk at det er vedkommende som har spredd plantevernmidlet som har erstatningsansvaret ved ulovlig eller uaktsom bruk. SPRØYTESKADER Ved mistanke om sprøyteskader - kontakt Mattilsynet. Representant herfra skal være med å ta prøver av de døde biene. Ca. 50 bier sendes i en tett eske/flaske/boks til Bioforsk Plantehelse, Fagseksjon Pesticidkjemi (tlf: ). Får man mistanke om sprøyteskader på biene (ofte ved at man finner mange døde bier foran flyhullet til kuben), skal man kontakte Mattilsynets distriktskontor i området hvor kuben(e) står plassert. En representant herfra skal være med å ta prøver av de døde biene. Ca. 50 bier sendes i en tett eske/flaske/boks til: Bioforsk Plantehelse - Pesticidkjemi, Høyskoleveien 7, 1432 Ås (tlf: 03246). Sendes ikke biene umiddelbart, bør de oppbevares i en fryseboks til de blir sendt. Det er relativt lett å påvise 66 Frastøtende virkning av plantevernmidler på bier Ulike plantevernmidler har forskjellig virkning på honningbier. Noen preparater har en sterkt frastøtende virkning, andre er moderat frastøtende eller nøytrale. Det finnes også preparater som er moderat tiltrekkende på honningbier. En del av de frastøtende preparatene er ikke forbudt å bruke i åpen blomst. Dyrkeren bør likevel i størst mulig grad velge preparater som ikke er frastøtende på honningbiene. Preparater med frastøtende virkning kan føre til at honningbiene foretrekker andre nektar- og pollenkilder dersom disse finnes i nærheten. Resultatet kan bli mangelfull pollinering på tross av rikelig med bier i området. Lurer man på hvilke sprøytemidler som brukes til sprøyting av ulike planter og om de er giftige for bier eller ikke kan dette sjekkes på Plantevernguiden

67 Utgitt av Norges Birøkterlag

68 Vi har det du trenger til å forebygge og bekjempe sykdommer på bier Layout: