RAPPORT. Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 og SINTEF Helse. Per Bernhard Pedersen, Trond Hatling og Johan Håkon Bjørngaard

Transkript

1 STF78 A RAPPORT Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 og 2003 Per Bernhard Pedersen, Trond Hatling og Johan Håkon Bjørngaard SINTEF Helse Desember 2004

2 TITTEL SINTEF RAPPORT SINTEF Helse Postadresse: Pb 124, Blindern, 0314 Oslo/ 7465 Trondheim Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 og 2003 Telefon: (Oslo) (Trondheim) Telefaks: (Oslo) (Trondheim) FORFATTER(E) Per Bernhard Pedersen, Trond Hatling og Johan Håkon Bjørngaard OPPDRAGSGIVER(E) Norges forskningsråd RAPPORTNR. GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF. STF78 A Åpen /V50 GRADER. DENNE SIDE ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG Åpen inkl bilag ELEKTRONISK ARKIVKODE PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) VERIFISERT AV (NAVN, SIGN.) I:PH\prosjekt\785208\tvang\tvangsmidler\2003 Johan Håkon Bjørngaard ARKIVKODE DATO GODKJENT AV (NAVN, STILLING, SIGN.) E for Torleif Ruud: Jorid Kalseth SAMMENDRAG I februar 2004 ble alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevern for voksne bedt om å gi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i I denne rapporten presenteres resultatene fra denne undersøkelsen. Rapporten redegjør i tillegg for utviklingen fra 2001 til Målt som antall ganger og antall timer er den samlede tvangsmiddelbruken redusert fra 2001 til Antall ganger mekaniske tvangsmidler og skjerming har vært benyttet har økt, mens det har vært en nedgang i antall ganger man har brukt kortidsvirkende medikamenter og isolasjon. Det har også vært en nedgang i antall timer mekaniske tvangsmidler og isolasjon ble benyttet. Flere pasienter ble utsatt for mekaniske tvangsmidler, isolering eller skjerming over 48 timer i 2003 enn 2001, mens antallet pasienter utsatt for kortidsvirkende medikamenter var stabilt. Totalt sett har derfor flere pasienter blitt utsatt for ett eller flere tvangsmidler i 2003 enn i Den samlede tvangsmiddelbruken er høyest ved akuttavdelinger, både når det gjelder antall ganger, timer og pasienter. Sterkavdelingene har den nest høyeste bruken for alle tre forholdene. Denne rangeringen holder seg også om en ser det i forhold til belegg, med unntak av for antall ganger, hvor sterkavdelingene har et noe høyere tall enn akuttavdelingene. STIKKORD NORSK ENGELSK GRUPPE 1 Helse Health GRUPPE 2 Psykisk helsevern Mental health EGENVALGTE Tvangsmidler Coercive measures Statistikk Statistics 1

3

4 Forord Denne rapporten er den andre av fire om bruk av tvangsmidler gjennom Opptrappingsplanen. Prosjektet inngår som en av tre komponenter i et større prosjekt ved SINTEF Helse om utviklingen i bruk av tvang i psykisk helsevern. Prosjektet er en del av Norges forskningsråds evaluering av Opptrappingsplanen (St. prp ). 1

5

6 Innholdsfortegnelse Forord...1 Innholdsfortegnelse Innledning Problemstillinger i delprosjekt om bruk av tvangsmidler Lovgrunnlag og definisjoner Hva var utfordringene fra forrige rapport? Sentrale resultat i årets rapport Utfordringer videre Metode og materiale Metode Materiale Datagrunnlaget Variabler Analyse...18 Vedlegg en detaljert beskrivelse av funnene Tvangsmiddelbruk i 2001 og Mekaniske tvangsmidler Sammenligning mellom sykehus Oppsummering mekaniske tvangsmidler Korttidsvirkende legemidler Sammenligning mellom sykehus

7 6.2.2 Oppsummering korttidsvirkende legemidler Isolering Sammenligning mellom sykehus Oppsummering isolering Skjerming over 48 timer (etter vedtak) Sammenligning mellom sykehus Oppsummering skjerming over 48 timer (etter vedtak) Samlet tvangsmiddelbruk...43 Litteratur Vedlegg Skjema for bruk av tvangsmidler i

8 Tabelloversikt Tabell 6.1 Tabell 6.2 Tabell 6.3 Tabell 6.4 Tabell 6.5 Tabell 6.6 Tabell 6.7 Tabell 6.8 Tabell 6.9 Tabell 6.10 Tabell 6.11 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjonstype og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Bruk av mekaniske tvangsmidler etter avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Bruk av mekaniske tvangsmidler etter avdelingstype. Rater for antall ganger, timer og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Bruk av mekaniske tvangsmidler etter kjønn og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Bruk av mekaniske tvangsmidler per pasient og år. Antall ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og Bruk av korttidsvirkende legemidler etter institusjonstype og år. Antall ganger og pasienter og Bruk av korttidsvirkende legemidler etter avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Bruk av korttidsvirkende legemidler etter avdelingstype. Rater for antall ganger og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Bruk av korttidsvirkende legemidler etter pasientenes kjønn og år. Antall ganger og pasienter. Alle institusjoner og Bruk av korttidsvirkende legemidler per pasient og år. Antall ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og Bruk av isolering etter institusjonstype og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner* og Tabell 6.12 Bruk av isolering etter avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Tabell 6.13 Tabell 6.14 Tabell 6.15 Bruk av isolering etter avdelingstype. Rater for antall ganger, timer og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Bruk av isolering etter pasientenes kjønn og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle voksenpsykiatriske institusjoner og Bruk av isolering per pasient og år. Antall ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og

9 Tabell 6.16 Tabell 6.17 Tabell 6.18 Tabell 6.19 Tabell 6.20 Tabell 6.21 Tabell 6.22 Tabell 6.23 Vedtak om skjerming over 48 timer etter institusjonstype og år. Antall ganger og pasienter og Vedtak om skjerming over 48 timer etter avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Vedtak om skjerming over 48 timer etter avdelingstype. Rater for antall ganger og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Vedtak om skjerming over 48 timer etter pasientenes kjønn og år. Antall ganger og pasienter. Alle institusjoner og Vedtak om bruk av skjerming over 48 timer per pasient og år. Antall ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og Samlet bruk av tvangsmidler samt skjerming over 48 timer etter institusjonstype og år. Antall ganger (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler, isolering og skjerming over 48 timer) og timer (mekaniske tvangsmidler og isolasjon). Alle institusjoner og Samlet bruk av tvangsmidler samt skjerming over 48 timer etter avdelingstype. Antall ganger (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler, isolering og skjerming over 48 timer) og timer (mekaniske tvangsmidler og isolasjon). Antall og prosent. Sykehusavdelinger Samlet bruk av tvangsmidler samt skjerming over 48 timer etter avdelingstype. Rater for antall ganger (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler, isolering og skjerming over 48 timer) og timer (mekaniske tvangsmidler og isolasjon) per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger

10 Figuroversikt Figur 6.1 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter kjønn og år. Prosentvis fordeling av antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Figur 6.2 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Figur 6.3 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon og år. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Figur 6.4 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon. Antall timer per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Figur 6.5 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon og år. Antall timer per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Figur 6.6 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter pasientens kjønn og år. Prosentvis fordeling av antall ganger og pasienter og Figur 6.7 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter institusjon. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Figur 6.8 Figur 6.9 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter institusjon og år. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Bruk av isolering etter kjønn og år. Prosentvis fordeling av antall ganger, timer og pasienter og Figur 6.10 Bruk av isolering etter institusjon og år. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus 2001 og Figur 6.11 Figur 6.12 Bruk av isolering etter institusjon og år. Antall timer per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Vedtak om skjerming over 48 timer. Prosentvis fordeling av antall vedtak og pasienter etter kjønn og år og Figur 6.13 Vedtak om skjerming over 48 timer etter institusjon. Antall vedtak per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Figur 6.14 Figur 6.15 Figur 6.16 Figur 6.17 Vedtak om skjerming over 48 timer etter institusjon og år. Antall vedtak per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Antall ganger tvangsmidler samt skjerming over 48 timer ble benyttet. Etter tvangsmiddel. Alle institusjoner 2001 og Antall timer mekaniske tvangsmidler og isolering ble benyttet. Etter tvangsmiddel. Alle institusjoner 2001 og Antall pasienter utsatt for tvangsmidler eller skjerming over 48 timer. Etter tvangsmiddel. Alle institusjoner 2001 og

11 Figur 6.18 Samlet tvangsmiddelbruk samt skjerming over 48 timer. Antall ganger, timer (mekaniske tvangsmidler og isolasjon) og pasienter etter tvangsmiddel, samt antall pasienter totalt. Alle institusjoner 2001 og

12 1 Innledning 1.1 Problemstillinger i delprosjekt om bruk av tvangsmidler Hovedmålet i forbindelse med kartleggingen av tvangsmiddelbruk er å finne i hvilken grad Opptrappingsplanens ulike virkemidler bidrar til å redusere bruken av tvangsmidler i norsk psykisk helsevern. Ettersom Opptrappingsplanen ikke angir noen spesielle virkemidler for å redusere bruken av tvang, vil endringer i tvangsmiddelbruk vurderes i forhold til generelle virkemidler som økte ressurser, økt kompetanse og utbygging av DPS er. For dette delprosjektet som helhet er dette operasjonalisert i to delproblemstillinger: En helhetlig kartlegging av utviklingen i bruk av tvangsmidler (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler og isolering) samt bruk av skjerming gjennom Opptrappingsplanperioden. En analyse av forhold som kan forklare institusjons- og avdelingsforskjeller i bruk av tvangsmidler, både type og omfang. I tråd med prosjektbeskrivelsen vil framstillingen i denne delrapporten konsentreres om omfanget av tvangsmiddelbruk i 2003, og utviklingen fra 2001, i samtlige institusjoner innen psykisk helsevern. Den vil gi svar på følgende spørsmål (herunder inkludert bruk av skjerming): Hvor mange pasienter ble utsatt for tvangsmidler i 2003? Er det kjønnsforskjeller med hensyn til type tvangsmiddel, omfang og hyppighet? Er det en skjev fordeling av bruken mellom enkeltpasienter? Hvilken utvikling har det vært fra 2001? Hvilket omfang har tvangsmiddelbruken i psykisk helsevern for voksne i 2003? Anvendes noen tvangsmidler hyppigere enn andre? Innen hvilke avdelingskategorier anvendes særlig tvangsmidler? Er det institusjonsvise forskjeller når det gjelder tvangsmiddelbruk? Hvilken utvikling har det vært fra 2001? Som redegjort for i kapitlet om metode og materiale har datainnsamlingen også denne gangen vært langt mer ressurskrevende enn forutsatt i den opprinnelige prosjektbeskrivelsen, og vi har av ressurshensyn valgt å vektlegge komplette tall framfor omfattende analyser. Utviklingen i tvangsmiddelbruk forut for Opptrappingsplanen er det redegjort for i den første delrapporten (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). I denne er det også en gjennomgang av deler av den internasjonale litteraturen på feltet. 9

13 1.2 Lovgrunnlag og definisjoner Tvangsbruken i Norge kan inndeles i tre hovedkategorier, med til dels helt ulike mekanismer; tvunget psykisk helsevern, tvangsbehandling og tvangsmiddelbruk. Lov om psykisk helsevern fra 1961 regulerte bruken av tvang på disse områdene fram til 1/ Fra den dato er det psykisk helsevernloven (Lov 2. juli 1999 nr 62) som har vært gjeldende lov. Den nye psykisk helsevernloven har delvis endret lovgrunnlaget innen disse områdene, og vil etter all sannsynlighet på selvstendig grunnlag bidra til endret praksis på området. Psykisk helsevernloven viderefører den tidligere lovens tre former for tvangsmiddelbruk uten vesentlige endringer; mekaniske tvangsmidler (herunder belter og remmer), kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede (i foreliggende rapport betegnet isolering) samt enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt (i foreliggende rapport betegnet korttidsvirkende legemidler). Nytt i forhold til tidligere lovverk er at også skjerming skal reguleres ( 4.3). I gjennomgangen av lovteksten slås det i Ot prp nr 11 ( ) fast at skjerming ikke er et tvangsmiddel. Samtidig viser en del av høringsuttalelsene og Departementets egen drøfting at det er elementer av tvang i dette tiltaket, og skjermingstiltak over 48 timers varighet skal derfor vedtaksfestes, samt at det skal gies klageadgang for slike vedtak på lik linje med bruk av tvangsmidler. Det er videre anledning til å begrense adgangen til forbindelse med omverden i inntil 14 dager, med unntak av en del navngitt instanser, særlig offentlige. Det er også anledning til å iverksette undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsundersøkelse. Etter nærmere regler kan gjenstander funnet slik også beslaglegges. Tvangsmidler kan, når vilkårene for slik bruk er oppfylt, benyttes både overfor pasienter som er frivillig innlagt og overfor pasienter som er tvangsinnlagt. I 2 i forskrift om bruk av tvangsmidler av 24. november 2000 heter det at tvangsmidler bare kan anvendes i institusjoner godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvunget psykisk helsevern ved døgnopphold. Kravet er likevel ikke absolutt, videre i samme paragraf heter det at i akuttsituasjoner kan tvangsmidler anvendes også i andre institusjoner, men det skal straks vurderes om pasienten bør ha opphold i institusjon som nevnt i første ledd. Overflytting er særlig aktuelt ved gjentakelse. Vilkårene for å bruke tvangsmidler er strenge, omtrent svarende til at det foreligger en nødrettssituasjon (Øverli 1988). Det skal føres protokoll over bruk av tvangsmidler, denne skal også legges fram for kontrollkommisjonene. 10

14 2 Hva var utfordringene fra forrige rapport? Forrige rapport (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002) påviste for det første stor variasjon mellom institusjonene i tvangsmiddelbruk. Som forventet skjedde det meste av tvangsmiddelbruken ved sykehusene og sykehusavdelingene, DPS-ene og de øvrige døgninstitusjonene brukte med få unntak ikke tvangsmidler overhodet. Mens tilnærmet alle sykehus og sykehusavdelinger brukte mekaniske tvangsmidler og korttidsvirkende legemidler, ble isolasjon kun anvendt ved et fåtall av de samme institusjonene. Omfanget av bruken av det enkelte tvangsmiddel varierte kraftig mellom sykehus og sykehusavdelinger, både i forhold til antall pasienter, antall ganger og antall timer (alt per oppholdsdøgn). For det andre var det for mange institusjoner og avdelinger et betydelig arbeid forbundet med å framskaffe disse opplysningene. Når opplysningene var så tungt tilgjenglige var det rimelig å anta at institusjonene ikke brukte dem i sitt regulære kvalitetsarbeid. For det tredje var det ikke mulig å framskaffe opplysninger om skjerming under 48 timer. Her etterlyste institusjonene et tydeligere statlig initiativ for å etablere en enhetlig registreringspraksis, gjerne i form av protokoller og programvare. Det ble også etterlyst klarere retningslinjer for hva som kunne regnes som skjerming. For det fjerde var det manglende lovkunnskap ved en del døgninstitusjoner (utenfor sykehus), ved at de utelukkende koplet bruk av tvangsmidler til institusjonens godkjenning for tvangsinnleggelse. 11

15

16 3 Sentrale resultat i årets rapport I februar 2004 ble alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevern for voksne tilskrevet og bedt om å gi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i 2003 på et eget skjema. I denne rapporten presenteres resultatene fra denne undersøkelsen. Rapporten redegjør i tillegg for utviklingen fra 2001 til Fra 2001 til 2003 har det vært en økning i bruken av mekaniske tvangsmidler, målt ved antall ganger og antall pasienter. Det har derimot vært en nedgang i bruken, målt i timer. Mekaniske tvangsmidler brukes av de aller fleste sykehus og sykehusavdelinger, men kun ved et fåtall andre institusjoner. Mer enn halvparten av bruken finner sted ved akuttavdelingene, etterfulgt av sterkavdelingene. I forhold til driftsomfang (oppholdsdøgn) blir mekaniske tvangsmidler brukt flere ganger ved sterkavdelinger enn ved akuttavdelinger, mens det motsatte er tilfelle for tidsbruken. Også ved langtidsavdelingene finner vi en viss bruk av mekaniske tvangsmidler. Både absolutt og relativt brukes mekaniske tvangsmidler hyppigere (flere ganger) overfor kvinner enn menn. Flere menn enn kvinner utsettes imidlertid for bruk av tvang, og over en lengre tid enn kvinnene. På institusjonsnivå finner vi store forskjeller mellom institusjonene i bruken av mekaniske tvangsmidler, sett i forhold til belegg, både når det gjelder antall ganger og antall timer. Mest uttalt er denne forskjellen i antall timer. Det var de samme institusjonene som brukte mekaniske tvangsmidler flest ganger både i 2001 og Samtidig har imidlertid disse institusjonene redusert tidsbruken vesentlig over perioden. Korttidsvirkende legemidler ble i 2003 benyttet ved 29 av 35 sykehus. Ut over enkelttilfeller, ble slike legemidler ellers bare benyttet ved 2 distriktspsykiatriske sentra. Innad i sykehusene benyttes slike legemidler hovedsakelig ved akuttavdelingene. Relativt sett har bruken også et visst omfang ved sterkavdelinger og psykogeriatriske avdelinger. Det har vært en betydelig nedgang i antall ganger kortidsvirkende legemidler har vært benyttet. Nedgangen er sterkest overfor kvinner. Antall pasienter der kortidsvirkende legemidler har vært benyttet har imidlertid holdt seg konstant. Kvinneandelen har imidlertid økt. Tilfeldige endringer i pasientsammensetningen synes å kunne påvirke forskjeller i bruk mellom institusjoner. Målt i antall ganger og timer har bruken av isolering blitt kraftig redusert fra 2001 til 2003, med en reduksjon på hhv. 72 prosent og 70 prosent. Isolering blir bare brukt ved et fåtall (13) institusjoner i 2003, og overfor et fåtall pasienter (selv om pasienttallet har økt fra 33 i 2001 til 42 i 2003). Isolering brukes hovedsakelig overfor et fåtall (10) pasienter ved psykogeriatriske avdelinger. Flest pasienter utsatt for isolering finner vi ved akuttavdelingene. Fra 2001 til 2003 har det har vært en kraftig økning både i antall vedtak om skjerming (65 prosent) og i antall pasienter der vedtak har blitt fattet (72 prosent). Økningen er gjennomgående på det store flertallet av sykehusene. Både absolutt og relativt benyttes skjerming hyppigst ved akuttavdelingene. I forhold til driftsomfang har imidlertid bruken av skjerming, målt ved antall vedtak, et tilsvarende omfang ved sterkavdelingene, og i noe lavere grad ved langtidsavdelingene. Skjerming benyttes like hyppig overfor kvinner som menn. Målt som antall ganger og antall timer er den samlede tvangsmiddelbruken redusert fra 2001 til Antall ganger mekaniske tvangsmidler og skjerming har vært benyttet har økt, mens det har vært en nedgang i antall ganger man har brukt kortidsvirkende medikamenter og isolasjon. Vi finner også en nedgang i antall timer mekaniske tvangsmidler og isolasjon ble benyttet. Flere pasienter ble utsatt for mekaniske tvangsmidler, isolering eller skjerming over 48 timer i 2003 enn 2001, mens antallet pasienter utsatt for kortidsvirkende medika- 13

17 menter var stabilt. Totalt sett har derfor flere pasienter blitt utsatt for ett eller flere tvangsmidler i 2003 enn i Nedgangen i antall ganger og timer tvangsmidler tas i bruk har skjedd ved sykehus og andre institusjoner, mens det har vært en økning ved distriktspsykiatriske tilbud. Økningen i antall pasienter har funnet sted ved sykehus og distriktspsykiatriske tilbud, mens det har vært en nedgang ved andre institusjoner. Den samlede tvangsmiddelbruken er høyest ved akuttavdelinger, både når det gjelder antall ganger, timer og pasienter. Sterkavdelingene har den nest høyeste bruken for alle tre forholdene. Denne rangeringen holder seg også om en ser det i forhold til belegg, med unntak av for antall ganger, hvor sterkavdelingene har et noe høyere tall enn akuttavdelingene. Også for 2003 har det vært nødvendig med et betydelig arbeid for å få samlet inn tilnærmet komplette opplysninger. Det er derfor grunn til å anta at for mange institusjoner er fortsatt opplysningene om tvangsmiddelbruk så tungt tilgjengelige at de ikke brukes i det lokale kvalitetsutviklingsarbeidet. I arbeidet med å samle inn opplysninger valgte vi denne gangen å ikke be om opplysninger om bruk av skjerming under 48 timer. Så vidt vi kjenner til er det siden forrige rapport ikke gitt verken retningslinjer for hva som regnes som skjerming, eller utviklet standardiserte prosedyrer for nedtegnelse. Vi antok derfor at institusjonene heller ikke denne gangen ville være i stand til å gi oss disse opplysningene, og at å be om de bare ville skape irritasjon (jfr. Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). Også i forbindelse med årets innsamling ble vi ved en del mindre institusjoner møtt med argumentet at de ikke hadde adgang til å tvangsinnlegge, og dermed heller ikke adgang til å anvende tvangsmidler. Det synes dermed som det fortsatt er manglende lovkunnskap i deler av fagfeltet. 14

18 4 Utfordringer videre Det er fortsatt stor variasjon mellom sykehusene i bruken av tvangsmidler. Årsakene til dette vet vi fortsatt lite om. Skyldes det forhold ved pasientene og/eller ligger forklaringene på institusjons- og avdelingsnivå (bemanning, kompetanse, kultur m.v.)? I vårt prosjekt vil vi ikke se nærmere på dette før ved slutten av prosjektperioden, og da bare begrenset til noen få forhold. Det bør vurderes om en som ledd i den bebudede Handlingsplanen i forhold til tvang bør initiere prosjekt som på bredere basis ser på årsakene til disse variasjonene. Vi observerer at det har vært til dels betydelige endringer i bruk av tvangsmidler fra 2001 til Er disse endringene tilfeldig variasjon, eller del av en mer varig trend? Dette vil vi kunne belyse bedre i vår neste rapport, med opplysninger om tvangsmiddelbruken i Også for 2003 har det vist seg svært arbeidskrevende å få inn opplysningene fra mange institusjoner, fordi de er så tungt tilgjengelig for institusjonen. Det er derfor behov for bedring av de lokale rapporteringsrutinene, samt å utvikle systemer for å anvende disse opplysningene i det lokale kvalitetsarbeidet. 15

19

20 5 Metode og materiale 5.1 Metode I februar 2004 ble alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevernet for voksne tilskrevet og bedt om å oppgi opplysninger om bruk av tvangsmidler og vedtak om skjerming over 48 timer i Registreringsskjema følger som vedlegg til rapporten. En tilsvarende registrering ble gjennomført for 2001 (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). Ved svarfristens utløp manglet vi svar fra en rekke institusjoner. For sykehusenes del har det vært en kontinuerlig purring både per epost og telefonisk for å få komplette opplysninger for alle avdelinger. For de øvrige institusjonene ble det purret i de tilfeller disse hadde rapportert bruk av tvangsmidler eller skjerming til Statistisk sentralbyrå. 5.2 Materiale I SAMDATA Psykisk helsevern var det i 2003 registrert 35 psykiatriske sykehus/ sykehusavdelinger, 66 Distriktspsykiatriske sentra, 23 sykehjem, samt 5 andre døgninstitusjoner, totalt 129 institusjoner. I vårt materiale skiller vi kun mellom sykehus, distriktspsykiatriske tilbud (DPS-er) og andre institusjoner (inklusive sykehjem). I forhold til SAMDATA har vi i denne rapporten valgt å behandle sykehusene i Bergen under ett, mens vi har valgt å behandle fylkesavdelingene i Vestfold (Tønsberg og Granli) som to separate institusjoner. Alle sykehus/sykehusavdelinger har svart på skjema. Av de 35 sykehusene var det 31 som i følge oppgavene hadde benyttet et eller flere tvangsmidler, og/eller skjerming over 48 timer. Det er disse 31 institusjonene som danner utgangspunktet for beregningen av institusjonsvise forskjeller mellom sykehusene i denne rapporten. Med utgangspunkt i oppgaver stilt til rådighet fra SSB, mener vi også å ha fanget opp og innhentet informasjon fra de øvrige institusjonene som har benyttet tvangsmiddel/skjerming. Dette gjelder i alt syv institusjoner. Foreliggende rapport omfatter dermed alle døgninstitusjoner for voksne innen det psykisk helsevern i Norge, men enkelte institusjoner har levert ufullstendige opplysninger. 5.3 Datagrunnlaget Både i 2001 og 2003 var det en institusjon (men ikke den samme) som har meldt inn at de ikke har rapportert bruken av isolering. For 2001 gjelder dette en institusjon som selv anslo omfanget til 2-3 ganger, og som ikke benyttet isolering i For 2003 gjelder det en institusjon som i 2001 benyttet isolering overfor fem pasienter til sammen 6 ganger og for perioder på til sammen 6 timer, 40 minutter. Frafallet påvirker dermed bare i ubetydelig grad resultatene på landsbasis. Enkelte institusjoner har meldt inn at de ikke ha registrert bruken av skjerming over 48 timer. Dette gjelder for 2001 til sammen tre institusjoner. Disse institusjonene har for 2003 innrapportert til sammen 58 tilfeller. For 2003 gjelder det en institusjon, som for 2001 innrapporterte ingen tilfeller av skjerming. I tillegg mangler rapportering fra to poster ved en annen institusjon. Heller ikke dette påvirker i særlig grad resultatene på landsbasis. 17

21 For noen få pasienter mangler opplysninger om varigheten ved bruk av mekaniske tvangsmidler og isolasjon. Vi har her benyttet gjennomsnittet for institusjonen, eller, der dette ikke foreligger, gjennomsnittet for landet. For en institusjon mangler i tillegg data for første halvår for en mindre del av institusjonen. I utsendelsesbrevet til institusjonene ba vi om at samme (anonymiserte) pasientnummer ble brukt på tvers av avdelingene, slik at en kunne få registrert antall pasienter utsatt for bruk av tvangsmidler. Ikke alle institusjoner har gjort dette, og har i stedet gjort nummereringen avdelingsvis. For 2001 leverte 23 institusjoner enten gjennomgående nummer, eller manglende gjennomgående nummer representerte ikke noe problem, siden det alt vesentlige av tvangsmiddelbruken var konsentrert til en avdeling. Problemet gjaldt dermed ni institusjoner. For 2003 er de tilsvarende tallene 29 og ti. 5.4 Variabler Tvangsmidler og skjerming per plass - institusjonsbelegg Når vi skal sammenligne sykehus med hverandre, er det viktig først og fremst å ta hensyn til forskjeller i volumet til de ulike sykehusene. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til gjennomsnittsbelegget per dag. Vi benytter gjennomsnittsbelegg per dag snarere enn oppgitte døgnplasser, fordi vi da får et uttrykk for hvor mange pasienter man til enhver tid har til døgnbehandling ved institusjonen. Vårt plassbegrep tar altså utgangspunkt i institusjonens oppholdsdøgn gjennom året delt på 365. Vi minner om at andre forhold, så som pasientsammensetning, ikke er tatt hensyn til i denne sammenligningen. I denne rapporten har vi også beregnet tilsvarende størrelser, fordelt etter avdelingstype. Beregningene tar utgangspunkt i institusjonenes avdelingsvise oppgaver over oppholdsdøgn og døgnplasser, innsendt til Statistisk sentralbyrå. Disse har blitt sammenholdt med opplysninger om avdelingsinndeling og plasstall innsamlet i forbindelse med denne undersøkelsen. I enkelte tilfeller har ikke institusjonenes oppgaver til SSB vært komplette. Det har også vært nødvendig å revidere inndelingen for å få mest mulig sammenlignbare kategorier, og å unngå generelle koder ( generell psykiatrisk avdeling ) og lokale koder. I enkelte tilfelle har døgntall på avdelingsnivå blitt estimert ut fra fordeling av døgnplasser, eller pasientdata fra Norsk pasientregister. Det må derfor understrekes at disse oppgavene bygger på skjønn, både ved institusjonene og ved SINTEF Helse. Opplysninger om anvendelse Vi ba institusjonene om opplysninger om hvor mange ganger (og timer) det enkelte tvangsmidlet ble anvendt overfor den enkelte pasient. 5.5 Analyse For det enkelte tvangsmiddel presenterer vi for det første fordeling etter institusjonstype (sykehus, distriktspsykiatriske tilbud og andre institusjoner) for 2001 og For sykehusene presenteres også fordeling etter avdelingstype. For mekaniske tvangsmidler og isolering viser vi både antall ganger, antall timer og antall pasienter, for korttidsvirkende legemidler antall ganger og antall pasienter. For hvert enkelt tvangsmiddel viser vi også kjønnsfordeling og flere mål på fordeling per pasient. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til antall oppholdsdøgn. 18

22 De samme analysene er også foretatt når det gjelder vedtak om skjerming over 48 timer, og antall pasienter dette berører. 19

23

24 Vedlegg en detaljert beskrivelse av funnene 21

25

26 6 Tvangsmiddelbruk i 2001 og 2003 I dette kapitlet gir vi en oversikt over bruken av tvangsmidler i 2001 og 2003, basert på opplysninger innsamlet i 2002 og I tillegg til mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler og isolering, presenteres også tall for vedtak om skjerming over 48 timer. For hvert område presenteres tabeller og figurer som viser omfang, fordelt etter institusjons- og avdelingskategori. Vi viser også den kjønnsmessige fordelingen samt ulike mål på spredning per pasient. Vi presenterer i tillegg figurer som illustrerer forskjeller i tvangsmiddelbruken etter kjønn og mellom sykehus. Som redegjort for i innledningen kan en prinsipielt anvende tvangsmidler overfor alle pasienter ved alle institusjoner (såfremt kravene til bruk er oppfylt). Dette synes det fortsatt ikke som fagfeltet er fullt ut innforstått med (jfr. Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). Flere av svarene vi fikk fra mindre institusjoner som ikke hadde anvendt tvangsmidler var at de ikke var godkjent for å tvangsinnlegge pasienter, og dermed heller ikke hadde anledning til å anvende tvangsmidler. Ettersom rettsstatus på dette området ikke har endret seg fra gammel til ny lov kan dette være en indikasjon på at det er mangelfull kunnskap om psykisk helsevernloven. 6.1 Mekaniske tvangsmidler Tabell 6.1 viser bruken av mekaniske tvangsmidler etter institusjonstype i 2001 og Tabell 6.1 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjonstype og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Ganger Timer Pasienter Sykehus * 919* Distriktspsykiatriske tilbud Andre institusjoner Totalt * 952* Prosent endring *Tallet på pasienter er svakt overestimert, anslagsvis pasienter i 2001, og pasienter i Dette skyldes at enkelte institusjoner mangler gjennomgående pasientnummer. Fra 2001 til 2003 har det vært en økning i antall ganger mekaniske tvangsmidler har blitt brukt, og i antall pasienter som har vært utsatt for bruk av dette tvangsmidlet. På tross av økt antall ganger mekaniske tvangsmidler har blitt brukt, har bruken målt i antall timer gått betydelig ned. Gjennomsnittlig varighet per gang har gått ned med nær en fjerdedel, fra 8 timer 10 minutter, til 6 timer 20 minutter. 23

27 Bruken av mekaniske tvangsmidler er i all hovedsak avgrenset til (30 av 35) sykehus, samt et fåtall (2 av 66) DPS-er. Tabell 6.2 viser den tilsvarende fordelingen etter avdelingstype ved sykehusene i Tabell 6.2 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Avdelingstype Ganger % Timer % Pasienter % Akuttavdelinger Korttids- og intermediæravdelinger Langtidsavdelinger Rehabiliteringsavdelinger Sterkavdeling Psykogeriatriske avdelinger Avdelinger for unge schizofrene Andre sykehusavdelinger Totalt, mekaniske tvangsmidler ved sykehus Innen sykehusene skjer bruken hovedsakelig i akuttavdelingene, både når det gjelder ganger, og i enda større grad når det gjelder timer og pasienter. Andre avdelinger med stort volum på bruk av mekaniske tvangsmidler er sterkavdelingene (både når det gjelder ganger, timer og pasienter), langtidsavdelingene (ganger og timer), men også korttids- og intermediæravdelingene (ganger). I forhold til 2001 (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002) har det skjedd en betydelig økning for alle tre indikatorene ved sterkavdelingene. Ved akuttavdelingene har det vært en nedgang i antallet timer, en svak økning i antall pasienter, mens antall ganger har holdt seg relativt stabilt. Ved langtidsavdelingene har det funnet sted en betydelig reduksjon i antall timer, mens antall pasienter og antall ganger har holdt seg stabilt. Også ved korttids- og intermediæravdelingene har det vært en nedgang antall timer, selv om det ved disse avdelingene har vært en (svak) økning i antall ganger mekaniske tvangsmidler har blitt benyttet. Slike absoluttall tar imidlertid ikke hensyn til driftsomfang. I tabell 6.3 har vi derfor beregnet tallstørrelsene i forhold til antall belagte døgnplasser, definert som antall oppholdsdøgn i løpet av året dividert med antall dager i løpet av året (365). Ettersom denne tallstørrelsen ikke er direkte intuitivt forståelig, har vi for hver avdelingstype angitt den samme verdien i prosent av gjennomsnittet for sykehusavdelingene. 1 Ettersom samme pasient kan ha vært utsatt for bruk av mekaniske tvangsmidler ved flere avdelingstyper, blir antall pasienter noe høyere i tabell 4.2 enn i tabell

28 Tabell 6.3 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter avdelingstype. Rater for antall ganger, timer og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Avdelingstype Ganger Timer Pasienter Per 365 døgn Pst av gj.snitt Per 365 døgn Pst av gj.snitt Per 365 døgn Pst av gj.snitt Akuttavdelinger 2, , , Korttids- og intermediæravdelinger 0,5 34 1,2 14 0,08 23 Langtidsavdelinger 1,3 93 8, ,13 38 Rehabiliteringsavdelinger 0,4 28 0,7 8 0,03 7 Sterkavdelinger 3, , , Psykogeriatriske avdelinger 0,5 37 1,3 14 0,05 13 Avdelinger for unge schizofrene 0,0 1 0,0 1 0,01 4 Andre sykehusavdelinger 0,0 2 0,2 2 0,03 8 Totalt, mekaniske tvangsmidler ved sykehus 1, , , Sett i forhold til volumet på virksomheten er akuttavdelingene fortsatt den hyppigste bruker av mekaniske tvangsmidler, målt ved pasientrate og tidsrate. Relativt sett brukes imidlertid mekaniske tvangsmidler hyppigst ved sterkavdelingene, men for kortere tid og færre pasienter enn ved akuttavdelingene. Mekaniske tvangsmidler benyttes også ved langtidsavdelingene, men bare overfor et fåtall pasienter. I tabell 6.4 vises bruken av mekaniske tvangsmidler i 2001 og 2003, fordelt etter kjønn, både når det gjelder antall ganger, timer og pasienter. Tabell 6.4 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter kjønn og år. Antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Avdelingstype Ganger Timer Pasienter Menn Prosent endring Kvinner Prosent endring Sum Opplysninger om kjønn mangler Totalt Prosent endring Menn Det har vært en sterkere økning i bruken av mekaniske tvangsmidler over for kvinner enn menn, både når det gjelder antall ganger og antall pasienter. Imidlertid har det samtidig vært en kraftigere nedgang i antall timer for kvinner enn for menn. I figur 6.1 har vi beregnet den prosentvise fordelingen for de tre indikatorene. 25

29 Menn Kvinner Prosent Ganger 2001 Ganger 2003 Timer 2001 Timer 2003 Pasienter 2001 Pasienter 2003 Figur 6.1 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter kjønn og år. Prosentvis fordeling av antall ganger, timer og pasienter. Alle institusjoner og Pasientdataene for døgnavdelingene i det psykiske helsevernet er ikke komplette. Vi kjenner derfor ikke den nøyaktige fordelingen av oppholdsdøgn mellom kvinner og menn. Siden det meste av tvangsmiddelbruken skjer ved sykehusene, har vi imidlertid foretatt et estimat for sykehusavdelingene ut fra de data som er tilgjengelige. Ut fra dette står hvert kjønn for om lag halvparten av oppholdsdøgnene. Den prosentvise fordelingen av tvangsbruk etter kjønn blir dermed samtidig et uttrykk for relativ hyppighet av tvangsbruk i forhold til oppholdsdøgn. Mekaniske tvangsmidler anvendes hyppigere (flere ganger) overfor kvinner enn menn, men for kortere perioder og overfor færre kvinnelige enn mannlige pasienter. Tabell 6.5 viser spredningen i bruk av mekaniske tvangsmidler per pasient, både når det gjelder antall ganger og antall timer i 2001 og Tabell 6.5 Bruk av mekaniske tvangsmidler per pasient og år. Antall ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og Gjennomsnitt Median Øvre kvartil Ganger per pasient ,1 2,0 3, ,1 1,0 2,0 Timer per pasient ,9 8,0 22, ,0 8,0 22,9 For begge indikatorer og for begge år finner vi en klar skjevfordeling. Noen pasienter utsettes betydelig hyppigere for mekaniske tvangsmidler, og noen pasienter utsettes for dette over lang tid. Dette illustreres ved at ¾ av pasientene utsettes for mekaniske tvangsmidler færre ganger og for kortere tid enn gjennomsnittet. Vi kan ellers merke oss at nedgangen fra 2001 til 2003 i antall ganger en pasient utsettes for mekaniske tvangsmidler synes å være gjennomgående (nedgang på alle de statistiske målene), mens nedgangen i antall timer 26

30 synes å være knyttet til de som tidligere var utsatt for svært lang tid under tvang (ingen nedgang i median og øvre kvartil) Sammenligning mellom sykehus I dette avsnittet vil vi ved hjelp av figurer illustrere fordelingen i bruk av mekaniske tvangsmidler mellom sykehus/sykehusavdelinger, målt ved antall ganger og antall timer slike tvangsmidler har vært brukt. Tallene er standardisert i forhold til institusjonens kapasitet målt ved antall oppholdsdøgn ved institusjonen. Beregningsmåten ble gjennomgått i avsnitt 5.4. Figur 6.2 viser den sykehusvise fordeling av antall ganger mekaniske tvangsmidler er brukt. 6 5 Ganger per 365 oppholdsdøgn Sykehus Figur 6.2 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Figuren viser en relativt jevn, men stor spredning fra 0,1 til 5,27 ganger per 365 oppholdsdøgn. Den høyeste raten er mer enn fire ganger så stor som medianverdien (verdien som deler sykehusene i to like store grupper). En gruppe på syv institusjoner skiller seg ut med langt hyppigere bruk av mekaniske tvangsmidler enn de øvrige. Spørsmålet som reiser seg, er om dette skyldes tilfeldigheter knyttet til pasientsammensetningen dette året (enkeltpasienter kan gi betydelige utslag på statistikken), eller om mønsteret er mer stabilt. Dette har vi undersøkt i figur 6.3. Denne viser fordelingen både i 2001 og I figuren har vi også tegnet inn regresjonslinjen. 27

31 6 5 Ganger per 365 oppholdsdøgn Ganger per 365 oppholdsdøgn 2001 Figur 6.3 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon og år. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Som det framgår av figuren, er det en relativt klar tendens til at institusjoner med stor hyppighet i bruk av mekaniske tvangsmidler det ene året, også har stor hyppighet det andre året. Korrelasjonskoeffisienten er 0,7. I figur 6.4 framstilles den sykehusvise fordeling av antall timer mekaniske tvangsmidler er brukt, sett i forhold til antall oppholdsdager ved institusjonen Timer per 365 oppholdsdøgn Sykehus Figur 6.4 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon. Antall timer per 365 oppholdsdøgn. Sykehus

32 Denne figuren viser en mer uttalt skjevfordeling enn figur 6.2. Noen få institusjoner skiller seg ut med relativt mange timer under tvang, sett i forhold til de øvrige institusjonene. Høyeste frekvens er mer enn 15 ganger større enn medianverdien for gruppen. Igjen har vi undersøkt stabiliteten i dette mønsteret, se figur Timer per 365 oppholdsdøgn Timer per 365 oppholdsdøgn 2001 Figur 6.5 Bruk av mekaniske tvangsmidler etter institusjon og år. Antall timer per 365 oppholdsdøgn. Sykehus og Figuren illustrerer to forhold. Det er for det første gjennomgående de samme institusjonene som relativt sett benytter mekaniske tvangsmidler over lengst tid begge år. Korrelasjonskoeffisienten er på hele 0,9 (denne er imidlertid følsom for enheter med avvikende verdier, slik vi har her). Det er imidlertid for det andre samtidig slik at disse institusjonene har redusert tidsbruken vesentlig fra 2001 til Oppsummering mekaniske tvangsmidler Fra 2001 til 2003 har det vært en økning i bruken av mekaniske tvangsmidler, målt ved antall ganger og antall pasienter. Det har derimot vært en nedgang i bruken, målt i timer. Mekaniske tvangsmidler brukes av de aller fleste sykehus og sykehusavdelinger, men kun ved et fåtall andre institusjoner. Mer enn halvparten av bruken finner sted ved akuttavdelingene, etterfulgt av sterkavdelingene. I forhold til driftsomfang (oppholdsdøgn) blir mekaniske tvangsmidler brukt flere ganger ved sterkavdelinger enn ved akuttavdelinger, mens det motsatte er tilfelle for tidsbruken. Også ved langtidsavdelingene finner vi en viss bruk av mekaniske tvangsmidler. Både absolutt og relativt brukes mekaniske tvangsmidler hyppigere (flere ganger) overfor kvinner enn menn. Flere menn enn kvinner utsettes imidlertid for bruk av tvang, og over en lengre tid enn kvinnene. På institusjonsnivå finner vi store forskjeller mellom institusjonene i bruken av mekaniske tvangsmidler, sett i forhold til belegg, både når det gjelder antall ganger og antall timer. Mest uttalt er denne forskjellen i antall timer. Det var de samme institusjonene som brukte mekaniske tvangsmidler flest ganger både i 2001 og Samtidig har imidlertid disse institusjonene redusert tidsbruken vesentlig over perioden. 6.2 Korttidsvirkende legemidler Tabell 6.6 viser bruken av korttidsvirkende legemidler, målt ved antall ganger og pasienter, fordelt etter institusjonstype i 2001 og

33 Tabell 6.6 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter institusjonstype og år. Antall ganger og pasienter og Institusjonstype Ganger Pasienter Sykehus * 574* Distriktspsykiatri Andre inst Totalt * 593* Prosent endring *Tallet på pasienter er svakt overestimert, anslagsvis 5 pasienter for høyt begge år. Dette skyldes at enkelte institusjoner mangler gjennomgående pasientnummer. Selv om antall pasienter som har blitt utsatt for bruk av korttidsvirkende legemidler har holdt seg stabilt, har det vært en nedgang på hele 38 prosent i antall ganger slike legemidler har blitt brukt. Det alt vesentlige av bruken skjer nå ved 29 av de 35 sykehusene. I tillegg har bruken et visst omfang ved to distriktspsykiatriske sentra. Tabell 6.7 viser fordelingen etter avdelingstype ved sykehusene i 2003, mens tabell 6.8 viser de tilsvarende fordelingene, justert for driftsomfang målt ved oppholdsdøgn. Tabell 6.7 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent). Sykehusavdelinger Ganger Prosent Pasienter Prosent Akuttavdelinger Korttids- og intermediæravdelinger Langtidsavdelinger Rehabiliteringsavdelinger Sterkavdelinger Psykogeriatriske avdelinger Avdelinger for unge schizofrene Andre sykehusavdelinger Sum sykehusavdelinger

34 Tabell 6.8 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter avdelingstype. Rater for antall ganger og pasienter per 365 oppholdsdøgn. Sykehusavdelinger Ganger Ganger Pasienter Rate Prosent av gj.snitt Rate Prosent av gj.snitt Akuttavdelinger 1, , Korttids- og intermediæravdelinger 0,1 22 0,05 24 Langtidsavdelinger 0,1 30 0,02 8 Rehabiliteringsavdelinger 0,1 24 0,04 17 Sterkavdelinger 0,4 89 0,14 64 Psykogeriatriske avdelinger 0,4 77 0,10 45 Avd for unge schizofrene 0,0 3 0,01 3 Andre avdelinger 0,1 12 0,06 25 Sum sykehusavdelinger 0, , Både absolutt og relativt er bruken av kortidsvirkende legemidler hovedsakelig knyttet til akuttavdelingene. Relativt sett har bruken også et visst omfang ved sterkavdelinger og psykogeriatriske avdelinger. I forhold til 2001 (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002) har det vært en betydelig reduksjon i antallet ganger og pasienter ved korttids- og intermediæravdelingene, mens det har vært en betydelig reduksjon i antall ganger ved de psykogeriatriske avdelingene. For øvrig er det bare mindre endringer ved de øvrige avdelingskategoriene. Tabell 6.9 viser bruken av korttidsvirkende legemidler avhengig av pasientens kjønn, både når det gjelder antall ganger og pasienter. Figur 6.6 viser den prosentvise fordelingen i 2001 og Ettersom oppholdsdøgnene ved sykehusene er relativt likt fordelt mellom kjønnene kan andelene samtidig tolkes som en indikator for relativ hyppighet i bruk av tvangsmidler. Tabell 6.9 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter pasientenes kjønn og år. Antall ganger og pasienter. Alle institusjoner og Kjønn Ganger Pasienter Kvinner Prosent endring Menn Prosent endring Sum Opplysninger om kjønn mangler Totalt Prosent endring

35 Menn Kvinner Prosent Ganger 2001 Ganger 2003 Pasienter 2001 Pasienter 2003 Figur 6.6 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter pasientens kjønn og år. Prosentvis fordeling av antall ganger og pasienter og Både overfor kvinner og menn har det fra 2001 til 2003 vært en nedgang i antall ganger kortidsvirkende medikamenter har blitt brukt. Nedgangen har imidlertid vært sterkere for kvinner enn for menn. Som en følge av dette har vi fått en utjevning mellom kjønnene. Det har imidlertid vært en svak økning i antall kvinner som har blitt utsatt for bruk av slike medikamenter, mens det motsatte er tilfelle for mennene. Som en konsekvens er kvinneandelen blitt høyere enn mannsandelen. Tabell 6.10 viser mål for spredning i bruken av kortidsvirkende medikamenter per pasient i 2001 og Tabell 6.10 Bruk av korttidsvirkende legemidler per pasient og år. Antall ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner og Gjennomsnitt Median Øvre kvartil ,6 1,0 3, ,2 1,0 2,0 Også når det gjelder korttidsvirkende legemidler er det en skjevfordeling. Overfor noen få pasienter er slike legemidler brukt en rekke ganger. Dette trekker opp gjennomsnittet. Fordelingen er imidlertid mindre skjev i 2003 enn i Det har med andre ord først og fremst vært en nedgang i bruken overfor pasienter der slike legemidler tidligere ble svært hyppig brukt. 32

36 6.2.1 Sammenligning mellom sykehus I dette avsnittet viser vi institusjonsvise forskjeller i bruken av korttidsvirkende legemidler mellom sykehusene, målt ved bruksraten (ganger per 365 oppholdsdøgn). Beregningsmåten er omtalt i avsnitt 5.4. Figur 6.7 viser den institusjonsvise variasjonen i antall ganger korttidsvirkende legemidler ble benyttet i Tallene er standardisert i forhold til driftsomfang målt ved oppholdsdøgn. 2,5 2 Ganger per 365 oppholdsdøgn 1,5 1 0, Sykehus Figur 6.7 Bruk av korttidsvirkende legemidler etter institusjon. Antall ganger per 365 oppholdsdøgn. Sykehus Korttidsvirkende legemidler benyttes ved 29 av 35 sykehus, med en jevn stigning fra de med lavest til den med nest høyest forbruk. En institusjon skiller seg ut med en rate som er dobbelt så høy som neste institusjon på listen, og mer enn 5,5 ganger medianverdien. I figur 6.8 har vi undersøkt om dette mønsteret er stabilt, eller kan være knyttet til tilfeldige forskjeller i pasientsammensetningen, ettersom bruk overfor noen få pasienter kan påvirke fordelingen. Figuren viser raten for de samme institusjonene i 2001 og Vi har også tegnet inn regresjonslinjen for sammenhengen mellom de to årene. 33